Sofaen senker Ap

Da har jeg gjort min borgerplikt i gymnastikksalen på gamle Nordlandet barneskole i Kristiansund.

Selv i slike omgivelser, hvor jeg vanligvis spiller fotball med gutta på fredager, er det en viss andakt over denne demokratiets enkleste, men helt fundamentale gjerning.

Akkurat det å få så mange som mulig av oss til å stemme, er en utfordring for demokratiet. Men det er også en utfordring for partiene. Deres største konkurrenter er ofte ikke de andre partiene, men sofaen. Denne gangen ser det i særlig grad ut til å ramme det tradisjonelt største, Arbeiderpartiet.

Velgerne har demobilisert, som det heter. De som stemte Ap i 2009, svikter. Noen nye velgere har selvsagt kommet til, men ikke mange nok til at det kompenserer for de som er blitt borte. Ap lekker også til andre partier, noen har gått til Høyre, noen har gått til andre partier, herunder Miljøpartiet det grønne, som på enkelte målinger har forsynt seg med nærmere 30.000 tidligere Ap-velgere.

Men flest har gått til sofaen. Eller gjerdet. Eller andre steder hvor de gjør alt annet enn å stemme på partiet. Ifølge de siste nasjonale målingene ligger Ap an til en lojalitet på rundt 70 prosent av 2009-velgerne. Noen målinger har dem litt under, noen litt over. For å sikre flertall og fire nye år, måtte Ap trolig ha hatt rundt 80 prosent lojalitet fra 2009, og i tillegg styrket seg også i andre grupper enn dem som stemte på partiet forrige gang.

Dette har vært Jens Stoltenbergs store utfordring gjennom hele valgkampen. Og det er hovedforklaringen på at det etter alle solemerker blir regjeringsskifte.

I tillegg har Stoltenbergs samarbeidspartnere slitt. Både Senterpartiet og SV fikk 6,2 prosentpoeng i 2009. Det klarer de neppe denne gangen. Liv Signe Navarsete havner vel på 5-tallet et sted. SV var i ferd med å gå fullstendig i oppløsning. Men Audun Lysbakken har kjempet som en løve, og vil få uttelling for det. Jeg tror SV kan gjøre det langt bedre enn noen hadde trodd for få uker siden. Partiets desperate bønn om hjelp, og Lysbakkens sterke og tydelige innsats i debattene, ser ut til å ha gitt et løft.

Arbeiderpartiet har imidlertid ikke fått det løftet de fleste hadde regnet med gjennom valgkampen. Jens Stoltenberg har levert en ny, sterk valgkamp, men det har ikke gitt uttelling til nå. Partiet ligger fortsatt under 30-tallet på ubehagelig mange målinger. Kampen om å bli største parti er på ingen måte avgjort.

Det er mot denne bakgrunnen vi må se de siste dagers påminnelser om at Ap også kan regjere alene, dersom det borgerlige flertallet ikke skulle greie å bli enige eller gå fra hverandre i løpet av perioden, og dersom Ap blir stort nok. Det siste betyr største parti i Stortinget.

Trond Giske er den som har sagt det hyppigst og klarest, blant annet her:

http://www.tv2.no/nyheter/politisk/giske-ap-kan-regjere-alene-4118060.html

Statsministeren har vært litt mer forsiktig, men har formidlet samme budskap, først i partilederdebattene, og siden i intervjuer.

Hvorfor snakker Ap-toppene nå om en plan B, mens de fortsatt kjemper for plan A?

Av flere åpenbare grunner:

Aps eneste realistiske mål er nå å bli største parti. Det er reell fare for at også det kan ryke. Da må det en kraftig mobilisering til på slutten. Det er grunn til å frykte ytterligere demobilisering fordi mange Ap-velgere kan tenke at flertallet ryker likevel, og at det derfor ikke er vits i å stemme.

Mange Ap-velgere fra 2005 og 2009 er nå lei av det rødgrønne prosjektet, og lar være å stemme fordi «de ikke kan stemme Ap, men tvinges til å stemme rødgrønt».

Mange velgere tror at de rødgrønne vil opptre sammen også i opposisjon, som en blokk, etter å ha tapt valget.

Ap-toppene ønsker nå, helt på tampen, å minne om at det rødgrønne prosjektet har vært et flertallsprosjekt. I kveld ryker antakelig flertallet. Da oppstår en ny situasjon. I slike situasjoner vil Ap stå friest mulig til å manøvrere gjennom stortingsperioden, også til å kunne gå i regjering, dersom en teoretisk parlamentarisk situasjon skulle tilsi det. Å minne om at det er slik, for å utløse de siste velgerreservene, er det viktigste, uavhengig av hvor sannsynlig det er at en slik situasjon skulle oppstå.

Hvordan kommer det så til å gå?

Det er som kjent farlig å spå, og spesielt om et resultat som bare er timer unna.

La meg likevel ta sjansen på noen oppsummeringer til slutt:

Ap blir størst, men kan havne både over og under 30-tallet. Alt over 30 er en seier nå. Men sofaen senker partiet og drømmen om fire nye år.

Høyre blir nest størst. Partiet har tapt valgkampen, men vinner valget.

Venstre og Krf gjør gode valg fordi borgerlige velgere som ønsker regjeringsskifte, ser at Frp blir med i regjeringen, og vil styrke det borgerlige sentrum. Derfor stemmer de V og Krf i stedet for Høyre.

Siv Jensen og Frp har gjort en god valgkamp og hanker inn et godt resultat målt mot bakgrunnstallene på målingene det siste året. Likevel blir det klart dårligere enn 2009, da Frp fikk 22,9 prosent.

Jeg har lenge trodd at Miljøpartiet De Grønne ville bryte sperregrensen, men tviler nå, spesielt etter at de knapt greide det i skolevalgene.

Da har jeg lagt hodet på blokka. Om noen timer har vi fasiten.

Godt valg!