Category Archives: sykkel

– Jukset har en tendens til å bite en selv i halen

Først en honnør til Tour-arrangøren, og ikke minst rytterne. En variert og utfordrende løype ble en invitasjon til offensiv kjøring gjennom hele rittet. Chris Froome taklet favorittpresset, og bekreftet at han er verdens beste etapperytter. Sky samlet troppene mot slutten, etter å ha vært på defensiven en periode.

Jeg tror det er sunt for sykkelsporten at konkurrentene oppdaget at det er mulig å slå sprekker i verdens beste lag. Froome gikk på en smell opp Alpe d`Huez, noe han slet med på de resterende etappene. Et naturlig og godt signal om at sykkelsporten har tatt et langt steg mot en renere idrett. Tidene opp Mont Ventoux og Alpe d`Huez viste en naturlig avstand til fantomtidene Pantani, Armstrong og doping-generasjonen leverte. Det er alltid vanskelig å sammenligne prestasjoner, det er nok av variabler. Som, taktikk, værforhold, ikke minst temperatur, vind og relativ luftfuktighet. Men, det var gode signaler å ta med til de neste utgavene av rittet. Verdens største årlige internasjonale idrettsarrangement befestet sin posisjon, oppslutningen både langs løypa og foran skjermene økte i stort mon.

Uansett en honnør til det internasjonale sykkelforbundet som har tatt tak de siste årene, på en helt annen måte enn sine kollegaer i de andre utholdenhetsforbundene i antidopingarbeidet. I går ble det offentliggjort en rekke navn som ble knyttet til EPO-misbruk fra skandalerittet i 1998. Fra en periode der det ikke fantes en akseptert testmetode for EPO. Det het seg på den tiden at EPO var umulig å spore. Intet er umulig, og WADA nedsatte en internasjonal forskningskommisjon hvis målsetting var å knekke koden.

Amerikaneren Jim Stray-Gundersen, som den gang var ansatt i Olympiatoppen, deltok i det viktige arbeidet. Min sønn, Mads, var en av forsøkspersonene i Norge, sammen med bl.a. Gabriel Rasch. Et av målene med studien var å kartlegge effekten av EPO-bruk, og konklusjonen var en voldsom forbedring, opp mot 10 %. Det visste vi, det var nok å se til langrennsløpere som Mühlegg, østerrikere og finner. Eller friidrettsutøvere, hvorav flere i ettertid har innrømmet at de jukset med bloddoping og EPO. Kommisjonen tok blodprøver ved en rekke internasjonale mesterskap i forskjellige idretter. Og fant dessverre en lang rekke uvanlige blodverdier. Stray-Gundersen refererte i vår til funn de bl.a. hadde gjort innen skøytesporten.

Det er naivt å tro at jukset ikke var likelig fordelt på de store utholdenhetsidrettene. Det viser historien. Det er jo de samme legene som opererte i flere idretter, og administrerte den kjemiske resultatforbedringen. Idretter der utholdenheten er en delfaktor for gode resultater hentet erfaringer fra hverandre. I 1994 var det åtte år siden Juventus hadde vunnet den italienske ligaen. Hvilket medførte store organisatoriske endringer. Legen Riccardo Agricola fikk det medisinske ansvaret. Nye spillere ble hentet inn, de mest kjente Zidane og Del Piero. Laget vant ligaen i 95, 97 og 98, og nådde tre Champions League-finaler på rad, kronet med seier i 1996. I desember 2004 ble legen dømt til 22 måneders fengsel for systematisk å ha dopet spillerne med bl.a. EPO i perioden. Dog skjedde det, på typisk italiensk vis, at legen etter en stund ble frikjent. Men, flere spillere innrømmet å ha fått injeksjoner med EPO – for å behandle anemi. Tro det den som vil?

Det er sterkt av det franske senatet å offentliggjøre navene på de som jukset i 1998. Den gang var det ikke mulig å spore EPO, men prøvene er oppbevart og testet med dagens metode. Man kunne selvfølgelig latt «gammel moro» ligge. Men, det er et signal til de som kommer etter at jukset har en tendens til å bite en selv i halen til slutt. Jeg var landslagstrener i friidrett i mange år, i en periode da både bloddoping og EPO ble mye brukt. Jeg møtte de samme legene på friidrettsarenaen, som opererte i sykkel bl.a. Professor Conconi ble sett på som en internasjonal guru, som sto bak en voldsom prestasjonsutvikling innen italiensk utholdenhetsidrett. Han ble faktisk ansatt av Den italienske olympiske komite for å forbedre resultatene. Og, det ble en enorm forbedring, innen langrenn, løping, roing, sykling m.fl. Conconi og jeg ble intervjuet av VG da vi lå på høydetrening i de sveitsiske alpene. Et intervju som endte uventet ved at Conconi brått gikk sin vei, i sin Armani-dress, da jeg påsto at han jukset. Sikkert ikke pent sagt, men ettertiden har vist at han var av de verste i klassen.

Friidretten sliter i dag, som sykkel gjorde for kort tid siden. Sykkel er best i klassen i antidopingarbeid i dag. I fjor ble det foretatt 14.168 dopingtester av de beste syklistene. Blodpass er innført for de beste i stort omfang, ca. 500 ryttere. Det gir meg tro på spennende ritt i fremtiden, som årets Tour de France, der rytterne ble slitne på en naturlig måte.

Noen dager med oppsummering, og så rett til det vakre Nord. Arctic Race of Norway er en realitet. En hyldest til ildsjelene som har maktet dette, mot alle ods. Dave Brailsford hadde ingen sperrer da han flyttet britisk sykling fra tilfeldig gode resultater til verdens beste. Like kreativt «gærne» har ildsjelen nordpå vært. Det startet med NM i Andørja i 2006, nå har de ASO med på lasset. Imponerende – jeg gleder meg! Det som er realisert der nord, er faktisk ganske unikt i norsk idrett. Kanskje idrettspresident Børre Rognlien tar seg en tur til Bodø, Svolvær, Stokmarknes eller Harstad? Den anerkjennelsen hadde arrangementet fortjent.

Har vi en tydelig ny proffrytter?

Proffene på øverste hylle i systemet har allerede konkurrert i 2 ½ mnd. Våre beste lenger ned i systemet har nettopp begynt. Selvsagt trengs det noen rittdager for å trimme den virkelig gode formen.

