Når skal IOC komme ut av skapet?

IOC er idrettens øverste organ – den mektige arrangør av De olympiske leker. På nivået under kommer de internasjonale særforbundene, som for eksempel UCI – Det internasjonale sykkelforbundet. Presidenter i særforbundene avanserer ofte i hierarkiet – blir medlemmer av IOC.

I alle organisasjoner er lederkvalitetene avgjørende for resultatene. Som lederen er, blir raskt organisasjonen. En god lederøvelse er å betrakte sin organisasjon – det blir som å se seg selv i speilet. Tydelig og inspirerende ledelse gir et lag som jobber målrettet sammen mot gode resultater. Utydelig ledelse gir en vinglete organisasjon. Ledere som bryter med verdibasert ledelse og etiske spilleregler, får en organisasjon der uklarheter og juks er en del av hverdagen.

Jukset i sykkel har eskalert de siste årene – under ledelse av nederlenderen Hein Verbruggen. Han ledet UCI fra 1991 til 2005. Da trakk han seg som president I UCI, og ble visepresident. I år fikk han tittelen ”ærespresident”: Fint skal det være, og slik jeg oppfatter det, en hedersbevisning.

Fra 1996 har Verbuggen vært medlem av IOC. Han gikk ut av IOC da han ble visepresident i UCI. Men, fraværet varte ikke lenge – allerede under vinterlekene i 2006 var han igjen en del av det meget gode selskap. Etter sommerlekene i Beijing trakk Verbruggen seg fra IOC, men ble raskt valgt til “honorary member”. Nok en hedersbevisning. Nederlenderen er god på promotion og markedsføring – under hans ledelse har deler av konkurranseprogrammet på sykkel fornyet seg. Det skal han ha.

Men, viktigst er at omdømmet til sykkel som konkurranseidrett er rasert – under Verbruggens ledelse. Regelmessig dukker det opp saker som knytter Verbruggens ledelse til unfallenhet, til situasjoner som minner sterkt om korrupsjon. BBC anklaget ham i 2008 for å ha mottatt tre millioner US dollar fra japanske interesser for å få baneøvelsen “Keirin” inn på det olympiske programmet. En øvelse japanerne dyrker, nesten på høyde med sumobryting og baseball. De unge keirinrytterne lever tilnærmet som munker, og trener opp til 12 timer daglig for å perfeksjonere seg. Verbruggen nektet hardnakket og UCI ignorerte alle henvendelser fra BBC. Keirin kom selvfølgelig på programmet – en øvelse for spesielt interesserte.

Så dukket to overføringer fra Lance Armstrong til UCI opp – Lance har i hele sin karriere vært den rytter med størst markedsverdi for UCI og Verbruggen. Sistnevnte har likt å omtale texaneren som sin personlige venn. Da dopinganklagene ble stadig voldsommere; kontret Verbruggen med: “Armstrong har aldri, aldri vært dopet”: Først ble 25.000 US dollar overført i 2002, som et bidrag til doptesting for juniorer. I 2010 beskyldte Floyd Landis UCI for å ha mottatt US dollar 100.000 fra Lance for å dekke over en positive dopingprøve i 2001. Hvilket viser seg å stemme – oppsiktsvekkende for å si det mildt. Reinspikka korrupsjon. UCI har under Pat McQuaid innrømmet transaksjonene.

Det norske IOC-medlemmet Gerhard Heiberg syntes USADAs rapport var sterk lesning, men i intervju med TV 2 kom han med positive synspunkter på Verbruggens ledelse av syklingen på verdensbasis. Det finnes alltid noe positivt, men det sentrale er at under Verbruggens ledelse har sykkelsporten blitt stygt skadet, det minner om brukket rygg. Ryttere som doper seg utestenges; og dømmes til boter. Riktignok, som at sportsdirektører utestenges (det burde vært langt flere). Hva med mannen som har ledet det hele katastrofalt elendig? Han er “honorary” president i UCI og –medlem i IOC. Kan idrettens øverste organ leve med denne unfallenheten? Verbruggen burde vært kastet på hodet ut av alt idrettsarbeid. For norsk idrett ville det vært en fjær i hatten å få starte en slik prosess. Det kan da ikke være stas for idrettens øverste organ å ha et “honorary” medlem som på mange områder har brutt med idrettens kjerneverdier? Gerhard Heiberg – det er bare å komme i gang – så raskt som mulig. Det ville gi IOC troverdighet. Det kan da ikke være slik i idretten at de på toppen er verneverdige? USADA fokuserte også på det manglende lederskapet i UCI.

