Søndag starter den virkelige sykkelsesongen

Vinter-OL er knapt fordøyd før årets første virkelige styrkeprøve for proffsyklistene tar av fra startrampen, med prolog like syd for Paris. Den 68. utgaven av «rittet mot solen» – Paris-Nice kjøres med flere av de store navnene i kommende Tour de France på streken. Syv etapper + prolog bringer rytterne syd til (forhåpentligvis) sol og varme ved det blå Middelhav og Nice, hovedstaten i Provence. Det er for øvrig i år 150 år siden Nice ble en del av Frankrike. Normalt er det sol og varme der syd, men en lang rekke av rittets utgaver har møtt grisevær med snø, hagl og regn i strie strømmer før de ankommer Promenade des Anglais. Som navnet sier anlagt av britisk overklasse, for snaut 200 år siden.

Rittet er blant mine favoritter. Fordi det på åtte dager består av en fin miks av utfordringer. Spurterne har sine muligheter, klatrerne sine. Det går opp og ned, ideelt for brudd med etterfølgende jakt på de tapre som ser en mulighet i offensiv kjøring. Det er tett i sammendraget, den gule trøya skifter ofte eier. Rittet er en krevende, det er de sterkeste av de sterke som slåss om seieren til slutt. Jeg kan love gode doser med dramatikk. I fjor sprakk sesongens ener – Alberto Contador – på den nest siste etappen til Fayence. Totalt utmattet og tom for næring datt han av i klatringene fire km fra toppen, og hadde knapt styringsfart da han krysset mål 2,53 minutter bak Luis Leon Sanchez. Som bare hadde å trygge seieren på den krevende sisteetappen med start og mål i Nice, over tre 1. kategoristigninger – Col de La Porte, Col de Eze og La Turbie. Som det blir i år også.

Arrangøren har inkludert det kuperte Massif Central-området i årets ritt, som også gir muligheter for angrep, og testing av vårformen. De største favorittene finnes blant Alberto Contador, Alejandro Valverde, Chris Vandevelde, Damiano Cunego, Roman Kreuziger, Frank Schelck, Levi Leipheimer, og Tony Martin. Rett nok mangler noen av favorittene i sommerens Tour , men de nevnte utgjør mange av verdens beste etapperyttere. Andre Greipel utfordres av Henrich Haussler og Geert Stegmans om spurter nr. én i feltet. Det blir også en prestisjekamp mellom Sylvain Chavanel og Christophe Le Mevel (nr. 10 i fjorårets Tour de France) om hvem som er den beste franske etapperytteren. Ellers kryr det av mange av de fremste profilene i dagens internasjonale proffsirkus.

Jeg er også spent på de to danskene i SaxoBank, Chris Anker Sørensen og Jacob Fuglesang, samt svensken Fredrik Kessiakoff, som nå kjører for Garmin. Det er de tre beste klatrerne vi har i skandinavisk sykkel for tiden, unge gutter som har en positiv utviklingskurve. Paris-Nice er et ritt som passer alle tre midt i blinken. Ingen nordmenn til start, dessverre. Ikke minst for Edvald Boasson-Hagen hadde det vært et flott ritt å starte utprøvingen av de franske bakker i. Men, nå er brosteinsklassikere hans første mål, og da blir det prioriteringen. Sånn er det med den saken. Gabriel Rasch og Fredrik Willmann er reserver på sine respektive lag, men det skal mye til om de får kjøre.

Sesongåpningen i Belgia ble utfordrende så det holdt. Spesielt søndag, i Kuurne-Brussel-Kuurne, der bare 28 av ca. 170 startende fullførte. Edvald viste solid form lørdag, og Thor voldsom fremgang fra Algarve Rundt, der han sto av. Lørdag gjorde han en kjempejobb for sine lagkamerater, og søndag positivt offensiv helt til kulda begynte å gnage innerst i ryggmargen. Jeg tror Thor rekker frem med formen til Milan – San Remo 20.mars.

Alberto Contador er av de fleste regnet som favoritt i de store etapperittene han kjører, vant jo også nylig årets debut i Algarve, som er et krevende ritt. Så langt ser alt bra ut. Utfordringen er om Astana-laget er godt nok, det som var av «muskler» i fjor forsvant så godt som alle over dammen til RadioSchack. Jeg er kommende uke minst like spent på kjørestyrken til Alberto`s gode hjelpere, som å få en bekreftelse på om han selv er i form. Det er han stort sett alltid, og for å være ærlig, jeg tror han vinner årets utgave av Paris-Nice, for andre gang i karrieren(første gang i 2007). Men, det er langt frem til kongen av «rittet mot solen», iren Sean Kelly vant syv ganger på rad. Det blir et meget underholdende sykkelritt vi skal vise på TV2 de neste åtte dagene fra kommende søndag. God fornøyelse!

SAMMEN MOT FELLES MÅL

NRKs ekspertkommentator Torgeir Bjørn var opptatt av at fellesstarten i langrenn fikk en ny dimensjon slik det ble gått av svenskene under 30 km skiathlom i natt. Kanskje det, og kanskje var det på tide? I fellesstarrittene på sykkel er lagtanken og lagarbeidet godt utviklet. Den eller de antatt sterkeste på laget skal støttes av de andre, og disse måles ikke på sin endelige plassering, men på sitt bidrag til at laget lykkes med å plassere sin(e) beste rytter(e) i toppen. Dvs. på hvordan vedkommende «hjelperytter» løser sine oppgaver i sin rolle på laget. Lagets taktikk legges også opp med tanke på å utmanøvrere, eller rettere, skape forstyrrelser i de konkurrerende lags planer. En forutsetning for å lykkes er at laget har et forankret felles mål, og at det er en forstått disiplin og lojalitet knyttet til gjennomføringen. «Vitsen er at alle med samma drakt speller mot samma mål», har Andy Cap riktig sagt. Det er nøkkelen i alt lagspill. I sykkellaget er det avgjørende at du forstår budskapet om at du er der for å bidra til at lagkameratene lykkes. Ellers må man finne seg en annen arbeidsgiver.

Så stakk Johan Olsson, den kanskje beste klassiske stilløperen i feltet i natt, ifra etter skibyttet. Det var neppe planlagt, det ble sånn. Fordi han følte seg pigg, og våget å utnytte muligheten da de andre nølte og så på hverandre ved starten på skøytedelen. Befriende, fordi fellesstarter i langrenn, i altfor mange tilfeller, har vært et langt gjesp til noen få km før mål. Da Olsson stakk tenkte plutselig de andre svenskene som et sykkellag. Marcus Hellner, den antatt beste på laget, gikk frem og bremset, og etter hvert fikk han hjelp av Anders Sødergren som hadde manøvrert seg opp i feltet etter å ha falt i starten. Avstanden frem til Olsson var på det meste nesten et halvt minutt. Det var konkurrentene som måtte kjøre inn Åsarna-løperen i tet, og dermed fikk Hellner en billig reise. Svenskene lyktes med taktikken fordi de hadde flere sterke løpere.