Vi har store forventninger til våre nest beste, blant dem kommer den neste norske proffrytteren på et World Tour-lag. Men akkurat nå ser jeg ingen slik kandidat blant de lovende fremadstormende. Østerhus Ridley kjørte Settimana Coppi e Bartali, oppkalt etter kanskje de største italienske sykkelhelter. Et kupert etapperitt viste at det er veldig lang vei fram. Og det var ikke bare World Tour-lag i dette rittet. Deltakerne kom fra de tre øverste nivåene. Heller ikke Joker Merida har levert resultater som skaper den store oppmerksomheten – i hvert fall ikke hos de som skal rekruttere til profflagene. Flandern Rundt ble dessverre heller ingen suksess heller. Men det er tidlig – det har jeg forståelse for.

Den pressede økonomiske situasjonen i verden betyr sannsynligvis at det blir et trangere nåløye å passere for å kapre en kontrakt. Flere «sultne» ungdommer trenger på. Men blant våre nest beste er det mange talenter – vær klar over det! Men så er det et krevende steg fra lovende til virkelig god, eller rettere sagt god nok for den øverste divisjonen. Hvor mange ganger har vi ikke sagt: «Han er et stort talent». Hvor mange realiserte potensialet sitt? Ytterst få, og det er naturlig på en arena der nivået til de virkelig gode er høyt, og det er tilfelle i sykkel som internasjonal idrett.

Det var interessant å lese intervjuet med Alexander Kristoff i Aftenposten dagen før Paris-Roubaix. Her lå det opplagt mye arbeid bak framgangen. En vilje til forsakelse. Alex fortalte greit at når han var på samling som ungdomsrytter på sine tidligere lag, kjørte han ofte ekstra timer når de andre gikk til dusjen. De andre hadde sikkert trent godt, men ikke mer og bedre enn de fleste andre. Alex tøyde strikken. Skal du bli virkelig god, må du gjøre minst det de beste gjør. Ikke det de fleste gjør. Internasjonal idrett har utallige eksempler på at det er de som kanaliserer mest kreativitet og galskap ut mot målet, som oftest lykkes. De tør der andre «safer».

For få år siden hadde utholdenhetsidrettene blant vintergrenene vårsamling i Ceret, i Sør-Frankrike. Byen der Martin Fourcade er født, og i området der Thor Hushovd og min sønn Mads trente i flere år. Vinterutøverne var i starten på den første ressursperioden. Og de er generelt veldig interessert i sykkel. Derfor ble mye av treningen lange sykkelturer – ofte rundt 15-16 mil. Spesielt krevende når vinteren nettopp hadde smeltet bort. Det er klart de ble slitne – fortjent det. Og vel tilbake på hotellet ble det horisontal hvilestilling på senga. Fornuftig. Men ut på ettermiddagen så vi  en ensom norsk langrennsløper i raskt løp og skigange på vei opp det bratte fjellet bak byen. I ferd med å gjøre det ekstra som skiller mellom godt og det virkelig gode. Hvem det var? Selvsagt Petter Northug. Med en brennende indre vilje om å bli best!

Jeg heier intenst på de lovende syklistene vi har som ønsker å bli proffer på øverste hylle. Kanskje er det en god ide for deres trenere å ta kopi av intervjuet med Kristoff, dele det ut. Og spørre: «Er det noe å hente fra det Kristoff forteller?» Det er sikkert flere som syns det, og gjerne vil endre. Men da må vi også ha trenere som er offensive nok, som tør å utfordre. Resultatet til slutt er, som oftest, et samspill mellom utøver(e) og trener.

Lykke til!

Endelig en innrømmelse fra Verbruggen

Nederlenderen Hein Verbruggen har i en årrekke vært en maktfaktor i internasjonal idrett. UCI – det internasjonale sykkelforbundet – ledet han i mange år. Han har spisskompetanse innen markedsføring, som markedsdirektør for Mars. Og flere av hans ideer økte interessen for internasjonal sykkelsport. Han var god til å dyrke profilene, ikke minst Lance Armstrong. Det er alltid lurt når en merkevare skal bygges. Historien viste seg å være for god til å være sann. Lance var en av feltets beste ryttere, fikk en alvorlig kreftsykdom, kom tilbake og ble sportens desiderte ener og merkevare. Det utnyttet Verbruggen til fulle. Armstrong åpnet opp et nytt kontinent for sykkelsporten. Sendingene fra Tour de France ble vist live på storskjerm på Time Square. Interessen fra media økte, og sponsorinntektene tilsvarende. Pengene hopet seg opp hos et tidligere fattig forbund, det ble en glede for Verbruggen og hans folk å studere bankutskriftene.

Han minner mye om avdøde friidrettspresident Primo Nebiolo. Også han fikk fart på friidretten. Verdensmesterskap og spektakulære Grand Prix/Golden League-stevner skapte inntekter friidretten ikke hadde drømt om. Fra å være en organisasjon med en håndfull medarbeidere svellet den ut i alle retninger. Og pengebingen vokste i Onkel Skrue-stil. Nebiolo forsto det grunnleggende: Ypperlige resultater skapte omtale, mestere og rekordholdere ble heltene, som film- og popstjerner. Dopingtester eksisterte knapt. Og hvis de så gjorde var de ofte manipulert. Det er nok vitnesbyrd som bekrefter jukset. Gode resultater for enhver pris, dermed var grunnlaget lagt for verdiskapningen. Medieinteresse gir ofte fulle tribuner, interesserte foran TV-skjermene, dyre priser på rettigheter og sponsorer i kø med åpne lommebøker. Juks satt i system. På slutten av sin lederkarriere rykket Nebiolo også opp til det øverste nivået i IOC. President Juan Antonio Samaranch – tidligere løpegutt for General Franco i Falangist-bevegelsen  – var i president i idrettens øverste organ, og ga Nebiolo følgende hyllest: «One of the greatest leading sportsmen of this century». Det er neppe noen involvert i friidrett som glemmer det organiserte jukset under VM i Roma i 1987, der Nebiolo og hans stab gjorde mye for å jukse seg til italienske triumfer på hjemmebane.

Verbruggen opptrådte på samme måte. Konfrontasjon med doping ble møtt med»: «Omfanget er lite, vi har full kontroll». Og hvis noen reiste tvil om Armstrongs hederlighet kontret Verbruggen, ofte aggressivt og opponentene ble bl.a. truet med rettslig forføyning. Nederlenderen visste hva som foregikk.

