Alle innlegg av Sport Redaktør

– Jukset har en tendens til å bite en selv i halen

Først en honnør til Tour-arrangøren, og ikke minst rytterne. En variert og utfordrende løype ble en invitasjon til offensiv kjøring gjennom hele rittet. Chris Froome taklet favorittpresset, og bekreftet at han er verdens beste etapperytter. Sky samlet troppene mot slutten, etter å ha vært på defensiven en periode.

Jeg tror det er sunt for sykkelsporten at konkurrentene oppdaget at det er mulig å slå sprekker i verdens beste lag. Froome gikk på en smell opp Alpe d`Huez, noe han slet med på de resterende etappene. Et naturlig og godt signal om at sykkelsporten har tatt et langt steg mot en renere idrett. Tidene opp Mont Ventoux og Alpe d`Huez viste en naturlig avstand til fantomtidene Pantani, Armstrong og doping-generasjonen leverte. Det er alltid vanskelig å sammenligne prestasjoner, det er nok av variabler. Som, taktikk, værforhold, ikke minst temperatur, vind og relativ luftfuktighet. Men, det var gode signaler å ta med til de neste utgavene av rittet. Verdens største årlige internasjonale idrettsarrangement befestet sin posisjon, oppslutningen både langs løypa og foran skjermene økte i stort mon.

Uansett en honnør til det internasjonale sykkelforbundet som har tatt tak de siste årene, på en helt annen måte enn sine kollegaer i de andre utholdenhetsforbundene i antidopingarbeidet. I går ble det offentliggjort en rekke navn som ble knyttet til EPO-misbruk fra skandalerittet i 1998. Fra en periode der det ikke fantes en akseptert testmetode for EPO. Det het seg på den tiden at EPO var umulig å spore. Intet er umulig, og WADA nedsatte en internasjonal forskningskommisjon hvis målsetting var å knekke koden.

Amerikaneren Jim Stray-Gundersen, som den gang var ansatt i Olympiatoppen, deltok i det viktige arbeidet. Min sønn, Mads, var en av forsøkspersonene i Norge, sammen med bl.a. Gabriel Rasch. Et av målene med studien var å kartlegge effekten av EPO-bruk, og konklusjonen var en voldsom forbedring, opp mot 10 %. Det visste vi, det var nok å se til langrennsløpere som Mühlegg, østerrikere og finner. Eller friidrettsutøvere, hvorav flere i ettertid har innrømmet at de jukset med bloddoping og EPO. Kommisjonen tok blodprøver ved en rekke internasjonale mesterskap i forskjellige idretter. Og fant dessverre en lang rekke uvanlige blodverdier. Stray-Gundersen refererte i vår til funn de bl.a. hadde gjort innen skøytesporten.

Det er naivt å tro at jukset ikke var likelig fordelt på de store utholdenhetsidrettene. Det viser historien. Det er jo de samme legene som opererte i flere idretter, og administrerte den kjemiske resultatforbedringen. Idretter der utholdenheten er en delfaktor for gode resultater hentet erfaringer fra hverandre. I 1994 var det åtte år siden Juventus hadde vunnet den italienske ligaen. Hvilket medførte store organisatoriske endringer. Legen Riccardo Agricola fikk det medisinske ansvaret. Nye spillere ble hentet inn, de mest kjente Zidane og Del Piero. Laget vant ligaen i 95, 97 og 98, og nådde tre Champions League-finaler på rad, kronet med seier i 1996. I desember 2004 ble legen dømt til 22 måneders fengsel for systematisk å ha dopet spillerne med bl.a. EPO i perioden. Dog skjedde det, på typisk italiensk vis, at legen etter en stund ble frikjent. Men, flere spillere innrømmet å ha fått injeksjoner med EPO – for å behandle anemi. Tro det den som vil?

Det er sterkt av det franske senatet å offentliggjøre navene på de som jukset i 1998. Den gang var det ikke mulig å spore EPO, men prøvene er oppbevart og testet med dagens metode. Man kunne selvfølgelig latt «gammel moro» ligge. Men, det er et signal til de som kommer etter at jukset har en tendens til å bite en selv i halen til slutt. Jeg var landslagstrener i friidrett i mange år, i en periode da både bloddoping og EPO ble mye brukt. Jeg møtte de samme legene på friidrettsarenaen, som opererte i sykkel bl.a. Professor Conconi ble sett på som en internasjonal guru, som sto bak en voldsom prestasjonsutvikling innen italiensk utholdenhetsidrett. Han ble faktisk ansatt av Den italienske olympiske komite for å forbedre resultatene. Og, det ble en enorm forbedring, innen langrenn, løping, roing, sykling m.fl. Conconi og jeg ble intervjuet av VG da vi lå på høydetrening i de sveitsiske alpene. Et intervju som endte uventet ved at Conconi brått gikk sin vei, i sin Armani-dress, da jeg påsto at han jukset. Sikkert ikke pent sagt, men ettertiden har vist at han var av de verste i klassen.

