EIA VAR VI DER

Årets siste dag er solfylt og blåfrossen på Vikersund, med 23 kalde grader. De flotte værdamene på TV 2 lover ingen lokal oppvarming over Buskerud de nærmeste døgn. Er det fri, så er det ski. Jeg er klar til dagens utmarsj med usedvanlig mange lag tekstiler som beskyttelse mot kulda. Snøen er så trå at det blir vanskelig å kopiere Petter Northugs elegante diagonaldansing over jordet og inn i løypene i Holleia. Men inne i hodet mitt er jeg der, på årets siste dag er det lov å fantasere. Forresten, lykke til Petter, i morgen er det på’n igjen med Tour de Ski. Jeg ble spurt av den lokale storavis, Drammens Tidende, om å rangere landets ti beste idrettsutøvere. På min liste topper offensive Petter foran Andreas Torkildsen, en annen som leverer til medalje. Året som gikk ga det fortjente VM-gullet han manglet, sammen med sine OL- og EM-gull.

Jorda er rund, tro det eller ei. Det betyr sommer «Down Under», på den andre siden av jordkula hos kenguruer og «Aussies». Sykkelsesongen virker fjernt for meg, som har flere lag med superundertøy på, men om drøye to uker er sirkuset i gang igjen. Pro Tourens første ritt – Tour Down Under – kjøres 17.-24. januar med Adelaide i South Australia som base. Som trener var jeg med da Ingrid Kristiansen i 1988 skaffet Norge VM-gull i landeveisløp i den vakre byen i 1988. En by jeg gjerne reiser tilbake til.

Temperaturen nå? 36 varme og gode grader i rittområdet i går, altså 59 grader varmere enn her på bygda. Ikke rart syklistene trekker til idretts- og universitetsbyen med de vakre strendene, og det kuperte landskapet som skimtes drøye 20 km fra bykjernen der rytterne møter sesongens første klatringer.

Men det er langt fra utfordringene som kommer senere i sesongen i Alper og Pyreneer. For 12. gang samles mange av de store sykkelnavnene i Adelaide. TV 2 vil følge rittet, og det er nok av poenger. Nyskapningene Team Sky og RadioShack debuterer. Sistnevnte med kongen selv, Lance Armstrong, som kaptein. I fjor var det samme rittet hans comeback-ritt. Det ble en positiv opplevelse for Lance, parallelt med at han fikk stor oppmerksomhet rundt sitt viktige arbeide med å hente inn penger til kreftforskning og -behandling.

Australia er av de store idrettsnasjonene, med en voldsom idrettsinteresse. Jeg har vært til stede på mange olympiske leker, men lekene i Sydney 2000 må være historiens beste. For en begeistring og oppslutning! «The best games ever», som gammelfascisten Samaranch uttrykte det også på Lillehammer i 94, like fortjent det også.

Måten Australia har utviklet sin toppidrettssatsing har på mange måter vært modellen for Olympiatoppen i Norge. Ideen med å utvikle sentrale og regionale sentra der utøvere fra forskjellige idretter kan trene sammen med støtte fra de beste trenere og støtteapparat. Landet har i dag over 40 profesjonelle syklister og de fleste er sentrale på sine respektive lag under årets Tour Down Under, med regjerende verdensmester Cadel Evans i spissen for sitt nye lag Team BMC. Robbie McEwen er der, Stuart O`Grady, Michael Rogers, Allan Davis, Baden Cooke, Graeme Brown og Luke Roberts likeså. Men konkurranse blir det fra mange, kanskje først og fremst fra de tidligere vinnerne av rittet, Andre Greipel og Luis Leon Sanchez. Men det gir ikke kjempeodds om der er alltid elegante Alejandro Valverde som vinner til slutt.

