Gult til Edvald

« Painful and beautiful» var ordene årets vinner av ungdomstrøya i Tour de France brukte
etter å ha fått løypa presentert. Noe jeg støtter fullt ut.

Jeg gir den terningkast seks.

Den hundrede utgaven blir en flott reise gjennom store deler av Frankrike. Korsika er med for
første gang med tre etapper. 212 flate kilometre fra Porto-Vecchio langs kysten er den første.
Mark Cavendish har annonsert at dette blir dagen for hans første gule trøye i Touren. Hørte
du det, Alexander? Kanskje dette er dagen da du blir den andre nordmann i gul trøye i Tour-
historien?

Det blir nervøst på de smale svingete veiene, og for noen TV-bilder – det er bare
å glede seg. Neste etappe på Napoleon Bonapartes fødeøy er kupert – fra Bastia stiger
det opp til Col de Vizzanova (1163moh), hvilket medfører at spurteren i gult fra dagen må
skifte til lagets trøye. Men, Edvald henger med – det er 58,5 km utfor fra toppen og til mål
I Ajaccio.

Tredje etappe er flat; så over til fastlandet og en kort 25 km lagtempoetappe. Som
passer Sky midt i blinken. Det var lagtemposeier som bragte Thor i gul trøye for to år siden
– det samme kan skje med Edvald neste sommer. Hvis ikke Thor vil det annerledes? Og, har
du trøya i Nice; vil den sitte på til Pyreneene hvis uhell ikke ødelegger. Skal vi allerede glede
oss til norsk gul trøye neste år?

Den siste uka i Alpeområdet er mesterlig designet. Først rittets lengste (242km) som ender
på toppen av det fryktede og skallede fjellet Mont Ventoux, som har sett så mye dramatikk
og tragedie i rittets historie. Er rytterne skikkelig uheldige, kan det være 40 lune grader å
slåss med i tillegg – ikke uvanlig i det området. Neste etappe til Gap er lett kupert – rytterne
tar seg litt igjen til byen der Norge vant dobbelt med Thor og Edvald for to år siden. Så
smeller det virkelig – to ganger skal sykkelverdenes mest kjente fjell forseres på samme
etappe. Etter første passering av Alpe-d Huez stiger det videre til Col de Sarenne – ytterligere
244 hoydemeter naermere himmelen. Flere hundre tusen sykkelentusiaster vil samles til den
kanskje mest spektakulære etappen i Tour-historien. I 1979 ble det kjørt opp d Huez, men
dagen etter hverandre – det er noe helt annet.

Tredje siste dag går over fem Alpefjell til Le Grand Bornand; for siste etappe er en “cracker”
– slaget om seieren avgjøres opp til Semnoz ovenfor Annecy. En spennende rundløype med
1095 høydemeter på de siste 23,5 km. Heftig som bare det.

Nytt er også siste etappe opp og ned Champs Elysees – kl 21.30 er rytternes lidelse
over. Nå skal de også rundt Triumfbuen – ikke bare svinge foran. Det er bare å glede seg.
Jeg drømmer om fire spreke nordmenn, og en kamp mellom Thor og Edvald om gult etter
etappen i Nice.

God fornoyelse/

De verste svinepelsene

«Rydding i gammelt juks, eller rettere bedrag, er vondt. EPO og bloddoping gir stor prestasjonsforbedring – det er usigelig trist at så mange av de gamle helter har stått fram som bedragere ved bruk av det kjemiske stoffet. Det hjelper lite at de andre utholdenhetsidrettene har slitt med det samme.

Finnene, Johann Mühlegg, russere og østerrikere var i ferd med å ruinere langrenn. Jeg sto langs langrennsløypa under kvinnenes 30 km i OL 2002 i Park City og ropte til Bente Skari som slet tungt i medaljekampen: “Kom igjen Bente, du er nr. 4, men ikke gi deg – om noen dager kan du ha medalje”. Underforstått – en eller flere av de foran deg kan teste positivt. Hvilket også skjedde; som vi alle vet.

Antidopingarbeidet har det helseforebyggende som sentralt fokus. Å hindre at unge, overivrige bruker forbudte midler og dermed setter sin helse i fare. The New England Journal of Medicine hadde i November-09-utgaven en artikkelserie om helsefarene ved EPO-doping. Studien viste at selv moderate doser EPO-bruk ga en økt risiko for hjerteinfarkt. Veksten av visse svulster ble også stimulert. Konklusjonen var at EPO-bruk kan være farlig selv i små doser. Det er ikke tilfeldig at utholdenhetsidrettene har opplevd tragiske dødsfall blant unge utøvere.

En rekke idrettsleger har stått sentralt i formidling av EPO – de har også hatt merkelappen “trener”. Italienerne er sentrale i bedraget. Midt på 90-tallet dukket dr. Tarsi opp, som lege for det lille laget Casino, som knapt vant et sykkelritt. Tarsi kom, og laget vant 30 ritt samme sesong. Så havnet Tarsi i fengsel for å ha pushet EPO. Vinokourov og Rudolfo Massi var de fremste på laget. Riccardo Agnola var lege for Juventus. 26.11.2004 ble han funnet skyldig i å dope sine spillere med EPO, og ble dømt til fengsel i 22 mnd og en klekkelig bot. Det var neppe tilfeldig at Juventus det året slo Ajax i finalen i Champions League?

Men, Michele Ferrari og Francesco Conconi er de verste av de verste. Sorry, Dr. Fuentes, selv du med alle dine svin på skogen i en rekke utholdenhetsidretter blir liten i denne sammenheng. Conconi og Ferrari utviklet sine metoder ved Universitetet i Ferrara. Der en annen kontroversiell lege – Luigi Cecchini – gikk i lære. Utøvere fra de fleste utholdenhetsidretter valfartet til Ferrara for å få hjelp av de to guruene. Det kan minne om reisene de syke og lidende foretar til Lourdes for å helbredes for sine plager. For utøverne gjaldt det snarveien til heder og den økonomiske godtgjørelse som følger med triumfene.

