Klar for opposisjon

Gjennom hele valgkampen har Jens Stoltenberg fått god trening i å oppføre seg som opposisjonsleder. De borgerlige kan vente seg litt av et kjør.

Jens Stoltenberg sloss til siste slutt i den siste debatten før valget og har klart å holde engasjementet oppe hele veien. Men han må finne seg i at hans posisjon som ener i debattene er kraftig utfordret.

I dueller er Erna Solberg på høyde med ham. I større debatter, som partilederdebatten, er det ingen selvfølge lenger at Jens er den briljante retorikeren og statsmannen, en klasse over de andre.

En årsak er at Erna Solberg er blitt mer angrepsvillig i innspurten. En annen at regjeringspartiene er blitt mer presset til å svare for sine åtte år nå helt på tampen av valgkampen. Det har også gitt Venstres Trine Skei Grande og KrF-leder Knut Arild Hareide mer spillerom. I tillegg har Siv Jensen hatt en god stigning i formkurven. Sånn sett har de borgerlige styrket seg i debattene.

Dessuten er det den åpenbare årsaken; de rødgrønne ser ut til å miste makten. Det skal godt gjøres for en statsminister på oppsigelse å holde gløden og spiriten på topp.

Nå må han forberede seg på en ny rolle, som opposisjonsleder. Debattmessig har han god trening i dette gjennom hele valgkampen. I store deler av valgkampen har Ap hamret løs på opposisjonen. De fire borgerlige partiene har i større grad måttet stå til rette for sin politikk enn regjeringspartiene. Rollene har vært snudd på hodet i forhold til det «normale».

Partilederdebatten viste igjen at Jens er best i angrep, og svakere når han må forsvare regjeringens politikk. Det er et varsel om hva de nye regjeringspartiene har i vente.

Jens som ren angrepspolitiker i opposisjon kan bli enda tøffere enn dagens statsminister.

Hvem velger Erna?

Det synes sikkert at vår nye statsminister blir Erna Solberg. Men hvem tar hun med seg i regjering?

Skal vi ta partilederne i Kristelig Folkeparti og Venstre på ordet, er det lite sannsynlig at alle de fire opposisjonspartiene, Høyre, Frp, Venstre og KrF finner sammen om en firepartiregjering.

Hvem skal da inn og hvem skal stå utenfor?

Uten at alle fire er med, blir det ingen flertallsregjering. Erna Solberg må belage seg på å lede en mindretallsregjering. Det innebærer utfordringer hver eneste dag. Den rødgrønne regjeringen har, med flertall i ryggen, hatt et avklart og forholdsvis avslappet forhold til Stortinget. Slik blir det ikke for en mindretallsregjering.

Det eneste noen lunde sikre med en ny regjering er at Høyre skal inn. Erna Solbergs brede strategi, ønsket om å trekke alle de tre andre partiene inn i et samarbeid, innebærer at alle skal sette seg ned sammen etter valget for å diskutere ulike former for samarbeid.

Høyre eller sentrum?

Dersom ikke alle fire skal i regjering, må enten sentrumspartiene eller Frp velges bort. Eller de må selv velge å si nei til å gå inn i regjeringen. De politiske sakene og den politiske avstanden vil i prinsippet avgjøre hvem som havner innenfor og hvem som blir utenfor. Men strategiske hensyn vil også veie tungt. Skal Høyre lene seg til venstre eller til høyre? Hvem er best og verst å ha utenfor regjeringen?

Mange argumenter taler for at det er Frp som går med i regjering og at KrF og Venstre holder seg i Stortinget. Frp har aldri vært i regjering før. Dette valget er en historisk mulighet for Frp. Hvis Frp ikke er innenfor, vil partiet heller ikke forplikte seg til å støtte en ny regjering. Partiets iver og utålmodighet etter makt er mer synlig enn noen gang. Omkostningene for Høyre, dersom det peker på sentrum fremfor Frp som foretukket samarbeidspartner, vil garantert bli en farlig irritasjon i Frp. Dette er noen av argumentene som taler for at Høyre og Frp inntar regjeringskontorene sammen.

Frps erklæring om at det ikke vil støtte en regjering det ikke er medlem av, legger altså et stort press på Høyre for å trekke Frp inn i regjeringsvarmen.