Årets siste levende idrettsarrangement var for meg i går kveld i den nostalgiske ishockeyarenaen Jordal Amfi, med kampen Vålerenga – Lørenskog. Ishockey er ingen idrett i skiflygingsbygda Modum, men likevel har jeg et barnebarn med hockey-dilla. Det er knapt en spiller i NHL han ikke har vitale data på. Dermed ble en julepresang til «knotten» en kamp i vår hjemlige NHL-liga, eller Get-ligaen. Enga tapte på straffeslag. Unødvendig, men det er gjerne det laget med størst gnist som vinner. Og det var Lørenskog. Tre OL-uttatte var på banen, Lars-Erik’ene Spets og Lund fra den tapende part, og veteranen Tommy Jacobsen. Sistnevnte imponerte meg. Han er klart den beste skøyteløperen og teknikeren på banen, og også den med det beste overblikket og spilleforståelsen. De to Vålerenga-gutta må yte mer hvis Canada skal slås i åpningsmatchen i Vancouver. Det blir en fantastisk opplevelse for de norske hockeygutta. Nederlagsdømte som de er, å skulle møte landslaget til det hockeygale vertslandet. Et lag stappfullt av spillere fra «The Hall of Fame». Men intet er umulig, det er bare ti år siden ble det seier til Norge over Canada i VM.

Tommy Jacobsen er nesten like gammel som Hallvard Hanevold. 39 år fylte den opprinnelig Furuset-gutten i desember. Et tankekors er at han var spilleren med de mykeste bevegelsene på isen i går kveld. Når han entrer OL-isen er det 21 år siden debuten på landslaget.

Jordal Amfi, som arena, er nesten i klasse med Bislett og Holmenkollen. Som Nordens første ishall ble den bygget til de olympiske vinterlekene i 1952. Selv var jeg som guttunge tilstede på VM samme sted i 1958, og så Canada slå Sverige med 10-2. Svenskene med sine legender Sven Tumba, Lasse Bjørn og Rolle Stoltz ble rundspilt av canadierne i 1. periode. Harry Sinden het mesternes kaptein, jeg tror han spilte med en sølvplate i skallen etter en lei skade tidligere i karrieren. Det var mye hockeykunnskap i den sølvplata.

Et annet tankekors er at svenskene hev seg på hockeybølgen og reiste 100 kunstfrosne baner før vi fikk vår andre. Ikke rart vi ligger etter som hockeynasjon. Synd, for det er en fascinerende idrett med fart, spenning og stemning. Det var godt å være tilbake, selv om Enga tapte.

Skiene er klare, og syklistene likeså om noen dager. Klare til en sykkelsesong som blir den mest spennende i «manns minne», ikke minst med norske øyne. Det blir mer tid å drodle over dette i tiden som kommer..

Godt nytt år!

En flott weekend

Da tenker jeg på idrettsfronten. Utenfor heimen er det blank is, det er langt å kjøre til skiløypene, og gulvene i kjøkkeninngangen er brutt opp, lekkasjen ble en realitet da de gamle rørene sprakk. Sånn er det med den saken………..

Noen idretter får mer oppmerksomhet enn andre. Det betyr ikke at nivået er høyest der oppmerksomheten er størst. Kvalitet og kvantitet henger ofte ikke sammen. De siste dagene har det skjedd ting det er verdt å merke seg, hos de mindre fokuserte.

Svømmerne fortsetter framgangen fra OL i Beijing. Nå ble det gull til Aleksander Hetland, og bronse til Ingvild Snildal under EM kortbane. Katharina Stiberg var også tett på medalje. I Beijing ble det to norske medaljer, til Aleksander Dale Oen og Sara Nordenstam. Nå er det andre som markerer seg på høyt nivå. Resultatene er ikke tilfeldige, norsk svømming har kanskje det landslaget som jobber mest utviklingsorientert for tiden. Sportssjef Petter Løwberg har bygget opp en trenermodell, og en kultur for toppidrett som jeg anbefaler andre å oppsøke for å lære. De mange gode resultatene i norsk toppidrett de siste årene, bygger mye på overføring av kunnskap og kultur fra en idrett til en annen. Fra de som er gode til de som bør bli bedre. Men, en forutsetning er at man er ydmyk relatert til egen idretts internasjonale nivå. Vi begeistres lett når det blir norsk dobbeltseier i cupfinalen i fotball…

Jeg fasineres av at svømmerne, i grunntreningsperioden, tilfører langt mer alternativ trening enn før, for dermed å tåle mer trening, som igjen fører til en mer solid grunnmur for den svømmespesifikke treningen. De personlige trenerne involveres i prosessene rundt landslaget, og dermed bygges en bredere forståelse for relevant adferd og holdninger.

