Er de født raskere på Jamaica?

Det er de neppe, men ingen nasjon er, etter OL i Beijing, i nærheten av Jamaica som sprintnasjon. USA er detronisert så det suser. Medaljefangsten til utøverne fra reggeamusikken- og rastafaribevegelsens hjemland ble 6 gull, 2 sølv og 2 bronse – 10 medaljer totalt. 2.8 millioner mennesker bor på øya i det Karibiske hav sør for Cuba, som i 1962 fikk sin uavhengighet fra Storbritannia.

Christopher Colombus «oppdaget» Jamaica i 1494. Da bodde det 100.000 fredelige arawak-indianere på øya. Etter europeernes inntog og jakt på profitt som øyas naturforekomster ga, ble arawak-indianerne fullstendig utslettet på slutten av det 16. århundre. Britene kom dit i 1654, og lyktes etter harde kamper å få kontroll over øya. Britene hentet store fortjenester fra sukkerplantasjene, der arbeidet under trøstesløse forhold, ble utført av slaver med afrikansk bakgrunn. Stadige slaveopprør endte med av de til slutt fikk sin frihet i 1834.

Jamaica har slitt økonomisk, og knapphet på arbeid og stor inflasjon har neppe gitt de fantastiske sprinterne en oppvekst med gullskje i munnen. De fleste finner nok sine forfedre blant de undertrykte fra slavetiden. «Sultne ulver jager best» er ofte realiteten bak mange av de store i idrettshistorien. Men, viljen til å lykkes må selvfølelig kombineres med kunnskap og system.

Jeg er opptatt av kulturen som fundament for regelmessig gode idrettsprestasjoner. Sprinterne fra Jamaica mottok sine første medaljer i London-lekene i 1948. Elegante Herbert McKenley ledet ut på oppløpssiden på 400m, men stivnet og ble passert av Arthur Wint like før streken. Dobbeltseieren var et faktum, og Wint, som også fikk sølv på 800m, og McKenley returnerte som nasjonens helter. McKenley ble senere sentral som trener og organisator av de nye generasjoner med sprintere. Han var den første pioneren som via sine løpsferdigheter fikk stipend til et universitet i USA (University of Illinois). Han lyktes både idrettslig og akademisk, og brøytet dermed vei for de neste. For fattige ungdommer med idrettstalent gir det ekstra motivasjon i den daglige treningen å vite at talentet kan gi både utdannelse og velstand. I dag er det 21 trenere fra Jamaica ved universiteter i USA, og over 200 ungdommer studerer på idrettsstipend «over there».

OL 1952 i Helsingfors ga nye suksesser. Wint og McKenley hadde med seg George Rhoden og Leslie Lang, og sammen vant de gull og satte ny verdensrekord på 4x400m stafett med 3.03.9 – på grusbane. Raskere enn noe norsk landslag har prestert pr. i dag. Rhoden og McKenley vant en ny dobbeltseier på 400m i de samme lekene.

På rekke og rad har de stått frem – kjente navn i sprinthistorien som Lennox Miller, Don Quarrie, Bert Cameron. Raymond Stewart , Winthrop Graham m.fl. blant herrene. Blant kvinnene kan nevnes Merlene Ottey, Juliet Cuthbert, Beverly McDonald, Inez Turner, Michelle Freeman, Deon Hemmings og Sandy Richards som noen av frontfigurene. Min spesielle favoritt var Grace Jackson – noen flottere kombinasjon av vakker kvinne og tilsvarende løpssteg har neppe vært fremvist på noen friidrettsbane. Alle de nevnte har frontet Jamaica`s medaljefangst i OL/VM. Donovan Bailey og Linford Christie er eksempler på utøvere som har vunnet sine medaljer for andre nasjoner, men som er født på Jamaica.

Triumfene fra Beijing er rykende ferske. Usain Bolt var den store helten i «Birds Nest» med sine 3 gullmedaljer og verdensrekorder. Den siste sammen med sine venner på 4x100m-laget. På pallen etter kvinnenes 100m var det kun plass til de tre jentene fra Jamaica.