Friidretten sliter i dag, som sykkel gjorde for kort tid siden. Sykkel er best i klassen i antidopingarbeid i dag. I fjor ble det foretatt 14.168 dopingtester av de beste syklistene. Blodpass er innført for de beste i stort omfang, ca. 500 ryttere. Det gir meg tro på spennende ritt i fremtiden, som årets Tour de France, der rytterne ble slitne på en naturlig måte.

Noen dager med oppsummering, og så rett til det vakre Nord. Arctic Race of Norway er en realitet. En hyldest til ildsjelene som har maktet dette, mot alle ods. Dave Brailsford hadde ingen sperrer da han flyttet britisk sykling fra tilfeldig gode resultater til verdens beste. Like kreativt «gærne» har ildsjelen nordpå vært. Det startet med NM i Andørja i 2006, nå har de ASO med på lasset. Imponerende – jeg gleder meg! Det som er realisert der nord, er faktisk ganske unikt i norsk idrett. Kanskje idrettspresident Børre Rognlien tar seg en tur til Bodø, Svolvær, Stokmarknes eller Harstad? Den anerkjennelsen hadde arrangementet fortjent.

Har vi en tydelig ny proffrytter?

Proffene på øverste hylle i systemet har allerede konkurrert i 2 ½ mnd. Våre beste lenger ned i systemet har nettopp begynt. Selvsagt trengs det noen rittdager for å trimme den virkelig gode formen.

Vi har store forventninger til våre nest beste, blant dem kommer den neste norske proffrytteren på et World Tour-lag. Men akkurat nå ser jeg ingen slik kandidat blant de lovende fremadstormende. Østerhus Ridley kjørte Settimana Coppi e Bartali, oppkalt etter kanskje de største italienske sykkelhelter. Et kupert etapperitt viste at det er veldig lang vei fram. Og det var ikke bare World Tour-lag i dette rittet. Deltakerne kom fra de tre øverste nivåene. Heller ikke Joker Merida har levert resultater som skaper den store oppmerksomheten – i hvert fall ikke hos de som skal rekruttere til profflagene. Flandern Rundt ble dessverre heller ingen suksess heller. Men det er tidlig – det har jeg forståelse for.

Den pressede økonomiske situasjonen i verden betyr sannsynligvis at det blir et trangere nåløye å passere for å kapre en kontrakt. Flere «sultne» ungdommer trenger på. Men blant våre nest beste er det mange talenter – vær klar over det! Men så er det et krevende steg fra lovende til virkelig god, eller rettere sagt god nok for den øverste divisjonen. Hvor mange ganger har vi ikke sagt: «Han er et stort talent». Hvor mange realiserte potensialet sitt? Ytterst få, og det er naturlig på en arena der nivået til de virkelig gode er høyt, og det er tilfelle i sykkel som internasjonal idrett.

Det var interessant å lese intervjuet med Alexander Kristoff i Aftenposten dagen før Paris-Roubaix. Her lå det opplagt mye arbeid bak framgangen. En vilje til forsakelse. Alex fortalte greit at når han var på samling som ungdomsrytter på sine tidligere lag, kjørte han ofte ekstra timer når de andre gikk til dusjen. De andre hadde sikkert trent godt, men ikke mer og bedre enn de fleste andre. Alex tøyde strikken. Skal du bli virkelig god, må du gjøre minst det de beste gjør. Ikke det de fleste gjør. Internasjonal idrett har utallige eksempler på at det er de som kanaliserer mest kreativitet og galskap ut mot målet, som oftest lykkes. De tør der andre «safer».

For få år siden hadde utholdenhetsidrettene blant vintergrenene vårsamling i Ceret, i Sør-Frankrike. Byen der Martin Fourcade er født, og i området der Thor Hushovd og min sønn Mads trente i flere år. Vinterutøverne var i starten på den første ressursperioden. Og de er generelt veldig interessert i sykkel. Derfor ble mye av treningen lange sykkelturer – ofte rundt 15-16 mil. Spesielt krevende når vinteren nettopp hadde smeltet bort. Det er klart de ble slitne – fortjent det. Og vel tilbake på hotellet ble det horisontal hvilestilling på senga. Fornuftig. Men ut på ettermiddagen så vi  en ensom norsk langrennsløper i raskt løp og skigange på vei opp det bratte fjellet bak byen. I ferd med å gjøre det ekstra som skiller mellom godt og det virkelig gode. Hvem det var? Selvsagt Petter Northug. Med en brennende indre vilje om å bli best!