Kan stå utenfor

KrF og Venstre har forpliktet seg til å støtte en borgerlig regjering dersom det blir borgerlig flertall, uten krav om å være med i regjeringen. Sånn sett er det mindre risikabelt at disse to ikke blir med i regjeringen. I alle fall på kort sikt. Risikoen for Høyre er at de etter hvert går tilbake til sin tradisjonelle sentrumsstrategi og samarbeider med hvem som helst, avhengig av politisk gevinst. Arbeiderpartiet i opposisjon vil dessuten garantert fri hemningsløst til KrF ved første anledning.

Dersom KrF og Venstre blir stående utenfor regjeringen blir det dermed en ekstra utfordring for Høyre å sørge for at de blir knyttet til regjeringen gjennom politisk gjennomslag.

Erna Solbergs viktigste oppgave blir å bygge solide allianser som holder i mer enn en valgperiode. De disposisjonen hun gjør nå må være gode nok til at hun kan gå til valg på dem om fire år.

Willoch-løsning?

Kanskje har hun allerede hentet lærdom fra Kåre Willochs første regjering, en mindretallsregjering basert på en «stortingskoalisjon». Regjeringsforhandlingene med Senterpartiet og KrF havarerte på grunn av abortsaken. Høyre dannet regjering alene, men med støtte fra de to sentrumspartiene. Etter to år, da KrF hadde løst abortfloken, gikk sentrumspartiene inn i regjeringen.

Kanskje kan en lignende løsning tenkes nå, 30 år senere. Men denne gangen er det ikke abortloven, men forholdet til Frps politikk, som er årsaken til sentrumspartienes forbehold.

Er det panikk i Senterpartiet?

Nei, det er ikke panikk, men realisme som får Senterparti-politikere til å åpne for en plan B. Kanskje litt sentrumsnostalgi også.

Sps fylkesleder i Sør-Trøndelag er en av dem som tar til orde for å utforske muligheten for en «Bondevik 3» dersom det rødgrønne flertallet ryker.

Sp-topper vil droppe de rødgrønne

Vil forhandle om regjering med H, V og KrF

For sentrumspartiene fremstår Sentrumsregjeringen, under ledelse av Kjell Magne Bondevik, som et høydepunkt i historien. Bondeviks mindretallsregjering av Venstre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti ville aldri sett dagens lys uten Thorbjørn Jaglands krav om at Arbeiderpartiet måtte oppnå minst 36,9 prosent av stemmene for å regjere videre i 1997. Jaglands ultimatum til velgerne feilet, Ap kastet kortene, og sentrum tok dem.

Selv om regjeringen fikk makten på grunn av 36,9  er denne regjeringsperioden likevel en påminnelse om sentrumspartienes styrke – når de ikke er bundet til ett av de store partiene.

Dersom de rødgrønne taper valget er Senterpartiet igjen «fritt» og kan samarbeide med andre enn SV og Ap. Det er tilbake i sentrum. Ulempen er at Kristelig Folkeparti og Venstre beveger seg unna friheten i sentrum ved å velge borgerlig side. Spørsmålet er hvor lenge en slik borgerlig allianse vil leve.

Akkurat nå går veien til politisk makt for Venstre og KrF gjennom samarbeid med Høyre og Frp. Poenget er å bli kvitt de rødgrønne, som effektivt har blokkert innflytelsen til de små. I sitt hjerte står KrF nærmere Arbeiderpartiet enn Frp. Men med den rødgrønne flertallsalliansen har KrF null innflytelse gjennom Ap.

Hvis den ryker, åpner det seg et nytt landskap. Den rødgrønne lojaliteten vil med ett være borte.

Dersom en ny borgerlig regjering knytter de borgerlige partiene tett sammen, er sentrum like dødt som i dag. Men dersom det blir en mindretallsregjering og KrF og Venstre ikke deltar i den, kan det bli fristende for de to å finne tilbake til sin gamle sentrumsrolle. Der de forhandler og samarbeider både til høyre og venstre, alt etter hvor det er mest gjennomslag å hente.

Det er denne muligheten Senterpartiet ser. Og forbereder seg på å utnytte.