Conconi ble velsignet av den italienske olympiske komiteen – CONI. Han skulle spesielt forberede og preparere de italienske utholdenhetsutøverne. To millioner euro overførte CONI til Conconi over en rekke år. Og, suksess ble det. Ikke alle ble med på bedraget. Jeg var til stede på pressekonferansen under EM i friidrett i Stuttgart 1986 – etter trippeltriumfen til Italia på 10 000 meter for menn. Stefano Mei pekte på sine to kollegaer, Alberto Cova og Antibo som vant gull og bronse, og skrek “You bloody cheaters”. De to sistnevnte med Conconi i kulissene presterte kun ved helt spesielle anledninger, mens Mei alltid levert godt gjennom hele sesongen. Den gang var det bloddoping som ga suksess.

Conconi presenterte sine forskningsresultater for IOC under OL på Lillehammer, og refererte til sin forskningsgruppe på 23 hobbyutøvere med voldsom EPO-framgang, og påpekte også litt trist at det ikke fantes en metode som kunne spore EPO. Etter hvert fikk politiet mistanke til Conconi og hans metoder; og under en razzia på universitet fant man riktig nok de 23 “amatørenes” data lagret. De var ikke i nærheten av “amatører”, men viste seg å være en salig blanding av olympiske medaljører på ski og profesjonelle syklister. De italienske heltene fra Lillehammer–Di Centa, Fauner, Di Zolt, Vanzetta og Albarello–var alle i arkivet, sammen med et utall syklister og utøvere fra andre idretter.

Michele Ferrari videreutviklet det hele. Nå administrerer han sitt dopimperium fra St. Moritz. Dit en rekke av verdens beste utholdenhetsutøvere drar for å trene. Og, flere kombinerer oppholdet med treningsråd av legen. Som en syklist nylig sa: “Ferrari er en fantastisk trener”. “Dr. Dop” kalles han av italiensk media. Han tjener en formue på sine sofistikerte råd. Ikke bare selve rådene og behandlingen, men også i form av prosenter av premiepengene utøverne soper inn. Dop i idrett er økonomisk bedrag. Ferrari som er kjent for sin uttalelse: “EPO er ikke farligere enn å drikke appelsinjuice i for store doser”. Det er denne bedrageren Lance Armstrong i spissen for et helt kobbel “helter” brukte for å spisse sin form. Lance kaller Ferrari “en ærlig mann”. Greg LeMond derimot kaller ham “en kreftbyll”.

Det verste er at dette kunne vært stoppet for lenge siden. Hvis bare idrettslederne hadde gjort jobben sin. Da jeg ble klar over EPO-dritten tidlig på 90-tallet, og da hadde vi dog visst om bloddoping lenge, ringte jeg til Gerhard Heiberg og ba ham ta affære. Hvis dette fikk fortsette ødela man for en hel generasjon ungdom som ville satse på utholdenhetsidrett. Dagsavisens Tor Kiise Karlsen var den første norske journalist som gjorde skikkelig research på EPO-misbruket. Utenlandske skistjerner ble fotfulgt til Ferrara; dit de dro midtvinters.

Hvorfor? Neppe på grunn av skifôret, det er ikke-eksisterende i Ferrara. Bo Andre Namtvedt hadde like for trukket seg fra en meget lovende profesjonell sykkelkarrière. Den hardtarbeidende bergenseren nådde flotte resultater, og ble kontaktet av flere store lag. Kwantum, forgjengeren til Rabobank, sto klar med lukrativ kontrakt, men Bo måtte forplikte seg til å følge legenes råd når det gjaldt forberedelser. Bo forsto hva det var. Gutten som ikke tar C-vitamin-tilskudd en gang dro hjem til Bergen og ble amatør for Bjørgvin.

Som en konsekvens av Karlsens journalistiske arbeid, deltok jeg sammen med Heiberg og den gang sykkelpresident Bjørn Hamre i direktedebatt på NRK. Mine påstander om krise ble avfeiet med at alt var under kontroll. Doperne var en liten gruppe. Historien sier stikk motsatt.

Det er nok lite vi kan gjøre fra Norge? Ballen er hos de lederne for de store internasjonale særforbundene. Der mange har hatt en lei tendens til strutsepolitikk–stikke huet i sanden og håpe alt går over. Sykkel ble ledet av Hein Verbruggen da bedraget utviklet seg. Han ledet en organisasjon som viste mangelfull vilje til å rydde opp. Han nektet å innse at sykkelsportens største merkenavn Lance Armstrong dopet seg. Han lot UCI motta bestikkelser, han ledet en korrupt organisasjon i mine øyne.

Verbruggen har også vært fremtredende medlem av IOC, som takk for sitt bidrag til utviklingen av internasjonal sykkelsport. Det er liten grunn til å gi nederlenderen positive omtale. Under Verbruggens ledelse mistet sykkelsporten troverdighet; den ødela sitt omdømme. Trist; fordi det er en fantastisk idrett. En hvilket som helst leder av en annen organisasjon ville blitt kastet på hodet ut bakdøren ved slik unnfallende ledelse. Utøvere utestenges–hva med den og de som leder bedraget?

En løype for futt og fart

Er neste års Tour de France-løype hard nok? Er det de lange fjellene som avgjør hvor hardt det blir? Ikke nødvendigvis. Rytterne selv bestemmer dette langt på vei, hvor intenst kjøres det på etappene? Arrangøren har fortsatt utviklingen fra de siste utgavene. Primært ved å gjøre mellometappene mer kuperte, og dermed tilsvarende mer intense. Nytt i 2012 er de ekstra bratte partiene som møter rytterne på 7.etappe til La Planche des Belles-Filles i Vogeserne, med over 20 % på det bratteste, på de siste 300m, i tillegg til to andre partier på + 15%. På samme etappe møter rytterne korte bratte fjell med 14 % og 18 %. Denne etappen ligger an til å bli eksplosiv, og vil skille.

