Hvorfor ikke plan B?

Denne uken publiserte TV 2 en meningsmåling som viste at Arbeiderpartiet kan tjene stort på å «kvitte seg» med regjeringspartnerne SP og SV.

Men at den rødgrønne regjeringen skal oppløse seg selv, eller bli tvangsoppløst av statsministeren tre uker før valget, er utenkelig. Stoltenberg har ingen plan B nå. På jevnlige spørsmål om hva han tenker om dårlige målinger og en valgkamp i motvind svarer statsministeren det samme: «jeg har tenkt å vinne dette valget, slik at det rødgrønne regjeringsprosjektet får fire nye år».

Selv har jeg tidligere gitt uttrykk for undring over at SV ikke for lengst har gått ut av regjeringen, for å stå bedre rustet til møtet med De Grønne. Kollega Tor Mikkel Wara publiserte i går ganske oppsiktsvekkende tall om svært lave popularitetsmålinger for Stoltenbergs to partnere; Liv Signe Navarsete og Audun Lysbakken: http://blogg.tv2.no/tor-mikkel-wara/2013/08/22/stoltenbergs-mollesteiner/

Likevel vil det altså ikke skje noe formelt rundt regjeringskonseptet før valget. Hvorfor ikke?

Jo, fordi SP og SV åpenbart ønsket å fortsette samarbeidet, om nå Ap på noe tidspunkt har ønsket å oppløse det. 

Og fordi å løse opp prosjektet før perioden er avsluttet, ville være risikabelt. Selve den store, strategiske historien om prosjektet handlet jo om å gi Norge en flertallsregjering. Og enda mer risikabelt ville det være om det skjedde i strid. «Bedre å henge sammen enn å bli hengt hver for seg», må de tre ha tenkt.

Alle de tre partiene har selvsagt diskutert strategien og regjeringsspørsmålet i god tid før valgkampen begynte. Konklusjonen kjenner vi. SVs begrunnelse for ikke å bryte ut, er uklar for meg, men jeg aner en betydelig indre uenighet rundt spørsmålet. Kristin Halvorsen & co blir sittende perioden ut, og hun går kanskje over i historien som første og siste SV-leder med åtte års regjeringserfaring.

Senterpartiet trives med makten regjeringsdeltakelsen gir dem. For dem var det viktig å sikre enda et godt jordbruksoppgjør, mer penger til kommunene, og mer penger til veier på Vestlandet. «Det kan bli en stund til neste gang, og da får vi holde ut og gjøre det vi rekker før det er slutt», kan ha vært resonnementet. Rent valgstrategisk tror jeg ikke Sp verken tjener eller vinner mye på regjeringsdeltakelsen. Mens all fokus rundt valgkampens daglige meningsmålinger er om de andre småpartiene, og spesielt nykommeren De Grønne, er over sperregrensen, kan Sp jobbe mot målet på rundt seks prosents oppslutning. En oppslutning lik 2009-oppslutningen er faktisk innen rekkevidde for partiet.

For Arbeiderpartiet viser gårsdagens måling at det hadde vært både prosent- og mandatgevinst å hente ved å bryte ut. Men så lenge juniorpartnerne ville fortsette, måtte Stoltenberg og Ap da ha kastet dem ut med tvang. Det ville innebære å forsøke å regjere videre med et svært uvennlig Storting, med en borgerlig opposisjon på regjeringsjakt på den ene siden, og to forsmådde eks-samboere på den andre siden. Det hadde ikke vært noe godt startpunkt for en valgkamp, selv om grunnfjellet i partiet nok ville forstått Stoltenbergs avgjørelse.

Dermed er vi der vi er, drøye tre uker før valget. Min «svogerforskning» har lenge tydet på at en stor gruppe Ap-velgere fra 2009 kunne tenke seg å stemme på partiet igjen i 2013, men nøler på grunn av de to samarbeidspartiene. Målingen fra Ipsos MMI tallfester gevinsten til 124.000 velgere, 4,6 prosentpoeng og 9 mandater:

http://www.tv2.no/nyheter/politisk/jens-kunne-tjent-114000-stemmer-paa-aa-droppe-sv-og-sp-4107740.html

Arbeiderpartiets store utfordring er fortsatt å mobilisere den store gruppen velgere som stemte på partiet i 2009, men som nå sitter på gjerdet, eller har gått til Høyre. Vi kaller dem Arne Olav-velgerne etter Gro Harlem Brundtlands ektemann. Kollega Torbjørn Giæver Eriksen har skrevet innsiktsfullt om denne velgergruppen her: http://blogg.tv2.no/torbjorn-giever-eriksen/2013/08/13/jens-ma-overbevise-arne-olav/

For å mobilisere denne gruppen, må Arbeiderpartiet før valget minne om at man også er klare til å regjere alene, i mindretall, dersom den parlamentariske situasjonen skulle tilsi det. Det sitter i partiets genmateriale å ta ansvar og søke makt. Men da er det en forutsetning at partiet er størst. Ap-ledelsen har dermed en krevende oppgave. På den ene siden må de være lojale mot de to regjeringspartnerne, samtidig må de få kommunisert at samarbeidet ikke varer lenger enn til 9. september hvis flertallet ryker – og at de ikke utelukker å danne en mindretallsregjering i løpet av de neste fire årene.

Nå risikerer partiet at mange velgere blir sittende hjemme hvis målingene inn mot valgdagen viser borgerlig flertall. «Ingen vits i å stemme når det ikke kan bli flertall og Ap fortsatt er bundet til det rødgrønne prosjektet», vil de tenke.

Derfor er jeg helt sikker på at noen i Arbeiderpartiet, på tilstrekkelig høyt nivå, før valget vil minne velgerne om at man ikke er mer bundet til det rødgrønne prosjektet enn at man kan regjere alene dersom flertallet ryker.