Når erklæring møter virkelighet

Så slapp katten ut av sekken: Det ble en topartiregjering, slik undertegnede har trodd helt siden valgnatten.

Men fortsatt skal det forhandles. Kan vi ende med en ettpartiregjering? Forhandlinger betyr jo mulighet for brudd, og brudd i denne konteksten kan teoretisk bety at Erna må regjere alene.

Hun ville jo så gjerne ha alle med. Særlig lå det i kortene at Frp måtte inn i regjering denne gangen. Erna og Høyre orket ikke tanken på å ha Siv jensen gående i Stortinget med et stort Frp i opposisjon fram mot valget i 2017. De har prøvd det før, fra 2001 til 2005. Det tapte Høyre stort på, og Frp vokste seg digre.

Det lå like mye i kortene at Krf måtte holde seg utenfor denne gangen. De var ikke bare med i regjeringen fra 2001 til 2005, de hadde til og med statsministeren som ga regjeringen sitt navn. Likevel ble partiet halvert fra sitt historisk sterke nivå på 12 prosent. Bare Venstre kom styrket ut av de tre regjeringspartnerne i Bondevik II-regjeringen.

Det virkelig historiske nå er at Frp går inn i regjeringen. Etter 40 år i opposisjon skal partiet ta ansvar for handlingsregel og bompenger. Ingen vet hva dét vil gjøre med partiet. Derfor er det et særdeles modig skritt Siv Jensen nå tar. Hun greide det Carl Ivar aldri fikk til. Men hun blir også den første Frp-leder som skal møte velgerne fra posisjon. Hun er nok like spent som oss andre på hvordan det vil bli.

Hvis ikke Ernas og Knut Arilds historier fra 2005 er ferske nok, kan hun jo høre med Liv Signe Navarsete og Kristin Halvorsen hvordan regjeringsslitasje arter seg. SV opplevde den til og med før de kom i regjering. Etter Aps katastrofevalg i 2001, var SV oppe og luktet på 20-tallet. De holdt et høyt nivå helt inn i valgåret 2005, med rundt 16 prosent på målingene. Så startet medienes kritiske gransking av partiet. Ved valget samme år fikk SV 8 prosent. Ved valget i 2009 ble det 6,2 prosent, og i år var det så vidt båten bar. Audun Lysbakken slet seg akkurat over sperregrensen med 4,1 prosent.

Hvorfor være festbrems i en historisk stund for Fremskrittspartiet, og hvorfor i det hele tatt spekulere over muligheten for at enigheten vi fikk presentert i går, kan ryke?

Fordi avtalen ikke er inngått med de som egentlig bestemmer: Velgerne.

Siv Jensen kan gjerne ha hele landsstyret bak seg, men Fremskrittspartiets velgere har ikke stemt på denne avtalen. De stemte på det partiet de har kjent i 40 år, som innbitt har slåss mot bompenger, og som i alle debatter har snakket nedlatende om handlingsregelen. Carl I Hagen har foraktelig hånet «skredder- og veverøkonomene i Finansdepartementet», inspirert av eventyret om Keiserens nye klær.

Nå skal Siv Jensen inn som finansminister og bli sjef for det hele. Og bompenger blir det fortsatt, mer enn noen gang. Stortinget har vedtatt en rekke nye bomprosjekter som fases inn de neste årene. I valgåret 2017 kommer det til å bli krevet inn flere bom-kroner enn noen gang i kongeriket. Det nye er at nå skjer det med Frp i regjeringen, ikke utenfor. Kanskje til og med som ansvarlige for både Finans- og Samferdselsdepartementet.

I den andre vektskålen kan Frp legge gjennomslag på asylområdet, en utredning av et klarere skille mellom investeringer og drift på statsbudsjettet, redusert bompengeandel i kommende, nye veiprosjekter, veisatsing ut over nivået i den nylig framlagte Nasjonal Transportplan, og en gjennomgang av måten samferdselsinvesteringene gjøres på. For å nevne noe.

Det er selvsagt mer i den foreliggende avtalen Frp vil si at de er fornøyde med, men jeg tror dette er det viktigste for velgerne deres. Det er dette partiet nå skal bli målt på. Og velgerne deres er ikke vant til å høre partiet snakke om «kompromissets nødvendighet» og om «ta og gi». I Nordland trodde både Høyres og Frps velgere og tillitsvalgte at bare SV var ute av kontorene, så ble det full fart i oljeaktiviteten. Nå er konsekvensutredningen av områdene utenfor Lofoten og Vesterålen lagt på is i fire nye år. Fra nord meldes det alt om sinne og frustrasjon i de to partiene.

Og dette blir det mest spennende de kommende fire årene: Hvordan tåler Frp møtet med sin egen grasrot etter å ha inngått betydelige politiske kompromisser der de før var kompromissløse. Dette vil prege også de kommende topartiforhandlingene med Høyre. Og det vil prege livet i regjering, hver eneste dag.

Vi vet lite om hvordan psykologien og dynamikken vil slå ut når velgerbevegelsene etter hvert kan leses på meningsmålingene, spesielt hvis Høyre og de to partiene i Stortinget styrker seg betraktelig på Frps bekostning. Det kan skje alt i høst, ja, det kan til og med skje mens forhandlingene fortsatt pågår.

Derfor har vi ikke lagt det mest spennende i dette politiske spillet bak oss. Vi har det mest spennende foran oss. Det skjer når erklæringer og dokumenter møter virkelighet og velgere.

Det blir høy temperatur på Sundvolden hotell.

PS!