De fleste av landets skoler har friidrett på programmet. Allerede i barneskolen konkurreres det. Og, de beste kvalifiserer seg til de prestisjefylte friidrettskolene som Kingston College og Vera Technical College. Det årlige skolemesterskapet samler mer enn 30.000 tilskuere. Tidligere OL-mester Donovan Bailey fortalte nylig om hvilken opplevelse det var å være tilbake i Kingston som æresgjest under årets skolemesterskap, og å se 13-årsklassen på 100m bli vunnet på 10.8. Konkurranser er en del av skolehverdagen.

Hvilken forskjell fra Norge der konkurranser i skolen er bannlyst. Vi må da beskytte våre håpefulle må vite – på med hjelm, og kvæl dem i trygghet. I min oppvekst ble mangt et talent oppdaget under skolenes landsidrettsstevne. Men, det var en farlig arena – fant norske pedagoger og psykologer ut. Sikkert etter meningsløse doktorgradsarbeider.

DEN FØRSTE NORSKE SVØMMEMEDALJEN

Jeg har blogget om Aleksander Dale Oen tidligere. Hvorfor? Fordi han representerer det jeg forbinder med begrepet toppidrettsutøver. Selvfølgelig sammen med sin trener og sitt støtteapparat. Svømming er en idrett med stor utbredelse, og et meget høyt prestasjonsnivå. Tidene som oppnås i bassenget gir et konkret bilde av hvor bra prestasjonen er. Det er ikke muligheter for subjektivt å forklare eller bortforklare et resultat. Klokka sier nådeløst fra om nivået.

Tilbake til min definisjon av en topputøver.

  • Først og fremst representert ved evne og vilje til å gjennomføre den trening og aktiviteter som er nødvendige for å lykkes. For svømmerne i verdensklassen betyr det ofte over 30 treningstimer pr. uke. Og, så skal du leve livet ditt slik at det er mulig å «absorbere» all treningen. Dvs. ernæring, hvile, rekreasjon er sentrale faktorer. Du må være god til å prioritere. Velger du å satse på å bli verdens beste svømmer, sier du automatisk nei til noe annet. Det er lov å drømme om toppresultater, men hvis du ikke gjør jobben din fullkomment er sjansen liten for suksess. For det er helt sikkert noen «gærninger» en eller annen plass i verden som er villige til å ofre det som er nødvendig for å lykkes.
  • Målrettethet, og evne til å utvikle det som er nødvendig for å nå resultatene. Det betyr at fokus må være på utvikling. Jeg har sans for Nils-Arne Eggen`s «god-fot-teori», men en topputøver må også fokusere på å utvikle det som ikke er godt nok. I harmoni med å videreføre det som allerede er bra. Svømmerne har hele tiden arbeidet med å få alle de sentrale faktorene best mulig. Aleksander har ingen lagkamerat som kan «overlappe» hans svakheter. Det er neppe lurt å ta sjansen på det i lagspill heller…..
  • Galskap og kreativitet er avgjørende. Evnen til å se nye løsninger. Det norske svømmemiljøet trente generelt ensidig i bassenget. Da ble det lett mental og fysisk stølhet. Samtidig som det er vanskelig å nå de store treningsmengdene. Ingen lykkes i internasjonal toppidrett i dag hvis treningsvolumet ikke er som hos Dale Oen. Å tro at det klarer seg med intervalltrening 4 x 4min de fleste dagene i uken er bortebom så det holder. De beste i verden trener voldsomt. De norske svømmerne har tilført andre treningsformer i den daglige treningen. Aleksander både løper, går lange fjellturer, padler, går på rulleski m.m. Det gir jo en sterkere kropp og mer variasjon, som også holdet har godt av. Og, enda konkurrerer han på de meste drøye to minutter. Fasinerende.
  • Evne til å lære av andre. Svømmerne har hentet impulser fra andre idretter, ikke minst når det gjelder å spisse mot en toppform. Tore Øvrebø fra Olympiatoppen, som også i mange år har vært Olaf Tuftes trener, har bidratt mye på planleggingssiden. Blant annet har høydetrening vært en verdifull ingrediens i resepten mot toppform når det virkelig gjelder. Ørjan Madsen har også vært sentral i bygningen av den struktur som landslaget jobber etter i dag.
  • Organisering. Landslaget har favnet de gode klubbtrenerne. Derfor er Aleksanders personlige trener en naturlig del av landslaget.