Det ble etterlyst hvorfor Norge ikke gjorde det samme tidlig i løpet, nemlig å sende av gårde en i brudd, for dermed å legge press på konkurrentene som da må bruke krefter på å hente inn vedkommende. Men nivået på de andre norske løperne som har deltatt i distanserennene i OL er ikke av en slik kvalitet at de kan bidra i vesentlig grad. Da toget gikk var Northug alene igjen. Et tankekors, som vi har sett de siste to sesongene, og fikk et varsel om under NM i Stokke. Der løpere langt fra internasjonalt nivå gikk jevnt med de OL-uttatte.

Langrenn har forandret seg, men er fremdeles en utholdenhetsøvelse. Fysiologisk må de samme forutsetninger gjelde som tidligere. Forenklet sagt, må «motoren» være på høyde. Da målt i maksimalt oksygenopptak og anaerob terskel-kapasitet. Det hadde vært spennende å se hvordan våre mannlige langrennsløpere tester i dag sammenlignet med Dæhli, Ulvang og Estil for eksempel? Tallene ligger der til gjennomsyn.

Det er ett distanserenn igjen, 5-mila i påskeføre blir et slit. Damene slipper med 30km, som også blir en krevende øvelse. Jeg har stor tro på Marit der også. Hun går langt bedre teknisk på klassisk enn før, rett og slett nyyyyyydelig. Selv når hun blir sliten i slake motbakker klarer hun å holde hodet oppe, og dermed får hun frasparket rett over trampen på skia og unngår glipptak. Der hun før la hodet og kropp fremover, og sparket i lufta. Duracell-Johaug kommer også til å levere en flott 30km. Det lukter medalje der også.

Men, tilbake til langrenn og «sykkeltaktikk». Jeg spurte en av våre beste løpere for noen år siden, etter et WC-renn, der de norske løperne på en fellesstart kjørte inn en lagkamerat som hadde gått i brudd, om hvorfor de gjorde det? Svaret var at det var en individuell idrett, og det å lykkes var forbundet med økonomisk uttelling for den som plasserte seg høyest på resultatlista. Altså «hver mann for seg». Som jo var en realitet. I sykkellagene er kulturen slik at premiepenger deles likt på alle i laget som har bidratt til at kapteinen har lyktes. Det er jo en motivasjon i seg selv. Sannsynligvis må man dit også i langrenn hvis det skal skapes lojalitet og lagarbeide. Men, da situasjonen ble som den ble i går, var det imponerende å se hvordan Hellner og Sødergren var villige til å ofre egen heder ved å bremse slik at lagkameraten fikk ekstra stor luke. Bruddet kunne jo ha gått inn, og det hadde vært Olsson og ikke Hellner som hadde stått på øverste trinn. Ekstra hyggelig at «nattens mann» også ble belønnet med bronsemedalje!

Canada fikk tre blant de 9 beste, og gammeltrener Inge Bråten smilte sikkert godt. Det ser ut som den treningsfilosofien som holdt for noen år siden holder i dag også.

Sykkelsesongen ruller videre, en stor hyllest til Edvald Boasson Hagen`s tempo i Oman. Han har i hvert fall en motor som virker. Der er det ikke mangel på verken maksimalt okysgenopptak eller en høy anaerob terskel i.f.t. maksimal kapasitet. Jeg traff ham, og Lars Petter Nordhaug, på Toppidrettssenteret like før jul. Da var en drøy 4-timers skitur tilbakelagt i Nordmarka. Og, det var ikke noe engangstilfelle. Kommende helg kjøres det i gang med de første oppvarmingsrittene før Vlaanderen Rundt, nemlig Het Nieuwsblaad (tidligereHet Volk), som Thor Hushovd vant i fjor, og Kuurne-Brussel-Kuurne. Rytterne får prøve seg på noen av de krevende bakkene i Vlaanderen. Edvald er med, velkommen til spennende sykkelritt igjen på TV2!

Kragebeinsbruddet – det vil gå fint, Kurt!

Livet er ikke for nybegynnere, fullt av farer som det er. Heldigvis blir det ikke noe av de fleste bekymringer. Jeg hadde akkurat tenkt de gode tankene om Kurt som den styrende kaptein på et spennende Team Sky-lag i årets Tour de France, med fjorårets sensasjonsmann Bradley Wiggins i kamp om den gule trøya, og Edvald Boasson Hagen som en «fri fugl» på enkelte etapper på jakt etter en realistisk etappeseier. Hvilke dager å se frem til i juli måned. Og så kommer meldingen om at jernmannen Kurt nok en gang har gått på trynet, denne gangen i nøytral sone (det er lov å konsentrere seg også i nøytral sone, Kurt), med det andre kragebeinsbruddet på snaue syv måneder som resultat. Hvordan vil skaden påvirke sesongen? Jeg begynte å bla i boka om proffsyklisters kragebeinsbrudd, som er et verk på størrelse med Knausgårds samlede. Vel gjennom første bind, sank roen seg igjen. Dette kommer til å gå bra, kanskje det til og med var en fordel med referanse til de viktige rittene der fremme i sommervarmen?

Kragebeinet er en rørformet knokkel som binder brystbeinet til skulderbladet og holder skulderen ut fra kroppen, samt fungerer som feste for ulike muskler. Brudd i kragebeinet, eller nøkkelbeinet som noen sier, er syklistenes yrkesskade. Hvorfor er først og fremst fordi rytterne som oftest detter på siden og slår skulderen i bakken. Brudd skjer ved direkte slag mot kragebeinet, støt mot skulderen fra siden, fallskader. En annen årsak er støtet mot kragebeinet når rytterne tar i mot fallet med hånden.

Kragebeinet brekker ikke bare på sykkelen. Ifølge avisa Kvinnheringen, ble en amerikansk turistkvinne sist sommer angrepet av en ku med kalv, som stanget henne i magen og kastet henne opp i luften, med brudd i kragebeinet som resultat. Hun skal visstnok være tilbake i hjemlige omgivelser i USA.

Mang en idrettsutøver har kjempet tappert med kragebeinsbrudd. Under et nasjonalt skøytestevne på Frambanen i vinter vant den lovende 11-åringen Bendik Stokke 500-meteren til tross kragebeinsbrudd uken før. Ikke i vanlig sprintstil, men med hendene på ryggen. Som, han hadde sett helten Sven Kramer gjøre når han vinner sine 5000m-løp. Det fungerte for Bendik på den kortere distansen også. Tiden? 50.42!

I 1983 overtok Pascal Simon den gule ledertrøya i Tour de France etter 10.etappe. Dagen etter veltet han og brakk kragebeinet. Han fortsatte å sykle, og forsvarte trøya i ytterligere seks dager. Før Laurent Fignon overtok for godt. I årets TdF kjørte George Hincapie med brist på de seks siste etappene. Svinaktig vondt gjorde det, han nektet å la legen undersøke, for da ville han fått startnekt. På sykkelen skulle veteranen, for å styre laget mot nye etappeseire for Mark Cavendish.