Jeg syns også man har gjort mye ut av de første etappene. Prologen er tilbake, og gir alltid spennende sekundstrid. Det var i Liege at Cancellara for første gang dukket opp i Tour de France og vant prologen i 2004 foran Lance. Dagen etter kjørte Thor seg i gult, men den gangen var det bonussekunder, noe det ikke er nå. Den første etappen lukter Gilbert, den siste stigningen på 2,5km har 14% på det bratteste. Cavendish kan glemme den, og Edvald får fri rolle. Med en god prolog, kan Edvald ha hvit trøye etter etappen. Men en flott 1.etappe i deler av Liege-Bastogne-Liege-løypa.

Inn i Frankrike på 3.etappe møter rytterne fem krevende bakker på de siste 20km, inn til Boulogne-Sur-Mer. Jeg kan love action så det holder. Igjen Edvald i fri rolle.

Før rytterne starter på den første tempoetappen fra Besancon, som er kupert og krevende, vil feltet ha møtt mange utfordringer som vil sette farge på rittet, langt mer enn det som er vanlig den første uka.

Man er tilbake på det antall tempokilometre som var vanlig for få år siden. Her har arrangøren en baktanke, nemlig at de rytterne som behersker kampen mot klokka dårlig må angripe, gå i brudd, utnytte laget sitt til gjentatt støting. Det vil ytterligere skape et offensivt ritt. Med de harde fjellene de siste to utgavene, og få tempokilometre, har favorittene ofte ventet med å angripe hverandre. Unntaket var Andy Schleck på Galibier i år, der han gikk allerede på Izoard, og leverte kanskje rittets største enkeltprestasjon.

Etter den første tempoen følger krevende etapper. Til Bellegarde er det hardt som bare det. De som har vært i dette området nær Geneve og Jurafjellene vet at det er kupert. Kan jo minne Thor på at han som U23-rytter vant det krevende Annemasse-Bellegarde. For første gang i Tour-historien har man lagt inn Le Grand Colombier på ruten, med 16 % på det bratteste. Det er et flott sykkelfjell, som er mye brukt i Tour de L’Ain. Her er det fritt fram for Schlecks til å angripe igjen, og kjøre konkurrentene møre før morgendagen. Med en tøff Alpe-etappe, til La Toussuire, over Madelaine, Croix de Fer og Mollard. Det vil svi, som i 2006 da Landis gikk nedenom her. For å stå opp fra de døde neste dag, og samtidig viste kjemiens muligheter. I årets Dauphine opplevde blant annet Bradley Wiggins hvor vanskelig denne lange 18km stigningen opp det siste fjellet er. Han var skikkelig på hæla.

Hvile blir det heller ikke på 12.etappe, med to harde trøkker de første 79km. Jeg gjentar, lag med kapteiner som er svake på tempo kan lage problemer også her med offensiv kjøring. Så følger en Cavendish-etappe til nudisteldoradoet i Le Cap d`Agde, før det igjen er en mellometappe til Foix. Norsk by må jeg minne om, det var her Kurt Asle vant i 2008. Like før mål dukker igjen en av de ekstra bratte bakkene opp, som er nyvinningen i årets Tour. 18% er ”muren” opp Peguere.

Litt ro skal rytterne ha, både på etappen inn til Pau, så hviledag, men deretter to meget krevende etapper i Pyreneene, over flere av de tradisjonelle toppene. Derpå en spurtetappe, lang togreise og tempo i Charters.

Slik jeg tolker løypa, kommer det til å bli mer angrep enn vi er vant til, det er nok av topper, av de tre høyeste kategoriene fjell tre flere enn i fjor. I tillegg kommer de ekstra bratte knekkerne, som jeg forventer vil skape bruduljer blant de beste. Det er bare å glede seg, og gratulere arrangøren med et flott produkt. I 2013 kommer den hundrede utgaven av TdF = 100 års bursdag! Det blir litt av et skuespill – garantert. Men først kommende år, med Contador og Evans som de største favorittene. Wiggins er outsider, god som bare det!

ETTERPÅTANKER/-KLOKSKAP

Etterpåklokskap er sannsynligvis den ”olympiske idretten” med flest deltagere. Men, jeg har noen refleksjoner etter søndagens VM. Det ble langt fra som forventet, der Norge hadde med to av verdens beste i en løype som søndagens. Det er lov å bomme, det er mange gode som gjerne vil på pallen. I fjor gikk det bra.

Jeg skrev en blogg for et år siden med fokus på at årets VM og neste års OL passer Norge utmerket løypemessig. Da må det kjøres som et lag, og det tar tid å trene og drille et lag. Cavendish sa etter rittet at britene i tre år, etter at de ble kjent med løypa og de mulighetene det ga for den første britiske seier siden Tom Simpson i 1965, hadde planlagt det hele. De kjørte fantastisk som lag, og vant fortjent – der var alle seierherrer.

Rett nok var de åtte, mot Norges fire. Men igjen manglet tydelighet i ledelse hos Norge. Jeg sa, for et år siden, at triumfer i disse to rittene er avhengig av at taktikken er drillet nitid. De har sikkert snakket om hva som skulle skje, det forstår jeg. På pressekonferansen etter laguttaket presenterte Steffen Kjærgård laget med to hjelpere for hver av Thor og Edvald, der Gabriel skulle passe på Thor og Kurt ha rollen for Edvald. Jeg er helt enig i laguttaket, Gabba er i meget god form, kanskje bedre enn noensinne for øyeblikket. Men han skulle passe på Thor. Så gjorde Thor en liten taktisk bommert, som i tillegg bringer han inn i et velt, og en punktering. Der står regjerende verdensmester, i meget god form, alene igjen. Hvilket lag hadde latt sin største rytter havne i en slik situasjon? Med Cavendish, Gilbert for eksempel borte ville det vært organisert et hjelpeapparat omgående. Det tok laaaaaaaaaaang tid før Gabba og Kurt forsto hva som hadde skjedd.

