Det er lov å være stolt og imponert

Det er usigelig moro å ha postadresse 3370 Vikersund denne helgen. For en hoppbakke ildsjelene i lokalmiljøet har skapt!! Bygget på en hoppkultur fra mange år tilbake. Den første skiflygingsbakken sto ferdig i 1966, en realitet takket være ildsjelen Kristian Hovde. Selv mest kjent som langrennsløper med 2. plass fra 5-mila i Holmenkollen i 1928. Men, det var ikke den første bakken med verdensrekord i kommunen. Det var Gustadbakken der Gunnar Andersen satte rekord med 47 meter i 1912. Lyngutten som også spilte 46 landskamper i fotball.

Det har vært en fantastisk helg, men for få år siden var det like før hele skiflygingseventyret i Heggenåsen hadde blitt historie. Mot slutten av 90-tallet gikk Vikersunds status som nasjonalanlegg for skiflyging mot slutten, og planene for en ny og større bakke i Rødkleiva dukket opp. Sentrale personer fra Norges Skiforbund ønsket den nye bakken i Holmenkollåsen. Det var der fremtiden lå, dit var det lettere å kanalisere nødvendige finanser. Nikkersadelen var på god vei til å lykkes med sine planer hvilket ville begravd Vikersundbakken. Jeg ledet selv rennet i Vikersund to ganger på 90-tallet, samtidig som jeg var kultursjef i Modum kommune. Og, satt midt oppe i diskusjonene med Skiforbundet og Kulturdepartementet. Det var et urent løp som ble ført mot Vikersundfolkene fra flere hold.

Skiflyging var blitt Formel-1, det var der de fremtidig store pengene lå for skisporten. Jeg er også overbevist om at skiflyging blir OL-gren av i fremtiden. Det bør være over og ut med OL-hopping i guttebakker. I fremtiden vil bakker som Holmenkollen bli normalbakken. Det neste vinter-OL i Norge vil havne i Oslo, og Vikersund vil naturlig bli den store hopparenaen.

Økonomien var en utfordring. På 90-tallet var det lite en World Cup-arrangør satt igjen med etter de uttallige arbeidstimene fra de frivillige. Og, Vikersund har knapt hatt en avlønnet person i organisasjonen. Her stiller hele bygda opp, over 1000 mennesker bretter opp arma og gjør dugnadsjobben. Arrangøren fikk intet av TV-inntektene, knapt noe av reklameinntektene. Alt gikk til Skiforbundet. Du trenger ingen doktorgrad for å forstå at de store pengene ligger på TV-siden, men av de gikk intet til arrangøren. Da jeg kom meg inn i systemet, fant jeg ut at Holmenkollen og Skiforeningen hadde sin egen under bordet avtale med Skiforbundet. Jeg spurte Svein-Arne Hansen, og Bislettalliansen, og hva de hadde gjort hvis forbundet tok hele TV-kaka. «Da hadde det ikke blitt Bislett Games», var svaret. Etter at flere World Cup-arrangører allierte seg, ble den urettferdige ordningen opphevet, og i dag er mulig for en arrangør å tjene penger på innsatsen. Rettferdig og fornuftig nok.

Men, så var det Rødkleiva-prosjektet. Vikersund skulle ofres, det var signalet. Det passet bra med at statusen som nasjonalanlegg også utløp. Møtene i Departementet var deprimerende, tilsvarende støtten fra Skiforbundet, som var halvlunken. Ikke minst fordi sentrale hoppmennesker gikk mot Vikersund. At Vikersund hadde og har et levende hoppmiljø, med et flere bakker av ulik størrelsei anlegget, med tiløhørende mylder av hopptalenter spilte liten rolle. Norges første verdensmester i skiflyging kommer også fra bygda – Ole Gunnar Fidjestøl. Her er hoppkultur. Jeg tror faktisk at friluftsinteressene i Oslo reddet oss fra Rødkleiva. Det bygget seg etter hvert opp en stor motstand mot å herje med det flott tur- og friluftsområdet i marka, som ligger i det, som da var det planlagte bakke området. Politisk vokste også motstanden. Vikersund fikk fornyet sin nasjonalanleggsstatus. Stiftelsen Vikersund Hoppsenter, som er et samarbeidsprosjekt mellom Vikersund IF, kommunen og Buskerud fylke, tok stafettpinnen og lanserte sine planer for å utvikle anlegget, og etter hvert realisere verdens største hoppbakke.

Modum er en vinteridrettskommune, herfra kommer Ole Einar Bjørndalen i spissen for alle skiskytterne fra Simostranda, her finnes kanskje landets beste skøyteklubb i Geithus IL, med flott kunstfrossen bane, selvfølgelig bygd på dugnad, supplert med tippemidler. Og, så hoppanlegget. Det er mange som bør takkes på en dag som denne, som trodde på at det var mulig selv i en liten kommune med nøktern livsstil å holde ut når de store kreftene ville ta innersvingen på det som var skapt. Sentral har Per Wily Holseter vært. Den tidligere e-verkssjefen, også far til Sjur og Sturle, som i sin tid hoppet på det norske landslaget. Hans stå på vilje har vært uvurderlig, han har nektet å ta et nei for et nei, og er så sta at han ville blitt en strålende maratonløper. Der smerte må tåles i store doser for å komme først over streken. Det har vært godt å ha entrepenøren og hoppentusiasten Albert Hæhre i bygda. Graverne hans, styrt av dyktige folk har jobbet sent og tidlig for at prøve-VM skulle kunne avholdes. Når man så status i anlegget i høst, skulle det god fantasi og optimisme til for å tro at det ville bli et flott hopprenn i mammut bakken denne helgen. For ikke å snakke om gammellensmannen, og nå visepresident for rennet – Halvor Hartz. De har stått i spissen for bygdefolket, som all grunn til å være stolte. Og for Norges Skiforbund må det være godt å se at det mest drivverdige er der det har etablert seg varig kultur. Så får vi nå glede oss til VM i den lille, søte hoppbakken i Holmenkollåsen, der de beste hopper 100m kortere enn Johan Remen Evensen fløy i Vikersund. God fornøyelse, og gled dere til neste år, til VM i Vikersund. Til de virkelig lange hoppene!