Jeg heier intenst på de lovende syklistene vi har som ønsker å bli proffer på øverste hylle. Kanskje er det en god ide for deres trenere å ta kopi av intervjuet med Kristoff, dele det ut. Og spørre: «Er det noe å hente fra det Kristoff forteller?» Det er sikkert flere som syns det, og gjerne vil endre. Men da må vi også ha trenere som er offensive nok, som tør å utfordre. Resultatet til slutt er, som oftest, et samspill mellom utøver(e) og trener.

Lykke til!

DETTE HAR DU GJORT MEGET BRA, THOR!!

Det er ofte slik i idrett, at media og publikum raskt begynner å tvile hvis en utøver sliter en sesong. Som med Thor Hushovd etter fjorårets meget vanskelige sesong. Intet fungerte, de som følger nøye med forsto at noe var galt, at det var sykdom som var årsaken. Men intet konkret kom fram etter undersøkelsene. Dermed ble Thor sendt ut i ritt, og de er som kjent ekstra hard belastning på organismen. Thor, og hans trener Atle Kvålsvoll, håpet at alt skulle ordne seg. Ingen optimal situasjon siden Thor var ny for sesongen i stjernemannskapet til BMC, kjørende i VM-trøya. Det måtte da ordne seg til Paris-Roubaix, som Thor har en intens, og realistisk ambisjon om å vinne. Siden han vant U23-utgaven av rittet i 1998 har det vært øverst på ønskelisten. Kun én har vunnet både for ungdommene og de profesjonelle – Marc Madiot. Thor burde bli den neste. Det var vondt å se ham slite seg gjennom de drøye 250 kilometerne i fjor. Det kostet å fullføre til en godkjent 14.plass. For Thor var det et nederlag som svei. Det funka ikke, ingen forsto hva som var galt. Og galere ble det ved at Thor igjen og igjen ble sendt ut i ritt, som rev han enda mer ned i kjelleren. Symptomene minnet mye om «kyssesyken», men det ble ikke konkludert noe som helst før langt ut på året. Da endelig – kyssesyke. Thor var i mellomtiden kjørt godt i senk, jo lenger ned desto tøffere å komme tilbake. Siste gangen han slepte seg til start var i Polen Rundt medio juli. Lenge før rittet ble avsluttet var Thor hjemme hos sin lille familie.

Jeg har ikke tall på hvor mange jeg har møtt som har avskrevet Thor. Jeg har sett mange lignende «case» i mitt lange idrettsliv. Erfaringene tilsier at det er fullt mulig å komme tilbake, men jeg var spent. Jeg har sett utøvere angrepet av «kyssesyken» som har brutt ned immunforsvaret og ikke har tålt nødvendig trening etter en sykdom, som har mange nyanser.

Men avbruddet kunne også gi bonus. Thor har konkurrert på høyt nivå i en ressurskrevende idrett. Det må etter hvert tappe, ikke minst mentalt. Nå fikk han et langt avbrekk, fikk den mentale sulten tilbake. Erkjennelsen av at det å sykle var det morsomste han kunne bedrive, en livstil og ikke en jobb. Et innstendig ønske om å vinne kom tilbake. «Jeg vil og jeg kan», ikke som hos mange veteraner som ender opp med «jeg skal og jeg må».

Etter nødvendig hvile startet Atle og Thor opp med en langsiktig oppbygningsplan. Her skulle en solid base bygges opp før konkurransene fikk prioritet. Signalene var at Thor responderte godt på øktene. Turen til Argentina ble et nødvendig onde. Her var det primære å komme seg tilbake til Europa uten å ha forbrukt mye ressurser. Slik at treningen kunne fortsette uten avbrudd, med nødvendig progresjon. Tour du Haut Var ble bekreftelsen på at her var ting på gang. Den første etappen ble vunnet, men jeg ble enda mer imponert over hvor godt Thor kom gjennom den andre. Jeg har kjørt gjennom etappen, og det er kupert som bare det i åsene overfor Middelhavet. Strålende kjørt av Thor. Het Nieuwsblad ble som det ble. Også for Edvald. De fikk begge lagkamerater i brudd, og dermed ble de låst. Men jeg fulgte TV-bildene fra min hule i Frankrike, og så at Thor fungerte godt. Jeg kjenner lusa på gangen, har dog sett ham kjøre sykkelritt siden han var 11 år.

