EDVALD OG LANCE

Edvald Boasson Hagen presterte tre etappeseiere i Tour of Britain – i felt med mange gode ryttere. Hans debutsesong blant de store gutta er mer enn godkjent – imponerende av gudbrandsdølen. Potensialet er udiskutabelt. Jeg er spent på fortsettelsen, og klatringen i utviklingstrappen mot et realistisk mål som en av de beste profesjonelle rytterne i verden – skal vi si om fire år?

De som lykkes best med sine resultatmål, har evnen til å fokusere på “det viktigste av det viktigste” å gjøre noe med. Det vil si sine prioriterte utviklingsområder. Hva som bør prioriteres utviklingsmessig vil måtte relateres til den type rytter Edvald ønsker å utvikle seg til å bli. Det er jo det som er så fascinerende med sykkelsporten – at det er rom for så mange spisskvaliteter. Som etapperytterne med fokus på tre-ukers tourene, spurtere, klatrere, klassikere, temporyttere. Det er selvfølgelig mulig å utvikle seg til en rytter av verdensklasse innen flere av “segmentene”. Årets sesong har vist at Edvald allerede er meget god som temporytter på middels lange distanser. Han er en spurter av rang, spesielt i mindre utbrytergrupper. Hvilket han har vist med god taktisk innsikt og mot. Han går gjerne i brudd, og lykkes ofte i avslutningene.

Han bør videreutvikle sine meget gode tempoferdigheter. Han kjører teknisk godt, og har åpenbart en meget god motor. Tempoferdighetene og evnen til å avgjøre i utbrytergrupper sier meg også at han har en høy anaerob terskel (AT). AT er det høyeste intensitetsnivået hvor det er full likevekt mellom produksjon og eliminasjon av melkesyre. Edvalds AT ligger sannsynligvis uvanlig høy relatert til makspuls. Hvilket er av avgjørende betydning når man skal hevde seg i utholdenhetsidrett.

Det er fire år til temporittet i OL i London. Kan Gustav Larsson klare medalje, er det også mulig for Edvald. Jeg har fulgt treningen og utviklingen til Gustav Erik, og han er en rytter som har jobbet med å utvikle en høy AT gjennom planmessig fokus på dette. Også som et resultat av sin bakgrunn som en dyktig langrennsløper og MTB-syklist.

Edvald har også “smakt” på de virkelige endagsklassikerne, som kjøres på distanser rundt 250 kilometer. Og vil sikkert hevde seg i front her også. Årets sesong har vist at distansen er den virkelige utfordringen. Det klarer han sikkert å tilpasse seg greit. Edvald er ung, styrken utvikles med alderen. Og med alderen tåles også høyere treningsvolum. En gradvis økning, vil gi tilvenning til de lengre distansene.

Flere har lanserte Edvald som en mulig pallmann i Tour de France. Da er det avgjørende å kunne klatre bakker med lengde over 20 kilometer, gjerne godt over 2000 meter. En ferdighet som nok vil ta noe lengre tid å oppøve. Men, med sitt antatt høye AT har han et bra utgangspunkt. Men sportsdirektør Alan Peiper i Team Columbia uttalte at Edvald da må noe ned i vekt. Ikke forsér dette. Gå utviklingstrappen som en topp tempo- og klassikerrytter, og etappevinner. Samt en rytter som kan slåss i toppen i de store etapperittene på 5-8 dager. Det er nok av ufordringer! Trygt er det også å se at laget har stor tro på “dølen” og dermed ikke matcher ham for hardt. Kloke folk i Team Columbia.

Gratulerer med en flott debutsesong!

Lance “is back in business”. Signalene er at han har primærfokus på Tour de France, og vil slåss i toppen. Mulighetene?