Noen epler er mer råtne enn andre?

Jeg blir aldri helt klok på det internasjonale sykkelforbundet. Da UCIs Pro Tour ble lansert med brask og bram for noen år siden, var det knyttet et strengt etisk charter til deltagelse. Både for lagene og den enkelte rytter. Den som ble tatt i doping skulle ikke få kjøre for et Pro Tour lag senere. Nå er Pro Touren historie, det er UCI World Tour som er toppen av pyramiden. Der flere av de beste lagene har tidligere dopingdømte ryttere i stallen.

Kampen mot doping har, slik jeg ser det, tre primære formål:

· Hindre juks, dvs. at ryttere ved å dope seg oppnår prestasjonsfordeler.

· Hindre helseskader som følge av bruk av ulovlige preparater.

· Opprettholde et positivt omdømme for idretten generelt, og den enkelte idrett spesielt.

Jeg har forståelse for at ryttere som har jukset kan komme tilbake etter å ha sonet sin straff. Men, det er grader av forseelse, som det er i rettsvesenet ellers. Nå er en av bransjens verste juksemakere – Riccardo Ricco – igjen i fokus. For tre dager siden ble han innlagt på sykehus i all hast med nyresvikt. Det spekuleres i om årsaken er en blodoverføring han har gjort med eget blod, som var blitt forurenset etter 25 dagers lagring i eget kjøleskap. Er det ikke holdbarhetsdeklarasjon på dopingblod?

Ricco er ikke en vanlig doper, han er verst i klassen. Hans store helt var en annen doper, Marco Pantani. De kommer fra samme distrikt, og Ricco kjørte amatør for Grassi Marco Pantani. Allerede fra juniorklassen har han hatt dopingmistanken mot seg. Blant annet kansellerte laget Panaria Navigare en kontrakt fordi det flere ganger var testet unormale blodverdier på Ricco. I 2006 ble han av politiet mistenkt for å være tilsluttet en dopingring, som opererte ut fra Napolibukten. 23. juni 2007 bragte avisen Corriere Dello Sport en historie om at Ricco, som sammen med Di Luca og Mazzoleni hadde bisarre resultater på blod- og urinpørver etter etappen i Giro`en til Monte Zoncolan.

Tour de France i 2008 husker vi alle. Ricco kom til Touren etter 2.plass i Giro d`Italia og to etappeseire. Så vant han etappen til Super-Besse. Tre dager senere vant han sin andre etappe etter å ha støtet fra konkurrentene opp Col d`Aspin. Så i Foix, der Kurt Asle vant sin etappe, ble det offentliggjort at Ricco hadde testet positivt på CERA etter fjerde etappe. Det ble både opphold på fengselscelle og på hodet ut av rittet. Ved ransaking av hans hotellrom fant man sprøyter og utstyr til å gjennomføre blodoverføring. To år ble dommen, og Ricco kom tilbake i fjor for det italienske laget Ceramica Flaminia, for senere å gå over til Vacansoleil. Resultatene var lovende med tanke på årets sesong, blant annet vant han Østerrike Rundt.

Stille og fredelig er det aldri rundt Ricco. Han er lite likt i feltet, uttaler seg arrogant, og har selvfølelse som en tungvektsmester. Lappen mistet han i 2008 da han ble tatt i sin Porsche Cayenne i 200km/t langs Adriaterhavskysten. Venninnen Vania Rossi, en av Italias beste cyclo-cross ryttere testet positivt på CERA i fjor, men saken ble henlagt da B-prøven ikke kunne bekrefte funnene.

Når han er hjemme benytter han seg av tjenestene til Roberto Pregnolato, en kontroversiell massør. Som også var Pantanis massør. Pregnolato har blitt funnet skyldig i å oppbevare dopingpreparater, og han ble tatt i et forsøk på å kvitte seg med disse under Giro`en i fjor.

Ricco bør jo hjelpes ut av sykkelsporten. Ikke minst med referanse til at det sentrale i alt antidopingarbeid er å beskyttes utøvernes helse. Hvis politiet kan knytte nyresvikten til bloddoping må det være over for Riccardo Ricco, uten at jeg feller en tåre av den grunn. Han har i mange år ødelagt den flotte idrettens omdømme.

Litt forundret er jeg også over Vacansoleil. Første signerer de Ricco, og så holder de fast ved Ezequiel Mosquera, fjorårets andremann i Vuelta a Espana. Der han avla positiv prøve på Hydroxythyl, en sak som det enda ikke foreligger en dom for, merkelig nok. Vacansoleils manager kom i fjor høst med følgende oppsiktsvekkende ord etter å ha blitt spurt om kontraktene med Ricco og Mosquera: «Jeg signerer heller ryttere som har sonet sin dom, og som har lært av sine dumheter og vil være rene, enn en uerfaren rytter som kan fristes til å jukse». Kanskje Vacansoleil også skal hjelpes ut av Tour de France 2011? Hvis Ricco ryker, spøker det for lagets deltagelse.