MODUM ER ET OK STED Å BO

For 35 år siden flyttet familien til Vikersund i Modum kommune. Vi overtok en gammel familiegård, som hadde klappet sammen etter mange, slitne år. Modum er en flott bygd å bo i, og for barna å vokse opp i. Ikke minst når det gjelder idrett og friluftsliv. Nå er idrettsungdom fra bygda i vinden igjen. Den, kanskje, største norske vinteridrettsutøver – Ole Einar Bjørndalen – vokste opp på Kutoppen i Simonstranda, nord/vest i kommunen. Statue har kommunen allerede reist, før medaljene trillet inn i Sør-Korea. Kanskje må vi skjøte på statuen, få den enda litt høyere i takt med økningen i medaljer? Slike statuer har en tendens til å bli pompøse, men Ole Einar på sokkel med ski på beina og børse på ryggen ved siden av RV35 gir følelse av rytme og harmoni. Som, gromgutten er eksponent for når han danser frem på skiene. Kirsten Kokkim kan være stolt av verket sitt.

Simostranda IL er et lite idrettslag, hvor noen av landets skiskytterpionerer holdt til. Brødrene Arne og Finn Holm fikk draget på idretten. De var brukbare langrennsløpere, og det samme som skiskyttere. Men, først og fremst inspirerte de ungdommen rundt melkerampene i bygda til å prøve den fascinerende kombinasjonsidretten. Jeg pleier å si at ungene på Simostranda fødes med børse på ryggen og ski på beina. Stadig dukker nye talenter opp, fra den store barne- og ungdomsgruppa. Et flott anlegg er bygget på dugnad. Lysløypa og den flombelyste standplassen gir mulighet til å trene kombinasjonen døgnet rundt. Neste år arrangerer ildsjelene med Arvid Røste i spissen NM, at løypa gjør en liten sving innom statuen av Ole Einar hører med.

Det er noen som er skapt til å bli mestere. Ole Einar hadde bestemt seg. Han har talent for de fleste individuelle idretter, dog er han impotent som fotballspiller. Men har vist at det er mulig å overleve uten ballfølelse. Maken til nyskjerrighet. Fra han var 10 år fartet han rundt i bygda og tømte de han mente kunne noe om utholdenhetsidrett for sin kunnskap. Så brukte han det han fant fornuftig. Han kunne blitt god som løper, som syklist. Men valgte ski og børse. Snust har han også på langrenn, med en World Cup-seier som fremste resultat. Da han var 16 år fikk han lyst til å delta i KM i spesiallangrenn i Buskerud. Løperne fra klubbene i Modum holdt sammen. Som trener, var det i mitt lodd å holde orden på de unge ivrige. Lørdagen vant Ole Einar fristilsrennet. Og han ville gå klassisk dagen etter. Men hadde verken støvler, ski eller staver som passet for øvelsen. Intet problem, vi kutta stavene, smurte festesmøring under skøyteskiene, og sendte gutten av gårde i løypene på Geilo. Selvfølgelig vant han. Fikk blod på tann, og ble dobbelt norgesmester for yngre junior noen uker senere.

Modum kommune ga gutten mulighet til å kombinere skolegang og idrett. For første gang i kommunehistorien hentet man fram midler fra kommunekassa til skolepenger for gutten fra småbruket ved Simoa, slik at han kunne finansiere oppholdet ved NTG på Geilo.

En toppidrettsutøver kan være så mangt. Jeg har min egen definisjon – for meg er en topputøver en som hele tiden er på jakt etter små ting som, kanskje, kan føre til forbedrede prestasjoner. Min erfaring er at det er de aller beste som har denne egenskapen. Ole Einar er av de mest ekstreme når det gjelder nysgjerrighet. Alltid med radaren i beredskap for å hente inn nye impulser. Som kan gi det ekstra lille løftet. Det er jo lett å bli beruset av egne resultater, og glemme at det kan finnes små områder å forbedre – ikke minst treningsmessig. Min er erfaring er at det ikke finnes absolutter knyttet til trening. Den enkelte utøver er forskjellig fra alle andre, da bør treningen også individualiseres relatert til den enkeltes sterke og svake sider. Å komponere et treningsprogram er som å komponere et musikkstykke. Ole Einar er god til å finne rådgivere, men den endelige komposisjonen fikser han selv.

Nå hopper jentene sitt første VM i Liberec. Line Jahr fra Vikersund er en av pionerene på det norske laget. Ildsjelene i det flotte hoppanlegget i Heggenåsen har kjempet for at kvinnene skal få samme muligheter som de mannlige flyverne. Da er det naturlig at Line er med og slåss om medaljer. Noen ny hoppmedalje til bygda ble det ikke – 21 år etter at Ole Gunnar Fidjestøl ble verdensmester i skiflyvning i Oberstdorf. Selv om bronsevinner Anette Sagen også hopper for Vikersund Hopp Team.

Likestillingspris mottok ildsjelene fra Vikersund IF da de talte FIS-pampene midt i mot, og lot jentene få prøve skiflyvning. Line vil være hjertelig tilstede om snaue fire uker da årets Holmenkollrenn arrangeres i bygdas skiflyvningsbakke. Den eneste mammutbakken i verden med flombelysning. Nasjonalanleggsstatusen er sikret år fremover. Men vi hadde en hard kamp med både departement og skiforbund da luftslottet i Rødkleiva på lansert. Den voldsomme innsatsen Modum-samfunnet hadde nedlagt i hoppanlegget sitt talte plutselig ikke. Nedleggelse av skiflyvningsbakken ble foreslått. Norge hadde ikke verken behov eller økonomi til to slike bakker. Men ildsjelene i idrettsbygda Modum vant kampen. Og i dag er det tullete prosjektet i Rødkleiva skrotet. Også til glede for friluftsinteressene i Oslomarka.

