EN GRENSESPRENGENDE NORSK SYKKELSPORT

Før Thor Hushovds VM-gull i Melbourne/Geelong sto Norge med to syvendeplasser som beste resultat i herrens fellesstart, Knut Knudsen i 1979 og Dag Otto Lauritzen fjorten år senere i Oslo. Sykkel er en stor internasjonal idrett, med tilsvarende bred medieomtale. Thors seier vakte stor oppmerksomhet, og var en milepel i norsk idrettshistorie. En grensesprengende prestasjon. Hvilke positive effekter kan norsk sykkel utvikle med basis i Thors triumf? I miljøet øker respekten og interessen, lovende norske ryttere vil bli fulgt tettere, og veien til proffenes rekker kan lettere åpnes. For de halvprofesjonelle norske lagene, som Joker Bianchi, Sparebanken Vest og Thors eget Plussbank Cervelo, vil det åpne seg bedre og mer interessante rittmuligheter.

For internasjonal sykkelsport var Thors seier som manna fra himmelen. Omdømmet var på nytt i fritt fall etter Alberto Contators positive dopingprøve. Så vinner en fullstendig ren og dopingsfri rytter fra det lille sykkellandet der nord årets verdensmesterskap. Hvilket bekrefter at det er mulig å vinne uten juks, og oppmerksomheten ble til en viss grad tatt bort fra elendighetsmeldingene fra Spania.

Kan Norge være grensesprengende på andre områder? Kampen mot doping styres av idrettspolitikerne. UCI har markert seg, som et internasjonalt forbund med en svak og utydelig ledelse. Det går knapt en uke uten at merkelige beslutninger fattes. Ledelsen i UCI velges av de enkelte lands representanter, så de har vel fått den ledelsen på toppen de fortjener. De har selv stemt den frem gjennom en demokratisk prosess, og toppledelsen gjenspeiler deres eget syn på hvordan idretten skal utøves, hvilken atferd og holdninger som skal støttes. Thors seier gjør at Norge kan oppnå større oppmerksomhet i maktens korridorer. Thor har sprengt grenser, for norsk sykkelsport må målet være å heve nivået til internasjonal toppklasse på alle arenaer. Som treningskultur og -forståelse, atferd og holdninger, organisatorisk utvikling, og på ledelses- og styrenivå. Altså et styre og president på verdensmesternivå. Jeg vet de jobber så godt de kan, men hva kan de gjøre som vil føre til grensesprenging? I kampen mot doping for eksempel?

Sykkel ønsker å fremstå som, og er på mange måter, en lagsport, ikke minst i den øverste profesjonelle divisjonen. Det snakkes lag, og strategi og taktikk legges opp slik at den enkeltes prestasjon skal gi ønsket resultat, ja nettopp for laget. Trøya skal først over mål, det er «vi som vinner». Forskjellen på lag og en tilfeldig sammensatt gruppe, er primært at laget samles om et felles mål. Det er frivillig å være på et lag, men har man først valgt å være der, medfører det forpliktelser. Du kan ikke bare være på laget når det passer deg selv. Laget har regler som må følges, de gode lagene er tydelig verdibaserte, andre lag har mer eller mindre uutalte regler for samspill.

Jeg tror ikke kampen mot doping i sykkelsporten vinnes hvis strafferammene ikke økes. Nå ser vi tidligere steindopa ryttere, som Danilo Di Luca og Riccardo Riccò, tilbake i det gode selskap. To ganger dopingtatte Di Luca med redusert straff fordi han har vært forklaringsvillig. Det er mange andre også, og mange av Pro Tour-lagene tar i mot synderne med åpne armer. I Wielerrevue, nederlandsk fagtidskrift, uttalte manageren i Vacansoleil at han heller ville ha en rytter som Riccò, som hadde tatt sin straff, enn en nysignert rytter som kunne teste positive en gang der fremme, i kort eller langt perspektiv. Håpløs tankegang. Hvem er Riccò? En rytter som har jukset i flere år, drevet syklingens omdømme ned i sørpa, og kobles fremdeles til tvilsomme miljøer. Han burde jo vært utestengt på livstid. Med slike lemfeldige ledere som høvdingen i Vacansoleil graver syklingen sin egen grav.