Jeg tror ikke det blir Høyre alene i en ettpartiregjering. Jeg tror Frp nå er så innstilt på å gå i regjering at de bøyer av for sin nye bergenske sjef. Men hva som siden skjer i møtet med velgerne, betyr mye for hvilket lag som møter velgerne i 2017.

Sofaen senker Ap

Da har jeg gjort min borgerplikt i gymnastikksalen på gamle Nordlandet barneskole i Kristiansund.

Selv i slike omgivelser, hvor jeg vanligvis spiller fotball med gutta på fredager, er det en viss andakt over denne demokratiets enkleste, men helt fundamentale gjerning.

Akkurat det å få så mange som mulig av oss til å stemme, er en utfordring for demokratiet. Men det er også en utfordring for partiene. Deres største konkurrenter er ofte ikke de andre partiene, men sofaen. Denne gangen ser det i særlig grad ut til å ramme det tradisjonelt største, Arbeiderpartiet.

Velgerne har demobilisert, som det heter. De som stemte Ap i 2009, svikter. Noen nye velgere har selvsagt kommet til, men ikke mange nok til at det kompenserer for de som er blitt borte. Ap lekker også til andre partier, noen har gått til Høyre, noen har gått til andre partier, herunder Miljøpartiet det grønne, som på enkelte målinger har forsynt seg med nærmere 30.000 tidligere Ap-velgere.

Men flest har gått til sofaen. Eller gjerdet. Eller andre steder hvor de gjør alt annet enn å stemme på partiet. Ifølge de siste nasjonale målingene ligger Ap an til en lojalitet på rundt 70 prosent av 2009-velgerne. Noen målinger har dem litt under, noen litt over. For å sikre flertall og fire nye år, måtte Ap trolig ha hatt rundt 80 prosent lojalitet fra 2009, og i tillegg styrket seg også i andre grupper enn dem som stemte på partiet forrige gang.

Dette har vært Jens Stoltenbergs store utfordring gjennom hele valgkampen. Og det er hovedforklaringen på at det etter alle solemerker blir regjeringsskifte.

I tillegg har Stoltenbergs samarbeidspartnere slitt. Både Senterpartiet og SV fikk 6,2 prosentpoeng i 2009. Det klarer de neppe denne gangen. Liv Signe Navarsete havner vel på 5-tallet et sted. SV var i ferd med å gå fullstendig i oppløsning. Men Audun Lysbakken har kjempet som en løve, og vil få uttelling for det. Jeg tror SV kan gjøre det langt bedre enn noen hadde trodd for få uker siden. Partiets desperate bønn om hjelp, og Lysbakkens sterke og tydelige innsats i debattene, ser ut til å ha gitt et løft.

Arbeiderpartiet har imidlertid ikke fått det løftet de fleste hadde regnet med gjennom valgkampen. Jens Stoltenberg har levert en ny, sterk valgkamp, men det har ikke gitt uttelling til nå. Partiet ligger fortsatt under 30-tallet på ubehagelig mange målinger. Kampen om å bli største parti er på ingen måte avgjort.

Det er mot denne bakgrunnen vi må se de siste dagers påminnelser om at Ap også kan regjere alene, dersom det borgerlige flertallet ikke skulle greie å bli enige eller gå fra hverandre i løpet av perioden, og dersom Ap blir stort nok. Det siste betyr største parti i Stortinget.

Trond Giske er den som har sagt det hyppigst og klarest, blant annet her:

http://www.tv2.no/nyheter/politisk/giske-ap-kan-regjere-alene-4118060.html

Statsministeren har vært litt mer forsiktig, men har formidlet samme budskap, først i partilederdebattene, og siden i intervjuer.

Hvorfor snakker Ap-toppene nå om en plan B, mens de fortsatt kjemper for plan A?

Av flere åpenbare grunner:

Aps eneste realistiske mål er nå å bli største parti. Det er reell fare for at også det kan ryke. Da må det en kraftig mobilisering til på slutten. Det er grunn til å frykte ytterligere demobilisering fordi mange Ap-velgere kan tenke at flertallet ryker likevel, og at det derfor ikke er vits i å stemme.

Mange Ap-velgere fra 2005 og 2009 er nå lei av det rødgrønne prosjektet, og lar være å stemme fordi «de ikke kan stemme Ap, men tvinges til å stemme rødgrønt».

Mange velgere tror at de rødgrønne vil opptre sammen også i opposisjon, som en blokk, etter å ha tapt valget.

Ap-toppene ønsker nå, helt på tampen, å minne om at det rødgrønne prosjektet har vært et flertallsprosjekt. I kveld ryker antakelig flertallet. Da oppstår en ny situasjon. I slike situasjoner vil Ap stå friest mulig til å manøvrere gjennom stortingsperioden, også til å kunne gå i regjering, dersom en teoretisk parlamentarisk situasjon skulle tilsi det. Å minne om at det er slik, for å utløse de siste velgerreservene, er det viktigste, uavhengig av hvor sannsynlig det er at en slik situasjon skulle oppstå.

Hvordan kommer det så til å gå?

Det er som kjent farlig å spå, og spesielt om et resultat som bare er timer unna.

La meg likevel ta sjansen på noen oppsummeringer til slutt:

Ap blir størst, men kan havne både over og under 30-tallet. Alt over 30 er en seier nå. Men sofaen senker partiet og drømmen om fire nye år.

Høyre blir nest størst. Partiet har tapt valgkampen, men vinner valget.

Venstre og Krf gjør gode valg fordi borgerlige velgere som ønsker regjeringsskifte, ser at Frp blir med i regjeringen, og vil styrke det borgerlige sentrum. Derfor stemmer de V og Krf i stedet for Høyre.