Endelig innrømmer han at han visste om unormale blodverdier fra en lang rekke av verdens beste ryttere. I stedet for å forfølge sakene, ble rytterne varslet og bedt om å være litt mer forsiktige i sin omgang med EPO og blodoverføringer. Verbruggen var stadig fremme og påpekte sitt tette forhold til Armstrong. De var «buddies».

Det er klart Verbruggen visste hva som foregikk. Like klart at han ikke gjorde jobben sin, innrømmelsen han nå gjorde klassifiserer jeg som korrupsjon.  Nå er han altså Honorary Member av IOC og Honorary Vice President i UCI. Idretten sliter kraftig med sitt omdømme, det er ikke bare sykkel, det er juks og fanteri mange steder. Doping, kampfiksing og manglende dopingprøver. Spanske myndigher holder f.eks fremdeles tett lokk over 150 utøvere som ble knyttet til Dr. Fuentes-saken. Hva slags signal gir det at det knapt gjennomføres dopingtester i enkelte store idretter? Ledende tennisspillere har nylig stått fram og etterlyst dette i sin idrett.

Kulturen i en organisasjon gjenspeiler ledelsens kultur. En svak ledelse gir en vaklevoren kultur. Norges IOC-representant Gerhard Heiberg har brukt mye tid på å beskytte Verbruggen. Utsagn som: «Han har gjort mye bra, han har nok ikke forstått hva som har foregått – han har i god mening vært naiv». Det er ingen logikk i slike uttalelser på den ene siden, og angrep på sykkelsporten i samme øyeblikk. Klart det skal ryddes opp i sykkelsporten. Nå forventer jeg at Heiberg tar et initiativ for å få fjernet Verbruggen, det vil endelig markere handlekraft i IOC, ikke en beskyttelses- og fraskrivelseskultur. Jeg ønsker meg også at idrettspresident Børre Rognlien tar tak. Han uttalte jo før jul at det skulle tas i bruk «grønnsåpe og skrubb» med alt som hadde med doping å gjøre. Da bør Rognlien ta initiativ til å rydde opp på toppen, få fjernet idrettsledere som har latt dritten utvikle seg. Da blir det nødvendig å få Heiberg til også å ta fram skrubben. Er norsk idrett tjent med at vi har ledere som beskytter de som har ledet jukset? Ledermodellene blir i hvert fall lite troverdige. Lykke til med grønnsåpa Rognlien, la det ikke bli med ord.

Den som tier, samtykker

Eller gjør de ikke det? Lance Armstrong-intervjuene med Oprah Winfrey har vært ukens store «idrettsbegivenhet».  Oppsiktsvekkende nytt? Selvfølgelig ikke, de som har fulgt med de siste årene har forstått at Armstrong har vært en del av et systematisk, organisert dopingsregime – i flere år. Ikke bare del av, han har som den ubestridte leder styrt utviklingen i gal retning. Synd at han ikke benyttet intervjuene til å kaste lys over viktige spørsmål som:

  • Hvordan ble dopingen organisert?
  • Hvordan var det mulig å unngå positive dopingprøver?
  • Hva med den åpenbart tette relasjonen til kanskje den verste dopinglegen i internasjonal utholdenhetsidrett – Michele Ferrari?
  • Hva var årsaken til at han donerte USD 125.000 til UCI? Det var selvfølgelig reinspikka jug at det var etter oppfordring fra UCI fordi de slet med likvidene. Men Hein Verbruggen var selvfølgelig strålende fornøyd. Nå ble fokus tatt vekk fra hans åpenbare delaktighet i idrettsjukset, korrupsjonen og den økonomiske kriminaliteten.
  • Hvorfor blånektet han på at han var dopet i comebacket, når blodspeilet hans viser høyst uregelmessige verdier?

Men det måtte bli en light-versjon når han, som har ønsket å fremstille seg som den tøffeste i bransjen, ikke hadde mot til å vitne under ed overfor USADA.

Jeg er overrasket, negativt, over de få og vage kommentarene fra det profesjonelle sykkelfeltet. Min sønn Mads og jeg diskuterte det i kveld. Hadde det ikke vært rimelig om så mange som mulig sto fram, utdypet sin avsky og ga innspill til forventninger til UCIs ledelse og organiseringen av eget lag? Det er fremdeles for mange der ute som personlig har vært involvert, i ledende posisjoner på sykkelarenaen. Det holder ikke hvis et nytt positivt omdømme skal bygges.

UCI, under president Pat McQuaid, er håpløst feige. Det er etablert en etisk kodeks, men den blir tøv for meg når den ikke i praksis leder til at ledere, støtteapparat og ryttere som har vært involvert i doping hardt og brutalt hjelpes ut av idretten. Smakte det godt da Vinokourov ble olympisk mester i sommer? En av de aller verste jukserne noensinne. Det er ingen unnskyldning at det var olympiske medaljevinnere i andre idretter som har sonet dopingdommer. Sykkelsportens omdømme er sterkt svekket, da bør man internt vaske med sterkere lut enn gjennomsnittet. Ellers tror rett og slett ikke publikum på idretten.

Jeg blir satt ut når fjorårets store syklist Bradley Wiggins sier «det var trist», og legger syrlig til «at nå fikk vel Kimmage ro». Paul Kimmage har vært en journalist som har ofret mye for å bidra til å kaste lys over dopingen i idretten. Men han er lite likt i Sky fordi han mener at laget ikke 100 % har levd opp til den åpenhet laget påsto de skulle representere når det gjaldt doping. Wiggins har hele sin karriere ytret seg sterkt mot jukserne i sporten. Da burde han nå virkelig vært tydeligere, og ikke angrepet Kimmage. Jeg håper inderlig Sky har lagt alle rytterne blodprofiler ut i offentlighet.

Alt for mange ryttere tier, de blir sinte når journalister konfronterer dem med de råtne realiteter i Armstrong-saken. Hva tjener de på taushet? Å skape ro. Det motsatte skjer. Sporten lever av positive tilhengere, positive medierelasjoner, positive samarbeidspartnere. De stusser når stillhet, som jeg tolker som feighet, inntrer. Rytterne burde stille klare forventningskrav til fremtidig atferd og holdninger i alle roller i organisasjonen. Idrettens strutsepolitikk er i altfor stor grad fremtredende. Jeg tror at mange er redde fordi det fremdeles er sterke krefter i organisasjonen som har vært involvert i jukset, som aktive deltagere og som strutser. Hva blir konsekvensen for meg hvis jeg ytrer meg klart og konsist? Tar tydelig avstand fra en rytter som har jukset seg til posisjonen som sportens største gjennom alle tider, som har truet og trakassert de modige som har turt å opponere, som systematisk har løyet, som urettmessig har skaffet seg en økonomisk formue fra begeistrede sponsorer og premiepenger? Det er intet annet enn kriminelt det Lance Armstrong har gjort.

