Helvedet i nord

TV 2 viste forrige søndag et dramatisk Vlaanderen Rundt. Sykkelsporten på sitt beste. Kommende søndag byr på Paris-Roubaix – nok en godtbit. Rittet arrangeres for 106. gang.

Jeg tror en vesentlig årsak til at sykkelsporten har så stor oppmerksomhet rundt sine klassikere, er at man har vært dyktige til å holde på tradisjonen. Rittets profil endres ikke vesentlig fra år til år. Det skapes en tradisjon, og det tyder på at de idrettsarrangementene som klarer å holde fast ved sitt konsept, bevarer oppmerksomheten. Selvfølgelig justert med naturlige moderniseringer i moderate former. Langrenn strever nok noe for tiden, fordi endringene har vært så omfattende at den vanlige publikummer har problemer med å holde seg oppdatert. Distansene endres, likeså stilart, konkurransemønster med mer vekt på fellesstart enn intervallstart osv. På sikt vil tilpasning skje og endringene fordøyes, men det er et signal om at endringene ikke bør være for store.

Paris-Roubaix

Paris-Roubaix kalles av mange for ”Helvedet i Nord” (L`enfer du Nord). Rett nok kan rittet være en voldsom utfordring, som for mange nok føles som en forgård til dommedag. Men, klisjeen er knyttet til at området der rittet går gjennom, var sentrale slagmarker under første verdenskrig. Slagmarker som etterlot seg hundretusenvis av døde ungdommer på begge sider.

Men, rittet i seg selv er en utfordring. Jeg har kjørt de fleste av brosteinspartiene, og kan love at det er noe annet enn vår oppfatning av begrepet brostein. Steinene ligger tilfeldig strødd utover på smale kjerreveier. Bilen jeg kjørte hoppet stadig ut av gir på grunn av ujevnhetene, og det var i utgangspunktet ingen dårlig bil jeg kjørte. Regner det, blir steinene såpeglatte, og i tillegg renner søle, kumøkk og lignende inn over steinene. Å balansere sykkelen er en risikosport av første klasse.
Jeg trente Ringerike Sykkelklubb bl.a. i 1998 da lagets ryttere utgjorde brorparten av u/23-landslaget. Som det året deltok i ungdomsutgaven av rittet. Min jobb var å kjøre en av følgebilene. Hvilket var en opplevelse for livet. Thor Hushovd vant etter en strålende oppvisning, og Gabriel Rasch viste den gang at han har taket på det vanskelige underlaget. Han var med i den lille tetgruppen inn på nest siste brosteinsparti, men punkterte dessverre. Og, da var toget gått. Det var også interessant å se lagets lette ryttere, som ikke hadde mulighet til å holde sykkelen mot underlaget – de ble kastet opp og ned i et sett.

Vinneren av Paris-Roubaix må ha mer flaks enn i vanlige ritt. Fordi punkteringer og velt skjer hyppigere. Thor ”er lavet” for å vinne P-R. Han er kraftig og tung – det siste er en forutsetning for å holde sykkelen mot underlaget. Rittet er flatt, hvilket også passer Thor. Og, han er usedvanlig teknisk god. Men, så er det flaksen. De gangene han har kjørt som proff, har han veltet og punktert på de gale stedene. Fjoråret ble ødelagt på grunn av en kraftig influensa. Men, for hver gang uhellene skjer, øker sannsynligheten for at han skal komme over brosteinen uten de store uhellene.

I Vlaanderen Rundt skjedde det jeg forutsa i begynnelsen av sendingen. Rytterne forserte 17 krappe bakker som kom tett på hverandre etter de første 99 km`ene. Belastningen som skal til for å komme opp bakkene er en helt annen enn i de lange Tour de France-bakkene. Der må rytterne ligge like rundt sin anaerobe terskelverdi for å komme opp. Da jobber rytterne innenfor den aerobe energiomsetningen. Det betyr at energileverandøren er det oksygenkrevende energisystemet der fett og sukker forbrennes, og ender som karbondioksyd og vann. Det er selve forbrenningsprosessen som avgir energi, men det er et samsvar mellom opptak og forbruk av oksygen ved denne belastningen.

Bakkene i Vlaanderen er så bratte at energikravet er større enn det som omsettes ved hjelp av den aerobe energiomsetningen. Da må kroppens ”hjelpemotor” settes inn, dvs. den anaerobe energiomsetningen. Ved hjelp av dette systemet splittes glukose til melkesyre, og noe energi blir frigjort til bruk i muskelkontraksjonen. Problemet med dette energisystemet er at det har relativt liten kapasitet, og hele kapasiteten oppbrukes i løpet av 2 min ved maksimalt arbeid. Når det blir gjentatt bruk av hjelpemotor, vil de/den lykkes best som raskt kan komme tilbake i ”normaltilstand” i de lette partiene mellom bakkene. Men, det er snakk om irreversibilitet, dvs. man kommer ikke helt tilbake til normalnivå. Og, det blir vanskeligere for hver bakke som forseres. Der tror jeg Thors utfordring ligger når det gjelder å lykkes i Vlaanderen Rundt. Kurt, derimot virker å ha en noe høyere kapasitet her.

Paris-Roubaix er flatt, det er en voldsom belastning med sine 259 km, hvorav 52,7 km (av de siste 160 km`ene) er brosteinspartier. Det svir, men likevel vil belastningen være rundt anaerob terskel på de mest krevende partiene. Thor`s fysikk vil ikke ha noe problem – normalt – med å håndtere denne belastningen. Han er i mine øyne en av de virkelig store favorittene. Hvis bare ikke skaden fra onsdag hemmer?

Kurt vil være der igjen. Team CSC har vinneren av de to siste utgavene i Stuart O`Grady og Fabio Cancellara. For et lag!!!! Cancellara er mye den samme typen som Thor, også for ham er Paris-Roubaix en større mulighet enn sist søndag.


Da får vi se – gled dere. Det er minst 30 ryttere som kan vinne. For rytternes del håper vi på tørre veier. Det har vært nok stygge skader under regnværsutgavene.