Det var ingen radiokommunikasjon, det gjør det vanskeligere. At Kurt ikke var obs godt nok forstår jeg, hans jobb var hos Edvald. Men Gabba burde reagert umiddelbart da han så at Thor var borte. Det burde Steffen også gjort. Jeg som satt i Norge fikk meldinger fra seere og publikum i Danmark omgående, de hadde sett det hele. Steffen kunne ikke gi rytterne foran beskjed direkte, men han måtte omgående tatt kontakt med de andre i det norske støtteapparatet, i langesonen og andre steder, via mobil og/eller walkie talkie. Mobil ble oppfunnet for lenge siden, og allerede i VM i 1983 brukte vi WT. Slik at alle hadde hevet seg på og informert Gabba om det som hadde skjedd. De som havnet i uløkka forsøkte, i hvert fall noen av dem, en stund. Det var faktisk ikke mer enn 45 sekunders avstand fra halen på hovedfeltet og ned til teten i blant de falne en lang stund. Kanskje Gabba med noen skikkelig magadrag kunne utgjort forskjellen, og gitt alt for Thor – det var derfor han var der. Selv ville han kjørt seg ut av konkurransen på dette, men da hadde man i hvert fall forsøkt. Og, med den profilen som var i dag har Gabba kjørestyrke på høyt nivå. 47.plass er uinteressant. Potensialet var medalje.

Oppgaven i Thors hjelperolle var å være tett på, å være tett på betyr å lete omgående når kompisen blir borte, og så hjelpe.  Det mangler tydelighet i lagets ledelse. Det nytter ikke å gå inn i rittet i London neste år og se an hvem av de to beste som har best bein underveis. Det må tas en avgjørelse etter formvurdering. Og kabalen legges. Hvis en av de uttatte er uenig i det taktiske, er det lov å la være å kjøre. Men det er ikke lov å være illojal mot taktikken. Viser det seg at vedkommende det skal kjøres for ikke har dagen, merkes det raskt, og prioritering kan endres.

Steffen Kjærgård sa klart på pressekonferansen at Kurt og Gabriel skulle passe hver sin mann. Så skjedde ikke, det er bare å konstatere. Ikke på grunn av illojalitet, men som en konsekvens av mangel på tydelighet. Det betyr å sjekke ut at alle har nøyaktig forstått sine oppgaver i rollen.

Edvald gjorde en fin innsats, det kan diskuteres om han ikke burde tatt en pause etter Tour de France, i stedet for å kjøre Eneco Tour? All fornuftig treningslære anbefaler en restitusjonsperiode på 14 dager etter en belastning som Tour de France. For så å bygge seg opp til årets neste viktige begivenhet. Thor gjorde det opplegget med bravur i fjor, som endte i den første verdensmester til Norge. Han hadde tilnærmet samme opplegg i år. Litt færre konkurransedager ble det i og med at Vueltaen forsvant, men det var greit nok. Han var i form.

Norge bommet søndag, årsakene til det kan greit forklares. I sykkel er flaks en ingrediens mer enn i flere andre idretter. Men det var også andre årsaker. Da må tiden frem til London brukes til konsekvenstenkning og handling. Lykke til, vi har et spennende mannskap!

DA BOBLEN BRAST

Årets Tour de France ble en stor idrettsopplevelse, spennende og dramatisk. Med kamp om seieren til et godt stykke ut på tempoetappen i Grenoble. Den flotte innsatsen til Thor og Edvald var vesentlige bidrag. 20 % av de individuelle etappene vant de to enslige svalene fra Norge, i kamp med verdens beste syklister, i årets viktigste konkurranse. Det ble lagt merke til internasjonalt. Ca. 190 nasjoner sender fra rittet, om ikke alle direkte. For Norge som idrettsnasjon er det viktig å hevde seg i den kanskje største årlige internasjonale konkurransen uansett idrett når det gjelder oppmerksomhet.

Men, så endte det hele så uvirkelig. Det nærmet seg avslutningen på etappen til det mest populære av alle Tour de France-fjell, Alpe d`Huez. En halv million mennesker hadde vaglet seg oppover de 21 serpentinersvingene fra Bourg d`Oisans. Christian og jeg levde oss inn i angrepene fra Schleck-brødrene, både på Voecklers gule trøye, og ikke minst i forsøket på å parkere Cadel Evans for godt. Da begynte meldingene å tikke inn fra Oslo. Den rolige stemmen til vår producer Eyvind Halle brøt inn fra teknisk sone, og fortalte om eksplosjon i regjeringskvartalet med flere omkomne. Verdens beste syklister ble gradvis mindre viktig. Under Tour de France er vi på en lang vandring, og lever til slutt i en tilnærmet boble, gradvis fjernere fra livet rundt. Slik oppleves det i hvert fall.

Men vi ante intet om terroraksjonens katastrofale omfang før etter målgang. Heltene hadde mottatt sine trøyer på podiet, og vi kom oss tilbake til kollegaene i teknisk sone. Gradvis forsto vi, bildene fra Nyhetskanalen ga tydelig beskjed. Kollegaer fra andre TV-stasjoner kom til for å hente informasjon. Det ble stille i området. Vi brukte nærmere fire timer på 44 km ned fra fjellet og til hotellet i Grenoble. De der hjemme holdt oss hyppig oppdatert der vi sneglet oss frem i den uendelige bilkøen, som jeg denne kvelden ikke orket å irritere meg over. Jeg var rett og slett tom. På hotellet rullet TV-bildene fra Oslo på franske og andre kanaler natten gjennom. Oslo og Utøya var det tragiske sentrum.

Ikke før lørdag morgen ble det virkelige omfanget av tragedien kjent. Tallet på drepte var flerdoblet fra jeg la hodet på puta. Ufattelig at uskyldige, primært ungdom, regelrett var blitt henrettet av en høyreekstrem fanatiker. På vakre Utøya der ute i Tyrifjorden, en grei sykkeltur fra min boplass. Skulle vi fortsette å sende Tour de France? Teamet vårt var preget – avmakt, sorg, fortvilelse og sinne. Da er det godt å ha solide folk i førersetet. Eivind samlet oss og skapte enighet om å fullføre jobben, men kun med fokus på en nøktern formidling. At vi var to i boksen var avgjørende, vi vekslet og hjalp hverandre når stemmene ble for grøtete. Og de andre i teamet var der hele tiden når vi trengte støtte. Jeg tror vi fikk formidlet, på en nøktern måte, at Cadel Evans ble en verdig vinner av Touren.