Mange trodde at Lance Armstrong ville miste TdF i sitt comeback etter at kragebeinet røyk i Vuelta Castilla y Leon, men allerede i Giroen var han tilbake for fullt. Ivan Basso brakk det omtalte beinet to ganger i 2001. Først i Tour de Med i februar, og så i debutrittet i TdF, da han var i brudd på 8.etappe i utforkjøringene ned til Colmar.

Verdensmesteren fra 2008, Allesandro Ballan, brakk kragebeinet i Tirreno-Adriatico ca. 10. mars 2007. Allerede i slutten av april vant han Flandern rundt, etter å han vunnet 3-dager De Panne uka før. Det kryr av lignende historier.

De virkelige kragebeinsgutta er Cadel Evans og Andre Greipel. Evans startet sin karriere som terrengsyklist, og var en av favorittene til å vinne OL på hjemmebane i 2000. Den gang ei, to ganger brakk han kragebeinet det året, først i Tour Down Under og så i mars. Han var deltager, men måtte se langt etter medaljene. I 2003 satte han foreløpig personlig rekord, ved å brekke det tre ganger. Greipel, som nettopp vant årets første ProTour-ritt, Tour Down Under, brakk både kragebein og skulder i samme rittet året før. Det tok litt tid før han var tilbake etter operasjonen. Men i Duinkerke 4-dagers i april var han tilbake, og vant en etappe. Bare Mark Cavendish vant flere seire enn gutten fra Rostock i fjor. 14 ganger har skulderen gått ut av ledd, tre operasjoner har han hatt, etter at han kolliderte med en bil for ti år siden.

Det er ingen grunn til å bagatellisere Kurts brudd med påfølgende operasjon. Etter operasjonen må skulderen holdes i ro i en uke, så kan trening på stasjonær sykkel begynne, parallelt med opptrening av den skadede skulderen. Innesykkelen kan gi utmerket trening av maksimalt oksygenopptak, og viktig forbedring av den anaerobe terskelen. To økter om dagen kan gjennomføres. Går alt etter planen, kan Kurt begynne med rolige sykling ute etter tre uker med innesykling. Da er det lurt å kombinere de rolige, lange turene ute med mer intensive økter inne, hvor skulderen kan holdes mer i ro. God basistrening kan også gjennomføres (det er mange muskelgrupper som kan trenes selv med kragebeinsbrudd), noe som normalt får lavere prioritet når sesongen starter. Dermed en bonus. 1. April bør være en realistisk dato å være i konkurranse igjen. Men, humpingen opp og ned på brosteinen i Flandern rundt, Paris-Roubaix og Gent-Wevelgem er neppe å anbefale, selv om Ballan fikset det. Kurts kragebeinsbrudd er ikke av det enkleste slaget. Men en Kurt i Ardenner-klassikerne er realistisk, og han har selv vært inne på å kjøre Giroen. Det er lurt, for her trenger han ikke kjøre alle etappene for fullt, han får fart og styrke i beina, som vil lokke frem toppformen.

Etter velten i fjor på 10.etappe i TdF, kjørte Kurt Spania rundt som trening, og hadde utmerkede bein i VM. I den tøffe løypa var han eneste norske med i finalen. God bedring Kurt, da er vi enige om at vi sees i Valkenburg til start i Amstel Gold Race!

Flying in the air

Håndball er en flott TV-idrett. Fart, dramatikk, fantastiske atleter, og så skjer det noe hele tiden! De beste viser idrettskunst på øverste hylle, ikke vanskelig å få stå-pels av slike prestasjoner.

Et av mine største idrettsøyeblikk var da jeg fikk oppleve Michal Jordan sette scoringsrekord i NBA for en del år siden, i en kamp for Chicago Bulls i Madison Square Garden, New York. «Flying in the air», det var jo akkurat det han gjorde. Over 60 poeng puttet han mot New York Knicks. Knapt noen atlet har hatt evnen Jordan oppviste til å henge i lufta når han tok sats, kanskje bort sett fra Bob Beamon`s lengdehopp på 8.90 i Mexico-OL i 1968. Rett nok ble den rekorden forbedret med 5 små cm av Mike Powell Tokyo-VM 1991. Men, det var ikke det samme majestetiske hoppet som Beamon ga oss.

Og, så fikk jeg endelig se noe som lignet på Jordan og Beamon under årets håndball-EM. Frankrikes Luc Abalo, må ha fått utlevert de samme flyvergenene. For en spenst! Tro meg han hadde blitt verdensstjerne i både lengde, tresteg og høyde. Spenst paret med en motorikk man må til ballettensemblene for å finne maken til. Abalo`s klengenavn er full fortjent «Skywalker». Han nekter rett og slett å lande. Spilte ingen stor førsteomgang, men hans prestasjoner i starten av den andre avgjorde langt på vei finalen mot Kroatia. Nikola Karabatic er den samlende eneren hos Frankrike, men Abalo bekreftet av spesiell spisskompetanse kan være helt avgjørende, og av uvurderlig betydning.

Norge har ingen grunn til å skjemmes. Det er mange flott spillere og et bra kollektiv. Men, når det gjelder, viste igjen laget at det er noe forknytt mentalt. De som virkelig fikser det i pressede situasjoner har evnen til å beholde roen, si til seg selv: «Vi vil og vi kan». Det norske laget hever skuldrene, tar presset inn over seg, og utstråler det energidrepende: «Vi skal og vi må».

«Flying in the air» ga også andre opplevelser i helgen. Norske skihoppere på jakt etter godfølelsen fant den endelig i vakre Oberstdorf. Artig å se klippet der Mika Kojonkoski coachet Anders Jacobsen foran dagens renn. På godt Petter Solberg-engelsk sa han: «Do`nt overtry». Stol på deg selv, senk skuldrene, du både kan og vil, var det den kloke finnen formidlet.

Jeg møter ofte velmenende idrettstrenere, som ønsker det beste for sine elever. Altfor ofte blir ordene skal og må benyttet. Tenk gjennom selv, lukk øynene, å opplev hva «jeg vil og jeg kan» gjør med deg i motsetning til «jeg skal og jeg må». Forskjellig opplevelse? Jeg er helt sikker!

Ellers står vi foran spennende sykkeldager i Qatar, på flate åpne sletter, med mye sidevind i et fint igangkjøringsritt, som i fjor ga en flott kick-off for det nye Cervelo-laget. Der Gabriel Rasch gjorde mer enn manns jobb. Nå stiller de fleste av våre proffer på øverste hylle til start kommende søndag. Thor Hushovd velger et annet opplegg, med etapperittet Etoile Besseges i Provence. Unngår de stressende turene til Down Under i Australia og Qatar. Holder seg til teltene, sparer krefter og jobber med videreutvikling av sine ferdigheter. Jeg har min egen definisjon på topputøver. Det er ikke nødvendigvis en som er på landslag eller topplag, men en som til tross for gode resultater hele tiden er på jakt etter små ting som kan gjøre prestasjonen litt bedre. Det imponerer meg med Thor, han hadde sin beste sesong i fjor, og gjennom min hyppige kommunikasjon med Atle Kvålsvoll vet jeg at fokus er på videreutvikling av ferdigheter. Vi står foran en usedvanlig spennende sykkelsesong, Allerede fra Qatar vil vi motta positive resultater, da er vi i gang!