 

Den grønne kannibalen

Miljøpartiet De Grønne har feid inn i valgkampen som et friskt pust. Det forsurer miljøet blant de grønne partiene.

Det kan miljøpolitikken tape på. I alle fall hvis vi tenker tradisjonelt.

Hittil er De Grønne blitt mottatt med en positiv nysgjerrighet. Få politiske motstandere har så langt gått løs sider av partiets politikk som fremstår som urealistisk og som stiller partiet milevis unna det som finnes av politisk konsensus i Norge.

Radikal endring

De Grønne vil ha en så radikal miljøpolitikk at det utfordrer vårt levesett og, ikke minst, den levestandarden vi har vent oss til. Anti-vekstpolitikken, som ble skrotet en gang på 1980-tallet, er tilbake for fullt med Miljøpartiet De Grønne.

Siden gjennombruddet ved lokalvalgene for to år siden har De Grønne bygget seg opp videre. Nå er det seriøst i posisjon til å komme inn på Stortinget. Ulike meningsmålinger tyder på at det først og fremst går på bekostning av SV, som er i seriøst trøbbel. Men også Venstre frykter at velgere hopper over til De Grønne.

Tøffere tone

Derfor har de skjerpet tonen kraftig. De skjønner at det må bli slutt på fredningstiden for nykommeren. De Grønne skaper problemer både i miljøpolitikken og i retningsvalget for de etablerte partiene. MDG vil avvikle hele den norske oljeindustrien i løpet av tyve år, derfor er det også motstander av for eksempel CO2-lagring og kvotehandel, sentrale virkemidler i norsk klimapolitikk. Og det nekter å velge mellom borgerlig og rødgrønn blokk.

Situasjonen er så alvorlig for de andre partiene med grønn profil at de gjør felles front mot nykomlingen. Miljøvernminister Bård Vegar Solhjell (SV) oppfordrer egne velgere til heller å stemme Venstre enn MDG. Venstreleder Trine Skei Grande returnerer appellen og mener en stemme til SV er bedre enn en stemme til MDG.

To muligheter

Den grønne krangelen mellom småpartiene kan slå to veier. MDG mener det kan føre til at flere velgere får øynene opp for hvor viktig det er å gjøre noe radikalt i miljøpolitikken, og at vi dermed får flere miljøvelgere ved dette valget. Men det kan også føre til at miljøvelgerne splittes mellom tre partier og dermed drar SV eller Venstre, eventuelt begge, under sperregrensen. Og dessuten at miljøsaker får mindre plass i valgkampen fordi tre grønne partier slåss mot hverandre. I så fall får vi et storting med færre grønnprofilerte politikere enn i dag.

 

 

Kongen og dronningen av snusfornuft

Erna Solberg mot Jens Stoltenberg er nerde-duell. Opplysende og saklig. Men ikke akkurat løssluppent.

Hvem vant TV2s statsministerduell torsdag kveld?
 
Den som heier på Jens mener han vant. Den som heier på Erna, peker på henne. Nøkternt sett er det ikke veldig stor forskjell på dem. Det er først og fremst gode nyheter for Erna. Ganske enkelt fordi Erna har overtaket på meningsmålingene, og Jens trenger noe mer enn jevne debatter. Han trenger blanke seire for å demonstrere at han besitter den suverenitet som gjør ham fortjent til et tredje gjenvalg.Nå må det noe ekstraordinært bra eller dårlig til for å berge Jens Stoltenberg og de rødgrønne. En god valgkamp for Ap, eller tabber fra de borgerlige. Eller noe helt annet, utenfor politikernes kontroll.

Problemet for Stoltenberg er at det politiske styrkeforholdet mellom blokkene nærmest er fastfrosset. Uansett hva han og Arbeiderpartiet har satt i gang av angrep og utspill de siste månedene har det gitt null i resultat.

Krise-hjelp til Jens?

I går brukte Stoltenberg igjen mye tid på å advare mot at den økonomiske krisen også vil berøre Norge. Hans svar er trygg styring, ingen eksperimenter. Hans sterkeste kort er faren for at Fremskrittspartiets vil kunne få innflytelse til å vrake handlingsregelen. Trusler om utrygghet kan få flere velgere til å søke mot det trygge og kjente, altså hans regjering.

