SAMMEN MOT FELLES MÅL

NRKs ekspertkommentator Torgeir Bjørn var opptatt av at fellesstarten i langrenn fikk en ny dimensjon slik det ble gått av svenskene under 30 km skiathlom i natt. Kanskje det, og kanskje var det på tide? I fellesstarrittene på sykkel er lagtanken og lagarbeidet godt utviklet. Den eller de antatt sterkeste på laget skal støttes av de andre, og disse måles ikke på sin endelige plassering, men på sitt bidrag til at laget lykkes med å plassere sin(e) beste rytter(e) i toppen. Dvs. på hvordan vedkommende «hjelperytter» løser sine oppgaver i sin rolle på laget. Lagets taktikk legges også opp med tanke på å utmanøvrere, eller rettere, skape forstyrrelser i de konkurrerende lags planer. En forutsetning for å lykkes er at laget har et forankret felles mål, og at det er en forstått disiplin og lojalitet knyttet til gjennomføringen. «Vitsen er at alle med samma drakt speller mot samma mål», har Andy Cap riktig sagt. Det er nøkkelen i alt lagspill. I sykkellaget er det avgjørende at du forstår budskapet om at du er der for å bidra til at lagkameratene lykkes. Ellers må man finne seg en annen arbeidsgiver.

Så stakk Johan Olsson, den kanskje beste klassiske stilløperen i feltet i natt, ifra etter skibyttet. Det var neppe planlagt, det ble sånn. Fordi han følte seg pigg, og våget å utnytte muligheten da de andre nølte og så på hverandre ved starten på skøytedelen. Befriende, fordi fellesstarter i langrenn, i altfor mange tilfeller, har vært et langt gjesp til noen få km før mål. Da Olsson stakk tenkte plutselig de andre svenskene som et sykkellag. Marcus Hellner, den antatt beste på laget, gikk frem og bremset, og etter hvert fikk han hjelp av Anders Sødergren som hadde manøvrert seg opp i feltet etter å ha falt i starten. Avstanden frem til Olsson var på det meste nesten et halvt minutt. Det var konkurrentene som måtte kjøre inn Åsarna-løperen i tet, og dermed fikk Hellner en billig reise. Svenskene lyktes med taktikken fordi de hadde flere sterke løpere.

Det ble etterlyst hvorfor Norge ikke gjorde det samme tidlig i løpet, nemlig å sende av gårde en i brudd, for dermed å legge press på konkurrentene som da må bruke krefter på å hente inn vedkommende. Men nivået på de andre norske løperne som har deltatt i distanserennene i OL er ikke av en slik kvalitet at de kan bidra i vesentlig grad. Da toget gikk var Northug alene igjen. Et tankekors, som vi har sett de siste to sesongene, og fikk et varsel om under NM i Stokke. Der løpere langt fra internasjonalt nivå gikk jevnt med de OL-uttatte.

Langrenn har forandret seg, men er fremdeles en utholdenhetsøvelse. Fysiologisk må de samme forutsetninger gjelde som tidligere. Forenklet sagt, må «motoren» være på høyde. Da målt i maksimalt oksygenopptak og anaerob terskel-kapasitet. Det hadde vært spennende å se hvordan våre mannlige langrennsløpere tester i dag sammenlignet med Dæhli, Ulvang og Estil for eksempel? Tallene ligger der til gjennomsyn.

Det er ett distanserenn igjen, 5-mila i påskeføre blir et slit. Damene slipper med 30km, som også blir en krevende øvelse. Jeg har stor tro på Marit der også. Hun går langt bedre teknisk på klassisk enn før, rett og slett nyyyyyydelig. Selv når hun blir sliten i slake motbakker klarer hun å holde hodet oppe, og dermed får hun frasparket rett over trampen på skia og unngår glipptak. Der hun før la hodet og kropp fremover, og sparket i lufta. Duracell-Johaug kommer også til å levere en flott 30km. Det lukter medalje der også.