Siv Jensen og Frp har gjort en god valgkamp og hanker inn et godt resultat målt mot bakgrunnstallene på målingene det siste året. Likevel blir det klart dårligere enn 2009, da Frp fikk 22,9 prosent.

Jeg har lenge trodd at Miljøpartiet De Grønne ville bryte sperregrensen, men tviler nå, spesielt etter at de knapt greide det i skolevalgene.

Da har jeg lagt hodet på blokka. Om noen timer har vi fasiten.

Godt valg!

 

Mot fire spennende år?

Det er under to uker igjen til valget. Sannsynligheten for regjeringsskifte er skyhøy, sannsynligheten for fire nye rødgrønne år er minimal. Hva får vi da?

Det kommer selvsagt an på hvordan Stortinget blir sammensatt. De fire borgerlige samarbeidspartiene sier at de vil gi landet en ny regjering. Det er alt de er enige om, så vi vet ikke hvilken regjering det blir. Her kommer både det indre styrkeforholdet de fire i mellom, og forhandlingene om regjeringsdokumentet, til å bli avgjørende.

Tar vi utgangspunkt i snittet av målingene i august, kan vi for det første konstatere at Erna og Siv ikke får noe blå-blått flertall. De må ha med seg minst ett parti til for å få flertall. Om de klarer seg med bare ett parti til, eller om de faktisk må ha med to partier for å danne flertall, er på ingen måte uviktig. Det kan være styrende for valgkampen de siste ukene, og det kan være avgjørende for om vi går mot fire forutsigbare eller fire spennende år på Stortinget.

Snittberegningen av august-målingene finner du her:

http://politisk.tv2.no/spesial/partibarometeret/

Snittet av målingene for august gir Høyre og Frp 78 mandater. Krf er inne med 10, mens Venstre er inne med 9. Da ser vi at Høyre/Frp/Krf kan danne flertall med 88 mandater, og Høyre/Frp/Venstre kan danne flertall med 87 mandater.

Skal Arbeiderpartiet ha en mulighet til å sprenge den borgerlige blokken i løpet av fireårsperioden for å komme tilbake i en mindretallsregjering alene, er det nesten en forutsetning at Erna må bygge flertallet sitt på både Venstre og Krf. De fleste regner Venstre som svært lojale mot det borgerlige prosjektet. Kampen vil stå om Kristelig Folkepartis hjerte og sjel. Mange i Ap ser for seg at det kan være mulig å bevege Krf til den andre siden av midtstreken i politikken i løpet av perioden, etter at de ser virkningene av Frp i regjeringskontorene for første gang.

En annen uforutsigbar aktør er Miljøpartiet De Grønne (MDG). I snittmålingen til TV 2 for august er de ikke over sperregrensen, men likevel inne med tre distriktsmandater. Også det er godt nytt for Erna.

Med andre ord: Et Storting omtrent slik det ser ut nå, basert på snittet av målingene for august, vil gi stor forutsigbarhet og arbeidsro for Erna & Co. Dersom Høyre og Frp bare trenger Venstre i tillegg for å ha flertall i Stortinget, tror jeg er Erna er «home free» for hele perioden. Hva må da skje de neste to knappe ukene for at situasjonen skal bli annerledes og mer spennende?

Her er noen faktorer som kan endre spillet i Jens Stoltenbergs favør, og som garantert er styrende for hvordan valgkampen nå vil bli ført fra Ap:

Arbeiderpartiet må bli klart større enn Høyre. AP må klatre til minst 31 og Høyre må ned mot 27. Vi vil se en kraftmobilisering fra Aps valgmaskin, med harde angrep på «det borgerlige kaoset» og «urettferdige skattekutt».

SV må over sperregrensen. Partiet kan få drahjelp fra Ap til å klare dette, litt i strid med strategien så langt, hvor de rødgrønne partiene har drevet valgkamp hver for seg.

Venstre må presses ned. Partiet har vist stigende formkurve på de siste målingene, med ny rekord hos VG i dag, på over 7. Partiet må ned mot 5-tallet for ikke å få så mange mandater at de kan danne flertall med Høyre og Frp alene. Å presse dem helt under sperregrensen, slik de rødgrønne klarte i 2009, er nok et for langt lerret å bleke nå, slik august-snittet ser ut. Men det hadde gitt dramatiske utslag i Stoltenbergs favør.

Dersom MDG kommer over sperregrensen, noe de ikke gjør på august-snittet, men derimot på de fleste senere målingene, så blir det enda en aktør å få kontroll på. Partiet har jo ikke utelukket at de kan støtte en borgerlig regjering, og dermed har Erna teoretisk enda et parti å danne flertall med, i tillegg til Venstre og Krf. Men erfaringene fra andre land er at De Grønne heller samarbeider mot venstre, slik de nå gjør i Sverige mot den borgerlige regjeringen, og slik de gjorde i Tyskland, der de satt i regjering med sosialdemokratene.

Den siste brikken i puslespillet, er Frps reelle nivå, som kanskje er den største usikkerhetsfaktoren på målingene. Avhengig av om man vekter mot kommunevalget i 2011 eller stortingsvalget i 2009, varierer oppslutningen på målingene fra 14 til nærmere 20 prosentpoeng. Råtallene de siste ukene har ligget rundt 10-12. Skulle Frp havne så lavt, vil det gi store utslag. Men også Siv Jensen har vist stigende formkurve de siste ukene.

Et mulig valgresultat, med mange spillmuligheter, kan være dette (mandater i parentes): Ap 31,0 % (54), Høyre 27 % (46), Frp 14 % (26), Venstre 5,1 % (8), Krf 5,4 % (9), Sp 5,2 (9), MDG 5,1 % (9), SV 4,4 % (7), Rødt 1,4 % (1), Andre 1,4 % (0).