Det er mye å lære av dette for andre idretter. Men, det er lett for de som ikke er så gode internasjonalt å si at:

  • Vår idrett er så spesiell at vi holder på som best vi kan etter tradisjonell tenkning. Strutsen og sanden er det beste metaforet i så henseende.
  • Hos oss holder det med å gjøre mindre. Tull! Eneste grunnen til at man kan klare seg med mindre, er at talentet og forutsetningene åpenbart er større enn hos de fleste. Det ville jeg ikke tatt sjansen på.

Detaljert planlegging er avgjørende for et godt resultat. Syklistenes resultater i den krevende løypa og forholdene i Beijing var ikke all verden. Sannsynligvis fordi forberedelsene ikke var optimale. Hvorfor kaste bort tiden på å kjøre kriteriumsritt i Arendal og Sandefjord den viktige nest siste uken? Det skaper sikkert sykkelinteresse der rittene arrangeres, men passer lite inn i OL-forberedelser. Kurt Asle burde fokusert bedre på restitusjon og spissing etter Tour de France. Det ble mye reising og for lite søvn, hvile og de gode treningsøktene. En tur til San Sebastian ble det også uten at verken Kurt Asle eller Edvald Boasson Hagen fullførte der. Kurt har nådd sitt primære mål i år gjennom de strålende resultatene i Tour`en. Men, hans og lagets resultater i lekene bekrefter betydningen av optimale forberedelser. Da må treningen være optimal, i tillegg til å tilpasse seg en døgnomstilling og endrede klimaforutsetninger. Minst åtte dager før start ville jeg innfunnet meg. Man kan si at mange andre gjorde det samme, men det er et dårlig argument hvis det kan gjøres bedre enn det ble gjort.

Kanskje syklistene raskt bør avtale et møte med Dale Oen og hans team for å lære av deres erfaringer? Kompetanseoverføring på tvers er det sentrale i det norske toppidrettsarbeidet.

Det olympiske landeveisrittet

Lørdag formiddag norsk tid avgjøres det olympiske landeveisrittet for menn i Beijing. Sykling er en av de få idrettene som har vært på det olympiske programmet siden starten i Athen 1896. Den gang kjørte rytterne maratonløypa – først i motsatt retning fra Athen til Maraton, og returnerte til Athen med målgang på Phaliron-velodromen. Det individuelle landeveisrittet har vært arrangert i alle lekene unntatt 1900, 1904 og 1908.

Det olympiske landeveisrittet var inntil 1996 kun åpent for amatører. Pascal Richard, Sveits vant det første åpne rittet i Coca-Cola-hovedstaden Atlanta. Foran dansken Rolf Sørensen og Max Sciandri. Lance Armstrong hadde store forventninger til triumf på hjemmebane, men måtte ta til takke med den «vonde» fjerdeplassen. Under forberedelsene og rittet kjente han de første symptomene på kreftsykdommen som nesten ble hans bane. Og det var en Lance langt fra maksimalt nivå, som deltok på hjemmebane.

Jeg overvar rittet i Sydney i 2000, der Telekom-trioen Jan Ullrich, Alexander Vinokourov og Andreas Kløden satt igjen i finalen – to tyskere og en fra Kazakstan. Alt lå til rette for en spennende finale. Ville tyskerne knekke Vinokourov, som var den antatt sterkeste spurteren av de tre, ved å støte annen hver gang? Det ville jo vært et naturlig scenario. Men, slik gikk det ikke. Alle tre mottok jo sine millionlønninger fra den tyske telegiganten. Forholdet til arbeidsgiveren var viktigere enn en åpen kamp om de olympiske medaljene. Telefonen kimte fra Telekom`s hovedkvarter i Tyskland med beskjed om at med tre Telekom-ryttere i kamp om medaljene, skulle seieren gå til en tysker. Slik ble det organisert, med Vino på sølvplass. Heller ikke i dette rittet maktet «Kong Lance» pallplass. Selv om US Postal ryttere fra flere nasjoner «lojalt» jobbet for sin kaptein.

