Observasjoner fra Stamford Bridge

Noen punkter fra pressetribunen på Stamford Bridge etter Chelsea-QPR.

 Di Matteo-hyllest
Av sangene som kom fra Chelsea-fansen mot Queens Park Rangers, var det «There is only one Di Matteo» som runget høyest. Og italieneren, som fortsatt bare er ansatt midlertidig, svarte med å applaudere egne tilhengere. Det er tydelig at Di Matteo har samlet spillerne og gjort dem til en enhet igjen, men det er fortsatt ingen selvfølge at det er han som leder Chelsea neste sesong. Skulle han imidlertid lede Chelsea til trofeer, og da først og fremst Mesterligaen, blir det vanskelig – for ikke å si umulig – for Roman Abramovitsj å overse ham.

Uavhengig av hvem som får jobben på permanent basis, og samme om det blir ingen, en eller to pokaler, er fortsatt et generasjonsskifte på Stamford Bridge en nødvendighet. Og skulle det bli Di Matteo som får den oppgaven, er det ikke sikkert at klubbens store egoer er like vennlige med «Robbie».

Kapteinen Terry
Sjansene er store for at du enten elsker eller hater John Terry, men det er umulig å ta fra ham evnen han har til å prestere i kjølevannet av kontroversielle hendelser. Da han bommet på straffespark mot Manchester United i Moskva i 2008, svarte han med å bli matchvinner i ligamøtet dem i mellom sesongen etter. Etter utvisningen mot Barcelona, og rasismesaken mot Anton Ferdinand hengende over seg, bidro han med scoring mot QPR. Da kampen var over, ba Chelsea-kapteinen tydelig om unnskyldning for det røde koret på Nou Camp. Terry er imponerende nok best når det stormer rundt ham.

Torres scorer igjen
Fernando Torres fikk vist fram noen av egenskapene som gjorde ham til en stor helt på The Kop i løpet av tiden i Liverpool. Steget, spillegleden og målteften var tilbake i derbyet mot QPR. Til tross for fire scoringer i løpet av en uke, kan ikke spanjolen friskmeldes helt før han bidrar med nettkjenninger for Chelsea over tid. Men skulle han bli helten i noen av blåtrøyenes avgjørende kamper som gjenstår, bør de muligens ikke ut på spissjakt i sommer.

 QPR
Chelsea var gode, men Queens Park Rangers’ forestilling på Stamford Bridge var stusselig. Denne prestasjonen tatt i betraktning, kan jeg ikke min villeste fantasi se for meg at de kan ta poeng mot Manchester City på Etihad Stadium i siste serierunde. Derfor har de ikke noe annet valg enn å slå Stoke neste helg, men det er ikke sikkert det er nok til å berge plassen. Med tanke på at Bolton har én kamp mindre spilt, tror jeg QPR blir å finne i Championship fra høsten av. Da med mange overbetalte spillere i stallen.

QPR-fansen kan i hvert fall ikke klandres for slakten. Selv da målene rant inn på Stamford Bridge, sang de av full hals. 

 Hughes’ fall
Mark Hughes så ut til å få en strålende managerkarriere, men i tiden i og etter Manchester City har gjort waliseren mindre attraktivt. Den tidligere storscoreren tok riktignok over et lag i trøbbel som var blottet for samhandling, men et nedrykk vil lage en stor ripe i lakken hos «Sparky». Hughes forlot Fulham fordi han mente at klubben ikke sto i stil til hans ambisjoner, men hans tid på Lotus Road har vært et bevis – også for ham selv – at han ikke er en manager av ypperste merke. 

Observasjoner fra Anfield

Noen punkter fra pressetribunen på Anfield etter Liverpool-Aston Villa.

