Når erklæring møter virkelighet

Så slapp katten ut av sekken: Det ble en topartiregjering, slik undertegnede har trodd helt siden valgnatten.

Men fortsatt skal det forhandles. Kan vi ende med en ettpartiregjering? Forhandlinger betyr jo mulighet for brudd, og brudd i denne konteksten kan teoretisk bety at Erna må regjere alene.

Hun ville jo så gjerne ha alle med. Særlig lå det i kortene at Frp måtte inn i regjering denne gangen. Erna og Høyre orket ikke tanken på å ha Siv jensen gående i Stortinget med et stort Frp i opposisjon fram mot valget i 2017. De har prøvd det før, fra 2001 til 2005. Det tapte Høyre stort på, og Frp vokste seg digre.

Det lå like mye i kortene at Krf måtte holde seg utenfor denne gangen. De var ikke bare med i regjeringen fra 2001 til 2005, de hadde til og med statsministeren som ga regjeringen sitt navn. Likevel ble partiet halvert fra sitt historisk sterke nivå på 12 prosent. Bare Venstre kom styrket ut av de tre regjeringspartnerne i Bondevik II-regjeringen.

Det virkelig historiske nå er at Frp går inn i regjeringen. Etter 40 år i opposisjon skal partiet ta ansvar for handlingsregel og bompenger. Ingen vet hva dét vil gjøre med partiet. Derfor er det et særdeles modig skritt Siv Jensen nå tar. Hun greide det Carl Ivar aldri fikk til. Men hun blir også den første Frp-leder som skal møte velgerne fra posisjon. Hun er nok like spent som oss andre på hvordan det vil bli.

Hvis ikke Ernas og Knut Arilds historier fra 2005 er ferske nok, kan hun jo høre med Liv Signe Navarsete og Kristin Halvorsen hvordan regjeringsslitasje arter seg. SV opplevde den til og med før de kom i regjering. Etter Aps katastrofevalg i 2001, var SV oppe og luktet på 20-tallet. De holdt et høyt nivå helt inn i valgåret 2005, med rundt 16 prosent på målingene. Så startet medienes kritiske gransking av partiet. Ved valget samme år fikk SV 8 prosent. Ved valget i 2009 ble det 6,2 prosent, og i år var det så vidt båten bar. Audun Lysbakken slet seg akkurat over sperregrensen med 4,1 prosent.

Hvorfor være festbrems i en historisk stund for Fremskrittspartiet, og hvorfor i det hele tatt spekulere over muligheten for at enigheten vi fikk presentert i går, kan ryke?

Fordi avtalen ikke er inngått med de som egentlig bestemmer: Velgerne.

Siv Jensen kan gjerne ha hele landsstyret bak seg, men Fremskrittspartiets velgere har ikke stemt på denne avtalen. De stemte på det partiet de har kjent i 40 år, som innbitt har slåss mot bompenger, og som i alle debatter har snakket nedlatende om handlingsregelen. Carl I Hagen har foraktelig hånet «skredder- og veverøkonomene i Finansdepartementet», inspirert av eventyret om Keiserens nye klær.

Nå skal Siv Jensen inn som finansminister og bli sjef for det hele. Og bompenger blir det fortsatt, mer enn noen gang. Stortinget har vedtatt en rekke nye bomprosjekter som fases inn de neste årene. I valgåret 2017 kommer det til å bli krevet inn flere bom-kroner enn noen gang i kongeriket. Det nye er at nå skjer det med Frp i regjeringen, ikke utenfor. Kanskje til og med som ansvarlige for både Finans- og Samferdselsdepartementet.

I den andre vektskålen kan Frp legge gjennomslag på asylområdet, en utredning av et klarere skille mellom investeringer og drift på statsbudsjettet, redusert bompengeandel i kommende, nye veiprosjekter, veisatsing ut over nivået i den nylig framlagte Nasjonal Transportplan, og en gjennomgang av måten samferdselsinvesteringene gjøres på. For å nevne noe.

Det er selvsagt mer i den foreliggende avtalen Frp vil si at de er fornøyde med, men jeg tror dette er det viktigste for velgerne deres. Det er dette partiet nå skal bli målt på. Og velgerne deres er ikke vant til å høre partiet snakke om «kompromissets nødvendighet» og om «ta og gi». I Nordland trodde både Høyres og Frps velgere og tillitsvalgte at bare SV var ute av kontorene, så ble det full fart i oljeaktiviteten. Nå er konsekvensutredningen av områdene utenfor Lofoten og Vesterålen lagt på is i fire nye år. Fra nord meldes det alt om sinne og frustrasjon i de to partiene.

Og dette blir det mest spennende de kommende fire årene: Hvordan tåler Frp møtet med sin egen grasrot etter å ha inngått betydelige politiske kompromisser der de før var kompromissløse. Dette vil prege også de kommende topartiforhandlingene med Høyre. Og det vil prege livet i regjering, hver eneste dag.

Vi vet lite om hvordan psykologien og dynamikken vil slå ut når velgerbevegelsene etter hvert kan leses på meningsmålingene, spesielt hvis Høyre og de to partiene i Stortinget styrker seg betraktelig på Frps bekostning. Det kan skje alt i høst, ja, det kan til og med skje mens forhandlingene fortsatt pågår.

Derfor har vi ikke lagt det mest spennende i dette politiske spillet bak oss. Vi har det mest spennende foran oss. Det skjer når erklæringer og dokumenter møter virkelighet og velgere.

Det blir høy temperatur på Sundvolden hotell.

PS!

Jeg tror ikke det blir Høyre alene i en ettpartiregjering. Jeg tror Frp nå er så innstilt på å gå i regjering at de bøyer av for sin nye bergenske sjef. Men hva som siden skjer i møtet med velgerne, betyr mye for hvilket lag som møter velgerne i 2017.