Enda bedre ble det i det beinharde Tirreno-Adriatico. Thor var med, tok ingen sjanser i spurtene og gjennomførte en kjempeetappe tirsdag. På en knallhard etappe kom han inn med de fleste gode klatrerne, som kjørte det de var kar om for å komme høyest mulig i sammendraget. Nå er jeg trygg, formidabelt godt jobbet Thor assistert av Atle. I Milano-Sanremo kan alt skje, men viktigst, det er under en måned til Paris-Roubaix. Som må bli mer dramatisk enn den mest spennende påskekrim.

Nå skåret Messi for annen gang mot Milano. Det er høytid, mitt favorittlag er på gang, ikke tull i annen omgang, please! Men, dette er en hyllest til Thor Hushovd. Det er Messi-kvalitet over det han har gjort på trening i høst og vinter. Well done, med stjerne!

Er det ikke på tide å yte kvinnesykling den heder den fortjener?

Årsskiftet er tiden for tilbakeblikk. Internasjonalt har sykkelsesongen gitt store prestasjoner og mye dramatikk. Med hyppige norske toppresultater. Medaljer ble det blant proffene både i OL og VM, ved Alexander Kristoff og Edvald Boasson Hagen, henholdsvis bronse og sølv. Alexanders medalje var den første på landeveien i norsk olympisk historie. I VM ble lille Norge nummer fire blant de store sykkelnasjonene – bare slått av Tyskland, Belgia og Storbritannia. Hvilket vakte oppsikt både ute og hjemme. Om vi ikke «eier sykkelverdenen», som Christian Paasche enkelte ganger har ropt fra kommentatorplass, så er Norge for alvor satt på sykkelkartet. En varm gratulasjon til sykkel-Norge og det gode arbeidet som gjøres.

Utløpet av året gir en rekke kåringer. Sir Bradley Wiggins ble årets syklist. Han ble til og med årets Sports Personality i hjemlandet – i BBC`s kåring. Ingen selvfølge selv med den første britiske seier i Tour de France, i tillegg til olympisk gull og seirer i de store etapperittene Paris-Nice, Romandiet Rundt og Criterium Dauphine. Det er mange dyktige idrettsutøvere på de britiske øyer. I olympisk sammenheng ble britene tredje beste nasjon i London-lekene. Bare slått av USA og Kina. Wiggins vant i konkurranse med verdensstjerner som Mo Farah, Jessica Ennis og tennisvinneren Andy Murray. Well done!

Men er det så gitt at årets beste syklist virkelig er en mann, og dermed Bradley Wiggins? Har man glemt Marianne Vos, 25 åringen fra Nederland? Som kom inn på sykkelarenaen med et brak da hun 19 år gammel ble verdensmester i Salzburg 2006. Hun har dominert kvinnelig sykkelsport de siste årene. Hun har vunnet 44 prosent av sine starter i år, med suverene seirer i OL og VM. I tillegg til en lang rekke World Cup–ritt. Kvinnenes Giro d`Italia vant hun med tre og et halvt minutt på Emma Pooley, og fem etappeseirer ble det og. I 84 prosent av rittene hun kjørte ble det pallplass. I fjor var seiersraten enda drygere, halvparten av rittene vant hun. På landeveien, bane og cyclo-cross har hun vunnet 25 medaljer fra og med junioralder i OL, VM og EM. OL-gullet var det andre, for fire år siden vant hun poengrittet på velodromen i Beijing

Men hvordan er nivået i kvinnelig sykling, vil mange spørre seg? I vårt vinterland høster Marit Bjørgen stor og fortjent anerkjennelse. Selv om det selvfølgelig er tettere i toppen i herrelangrenn, forstår vi godt at de prestasjonene Marit leverer er på øverste hylle. Kvinnelig sykkelsport har en langt større utbredelse. Marianne Vos er trent som de færreste. Sykkelsporten har sine måleparametere, blant annet relasjonen mellom kraft i tråkket og vekt ved anaerob terskel-nivå. Vos har levert tester helt opp til 6.63 watt/kg. Mer enn de fleste mannlige ryttere på Rabobanks profflag. Hun er på Marit Bjørgen-nivå, vær klar over det!