Forståelsen av terrorens omfang var mer bevisst på avslutningsdagen i Paris. Den siste etappen er viet festen, vinnerne skal hedres og alle som har fullført kraftprøven skal feires. Også de 4.500 som følger rittet i offisielle funksjoner løsner på snippen. Thor Hushovd er en påle, ikke bare på sykkelen. På Thors initiativ deltok alle ryttere og funksjonærer i markeringen i startområdet med et minutts stillhet. Det var forventet at vi relativt raskt skulle komme inn med velvalgte formuleringer. Verken Christian eller jeg fikk frem et ord, uten at det betød så mye. Stillheten kunne gjerne vart lenge, men stemmene ville ikke bære. Da la Eivind inn et intervju fra startområdet, der Kristian Oma intervjuet Dag Otto. Med fynd og klem forkynte Oma at «svinet» ikke måtte få ta rotta på alt og alle ved sine uhyrlige handlinger. Det oste kampglød og respekt av intervjuet, det hevet oss alle. Til en verdig avslutning. Og et bidrag til folk som trengte et pustehull i elendigheten.

Jeg har et usedvanlig langt liv i idretten. Landets største frivillige bevegelse. Med medlemmer med forskjellig etnisk bakgrunn, forskjellighet i politisk syn, religion og seksuell legning. Fra de moderate til de ekstreme. Idretten lever med de samme ekstreme ytringene som ellers i samfunnet. Det er naivt å tro noe annet. Synspunkter i Behring Breiviks «manifest» har jeg også møtt i idrettsmiljøet. Idretten har nok av folk som er redd «annerledeshet». Jeg håper at ekstreme ytringer «takles» av idretten i tiden som kommer. På arenaen og tribunen. Uansett hvor vi kommer fra er vi like mye verdt, at et usedvanlig rikt land kan gi av sin overflod til andre, at ingen religion er mer verdt enn en annen osv.

AUF og Utøya står på et så solid fundament politisk, historisk og kulturelt at en fanatiker av verste skuffe ikke klarer å ødelegge det som er skapt. Etter en naturlig sorgprosess vil både Utøya og AUF med sin flotte skare av politisk bevisst ungdom stå fram sterkere enn før. Og så et signal til fanatikere: du kuer intet som har solide røtter. Som AUF-leder Eskil Pedersen sa det: «Verdier som solidaritet, samhold, rettferdighet og antirasisme står sentralt for meg». Klarer vi å bli gode på disse verdiene, vil verden bli en bedre plass. Regelmessig bør det norske samfunnet evaluere hvor bra vi lever etter disse. Idretten, med sin store tilhengerskare og oppmerksomhet, kan ikke svikte her. Vi må ha ledere i idretten som målbærer de fire verdiene tydelig og klart. Som idrettens ledere er, blir utøvere, støtteapparat, tilhengere og tilskuere.

Thor og Edvald høstet stor respekt under og etter Tour de France, ikke bare gjennom sine internasjonale toppresultater, men også ved sin opptreden. For oss i TV2-teamet ga det inspirasjon til å yte det lille ekstra. En takk til de to, og en takk til flotte kollegaer, i gode og tunge stunder.

STRAFFER VI DOPINGSYNDERE OG JUKSEMAKERE GODT NOK?

Andrus Verpaluu testet positivt i vinter. Nok en av verdens beste langrennsløpere havnet i dopinggarnet, som en lang rekke utøvere fra de forskjelligste idretter. Straffen er, generelt, to års utestengelse. Ikke allverdens straff spør du meg. To år går fort. Det kan bli en flott treningsperiode der oppbygning uten konkurransenedbryting kan fungere. Historien har da vist at mange kommer tilbake etter dopingdommer, og raskt klatrer høyt på resultatlistene.

Internasjonal toppidrett i dag har sterke økonoimske insentiver. En VM/OL-tittel, eller seier i en prestisjefylt konkurranse, kan gi stor økonomisk inntekt. Både i form av premiepenger, bonusutbetalinger fra sponsorer og utstyrleveransører. Og reklamepenger og startpenger i kommende konkurranser, i de idrettene der det er vanlig.

En idrettsdoper har jo skaffet seg økonomiske fordeler ved sitt juks. Som tilsvarende har redusert den rettskafne utøverens muligheter til å tjene på sin idrett. Det er, etter min mening, økonomisk kriminalitet på linje med korrupsjon og innsidehandel, bare for å nevne to av næringslivets juksemetoder.

Hvor store beløp en utøver som dopet seg over en lang periode har tjent inn kan være i mangemillioners-klassen. Det er vel neppe sannsynlig at Verpaluus positive test er et engangstilfelle. Jeg er sikker på at han har dopet seg mange ganger for å vinne. Som de aller fleste dopere.

Burde ikke de som tas av antidopingmyndighetene også etterforskes for økonomisk kriminalitet? Og, hvis det viser seg at de har tusket til seg økonomiske fordeler ved sitt juks, anmeldes og påtales som andre økonomisk kriminelle?

Da ville det svi skikkelig. Sin egen økonomi er gjerne noe man har et nært og sårbart forhold til. Regninger skal jo betales og fremtidenn sikres.

I praksis vet jeg at de fleste utstyrsleverandørene har økonomiske straffekalusuler i sine avtaler med utøvere som trår i kraft ved en positiv dopingstest. Men utøverne tjener sine penger på mange areaner.

Det hadde vært artig om det hadde blitt gjennomført en undersøkelse for å sjekke hvor store beløp utøvere som var tatt i en idrett hadde jukset seg til. Jeg tror vi ville fått sjokk av omfanget. Det vil lett komme opp i et middels kommunebudsjett. Ideen er luftet påtalemyndigheter både her og der.

Leopardens dag og norsk glede og bekymring

Presset har vært stort på rytterne i det nye Leopard Trek-laget fra finanslandet Luxemburg, og finansert av søkkrike Flavio Beccca. Den enes død, den andres brød. Leopardene tok med seg det meste av kvalitet fra Bjarne Riis, og hans Saxo Bank-Sungard. 8 ryttere og mange fra støtteapparatet forsvant. Mange har ment mye om det som skjedde sist høst, men for Bjarne Riis må det ha føltes som et mytteri, forræderi og bakholdsangrep samtidig.