Mandatberegningen er gjort ved hjelp av programmet til nettstedet pollofpolls.no

Hvorfor ikke plan B?

Denne uken publiserte TV 2 en meningsmåling som viste at Arbeiderpartiet kan tjene stort på å «kvitte seg» med regjeringspartnerne SP og SV.

Men at den rødgrønne regjeringen skal oppløse seg selv, eller bli tvangsoppløst av statsministeren tre uker før valget, er utenkelig. Stoltenberg har ingen plan B nå. På jevnlige spørsmål om hva han tenker om dårlige målinger og en valgkamp i motvind svarer statsministeren det samme: «jeg har tenkt å vinne dette valget, slik at det rødgrønne regjeringsprosjektet får fire nye år».

Selv har jeg tidligere gitt uttrykk for undring over at SV ikke for lengst har gått ut av regjeringen, for å stå bedre rustet til møtet med De Grønne. Kollega Tor Mikkel Wara publiserte i går ganske oppsiktsvekkende tall om svært lave popularitetsmålinger for Stoltenbergs to partnere; Liv Signe Navarsete og Audun Lysbakken: http://blogg.tv2.no/tor-mikkel-wara/2013/08/22/stoltenbergs-mollesteiner/

Likevel vil det altså ikke skje noe formelt rundt regjeringskonseptet før valget. Hvorfor ikke?

Jo, fordi SP og SV åpenbart ønsket å fortsette samarbeidet, om nå Ap på noe tidspunkt har ønsket å oppløse det. 

Og fordi å løse opp prosjektet før perioden er avsluttet, ville være risikabelt. Selve den store, strategiske historien om prosjektet handlet jo om å gi Norge en flertallsregjering. Og enda mer risikabelt ville det være om det skjedde i strid. «Bedre å henge sammen enn å bli hengt hver for seg», må de tre ha tenkt.

Alle de tre partiene har selvsagt diskutert strategien og regjeringsspørsmålet i god tid før valgkampen begynte. Konklusjonen kjenner vi. SVs begrunnelse for ikke å bryte ut, er uklar for meg, men jeg aner en betydelig indre uenighet rundt spørsmålet. Kristin Halvorsen & co blir sittende perioden ut, og hun går kanskje over i historien som første og siste SV-leder med åtte års regjeringserfaring.

Senterpartiet trives med makten regjeringsdeltakelsen gir dem. For dem var det viktig å sikre enda et godt jordbruksoppgjør, mer penger til kommunene, og mer penger til veier på Vestlandet. «Det kan bli en stund til neste gang, og da får vi holde ut og gjøre det vi rekker før det er slutt», kan ha vært resonnementet. Rent valgstrategisk tror jeg ikke Sp verken tjener eller vinner mye på regjeringsdeltakelsen. Mens all fokus rundt valgkampens daglige meningsmålinger er om de andre småpartiene, og spesielt nykommeren De Grønne, er over sperregrensen, kan Sp jobbe mot målet på rundt seks prosents oppslutning. En oppslutning lik 2009-oppslutningen er faktisk innen rekkevidde for partiet.

For Arbeiderpartiet viser gårsdagens måling at det hadde vært både prosent- og mandatgevinst å hente ved å bryte ut. Men så lenge juniorpartnerne ville fortsette, måtte Stoltenberg og Ap da ha kastet dem ut med tvang. Det ville innebære å forsøke å regjere videre med et svært uvennlig Storting, med en borgerlig opposisjon på regjeringsjakt på den ene siden, og to forsmådde eks-samboere på den andre siden. Det hadde ikke vært noe godt startpunkt for en valgkamp, selv om grunnfjellet i partiet nok ville forstått Stoltenbergs avgjørelse.

Dermed er vi der vi er, drøye tre uker før valget. Min «svogerforskning» har lenge tydet på at en stor gruppe Ap-velgere fra 2009 kunne tenke seg å stemme på partiet igjen i 2013, men nøler på grunn av de to samarbeidspartiene. Målingen fra Ipsos MMI tallfester gevinsten til 124.000 velgere, 4,6 prosentpoeng og 9 mandater:

http://www.tv2.no/nyheter/politisk/jens-kunne-tjent-114000-stemmer-paa-aa-droppe-sv-og-sp-4107740.html

Arbeiderpartiets store utfordring er fortsatt å mobilisere den store gruppen velgere som stemte på partiet i 2009, men som nå sitter på gjerdet, eller har gått til Høyre. Vi kaller dem Arne Olav-velgerne etter Gro Harlem Brundtlands ektemann. Kollega Torbjørn Giæver Eriksen har skrevet innsiktsfullt om denne velgergruppen her: http://blogg.tv2.no/torbjorn-giever-eriksen/2013/08/13/jens-ma-overbevise-arne-olav/

For å mobilisere denne gruppen, må Arbeiderpartiet før valget minne om at man også er klare til å regjere alene, i mindretall, dersom den parlamentariske situasjonen skulle tilsi det. Det sitter i partiets genmateriale å ta ansvar og søke makt. Men da er det en forutsetning at partiet er størst. Ap-ledelsen har dermed en krevende oppgave. På den ene siden må de være lojale mot de to regjeringspartnerne, samtidig må de få kommunisert at samarbeidet ikke varer lenger enn til 9. september hvis flertallet ryker – og at de ikke utelukker å danne en mindretallsregjering i løpet av de neste fire årene.

Nå risikerer partiet at mange velgere blir sittende hjemme hvis målingene inn mot valgdagen viser borgerlig flertall. «Ingen vits i å stemme når det ikke kan bli flertall og Ap fortsatt er bundet til det rødgrønne prosjektet», vil de tenke.