EIA VAR VI DER

Årets siste dag er solfylt og blåfrossen på Vikersund, med 23 kalde grader. De flotte værdamene på TV 2 lover ingen lokal oppvarming over Buskerud de nærmeste døgn. Er det fri, så er det ski. Jeg er klar til dagens utmarsj med usedvanlig mange lag tekstiler som beskyttelse mot kulda. Snøen er så trå at det blir vanskelig å kopiere Petter Northugs elegante diagonaldansing over jordet og inn i løypene i Holleia. Men inne i hodet mitt er jeg der, på årets siste dag er det lov å fantasere. Forresten, lykke til Petter, i morgen er det på’n igjen med Tour de Ski. Jeg ble spurt av den lokale storavis, Drammens Tidende, om å rangere landets ti beste idrettsutøvere. På min liste topper offensive Petter foran Andreas Torkildsen, en annen som leverer til medalje. Året som gikk ga det fortjente VM-gullet han manglet, sammen med sine OL- og EM-gull.

Jorda er rund, tro det eller ei. Det betyr sommer «Down Under», på den andre siden av jordkula hos kenguruer og «Aussies». Sykkelsesongen virker fjernt for meg, som har flere lag med superundertøy på, men om drøye to uker er sirkuset i gang igjen. Pro Tourens første ritt – Tour Down Under – kjøres 17.-24. januar med Adelaide i South Australia som base. Som trener var jeg med da Ingrid Kristiansen i 1988 skaffet Norge VM-gull i landeveisløp i den vakre byen i 1988. En by jeg gjerne reiser tilbake til.

Temperaturen nå? 36 varme og gode grader i rittområdet i går, altså 59 grader varmere enn her på bygda. Ikke rart syklistene trekker til idretts- og universitetsbyen med de vakre strendene, og det kuperte landskapet som skimtes drøye 20 km fra bykjernen der rytterne møter sesongens første klatringer.

Men det er langt fra utfordringene som kommer senere i sesongen i Alper og Pyreneer. For 12. gang samles mange av de store sykkelnavnene i Adelaide. TV 2 vil følge rittet, og det er nok av poenger. Nyskapningene Team Sky og RadioShack debuterer. Sistnevnte med kongen selv, Lance Armstrong, som kaptein. I fjor var det samme rittet hans comeback-ritt. Det ble en positiv opplevelse for Lance, parallelt med at han fikk stor oppmerksomhet rundt sitt viktige arbeide med å hente inn penger til kreftforskning og -behandling.

Australia er av de store idrettsnasjonene, med en voldsom idrettsinteresse. Jeg har vært til stede på mange olympiske leker, men lekene i Sydney 2000 må være historiens beste. For en begeistring og oppslutning! «The best games ever», som gammelfascisten Samaranch uttrykte det også på Lillehammer i 94, like fortjent det også.

Måten Australia har utviklet sin toppidrettssatsing har på mange måter vært modellen for Olympiatoppen i Norge. Ideen med å utvikle sentrale og regionale sentra der utøvere fra forskjellige idretter kan trene sammen med støtte fra de beste trenere og støtteapparat. Landet har i dag over 40 profesjonelle syklister og de fleste er sentrale på sine respektive lag under årets Tour Down Under, med regjerende verdensmester Cadel Evans i spissen for sitt nye lag Team BMC. Robbie McEwen er der, Stuart O`Grady, Michael Rogers, Allan Davis, Baden Cooke, Graeme Brown og Luke Roberts likeså. Men konkurranse blir det fra mange, kanskje først og fremst fra de tidligere vinnerne av rittet, Andre Greipel og Luis Leon Sanchez. Men det gir ikke kjempeodds om der er alltid elegante Alejandro Valverde som vinner til slutt.

Årets siste levende idrettsarrangement var for meg i går kveld i den nostalgiske ishockeyarenaen Jordal Amfi, med kampen Vålerenga – Lørenskog. Ishockey er ingen idrett i skiflygingsbygda Modum, men likevel har jeg et barnebarn med hockey-dilla. Det er knapt en spiller i NHL han ikke har vitale data på. Dermed ble en julepresang til «knotten» en kamp i vår hjemlige NHL-liga, eller Get-ligaen. Enga tapte på straffeslag. Unødvendig, men det er gjerne det laget med størst gnist som vinner. Og det var Lørenskog. Tre OL-uttatte var på banen, Lars-Erik’ene Spets og Lund fra den tapende part, og veteranen Tommy Jacobsen. Sistnevnte imponerte meg. Han er klart den beste skøyteløperen og teknikeren på banen, og også den med det beste overblikket og spilleforståelsen. De to Vålerenga-gutta må yte mer hvis Canada skal slås i åpningsmatchen i Vancouver. Det blir en fantastisk opplevelse for de norske hockeygutta. Nederlagsdømte som de er, å skulle møte landslaget til det hockeygale vertslandet. Et lag stappfullt av spillere fra «The Hall of Fame». Men intet er umulig, det er bare ti år siden ble det seier til Norge over Canada i VM.

Tommy Jacobsen er nesten like gammel som Hallvard Hanevold. 39 år fylte den opprinnelig Furuset-gutten i desember. Et tankekors er at han var spilleren med de mykeste bevegelsene på isen i går kveld. Når han entrer OL-isen er det 21 år siden debuten på landslaget.

Jordal Amfi, som arena, er nesten i klasse med Bislett og Holmenkollen. Som Nordens første ishall ble den bygget til de olympiske vinterlekene i 1952. Selv var jeg som guttunge tilstede på VM samme sted i 1958, og så Canada slå Sverige med 10-2. Svenskene med sine legender Sven Tumba, Lasse Bjørn og Rolle Stoltz ble rundspilt av canadierne i 1. periode. Harry Sinden het mesternes kaptein, jeg tror han spilte med en sølvplate i skallen etter en lei skade tidligere i karrieren. Det var mye hockeykunnskap i den sølvplata.

Et annet tankekors er at svenskene hev seg på hockeybølgen og reiste 100 kunstfrosne baner før vi fikk vår andre. Ikke rart vi ligger etter som hockeynasjon. Synd, for det er en fascinerende idrett med fart, spenning og stemning. Det var godt å være tilbake, selv om Enga tapte.

Skiene er klare, og syklistene likeså om noen dager. Klare til en sykkelsesong som blir den mest spennende i «manns minne», ikke minst med norske øyne. Det blir mer tid å drodle over dette i tiden som kommer..

Godt nytt år!

En flott weekend

Da tenker jeg på idrettsfronten. Utenfor heimen er det blank is, det er langt å kjøre til skiløypene, og gulvene i kjøkkeninngangen er brutt opp, lekkasjen ble en realitet da de gamle rørene sprakk. Sånn er det med den saken………..