1200 av bygdefolket jobber dugnad for at rennet midt i mars skal bli en suksess. For en interesse. Kommunen tapte knepent kampen mot Vinje om å bli landets kulturkommune for 14 dager siden. Ingen kommune i Buskerud bruker større andel av kommunebudsjettet på ungdom, idrett og kultur enn Modum. En fornuftig investering.

Et hyggelig comeback

Dette er året for de manges tilbakekomst i sykkelfeltet, anført av «The Boss», ikke Bruce, men Lance. Både overraskende og spennende. Og, han mener alvor, det viste oppvarmingen i Tour Down Under.

Så kommer de på rekke og rad alle doperne. Anført av svigermors drøm – Ivan Basso. Den snille, pene gutten, som dedikerte sine etappeseire i Tour de France til sin kreftsyke mor. Det gikk rett i sjelen på de fleste av oss, og styrket omdømmet til den, i utgangspunktet, eminente syklisten. Et omdømme som raskt ble revet ned da dopingdommen falt – i tillegg ga han et sterkt bidrag til å dra sykkelsporten ned i søla.

Og, så må vi også leve med at Floyd Landis melder seg på. Uten aksept for at han testet positivt, forklaringene har vært like mange og forskjellige som det er mil på en vanlig Tour de France-etappe. Oppvisningen til Morzine i 2006 var uten sidestykke. Og, så ble vi lurt igjen. Kombinert med en innsikt i at kjemien kan skape de utroligste forbedringer. Men, Landis er klar – dessverre.

Alexander Vinokourov meldte at det var han også. Det Kazakstanske sykkelforbundet har ikke kampen mot doping øverst på agendaen, og var beredt til å klarere Vino etter bare et hvileår, men heldigvis har UCI stått fast, og opprettholdt to års utestengelse.

Men, den hyggeligste tilbakekomsten står franskammen Franck Bouyer for. Den snart 35-årige syklisten var i seks sesonger en solid brikke på Bouygues Telecom-laget. Før det kjørte han tre sesonger for Francaise Des Jeux. Hjelperytter-rollen har vært Bouyers hovedoppgave. En rolle han fylte perfekt.

Fire ganger fullførte han Tour de France, og triumfene er få til tross for de mange årene i sykkelsportens øverste divisjon. Seieren i den franske klassikeren Paris-Camembert i 2004 foran svensken Thomas Lövkvist er hans største triumf. Tour de Vendee har han også vunnet, i tillegg til etapper i Tour du Limousin og Circuit Cycliste de la Sarthe.

Etter sesongen 2006 måtte han ta en pause. Han ble nektet å utøve sitt sykkelyrke fordi han måte bruke medisiner som sto på dopinglisten, for å holde den sjeldne sykdommen Narkolepsi i sjakk. Det enste middelet han kunne benytte for å leve normalt med sykdommen, var Modafinil, som altså sto på dopingslisten.

Hva Narkolepsi er? Jo, en nevrologisk tilstand som karakteriseres ved plutselige og ukontrollerte søvnanfall, ikke minst påtrengende søvnighet på dagtid. Man antar at ca. 3 millioner mennesker er rammet. Søvnanfallene om dagen og de tilhørende korte lammelsene kan forårsake alvorlige problemer i pasientens sosiale, yrkesmessige og personlige livsutfoldelse. Franck hadde konkurrert på øverste hylle takket være medisinen. Men, i 2004 bestemte UCI at han ikke lenger fikk lov til å bruke medisinen og samtidig konkurrere. CAS (idrettens voldgiftsdomstol) opprettholdt avgjørelsen. Bouyer elsket sin sykkelsport, i tillegg var det hans og familiens levebrød. WADA kom på banen, og ga ham tillatelse til å vende tilbake til konkurranser i 2005. Men, UCI anket avgjørelsen til CAS, og dermed var gutten satt på sidelinjen.

Kontrakten med Bouygues Telecom utløp 2007, og laget fristilte ham. Ikke rart, de innså at kampen mot idrettsbyråkratiet ville bli tungt for den ensomme sykkelgale franskmannen.. Bouyer hadde, gjennom sitt sykkelliv, lært at livet er fullt av motbakker. Men, er man utholdende nok kan de overvinnes. Han tok WADA og UCI til retten juli 2007, og anklaget dem for å hindre ham i å utøve sitt yrke. Rytterne støttet ham, og aksjonerte blant annet før start på Cholet-Pays de Loire, hvor det ble lest opp en støtteerklæring.

Utrolig nok vant Franck Bouyer saken, og Bouygues Telecom tok i mot ham med åpne armer. 13. januar i år var han på plass i det spektakulære etapperittet La Tropicale Amissa Bongo Omdiba i Gabon, Afrika. De fleste franske lagene starter sesongen sin der, og Bouyer var nr. 35 etter de seks rittdagene. Han vil neppe fronte overskriftene i sykkelreportasjene, men han vant over idrettens maktorganer. Et verdig comeback – langt å foretrekke fremfor dopernes inntogsmarsj.