Sykkelfeltet ønsker sikkert ro og vil se framover. Men klatringen oppover starter ikke før man tar et oppgjør med den nåværende tilstanden. Opp på banen folkens, klargjør forventninger. Den norske sykkelpresidenten Harald Tiedemann Hansen har stått fram som konsekvent, i motsetning til flere av sine forgjengere. Min oppfordring til deg Harald: Start en front mot UCI med det mål for øyet at det skal bygges en antidopingatferd som ikke gir tvil om at sporten må ta et skikkelig kvantesprang i tydelighet.

Men først og fremst savner jeg engasjement fra det meste av sykkelfeltet. Opp av strutsehullene deres!

Er det ikke på tide å yte kvinnesykling den heder den fortjener?

Årsskiftet er tiden for tilbakeblikk. Internasjonalt har sykkelsesongen gitt store prestasjoner og mye dramatikk. Med hyppige norske toppresultater. Medaljer ble det blant proffene både i OL og VM, ved Alexander Kristoff og Edvald Boasson Hagen, henholdsvis bronse og sølv. Alexanders medalje var den første på landeveien i norsk olympisk historie. I VM ble lille Norge nummer fire blant de store sykkelnasjonene – bare slått av Tyskland, Belgia og Storbritannia. Hvilket vakte oppsikt både ute og hjemme. Om vi ikke «eier sykkelverdenen», som Christian Paasche enkelte ganger har ropt fra kommentatorplass, så er Norge for alvor satt på sykkelkartet. En varm gratulasjon til sykkel-Norge og det gode arbeidet som gjøres.

Utløpet av året gir en rekke kåringer. Sir Bradley Wiggins ble årets syklist. Han ble til og med årets Sports Personality i hjemlandet – i BBC`s kåring. Ingen selvfølge selv med den første britiske seier i Tour de France, i tillegg til olympisk gull og seirer i de store etapperittene Paris-Nice, Romandiet Rundt og Criterium Dauphine. Det er mange dyktige idrettsutøvere på de britiske øyer. I olympisk sammenheng ble britene tredje beste nasjon i London-lekene. Bare slått av USA og Kina. Wiggins vant i konkurranse med verdensstjerner som Mo Farah, Jessica Ennis og tennisvinneren Andy Murray. Well done!

Men er det så gitt at årets beste syklist virkelig er en mann, og dermed Bradley Wiggins? Har man glemt Marianne Vos, 25 åringen fra Nederland? Som kom inn på sykkelarenaen med et brak da hun 19 år gammel ble verdensmester i Salzburg 2006. Hun har dominert kvinnelig sykkelsport de siste årene. Hun har vunnet 44 prosent av sine starter i år, med suverene seirer i OL og VM. I tillegg til en lang rekke World Cup–ritt. Kvinnenes Giro d`Italia vant hun med tre og et halvt minutt på Emma Pooley, og fem etappeseirer ble det og. I 84 prosent av rittene hun kjørte ble det pallplass. I fjor var seiersraten enda drygere, halvparten av rittene vant hun. På landeveien, bane og cyclo-cross har hun vunnet 25 medaljer fra og med junioralder i OL, VM og EM. OL-gullet var det andre, for fire år siden vant hun poengrittet på velodromen i Beijing

Men hvordan er nivået i kvinnelig sykling, vil mange spørre seg? I vårt vinterland høster Marit Bjørgen stor og fortjent anerkjennelse. Selv om det selvfølgelig er tettere i toppen i herrelangrenn, forstår vi godt at de prestasjonene Marit leverer er på øverste hylle. Kvinnelig sykkelsport har en langt større utbredelse. Marianne Vos er trent som de færreste. Sykkelsporten har sine måleparametere, blant annet relasjonen mellom kraft i tråkket og vekt ved anaerob terskel-nivå. Vos har levert tester helt opp til 6.63 watt/kg. Mer enn de fleste mannlige ryttere på Rabobanks profflag. Hun er på Marit Bjørgen-nivå, vær klar over det!

Christian og jeg har kommentert mange spennende ritt i år. Og for første gang et ritt med verdens beste kvinner. Før start var vi mer enn vanlig spente. Det var nye navn, i en idrett der kvinnene får meget begrenset oppmerksomhet i forhold til hva som blir mennene til del. Etter sending bøyde vi oss i ærbødighet for det vi hadde sett. Kanskje det mest fartsfylte og dramatiske ritt vi overvar i 2012? Verdens beste kvinnelige syklister tro til fra start. Det var gjentatte brudd. Når det ene var kjørt inn, gikk et nytt. Absolutt ingen hvile å få for «det svake kjønn». Noe de selvfølgelig ikke er. Gjennomsnittsfarten på de 129 kilometerne var 39,75 km/t (vinnertid 3.14). U23-gutta kjørte senere på dagen, dog litt lengere – 160 km. Med en gjennomsnittsfart på 37,10 km/t (vinnertid 4.20). Jeg sier ikke at gutta ikke hadde klart en fart som kvinnene, men dog. Jeg vet også at det er rytterne som avgjør hvor hardt et ritt blir. Kvinnene som stilte i Maastricht hadde i hvert fall bestemt seg for å gjøre det hardt nok, og spektakulært for publikum. På en skala fra 1-10, var rittets underholdningsverdi tett opptil 10’eren. De kommende proffene på herresiden får knapt en 5’er på samme skale. Primært var det intensiteten som imponerte meg hos kvinnene. De ville vise for alle og enhver at de holdt et meget høyt idrettslig nivå. Jeg er ikke i tvil om at Marianne Vos ville sittet greit med i det mannlige U23-feltet. Taktisk var det også sykkel etter læreboken. Da det avgjørende bruddet gikk, hadde Vos med seg lagvenninnen Anna Van der Breggen. Den yngre jenta ofret seg, ikke minst på sisterunden holdt hun så stor fart opp Bemelerberg at det var umulig for noen å stikke fra. Så tok Marianne Vos vare på pasningen som var lagt ved å støte fra opp Cauberg, som Philippe Gilbert gjorde det dagen etter.

Hvor konservative skal sykkelledere være? Fra jeg ble kjent med sykkelsporten har jeg hørt at denne egner seg ikke for kvinner. Tull!!!!!!!!!!!!!!