Noen idretter får mer oppmerksomhet enn andre. Det betyr ikke at nivået er høyest der oppmerksomheten er størst. Kvalitet og kvantitet henger ofte ikke sammen. De siste dagene har det skjedd ting det er verdt å merke seg, hos de mindre fokuserte.

Svømmerne fortsetter framgangen fra OL i Beijing. Nå ble det gull til Aleksander Hetland, og bronse til Ingvild Snildal under EM kortbane. Katharina Stiberg var også tett på medalje. I Beijing ble det to norske medaljer, til Aleksander Dale Oen og Sara Nordenstam. Nå er det andre som markerer seg på høyt nivå. Resultatene er ikke tilfeldige, norsk svømming har kanskje det landslaget som jobber mest utviklingsorientert for tiden. Sportssjef Petter Løwberg har bygget opp en trenermodell, og en kultur for toppidrett som jeg anbefaler andre å oppsøke for å lære. De mange gode resultatene i norsk toppidrett de siste årene, bygger mye på overføring av kunnskap og kultur fra en idrett til en annen. Fra de som er gode til de som bør bli bedre. Men, en forutsetning er at man er ydmyk relatert til egen idretts internasjonale nivå. Vi begeistres lett når det blir norsk dobbeltseier i cupfinalen i fotball…

Jeg fasineres av at svømmerne, i grunntreningsperioden, tilfører langt mer alternativ trening enn før, for dermed å tåle mer trening, som igjen fører til en mer solid grunnmur for den svømmespesifikke treningen. De personlige trenerne involveres i prosessene rundt landslaget, og dermed bygges en bredere forståelse for relevant adferd og holdninger.

Norsk langdistanseløping har vært nede i en bølgedal. Den siste «gullalder» er så langt tilbake som på 1970 og 1980-tallet. Noen få lysglimt har det vært siden, ikke minst Marius Bakken, som var den raskeste 5000m-løperen i Europa i 2005. Men, kranglete achillessener stoppet karrieren. Og, Susanne Wigene med sin flotte sølvmedalje på 10000m i EM i Gøteborg. Ellers har det stort sett vært mørkt. I går var det EM i terrengløp i Dublin. Karoline Bjerkeli Grøvdahl forsvarte sitt europamesterskap i juniorklassen på suverent vis. Hun er et udiskutabelt talent. Mitt råd til friidrettsforbundet er å kultivere det gradvis. Ikke send jenta ut på for mange lange løp når sommeren kommer, hun har tid nok. Sørg for at resultatene forbedres på 1500m, det er nøkkeldistansen for internasjonalt nivå – selv på maraton. Tren langdistanseforkusert, og konkurrer ofte på de kortere distansene, spar de lange til de store anledningene. Da bevares ressursene, og det er krefter igjen til de mer utfordrende seniorårene. Det kan være lurt å skule til veien Grete Waitz og Ingrid Kristiansen fulgte på vei mot verdenseliten.

Men, det morsomste i Dublin var at det norske herrelaget vant bronsemedalje i juniorklassen. Trønderen Sondre Nordstad Moen var med i gullkampen helt inn. I fjor ble det medalje, i år ble det plassen nedenfor pallen. Gledelig var at Lars Erik Malde og den meget lovende baneløperen Henrik Ingebrigtsen fulgte opp med 10. og 12. plass. Det ble for langt ned til den fjerde tellende på laget, men hvis tre hadde talt, ville Norge hatt sølvmedaljen. Uansett et langt steg frem, og kanskje er dette starten på en ny periode med mange gode norske langdistanseløpere? Nå er det mange ungdommer på godt nivå, la de utvikle seg sammen i en felles treningsgruppe.

Og, så i natt vant det norske lagtempolaget på skøyter verdenscupen i Salt Lake City. På historiens tredje raskeste tid. Rett nok gikk ikke Nederland med sine beste, men lua av for Håvard Bøkko, Mikael Flygind Larsen og Henrik Christiansen, sistnevnte har tatt et kjempesteg fram under det nye landslagsregimet. Ikke tilfeldig at laget lyktes. Allerede i vår ble det utformet en strategi for en satsing på lagtempo. I en gren der Norge ikke hadde lyktes i de siste mesterskapene. Suksess er avhengig av en tydelig strategi. Seks løpere har dannet kjernegruppen i satsingen. Verdens beste 17-åring, Fana-gutten Sverre Lunde Pedersen, har gått på laget i de to første World Cup-løpene, på en suveren måte. Barnebarnet til skøytelegenden Hjallis, Fredrik van der Horst, fikk sjansen i Calgary. Henrik gikk i Heerenveen og nå i helgen. Der Mikael også fikk sjansen. Alle har «skøytet» på en fortreffelig måte, til beste for laget. Eskil Ervik er den eneste i kjernegruppen som ikke har gått, fordi sykdom har stoppet et spennende come-back. Men, han gikk på laget da de slo fjorårets sølvvinnere fra Sverige i et testløp på Hamar i oktober.

Satsingsmodellen ble hentet fra måten landslaget i orientering bygget sitt stafettlag på herresiden for noen år siden. Den gang var det mange individuelt gode løpere, som hadde personlige ambisjoner i et tett VM-program. Stafettsuksess er avhengig av at de som skal løpe den avsluttende stafetten har overskudd. Hvis en ønsket plass på stafettlaget, måtte man frasi seg en individuell distanse, allerede på vårparten. Enten var man med på lagets betingelser, eller så var valget individuell satsing. Kjernegruppen for stafettlaget ble så drillet, både praktisk og lagbyggingsmessig, i måneder frem til det avgjørende løpet. Med flere VM-gull som belønning.

Storbritannia har vært suverene i banesyklingens forfølgesesritt de siste årene, først og fremst fordi det er utviklet et lag rundt eneren Bradley Wiggins. Det er ikke nødvendigvis de beste individualistene som fungerer best sammen i et lag. Men, de som fungerer best sammen med kapteinen. Slik er også tenkingen i skøytelaget, hvem utfyller Håvard, norsk skøytesports svar på Bradley Wiggins, best?

Fortsettelsen blir spennende både på isovalen, hos piggskofolket og de fremgangsrike svømmerne!!!! Følg med…………….

I sporene til Marco Pantani

Mandag kom meldingen om at den belgiske syklisten Frank Vandenbroucke var funnet død på et hotellrom i Senegal, knapt 35 år gammel. Aktiv i sykkelsporten inntil sin død, i april i år vant han tempoetappen i La Boucle de l`Artois for det lille laget Cinelli-Down Under. Intet stort sykkelritt, men på nivå med vårt største ritt – Ringerike Grand Prix.

Historien til Vandenbroucke minner mye om Marco Pantani`s. Den tidligere Tour og Giro-vinner som ble funnet død på et hotellrom i Rimini våren 2004 etter en overdose kokain. Begge var i utgangspunktet blant de ekstra talentfulle, blant de få som går under benevnelsen «guds gave til sykkelsporten», da med referanse til det åpenbare talentet. Pantani vant de mest prestisjefylte rittene, før han ble tatt for systematisk doping, og narkotikamisbruket ødela ham fysisk og sosialt. Franck fra Belgia skulle bli den store klassikerkongen.