Men Erna Solberg utfordrer ham. Hennes sterke kort er at regjeringen ikke har forberedt oss godt nok på å møte økonomisk nedgang. At den har lukket øynene for svekkelsen i norsk konkurransekraft, og ikke har vært god nok til å investere i forskning og utdanning.

Det kjedeligste med debatten var at for mye tid gikk med til krangel om fakta og historie. Tid som burde vært brukt på ideer og visjoner. Det er en god grunn til å få programleder Oddvar Stenstrøm litt mer på banen. Disiplinerte og høflige debattanter som Jens Stoltenberg og Erna Solberg klarer seg godt uten en programleder, bevares. Men en liten dose Stenstrøm kunne styrt dem utenom de kjedeligste partiene.

 

Jens trenger Jensen for å skremme velgerne

Jens Stoltenberg og Siv Jensen møttes til duell denne uken. Begge var godt fornøyd med det.

Etter valgkampens første duell mellom statsminister Jens Stoltenberg og Frp-leder Siv Jensen skryter de begge av hverandre. Det virker som om de trives som motstandere. Det er kanskje fordi de begge vet hvor stor den gjensidige nytten er.

 

Siv og Jens er en god match av flere grunner. Ikke bare fordi de kler hverandre.

  Arbeiderpartiets hovedstrategi, å skremme med hvor farlig og ødeleggende det kan  være å slippe Høyre til makten, har hittil vært mislykket. Høyres politiske kurs bryter ikke så dramatisk med norsk konsensuspolitikk at det er grunn til å slå alarm. Både velferdsstaten og oljefondet vil overleve med Høyre-styre, til og med LO går god for det. Og Ap har knapt flyttet noen velgere fra Høyre til Ap gjennom skremslene denne våren.

Forskjeller teller

Så lenge Erna Solberg nekter å gjengjelde angrep fra Ap med motangrep, har dessuten Ap et problem med selve temperaturen i den politiske debatten. Og er det noe Ap trenger for å mobilisere velgere, så er det temperatur og engasjement. Ap trenger noen som angriper dem. Slik at det blir mulig å få frem forskjellene mellom partiene.

Frp mer radikalt

Her spiller både Siv Jensen og Frp en viktig rolle. Frp skiller seg fra de andre politiske partiene gjennom en langt mer radikal politikk. For eksempel når det gjelder pengebruk, som er selve hjemmebanen for Jens Stoltenberg. Frp-politikerne vil gjøre det meste raskere. Mangler og skjevheter skal rettes opp fort.

 Jens Stoltenbergs kontrast til dette er en trygg, stabil kurs. Ting går kanskje ikke så fryktelig fort, men løsningene kommer i tur og orden. Det er ikke lenger så enkelt å få velgerne til å se fordelene ved en slik utviking. Frps forsøk på tigersprang, for eksempel når det gjelder bomfrie nye veier, illustrerer det Ap ønsker. Nemlig at et viktig opposisjonsparti har en politikk som er uansvarlig, ja direkte skadelig for norsk økonomi. Selv om Frp forsikrer at partiet ikke vil bryte handlingsregelen, viser summen av kostbare valgløfter at regnestykket ikke går opp.

 Frp som trussel

 Siv Jensen, på sin side, vil nyte godt av å bli utpekt som et truende parti. Det gjør Frp viktig og skaper mer oppmerksomhet. Det trengs i en tid der partiet nærmest er blitt glemt og sliter med oppslutningen. Det kan godt hende at Ap bidrar til å løfte Frp ved at selveste statsministeren prioriterer å møte Siv Jensen til duell. I så fall er det ikke usannsynlig at det går på bekostning av Høyre. Noe som igjen kan skape en vanskeligere situasjon på borgerlig side.

Mer futt og fart 

Når Jens Stoltenberg og Erna Solberg møtes i debatt, fremstår begge som ansvarlige og litt kjedelige. Konkurransen handler mest om hvem som er best til å tenke nytt, hvem som har evne til å gjennomføre. Det kan bli litt for tamt for Stoltenberg, som trenger en skikkelig vitamininnsprøytning.

Det kan Siv Jensen hjelpe ham med.