Christian og jeg har kommentert mange spennende ritt i år. Og for første gang et ritt med verdens beste kvinner. Før start var vi mer enn vanlig spente. Det var nye navn, i en idrett der kvinnene får meget begrenset oppmerksomhet i forhold til hva som blir mennene til del. Etter sending bøyde vi oss i ærbødighet for det vi hadde sett. Kanskje det mest fartsfylte og dramatiske ritt vi overvar i 2012? Verdens beste kvinnelige syklister tro til fra start. Det var gjentatte brudd. Når det ene var kjørt inn, gikk et nytt. Absolutt ingen hvile å få for «det svake kjønn». Noe de selvfølgelig ikke er. Gjennomsnittsfarten på de 129 kilometerne var 39,75 km/t (vinnertid 3.14). U23-gutta kjørte senere på dagen, dog litt lengere – 160 km. Med en gjennomsnittsfart på 37,10 km/t (vinnertid 4.20). Jeg sier ikke at gutta ikke hadde klart en fart som kvinnene, men dog. Jeg vet også at det er rytterne som avgjør hvor hardt et ritt blir. Kvinnene som stilte i Maastricht hadde i hvert fall bestemt seg for å gjøre det hardt nok, og spektakulært for publikum. På en skala fra 1-10, var rittets underholdningsverdi tett opptil 10’eren. De kommende proffene på herresiden får knapt en 5’er på samme skale. Primært var det intensiteten som imponerte meg hos kvinnene. De ville vise for alle og enhver at de holdt et meget høyt idrettslig nivå. Jeg er ikke i tvil om at Marianne Vos ville sittet greit med i det mannlige U23-feltet. Taktisk var det også sykkel etter læreboken. Da det avgjørende bruddet gikk, hadde Vos med seg lagvenninnen Anna Van der Breggen. Den yngre jenta ofret seg, ikke minst på sisterunden holdt hun så stor fart opp Bemelerberg at det var umulig for noen å stikke fra. Så tok Marianne Vos vare på pasningen som var lagt ved å støte fra opp Cauberg, som Philippe Gilbert gjorde det dagen etter.

Hvor konservative skal sykkelledere være? Fra jeg ble kjent med sykkelsporten har jeg hørt at denne egner seg ikke for kvinner. Tull!!!!!!!!!!!!!!

Men det som er ille er at verdens beste kvinnelige syklister knapt får medieoppmerksomhet. TV-bilder er så godt som ikkeeksisterende. I en idrett der det leveres topp underholdning og prestasjoner. Kvinnenes løyper er kortere, hvilket gir rom for mer offensiv kjøring. Noe som burde glede et TV-publikum. Økonomien blant de kvinnelige proffene er elendig. Kun få kan leve av idretten sin, og det mangler ikke på treningsinnsats – 25-30 timer i uka er vanlig kost for de beste. Da må det jobbes eller studeres ved siden av. Jeg hadde moro av å sjekke ut bakgrunnen til det kvinnelige sykkelfeltet i VM. Et imponerende antall hadde sine universitetseksamener, endog tre av de beste stilte opp med doktorgrad. Emma Pooley, en av verdens beste i mange år er endog æresdoktor ved Universitetet i East Anglia. De norske jentene i VM lå ikke etter. Cecilie Gotaas Johnsen har en krevende forskerstilling, og Lise Hafsø Nøstvold var i avslutningen på medisinstudiene.

De norske jentene er på fart fremover. Askerjenta Eline Brustad vant sølv i juniorenes VM. Seniorene våre gjorde et flott ritt i VM. Det er bare å glede seg til fortsettelsen. Arven etter Valen-søstrene kan føres videre. Men om media vil gi kvinnene den oppmerksomhet deres idrettslige prestasjoner fortjener, tviler jeg på? Kan vi drømme om kvinnenes Fleche-Wallone eller Flandern Rundt på TV i 2013?

Uansett det var en stor sykkelopplevelse kvinnene ga oss i Valkenburg, og jeg er ærbødig og glad for at Christian og jeg fikk formidle det live til være seere. Det var kjempegøy! På gjensyn i det nye året!

Lars Petter Nordhaug kaptein i OL 2016?

Klart det er langt fram til de varme sommerlekene i Rio, vi er jo knapt ferdige med London og begeistringen over Alexander Kristoff`s bronsemedalje. Men, tiden løper. De fleste trodde løypa i Rio ville bli like lett som den i London. Og, faktisk var det opprinnelige forslaget som ble fremmet for UCI (det internasjonale sykkelforbundet) en meget lett og flat løype. Den forkastet de bestemmende myndigheter i Sveits, de ønsket en mer utfordrende trase.

Den nye løypa består av tre runder a 60 km, der rytterne på hver runde skal forsere en 3,5 km lang bakke med 15 % gjennomsnittlig stigning. Så følger en rekke mindre runder med en tøff bakke på hver av dem. Den totale distansen blir 250km. Løypa skal bl.a. besøke fattigkvarteret («favela») Rocinha, som ligger plassert på en av de bratte høydene over Rio med spektakulær utsikt over byen.