Anfield-frykten er borte:
I flere tiår har Anfield vært en fryktet arena å komme til. Nå ser det ut til at redselen over å gjeste den røde delen av Beatles-byen har forsvunnet. Det er heller ikke nevneverdig rart, for Liverpools resultater på hjemmebane kan ikke skremme noen andre enn dem selv. Nå kommer bunnlag på besøk med stor tro på å ta poeng. Ni uavgjorte og to nederlag holder ikke mål for en klubb som skal kjempe om Champions League-spill.

Blir Suarez lenge?
Uavhengig om du liker ham eller ikke, så blir det en eller annen form for kontroverser stort sett hver eneste gang Luis Suarez er på banen. Faktene, overspillingen og holdningene har gjort ham upopulær blant motstanderfansen, men det skaper også problemer rent sportslig. Spissen får ikke noe som helst gratis lenger. Dommere vegrer seg for å blåse i situasjoner der Suarez muligens skulle hatt straffe eller frispark – rett og slett fordi forhistorien preger pipeblåserne. 25-åringen må også føle på kroppen at «alle» – med unntak av Liverpool-fansen – har noe imot ham. Det kan føre til at han ikke blir i Premier League lenge.

 Mangel på identitet:
Liverpool har levert gode forestillinger mot flere av topplagene, men de har kommet til kort i det lange løp. De har også sviktet gang på gang i oppgjør der klubben har vært soleklar favoritt. Det er åpenbart at dagens stall har mangler, men samtidig sliter jeg med å finne en rød tråd i dagens Liverpool. Det er mangel på identitet, relasjoner og de framstår for øyeblikket som veldig forutsigbare.

Dalglish:
Tidlig i første omgang ropte The Kop navnet til Kenny Dalglish. Legenden, hærføreren og vinnerskallen vil ha navnet sitt skrevet i gullskrift uavhengig av hvordan og når managerjobben blir avsluttet. De fleste vil bli overrasket om skotten får sparken, men det er samtidig ingen tvil om at han må ta sin del av ansvaret for situasjonen i Liverpool er som den er. For med bare seks serierunder igjen, skal ikke en av Englands absolutt mektigste fotballklubber ligge et hav bak (med all respekt) Newcastle. Det kan ingen løpe vekk fra.

FA-cupen må vinnes:
Liverpool er avhengige av å vinne FA-cupen for å gjenreise stoltheten. Mest av alt for egne supportere. Jeg har aldri opplevd Anfield så stille som mot Aston Villa, og det er på mange måter veldig forståelig. Klubben har brukt penger, laget virket som en solid enhet og fansen forventer å bli underholdt når de går inn portene på Liverpools hjemmearena. Neste helgs semifinale mot Everton er en fotballkamp de ikke kan tape. Selv om scouserne har hatt lite å spille for i Premier League i mange uker, må det være vanskelig å mobilisere og plutselig få rikelig med selvtillit bare fordi serie byttes bort med cup.

 

 

Observasjoner fra St.James’ Park

Her er noen “talking points” etter Liverpools tap i Newcastle. 

Alt går galt for Liverpool

Problemene bare hoper seg opp for Liverpool, og selv om de ikke leverte en god forestilling, må det sies at svært lite gikk deres vei.Pepe Reinas utvisning var urutinert, men det er heller ingen tvil om at James Perch filmet. Etter jul har klubben fått erfare at dagens stall er langt unna å kjempe om en plass i Mesterligaen.

Selv om den siste tidens prestasjoner ikke holder mål, så kan kollapsen ha en ganske enkel forklaring. Da Liverpool tapte ufortjent for Arsenal på Anfield, røk i praksis sjansene for å ta fjerdeplassen. Siden klubben allerede hadde sikret Europa-spill gjennom å vinne Ligacupen, har rødtrøyene egentlig ikke hatt noe som helst å spille for i ligaen. Stolthet er selvsagt viktig, men det er vanskelig å motivere seg for en sesongavslutning som egentlig er betydningsløs. Særlig når du skal spille såpass mange uviktige kamper over en lang periode. Uansett kommer man ikke bort fra at en åttendeplass og 42 poeng ikke står i stil til Liverpools tradisjoner og ambisjoner.