I dag rørte stjernene virkelig på seg, og det er jo slik de beste gjerne opptrer. De vet når de skal være i form, og kan tilpasse sesongen etter det. Ingen unødig formforsering for å hente plasseringer i de tidlige rittene. Heller da bygge en mest mulig solid plattform mot det som teller. Som, Petter Northug gjør det. Det er da ingen som spør hvordan det gikk på Beitostølen i november når VM arrangeres i februar/mars?

Fabian Cancellara utklasset de andre i E3 Prijs-Halebeke, over flere av brosteinspartiene som skal kjøres i Flandern Rundt neste søndag, sykkelgale belgias Holmenkolldag. Vi husker hvordan han i fjor overlegent vant både Flandern, og uka etter Paris-Roubaix. Ved rett og slett å dundre i fra. Så voldsomt at enkelt ymtet frempå om en mulig montert motor innebygget i ramma. De hadde hørt det summe, akkurat som fra en liten motor. Eller, kanskje det var lyden fra eikene de hørte? Tre maskinuhell hindret ikke «Spartacus» å melde fra at han har holdt formen ved like gjennom vinteren.

Lenger syd på Korsika dominerte Frank Schleck avslutningen på den harde førsteetappen i Criterium International. Leopardveteranen Jens Voigt spilte opp ved å gå alene i brudd, og konkurrentene måtte svi av mye for å hente den eldste i feltet. Så støtet lillebror Andy, og slpittet feltet etter at Remy Di Gregorio hadde hatt sin tid i solen, i front. Pasningen ble lagt til Frank, som avgjorde i suveren stil. Hvilket betyr at brødrene er i rute til Amstel, Fleche Wallone og Liege-Baston-Liege.

En skål for Lars Petter Nordhaug, som satt med i gruppa bak de aller første, en syvende plass i dette selskapet er meget sterkt. Nå har vi endelig en rytter som klatrer godt. Interessant også at Lars Petter har kjørt få ritt, og tjener på det med overskudd og kjørestyrke. Når Sky – kapteinen Bradley Wiggins hang med hodet og var ferdig, oste det kraft av Nøtterøy – gutten. Og, Bradley var ikke på treningstur, han hadde plottet ut dette rittet som et han skulle vinne i år. Den gang ei……………….

Jeg tviler på om Sky har mange som kjører bedre i fjellene enn Lars Petter. Et tips fra meg til deg kjære Dave Brailsford – sats på Lars Petter i Frankrike i juli. Du får en sterk klatrer, og en trofast lagspiller i samme person. Det var gleden…………..

Så bekymringen!

For meg er Edvald Boasson Hagen et uvanlig idrettstalent, og han kommer til å vinne mye fremover, som han har gjort. Men, så er det slik at de virkelige sykkeklassikerne, inkl. VM, alle måler rundt 250km. Vi så det i Milano – San Remo sist helg, at når kjøret begynner mot slutten detter Edvald av. Nå satt han også i en flott posisjon i finalen, uten at han klarte å utnytte det til sin fordel. Opp Cipressa var det kjørt, TV-bildene viste en sluttkjørt Gudbrandsdøl. Kanskje akillesskaden var medvirkende årsak? Men, dette har skjedd hver gang Edvald har kjørt de virkelig lange og harde rittene. Han står ikke inn. En gang kan være tilfeldig, to ganger også, men fler enn det er langt fra tilfeldigheter. Da kan trener og lag ikke ha alibiforklaringer, noe må gjøres. Kanskje en prat med ernæringsfysiolog Christine Helle i Olympiatoppen er en god ide? Og, hvordan kjøres de lengste langturene? Flere av de beste rytterne har enkelte laaaaaaaangturer der de avslutter med motorpace de siste 1 ½ – 2 timene, for å bygge styrke. Fra mitt trenervirke var jeg klart overbevist om at mer enn to bommerter på rad ikke var tilfeldig. Da kontaktet jeg det som måtte finnes av eksperter, som fysiolgiprofessor Jostein Hallen. Det var lurt, så slapp utøver og jeg å lure på årsaker, i stedet ble det en klok kartlegging av nå tilstaden.

JEG GLEDER MEG TIL MILANO – SANREMO

Kommende lørdag kjøres det første av de årets virkelig store sykkelritt, som også er det lengste blant de store. Hele 298km er det mellom Milano og Sanremo, når det kjøres syd til Middelhavet like vest for Genova. Det blir en dramatisk avslutning opp de kjente bakkene – Poggio og Cipressa, før den kronglete nedkjøringen til målbyen.

Hvorfor jeg gleder meg? Fordi det blir et flott sykkelritt med mange av verdens beste – Cavendish, Gilbert, Freire, Boonen, Sutton, Cancellara, Petacchi, Bennati, Sagan, Pozzato, Ballan, Farrar, Haussler, Goss som kanskje de største vinnerkandidatene. Det er jo spurterne som vinner MSR. Og, så har vi Thor Hushovd og Edvald Boasson Hagen. Sent i går kveld var jeg inne på RAI, og så avslutningen av en lang og hard etappe i Tirreno-Adriatico. Etter en lang og tøff dag var det ikke mange igjen, men der satt Thor i regnbuetrøya igjen med Gilbert, Nibali, Basso, Scarponi, Evans, Cunego og andre som gjerne avgjør de hardeste utfordringene. Thor støtet, kjørte inn brudd, jeg har knapt sett en slik imponerende kjøring av ham. Teknisk også, på lette gir, med nydelig frekvens og rytme. Borte er «gampingen» på tunge gir, her er det knapt bevegelse med overkroppen, all kraft ned i pedalene, i et rasjonalt tråkk. Det jeg så sier meg at det er liten grunn til å frykte de to nevnte bakkene. Men, han kommer neppe alene ned til Sanremo, og da blir spurtstyrken avgjørende. Men, Thors utvikling har i hvert fall gjort at han spurter på lavere laktatverdier enn før, på grunn av sin forbedrede stayerevne og arbeidsøkonomi. Jeg ikke bare gleder meg, jeg har forventninger også.

