Hvor uvitende går det an å være, Dag Erik?

Jeg leste med interesse VG Netts spørsmål til tidligere norske sykkelproffer. Det er interessant at Dag Erik Pedersen – en av de aller beste norske proffene i historien – mener at bloddoping og EPO først dukket opp på 1990-tallet.

“På min tid var det de sentralstimulerende stoffene som ble benyttet”, sa Pedersen.

I tillegg var steroidene et mye brukt dopmiddel i en lang rekke idretter. Kortison ble ogå brukt i denne perioden, et stoff som skulle utsette trettheten og bedre restitusjonevnen. En typisk motivasjon for å jukse. Over tid svekket kortisonen utøverens immunforsvar – og virket dermed mot sin hensikt.

Men det er ikke hele dopinghelheten for 1990-tallet.

Bloddoping dukket opp for fullt allerede på 1960-tallet. USAs syklister som dominerte i OL i Los Angeles i 1984 har i ettertid innrømmet omfattende bloddoping. Legen på laget – Thomas Dickson – innrømmet å ha bloddopet mange av rytterne. Finske løpere og langrennsløpere, som vant triumfer så det holdt, var et resultat av systematisk bloddoping. Enkelte av utøverne sto frem og innrømmet sitt juks, som bl.a. den dobbelte olympiske medaljøren på 5000 og 10 000 meter i Moskva 1980, Karlo Maaninka. Mikko Ali-Leppilampi og Marti Vaino var andre.

Magnar Lundemo ble hengt ut som dårlig taper da han tok tak i problemet blant langrennsløperne. Alle vi som var involvert i utholdenhetsidrett visste om elendigheten. I Vest-Europa, som det het den gangen, var Italia, Finland og Spania verst i klassen. I 1984 preparerte to av historiens verste dopingleger, Ferrari og Conconi, Francesco Moser til timesverdensrekorden på sykkel. Da Conconis arkiver ble åpnet av politiet fant man navnene og dopinghistorien til så godt som “who is who” i italiensk utholdenhetsidrett – friidrettsfolk, langrennsløpere, roere; syklister m.fl.

Jeg er overbevist om at alle som var knyttet til utholdenhetsidrett på 1980-tallet var godt kjent med at bloddoping foregikk i omfattende former i enkelte land – ikke minst i Italia. Jeg nekter å tro at utøvere som konkurrerte på topp-plan i Italia på denne tiden var uvitende om at det forekom omfattende juks på denne måten. De italienske syklistene var av de ivrigste til å sikre seg prestasjonsfremmende blodoverføringer. Jeg sier ikke at alle som syklet i Italia på denne tiden bloddopet seg. Helt sikkert ikke, men ikke å vite om det store omfanget nekter jeg å tro på.

Den tyske dopingeksperten Manfred Donike påsto at EPO-misbruket skjøt fart under OL i Calgary i 1988. Mulig det, men da hadde bloddoping ødelagt rettferdig konkurranse i over 20 år. En av løperne på  “mitt” landslag i løping trente våren ’84 på det franske høydetreningssenteret i Font Romeau. Han hadde løpt godt året før, og ble kontaktet av en finsk løper som også trente på senteret der oppe i Pyreneene. Finnen ville vite hva nordmannen “var på”. Han var langt fra på noe som helst av ulovlige midler, men finnen fortalte villig vekk at hans mål nå var å bli ranket som en av de tre beste på sin spesialdistanse i Finland – for da “kom han inn i systemet”. Slik gjorde man det der, som også i Italia. Det var ikke tilfeldig at hele stafettlaget til Italia, som vant på Lillehammer i ’94, dukket opp hos Conconi.

Så Dag Erik, bloddoping var godt kjent lenge før 1990 – slik er det med den saken. At folk med perifer tilknytning til idretten ikke visste omfanget, tror jeg gjerne, men ikke en topp utøver. En stor takk til WADA som etter mange års forskning endelig klarte å knekke koden for å spore bloddoping og EPO – juks. Det gjør at vi kan se med optimisme på årene som kommer. Synd dog at så mange ungdommer mistet muligheten til å få fortjente plasseringer.

For meg er det også utenkelig at man ikke spør om hva sprøyter som stikkes inn i egen kropp inneholder, og hva konsekvensene stoffet som sprøytes inn vil føre til. Men, vi er nok forskjellige, viser det seg. Også her var Dag Erik uvitende.