Men det som er ille er at verdens beste kvinnelige syklister knapt får medieoppmerksomhet. TV-bilder er så godt som ikkeeksisterende. I en idrett der det leveres topp underholdning og prestasjoner. Kvinnenes løyper er kortere, hvilket gir rom for mer offensiv kjøring. Noe som burde glede et TV-publikum. Økonomien blant de kvinnelige proffene er elendig. Kun få kan leve av idretten sin, og det mangler ikke på treningsinnsats – 25-30 timer i uka er vanlig kost for de beste. Da må det jobbes eller studeres ved siden av. Jeg hadde moro av å sjekke ut bakgrunnen til det kvinnelige sykkelfeltet i VM. Et imponerende antall hadde sine universitetseksamener, endog tre av de beste stilte opp med doktorgrad. Emma Pooley, en av verdens beste i mange år er endog æresdoktor ved Universitetet i East Anglia. De norske jentene i VM lå ikke etter. Cecilie Gotaas Johnsen har en krevende forskerstilling, og Lise Hafsø Nøstvold var i avslutningen på medisinstudiene.

De norske jentene er på fart fremover. Askerjenta Eline Brustad vant sølv i juniorenes VM. Seniorene våre gjorde et flott ritt i VM. Det er bare å glede seg til fortsettelsen. Arven etter Valen-søstrene kan føres videre. Men om media vil gi kvinnene den oppmerksomhet deres idrettslige prestasjoner fortjener, tviler jeg på? Kan vi drømme om kvinnenes Fleche-Wallone eller Flandern Rundt på TV i 2013?

Uansett det var en stor sykkelopplevelse kvinnene ga oss i Valkenburg, og jeg er ærbødig og glad for at Christian og jeg fikk formidle det live til være seere. Det var kjempegøy! På gjensyn i det nye året!

Gult til Edvald

« Painful and beautiful» var ordene årets vinner av ungdomstrøya i Tour de France brukte
etter å ha fått løypa presentert. Noe jeg støtter fullt ut.

Jeg gir den terningkast seks.

Den hundrede utgaven blir en flott reise gjennom store deler av Frankrike. Korsika er med for
første gang med tre etapper. 212 flate kilometre fra Porto-Vecchio langs kysten er den første.
Mark Cavendish har annonsert at dette blir dagen for hans første gule trøye i Touren. Hørte
du det, Alexander? Kanskje dette er dagen da du blir den andre nordmann i gul trøye i Tour-
historien?

Det blir nervøst på de smale svingete veiene, og for noen TV-bilder – det er bare
å glede seg. Neste etappe på Napoleon Bonapartes fødeøy er kupert – fra Bastia stiger
det opp til Col de Vizzanova (1163moh), hvilket medfører at spurteren i gult fra dagen må
skifte til lagets trøye. Men, Edvald henger med – det er 58,5 km utfor fra toppen og til mål
I Ajaccio.

Tredje etappe er flat; så over til fastlandet og en kort 25 km lagtempoetappe. Som
passer Sky midt i blinken. Det var lagtemposeier som bragte Thor i gul trøye for to år siden
– det samme kan skje med Edvald neste sommer. Hvis ikke Thor vil det annerledes? Og, har
du trøya i Nice; vil den sitte på til Pyreneene hvis uhell ikke ødelegger. Skal vi allerede glede
oss til norsk gul trøye neste år?

Den siste uka i Alpeområdet er mesterlig designet. Først rittets lengste (242km) som ender
på toppen av det fryktede og skallede fjellet Mont Ventoux, som har sett så mye dramatikk
og tragedie i rittets historie. Er rytterne skikkelig uheldige, kan det være 40 lune grader å
slåss med i tillegg – ikke uvanlig i det området. Neste etappe til Gap er lett kupert – rytterne
tar seg litt igjen til byen der Norge vant dobbelt med Thor og Edvald for to år siden. Så
smeller det virkelig – to ganger skal sykkelverdenes mest kjente fjell forseres på samme
etappe. Etter første passering av Alpe-d Huez stiger det videre til Col de Sarenne – ytterligere
244 hoydemeter naermere himmelen. Flere hundre tusen sykkelentusiaster vil samles til den
kanskje mest spektakulære etappen i Tour-historien. I 1979 ble det kjørt opp d Huez, men
dagen etter hverandre – det er noe helt annet.

Tredje siste dag går over fem Alpefjell til Le Grand Bornand; for siste etappe er en “cracker”
– slaget om seieren avgjøres opp til Semnoz ovenfor Annecy. En spennende rundløype med
1095 høydemeter på de siste 23,5 km. Heftig som bare det.

Nytt er også siste etappe opp og ned Champs Elysees – kl 21.30 er rytternes lidelse
over. Nå skal de også rundt Triumfbuen – ikke bare svinge foran. Det er bare å glede seg.
Jeg drømmer om fire spreke nordmenn, og en kamp mellom Thor og Edvald om gult etter
etappen i Nice.

God fornoyelse/

En løype for futt og fart

Er neste års Tour de France-løype hard nok? Er det de lange fjellene som avgjør hvor hardt det blir? Ikke nødvendigvis. Rytterne selv bestemmer dette langt på vei, hvor intenst kjøres det på etappene? Arrangøren har fortsatt utviklingen fra de siste utgavene. Primært ved å gjøre mellometappene mer kuperte, og dermed tilsvarende mer intense. Nytt i 2012 er de ekstra bratte partiene som møter rytterne på 7.etappe til La Planche des Belles-Filles i Vogeserne, med over 20 % på det bratteste, på de siste 300m, i tillegg til to andre partier på + 15%. På samme etappe møter rytterne korte bratte fjell med 14 % og 18 %. Denne etappen ligger an til å bli eksplosiv, og vil skille.

Jeg syns også man har gjort mye ut av de første etappene. Prologen er tilbake, og gir alltid spennende sekundstrid. Det var i Liege at Cancellara for første gang dukket opp i Tour de France og vant prologen i 2004 foran Lance. Dagen etter kjørte Thor seg i gult, men den gangen var det bonussekunder, noe det ikke er nå. Den første etappen lukter Gilbert, den siste stigningen på 2,5km har 14% på det bratteste. Cavendish kan glemme den, og Edvald får fri rolle. Med en god prolog, kan Edvald ha hvit trøye etter etappen. Men en flott 1.etappe i deler av Liege-Bastogne-Liege-løypa.

Inn i Frankrike på 3.etappe møter rytterne fem krevende bakker på de siste 20km, inn til Boulogne-Sur-Mer. Jeg kan love action så det holder. Igjen Edvald i fri rolle.