Jeg opplevde Thors kjøring i går som noe av det mest overbevisende jeg har sett fra ham, da er det interessant at media fikk det til å være en skuffende innsats. Det var jo det stikk motsatte, en bekreftelsen på at en verdensmester også er i utvikling, som viser en egenskap som er helt avgjørende i prestasjonskultur – nemlig ydmykhet relatert til eget prestasjonsnivå!

Håper Edvald er i siget, løypa passer ham som hånd i hanske. Men, han må være 100 %, ellers blir det opptrekksjobb for Chris Sutton eller Greg Henderson. Og, så har distansen så langt vært en utfordring for Edvald, enten det er her eller der. I et stor endagsritt. Skal dette være første gang han er frisk etter 250km +?

Lykke til begge to! Det er stort å ha to nordmenn blant favorittene.

Det er lov å være stolt og imponert

Det er usigelig moro å ha postadresse 3370 Vikersund denne helgen. For en hoppbakke ildsjelene i lokalmiljøet har skapt!! Bygget på en hoppkultur fra mange år tilbake. Den første skiflygingsbakken sto ferdig i 1966, en realitet takket være ildsjelen Kristian Hovde. Selv mest kjent som langrennsløper med 2. plass fra 5-mila i Holmenkollen i 1928. Men, det var ikke den første bakken med verdensrekord i kommunen. Det var Gustadbakken der Gunnar Andersen satte rekord med 47 meter i 1912. Lyngutten som også spilte 46 landskamper i fotball.

Det har vært en fantastisk helg, men for få år siden var det like før hele skiflygingseventyret i Heggenåsen hadde blitt historie. Mot slutten av 90-tallet gikk Vikersunds status som nasjonalanlegg for skiflyging mot slutten, og planene for en ny og større bakke i Rødkleiva dukket opp. Sentrale personer fra Norges Skiforbund ønsket den nye bakken i Holmenkollåsen. Det var der fremtiden lå, dit var det lettere å kanalisere nødvendige finanser. Nikkersadelen var på god vei til å lykkes med sine planer hvilket ville begravd Vikersundbakken. Jeg ledet selv rennet i Vikersund to ganger på 90-tallet, samtidig som jeg var kultursjef i Modum kommune. Og, satt midt oppe i diskusjonene med Skiforbundet og Kulturdepartementet. Det var et urent løp som ble ført mot Vikersundfolkene fra flere hold.

Skiflyging var blitt Formel-1, det var der de fremtidig store pengene lå for skisporten. Jeg er også overbevist om at skiflyging blir OL-gren av i fremtiden. Det bør være over og ut med OL-hopping i guttebakker. I fremtiden vil bakker som Holmenkollen bli normalbakken. Det neste vinter-OL i Norge vil havne i Oslo, og Vikersund vil naturlig bli den store hopparenaen.

Økonomien var en utfordring. På 90-tallet var det lite en World Cup-arrangør satt igjen med etter de uttallige arbeidstimene fra de frivillige. Og, Vikersund har knapt hatt en avlønnet person i organisasjonen. Her stiller hele bygda opp, over 1000 mennesker bretter opp arma og gjør dugnadsjobben. Arrangøren fikk intet av TV-inntektene, knapt noe av reklameinntektene. Alt gikk til Skiforbundet. Du trenger ingen doktorgrad for å forstå at de store pengene ligger på TV-siden, men av de gikk intet til arrangøren. Da jeg kom meg inn i systemet, fant jeg ut at Holmenkollen og Skiforeningen hadde sin egen under bordet avtale med Skiforbundet. Jeg spurte Svein-Arne Hansen, og Bislettalliansen, og hva de hadde gjort hvis forbundet tok hele TV-kaka. «Da hadde det ikke blitt Bislett Games», var svaret. Etter at flere World Cup-arrangører allierte seg, ble den urettferdige ordningen opphevet, og i dag er mulig for en arrangør å tjene penger på innsatsen. Rettferdig og fornuftig nok.

Men, så var det Rødkleiva-prosjektet. Vikersund skulle ofres, det var signalet. Det passet bra med at statusen som nasjonalanlegg også utløp. Møtene i Departementet var deprimerende, tilsvarende støtten fra Skiforbundet, som var halvlunken. Ikke minst fordi sentrale hoppmennesker gikk mot Vikersund. At Vikersund hadde og har et levende hoppmiljø, med et flere bakker av ulik størrelsei anlegget, med tiløhørende mylder av hopptalenter spilte liten rolle. Norges første verdensmester i skiflyging kommer også fra bygda – Ole Gunnar Fidjestøl. Her er hoppkultur. Jeg tror faktisk at friluftsinteressene i Oslo reddet oss fra Rødkleiva. Det bygget seg etter hvert opp en stor motstand mot å herje med det flott tur- og friluftsområdet i marka, som ligger i det, som da var det planlagte bakke området. Politisk vokste også motstanden. Vikersund fikk fornyet sin nasjonalanleggsstatus. Stiftelsen Vikersund Hoppsenter, som er et samarbeidsprosjekt mellom Vikersund IF, kommunen og Buskerud fylke, tok stafettpinnen og lanserte sine planer for å utvikle anlegget, og etter hvert realisere verdens største hoppbakke.