Derfor er jeg helt sikker på at noen i Arbeiderpartiet, på tilstrekkelig høyt nivå, før valget vil minne velgerne om at man ikke er mer bundet til det rødgrønne prosjektet enn at man kan regjere alene dersom flertallet ryker.

Alarm i Høyres hus

I helgen så vi den første sprekken i Høyres gode, tålmodige valgkampstrategi: fokus på egne saker, styr unna risikodebatter og spisse konflikter.

Det startet med partilederdebatten i Arendal mandag, der statsminister Jens Stoltenberg angrep Erna Solberg for ikke å ha greid å bygge et mer solid borgerlig alternativ på åtte år. Så blogget Civita-leder Kristin Clemet heftig om statsministerens lederegenskaper og gjennomføringskraft, og fulgte opp med et intervju i Dagens Næringsliv før helgen. Gjørv-kommisjonen var en underliggende premiss for hennes kritikk.

Deretter fulgte Fabian Stang og Per Kristian Foss opp med en stadig tydeligere 22. juli-referanse. Så kom André Oktay Dahl på banen i VG. Høyres justispolitiske talsperson gikk enda lenger; Han slo fast at politi og nødetater hadde vært utstyrt for å komme raskere fram til Utøya dersom Erna Solberg hadde vært statsminister i 2011.

Da gikk alarmen i Høyres hus. Kanskje burde den gått før. Høyres solide kommunikasjonssjef Sigbjørn Aanes rykket ut og forsøkte å legge lokk på debatten. Stortingsrepresentanter og framtredende tillitsvalgte fikk SMS’er med beskjed om å holde kjeft.

Ap-strategene var først usikre på hvordan denne saken ville slå ut. Martin Kolbergs utspill på sakens tidlige stadium kunne fort tippe over til å få kritikk for å innta offerrollen. Men strategene konkluderte raskt med at debatten var bra for partiet. Bakgrunnen for vurderingen er erfaringene fra 2009. Da oppga velgerne «regjeringsspørsmålet» som viktigste sak ved partivalg. Det betyr med andre ord mye å fronte et troverdig regjeringsalternativ. Dette mener Ap er Høyres svakeste punkt. I stedet for debatter om sykehuskøer, dårlige veier og byråkrati, ønsker der seg debatt om hvem som har det klareste alternativet og hvem som har den beste statsministerkandidaten.

Jens Stoltenberg er Arbeiderpartiets sterkeste kort. Vurderingen er at når Erna Solberg har ledet så klart over Jens Stoltenberg på statsministermålingene det siste året, så er det mer en refleks av ønsket om et regjeringsskifte enn et gjennomreflektert uttrykk for hvem man faktisk mener har de beste lederegenskapene. Dersom velgerne virkelig blir tvunget til å tenke gjennom dette spørsmålet, vil Jens tjene på det, mener Ap-strategene. De tror at de såkalte statsministermålingene nå kommer til å bli jevnere. Søndag presenterte TV 2 en ny måling om hvem folk tror blir statsminister etter valget. Her leder ennå Erna Solberg (73,3 prosent), men Jens Stoltenberg (25,6) kryper innpå. I NRKs måling om hvem folk vil ha som statsminister kommer de to nesten likt ut, også her tar Stoltenberg (39,7) innpå konkurrentens (41) forsprang.

Og like viktig: dersom Ap greier å bringe Høyre og Erna Solberg ut av likevekt, og få dem til å gå litt for langt i debatten, slik Oktay Dahl etter manges mening gjorde med sin kobling til 22. juli, svekker det også inntrykket av Høyres og Ernas dømmekraft, tenker man. Derfor vil Ap og Jens Stoltenberg fortsette å angripe Erna på samme måte som i Arendal.

I Ap sier man at siste ukes erfaringer har gitt større selvtillit til å følge den offensive og hardtslående strategien. De vil fortsette å angripe langs samme spor. Og de mener at det var en tabbe av Høyre å gi dem denne muligheten. Det blir sammenlignet litt med situasjonen i ukene før valget i 2009. Da slet Ap med å få regjeringsspørsmålet på dagsorden. Debatten handlet om sykehuskøer og andre vanskelige saker. Så stilte Erna Solberg opp på det famøse bildet i VG, med Høybråten og Sponheim, men uten Siv Jensen. Dermed var regjeringsspørsmålet for fullt tilbake i valgkampen. Jeg, og mange med meg, holder dette som et «turning point» som sikret fire nye år for de rødgrønne.

La oss heller ikke glemme at valg er følelser. Velgerne er ikke rasjonelle, de er emosjonelle. Derfor spiller lederegenskaper en rolle. I det lange løp vil velgerne også legge vekt på hvem som forstår dem best, hvem de tror vil gi dem politiske løsninger som treffer deres liv og behov, og hvem de med størst trygghet kan overlate styringen av landet til.

Regjeringsspørsmålet innebærer mer enn hvilke partier som skal delta i regjeringen. Like viktig er politikken som skal føres. Velgerne forventer at lederen for en eventuell ny regjering er i stand til å svare på spørsmål om politikken den vil føre. Dette er Ernas svake punkt. Her viser hun etter hvert tegn til irritasjon over gjentatte spørsmål om. I forkant av partilederdebatten i Arendal ble hun utfordret på formueskatt-spørsmålet. Slik Kåre Willoch bevisst brakte Gro Harlem Brundtland ut av fatning, ble Solberg frittet ut av Dagsrevyens journalist.