Friidretten hadde en tilsvarende sak da Primo Nebiolo var president i IAAF. Han ledet friidretten som Verbruggen. Som leder av italiensk friidrett sørget han for at det åpenlyst ble jukset i Verdensmesterskapet i Roma 1987. Slik at Italia skulle lykkes i medaljekampen. Det groveste var lengdehopperen som bevisst fikk hoppet sitt galt målt så han kunne vinne bronsemedaljen. Heldigvis dukket RAI ned i materien og påviste jukset. Under Nebiolo ble friidretten “modernisert” – for enhver pris. Dopingen florerte til beste for økte inntekter – ikke minst for IAAF. Korrupsjon og juks dominerte. Også Nebiolo ble medlem av IOC – den store IOC-fader Juan Antonio Samaranch sa om Nebiolo: “One of the leading sportsmen of this century”. Om nok en president som ikke var i nærheten av å leve etter idrettens opprinnelige verdier.

Men, nå haster det for idrettens troverdighet – da maa IOC på banen og fjerne de verste kreftbyllene.

Hvor uvitende går det an å være, Dag Erik?

Jeg leste med interesse VG Netts spørsmål til tidligere norske sykkelproffer. Det er interessant at Dag Erik Pedersen – en av de aller beste norske proffene i historien – mener at bloddoping og EPO først dukket opp på 1990-tallet.

“På min tid var det de sentralstimulerende stoffene som ble benyttet”, sa Pedersen.

I tillegg var steroidene et mye brukt dopmiddel i en lang rekke idretter. Kortison ble ogå brukt i denne perioden, et stoff som skulle utsette trettheten og bedre restitusjonevnen. En typisk motivasjon for å jukse. Over tid svekket kortisonen utøverens immunforsvar – og virket dermed mot sin hensikt.

Men det er ikke hele dopinghelheten for 1990-tallet.

Bloddoping dukket opp for fullt allerede på 1960-tallet. USAs syklister som dominerte i OL i Los Angeles i 1984 har i ettertid innrømmet omfattende bloddoping. Legen på laget – Thomas Dickson – innrømmet å ha bloddopet mange av rytterne. Finske løpere og langrennsløpere, som vant triumfer så det holdt, var et resultat av systematisk bloddoping. Enkelte av utøverne sto frem og innrømmet sitt juks, som bl.a. den dobbelte olympiske medaljøren på 5000 og 10 000 meter i Moskva 1980, Karlo Maaninka. Mikko Ali-Leppilampi og Marti Vaino var andre.

Magnar Lundemo ble hengt ut som dårlig taper da han tok tak i problemet blant langrennsløperne. Alle vi som var involvert i utholdenhetsidrett visste om elendigheten. I Vest-Europa, som det het den gangen, var Italia, Finland og Spania verst i klassen. I 1984 preparerte to av historiens verste dopingleger, Ferrari og Conconi, Francesco Moser til timesverdensrekorden på sykkel. Da Conconis arkiver ble åpnet av politiet fant man navnene og dopinghistorien til så godt som “who is who” i italiensk utholdenhetsidrett – friidrettsfolk, langrennsløpere, roere; syklister m.fl.

Jeg er overbevist om at alle som var knyttet til utholdenhetsidrett på 1980-tallet var godt kjent med at bloddoping foregikk i omfattende former i enkelte land – ikke minst i Italia. Jeg nekter å tro at utøvere som konkurrerte på topp-plan i Italia på denne tiden var uvitende om at det forekom omfattende juks på denne måten. De italienske syklistene var av de ivrigste til å sikre seg prestasjonsfremmende blodoverføringer. Jeg sier ikke at alle som syklet i Italia på denne tiden bloddopet seg. Helt sikkert ikke, men ikke å vite om det store omfanget nekter jeg å tro på.