Slik løypa fremstår, vil den passe de gode klatrerne, men det er også lagt inn et 4km brosteinsparti mot slutten. Sikkert ikke like utfordrende som de verste i Paris-Roubaix, men likevel en klar utfordring mot slutten av rittet. Mål er på flatene foran Copacabana stranden. Da er det vel bare for sliten ryttere med nærmere seks timer på sykkelsete å dyppe sine svette kropper i havet.

Prosessen er nå at den nye utfordrende løypa avventer sin formelle godkjenning. Men, den inviterer til et offensivt og hardt sykkelritt. Og, det er jo det publikum vil ha. Hva betyr det for de norske sjansene? Lars Petter Nordhaug står etter årets sesong som den beste norske klatreren. Han har vist voldsom framgang, og etablert seg som en rytter på høyt nivå i den type løyper man sannsynligvis vil møte i de neste olympiske lekene. Også Edvald Boasson Hagen holder god klatrestandard. Det viste han til fulle i årets Tour de France der han tauet på Sky-toget i de lange stigningene i Alpene og Pyreneene. Men, etter litt indretjeneste i mine øvre gemakker fremmer jeg teorien om Lars Petter er den rytter det bør kjøres for i de neste olympiske lekene. I så fall fortjent for en som har gjort hjelperytterrollen lojalt og meget bra både hos Team Sky og under OL/VM.

Som sagt innledningsvis, det er langt fram til neste gang verdens idrettsungdom skal leke olympisk. Men, løypekomposisjonen tok en form de færreste hadde tenkt seg. Rio blir sikkert en ny relativt flat løype, en kjempemulighet for Kristoff, tenkte de fleste. Men, overraskende nok ligger det an til en løype med mye forsering av mange bratte høydemeter, og dermed andre ryttere i hovedrollene en septemberdag i 2016. Mark Cavendish har luktet lunta, og allerede antydet at han vil satse på å kalle frem de gamle baneferdighetene, og vise dem fram i Brasil.

Om det blir varmt? Godt lunt etter norske forhold, men ikke stekhett. Men, rytterne må regne med temperaturer rundt 22-27 grader, og det er ikke uvanlig med temperaturer på over 30 grader. Og, den relative luftfuktigheten vil være vesentlig høyere enn den var i London. Konklusjon – det ligger an til et krevende ritt, løype- og klimamessig. Men, nå er det jo slik i sykkel at det er rytterne som avgjør hvo hardt det til slutt blir. Men, forbauses ikke om Lars Petter Nordhaug er mannen Norge satser på i neste OL. Dog er det vanskelig å spå om fremtiden – kanskje den norske kapteinen der ikke en gang er proff i dag? Spennende blir det i hvert fall å følge utviklingen blant våre beste, der gode resultater gledelig dukker på rekke og rad.

Gult til Edvald

« Painful and beautiful» var ordene årets vinner av ungdomstrøya i Tour de France brukte
etter å ha fått løypa presentert. Noe jeg støtter fullt ut.

Jeg gir den terningkast seks.

Den hundrede utgaven blir en flott reise gjennom store deler av Frankrike. Korsika er med for
første gang med tre etapper. 212 flate kilometre fra Porto-Vecchio langs kysten er den første.
Mark Cavendish har annonsert at dette blir dagen for hans første gule trøye i Touren. Hørte
du det, Alexander? Kanskje dette er dagen da du blir den andre nordmann i gul trøye i Tour-
historien?

Det blir nervøst på de smale svingete veiene, og for noen TV-bilder – det er bare
å glede seg. Neste etappe på Napoleon Bonapartes fødeøy er kupert – fra Bastia stiger
det opp til Col de Vizzanova (1163moh), hvilket medfører at spurteren i gult fra dagen må
skifte til lagets trøye. Men, Edvald henger med – det er 58,5 km utfor fra toppen og til mål
I Ajaccio.

Tredje etappe er flat; så over til fastlandet og en kort 25 km lagtempoetappe. Som
passer Sky midt i blinken. Det var lagtemposeier som bragte Thor i gul trøye for to år siden
– det samme kan skje med Edvald neste sommer. Hvis ikke Thor vil det annerledes? Og, har
du trøya i Nice; vil den sitte på til Pyreneene hvis uhell ikke ødelegger. Skal vi allerede glede
oss til norsk gul trøye neste år?