Andy Carroll
Andy Carroll knuste mange hjerter da han forlot Newcastle på overgangsvinduets siste dag i januar i fjor. Mottakelsen han fikk på sin gamle arbeidsplass var alt annet enn vennlig. Det må på mange måter ha føltes urettferdig for Carroll, som i utgangspunktet ikke hadde lyst til å flytte fra Tyneside. I tillegg fikk Toons så mye penger at eier Mike Ashley ikke hadde mye annet valg enn å selge. Spissen gjorde det imidlertid unødvendig vanskelig for seg selv med et dårlig filmeforsøk i første omgang. Det gjorde at ettermiddagen bare ble enda tøffere for Newcastle-fansens gamle helt. Da 23-åringen ble byttet ut var det tydelig at han var preget over å møte gamleklubben. Carrolls blikk på vei inn til garderoben lyste fortvilelse, frustrasjon og sårhet.

Flere fikk gjennomgå
Det var ikke bare Andy Carroll som fikk oppleve hjemmesupporternes vrede på St. James’. Kenny Dalglish, Luis Suarez, José Enrique og Craig Bellamy var andre som fikk pipekonserter og ukvemsord rettet mot seg i løpet av 90 minutter i aprilsola. Det er samtidig en del av pakken med å komme til den fotballgale byen. Fansen henger over deg fra første spark.

«José Enrique, we’re in the top six», var blant sangene som runget i nordøst.

Presset Dalglish
Pressetribunen på St.James’ Park er bare få meter unna innbytterbenkene. Det gir gode observasjonsmuligheter. – You were shit here, Dalglish, ropte en Newcastle-supporter til Liverpool-manageren på stillingen 0-0. Skotten snudde seg elegant, smilte, tok hendene mot ansiktet og viste «brilletegnet» tilbake. Gliset forsvant imidlertid fort i takt med at Newcastle dominerte og vant. Selv om presset bare øker, får neppe Newcastle-fansen rett med sangen «sacked in the morning».

Fortjent opptur
Alle som har vært i Newcastle får oppleve hvor mye The Magpies betyr. St. James’ Park ligger midt i sentrum som en katedral. Selv på dager det ikke spilles kamper går tusenvis av «Geordies» rundt i byen med fotballdrakt. Det er en uniform, en unison stolthet. En festning som rommer 52.000 tilskuere, en av de absolutt flotteste arenaene i engelsk fotball. Supporterne har vært igjennom lange perioder med kaos og store nedturer, og det samtidig som at forventningene har vært en enorme. Derfor er det få andre supportere i Premier League som fortjener klubbharmoni og gode resultater mer enn dem.

Betydningen av mind games

Når vi nærmer oss avslutningen av en Premier League-sesong, er det sikreste vårtegnet at managerne og andre nøkkelpersoner i konkurrerende klubber begynner å bruke media som et virkemiddel.

Patrick Vieira sendte i forrige uke avgårde et utspill om at Manchester United var desperate som avsluttet Paul Scholes’ pensjonisttilværelse. Alex Ferguson kontret med at Carlos Tevez’ gjeninntreden på Etihad Stadium var et klarere tilfelle av desperasjon. Skotten la også til at han har nok av ammunisjon på lager til å vinne hvilken som helst ordkrig.

Pressekorpset på Carrington lo med – og ikke av – Ferguson da han svarte på den tidligere midtbanestjernens uttalelser. For i England er det opplest og vedtatt av at ingen er flinkere til å psyke ut motstanderne med media som hjelpemiddel enn den mektige skotten.

Da jeg traff Rafael Benitez i fjor høst, snakket spanjolen om hvor vanskelig det er å være i en offentlig fight med Manchester United-bossen. Men en det handlet mest av alt om det sportslige.

For Benitez mente det var umulig å slå Ferguson siden han styrte et bedre fotballag enn ham selv.

