Stafettene i dag avsluttet årets vellykkede NM på ski på Gjøvik. Fortreffelig arrangert av Vind i de flotte løypene ovenfor byens sentrum. Mens mange individuelle idretter sliter med rekrutteringen, er det moro at nasjonalidretten langrenn har rekorddeltagelse i NM-stafettene. Ikke noe annet NM samler større medieoppmerksomhet enn langrenn. På direkten rett inn i stua får vi hvert eneste fraspark og stavtak.
Gode resultater i langrenn har, tradisjonelt, vært forbundet med løpere og klubber fra mindre urbane strøk. Ivar Formo, vokst opp et langt Andreas Torkildsen-spydkast fra Ullevål Stadion var den første, i moderne tid, som gikk seg inn i den internasjonale toppen. Som et resultat av kolossal egendriv, inspirasjon fra fader Ivar Odd (VM-deltager i sin tid), og et godt klubbmiljø i Lyn.
Heming er en annen klubb som i en årrekke har jobbet målrettet med utviklingen av et langrennsmiljø i Oslo. Derfor var dagens NM-gull i kvinnestafetten en fortjent triumf, og beviset på at målrettet arbeid gir resultater. Klubben er en av landets største med ca. 3.400 medlemmer, og som neste søndag feirer sin 93-årsdag.
Harald Maartmann var den første hemingløper som ble Norgesmester – i 1950. Under de olympiske vinterlekene i Oslo-52 ledet han lenge 50-kilometeren, men sprakk mot slutten og endte som nr. 8. Fra den tids treningsmiljø kom en unggutt, som skulle forme treningskulturen i klubben frem til i dag. Jan Bull het mannen. Selv en ivrig, men talentløs skiløper. Han realiserte derimot sitt talent som trener. Både som faglig god gjennomfører, og som en fantastisk miljøskaper. Dessverre ble forsvant han altfor tidlig – drept som han ble for en del år siden, kjørt ned av en råkjører i rundkjøringen på Frogner Plass. Fra Jan Bulls rekker kom det juniorløpere på rekke og rad i den norske eliten. Hanne Krogstad ble også verdensmester for junior. Men, utfordringen var å lykkes på seniornivå. Utdannelse ble prioritert av de mange lovende løperne – fremfor en heller usikker karriere som langrennsløper. Derfor vandret de fleste til studier ved universiteter i USA – på fullfinansierte skistipendier. Likevel var Heming noen cm`er fra å vinne en NM-stafett for herrer på 80-tallet.
Dag Kaas har høstet mange suksesser som langrennstrener. Han plasserte norsk kvinnelangrenn som ledende i verden på 80-tallet, fra en skyggefylt tilværelse bak østeuropeiske og finske kraftkvinner. Sosialøkonom Kaas har hele tiden vært sentral i videreutviklingen også på klubbplan. Stafetten etter Jan Bull ble videreført. Astrid Jacobsens VM-gull var den første internasjonale tittelen til Heming på seniornivå, og Astrid var også sentral i dagens gullmedalje. Det kommer, som regel, ofte en usedvanlig god utøver fra et miljø der mange trener sammen på godt nivå.
Bak ligger «Hemings lille grønne», der blant annet treningsfilosofi og verdisett for utøvelse av trenergjerningen er nedtegnet. Utviklingen preges ikke av tilfeldigheter, og filosofien kan videreføres selv om sentrale personer skulle takke av.
Treningsfilosofien er basert på det man har lyktes med i norsk utholdenhetsidrett. En solid mengdebase gjennom allsidig trening i skog og mark. Med, ca. 15 % av treningen i de øvre intensitetslag. Ingen snarveier til målet, som gjerne er fundamentert på manglende forståelse for alt det tunge basisarbeidet som må være på plass for å tåle den intense, konkurransespesifikke treningen. For øvrig morsomt å se Astrid i full trening på basistreningen på Toppidrettssenteret en tidlig mandag morgen i forrige uke. Sammen med utøvere fra mange andre idretter. Før hun dro av gårde til dagens skiøkt. Godt å se en utøver som holder fast ved basistrening av mage, rygg etc. selv i sesongen.
Norsk langrenn har mange gode lokale kulturbærere – der det trenes og «leves» godt og fornuftig. Med faglig gode trenerkrefter i sentrum. Trenere, som kanskje ikke alltid har sine eksamener fra høyskoler, men som vet hva som skal til for å lykkes – inkludert atferd og holdninger. Og, så er det ofte kort vei til en toppløper som har lyktes internasjonalt – da får de på vei opp greit vite hva som skal.