Julaften i påsken

Norsk idrett har fått en ny utøver i den absolutte verdenstoppen. Alexander Dale Oens tre EM-medaljer gir håp om endelig en norsk olympisk svømmemedalje – 112 år etter de første olympiske leker. Det er på tide, men vi skal også huske at svømming er en av de virkelig store olympiske idrettene.
Oen er den første mannlige svømmer med internasjonale medaljer. Irene Dalby vant sine to EM-gull på de lengste fridistansene i 1991. Og, vi aldrende husker Lene Jensens VM-sølv på 100 m fri bak en øst-tysk kjempedame med bassrøst i 1978. En prestasjon som ga Lene Morgenbladets gullmedalje for årets beste idrettsprestasjon i vinterlandet.

AlexanderGutten fra Øygarden er så god at han kan bryte barrieren i Beijing. For olympiske leker blir det, selv om Kina langt fra har oppfylt kravene til bedring av menneskerettighetene. Verdens oppmerksomhet er på undertrykkelsen i Tibet. Noe Kina systematisk har holdt på med i lang, lang tid. Men, som Gerhard Heiberg sier: «Kina henretter i dag ikke folk på idrettsbanene». Spiller det noen rolle så lenge omfanget av henrettelser er på samme nivå – uten normal rettergang. IOC er en idrettslig anakronisme, og er langt mer opptatt av gods og gull enn menneskerettigheter.

Langt hyggeligere er oppmerksomheten rundt Dale Oen. Rett nok var det «bare» europeiske svømmere i Eindhoven. Men tidene Alexander oppnådde er i ypperste skikt. I OL svømmer han 100 m og 200 m. Gulltiden på 100 m er bare 0,63 sek bak verdensrekorden til Brendan Hansen, USA, fra 2006. Og, den siste lengden svømte Oen bare 0,12 sek langsommere enn Hansen. Og, godt under Hansens olympiske gulltid fra Aten i 2004 var han også.

På 200 m hadde Alexander en fantastisk avlsutning, og var 0,86 sek raskere enn den russiske gullvinneren på den siste lengden. Rett nok reddet russeren seg i land med en liten tiendel, men avslutningen har sikkert gitt bøtter av selvtillit. De siste 50 m var også raskere enn da Brendan Hansen satte verdensrekorden på distansen.

Gradvis har resultatene blitt forbedret. Allerede i Aten for fire år siden var Dale Oen olympisk deltager – som læregutt. Akkurat som Vebjørn Rodal var det i Barcelona fire år før suksessen i Atlanta.

Resultatene skyldes langvarig og systematisk arbeid. Like fra gutten 16 år gammel flyttet til Laksvåg for å bli god til å svømme parallelt med å følge skolen. Svømmelandslaget har vært flinke til å utnytte mulighetene som ligger i ressursene i Olympiatoppen. Ikke minst har den faglig dyktige Alex Wisnes vært tett trukket med i utviklingen. Og, han var selvagt på plass i Eindhoven for hjelpe til med å videreutvikle bevegelsesmønsteret. Som han gjør for Trond Nymark, en annen av de olympiske medaljekandidatene fra Bergen. Knapt noe menneske i Norge ser og forstår teknikk som Wisnes.

Svømmelandslaget har utviklet en interessant modell under ledelse av landslagssjef Petter Løvberg. De personlige trenerne er like selvsagte på landslaget som svømmerne. Det er skapt et miljø hvor trenerne faglig utfordrer hverandre hele tiden for å kunne klatre i utviklingstrappen. Allsidighet i treningen er bragt inn. Dale Oen både turner, løper, går lange turer i fjellet, padler, bruker rulleskiene m.m. Dermed tåles mer trening, motorikken bedres, mentalt blir det også avveksling. Flott tenkt. Ca. 750 treningsøkter gjennomføres pr. år. Det må til – de gjør det jo de andre av våre beste, som Olaf Tufte, Eirik Veraas Larsen bl.a. For mange er opptatt av hvordan man kan slippe unna med minst mulig. De nevnte vet at det holder ikke med 4×4 min intervaller de fleste av ukas dager. Det blir som å pisse i buksa………

Gakk nå hen dere andre utøvere i distriktet som ønsker å bli internasjonalt gode. Medieoppmerksomhet og idrettslig nivå henger ikke nødvendigvis sammen. Har du lyst til å bli topp i din idrett, bør du sette deg ned med trener Stig Leganger-Hansen og Alexander og finne ut hva de gjør, og hvordan de lever for å lykkes.

Men, jeg har i mitt idrettsliv dessverre altfor mange ganger møtt utøvere/trenere som er for opptatt av å systemforklare hvorfor egen idrett er så forskjellig fra andres. Jeg er sikker på at det er flere likheter enn forskjeller på å spille fotball/håndball på den ene siden, og å svømme f.eks.

Leganger-Hansens filosofi går bl.a. ut på systematisk å utnytte de mulighetene som ligger i de svake sidene, og gjøre noe med disse. Selvfølgelig med basis i det som er bra! Det strider noe med Nils Arne Eggens god’fot-teori. Min erfaring er at det nytter ikke å bli virkelig god i individuell idrett hvis du ikke systematisk jobber med å fjerne svakheter. Alene i bassenget er det ingen lagkamerater å støtte seg på. Det samme burde selvfølgelig gjelde på alle plasser i Rosenborg.

Jeg gleder meg til fortsettelsen – jeg tar av meg min vinterlue, som jeg dessverre måtte finne fram igjen. Til ære for Dale Oen, og hans dyktige trenerapprat. Måtte hell og lykke følge dere i alle de små basseng verden rundt!