Den samme problematikken har dukket opp i flere Verdensmesterskap. Der ryttere på tvers av nasjonslagene har hjulpet en lagkamerat til seier. Båndene til arbeidsgiver har vært sterkere enn lojaliteten til nasjonen.

Paolo Bettini skal forsvare tittelen fra Athen. Med hjelp fra fire lagkamerater. Deltagelsen i det olympiske rittet er begrenset på en helt annen måte enn under VM. De store nasjonene kan stille med hele ni ryttere under høstens store begivenhet mot fem i lørdagens ritt. Hvilket også medfører at antallet virkelig gode ryttere er redusert. Statusen til OL-rittet er fremdeles lavere enn en for VM- og Tour de France. Beijing-rittet kommer for tett på avslutningen av den voldsomme tre-ukers belastningen rytterne nettopp har vært gjennom. For mange blir det for kort tid til restitusjon, og oppbygning til ny toppinnsats. I tillegg venter en krevende døgnomstilling på seks timer, kombinert med omstilling til det varme, luftfuktige og forurensede klimaet i Beijing. Mange gode rytterne har derfor meldt forfall til OL. Men, det vil bli en overraskelse om ikke et av de store navnene i sykkelsporten står med gullmedaljen om halsen.

Rytterne representerer sine nasjoner, men de har sin lønn fra sykkellaget. Vil vi få se samarbeid på tvers av landegrensene? Team CSC har som eksempel hele 14 ryttere til start. Team Columbia stiller med ni og Crédit Agricole med syv. Det blir spennende å følge eventuelle konstellasjoner som danner seg underveis. Flere av de mindre meritterte rytterne i feltet er fremdeles uten kontrakter for kommende sesong. Motivene er mange for å innlede et samspill?

Løypa er variert og krevende etter de første paddeflate to timene på vei til rundløypa, som vil avgjøre. Hvilket åpner opp for at outsidere går tidlig i brudd. Siden de store nasjonene har minimalt med hjelperyttere, vil nok disse spares til den avgjørende fasen i de kuperte partiene. Derfor enda større muligheter for de ukjente til å vise seg frem i TV-ruta.

Sykkelsporten har ikke fått skikkelig fotfeste i det enorme landet der øst. Proffrittet Tour of Qinghai Lake kan vise til syv årganger. Et krevende ritt, som bringer rytterne opp fjell til 4000 m.o.h. Kjente ryttere som Damiano Cunego og Tom Danielson har vunnet tidligere utgaver. I år ble det dobbeltseier til stordoperne Tyler Hamilton og Marek Rutkiewicz. Men, rittet arrangeres i provinser langt vest i landet, og ser ikke ut til verken å skape nasjonal interesse, eller klatre når det gjelder internasjonal prestisje. Svensken Bert Johansson, som vant det olympiske landeveisrittet i Montreal 1976, arbeider aktivt for å øke interessen i Kina. Foreløpig har han hatt større suksess med å skape interesse for terrengsyklingen. Tenk på potensialet som finnes i Kina? Er det ikke «nine million bicycles» Katie Melua synger om? Den lokale favoritten heter Fyu Li, som hadde kontrakt med Discovery Channel i fjor. En kinesisk rytter som henger med teten til slutt vil være en «gave til internasjonal sykkelsport».

Kurt Asle Arvesen er det norske håpet, slik jeg ser det. Men, feltet er ikke sterkere enn av det er rom for flere gode norske plasseringer. Kurt er en mester til å prestere når det gjelder. Niendeplassen fra Athen var en av de beste norske prestasjonene under lekene for fire år siden. Jeg har forventninger til et enda bedre resultat lørdag. Lykke til alle fire!

Det vil smake med en norsk medalje igjen. 24 år er det siden Dag Otto Lauritzen vant bronsemedaljen i «bakerovnen» i Los Angeles. Bak Alexi Grewal og Steve Bauer, og foran Morten Sæther, en annen stor norsk syklist. Det har altså skjedd før, da kan det skje igjen?