Modum er en vinteridrettskommune, herfra kommer Ole Einar Bjørndalen i spissen for alle skiskytterne fra Simostranda, her finnes kanskje landets beste skøyteklubb i Geithus IL, med flott kunstfrossen bane, selvfølgelig bygd på dugnad, supplert med tippemidler. Og, så hoppanlegget. Det er mange som bør takkes på en dag som denne, som trodde på at det var mulig selv i en liten kommune med nøktern livsstil å holde ut når de store kreftene ville ta innersvingen på det som var skapt. Sentral har Per Wily Holseter vært. Den tidligere e-verkssjefen, også far til Sjur og Sturle, som i sin tid hoppet på det norske landslaget. Hans stå på vilje har vært uvurderlig, han har nektet å ta et nei for et nei, og er så sta at han ville blitt en strålende maratonløper. Der smerte må tåles i store doser for å komme først over streken. Det har vært godt å ha entrepenøren og hoppentusiasten Albert Hæhre i bygda. Graverne hans, styrt av dyktige folk har jobbet sent og tidlig for at prøve-VM skulle kunne avholdes. Når man så status i anlegget i høst, skulle det god fantasi og optimisme til for å tro at det ville bli et flott hopprenn i mammut bakken denne helgen. For ikke å snakke om gammellensmannen, og nå visepresident for rennet – Halvor Hartz. De har stått i spissen for bygdefolket, som all grunn til å være stolte. Og for Norges Skiforbund må det være godt å se at det mest drivverdige er der det har etablert seg varig kultur. Så får vi nå glede oss til VM i den lille, søte hoppbakken i Holmenkollåsen, der de beste hopper 100m kortere enn Johan Remen Evensen fløy i Vikersund. God fornøyelse, og gled dere til neste år, til VM i Vikersund. Til de virkelig lange hoppene!

Noen epler er mer råtne enn andre?

Jeg blir aldri helt klok på det internasjonale sykkelforbundet. Da UCIs Pro Tour ble lansert med brask og bram for noen år siden, var det knyttet et strengt etisk charter til deltagelse. Både for lagene og den enkelte rytter. Den som ble tatt i doping skulle ikke få kjøre for et Pro Tour lag senere. Nå er Pro Touren historie, det er UCI World Tour som er toppen av pyramiden. Der flere av de beste lagene har tidligere dopingdømte ryttere i stallen.

Kampen mot doping har, slik jeg ser det, tre primære formål:

· Hindre juks, dvs. at ryttere ved å dope seg oppnår prestasjonsfordeler.

· Hindre helseskader som følge av bruk av ulovlige preparater.

· Opprettholde et positivt omdømme for idretten generelt, og den enkelte idrett spesielt.

Jeg har forståelse for at ryttere som har jukset kan komme tilbake etter å ha sonet sin straff. Men, det er grader av forseelse, som det er i rettsvesenet ellers. Nå er en av bransjens verste juksemakere – Riccardo Ricco – igjen i fokus. For tre dager siden ble han innlagt på sykehus i all hast med nyresvikt. Det spekuleres i om årsaken er en blodoverføring han har gjort med eget blod, som var blitt forurenset etter 25 dagers lagring i eget kjøleskap. Er det ikke holdbarhetsdeklarasjon på dopingblod?

Ricco er ikke en vanlig doper, han er verst i klassen. Hans store helt var en annen doper, Marco Pantani. De kommer fra samme distrikt, og Ricco kjørte amatør for Grassi Marco Pantani. Allerede fra juniorklassen har han hatt dopingmistanken mot seg. Blant annet kansellerte laget Panaria Navigare en kontrakt fordi det flere ganger var testet unormale blodverdier på Ricco. I 2006 ble han av politiet mistenkt for å være tilsluttet en dopingring, som opererte ut fra Napolibukten. 23. juni 2007 bragte avisen Corriere Dello Sport en historie om at Ricco, som sammen med Di Luca og Mazzoleni hadde bisarre resultater på blod- og urinpørver etter etappen i Giro`en til Monte Zoncolan.

Tour de France i 2008 husker vi alle. Ricco kom til Touren etter 2.plass i Giro d`Italia og to etappeseire. Så vant han etappen til Super-Besse. Tre dager senere vant han sin andre etappe etter å ha støtet fra konkurrentene opp Col d`Aspin. Så i Foix, der Kurt Asle vant sin etappe, ble det offentliggjort at Ricco hadde testet positivt på CERA etter fjerde etappe. Det ble både opphold på fengselscelle og på hodet ut av rittet. Ved ransaking av hans hotellrom fant man sprøyter og utstyr til å gjennomføre blodoverføring. To år ble dommen, og Ricco kom tilbake i fjor for det italienske laget Ceramica Flaminia, for senere å gå over til Vacansoleil. Resultatene var lovende med tanke på årets sesong, blant annet vant han Østerrike Rundt.

Stille og fredelig er det aldri rundt Ricco. Han er lite likt i feltet, uttaler seg arrogant, og har selvfølelse som en tungvektsmester. Lappen mistet han i 2008 da han ble tatt i sin Porsche Cayenne i 200km/t langs Adriaterhavskysten. Venninnen Vania Rossi, en av Italias beste cyclo-cross ryttere testet positivt på CERA i fjor, men saken ble henlagt da B-prøven ikke kunne bekrefte funnene.

Når han er hjemme benytter han seg av tjenestene til Roberto Pregnolato, en kontroversiell massør. Som også var Pantanis massør. Pregnolato har blitt funnet skyldig i å oppbevare dopingpreparater, og han ble tatt i et forsøk på å kvitte seg med disse under Giro`en i fjor.

Ricco bør jo hjelpes ut av sykkelsporten. Ikke minst med referanse til at det sentrale i alt antidopingarbeid er å beskyttes utøvernes helse. Hvis politiet kan knytte nyresvikten til bloddoping må det være over for Riccardo Ricco, uten at jeg feller en tåre av den grunn. Han har i mange år ødelagt den flotte idrettens omdømme.

Litt forundret er jeg også over Vacansoleil. Første signerer de Ricco, og så holder de fast ved Ezequiel Mosquera, fjorårets andremann i Vuelta a Espana. Der han avla positiv prøve på Hydroxythyl, en sak som det enda ikke foreligger en dom for, merkelig nok. Vacansoleils manager kom i fjor høst med følgende oppsiktsvekkende ord etter å ha blitt spurt om kontraktene med Ricco og Mosquera: «Jeg signerer heller ryttere som har sonet sin dom, og som har lært av sine dumheter og vil være rene, enn en uerfaren rytter som kan fristes til å jukse». Kanskje Vacansoleil også skal hjelpes ut av Tour de France 2011? Hvis Ricco ryker, spøker det for lagets deltagelse.

Antall visninger