Det er ingen tvil om at Benitez – i hvert fall utad – er blant personene som har blitt et offer i løpet av skottens regjeringstid på Old Trafford. I januar 2009 hevdet de fleste at den tidligere Liverpool-sjefen ikke taklet presset, da han på en pressekonferanse leste opp et manus der han kom med et verbalt angrep på både Ferguson og klubben han leder. I 1996 tente Kevin Keegan etter et Ferguson-utspill, og den daværende Newcastle-manageren mistet hodet på direktesendt TV. Men til syvende og sist handlet også det om resultater på banen. Fordi The Magpies hadde rotet bort muligheten til å vinne ligaen, og derfor sprakk han fullstendig.

Spørsmålet er om mind games er så viktig som mange hevder, eller at Ferguson rett og slett bare lever på en myte som ligger der. At han er urokkelig, uovervinnelig og uslåelig. Benitez’ poeng om at han var dømt til å tape kampen fordi han hadde et svakere spillermateriale enn Sir Alex, er nok også et sentralt punkt.

Denne sesongen er det imidlertid annerledes. Nå kjemper Manchester United mot et fotballag som papiret er hakket bedre, men det sterke, røde kollektivet gjør at Fergusons lag sees på som favoritter.

Jeg tror betydningen av mind games er svært overdrevet i England. Premier Leauge-stjernene har i mange tilfeller et så dårlig forhold til pressen at de ikke bruker ukelønna på aviser. Og for spillere som lever under et press fra alle mulige kanter, er hva andre managere og konkurrenter mener egentlig fullstendig irrelevant. For supporterne føles det nok annerledes, men i en periode der kampene kommer tett, og treningsukene bare handler om restitusjon og forberedelser, er det neppe noe spillerne bruker tid og krefter på.

At Patrick Vieira den siste tiden har kommet med to utspill, går nok mest på han vil sette fokus på Manchester Uniteds svakheter, og at han mener dommerne gir dem fordeler på Old Trafford. Det kan han ha gjort i håpet om at pipeblåserne skal gi de lyseblå en hjelpende hånd i framtiden. Men franskmannen, som Arsenal-kaptein var i en rekke titteldueller med rødtrøyene i løpet av karrieren, vet at han ikke klarer å vippe United av pinnen ved hjelp av ord.

Roberto Mancini har brukt lite energi på å angripe byrivalen. Det er sannsynligvis lurt.

For det er ikke det som blir avgjørende for hvem som vinner Premier League.

Twitter: JonMartinH

Nøkler i gullkampen

Fra tidlig i sesongen har Manchester City blitt hyllet, mens Manchester United stort sett har blitt kritisert for å spille grå og lite attraktiv fotball. Alex Fergusons gutter har på mange måter vært den irriterende kleggen som City aldri har klart å riste seg.

Med ti serierunder igjen, og den regjerende mesteren tilbake på toppen av tabellen, har de fleste tilsynelatende skiftet mening. Nå er plutselig Manchester United den soleklare favoritten til å befeste posisjonen som storebror i Englands tredje største by.

Kritikken av rødtrøyene er i mange tilfeller berettiget. Denne United-utgaven er på langt nær like sprudlende og skremmende for motstanderne som tidligere under Ferguson. Samtidig er lagets resultater i Premier League ikke annet enn imponerende.

For Manchester City blir dette sesongens største test rent mentalt. For første gang i 2011/2012 opplever de at superlativene ikke sitter like løst som tidligere.

Her er enkelte faktorer og nøkler i gullkampen: 

 Europa-exit:
Wayne Rooney og lagkameratene snakket til det kjedsommelige om hvor stas det var å spille i Europaligaen, men deltakelsen var mest av alt en straff for den begredelige innsatsen i Mesterligaen. Isolert sett er det ingen krise for klubben at de røk ut av turneringen, men måten de ble rundspilt og ydmyket på må gjøre manager, spillere og fans urolige.