Sykkelgale Belgia fostrer regelmessig store talenter. Vandenbroucke var den beste unge rytteren i ungdoms- og juniorklassene. Bronse vant han i junior-VM i Athen i 1992, for så å bli proff i et av verdens beste lag – Lotto – i 1993, bare 18 år gammel. Han leverte varene, vant 51 ritt de første 6 årene, inklusive Liege-Baston-Liege. Belgia elsket sin unge sykkelhelt, som hadde sjarm og utseendet med seg, hans livsstil var synlig og utagerende. Det skal sterke skuldre til å bli nasjonal idrettshelt, og ikke minst et sterkt støtteapparat. Ydmykhet må ha vært mangelvare hos FV. Hans proffkarriere startet da dopingmisbruket i sykkelsporten var på sitt verste, det var mangelfulle kontroller, og relativt liten interesse fra det internasjonale sykkelforbundet (UCI) til å ta ondet ved roten. Franck fikk med seg flere store triumfer, blant annet Gent-Wevelgem(rittet Edvald Boasson Hagen vant i vår), Paris-Nice og etappeseire i Spania Rundt. Jeg husker godt kampen mann-mot-mann i Vlaanderen Rundt, Vandenbroucke mot Peter Van Petegem, der sistnevnte vant til slutt.

Pengen begynte å rulle inn, ikke minst da han gikk til Cofidis i 1999 med lønn på over 5 millioner kroner pr.år. Cofidis som, den gang, var et lag hvor en gruppe av rytterne systematisk dopet seg. Vi husker at David Millar ble tatt, etter at politiet fant EPO i.f.m. husransaking i hans hjem. Cofidis-skandalen ble et begrep, etter hvert som den ene etter den andre av lagets ryttere ble tatt. Der kjørte FV sammen med franskmannen Phillip Gaumont, som var en av de virkelige pursherne av dop i feltet, noe han i detalj har beskrevet i sin bok. Og unge Franck var av de som utnyttet mulighetene til fulle. Og, han ble, som Pantani, etter hvert avhengig dopmisbruker. Ikke bare på sykkelsetet, men også privat. Ekteskapene gikk over styr, han ble tatt med dop i huset. Ved en ransaking fant polititet EPO, som Franck rørende fortalte var ment for hans hund. Som, ikke var i toppslag , og hadde behov for stimuli. Fyllekjøringer og slagsmål fulgte. Han ble anklaget for mordforsøk på sin andre kone, den tidligere italienske modellen Sarah Pinaci. Da han avfyrte et skudd i luften under en heftig krangel de hadde. Hans kone uttalte offentlig at Franck nå var fullstendig slave av kokainen, han ble også arrestert da han kjøpte kokain på gata. Dopmisbruk fører ofte til depresjon, og et selvmordsforsøk kom også på guttens CV.

Men, syklingen holdt han tak på oppe i all elendigheten. Stadig kom det meldinger om planlagte come-back`s. Og, det var alltid et lag som ville ha det åpenbare talentet, som var på full fart mot grøfta. Med Franck på laget, økte sponsorinntektene og oppmerksomhet.

Den enkelte har ansvar for sin egen helse. Derom hersker ingen tvil. Men, Pantani og Vandenbrouckes skjebner bringer tankene over til Øystein Sundes «Smi mens liket er varmt». Kanskje burde mange smidd og tatt ansvar før Vandenbroucke dukket opp som lik på hotellrommet i Senegal. Jeg er overbevist om at de som fulgte Franck`s karriere så faresignalene. Både ledere, og media. Men, når resultatene leveres, er det lite fokus på eventuell råttenskap bak fasaden. Belgisk media bruker mye plass på sykkel, journalistene er tett på utøverne, klart de visste hva som skjedde. Hvor var den advarende pekefingeren. Hvor var sykkellederne da det ble åpenbart at talentet var huket? At doping i idretten førte til doping totalt. Idrettsledere og media er ofte som strutsen, leveres resultatene, stikk hodet i sanden. Det er jo ikke medias skyld at FV ble narkotikamisbruker, men de som på nært hold så hva som skjedde burde tatt initiativ. At idrettslederne ikke gjorde det, er en skandale. Og, flere av de involverte har fremdeles posisjoner i sykkelsporten. Det som stimulerte på sykkelsetet, virket også i partylivet.

«Fame and glory» er fremtredende. Toppidretten har, i mange sammenhenger, ingen vakker historie å fortelle. Alle rundt, både Pantani, Vandenbroucke og de andre, bør spørre seg selv om hvor de var, og hvordan de tok ansvar da det var tydelige signaler på at det gikk galt. Det er lett å være etterpåklok, men idretten har høye etiske verdier. Franck Vandenbroucke var en, av mange, som altfor tidlig mistet livet, fordi det viktigste er å vinne for enhver pris. Det kommer alltid en ny helt, når den forrige bukker under, «leve kongen, kongen er død». Tom Boonen ble den første i Belgia med et talentet som Vandenbroucke`s. Jeg håper at dette idrettslige popidolet følges bedre opp enn sin forgjenger.

Tour of Britain HAR FÅTT EN VIRKELIG HELT

13. juli for drøye to år siden satt Christian og jeg i Bourg-en-Bresse og kommenterte en Tour de France-etappen, som for øvrig ble vunnet at Tom Boonen. Noen timer før målgang fikk vi beskjed om at en ung Rabobank-rytter hadde skadet seg stygt. Den lovende rytteren – Kai Reus – veltet stygt i forbindelse med et treningsopphold i Alpene. I voldsom fart ned fra Col de l`Iseran stupte han over sykkelen da han skulle passere en bil. Han klarte å kravle seg opp, og ble sittende mot muren som beskyttet mot kløften under. Bevisstløs ble han fraktet til sykehuset i Grenoble. Skjer ikke dette med mange, vil du sikkert spørre. Det gjør jo dessverre det, men i dette dramatiske tilfellet var eggen mellom liv og død ekstra tynn. Det er jo denne vare livseggen Ingvar Ambjørnsen refererer til når han beskriver sin fasinasjon for sykkelsporten.

I går var Reus endelig tilbake i det gode selskap, og kom alene til mål på den andre etappen i Tour of Britain, og leder også etter dagens etappe – foran Edvald Boasson Hagen. Rett nok er ikke deltagelsen i rittet av de mest utfordrende, men seieren i går var en triumf for en rytter som har brukt snaue to år på å komme tilbake.

På sykehuset i Grenoble ble det konstatert blødninger i hodet, og flere brudd i ribbein og kravbein. Reus ble holdt i kunstig koma i 11 dager før han ble fløyet til sykehus i Nederland. Den første tiden sov han 18 timer i døgnet, og vekten raste fra 72kg til 55kg. Normal hvilepuls var 35/40, nå 100. Koordinasjonen på venstre side var elendig på grunn av hodeskadene. Han måtte blant annet lære å løpe på nytt. Hørselen og korttidsminnet er svekket. Han forkynte tappert at hans hensikt var å fortsette sykkelkarrieren, men få trodde ham. Som ledd i oppbygningen dro han et halvt år til New Zealand. Rett og slett for å få grep på livet igjen, og samle selvtillit, som var totalt forsvunnet. Han lånte seg en campingvogn og fartet rundt på måfå. Når han møtte andre backpackere presenterte han seg som økonomistudent for å slippe spørsmål om sykling. Kroppen ville etter hvert mosjonere, men hodet var langt fra klart. Det er gjerne slik med topputøvere som er skadet, at de får en tilnærmet abstinens når man er borte fra regelmessig bevegelse over tid.

