Sykkelsporten trenger mer enn et velment ønske om et riktig godt nytt år på veien mot året hvor kanskje resultatene ikke er viktigst. Men, heller en styrking av sportens omdømme. Jeg trodde fjoråret ville vise en klar bedring når det gjaldt dopingjuksingen. Men, så datt det ene liket etter det andre ut av skapet. Testingen under Tour de France på tredje generasjons EPO, viste at mange i feltet ikke hadde klart å motstå fristelsen til å få et kunstig overtak på konkurrentene. Årsaken til at misbruket ble først ble oppdaget under Tour`en, var at det var det første rittet der det ble testet på den nye EPO-varianten. Jukserne, og ikke minst de medisinske rådgivere, var sikre på at testmetodene ikke kunne spore den nye generasjonen dop. Og, så ble de grundig lurt, og bl.a. to av de store profilene i rittet – Gerolsteiner-rytterne Stefan Schumacher og Bernard Kohl satt i klisteret.
En ting er rytternes juks, noe annet er de som «administrerer» dopingen. Det står medisinske rådgivere bak, som også har god økonomisk avkastning på sine kriminelle handlinger. Betalt får de for behandlingen, og i tillegg god provisjon av det rytterne kjører inn av pengepremier. Når skal man få huket den gjengen? Noen er tatt, som legene Conconi og Ferrari. Conconi ble sett på som en fremragende trener og lege i de fleste utholdenhetsidretter. Han sto blant annet bak den såkalte «Conconi-testen», som uten lacatatmålinger kan finne den enkelte utøvers anaerobe terskel. En størrelse som er sentral når det gjelder å «komponere» riktig nivå på den intense treningen.
Hans referanseramme var en rekke av verdens beste syklister, friidrettsutøvere og langrennsløpere, som Maurillo De Zolt og Manuela di Centa. Da jeg hadde suksess med «mitt» langdistanselandslag, gjorde VG et intervju med Conconi og undertegnede om treningsmetoder, i forbindelse med en treningsleir i St. Moritz. På bakgrunn av opplysninger fra mine kontakter i det italienske utholdenhetsmiljøet, var jeg sikker på at mannen dopet mange av sine utøvere til suksess. Det sa jeg også, og selvfølgelig forlot han omgående intervjuet såret og vonbroten. Hans suksesser gjorde ham til antidopingekspert i IOC – snakk om bukk og havresekk. Heldigvis for idretten var det igangsatt en omfattende politistyrt etterforskning knyttet til legens metoder. Og, da bevisene for et systematisk juks ble sterke nok, fikk han sparken fra IOC-jobben, og også idømt straff.
Syklingen har akkumulert et sviktende omdømme – nye saker forsterker de gamle. Jeg tror ikke jukset er mindre i andre beslektede idretter. Men, der testes det langt mindre – ikke minst utenfor konkurranser, men også i selve World Cup-perioden. Det er deprimerende å høre norske utøvere i vinteridrettene fortelle om at de knapt testes i regi av sitt internasjonale forbund. Store internasjonale forbund med presidenter med sterkt markeringsbehov, har en historie med lemfeldig atferd knyttet til doping. Friidretten hadde sin Primo Nebiolo, sykkel Hein Verbugghen. Som strutsen stakk de hodet i sanden. Det internasjonale skiskytterforbundet ledes av Anders Besseberg fra Vestfossen. Han har på en positiv måte stått i bresjen for en idrett som har maktet å fornye seg, og skape medietekke. Men, leder også et forbund som er tilnærmet dårligst i dopingklassen. Få hodet opp av sanden Anders, og reis til ASO – arrangøren av Tour de France. Jeg garanterer at den gamle revejegeren der vil kunne lære mye om antidopingarbeid. Det internasjonale sykkelforbundet har også tatt rev i seilene etter 2007-sesongen, og er foran sine kollegaer. Det er synd det begynte så seint, eller for å si det slik – synd at det tok så lang tid før IOC ga Hein Verbrugghen et visepresidentbein, så han kunne forlate sykkelsporten på vei mot toppen som internasjonal idrettsleder. Nok et eksempel på bukk og havresekk.
Måtte lagene og rytterne respektere den kritiske situasjonen den flotte, spennende og fasinerende idretten er kommet i. At alle, uansett nasjon og lag deltar på vinnerlaget som hever sportens omdømme.
Vi står foran den mest åpne sesongen på lang tid. Det kryr av profiler, av nye lag, og unggutter i utfordrerposisjon. Edvald Boasson Hagen imponerte i sin debutsesong. Han er allerede et navn som omtales med stor respekt. Jeg tror han i kommende sesong også vil lykkes i de virkelig store rittene. Jeg har sagt det før, han har en motor (målt i maksimalt oksygenopptak) som måler seg med de beste. Et år til å på baken, vil gi ham stayerevne til å tåle distansen i de store klassikerne. Hans Team Columbia var mestvinnende i fjor med 70 seire – Edvald hadde sin gode del av disse.
Lance, kongen over alle konger, er tilbake på setet. Vi lurer mange på hvorfor? Det har bidratt til at medieinteressen har akselerert. Mange har uttalt seg negativt til comebacket. Fordi man var i ferd med å bli kvitt den virkelige dopinggenerasjonen. Lance er aldri tatt i doping, men hvorfor vil han ikke at prøvene som ble tatt under Touren i 1999 skal testes igjen? Ryktene er sterke når det gjelder forbindelsen mellom Lance og positiv EPO-prøve. I -99 klarte ikke dopingtestene å spore EPO. Prøvene ble oppbevart i påvente av ny forskning, som ville løse floken. Saken er foreldet, jeg er klar over det. Men, det ville styrket Lance og sporten om han hadde tillatt denne testen. Hva er det å frykte?
Om noen få uker starter det hele på alvor, i vakre Adelaide i Australia, med Tour Down Under. Jeg tror jeg kan love et sykkelår ingen har sett make til. Edvald, Thor og Kurt vil regelmessig slåss i fremste posisjon. Og, laget til Thor har en av bransjens mest solide hjelperyttere i Gabriel Rasch. God fornøyelse, folkens!