For Manchester City er nok det å ryke ut av Europa for andre gang denne sesongen mer smertefullt. Roberto Mancini har snakket om at samtlige trofeer er viktig for dem. Årsaken er at italieneren jobber febrilsk med å innarbeide en vinnerkultur på Eastlands som ikke kommer av seg selv. Spørsmålet er hvordan City rister av seg skuffelsen.

 Kampprogram:
Det er ingen tvil om at den røde delen av byen på papiret har den snilleste innspurten. Samtidig er det sjeldent enkelt å møte motstandere som kjemper for å overleve i Premier League. Manchester United har blant andre Wolverhampton, Wigan og Blackburn på bortebane, i tillegg til at QPR er et av lagene som gjester Old Trafford. Laget runder av sesongen mot Sunderland på Stadium of Light.

Allerede til uka får Manchester City besøk av noen som kan stikke kjepper i gullhjulene. Chelsea bør ha fått en real selvtillitsboost av å gå til kvartfinalen i Mesterligaen, og de lyseblå har fått ditto dårlige opplevelser den siste tiden i både ligaen og Europa. Britannia Stadium og Emirates er to av stedene den regjerende FA-cupvinneren skal gjeste i en tøff avslutning.

 Manchester-derby:
Det snakkes om at det er «tidenes Manchester-derby» hver eneste gang de møtes for tiden, men en ren gullfinale på Etihad kan bli en fotballekstrem mandagskveld. Citys resultater på eget gress er strålende, mens United er det beste bortelaget i ligaen. Jeg tror de røde må ligge minst tre poeng foran før aprilduellen for å vinne ligaen.

 Mann for mann:
Spiller for spiller og lagdel for lagdel kommer Manchester City sterkest ut. Selv om David de Gea har framstått som en redningsmann de siste ukene, har City den beste målvakten i Joe Hart. Uten Nemanja Vidic kan de to backrekkene rangeres ganske likt.

Uniteds sentrale midtbane kan ikke måle seg med Citys. I angrepet har City flere alternativer av ypperste klasse, men de har ikke Wayne Rooney…

 Erfaring og vinnerkultur:
Det er umulig å undervurdere Manchester Uniteds beundringsverdige vinnerkultur. Den har eksistert siden tidlig på 90-tallet, og har blitt videreført på grunn av Alex Ferguson og hans evner til å skape ganske unike vinnerskaller. Ryan Giggs, Paul Scholes, Wayne Rooney, Rio Ferdinand, Patrice Evra og Michael Carricks erfaring er klubbens største fordel i innspurten.

Selv om City som lag er ferske i en gullkamp i Premier League, kan ikke mange av spillerne omtales som førstereisgutter. Roberto Mancini har også vært med på mye, men det er Manchester City som en samlet enhet som kan bli engstelige i perioden som Alex Ferguson kaller for «Squeaky bum time».

Twitter: JonMartinH

Di Matteo blidgjør alle – enn så lenge

Roberto Di Matteo ga en bamseklem til John Terry, Frank Lampard og Didier Drogba da han debuterte med Chelsea-seier. Det var neppe tilfeldig.

Rett etter at oppgjøret mot Birmingham ble blåst av, gikk Di Matteo rett bort til Chelsea-spillerne med størst innflytelse. For en mann som bare skal være manager i noen uker, handler det om å ha et godt forhold med trioen som i stor grad styrer garderoben på Cobham.

Blåtrøyene har tross alt fremdeles mye å spille for. De er med i FA-cupen, det er ikke umulig å ta seg videre i Mesterligaen og fjerdeplassen i Premier League er fortsatt innen rekkevidde.

De siste dagene har det blitt bekreftet det vi egentlig visste: Drogba, Lampard og Terry var med på å få Andre Villas-Boas bort fra Chelsea. Portugiseren, som var modig nok til å sette både Drogba og Lampard ut av laget i perioder, var dømt til å få en vanskelig jobb da resultatene uteble og stjernene ikke fikk spille.

