Ettertanker etter Tour de France

Årets Tour de France fikk en verdig vinner. Alberto Contador viste for alle og enhver at han er verdens beste etapperytter. 26 år gammel har han en imponerende CV, med to seirer i Tour de France – supplert med triumfene i fjorårets Giro og Vuelta. Mer komplett har han også blitt, tempoferdighetene er vesentlig forbedret relatert til i fjor, og ikke minst sammenlignet med for to år siden. Nå er han på nivå med selveste «Spartacus» – Fabian Cancellara – i den ensomme kampen mot klokka. Han sitter vakkert aerodynamisk på temposykkelen, ingen unødige bevegelser sideveis. All kraft går gjennom pedalene til underlaget. Vakkert. Og dermed blir han svært vanskelig å slå. Han fikk den hjelp han trengte fra et Astana-lag, preget av mye uro internt.

Etter hvert var det tydelig at Contador sto alene mot resten av laget. Kun Sergio Paulinho flagget sin lojalitet til spanjolen. Paulinho, som etter min mening var den beste hjelperytteren i Tour`en. I tillegg hadde Alberto med en bror og pressetalsmann som sine støtter. Det er sterkt når ens egen sportsdirektør ikke stiller sammen med lagets ener på pressekonferansene. Alle de store og små stikk fra flere av de andre på laget – ikke minst fra «the boss» Armstrong og Leipheimer – må ha ført til nervøsitet og energilekkasje. Contador sto støyten og fremsto som en suveren ener.

Neste år blir mer uforutsigbart. Lance presterte et usedvanlig comeback. Langt bedre enn jeg hadde trodd. Dog må han forbedre seg på vesentlige områder. Tempoferdighetene er ikke der de var, Lance skal være glad for at den totalte lengden på temporittene var vesentlig kortere enn tidligere. Han kjører sin tempo mer «hakkete» enn før. Flyten han hadde mangler. Et viktig forbedringsområde. Han imponerte med sin kjørestyrke i fjellene. Men likevel må han forbedre sin evne til å henge med når ungdommene akselererer, og han må øke sin gjennomsnittsfart i bakkene. Nivået på en anaerobe terskelen er dårligere enn hos både Contador og Andy Schleck. Han går i oksygengjeld på lavere hastigheter enn for de to nevnte. Men med nok et år til med topp trening, vil det være rart om Lance ikke stiller enda bedre rustet neste år. Og for et ritt vi får – da kommer Contador og hans lag til å hamre løs på RadioShack og Lance. Da slipper vi scenariet der for mange av de gode ryttere har samme drakt.

Thor Hushovd har blitt en bedre syklist i år, kjører mer rasjonelt på høyere tråkkfrekvens, som gir bedre kjørestyrke i kupert terreng. En enda sterkere kandidat til å vinne Flandern rundt og Paris-Roubaix. Da vi snakket sammen i Frankrike, lovet han meg å vinne sistnevnte!!!

Kurt Asle kom i form til riktig tid, gjorde jobben sin alldeles utmerket inntil kragebeinet brakk. Han hadde en tyngre vårsesong enn før, ikke så rart etter det kollosale kjøret han hadde i fjor. Han kommer ikke til å gå inn i vintertreningen så nedkjørt som etter sesongen i fjor. Dermed en enda friskere Kurt neste år.

Rittdirektør Prudhomme har kommet med mange positive forbedringer de to årene han har ledet rittet. Blant annet med kortere tempoetapper, vekk med bonussekundene, en spektakulær lagtempo, avslutning for sammenlagtrytterne opp Mont Ventoux. I stedet for den vanlige, vesentlig kjedeligere tempoetappen. Men Pyreneene skilte for lite – det ble for langt fra siste fjelltoppen til mål. Neste år ønsker jeg meg flere målganger på toppen av fjell.

Også Massif Central-området, som var en suksess i fjor, bør inngå igjen – på veien til Pyreneene. Neste år starter det hele i Rotterdam. Det antydes at Normandiet skal besøkes. Da skal vel rytterne også gjennom Belgia på vei til Nord-Frankrike. I stedet for å brodere seg langs Atlanterhavskysten ned til Pyreneene, vil det bli en spektkulær rute ved å besøke det vakre, kuperte høyplatåområdet i Massif-Central. Hva med siste avgjørende etappe opp Le Alpe d`Huez? Før hele sirkuset tranposteres til utkanten av Paris for spurternes julaften.

Honnør også til verdens suvernt beste spurter Mark Cavendish og hans meget godt organiserte Columbia-lag. De var suverene. Med Mark Renshaw som bransjens beste siste opptrekker. Et lag styrt av veteranen George Hincapie på en suveren måte.

Det er mye å glede seg til! Ungdommen trenger på – tre av de ni beste totalt er under 25 år. Edvald Boasson-Hagen er også Tour-klar neste år.

Og midt oppe i Touren fikk dopinggjgerne endelig tatt en av de største kvisene på sykkelsportens rumpe – Danilo Di Luca. Bra jobbet!!

Konklusjon: årets Tour ga sykkelsporten et skikkelig omdømmeløft.