Men, tilbake til langrenn og «sykkeltaktikk». Jeg spurte en av våre beste løpere for noen år siden, etter et WC-renn, der de norske løperne på en fellesstart kjørte inn en lagkamerat som hadde gått i brudd, om hvorfor de gjorde det? Svaret var at det var en individuell idrett, og det å lykkes var forbundet med økonomisk uttelling for den som plasserte seg høyest på resultatlista. Altså «hver mann for seg». Som jo var en realitet. I sykkellagene er kulturen slik at premiepenger deles likt på alle i laget som har bidratt til at kapteinen har lyktes. Det er jo en motivasjon i seg selv. Sannsynligvis må man dit også i langrenn hvis det skal skapes lojalitet og lagarbeide. Men, da situasjonen ble som den ble i går, var det imponerende å se hvordan Hellner og Sødergren var villige til å ofre egen heder ved å bremse slik at lagkameraten fikk ekstra stor luke. Bruddet kunne jo ha gått inn, og det hadde vært Olsson og ikke Hellner som hadde stått på øverste trinn. Ekstra hyggelig at «nattens mann» også ble belønnet med bronsemedalje!

Canada fikk tre blant de 9 beste, og gammeltrener Inge Bråten smilte sikkert godt. Det ser ut som den treningsfilosofien som holdt for noen år siden holder i dag også.

Sykkelsesongen ruller videre, en stor hyllest til Edvald Boasson Hagen`s tempo i Oman. Han har i hvert fall en motor som virker. Der er det ikke mangel på verken maksimalt okysgenopptak eller en høy anaerob terskel i.f.t. maksimal kapasitet. Jeg traff ham, og Lars Petter Nordhaug, på Toppidrettssenteret like før jul. Da var en drøy 4-timers skitur tilbakelagt i Nordmarka. Og, det var ikke noe engangstilfelle. Kommende helg kjøres det i gang med de første oppvarmingsrittene før Vlaanderen Rundt, nemlig Het Nieuwsblaad (tidligereHet Volk), som Thor Hushovd vant i fjor, og Kuurne-Brussel-Kuurne. Rytterne får prøve seg på noen av de krevende bakkene i Vlaanderen. Edvald er med, velkommen til spennende sykkelritt igjen på TV2!

Kragebeinsbruddet – det vil gå fint, Kurt!

Livet er ikke for nybegynnere, fullt av farer som det er. Heldigvis blir det ikke noe av de fleste bekymringer. Jeg hadde akkurat tenkt de gode tankene om Kurt som den styrende kaptein på et spennende Team Sky-lag i årets Tour de France, med fjorårets sensasjonsmann Bradley Wiggins i kamp om den gule trøya, og Edvald Boasson Hagen som en «fri fugl» på enkelte etapper på jakt etter en realistisk etappeseier. Hvilke dager å se frem til i juli måned. Og så kommer meldingen om at jernmannen Kurt nok en gang har gått på trynet, denne gangen i nøytral sone (det er lov å konsentrere seg også i nøytral sone, Kurt), med det andre kragebeinsbruddet på snaue syv måneder som resultat. Hvordan vil skaden påvirke sesongen? Jeg begynte å bla i boka om proffsyklisters kragebeinsbrudd, som er et verk på størrelse med Knausgårds samlede. Vel gjennom første bind, sank roen seg igjen. Dette kommer til å gå bra, kanskje det til og med var en fordel med referanse til de viktige rittene der fremme i sommervarmen?

Kragebeinet er en rørformet knokkel som binder brystbeinet til skulderbladet og holder skulderen ut fra kroppen, samt fungerer som feste for ulike muskler. Brudd i kragebeinet, eller nøkkelbeinet som noen sier, er syklistenes yrkesskade. Hvorfor er først og fremst fordi rytterne som oftest detter på siden og slår skulderen i bakken. Brudd skjer ved direkte slag mot kragebeinet, støt mot skulderen fra siden, fallskader. En annen årsak er støtet mot kragebeinet når rytterne tar i mot fallet med hånden.

Kragebeinet brekker ikke bare på sykkelen. Ifølge avisa Kvinnheringen, ble en amerikansk turistkvinne sist sommer angrepet av en ku med kalv, som stanget henne i magen og kastet henne opp i luften, med brudd i kragebeinet som resultat. Hun skal visstnok være tilbake i hjemlige omgivelser i USA.