Ryttere som tester positivt svikter sitt lag, uten at laget straffes direkte på noen som helst måte. Enkelte sponsorer kutter dog ut samarbeidet med sykkelsporten, og på den måten bidrar de dopingtatte rytterne til at sporten skjærer av den grenen den sitter på. Jeg tror det vil virke hvis laget også straffes direkte. Tas en rytter, fjernes laget fra alle de store rittene i en periode, for eksempel et år. Det må ned på Continental Tour-nivå, en bakgård i forhold til oppmerksomheten de får i Tour de France, Amstel Gold Race, Lombardiet Rundt osv. Det vil svi. Og rytteren ute for fire år, og uten mulighet til å kjøre i den høyeste divisjonen når straffen er sonet. Er det så vanskelig å få til? Sikkert! Fordi ingen tør å fronte slike straffer/restriksjoner.

Kanskje Norge kan fremme noe slikt, og skape allianser som øver press? Da vil vi være på vei mot en norsk sykkelpresident i verdensklasse, som ikke bare danser i takt med den etablerte kongressen. Verdenshistorien er full av personer med små ressurser som har skapt positive endringer ved vilje og mot. Det tar tid, og krever fokus og forsakelse. Akkurat som for Thor, han hadde aldri blitt verdensmester uten langvarig målrettet arbeid med nok av motbakker på veien. Til det norske sykkelstyret – det er lov å sette seg et mål om å endre internasjonal sykkelsport til det bedre, flytte omdømmet fra ikke godt nok til best i klassen. Når begynner dere? Gakk hen og gjør som Thor. Noen må jo begynne denne prosessen. Slik situasjonen er nå, er de politisk valgte norske sykkellederne på lag med et internasjonalt styre som virker maktesløse i kampen for å heve et elendig omdømme.

En av de største prestasjonene i norsk idrett

Det er noen utøvere som nesten er dømt til å bli vinnere. Thor Hushovd har sett ut som en kommende verdensstjerne for oss som har fulgt ham siden 12 års alderen. En utrolig fysikk, et kaldt hode, ro og en ydmyk evne til å videreutvikle sine spissferdigheter. Men, det var like ved det ikke hadde blitt noen karriere. Etter et stygt velt i gutteklassen, gjorde at Thor var borte fra syklingen nesten et år. Skjevheter i rygg og bekken gjorde at beina ikke fungerte. Thor, som den sosiale personen han er, visste at livet bød på opplevelser på andre arenaer også. Men, han overvant motgangen og har vært en av syklingens aller største navn i mange år.

Sykkel som stor oppmerksomhetsidrett er ny i Norge. Det tar tid for mange å lære seg idretten. Derfor har det vanket mange sure oppgulp knyttet til Thors karriere. Sykkel er en stor internasjonal idrett med mange om beinet. Jeg pleier å si at er det ti gode langrennsløpere i verden, er det 100 gode syklister. Da er det ikke alltid man lykkes. Men, Thor har vunnet mye, og har, ikke minst de siste to sesongene lagt en alen til sin vekst. Han har jobbet med å utvikle sin utholdenhetsbase, er mye sterkere i kupert terreng enn før. Det så vi et godt eksempel på i Tour de France i fjor, og i NM i år. Der Thor, langt fra topp form kjørte resten av de norske rytterne langt ned i asfalten i den kuperte løypa i Heimdal da han alene begynte kjøret.

Thor så mulighetene til et godt VM da løypeprofilen ble offentliggjort. Han visste at hans voldsomme fysikk, og bedrede kapasitet i harde partier, og evne, etter nå et langt sykkelliv, til å tåle de lengste distansene, ville spille i hans favør. Hvis han var optimalt forberedt. Hele ettersesongen har hatt et fokus, nemlig VM. Hver ritt- og treningskilometer har hatt et formål, best mulig form i VM. Først restitusjon etter Tour de France, så god solid mengdetrening, så konkurranser som ledd i treningen for å spisse, ikke minst Vueltaen, så lenge det var fornuftig å kjøre den. En stor gratulasjon til Thor og Atle Kvålsvoll. Dette var supert planlagt og gjennomført. En god case for alle i norsk toppidrett.

For meg er dette årets norske idrettsprestasjon!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Det er lett å begeistres i øyeblikket, men jeg vet nivået i internasjonal sykkel er skyhøyt, det trenes voldsomt, og det er mange om beinet. Jeg bøyer meg fremdeles i støvet for Marit Bjørgen, Petter Northug og Aksel Lund, Emil Hegle Svendsen og alle de gode vinteridrettsutøverne. Og, selvfølgelig en annen sørlending, Andreas Torkildsen. Men, en verdensmester på sykkel henger usedvanlig høyt i internasjonal idrett. Vær klar over det! La oss glede oss, glede oss til neste år, med Thor i regnbuetrøya. Jeg får allerede ståpels av forventninger til neste års Paris-Roubaix!