Den tyske dopingeksperten Manfred Donike påsto at EPO-misbruket skjøt fart under OL i Calgary i 1988. Mulig det, men da hadde bloddoping ødelagt rettferdig konkurranse i over 20 år. En av løperne på  “mitt” landslag i løping trente våren ’84 på det franske høydetreningssenteret i Font Romeau. Han hadde løpt godt året før, og ble kontaktet av en finsk løper som også trente på senteret der oppe i Pyreneene. Finnen ville vite hva nordmannen “var på”. Han var langt fra på noe som helst av ulovlige midler, men finnen fortalte villig vekk at hans mål nå var å bli ranket som en av de tre beste på sin spesialdistanse i Finland – for da “kom han inn i systemet”. Slik gjorde man det der, som også i Italia. Det var ikke tilfeldig at hele stafettlaget til Italia, som vant på Lillehammer i ’94, dukket opp hos Conconi.

Så Dag Erik, bloddoping var godt kjent lenge før 1990 – slik er det med den saken. At folk med perifer tilknytning til idretten ikke visste omfanget, tror jeg gjerne, men ikke en topp utøver. En stor takk til WADA som etter mange års forskning endelig klarte å knekke koden for å spore bloddoping og EPO – juks. Det gjør at vi kan se med optimisme på årene som kommer. Synd dog at så mange ungdommer mistet muligheten til å få fortjente plasseringer.

For meg er det også utenkelig at man ikke spør om hva sprøyter som stikkes inn i egen kropp inneholder, og hva konsekvensene stoffet som sprøytes inn vil føre til. Men, vi er nok forskjellige, viser det seg. Også her var Dag Erik uvitende.

Gult til Edvald

« Painful and beautiful» var ordene årets vinner av ungdomstrøya i Tour de France brukte
etter å ha fått løypa presentert. Noe jeg støtter fullt ut.

Jeg gir den terningkast seks.

Den hundrede utgaven blir en flott reise gjennom store deler av Frankrike. Korsika er med for
første gang med tre etapper. 212 flate kilometre fra Porto-Vecchio langs kysten er den første.
Mark Cavendish har annonsert at dette blir dagen for hans første gule trøye i Touren. Hørte
du det, Alexander? Kanskje dette er dagen da du blir den andre nordmann i gul trøye i Tour-
historien?

Det blir nervøst på de smale svingete veiene, og for noen TV-bilder – det er bare
å glede seg. Neste etappe på Napoleon Bonapartes fødeøy er kupert – fra Bastia stiger
det opp til Col de Vizzanova (1163moh), hvilket medfører at spurteren i gult fra dagen må
skifte til lagets trøye. Men, Edvald henger med – det er 58,5 km utfor fra toppen og til mål
I Ajaccio.

Tredje etappe er flat; så over til fastlandet og en kort 25 km lagtempoetappe. Som
passer Sky midt i blinken. Det var lagtemposeier som bragte Thor i gul trøye for to år siden
– det samme kan skje med Edvald neste sommer. Hvis ikke Thor vil det annerledes? Og, har
du trøya i Nice; vil den sitte på til Pyreneene hvis uhell ikke ødelegger. Skal vi allerede glede
oss til norsk gul trøye neste år?

Den siste uka i Alpeområdet er mesterlig designet. Først rittets lengste (242km) som ender
på toppen av det fryktede og skallede fjellet Mont Ventoux, som har sett så mye dramatikk
og tragedie i rittets historie. Er rytterne skikkelig uheldige, kan det være 40 lune grader å
slåss med i tillegg – ikke uvanlig i det området. Neste etappe til Gap er lett kupert – rytterne
tar seg litt igjen til byen der Norge vant dobbelt med Thor og Edvald for to år siden. Så
smeller det virkelig – to ganger skal sykkelverdenes mest kjente fjell forseres på samme
etappe. Etter første passering av Alpe-d Huez stiger det videre til Col de Sarenne – ytterligere
244 hoydemeter naermere himmelen. Flere hundre tusen sykkelentusiaster vil samles til den
kanskje mest spektakulære etappen i Tour-historien. I 1979 ble det kjørt opp d Huez, men
dagen etter hverandre – det er noe helt annet.

Tredje siste dag går over fem Alpefjell til Le Grand Bornand; for siste etappe er en “cracker”
– slaget om seieren avgjøres opp til Semnoz ovenfor Annecy. En spennende rundløype med
1095 høydemeter på de siste 23,5 km. Heftig som bare det.