Statsministerkandidaten sa først at hun ikke hørte hva journalisten sa, før hun avbrøt intervjuet og gikk. Ennå har ikke Jens greid det Kåre greide. Men innslaget på Dagsrevyen og hendelsene de siste ukene kan ligne litt. Strategene i Ap sier at Jens er aller best når det gjelder, mens Erna ikke tåler presset like godt. Og de tre siste ukene vil hun bli presset hardt, av motstandere og konkurrenter, og av mediene.

Den 9. september får vi svaret på om Ap og Jens til slutt greier det Kåre greide.

Valgkamp alltid viktig

Hans Geelmuyden er en frittalende og spissformulert mann. Det gjør ham underholdende, men ikke alltid opplysende.

Sist fredag hørte jeg ham beskylde en forbløffet Terje Svabø for å fare med «sludder og vrøvl» i en debatt om viktigheten av valgkampen i NRKs sommeråpent. Ifølge Geelmuyden er ikke valgkampen viktig. Den er av helt marginal betydning. Han gjentar de samme poengene på GKs egen hjemmeside i dag.

Siden Hans G alltid får mye oppmerksomhet, og siden han alltid snakker i store bokstaver, er det jo interessant å drøfte hva han egentlig sier. Og i motsetning til Hans G skal jeg ikke beskylde andre for å fare med sludder og vrøvl. Jeg skal tolke ham i beste mening.

Derfor: Det jeg tror han mener å si, er at velgerne nå stort sett vet de de trenger å vite, og vil vite, for å bestemme seg for parti. Det viktigste er ikke hva som skjer i valgkampen, men mellom valgkampene. Det er gjennom stortingsperioden på fire år partiene har avgjørende mulighet til å etterlate varige inntrykk hos velgerne, ikke gjennom en hektisk valgkamp på fem-seks uker.

Selvsagt er det slik. Det er det samme som å si at kroppsvekten ikke bestemmes av hva man spiser mellom jul og nyttår, men av hva man spiser mellom nyttår og jul. Det er de lange linjer, de mange hverdagene og den politiske kommunikasjonen over tid som bygger grunnlaget for de riktige (eller de gale) assosiasjonene hos velgerne. Men nå er det nå en gang slik at hvordan velgerne ter seg på to bestemte datoer, 8. og 9. september, er viktig. Og siden velgerne svinger (uomtvistelig dokumentert) er det helt avgjørende å treffe denne planken. Det bidrar valgkampen til. Det er mulig å si at den rødgrønne regjeringen ikke hadde flertall noen gang mellom 2005 og 2009, annet enn på valgdagene. Og det holdt til fire nye år.

Med andre ord: skal man veies den 1. januar, er det likevel viktig hva man spiser mellom jul og nyttår.

Likevel: i den lange og helhetlige konteksten, kan man komme unna med å si at valgkampen er av marginal betydning. Men det betyr ikke det samme som at den ikke er viktig. For valg avgjøres svært ofte på marginene. Og de faller ikke på plass før de siste ukene. Derfor er det avgjørende for partiene å delta i valgkampen, og helst gjøre det bra i valgkampen, helt til stemmelokalene åpner.

Valgforskerne er entydige og samstemte om at velgerne vandrer mer enn før, og de bestemmer seg senere enn før. Om lag halvparten av velgerne lar seg påvirke av det som skjer gjennom valgkampen. Tre av ti bestemmer seg for hva de skal stemme i løpet av de samme ukene. Mer enn ti prosent av velgerne bestemmer seg på selve valgdagen, mange av dem først når de står i valglokalet.

Med så store velgergrupper på vandring mellom partiene, eller mellom partiene og gjerdet, virker valgkampen mobiliserende. Den kan få flere av dem som første tenkte å sitte hjemme, til å stemme. Den kan forsterke og rekapitulere de assosiasjonene som har fått næring gjennom valgperiodens fire lange år, gjennom hverdagens mange politiske handlinger og politiske kommunikasjon. Og, ja, de fire forutgående årene er viktigst, men valgkampen er også viktig. Selvsagt er den det. Det er da de siste viktige marginene skal hentes.

De fleste fungerende demokratier kan vise til en lang rekke eksempler på at utfallet er påvirket, og endret, gjennom valgkampens gang. Amerikanske presidentvalgkamper er fulle av dem. Norsk politisk historie likeså. I 1997 mobiliserte Thorbjørn Jagland sterkt gjennom sitt senere omdiskuterte 36,9-veto til folket. Men rett før valget så det ut til å virke. Ap klatret stort på målingene. Så gjorde han det svakt i den avsluttende partilederdebatten. Mange mente at han og Ap tapte valget der og da. De fikk 35 prosent, de siste to prosentpoengene glapp på målstreken.

I 2009 drev Venstre en ganske spesiell valgkamp. Lars Sponheim var vel så mye opptatt av å hindre Frp i å få innflytelse etter valget, som av å kaste Jens Stoltenberg og sikre borgerlig flertall. Sponheim var i tillegg lite synlig i den nasjonale valgkampen. Venstre havnet under sperregrensen. Der havarerte det borgerlige prosjektet.

I 2009 satt jeg selv på Statsministerens kontor. Vi var dønn frustrerte over at selve regjeringsspørsmålet ble tonet ned i valgkampens siste uker. Så stilte Erna opp på det famøse bildet i VG, med Lars Sponheim og Dagfinn Høybråten. Men Siv fikk ikke være med, og kjeftet opp Erna i full offentlighet. Dermed fikk vi det vi trengte: debatt om regjeringsspørsmålet, styringsdyktigheten og det borgerlige kaoset. Fra å ligge an til et godt valg, godt over 30 prosent, klatret Ap til et selv for oss uventet godt resultat og fikk 35,4 prosent. De rødgrønne berget flertallet for fire nye år. De siste marginene falt på plass i løpet av valgkampens siste uker og kunne like gjerne ha havnet på den andre siden av streken. Da hadde Erna alt vært statsminister.