Problemet for Chelsea er at til høsten må en ny manager starte på akkurat det samme prosjektet som Villas-Boas forsøkte å gjennomføre på Stamford Bridge. Men når du bare får åtte måneder på deg til å endre en hel fotballklubb, vil kanskje den neste sjefen vokte seg for å gjøre store endringer. Det blir vanskelig å komme seg ut av den onde sirkelen som Chelsea har rotet seg inn i.

Drogba forsvinner sannsynligvis ved sesongslutt, og da er man med en gang kvitt en utfordring. Men manageren vil likevel slite med at John Terry, Frank Lampard og Ashley Cole har hatt for mye makt for lenge. Personen som Roman Abramovitsj ansetter, må være så sterk at han tør sette lagets mektigste menn på plass – og samtidig skape gode resultater.

Og det blir ikke enkelt.

Vi kommer aldri til å få svar på om det var rett eller galt å gi jobben til Andre Villas-Boas i utgangspunktet, men det må etter hvert stilles spørsmål ved om Abramovitsj har noen som helst plan for Chelsea. Det er en kjent sak at han er sykelig opptatt av å vinne Mesterligaen, men jeg sliter med å finne en rød tråd og strategi for hvordan de skal få det til.

Da Villas-Boas kom i fjor sommer virket det endelig som at russeren hadde innsett at en manager trenger tid for å bygge nytt, men sparkingen av 34-åringen viser at alt er som før. Og nå sitter londonerne igjen med et byggverk som har blitt delvis laget av flere ulike managere på veldig kort tid.

Det er en konstruksjon som ikke akkurat står fjellstøtt.

 

 

 

 

Spillere må bort før Villas-Boas

Det er viktigere at Roman Abramovitsj kvitter seg med spillere med for mye makt enn nok en manager.

Det brenner under føttene til Andre Villas-Boas etter at Chelseas videre eksistens i Mesterligaen henger i en tynn tråd. Portugiseren har lenge hevdet at han har Roman Abramovitsj’ fulle støtte, men det er en besettelse for den styrtrike russeren å vinne Europas gjeveste klubbturnering. Mange tror nå at manageren er ”a dead man walking.”

Det er betydelig enklere å finne feil og mangler enn positive punkter ved laguttaket og taktikken i Italia. Samtidig stikker Chelsea problemer dypere enn hvem som tar ut de elleve som skal starte.

Det visste også Roman Abramovitsj da han ansatte Andre Villas-Boas. Og derfor fikk han også lovnader at han skal få tid til å bygge et nytt mesterlag på Stamford Bridge. Ingen klarer å totalforandre noe over natten.

Blåtrøyene er inne i et generasjonsskifte. Samme hvem som hadde ledet Chelsea denne sesongen, ville de verken ha vunnet Mesterligaen eller Premier League. Laget henger ikke godt nok sammen, og de som tidligere var klubbens hjerte, er ikke lenger i nærheten av å være så framtredende som før. Nå tar de mest av alt mye plass.

Altfor mye plass.

Det er en kjent sak at profiler som John Terry, Frank Lampard, Didier Drogba og Ashley Cole har mye makt i garderoben på Cobham. For at Chelsea skal bygge nytt, må noen av dem bort – uavhengig av hvem som er øverst sportslig ansvarlig. Drogba forsvinner trolig til sommeren, men flere bør gjøre det samme.

I Chelsea virker det nesten som at enkelte spillere er større og viktigere enn manageren. Sånn kan det ikke være, og jeg tror det er her hovedproblemet til klubben ligger.

Villas-Boas har gjort feil i debutsesongen, men det blir for enkelt og gammeldags å skylde på at alderen hans er hovedårsaken til at Chelsea er i trøbbel. Hvis det er at han er ung som er det største problemet, sier det mer om Chelsea-spillerne enn sjefen. 34-åringen har allerede en CV som 64-åringer hadde ofret alt for å få.