Før rytterne starter på den første tempoetappen fra Besancon, som er kupert og krevende, vil feltet ha møtt mange utfordringer som vil sette farge på rittet, langt mer enn det som er vanlig den første uka.

Man er tilbake på det antall tempokilometre som var vanlig for få år siden. Her har arrangøren en baktanke, nemlig at de rytterne som behersker kampen mot klokka dårlig må angripe, gå i brudd, utnytte laget sitt til gjentatt støting. Det vil ytterligere skape et offensivt ritt. Med de harde fjellene de siste to utgavene, og få tempokilometre, har favorittene ofte ventet med å angripe hverandre. Unntaket var Andy Schleck på Galibier i år, der han gikk allerede på Izoard, og leverte kanskje rittets største enkeltprestasjon.

Etter den første tempoen følger krevende etapper. Til Bellegarde er det hardt som bare det. De som har vært i dette området nær Geneve og Jurafjellene vet at det er kupert. Kan jo minne Thor på at han som U23-rytter vant det krevende Annemasse-Bellegarde. For første gang i Tour-historien har man lagt inn Le Grand Colombier på ruten, med 16 % på det bratteste. Det er et flott sykkelfjell, som er mye brukt i Tour de L’Ain. Her er det fritt fram for Schlecks til å angripe igjen, og kjøre konkurrentene møre før morgendagen. Med en tøff Alpe-etappe, til La Toussuire, over Madelaine, Croix de Fer og Mollard. Det vil svi, som i 2006 da Landis gikk nedenom her. For å stå opp fra de døde neste dag, og samtidig viste kjemiens muligheter. I årets Dauphine opplevde blant annet Bradley Wiggins hvor vanskelig denne lange 18km stigningen opp det siste fjellet er. Han var skikkelig på hæla.

Hvile blir det heller ikke på 12.etappe, med to harde trøkker de første 79km. Jeg gjentar, lag med kapteiner som er svake på tempo kan lage problemer også her med offensiv kjøring. Så følger en Cavendish-etappe til nudisteldoradoet i Le Cap d`Agde, før det igjen er en mellometappe til Foix. Norsk by må jeg minne om, det var her Kurt Asle vant i 2008. Like før mål dukker igjen en av de ekstra bratte bakkene opp, som er nyvinningen i årets Tour. 18% er ”muren” opp Peguere.

Litt ro skal rytterne ha, både på etappen inn til Pau, så hviledag, men deretter to meget krevende etapper i Pyreneene, over flere av de tradisjonelle toppene. Derpå en spurtetappe, lang togreise og tempo i Charters.

Slik jeg tolker løypa, kommer det til å bli mer angrep enn vi er vant til, det er nok av topper, av de tre høyeste kategoriene fjell tre flere enn i fjor. I tillegg kommer de ekstra bratte knekkerne, som jeg forventer vil skape bruduljer blant de beste. Det er bare å glede seg, og gratulere arrangøren med et flott produkt. I 2013 kommer den hundrede utgaven av TdF = 100 års bursdag! Det blir litt av et skuespill – garantert. Men først kommende år, med Contador og Evans som de største favorittene. Wiggins er outsider, god som bare det!

ETTERPÅTANKER/-KLOKSKAP

Etterpåklokskap er sannsynligvis den ”olympiske idretten” med flest deltagere. Men, jeg har noen refleksjoner etter søndagens VM. Det ble langt fra som forventet, der Norge hadde med to av verdens beste i en løype som søndagens. Det er lov å bomme, det er mange gode som gjerne vil på pallen. I fjor gikk det bra.

Jeg skrev en blogg for et år siden med fokus på at årets VM og neste års OL passer Norge utmerket løypemessig. Da må det kjøres som et lag, og det tar tid å trene og drille et lag. Cavendish sa etter rittet at britene i tre år, etter at de ble kjent med løypa og de mulighetene det ga for den første britiske seier siden Tom Simpson i 1965, hadde planlagt det hele. De kjørte fantastisk som lag, og vant fortjent – der var alle seierherrer.

Rett nok var de åtte, mot Norges fire. Men igjen manglet tydelighet i ledelse hos Norge. Jeg sa, for et år siden, at triumfer i disse to rittene er avhengig av at taktikken er drillet nitid. De har sikkert snakket om hva som skulle skje, det forstår jeg. På pressekonferansen etter laguttaket presenterte Steffen Kjærgård laget med to hjelpere for hver av Thor og Edvald, der Gabriel skulle passe på Thor og Kurt ha rollen for Edvald. Jeg er helt enig i laguttaket, Gabba er i meget god form, kanskje bedre enn noensinne for øyeblikket. Men han skulle passe på Thor. Så gjorde Thor en liten taktisk bommert, som i tillegg bringer han inn i et velt, og en punktering. Der står regjerende verdensmester, i meget god form, alene igjen. Hvilket lag hadde latt sin største rytter havne i en slik situasjon? Med Cavendish, Gilbert for eksempel borte ville det vært organisert et hjelpeapparat omgående. Det tok laaaaaaaaaaang tid før Gabba og Kurt forsto hva som hadde skjedd.

Det var ingen radiokommunikasjon, det gjør det vanskeligere. At Kurt ikke var obs godt nok forstår jeg, hans jobb var hos Edvald. Men Gabba burde reagert umiddelbart da han så at Thor var borte. Det burde Steffen også gjort. Jeg som satt i Norge fikk meldinger fra seere og publikum i Danmark omgående, de hadde sett det hele. Steffen kunne ikke gi rytterne foran beskjed direkte, men han måtte omgående tatt kontakt med de andre i det norske støtteapparatet, i langesonen og andre steder, via mobil og/eller walkie talkie. Mobil ble oppfunnet for lenge siden, og allerede i VM i 1983 brukte vi WT. Slik at alle hadde hevet seg på og informert Gabba om det som hadde skjedd. De som havnet i uløkka forsøkte, i hvert fall noen av dem, en stund. Det var faktisk ikke mer enn 45 sekunders avstand fra halen på hovedfeltet og ned til teten i blant de falne en lang stund. Kanskje Gabba med noen skikkelig magadrag kunne utgjort forskjellen, og gitt alt for Thor – det var derfor han var der. Selv ville han kjørt seg ut av konkurransen på dette, men da hadde man i hvert fall forsøkt. Og, med den profilen som var i dag har Gabba kjørestyrke på høyt nivå. 47.plass er uinteressant. Potensialet var medalje.