Slik gikk det ikke i 2009. Slik kan det gå i 2013. Men fortsatt er marginene viktige. Aps størrelse, og om noen av de fire minste partiene havnet under sperregrensen, betyr mye for Stortingets sammensetning, og dermed for hvilken politikk som vil bli ført de neste fire årene.

Derfor: valgkamp er alltid viktig. Hans G sier i sin blogg at politikerne, partiarbeiderne og journalistene aldri vil innrømme at han har rett, fordi de lever av å hausse opp valgkampen. Men det kan jo også hende at de ikke gir ham rett fordi han tar feil.

Hvem blir vinneren?

Mange spør meg: hvem tror du vinner valget? Det er et enkelt spørsmål som det er mer komplisert å svare på, enn man først skulle tro.

Det mest opplagte er selvsagt at de spør om hvilken av de to blokkene som får flertall. Selv da er svaret ikke rett fram og enkelt. Enklest er det å svare om den rødgrønne regjeringen får flertall og fire nye år. Da er regjeringen den absolutte vinneren, og særlig Jens Stoltenberg. Å vinne for tredje gang vil være en politisk prestasjon av historiske dimensjoner. Det vil vekke oppsikt på europeisk nivå, hvor sosialdemokratene sliter tungt, og den ene venstreorienterte regjeringen etter den andre har fått stryk av velgerne.

I tillegg kommer det faktum at de borgerlige partiene har ledet, til dels stort, på meningsmålingene i mer enn ett år. De aller fleste har i lang tid tatt det for gitt at de borgerlige vil vinne, og at Erna Solberg blir statsminister. Skulle Jens Stoltenberg i spissen for det rødgrønne laget greide å vippe dem av pinnen nok en gang, slik han greide det i 2009 etter en lang periode med dårlige målinger for regjeringen, er det bare å ta av seg hatten og bøye seg i støvet. Jeg gjentar mine ord fra TV 2 Nyhetskanalen i går: det vil være en politisk sensasjon.

Skulle de borgerlige vinne valget, er det derimot flere svaralternativer på spørsmålet i overskriften. Det ene opplagte svaret er Erna Solberg, som da, etter alle politiske værtegn, blir statsminister. Nå har de lovet så mange ganger at et borgerlig flertall gir en borgerlig regjering, og at Høyre vil stille seg i spissen for denne, at det vil være umulig for Erna og Høyre å ikke lykkes. Blir det borgerlig flertall, er Erna dømt til å regjere.

Det er også alt vi vet om regjeringen Solberg. Vi vet ikke hvilke andre partier som blir med, og vi vet ikke hvilken politikk den vil føre på viktige områder. Det kan bli problematisk for Erna jo lenger ut i valgkampen vi kommer, ikke å kunne svarere klarere på konkrete saker og viktige enkeltheter. På den annen side kan det hende at de borgerlige partiene framstår som en «politisk buffet», der velgerne kan plukke fra menyen som de vil og stemme på det partiet de liker best, og stole på at Erna får orden på det hele etter valget.

Men så var det dette med å vinne valget, da. Er Frp en vinner dersom partiet for første gang kommer i regjering og Siv Jensen blir finansminister, med en oppslutning på 14 prosent, åtte-ni prosentpoeng dårligere oppslutning enn ved valget i 2009? Vil Krf og Venstre være vinnere dersom de faller under sperregrensen og kommer inn med et par mandater hver, men kommer på vippen, sikrer Erna regjeringsmakt og får forhandlet seg til viktige politiske garantier fra en ny regjering? Vil Arbeiderpartiet være en vinner hvis partiet gjør alle målinger til skamme, setter inn en sluttspurt og sikrer 35 prosent, men taper regjeringmakten fordi SV og Senterpartiet faller under sperregrensen eller blir for små?

Vi kan tygge på dette mens vi teppebombes med meningsmålinger. Det kan fort bli både slitsomt og forvirrende, for de kommer til å sprike. Mye. Og politikerne stakkar kommer til å bli konfrontert med marginale bevegelser opp eller ned som var det selve valgresultatet.

Om meningsmålingene er det dét å si at de både er viktige og ikke så viktige. De brukes og misbrukes uten forbehold, og uten en tanke på at de fleste svingningene er godt innenfor feilmarginene. Derfor har politikerne rett når de sier at de ikke legger vekt på enkeltmålinger. Det er det ingen grunn til. Det er utvikling over tid, og mange målinger lagt oppå hverandre, som teller. Og det som kommenteres og utlegges som klare bevegelser i den ene eller den andre retningen, kan være rene statistiske tilfeldigheter.

Men selvsagt er målinger viktige. De gir indikasjoner på hvor man ligger, og har man ligget langt nede, gir det selvsagt viktig inspirasjon når det kommer kraftige byks i riktig retning. Da glemmer man forbeholdene, og det er greit. Men over tid er det klokt å være edruelig og nøktern og ta enkeltmålinger med en klype salt.

Likevel er det lett å forstå Arbeiderpartiets glede over den siste målingen fra TNS Gallup/TV 2. Den indikerer at et flertall faktisk er innen rekkevidde. Den indikerer at valget ikke avgjort og at slaget ikke er tapt.

Nå gjenstår det å se om de øvrige målingene bekrefter denne tendensen, og om valgvinden har snudd. På den samme målingen var det fortsatt borgerlig flertall, med sju mandaters margin. Høyre og Frp holdt faktisk flertallet alene med 45,6 prosents oppslutning, fordi både Krf og Venstre var under sperregrensen og fordi utjevningsmandatene da fordelte seg på de to største borgerlige partiene.

