Proffene på øverste hylle i systemet har allerede konkurrert i 2 ½ mnd. Våre beste lenger ned i systemet har nettopp begynt. Selvsagt trengs det noen rittdager for å trimme den virkelig gode formen.
Vi har store forventninger til våre nest beste, blant dem kommer den neste norske proffrytteren på et World Tour-lag. Men akkurat nå ser jeg ingen slik kandidat blant de lovende fremadstormende. Østerhus Ridley kjørte Settimana Coppi e Bartali, oppkalt etter kanskje de største italienske sykkelhelter. Et kupert etapperitt viste at det er veldig lang vei fram. Og det var ikke bare World Tour-lag i dette rittet. Deltakerne kom fra de tre øverste nivåene. Heller ikke Joker Merida har levert resultater som skaper den store oppmerksomheten – i hvert fall ikke hos de som skal rekruttere til profflagene. Flandern Rundt ble dessverre heller ingen suksess heller. Men det er tidlig – det har jeg forståelse for.
Den pressede økonomiske situasjonen i verden betyr sannsynligvis at det blir et trangere nåløye å passere for å kapre en kontrakt. Flere «sultne» ungdommer trenger på. Men blant våre nest beste er det mange talenter – vær klar over det! Men så er det et krevende steg fra lovende til virkelig god, eller rettere sagt god nok for den øverste divisjonen. Hvor mange ganger har vi ikke sagt: «Han er et stort talent». Hvor mange realiserte potensialet sitt? Ytterst få, og det er naturlig på en arena der nivået til de virkelig gode er høyt, og det er tilfelle i sykkel som internasjonal idrett.
Det var interessant å lese intervjuet med Alexander Kristoff i Aftenposten dagen før Paris-Roubaix. Her lå det opplagt mye arbeid bak framgangen. En vilje til forsakelse. Alex fortalte greit at når han var på samling som ungdomsrytter på sine tidligere lag, kjørte han ofte ekstra timer når de andre gikk til dusjen. De andre hadde sikkert trent godt, men ikke mer og bedre enn de fleste andre. Alex tøyde strikken. Skal du bli virkelig god, må du gjøre minst det de beste gjør. Ikke det de fleste gjør. Internasjonal idrett har utallige eksempler på at det er de som kanaliserer mest kreativitet og galskap ut mot målet, som oftest lykkes. De tør der andre «safer».
For få år siden hadde utholdenhetsidrettene blant vintergrenene vårsamling i Ceret, i Sør-Frankrike. Byen der Martin Fourcade er født, og i området der Thor Hushovd og min sønn Mads trente i flere år. Vinterutøverne var i starten på den første ressursperioden. Og de er generelt veldig interessert i sykkel. Derfor ble mye av treningen lange sykkelturer – ofte rundt 15-16 mil. Spesielt krevende når vinteren nettopp hadde smeltet bort. Det er klart de ble slitne – fortjent det. Og vel tilbake på hotellet ble det horisontal hvilestilling på senga. Fornuftig. Men ut på ettermiddagen så vi en ensom norsk langrennsløper i raskt løp og skigange på vei opp det bratte fjellet bak byen. I ferd med å gjøre det ekstra som skiller mellom godt og det virkelig gode. Hvem det var? Selvsagt Petter Northug. Med en brennende indre vilje om å bli best!
Jeg heier intenst på de lovende syklistene vi har som ønsker å bli proffer på øverste hylle. Kanskje er det en god ide for deres trenere å ta kopi av intervjuet med Kristoff, dele det ut. Og spørre: «Er det noe å hente fra det Kristoff forteller?» Det er sikkert flere som syns det, og gjerne vil endre. Men da må vi også ha trenere som er offensive nok, som tør å utfordre. Resultatet til slutt er, som oftest, et samspill mellom utøver(e) og trener.
Lykke til!