Aller først må det ryddes opp i Vest-London. For øyeblikket er det ikke bare spillere med for stor innflytelse, det er også et fotballag som ikke henger sammen og er lite homogent. ”Maskinlaget” som José Mourinho skapte er så godt som visket ut, og etter å ha sparket managere i hytt og pine, må Abramovitsj stake ut en ny kurs. Og den jobben ga han til Andre Villas-Boas i fjor sommer. Det bør han stå ved.

Hvis ikke kommer Chelsea til å forbli en fotballklubb som aldri går videre.

Twitter: JonMartinH

Ingen pipekonsert på Emirates

For første gang på lenge i Premier League, hadde Arsenal-fansen ingen grunn til å pipe spillerne av banen.

Før avspark gikk det rykter om at Arsenal-fansen skulle tre svarte søppelsekker over de tomme setene på Emirates. Det skjedde aldri, men de som tok veien hadde unormalt god plass på tribunen. Det var en god del ledige plasser på klubbens storslåtte og vakre arena.

Det er dyrt å se Arsenals hjemmekamper, men at mange uteble skyldes nok mest av alt klubbens svake resultater den siste tiden. Og alle som var på hjemmemøtet mot Blackburn fikk oppleve et svært stille Emirates – selv om Robin van Persie sendte dem tidlig i ledelsen. Det at enkelte supportergrupperinger valgte å gi Andrej Arsjavin en liten pipekonsert da speakeren ropte opp hans navn, er bare ett av flere eksempler på at ikke alt er som det skal være i Nord-London.

Den tydelige følelsen av misnøye, usikkerheten og fortvilelse ble ikke mindre av Morten Gamst Pedersens frisparkmål.

Etter å ha vært på Emirates relativt mange ganger denne sesongen, har pipekonserter, hjertesukk og rop om ”spend som f**** * money” stort sett vært gjennomgangsmelodien.

Derfor var det ikke bare kjærkomment, men også en nødvendighet at Arsenal fulgte opp med å slakte Blackburn. De siste ukene har i det store og hele vært et langvarig mareritt i Premier League for The Gunners, og en seier med kalassifre kan være akkurat det klubben trengte. Ikke bare for Arsene Wenger og spillerne, men også for fansen som har gått skuffet hjem i ukevis.

Det er likevel urovekkende for Arsenal at fansen veldig ofte bruker pipekonsert som virkemiddel når ting butter i mot. At de over tid har blitt stadig mer frustrerte er forståelig, men spørsmålet er om reaksjonen fra supporterne fører noe godt med seg i det lange løp.

Uansett ser det lysere ut for Arsenal. Alex Oxlade-Chamberlain har vært med på å løfte laget, og gjør at ikke alt for øyeblikket ikke bare handler om Robin van Persie. Når spillere som Bacary Sagna også er tilbake fra skade, vil Arsene Wenger sannsynligvis ha flere gode enn dårlige dager framover.

Liverpool må gjenskape vinnerkulturen

Ligacupen kommer aldri til å bli Liverpools hovedmål før en sesong starter, men for klubben handler alt nå om å vinne et trofé –uavhengig av turnering.

Bildene av en rørt Kenny Dalglish og jublende Liverpool-spillere fortalte alt om betydningen om å komme til Wembley. Historisk sett har supporterne vært lommekjente i området rundt nasjonalarenaen, men siden ombyggingen har de ikke spilt en eneste finale der. Det er selvsagt altfor dårlig.

Nå som de omsider skal dit, og etter all sannsynlighet vinner et trofé, betyr det ikke så mye at det ”bare” er snakk om Ligacupen. For Liverpools del handler det om å gjenskape en vinnerkultur de har vært kjent for i årtier, men som mange kunne spørre seg om var i ferd med å bli visket ut.

Det er spillere i Liverpool-stallen som aldri har vunnet noe som helst, og som vil vokse på at klubben skal til Wembley.  For Steven Gerrard og Jamie Carragher er det viktig personlig at de igjen kan holde i sølvtøy som er nypusset. Og for supporterne blir bare det å komme til Wembley en god opplevelse i seg selv.