Det går an å lure seg selv

Alberto Contador bedyrer sin uskyld. Det var den dopa biffen som ødela, medtatt til vakre Pau, av gode spanske sykkelvenner, for å være hovedrett i et velsmakende måltid på hviledagen, før Tour de France skulle avgjøres opp Tourmalet-fjellet. Og, så hadde oksen fått i seg astma – medisin. Historien har en tendens til å gjenta seg. Det er vel knapt mulig for dopingjegerne å spore små mengder blod som er overført kunstig, spesielt hvis det er ens eget blod. I dag kommer meldingen om at man ved laboratoriet i Köln har funnet små spor i prøven til El Pistolero, som indikerer blodoverføring, eller bloddoping som det heter i idretten.

I OL-1984 testet den finske langdistansehelten Martti Vaino positivt på anabole steroider etter å ha passert mål som sølvmedaljevinner på 10 000m i Los Angeles. Han forsto absolutt ingen ting, og bedyret sin uskyld. Men, sannheten kom for en dag. På vårparten ble blod tappet, som inneholdt steroider, som ble benyttet for, rett og slett å tåle mer trening inkludert raskere restitusjon etter harde økter. Det paradoksale var at Vaino allerede under Rotterdam maraton samme år hadde testet positivt, men testen ble dysset ned, som mange i internasjonal friidrett, både før og etter. Også et internasjonalt forbund hvis øverste ledelse kun hadde et mål, nemlig at utøverne skulle prestere stadig bedre resultater, som så fylte tribunene og ga feite TV-avtaler. Under den korrupte IAAF-presidenten, italieneren Primo Nebiolo. Jeg presenterte Norges søknad om å arrangere VM i terrengløp i Stavanger for ham og hans presidentskap. Jeg må si det var en spesiell opplevelse å møte en idrettspresident omgitt av livvakter med bulende jakker. Nå blir jo dette en digresjon, men den irske representanten var vond å få over på Stavangers side, der han bakfull satt og klaget på whiskyprisene i oljelandet. Det var mot hans ønske å ha VM i et land med et slikt prisnivå på brennevin. Men, Stavanger fikk VM og arrangerte et flott mesterskap.

Men, mer om Vaino. Da blodet ble dyttet inn i årene til finnen var det fullt av et annet forbudt stoff. Siden det den gangen var umulig å spore bloddoping, ble han altså tatt for steroidene som var i blodet da overføringen skjedde. Dårlig kvalitetskontroll, ikke i nærheten av et ISO 2000-sertifikat, spør du meg.

Så var det Floyd Landis. Som etter monsteretappen i 2006 testet positivt på bl.a. testosteron, og forsto intet. Han sprakk som en boble dagen før, og var etter alle fornuftige vurderinger ute av kampen om den gule trøya. Det var ikke logisk å tilføre testosteron, men Landis fikk selvfølgelig en blodoverføring med sitt eget blod som fulgte med laget, godt skjult i en kjølebag et eller annet sted i alle pakkenellikene til Phonak-laget. Bagen kom fram da det ble krise, og gjorde underverker. Men de glemte det igjen, for å få trent nok på senvinter og vår hadde Landis dopet seg med muskeloppbyggende stoffer, som var i blodet da det ble tappet. I baret med ham også, lurt av seg selv.

Og nå Contador, sannsynligvis, etter de interessante funnene fra Köln, meddelt av den franske sportsavisen L`Equipe i dag. Igjen dårlig kvalitetssikring. Juks lønner seg ikke i lengden, en dag blir man tatt igjen av uærligheten. Contador gikk inn i TdF på hæla, fordi han hadde vært syk like før rittet, han måtte bl.a. melde forfall til det spanske mesterskapet uken før prologen i Rotterdam. Det var tydelig at han slet vesentlig mer enn året før, og da er det jo fristende å tilføre blod som øker andelen av røde blodlegemer, som igjen øker transporten av oksygen ut til de arbeidende musklene. Det er jo de røde som har bindingseffekten av oksygenet. En liten tilførsel gir kanskje 1 – 2 % forbedring, ikke så mye sier du, voldsomt sier jeg. Hvilket i praksis betyr at Contador tåler litt høyere gjennomsnittsfart før laktat akkumuleres, og beina blir stive som pinner. Fra Vaino til Contador, og via Landis. Samme elendigheten, dessverre og trist.