Den siste uka i Alpeområdet er mesterlig designet. Først rittets lengste (242km) som ender
på toppen av det fryktede og skallede fjellet Mont Ventoux, som har sett så mye dramatikk
og tragedie i rittets historie. Er rytterne skikkelig uheldige, kan det være 40 lune grader å
slåss med i tillegg – ikke uvanlig i det området. Neste etappe til Gap er lett kupert – rytterne
tar seg litt igjen til byen der Norge vant dobbelt med Thor og Edvald for to år siden. Så
smeller det virkelig – to ganger skal sykkelverdenes mest kjente fjell forseres på samme
etappe. Etter første passering av Alpe-d Huez stiger det videre til Col de Sarenne – ytterligere
244 hoydemeter naermere himmelen. Flere hundre tusen sykkelentusiaster vil samles til den
kanskje mest spektakulære etappen i Tour-historien. I 1979 ble det kjørt opp d Huez, men
dagen etter hverandre – det er noe helt annet.

Tredje siste dag går over fem Alpefjell til Le Grand Bornand; for siste etappe er en “cracker”
– slaget om seieren avgjøres opp til Semnoz ovenfor Annecy. En spennende rundløype med
1095 høydemeter på de siste 23,5 km. Heftig som bare det.

Nytt er også siste etappe opp og ned Champs Elysees – kl 21.30 er rytternes lidelse
over. Nå skal de også rundt Triumfbuen – ikke bare svinge foran. Det er bare å glede seg.
Jeg drømmer om fire spreke nordmenn, og en kamp mellom Thor og Edvald om gult etter
etappen i Nice.

God fornoyelse/

De verste svinepelsene

«Rydding i gammelt juks, eller rettere bedrag, er vondt. EPO og bloddoping gir stor prestasjonsforbedring – det er usigelig trist at så mange av de gamle helter har stått fram som bedragere ved bruk av det kjemiske stoffet. Det hjelper lite at de andre utholdenhetsidrettene har slitt med det samme.

Finnene, Johann Mühlegg, russere og østerrikere var i ferd med å ruinere langrenn. Jeg sto langs langrennsløypa under kvinnenes 30 km i OL 2002 i Park City og ropte til Bente Skari som slet tungt i medaljekampen: “Kom igjen Bente, du er nr. 4, men ikke gi deg – om noen dager kan du ha medalje”. Underforstått – en eller flere av de foran deg kan teste positivt. Hvilket også skjedde; som vi alle vet.

Antidopingarbeidet har det helseforebyggende som sentralt fokus. Å hindre at unge, overivrige bruker forbudte midler og dermed setter sin helse i fare. The New England Journal of Medicine hadde i November-09-utgaven en artikkelserie om helsefarene ved EPO-doping. Studien viste at selv moderate doser EPO-bruk ga en økt risiko for hjerteinfarkt. Veksten av visse svulster ble også stimulert. Konklusjonen var at EPO-bruk kan være farlig selv i små doser. Det er ikke tilfeldig at utholdenhetsidrettene har opplevd tragiske dødsfall blant unge utøvere.

En rekke idrettsleger har stått sentralt i formidling av EPO – de har også hatt merkelappen “trener”. Italienerne er sentrale i bedraget. Midt på 90-tallet dukket dr. Tarsi opp, som lege for det lille laget Casino, som knapt vant et sykkelritt. Tarsi kom, og laget vant 30 ritt samme sesong. Så havnet Tarsi i fengsel for å ha pushet EPO. Vinokourov og Rudolfo Massi var de fremste på laget. Riccardo Agnola var lege for Juventus. 26.11.2004 ble han funnet skyldig i å dope sine spillere med EPO, og ble dømt til fengsel i 22 mnd og en klekkelig bot. Det var neppe tilfeldig at Juventus det året slo Ajax i finalen i Champions League?

Men, Michele Ferrari og Francesco Conconi er de verste av de verste. Sorry, Dr. Fuentes, selv du med alle dine svin på skogen i en rekke utholdenhetsidretter blir liten i denne sammenheng. Conconi og Ferrari utviklet sine metoder ved Universitetet i Ferrara. Der en annen kontroversiell lege – Luigi Cecchini – gikk i lære. Utøvere fra de fleste utholdenhetsidretter valfartet til Ferrara for å få hjelp av de to guruene. Det kan minne om reisene de syke og lidende foretar til Lourdes for å helbredes for sine plager. For utøverne gjaldt det snarveien til heder og den økonomiske godtgjørelse som følger med triumfene.

Conconi ble velsignet av den italienske olympiske komiteen – CONI. Han skulle spesielt forberede og preparere de italienske utholdenhetsutøverne. To millioner euro overførte CONI til Conconi over en rekke år. Og, suksess ble det. Ikke alle ble med på bedraget. Jeg var til stede på pressekonferansen under EM i friidrett i Stuttgart 1986 – etter trippeltriumfen til Italia på 10 000 meter for menn. Stefano Mei pekte på sine to kollegaer, Alberto Cova og Antibo som vant gull og bronse, og skrek “You bloody cheaters”. De to sistnevnte med Conconi i kulissene presterte kun ved helt spesielle anledninger, mens Mei alltid levert godt gjennom hele sesongen. Den gang var det bloddoping som ga suksess.