Norsk langdistanseløping har vært nede i en bølgedal. Den siste «gullalder» er så langt tilbake som på 1970 og 1980-tallet. Noen få lysglimt har det vært siden, ikke minst Marius Bakken, som var den raskeste 5000m-løperen i Europa i 2005. Men, kranglete achillessener stoppet karrieren. Og, Susanne Wigene med sin flotte sølvmedalje på 10000m i EM i Gøteborg. Ellers har det stort sett vært mørkt. I går var det EM i terrengløp i Dublin. Karoline Bjerkeli Grøvdahl forsvarte sitt europamesterskap i juniorklassen på suverent vis. Hun er et udiskutabelt talent. Mitt råd til friidrettsforbundet er å kultivere det gradvis. Ikke send jenta ut på for mange lange løp når sommeren kommer, hun har tid nok. Sørg for at resultatene forbedres på 1500m, det er nøkkeldistansen for internasjonalt nivå – selv på maraton. Tren langdistanseforkusert, og konkurrer ofte på de kortere distansene, spar de lange til de store anledningene. Da bevares ressursene, og det er krefter igjen til de mer utfordrende seniorårene. Det kan være lurt å skule til veien Grete Waitz og Ingrid Kristiansen fulgte på vei mot verdenseliten.

Men, det morsomste i Dublin var at det norske herrelaget vant bronsemedalje i juniorklassen. Trønderen Sondre Nordstad Moen var med i gullkampen helt inn. I fjor ble det medalje, i år ble det plassen nedenfor pallen. Gledelig var at Lars Erik Malde og den meget lovende baneløperen Henrik Ingebrigtsen fulgte opp med 10. og 12. plass. Det ble for langt ned til den fjerde tellende på laget, men hvis tre hadde talt, ville Norge hatt sølvmedaljen. Uansett et langt steg frem, og kanskje er dette starten på en ny periode med mange gode norske langdistanseløpere? Nå er det mange ungdommer på godt nivå, la de utvikle seg sammen i en felles treningsgruppe.

Og, så i natt vant det norske lagtempolaget på skøyter verdenscupen i Salt Lake City. På historiens tredje raskeste tid. Rett nok gikk ikke Nederland med sine beste, men lua av for Håvard Bøkko, Mikael Flygind Larsen og Henrik Christiansen, sistnevnte har tatt et kjempesteg fram under det nye landslagsregimet. Ikke tilfeldig at laget lyktes. Allerede i vår ble det utformet en strategi for en satsing på lagtempo. I en gren der Norge ikke hadde lyktes i de siste mesterskapene. Suksess er avhengig av en tydelig strategi. Seks løpere har dannet kjernegruppen i satsingen. Verdens beste 17-åring, Fana-gutten Sverre Lunde Pedersen, har gått på laget i de to første World Cup-løpene, på en suveren måte. Barnebarnet til skøytelegenden Hjallis, Fredrik van der Horst, fikk sjansen i Calgary. Henrik gikk i Heerenveen og nå i helgen. Der Mikael også fikk sjansen. Alle har «skøytet» på en fortreffelig måte, til beste for laget. Eskil Ervik er den eneste i kjernegruppen som ikke har gått, fordi sykdom har stoppet et spennende come-back. Men, han gikk på laget da de slo fjorårets sølvvinnere fra Sverige i et testløp på Hamar i oktober.

Satsingsmodellen ble hentet fra måten landslaget i orientering bygget sitt stafettlag på herresiden for noen år siden. Den gang var det mange individuelt gode løpere, som hadde personlige ambisjoner i et tett VM-program. Stafettsuksess er avhengig av at de som skal løpe den avsluttende stafetten har overskudd. Hvis en ønsket plass på stafettlaget, måtte man frasi seg en individuell distanse, allerede på vårparten. Enten var man med på lagets betingelser, eller så var valget individuell satsing. Kjernegruppen for stafettlaget ble så drillet, både praktisk og lagbyggingsmessig, i måneder frem til det avgjørende løpet. Med flere VM-gull som belønning.

Storbritannia har vært suverene i banesyklingens forfølgesesritt de siste årene, først og fremst fordi det er utviklet et lag rundt eneren Bradley Wiggins. Det er ikke nødvendigvis de beste individualistene som fungerer best sammen i et lag. Men, de som fungerer best sammen med kapteinen. Slik er også tenkingen i skøytelaget, hvem utfyller Håvard, norsk skøytesports svar på Bradley Wiggins, best?

Fortsettelsen blir spennende både på isovalen, hos piggskofolket og de fremgangsrike svømmerne!!!! Følg med…………….