Oppgaven i Thors hjelperolle var å være tett på, å være tett på betyr å lete omgående når kompisen blir borte, og så hjelpe.  Det mangler tydelighet i lagets ledelse. Det nytter ikke å gå inn i rittet i London neste år og se an hvem av de to beste som har best bein underveis. Det må tas en avgjørelse etter formvurdering. Og kabalen legges. Hvis en av de uttatte er uenig i det taktiske, er det lov å la være å kjøre. Men det er ikke lov å være illojal mot taktikken. Viser det seg at vedkommende det skal kjøres for ikke har dagen, merkes det raskt, og prioritering kan endres.

Steffen Kjærgård sa klart på pressekonferansen at Kurt og Gabriel skulle passe hver sin mann. Så skjedde ikke, det er bare å konstatere. Ikke på grunn av illojalitet, men som en konsekvens av mangel på tydelighet. Det betyr å sjekke ut at alle har nøyaktig forstått sine oppgaver i rollen.

Edvald gjorde en fin innsats, det kan diskuteres om han ikke burde tatt en pause etter Tour de France, i stedet for å kjøre Eneco Tour? All fornuftig treningslære anbefaler en restitusjonsperiode på 14 dager etter en belastning som Tour de France. For så å bygge seg opp til årets neste viktige begivenhet. Thor gjorde det opplegget med bravur i fjor, som endte i den første verdensmester til Norge. Han hadde tilnærmet samme opplegg i år. Litt færre konkurransedager ble det i og med at Vueltaen forsvant, men det var greit nok. Han var i form.

Norge bommet søndag, årsakene til det kan greit forklares. I sykkel er flaks en ingrediens mer enn i flere andre idretter. Men det var også andre årsaker. Da må tiden frem til London brukes til konsekvenstenkning og handling. Lykke til, vi har et spennende mannskap!

DA BOBLEN BRAST

Årets Tour de France ble en stor idrettsopplevelse, spennende og dramatisk. Med kamp om seieren til et godt stykke ut på tempoetappen i Grenoble. Den flotte innsatsen til Thor og Edvald var vesentlige bidrag. 20 % av de individuelle etappene vant de to enslige svalene fra Norge, i kamp med verdens beste syklister, i årets viktigste konkurranse. Det ble lagt merke til internasjonalt. Ca. 190 nasjoner sender fra rittet, om ikke alle direkte. For Norge som idrettsnasjon er det viktig å hevde seg i den kanskje største årlige internasjonale konkurransen uansett idrett når det gjelder oppmerksomhet.

Men, så endte det hele så uvirkelig. Det nærmet seg avslutningen på etappen til det mest populære av alle Tour de France-fjell, Alpe d`Huez. En halv million mennesker hadde vaglet seg oppover de 21 serpentinersvingene fra Bourg d`Oisans. Christian og jeg levde oss inn i angrepene fra Schleck-brødrene, både på Voecklers gule trøye, og ikke minst i forsøket på å parkere Cadel Evans for godt. Da begynte meldingene å tikke inn fra Oslo. Den rolige stemmen til vår producer Eyvind Halle brøt inn fra teknisk sone, og fortalte om eksplosjon i regjeringskvartalet med flere omkomne. Verdens beste syklister ble gradvis mindre viktig. Under Tour de France er vi på en lang vandring, og lever til slutt i en tilnærmet boble, gradvis fjernere fra livet rundt. Slik oppleves det i hvert fall.

Men vi ante intet om terroraksjonens katastrofale omfang før etter målgang. Heltene hadde mottatt sine trøyer på podiet, og vi kom oss tilbake til kollegaene i teknisk sone. Gradvis forsto vi, bildene fra Nyhetskanalen ga tydelig beskjed. Kollegaer fra andre TV-stasjoner kom til for å hente informasjon. Det ble stille i området. Vi brukte nærmere fire timer på 44 km ned fra fjellet og til hotellet i Grenoble. De der hjemme holdt oss hyppig oppdatert der vi sneglet oss frem i den uendelige bilkøen, som jeg denne kvelden ikke orket å irritere meg over. Jeg var rett og slett tom. På hotellet rullet TV-bildene fra Oslo på franske og andre kanaler natten gjennom. Oslo og Utøya var det tragiske sentrum.

Ikke før lørdag morgen ble det virkelige omfanget av tragedien kjent. Tallet på drepte var flerdoblet fra jeg la hodet på puta. Ufattelig at uskyldige, primært ungdom, regelrett var blitt henrettet av en høyreekstrem fanatiker. På vakre Utøya der ute i Tyrifjorden, en grei sykkeltur fra min boplass. Skulle vi fortsette å sende Tour de France? Teamet vårt var preget – avmakt, sorg, fortvilelse og sinne. Da er det godt å ha solide folk i førersetet. Eivind samlet oss og skapte enighet om å fullføre jobben, men kun med fokus på en nøktern formidling. At vi var to i boksen var avgjørende, vi vekslet og hjalp hverandre når stemmene ble for grøtete. Og de andre i teamet var der hele tiden når vi trengte støtte. Jeg tror vi fikk formidlet, på en nøktern måte, at Cadel Evans ble en verdig vinner av Touren.

Forståelsen av terrorens omfang var mer bevisst på avslutningsdagen i Paris. Den siste etappen er viet festen, vinnerne skal hedres og alle som har fullført kraftprøven skal feires. Også de 4.500 som følger rittet i offisielle funksjoner løsner på snippen. Thor Hushovd er en påle, ikke bare på sykkelen. På Thors initiativ deltok alle ryttere og funksjonærer i markeringen i startområdet med et minutts stillhet. Det var forventet at vi relativt raskt skulle komme inn med velvalgte formuleringer. Verken Christian eller jeg fikk frem et ord, uten at det betød så mye. Stillheten kunne gjerne vart lenge, men stemmene ville ikke bære. Da la Eivind inn et intervju fra startområdet, der Kristian Oma intervjuet Dag Otto. Med fynd og klem forkynte Oma at «svinet» ikke måtte få ta rotta på alt og alle ved sine uhyrlige handlinger. Det oste kampglød og respekt av intervjuet, det hevet oss alle. Til en verdig avslutning. Og et bidrag til folk som trengte et pustehull i elendigheten.

