Leopardens dag og norsk glede og bekymring

Presset har vært stort på rytterne i det nye Leopard Trek-laget fra finanslandet Luxemburg, og finansert av søkkrike Flavio Beccca. Den enes død, den andres brød. Leopardene tok med seg det meste av kvalitet fra Bjarne Riis, og hans Saxo Bank-Sungard. 8 ryttere og mange fra støtteapparatet forsvant. Mange har ment mye om det som skjedde sist høst, men for Bjarne Riis må det ha føltes som et mytteri, forræderi og bakholdsangrep samtidig.

I dag rørte stjernene virkelig på seg, og det er jo slik de beste gjerne opptrer. De vet når de skal være i form, og kan tilpasse sesongen etter det. Ingen unødig formforsering for å hente plasseringer i de tidlige rittene. Heller da bygge en mest mulig solid plattform mot det som teller. Som, Petter Northug gjør det. Det er da ingen som spør hvordan det gikk på Beitostølen i november når VM arrangeres i februar/mars?

Fabian Cancellara utklasset de andre i E3 Prijs-Halebeke, over flere av brosteinspartiene som skal kjøres i Flandern Rundt neste søndag, sykkelgale belgias Holmenkolldag. Vi husker hvordan han i fjor overlegent vant både Flandern, og uka etter Paris-Roubaix. Ved rett og slett å dundre i fra. Så voldsomt at enkelt ymtet frempå om en mulig montert motor innebygget i ramma. De hadde hørt det summe, akkurat som fra en liten motor. Eller, kanskje det var lyden fra eikene de hørte? Tre maskinuhell hindret ikke «Spartacus» å melde fra at han har holdt formen ved like gjennom vinteren.

Lenger syd på Korsika dominerte Frank Schleck avslutningen på den harde førsteetappen i Criterium International. Leopardveteranen Jens Voigt spilte opp ved å gå alene i brudd, og konkurrentene måtte svi av mye for å hente den eldste i feltet. Så støtet lillebror Andy, og slpittet feltet etter at Remy Di Gregorio hadde hatt sin tid i solen, i front. Pasningen ble lagt til Frank, som avgjorde i suveren stil. Hvilket betyr at brødrene er i rute til Amstel, Fleche Wallone og Liege-Baston-Liege.

En skål for Lars Petter Nordhaug, som satt med i gruppa bak de aller første, en syvende plass i dette selskapet er meget sterkt. Nå har vi endelig en rytter som klatrer godt. Interessant også at Lars Petter har kjørt få ritt, og tjener på det med overskudd og kjørestyrke. Når Sky – kapteinen Bradley Wiggins hang med hodet og var ferdig, oste det kraft av Nøtterøy – gutten. Og, Bradley var ikke på treningstur, han hadde plottet ut dette rittet som et han skulle vinne i år. Den gang ei……………….

Jeg tviler på om Sky har mange som kjører bedre i fjellene enn Lars Petter. Et tips fra meg til deg kjære Dave Brailsford – sats på Lars Petter i Frankrike i juli. Du får en sterk klatrer, og en trofast lagspiller i samme person. Det var gleden…………..

Så bekymringen!

For meg er Edvald Boasson Hagen et uvanlig idrettstalent, og han kommer til å vinne mye fremover, som han har gjort. Men, så er det slik at de virkelige sykkeklassikerne, inkl. VM, alle måler rundt 250km. Vi så det i Milano – San Remo sist helg, at når kjøret begynner mot slutten detter Edvald av. Nå satt han også i en flott posisjon i finalen, uten at han klarte å utnytte det til sin fordel. Opp Cipressa var det kjørt, TV-bildene viste en sluttkjørt Gudbrandsdøl. Kanskje akillesskaden var medvirkende årsak? Men, dette har skjedd hver gang Edvald har kjørt de virkelig lange og harde rittene. Han står ikke inn. En gang kan være tilfeldig, to ganger også, men fler enn det er langt fra tilfeldigheter. Da kan trener og lag ikke ha alibiforklaringer, noe må gjøres. Kanskje en prat med ernæringsfysiolog Christine Helle i Olympiatoppen er en god ide? Og, hvordan kjøres de lengste langturene? Flere av de beste rytterne har enkelte laaaaaaaangturer der de avslutter med motorpace de siste 1 ½ – 2 timene, for å bygge styrke. Fra mitt trenervirke var jeg klart overbevist om at mer enn to bommerter på rad ikke var tilfeldig. Da kontaktet jeg det som måtte finnes av eksperter, som fysiolgiprofessor Jostein Hallen. Det var lurt, så slapp utøver og jeg å lure på årsaker, i stedet ble det en klok kartlegging av nå tilstaden.

JEG GLEDER MEG TIL MILANO – SANREMO

Kommende lørdag kjøres det første av de årets virkelig store sykkelritt, som også er det lengste blant de store. Hele 298km er det mellom Milano og Sanremo, når det kjøres syd til Middelhavet like vest for Genova. Det blir en dramatisk avslutning opp de kjente bakkene – Poggio og Cipressa, før den kronglete nedkjøringen til målbyen.

Hvorfor jeg gleder meg? Fordi det blir et flott sykkelritt med mange av verdens beste – Cavendish, Gilbert, Freire, Boonen, Sutton, Cancellara, Petacchi, Bennati, Sagan, Pozzato, Ballan, Farrar, Haussler, Goss som kanskje de største vinnerkandidatene. Det er jo spurterne som vinner MSR. Og, så har vi Thor Hushovd og Edvald Boasson Hagen. Sent i går kveld var jeg inne på RAI, og så avslutningen av en lang og hard etappe i Tirreno-Adriatico. Etter en lang og tøff dag var det ikke mange igjen, men der satt Thor i regnbuetrøya igjen med Gilbert, Nibali, Basso, Scarponi, Evans, Cunego og andre som gjerne avgjør de hardeste utfordringene. Thor støtet, kjørte inn brudd, jeg har knapt sett en slik imponerende kjøring av ham. Teknisk også, på lette gir, med nydelig frekvens og rytme. Borte er «gampingen» på tunge gir, her er det knapt bevegelse med overkroppen, all kraft ned i pedalene, i et rasjonalt tråkk. Det jeg så sier meg at det er liten grunn til å frykte de to nevnte bakkene. Men, han kommer neppe alene ned til Sanremo, og da blir spurtstyrken avgjørende. Men, Thors utvikling har i hvert fall gjort at han spurter på lavere laktatverdier enn før, på grunn av sin forbedrede stayerevne og arbeidsøkonomi. Jeg ikke bare gleder meg, jeg har forventninger også.

Jeg opplevde Thors kjøring i går som noe av det mest overbevisende jeg har sett fra ham, da er det interessant at media fikk det til å være en skuffende innsats. Det var jo det stikk motsatte, en bekreftelsen på at en verdensmester også er i utvikling, som viser en egenskap som er helt avgjørende i prestasjonskultur – nemlig ydmykhet relatert til eget prestasjonsnivå!

Håper Edvald er i siget, løypa passer ham som hånd i hanske. Men, han må være 100 %, ellers blir det opptrekksjobb for Chris Sutton eller Greg Henderson. Og, så har distansen så langt vært en utfordring for Edvald, enten det er her eller der. I et stor endagsritt. Skal dette være første gang han er frisk etter 250km +?

Lykke til begge to! Det er stort å ha to nordmenn blant favorittene.