Oppholdet «Down Under» ga avstand, og Kai vant gradvis tilbake kontrollen både mentalt og fysisk. Come-backet kom i vinter, drøyt halvannet år etter ulykken, i Tour Down Under, der han brøt den 3.etappen. Så fulgte Clasica Almeria hvor han ble nr. 40.

Som junior og ungdom var Kai Reus mer enn vanlig lovende. I 2003 ble han verdensmester for junior i Hamilton, Canada. Hvor han støtet fra det som var igjen av feltet på den siste runden, og kom alene til mål. World Cup sopte han også med seg samme året. I 2006 ble han nederlandsk mester for u/23 både i fellesstarten og på tempo, vant også Tour de Normandie (som i 2005).

Jeg ønsker Kai Reus velkommen tilbake, et imponerende stykke arbeid er nedlagt, mye motgang overvunnet. Også en honnør til Rabobank, som har holdt fast i gutten. Men, Tour of Britain vinner han ikke. Det gjør Edvald Boasson Hagen – vær trygg på det!

Det åpnes opp for flere av sykkeltalentene

Dagens pressekonferanse med Team Sky bekreftet det vi allerede i lang tid har visst – at Edvald Boasson Hagen får med seg Kurt Asle og Lars Petter Nordhaug til den britiske nysatsingen. En naturlig trapp å bestige i Lars Petters utvikling. Han har i mange år vært mer enn vanlig lovende. Det er mange år siden han ble tatt med i Olympiatoppens satsingsprogram for de beste av de unge uansett idrett, med tanke på olympiske leker noen år frem i tiden. Da som terrengsyklist. Tidligere i uken ble det også kjent at Kristoff går til det amerikanske laget BMC.

Da venter jeg bare på at den kanskje mest lovende av de lovende amatører – Fredrik Wilmann – tar steget over til proffene i en av de to øverste divisjonene. Fredrik, som har mye å slekte på – faren Jostein er av de beste norske syklister noensinne, og den som kan skilte med den beste Tour de France-plasseringen sammenlagt, som nr. 14 i 1980. Skadene han fikk etter et velt tidlig i rittet fratok nok Jostein en enda bedre plassering.

Det er neppe noen av de norske som har et bedre klatrepotensial enn Fredrik. En kvalitet vi savner blant våre aller beste. Det er en kjent sak i miljøet at den unge trønder nok hadde sett at hans nåværende lag – Joker Bianchi – hadde kjørt flere krevende etapperitt, slik at han hadde fått muligheten til å eksponere seg bedre. Men, en rekke gode plasseringer i høst har skapt oppmerksomhet. Ryktene sier at Skil-Shimano er det aktuelle laget. Et lag som debuterte i årets Tour de France.

Tour de France er sportens desidert største merkevare, et ritt alle unge syklister drømmer om å kjøre. Bredden blant våre beste øker, nye vil trenge på som en konsekvens av den økende interessen på alle sykkelsportens arenaer her nord. Det er lov, allerede nå, å «fantasere» over antall nordmenn i dette største årlige idrettsarrangement i verden. Thor og Edvald er sikre deltagere. Det vil også Kurt Asle være. Langt sikrere enn om han skulle fortsatt hos Bjarne Riis. Skys sportsdirektør, Scott Sunderland, har både syklet sammen med og ledet Kurt Asle. Han vet hvilken verdifull etapperytter han er. Den naturlige «road captain» hos britene. Men, det er neppe plass til mer enn to nordmenn på et britisk lag i Touren. Konkurransen blir hard, og det er også nyttig å speile lagets visjon i denne sammenheng. Sky er toppen av pyramiden «British Cycling», som har som primærmålsetting å sørge for at øya der vest utvikler enda flere syklister i verdensklassen. Også med tanke på OL i London 2012. Dermed kjøres neste års Tour med de beste utlendingene i laget, i tillegg til en god besetning briter.

BMC er et lag som har hentet mange nye, gode ryttere – noen på vei opp, andre på vei ned. Pr. i dag har de ingen sammenlagtrytter, eller rytter med ekstreme spissferdigheter. Laget må markere seg, som et nytt topplag, selv om de i år fikk slippe til i noen av de viktige rittene, med stort sett mangel på resultater. De er neste år i samme situasjon som Team Cervelo var i år. Bare med den store forskjellen at Cervelo hadde regjerende Tour de France-mester Carlos Sastre, og en av rittets store profiler i flere sesonger, vår egen Thor, i stallen. Dermed var de umulig å komme utenom. Og, det vil heller ikke Cervelo være neste år – etter det som er prestert i år. Vær trygg på at Sastre kommer sterkere tilbake da, uten å ha spilt mye energi i Giro`en. Duellen mellom Cavendish og Thor er det allerede lov å gru/glede seg til. Konklusjon? Jeg tror rett og slett ikke BMC blir gode nok til å slåss seg inn blant de 20 lagene som slipper gjennom nåløyet. Hvis arrangøren ikke av sentimentale grunner lar George Hincapie få delta enda en gang – den sekstende – slik at han han tangerer da Joop Zoetemelks rekord for antall starter i rittet. Men, resultatene avgjør langt på vei.

Det er da det kan bli spennende med Wilmann. Det er mange vurderinger som gjøres før de to-tre siste lagene klareres for start. Skil-Shimano har sterke asiatiske relasjoner. I år kjørte japaneren Beppu for Skil-Shimano i Touren. I tillegg til Arashiro hos BBox Bouygues Telecom. Hvilket førte til voldsom mediaoppmerksomhet i Japan. Asia er kanskje sykkelsportens største utviklingsområde. Bare tenk på Kina, er det ni millioner sykler Katie Melua synger om – bare i Bejing. Det er faktisk allerede kinesiske syklister i stallen til Skil-Shimano. ASO, arrangøren av Touren ser helt sikkert det oppmerksomhets- og inntekstpotensialet som ligger i Asia. Derfor tror jeg det er stor sannsynlighet for at laget igjen er med blant de store neste år. I år manglet laget totalt ryttere med klatregener. Hva er Fredrik Willmann god på? Det de andre på hans eventuelt nye lag er dårlige på. Et lite dristig tips fra min side. Fredrik Wilmann følger i sin fars sykkelsko, og blir den fjerde nordmannen i neste års Tour.