For selv om dette er snakk pokalen som betyr minst i engelsk fotball, kan den bli viktig for det Liverpool prøver å bygge under John Henry og Kenny Dalglish.

Ligacupen blir ofte omtalt med en nedlatende tone, men ser vi på vinnerne de siste sesongene er det ingen tvil om at den verdsettes høyere enn før. Der toppklubbene tidligere sendte ut startellevere der samtlige spillere hadde draktnummer på over 34, er det nå betraktelig sterkere mannskap som blir sendt ut på banen.

Det var heller ingen tvil om at både Liverpool og Manchester City hadde et brennende ønske om å dra til Wembley. Men det var viktigere for scouserne å ta seg til en finale.

For Dalglish var det også avgjørende at spillerne responderte etter fadesen i Bolton. Skotten har aldri tidligere slaktet sine egne på samme måte som da han møtte pressen på Reebok Stadium. Denne uken er sesongdefinerende for Liverpool, og triumf i Ligacupen vil på mange måter gjøre at rødtrøyene får godkjent litt uavhengig av tabellplassering i Premier League.

 

Rooney var Fergusons gullgutt

Forholdet mellom Alex Ferguson og Wayne Rooney kommer aldri til å bli som det en gang var.

Alex Ferguson er kjent for å være beinhard og en tidvis følelsesløs person når det kommer til å ta avgjørelser. Flere verdensstjerner har ryddet ut av garderobeskapet på Carrington fordi de har kommet på kanten med Manchester Uniteds mektige manager.

 Argumentet er ofte at ingen spiller kan bli større enn klubben. Sannheten er egentlig at ingen kan bli større enn skotten selv.

Derfor var det ganske unikt at Wayne Rooney fikk bli værende da han i noen dager på høsten i 2010 – med god hjelp fra agent Paul Stretford – mente at han ville forlate United. For de aller fleste ville det ikke ha vært noen vei tilbake etter å ha offentlig stilt spørsmål ved Fergusons spillermateriale og ambisjoner. 70-åringen ble oppriktig såret og skuffet over Rooneys handlinger og uttalelser.

Grunnen er at Ferguson nærmest har hatt et faderlig forhold til spissen han kjøpte fra Everton i 2004. Tidligere var det Ryan Giggs som var United-bossens gullgutt, og senere ble det altså Rooney han følte ekstra sterkt for. Og nettopp derfor tok han nesten til tårene da han møtte pressen og bekreftet ryktene om at scouseren ville dra.

Rooney signerte en ny kontrakt, men etter episoden har ikke forholdet mellom de to vært like sterkt som det var tidligere. Det betyr imidlertid ikke at Ferguson har planer om å selge ham – for øyeblikket. Manageren kan være nådeløs, men Rooney kan ikke sammenliknes med andre stjerner som har reist.

Roy Keane navnga spillere han mente ikke holdt mål på klubbens egen TV-kanal. Ruud van Nistelrooy taklet ikke Cristiano Ronaldo. Dwight Yorke hadde en egen evne til å komme i taxi på treningsfeltet rett fra en av Manchesters mange nattklubber.

Det stemmer at forholdet mellom Rooney og Ferguson har fått seg en ny ripe i lakken den siste tiden. Men foreløpig er det ingenting som tyder på at den siste feiden er nok til at 26-åringen må finne seg en ny arbeidsgiver. Samtidig er det begrenset hvor mange ganger Englands største stjerne kan utfordre sin egen sjef. Forskjellen fra tidligere er at Manchester United vil bli satt langt tilbake sportslig hvis Wayne Rooney finner seg en ny klubb. Det er også noe Ferguson er smertelig klar over.

Og samme hva stjernespissen skulle finne på, vil United-manageren alltid føle noe ekstra spesielt for ham. Selv om forholdet ikke er like sterkt som det en gang var.