I fjor ble Cadel Evans med sin 2.plass den første fra ”Down Under” på pallen i Tour de France. I år er 31-åringen den største av alle de store favorittene, slik jeg ser det. Cadel har gradvis arbeidet seg opp til å bli en vinner i de virkelig store etapperittene. Prestasjonen i fjor ga ham tittelen ”Årets Idrettsutøver” i Kengurulandet. Foran vinneren av Iron Man – Chris Mc Cormack.
Jeg pleier å si at forutsetningen for å lykkes i utholdenhetsidrett, er å være mye ute i skog og mark. Evans har en slik oppvekst i den lille landsbyen Arthurs Creek i Victoria. Der det verken fantes butikker eller skole, og de eneste beboerne jobbet i stallene til Cadels mor. Dette er for øvrig området der Crocodile Dundee ble spilt inn. Han har en bakgrunn som en av verdens beste trerrengsyklister med to sammenlagtseire i World Cup. Under de Olympiske Lekene på hjemmebane i Sydney var han den store favoritten, men var uheldig og brakk kravebeinet to ganger i oppkjøringen. Første gang i Tour Down Under i februar, før det smalt igjen så sent som i mars. Langt fra toppform kjørte han inn til 7.plass i rittet han så gjerne skulle vunnet. Siden har han brukket kravebeinet ytterligere tre ganger – noe som må sies å være uoffisiell verdensrekord. En plate er nå operert inn i skulderen som stabilisering.
Opphold i Europa med det australske u/23-landslaget førte ham til Mapeis rekrutteringslag i 2002. Italienerne hadde sett potensialet til den rolige og reserverte gutten da han – bokstavelig talt – klatret til topps i Østerrike Rundt året før. Giroen foregår for fullt i disse dager. I utgaven for seks år siden, markerte Evans seg for første gang i et virkelig stort ritt. Etter flott kjøring på de foregående fjelletappene, sto han plutselig med den rosa ledertrøya etter 16.etappe. Det virkelige sensasjonen var på vei – italienerne var rystet. Men, så sprakk han med et smell påfølgende dag, som ryttere ofte gjør i sitt første treukers ritt. På etappen til Folgaria gikk han tom for næring, og tapte 17.11 til Paolo Savoldelli. Evans beskrev det som ”at lyset brått sluknet”. Noe som kan skje i mange sammenhenger. Men, dette var altså på sykkelsetet. Jeg husker godt bildene av den likebleke unggutten som forsøkte å holde sykkelen på veien opp de bratte bakkene, der rytterne fosset forbi én etter én.
Det er ingen tilfeldighet at Australia er blitt en av syklingens stormakter. Som i de fleste sammenhenger der resultatene er gode, skyldes det et strukturert utviklingsarbeid. Fra 1987 har sykkel vært en satsingsidrett ved The National Institute of Sports. Treningen ble ledet av legendariske Charlie Walsh, som var kjent for å trene sine ryttere til grensen av det som var forsvarlig.. De tøffeste, som Stuart O`Grady, Bradley McGee og Michael Rogers overlevde. ”Belastningen både fysisk og mentalt var voldsom”, sier McGee. I starten var suksessene større på bane enn landevei. Så overtok Shayne Bannan som landslagstrener i 2000. Han trente bane- og landeveissyklistene sammen. Banerytteren har få oppgaver, ved å introdusere dem til landeveien ville de få et bredere perspektiv på syklingen. Luke Robers, som kjørte noen sesonger for Team CSC, men som har bane som sin spesialitet kan være et eksempel på tenkningen. Han var en del av landslaget siden 1996 med usedvanlige testresultater bl.a. Banesyklingen har gitt ham gullmedaljer i både verdensmesterskap og olympiske leker. Men, han så ikke på syklingen som noen karrierevei. Til det var banesesongen for kort. Som et resultat av den felles satsingen på bane og landevei, fikk han markert seg i Europa. Og, via kontrakt med et tysk profflag, kunne han bygge opp sin basis gjennom et godt konkurranseprogram på landeveien i Europa.
Det ble bygget et pyramidesystem – fra de lokale klubbene, via regionslag til landslaget. Hver region, eller delstat, har sitt treningssenter der rytterne har kvalifiserte trenere og medisinsk støtteapparat. Fra regionslagene rekrutteres rytterne til juniorlandslaget. Fokus er ikke å vinne medaljer i junior-VM. Det viktigste er at rytterne får teste seg internasjonalt, og venne seg til å ligge lenge på treningsleir i Europa. Rytterne må glemme forskjellen på bane og landevei. Den australske filosofien er at begge grenene baserer seg på den samme utholdenhetsbasen.
Som medlem av junior- og U21-landslaget er rytterne seks uker i Europa. For U23-landslaget kan oppholdet i Europa vare i seks måneder med base i Italia. Først når rytterne er eldre enn 23 år, spesialiseres det. Den gamle proffen Neil Stephens har en koordineringsjobb for de rytterne som etablerer seg som proffer i Europa. I dag er det over 40 australske proffer. Rytterne følges opp av fysiologer fra The National Institute of Sports slik at de er best mulig forberedt til VM, og i år Beijing.
Slik toppidretten har utviklet seg, er det tilfeldig om man lykkes uten en målrettet, organisatorisk fundamentert satsing, som gjennomsyrer miljøet fra grasrota til enerne i verdenstoppen. Australierne du ser i de store rittene i TV-ruta har vært gjennom en strukturert skolering og matching, som få andre. Australia har etablert seg som en av idrettens virkelige stormakter. Sjekk resultatlistene fra Beijing, og du vil oppleve at suksessene kommer på mange arenaer.
Aussie, Aussie, Aussie – oy, oy, oy!!!