For Erna Solberg er altså drøye 45 prosents oppslutning nok til å vinne valget, med Høyre som landets største parti. Hva må Jens Stoltenberg og de rødgrønne ha for å vinne? Etter alle solemerker må dette da skje: Ap må få over 35 prosent og være klart større enn Høyre, Sv og Senterpartiet må over sperregrensen. Sist vant de med knapp mandatmargin og nesten 48 prosents oppslutning. Det er fortsatt et stykke fram dit.

 

Tøffere for Erna

Det er fem uker til valget. Den virkelige valgkampen er i gang. Det er nå det gjelder. Og for første gang har vi sett at det butter litt for favoritten. Høyre har lagt bak seg et par dårlige uker.

Hacker-skandalen forstyrret valgkampstarten for partiledelsen. Debatten om fedrekvoten ble nok tøffere og mer negativ for partiet enn de hadde forventet. Høyres skattepolitiske talsperson rotet det til da han avslørte manglende kunnskap om hvordan inntektene fra formueskatten blir fordelt og at kommunene nyter godt av dem. Og partiledelsen blir kjørt hardt på hvordan de skal unngå å skape flere tusen nullskatteytere når de fjerner formueskatten. Svarene, og forklaringene på hvordan Høyres nye skattemodell blir seende ut, har ikke vært imponerende. Det virker som om politikken ikke er ferdig. Og det svekker tilliten til de som kanskje skal regjere landet fra oktober.

Alt dette står i kontrast til de mange medgangsoppslagene partiet har vennet seg til å få. Den som er i medgang, får ofte mer medgang. Erna har kunnet reise landet rundt i sommer og bli hyllet som en kommende statsminister. I min lokalavis sto det at hun var på signingsferd. Hun fikk nesten to sider, flotte bilder og ikke alt for krevende spørsmål. Bedre sommerpresse i et valgår kan spinndoktorene ikke håpe på. Slik har det vært landet rundt.

Regjeringspartiene har også drevet sommervalgkamp. Statsministeren har fisket sei i Nord-Norge, vært på Sommeråpent og gitt mange intervjuer om både ferieliv og politikk. Men regjeringens utfordring er at den hele tiden blir konfrontert med store og små saker den har arbeidet med, arbeider med, eller som folk mener den bør arbeide med, slik at fokuset på egne saker og markeringer blir mer utydelig. Mediene kommer ofte til statsrådenes valgkamparrangement for å spørre dem om dagsaktuelle enkeltsaker, snarere enn om hva de vil gjøre de kommende fire årene. Derfor er det mer krevende å drive valgkamp fra regjeringskontorene enn fra opposisjon.

Likevel greide de rødgrønne å vinne valget og sikre fire nye år i 2009. Den gangen var jeg selv en del av laget, som statssekretær ved Statsministerens kontor. Det var jeg også i 2001. Da tapte vi, og Arbeiderpartiet gjorde sitt dårligste valg noen sinne.

Det kommer ikke partiet til å gjøre i år. Arbeiderpartiet har potensial til å løfte seg betydelig fram mot valgdagen. Mens Høyre, ifølge bakgrunnstall og valgforskere, er tilnærmet fullmobilisert, har Arbeiderpartiet et hav av tidligere velgere å hente av. De skal riktignok overbevises om å gi sin stemme til partiet på nytt, men det er nettopp derfor valgkampgeneral Raymond Johansen nå sender troppende sine ut med mange hundre tusen røde roser. Alle husstander skal besøkes. Slikt er viktig. Ansikt til ansikt-kommunikasjon er viktigere enn mange tror i vår mediale tidsalder.

Når opposisjonen lenge har hatt flertall på målingene, og alle analytikere, statistikere og kommentatorer nå tror det går mot et regjeringsskifte, så finner vi ikke nøkkelen ved å se på Aps oppslutning. Hovedforklaringen er de to andre partienes sammenbrudd. Jeg tror Arbeiderpartiet kan gjøre et valg opp mot 2009-resultatet (35,4 prosent). Senterpartiet og SV ligger begge godt under resultatet fra 2005 og 2009, og SV skal slite hardt med å komme over sperregrensen på fire prosent.

Derfor er gevinsten liten om man nå setter pengene sine på regjeringsskifte. Så får vi vente på de første august-målingene og se om sommeren har beveget velgerne i noen bestemt retning. Forholdet mellom blokkene er det viktigste, selvsagt. Kampen om å bli landets (og Stortingets) største parti er en annen «kamp i kampen». Arbeiderpartiet har vært størst siden 1927, selv etter katastrofevalget i 2001. Hegemoniet blant partiene er viktig, åpenbart av symbolske grunner (og av økonomiske), men også fordi det bestemmer manøvreringsmulighetene på begge sider av midtstreken etter valget. Skulle det borgerlige samarbeidet bryte sammen i løpet av valgperioden, er det lettere for Ap å komme tilbake for eksempel i en mindretallsregjering som landets største parti.

Men, som det heter: cup er cup og stafett er stafett. Og valg er valg. Ingen ting er avgjort. Det eneste vi kan være sikre på, er at Jens Stoltenberg er landets beste (valgkamp-)politiker, og en motstander både Erna og Siv frykter. Høyre er som en serieleder som kommer tilbake fra fotballferie og skal forsvare tabelltoppen i fem harde uker. Erna Solberg har alt å tape herfra og ut. Og nå vil både hun og de andre borgerlige partilederne bli utsatt for langt tøffere journalistikk og avkrevd mer konkrete svar. Det er fullt mulig å pådra seg regjeringsslitasje uten å sitte i regjeringskontorene.