Mang en idrettsutøver har kjempet tappert med kragebeinsbrudd. Under et nasjonalt skøytestevne på Frambanen i vinter vant den lovende 11-åringen Bendik Stokke 500-meteren til tross kragebeinsbrudd uken før. Ikke i vanlig sprintstil, men med hendene på ryggen. Som, han hadde sett helten Sven Kramer gjøre når han vinner sine 5000m-løp. Det fungerte for Bendik på den kortere distansen også. Tiden? 50.42!

I 1983 overtok Pascal Simon den gule ledertrøya i Tour de France etter 10.etappe. Dagen etter veltet han og brakk kragebeinet. Han fortsatte å sykle, og forsvarte trøya i ytterligere seks dager. Før Laurent Fignon overtok for godt. I årets TdF kjørte George Hincapie med brist på de seks siste etappene. Svinaktig vondt gjorde det, han nektet å la legen undersøke, for da ville han fått startnekt. På sykkelen skulle veteranen, for å styre laget mot nye etappeseire for Mark Cavendish.

Mange trodde at Lance Armstrong ville miste TdF i sitt comeback etter at kragebeinet røyk i Vuelta Castilla y Leon, men allerede i Giroen var han tilbake for fullt. Ivan Basso brakk det omtalte beinet to ganger i 2001. Først i Tour de Med i februar, og så i debutrittet i TdF, da han var i brudd på 8.etappe i utforkjøringene ned til Colmar.

Verdensmesteren fra 2008, Allesandro Ballan, brakk kragebeinet i Tirreno-Adriatico ca. 10. mars 2007. Allerede i slutten av april vant han Flandern rundt, etter å han vunnet 3-dager De Panne uka før. Det kryr av lignende historier.

De virkelige kragebeinsgutta er Cadel Evans og Andre Greipel. Evans startet sin karriere som terrengsyklist, og var en av favorittene til å vinne OL på hjemmebane i 2000. Den gang ei, to ganger brakk han kragebeinet det året, først i Tour Down Under og så i mars. Han var deltager, men måtte se langt etter medaljene. I 2003 satte han foreløpig personlig rekord, ved å brekke det tre ganger. Greipel, som nettopp vant årets første ProTour-ritt, Tour Down Under, brakk både kragebein og skulder i samme rittet året før. Det tok litt tid før han var tilbake etter operasjonen. Men i Duinkerke 4-dagers i april var han tilbake, og vant en etappe. Bare Mark Cavendish vant flere seire enn gutten fra Rostock i fjor. 14 ganger har skulderen gått ut av ledd, tre operasjoner har han hatt, etter at han kolliderte med en bil for ti år siden.

Det er ingen grunn til å bagatellisere Kurts brudd med påfølgende operasjon. Etter operasjonen må skulderen holdes i ro i en uke, så kan trening på stasjonær sykkel begynne, parallelt med opptrening av den skadede skulderen. Innesykkelen kan gi utmerket trening av maksimalt oksygenopptak, og viktig forbedring av den anaerobe terskelen. To økter om dagen kan gjennomføres. Går alt etter planen, kan Kurt begynne med rolige sykling ute etter tre uker med innesykling. Da er det lurt å kombinere de rolige, lange turene ute med mer intensive økter inne, hvor skulderen kan holdes mer i ro. God basistrening kan også gjennomføres (det er mange muskelgrupper som kan trenes selv med kragebeinsbrudd), noe som normalt får lavere prioritet når sesongen starter. Dermed en bonus. 1. April bør være en realistisk dato å være i konkurranse igjen. Men, humpingen opp og ned på brosteinen i Flandern rundt, Paris-Roubaix og Gent-Wevelgem er neppe å anbefale, selv om Ballan fikset det. Kurts kragebeinsbrudd er ikke av det enkleste slaget. Men en Kurt i Ardenner-klassikerne er realistisk, og han har selv vært inne på å kjøre Giroen. Det er lurt, for her trenger han ikke kjøre alle etappene for fullt, han får fart og styrke i beina, som vil lokke frem toppformen.

Etter velten i fjor på 10.etappe i TdF, kjørte Kurt Spania rundt som trening, og hadde utmerkede bein i VM. I den tøffe løypa var han eneste norske med i finalen. God bedring Kurt, da er vi enige om at vi sees i Valkenburg til start i Amstel Gold Race!