Conconi presenterte sine forskningsresultater for IOC under OL på Lillehammer, og refererte til sin forskningsgruppe på 23 hobbyutøvere med voldsom EPO-framgang, og påpekte også litt trist at det ikke fantes en metode som kunne spore EPO. Etter hvert fikk politiet mistanke til Conconi og hans metoder; og under en razzia på universitet fant man riktig nok de 23 “amatørenes” data lagret. De var ikke i nærheten av “amatører”, men viste seg å være en salig blanding av olympiske medaljører på ski og profesjonelle syklister. De italienske heltene fra Lillehammer–Di Centa, Fauner, Di Zolt, Vanzetta og Albarello–var alle i arkivet, sammen med et utall syklister og utøvere fra andre idretter.

Michele Ferrari videreutviklet det hele. Nå administrerer han sitt dopimperium fra St. Moritz. Dit en rekke av verdens beste utholdenhetsutøvere drar for å trene. Og, flere kombinerer oppholdet med treningsråd av legen. Som en syklist nylig sa: “Ferrari er en fantastisk trener”. “Dr. Dop” kalles han av italiensk media. Han tjener en formue på sine sofistikerte råd. Ikke bare selve rådene og behandlingen, men også i form av prosenter av premiepengene utøverne soper inn. Dop i idrett er økonomisk bedrag. Ferrari som er kjent for sin uttalelse: “EPO er ikke farligere enn å drikke appelsinjuice i for store doser”. Det er denne bedrageren Lance Armstrong i spissen for et helt kobbel “helter” brukte for å spisse sin form. Lance kaller Ferrari “en ærlig mann”. Greg LeMond derimot kaller ham “en kreftbyll”.

Det verste er at dette kunne vært stoppet for lenge siden. Hvis bare idrettslederne hadde gjort jobben sin. Da jeg ble klar over EPO-dritten tidlig på 90-tallet, og da hadde vi dog visst om bloddoping lenge, ringte jeg til Gerhard Heiberg og ba ham ta affære. Hvis dette fikk fortsette ødela man for en hel generasjon ungdom som ville satse på utholdenhetsidrett. Dagsavisens Tor Kiise Karlsen var den første norske journalist som gjorde skikkelig research på EPO-misbruket. Utenlandske skistjerner ble fotfulgt til Ferrara; dit de dro midtvinters.

Hvorfor? Neppe på grunn av skifôret, det er ikke-eksisterende i Ferrara. Bo Andre Namtvedt hadde like for trukket seg fra en meget lovende profesjonell sykkelkarrière. Den hardtarbeidende bergenseren nådde flotte resultater, og ble kontaktet av flere store lag. Kwantum, forgjengeren til Rabobank, sto klar med lukrativ kontrakt, men Bo måtte forplikte seg til å følge legenes råd når det gjaldt forberedelser. Bo forsto hva det var. Gutten som ikke tar C-vitamin-tilskudd en gang dro hjem til Bergen og ble amatør for Bjørgvin.

Som en konsekvens av Karlsens journalistiske arbeid, deltok jeg sammen med Heiberg og den gang sykkelpresident Bjørn Hamre i direktedebatt på NRK. Mine påstander om krise ble avfeiet med at alt var under kontroll. Doperne var en liten gruppe. Historien sier stikk motsatt.

Det er nok lite vi kan gjøre fra Norge? Ballen er hos de lederne for de store internasjonale særforbundene. Der mange har hatt en lei tendens til strutsepolitikk–stikke huet i sanden og håpe alt går over. Sykkel ble ledet av Hein Verbruggen da bedraget utviklet seg. Han ledet en organisasjon som viste mangelfull vilje til å rydde opp. Han nektet å innse at sykkelsportens største merkenavn Lance Armstrong dopet seg. Han lot UCI motta bestikkelser, han ledet en korrupt organisasjon i mine øyne.

Verbruggen har også vært fremtredende medlem av IOC, som takk for sitt bidrag til utviklingen av internasjonal sykkelsport. Det er liten grunn til å gi nederlenderen positive omtale. Under Verbruggens ledelse mistet sykkelsporten troverdighet; den ødela sitt omdømme. Trist; fordi det er en fantastisk idrett. En hvilket som helst leder av en annen organisasjon ville blitt kastet på hodet ut bakdøren ved slik unnfallende ledelse. Utøvere utestenges–hva med den og de som leder bedraget?