Til hans fordel taler:

  • Han har lyktes før – han vet hva som kreves.
  • Han er et petimeter i planlegging og i gjennomføring. Med min erfaring fra å ha trent utøvere i den ypperste verdenseliten på maraton, er jeg overbevist om at planlegging er sentralt for å lykkes. Lance har vist at han er kynisk i å bygge en sesong mot det absolutte målet. De rittene han kjørte før Touren, var ledd i treningen – det var ikke unødig energilekkasje med fokus på for mange oppgaver som kunne forstyrre oppbygningen mot det endelig målet. Noe som også kjennetegnet forberedelsene til Carlos Sastre i år. Han fikk trene i fred, og rittene før Touren var ledd i treningen.
  • Han har en vilje som knapt noen. Hvilket han har vist gjennom sine resultater, og ved å komme tilbake etter testikkelkreften, en kamp han av mange spesialister var dømt til å tape.
  • Han er et usedvanlig idrettstalent. I dag gikk fellesstarten i Oslo sykkelfestival i VM-løypa fra 1993 (dagens ritt var et uvanlig flott arrangement for øvrig). Lance vant for 15 år siden som fremdeles den yngste proffmester i historien. Bare det sier noe om kvalitetene. Han var som 16-åring allerede så godt trent at han slåss om seieren i triatlon-konkurranser med de beste seniorene i USA. Studier av hans trening som ungdom viser voldsomme treningsmengder basert på allsidig aktivitet. Det har gitt en aerob base som er uvanlig.
  • Han har evnet å organisere et lag rundt seg som er 100 prosent disiplinert for å bidra til at kapteinen lykkes. Han bygget kynisk opp laget med hjelpere i den ypperste verdenselite relatert til den spisskompetanse han trengte i de enkelte rollene. Inklusive støtteapparatet.

Utfordringene?

  • Alderen sier mange. Hvis han vinner, vil han være en eldste i Tour-historien. Jeg tror ikke alderen er noen begrensning.
  • Det er i år tre år siden han vant. Lang tid uten toppidrettstrening. Dog har han holdt seg i form – blant annet løpt New York City Marathon de siste årene. På brukbare tider når man relaterer til et tungt løpssteg, svak løpsteknikk og tung kropp (i hvert fall relatert til de “flisene” som er i teten).
  • Det mentale. Jeg vet at utøvere som legger opp, ganske lenge savner idretten sin. Lance har selv uttalt at sykling har vært gnisten i hans liv. Lysten er der, vær sikker! Men, så kommer hverdagen. Med den krevende treningen i regn, snø, sol og varme. Og, med vissheten om at valget om Tour-seier betyr at han må si nei til met meste av andre ting, som han kanskje har lært seg å sette pris på. Velger du å bli verdens beste, er det ingen kompromisser – evnen til å fokusere er helt avgjørende. Vil den indre gnisten hos Lance være like brennende når slitet skal gjøres? Jeg er usikker. Jeg har sett et sviktende fokus hos mange topputøvere som har forsøkt seg på et come-back.
  • Laget er sentralt. Vi tror Lance velger Astana hos Johan Bruyneel, som ledet ham til alle Tour-triumfene. Men, laget har allerede verdens beste etappe-syklist i Alberto Contador. Kanskje er Levi Leipheimer den neste beste også? Astana har to pallkandidater allerede. Hadde jeg vært sportsdirektør måtte Lance vist usedvanlige resultater i sin oppbygning hvis jeg skulle deplassert verdens, i dag, beste etapperytter som kaptein. To kapteiner er en mulighet. Ikke for meg – jeg har liten tro på todelt ledelse. Organisasjonspraksis viser historisk dette.
  • Blir det et annet lag, vil det ta tid for å etablere et godt samspill mellom Lance og Sportsdirektøren, og alle de andre. Lance er usedvanlig sterk – det tar tid å trene gode relasjoner. Starten i Monaco er bare drøye ni måneder unna. Da bør lagbyggingen starte omgående.

Spennende blir det uansett – både å følge unggutten Edvald og veteranen Lance. Vi har mye å glede oss til.