Jeg har et usedvanlig langt liv i idretten. Landets største frivillige bevegelse. Med medlemmer med forskjellig etnisk bakgrunn, forskjellighet i politisk syn, religion og seksuell legning. Fra de moderate til de ekstreme. Idretten lever med de samme ekstreme ytringene som ellers i samfunnet. Det er naivt å tro noe annet. Synspunkter i Behring Breiviks «manifest» har jeg også møtt i idrettsmiljøet. Idretten har nok av folk som er redd «annerledeshet». Jeg håper at ekstreme ytringer «takles» av idretten i tiden som kommer. På arenaen og tribunen. Uansett hvor vi kommer fra er vi like mye verdt, at et usedvanlig rikt land kan gi av sin overflod til andre, at ingen religion er mer verdt enn en annen osv.

AUF og Utøya står på et så solid fundament politisk, historisk og kulturelt at en fanatiker av verste skuffe ikke klarer å ødelegge det som er skapt. Etter en naturlig sorgprosess vil både Utøya og AUF med sin flotte skare av politisk bevisst ungdom stå fram sterkere enn før. Og så et signal til fanatikere: du kuer intet som har solide røtter. Som AUF-leder Eskil Pedersen sa det: «Verdier som solidaritet, samhold, rettferdighet og antirasisme står sentralt for meg». Klarer vi å bli gode på disse verdiene, vil verden bli en bedre plass. Regelmessig bør det norske samfunnet evaluere hvor bra vi lever etter disse. Idretten, med sin store tilhengerskare og oppmerksomhet, kan ikke svikte her. Vi må ha ledere i idretten som målbærer de fire verdiene tydelig og klart. Som idrettens ledere er, blir utøvere, støtteapparat, tilhengere og tilskuere.

Thor og Edvald høstet stor respekt under og etter Tour de France, ikke bare gjennom sine internasjonale toppresultater, men også ved sin opptreden. For oss i TV2-teamet ga det inspirasjon til å yte det lille ekstra. En takk til de to, og en takk til flotte kollegaer, i gode og tunge stunder.

Leopardens dag og norsk glede og bekymring

Presset har vært stort på rytterne i det nye Leopard Trek-laget fra finanslandet Luxemburg, og finansert av søkkrike Flavio Beccca. Den enes død, den andres brød. Leopardene tok med seg det meste av kvalitet fra Bjarne Riis, og hans Saxo Bank-Sungard. 8 ryttere og mange fra støtteapparatet forsvant. Mange har ment mye om det som skjedde sist høst, men for Bjarne Riis må det ha føltes som et mytteri, forræderi og bakholdsangrep samtidig.

I dag rørte stjernene virkelig på seg, og det er jo slik de beste gjerne opptrer. De vet når de skal være i form, og kan tilpasse sesongen etter det. Ingen unødig formforsering for å hente plasseringer i de tidlige rittene. Heller da bygge en mest mulig solid plattform mot det som teller. Som, Petter Northug gjør det. Det er da ingen som spør hvordan det gikk på Beitostølen i november når VM arrangeres i februar/mars?

Fabian Cancellara utklasset de andre i E3 Prijs-Halebeke, over flere av brosteinspartiene som skal kjøres i Flandern Rundt neste søndag, sykkelgale belgias Holmenkolldag. Vi husker hvordan han i fjor overlegent vant både Flandern, og uka etter Paris-Roubaix. Ved rett og slett å dundre i fra. Så voldsomt at enkelt ymtet frempå om en mulig montert motor innebygget i ramma. De hadde hørt det summe, akkurat som fra en liten motor. Eller, kanskje det var lyden fra eikene de hørte? Tre maskinuhell hindret ikke «Spartacus» å melde fra at han har holdt formen ved like gjennom vinteren.

Lenger syd på Korsika dominerte Frank Schleck avslutningen på den harde førsteetappen i Criterium International. Leopardveteranen Jens Voigt spilte opp ved å gå alene i brudd, og konkurrentene måtte svi av mye for å hente den eldste i feltet. Så støtet lillebror Andy, og slpittet feltet etter at Remy Di Gregorio hadde hatt sin tid i solen, i front. Pasningen ble lagt til Frank, som avgjorde i suveren stil. Hvilket betyr at brødrene er i rute til Amstel, Fleche Wallone og Liege-Baston-Liege.

En skål for Lars Petter Nordhaug, som satt med i gruppa bak de aller første, en syvende plass i dette selskapet er meget sterkt. Nå har vi endelig en rytter som klatrer godt. Interessant også at Lars Petter har kjørt få ritt, og tjener på det med overskudd og kjørestyrke. Når Sky – kapteinen Bradley Wiggins hang med hodet og var ferdig, oste det kraft av Nøtterøy – gutten. Og, Bradley var ikke på treningstur, han hadde plottet ut dette rittet som et han skulle vinne i år. Den gang ei……………….

Jeg tviler på om Sky har mange som kjører bedre i fjellene enn Lars Petter. Et tips fra meg til deg kjære Dave Brailsford – sats på Lars Petter i Frankrike i juli. Du får en sterk klatrer, og en trofast lagspiller i samme person. Det var gleden…………..

Så bekymringen!

For meg er Edvald Boasson Hagen et uvanlig idrettstalent, og han kommer til å vinne mye fremover, som han har gjort. Men, så er det slik at de virkelige sykkeklassikerne, inkl. VM, alle måler rundt 250km. Vi så det i Milano – San Remo sist helg, at når kjøret begynner mot slutten detter Edvald av. Nå satt han også i en flott posisjon i finalen, uten at han klarte å utnytte det til sin fordel. Opp Cipressa var det kjørt, TV-bildene viste en sluttkjørt Gudbrandsdøl. Kanskje akillesskaden var medvirkende årsak? Men, dette har skjedd hver gang Edvald har kjørt de virkelig lange og harde rittene. Han står ikke inn. En gang kan være tilfeldig, to ganger også, men fler enn det er langt fra tilfeldigheter. Da kan trener og lag ikke ha alibiforklaringer, noe må gjøres. Kanskje en prat med ernæringsfysiolog Christine Helle i Olympiatoppen er en god ide? Og, hvordan kjøres de lengste langturene? Flere av de beste rytterne har enkelte laaaaaaaangturer der de avslutter med motorpace de siste 1 ½ – 2 timene, for å bygge styrke. Fra mitt trenervirke var jeg klart overbevist om at mer enn to bommerter på rad ikke var tilfeldig. Da kontaktet jeg det som måtte finnes av eksperter, som fysiolgiprofessor Jostein Hallen. Det var lurt, så slapp utøver og jeg å lure på årsaker, i stedet ble det en klok kartlegging av nå tilstaden.