Nytt er også siste etappe opp og ned Champs Elysees – kl 21.30 er rytternes lidelse
over. Nå skal de også rundt Triumfbuen – ikke bare svinge foran. Det er bare å glede seg.
Jeg drømmer om fire spreke nordmenn, og en kamp mellom Thor og Edvald om gult etter
etappen i Nice.

God fornoyelse/

De verste svinepelsene

«Rydding i gammelt juks, eller rettere bedrag, er vondt. EPO og bloddoping gir stor prestasjonsforbedring – det er usigelig trist at så mange av de gamle helter har stått fram som bedragere ved bruk av det kjemiske stoffet. Det hjelper lite at de andre utholdenhetsidrettene har slitt med det samme.

Finnene, Johann Mühlegg, russere og østerrikere var i ferd med å ruinere langrenn. Jeg sto langs langrennsløypa under kvinnenes 30 km i OL 2002 i Park City og ropte til Bente Skari som slet tungt i medaljekampen: “Kom igjen Bente, du er nr. 4, men ikke gi deg – om noen dager kan du ha medalje”. Underforstått – en eller flere av de foran deg kan teste positivt. Hvilket også skjedde; som vi alle vet.

Antidopingarbeidet har det helseforebyggende som sentralt fokus. Å hindre at unge, overivrige bruker forbudte midler og dermed setter sin helse i fare. The New England Journal of Medicine hadde i November-09-utgaven en artikkelserie om helsefarene ved EPO-doping. Studien viste at selv moderate doser EPO-bruk ga en økt risiko for hjerteinfarkt. Veksten av visse svulster ble også stimulert. Konklusjonen var at EPO-bruk kan være farlig selv i små doser. Det er ikke tilfeldig at utholdenhetsidrettene har opplevd tragiske dødsfall blant unge utøvere.

En rekke idrettsleger har stått sentralt i formidling av EPO – de har også hatt merkelappen “trener”. Italienerne er sentrale i bedraget. Midt på 90-tallet dukket dr. Tarsi opp, som lege for det lille laget Casino, som knapt vant et sykkelritt. Tarsi kom, og laget vant 30 ritt samme sesong. Så havnet Tarsi i fengsel for å ha pushet EPO. Vinokourov og Rudolfo Massi var de fremste på laget. Riccardo Agnola var lege for Juventus. 26.11.2004 ble han funnet skyldig i å dope sine spillere med EPO, og ble dømt til fengsel i 22 mnd og en klekkelig bot. Det var neppe tilfeldig at Juventus det året slo Ajax i finalen i Champions League?

Men, Michele Ferrari og Francesco Conconi er de verste av de verste. Sorry, Dr. Fuentes, selv du med alle dine svin på skogen i en rekke utholdenhetsidretter blir liten i denne sammenheng. Conconi og Ferrari utviklet sine metoder ved Universitetet i Ferrara. Der en annen kontroversiell lege – Luigi Cecchini – gikk i lære. Utøvere fra de fleste utholdenhetsidretter valfartet til Ferrara for å få hjelp av de to guruene. Det kan minne om reisene de syke og lidende foretar til Lourdes for å helbredes for sine plager. For utøverne gjaldt det snarveien til heder og den økonomiske godtgjørelse som følger med triumfene.

Conconi ble velsignet av den italienske olympiske komiteen – CONI. Han skulle spesielt forberede og preparere de italienske utholdenhetsutøverne. To millioner euro overførte CONI til Conconi over en rekke år. Og, suksess ble det. Ikke alle ble med på bedraget. Jeg var til stede på pressekonferansen under EM i friidrett i Stuttgart 1986 – etter trippeltriumfen til Italia på 10 000 meter for menn. Stefano Mei pekte på sine to kollegaer, Alberto Cova og Antibo som vant gull og bronse, og skrek “You bloody cheaters”. De to sistnevnte med Conconi i kulissene presterte kun ved helt spesielle anledninger, mens Mei alltid levert godt gjennom hele sesongen. Den gang var det bloddoping som ga suksess.