Ny barriere brutt for Edvald

Edvald Boasson Hagen viste mandag at han behersker enda en arena. For første gang triumferte han i en virkelig massespurt i kamp med flere av bransjens beste gladiatorer. Rett nok manglet det noen, men å slå Tyler Farrar, Graeme Brown, Matthew Goss, Mark Renshaw m.fl. viser at Edvald også behersker de uryddige massespurtene. Farrar har vunnet mye i år, i tillegg til at han seg som den nest beste i massespurtene i årets Tour de France, sammen med Thor Hushovd.

Vi visste at Edvald har kraft nok i tråkket, kombinert med den nødvendige eksplosivitet, til å avgjøre slike dueller, med referanse til de spurtene han har vunnet tidligere i år. Men, det har vært spurter i små grupper. Der har han knapt sin like i bransjen. Men, for meg har det virket som han ikke har villet frigjøre disse egenskapene i massespurtene – rett og slett fordi risikoen for velt med tilhørende skader er stor. Edvald har jo likevel så mange spissferdigheter å spille på. Usedvanlig taktisk klok som han er, leser rittene godt, som kombinert med kjørestyrken og evnen til å akselerere på riktig tidspunkt ofte gjør at han sitter med i de avgjørende bruddene. Hvor han er vanskelig å slå. Han er i ferd med å bli en av verdens beste temporyttere, og tåler godt krevende kuperte løyper. Dermed er han vanskelig å slå i etapperitt over 3-10 dager.

Eneco Tour er ikke av de viktigste etapperittene, men det er et Pro Tour-ritt med meget god deltagelse. Og, dermed et ritt proffene tar seriøst. Også i fjor var han nær en topp-plassering i rittet, men satt da på en etappe i sterk vind på galt sted da feltet sprakk, og fikk mange minutter i sekken. Og, dermed forsvant mulighetene til pallplass sammenlagt. Tirsdag avsluttes rittet med 13,1km tempo. Det gir ikke svært høye odds om Edvald vinner totalt. Det motsatte vil være en liten bombe.

I dag kom nyheten om at Team Sky Sport blir gudbrandsdølens nye lag, som vi i TV2 lenge har forutsagt. Et klokt valg, når han først forlater verdens mestvinnende sykkellag. Økonomien er bunnsolid. Enda er mer interessant er det organisatoriske fundamentet laget bygges på. Storbritannia har tradisjonelt vært av syklingens utposter, selv om det regelmessig har dukket opp store ryttere, som Tom Simpson, Robert Millar (nr. 4 i Tour de France), Barry Hoban Sean Yates og Chris Boardman. Men, disse representerte unntakene, det var ingen klar strategi bak utviklingen av elitesyklingen på øya. Inntil Peter Keen, mannen som trente Chris Boardman til gull på velodromen i Barcelona-OL i 1992, startet det hele. Han ble ansatt som «Performance Director» i forbundet. Det fantes knapp penger i kassa. Keen ble den første heltidsansatte i forbundet, stol og pult ble innkjøpt på nærmeste loppemarked. I stedet for å dekke alle hull, startet Keen med å utarbeide en strategiplan, som har vært styringsverktøyet. I 1998 ble dagens «Performance Director» , Dave Brailsford, ansatt. Opprinnelig med hovedansvar for økonomi og finans. Naturlig nok siden waliseren formelt har en Master fra Sheffield Business School. I tillegg har han dog hovedfag i idrettsvitenskap og -psykologi. Etter hvert overtok Brailsford ansvaret for utviklingen, mens Keen ble leder for UK Sports, han er britenes svar på Jarle Aambø i Olympiatoppen.

Rammebetingelsene falt etter hvert på plass. Fra 1997 har det nasjonale tippeselskapet bidratt med betydelige midler til britisk idrett (Team GB), hvorav syklingen det første året mottok fire millioner. En sum som siden er økt vesentlig. Min erfaring er at penger spiller liten rolle, hvis man ikke har noen gærninger som er villige til å jobbe vettet av seg for å nå resultater. «Kreativitet og galskap» er basisforutsetningene. Har man den kompetansen, kan gode rammebetingelser hjelpe til å skyte fart.

Det er bygget en organisasjon rundt den britiske sykkelsatsingen, som det knapt finnes maken til i noen idrett i verden. Chris Boardman er hentet inn som «Director of coaching». Han blir målt på hvordan leder og trenere utvikles innen coachingfaget, i tillegg til at han har ansvar for forskning og utstyrsutvikling. 15 personer jobber med utvikling av rammer, styre, sete, hjul, hjelmer, bekledning m.m. Flere av disse kommer fra Formel-1 miljøet.

Den kjente idrettspsykologen Steve Peters har ansvar for sitt område, primært med fokus på å bedre rytternes evne til å fokusere og takle press/stress. Et dyktig medisinsk team er en forutsetning. Eksperter på styrketrening, bevegelighet, fysiologi etc. er også en selvfølgelig del av organisasjonen.

Satsingen er sentralisert til velodromen i Manchester, og bygget rundt satsingen på bane. Men, etter mønster fra den australske modellen, har utviklingen av bane- og landveisryttere gått hånd i hånd. Blant annet har u-23 rytterne base i Toscana.

Annen ekstern ekspertise er hentet inn fra BAE Systems, som er spesialister på utvikling av forsvars- og romfartsteknologi. Via UK Sports har de avtale om å levere ekspertise innen mekanikk, aerodynamikk, materialkunnskap, matematiske modeller og simulering. Ikke bare til sykkel, men også til seiling, roing, padling og bob/aking.

Resultatene? I OL-08 i Bejing vant de britiske rytterne 14 medaljer på bane og landvei. Nye sultne ryttere dukker opp på rekke og rad. Mark Cavendish er den mest kjent som har kommet gjennom systemet. Men, også Bradley Wiggins, med 6 olympiske medaljer, er en av frontfigurene. Min helt, og den virkelig store sensasjonen i årets Tour de France. Det manglet ikke mange sekundene fra den tidligere hurragutten opp til «kong» Lance på tredjeplass til slutt. Et tett samspill mellom ledelsen i Garmin og spesialistene i UK Sports la opp et program som medførte at Wiggins reduserte sin vekt med 5-6 kg på 8 måneder, uten å miste noe av kraften i tråkket, som i utgangspunktet er formidabel. Regjerende olympisk mester i forfølgelsesritt som han er. Jeg er spent på om Wiggins blir den store sammenlagtkanonen til Team Sky Sport? Brailsford har uttalt at kapteinen på laget skal være britisk.

Brailsford har stadig utviklet nye mål, blant annet har det i flere år vært uttalt at England skulle ha sitt eget profflag, som toppen av utviklingspyramiden. Laget skulle på beina til 2010, med deltagelse i Tour de France neste år som et naturlig mål. Lagets første ritt blir Tour Down Under. I 2012 skal laget ha en mann på pallen i Tour`en, og ha etablert seg i toppen, parallelt med at Storbritannia skal vinne flest sykkelmedaljer under OL på hjemmebane. Erfarne Scott Sunderland er laget Sportsdirektør.

Edvald vil være i trygge hender, som en del av den mest spennende videreutvikling i internasjonal toppidrett uansett idrett. Lykke til!!!!!!!!!!!!!

Antall visninger