Conconi presenterte sine forskningsresultater for IOC under OL på Lillehammer, og refererte til sin forskningsgruppe på 23 hobbyutøvere med voldsom EPO-framgang, og påpekte også litt trist at det ikke fantes en metode som kunne spore EPO. Etter hvert fikk politiet mistanke til Conconi og hans metoder; og under en razzia på universitet fant man riktig nok de 23 “amatørenes” data lagret. De var ikke i nærheten av “amatører”, men viste seg å være en salig blanding av olympiske medaljører på ski og profesjonelle syklister. De italienske heltene fra Lillehammer–Di Centa, Fauner, Di Zolt, Vanzetta og Albarello–var alle i arkivet, sammen med et utall syklister og utøvere fra andre idretter.

Michele Ferrari videreutviklet det hele. Nå administrerer han sitt dopimperium fra St. Moritz. Dit en rekke av verdens beste utholdenhetsutøvere drar for å trene. Og, flere kombinerer oppholdet med treningsråd av legen. Som en syklist nylig sa: “Ferrari er en fantastisk trener”. “Dr. Dop” kalles han av italiensk media. Han tjener en formue på sine sofistikerte råd. Ikke bare selve rådene og behandlingen, men også i form av prosenter av premiepengene utøverne soper inn. Dop i idrett er økonomisk bedrag. Ferrari som er kjent for sin uttalelse: “EPO er ikke farligere enn å drikke appelsinjuice i for store doser”. Det er denne bedrageren Lance Armstrong i spissen for et helt kobbel “helter” brukte for å spisse sin form. Lance kaller Ferrari “en ærlig mann”. Greg LeMond derimot kaller ham “en kreftbyll”.

Det verste er at dette kunne vært stoppet for lenge siden. Hvis bare idrettslederne hadde gjort jobben sin. Da jeg ble klar over EPO-dritten tidlig på 90-tallet, og da hadde vi dog visst om bloddoping lenge, ringte jeg til Gerhard Heiberg og ba ham ta affære. Hvis dette fikk fortsette ødela man for en hel generasjon ungdom som ville satse på utholdenhetsidrett. Dagsavisens Tor Kiise Karlsen var den første norske journalist som gjorde skikkelig research på EPO-misbruket. Utenlandske skistjerner ble fotfulgt til Ferrara; dit de dro midtvinters.

Hvorfor? Neppe på grunn av skifôret, det er ikke-eksisterende i Ferrara. Bo Andre Namtvedt hadde like for trukket seg fra en meget lovende profesjonell sykkelkarrière. Den hardtarbeidende bergenseren nådde flotte resultater, og ble kontaktet av flere store lag. Kwantum, forgjengeren til Rabobank, sto klar med lukrativ kontrakt, men Bo måtte forplikte seg til å følge legenes råd når det gjaldt forberedelser. Bo forsto hva det var. Gutten som ikke tar C-vitamin-tilskudd en gang dro hjem til Bergen og ble amatør for Bjørgvin.

Som en konsekvens av Karlsens journalistiske arbeid, deltok jeg sammen med Heiberg og den gang sykkelpresident Bjørn Hamre i direktedebatt på NRK. Mine påstander om krise ble avfeiet med at alt var under kontroll. Doperne var en liten gruppe. Historien sier stikk motsatt.

Det er nok lite vi kan gjøre fra Norge? Ballen er hos de lederne for de store internasjonale særforbundene. Der mange har hatt en lei tendens til strutsepolitikk–stikke huet i sanden og håpe alt går over. Sykkel ble ledet av Hein Verbruggen da bedraget utviklet seg. Han ledet en organisasjon som viste mangelfull vilje til å rydde opp. Han nektet å innse at sykkelsportens største merkenavn Lance Armstrong dopet seg. Han lot UCI motta bestikkelser, han ledet en korrupt organisasjon i mine øyne.

Verbruggen har også vært fremtredende medlem av IOC, som takk for sitt bidrag til utviklingen av internasjonal sykkelsport. Det er liten grunn til å gi nederlenderen positive omtale. Under Verbruggens ledelse mistet sykkelsporten troverdighet; den ødela sitt omdømme. Trist; fordi det er en fantastisk idrett. En hvilket som helst leder av en annen organisasjon ville blitt kastet på hodet ut bakdøren ved slik unnfallende ledelse. Utøvere utestenges–hva med den og de som leder bedraget?