«Smile-Siv» og «Jern-Erna» er tilbake

Kvinnelige politikere omtales fremdeles mer stereotypisk og med friskere språk enn mannlige politikere i valgkamp.

I min nyeste publiserte studie, som er bygget på masteroppgaven min fra 2010 (Klesvask og kjoleprat? Fremstilling av kjønn i valgkamp, Norsk statsvitenskapelig tidsskrift, nr. 2, 2013), analyserer jeg medieomtale av politikere som stod på trykk i tre norske aviser i valgkampinnspurten 2009. Hovedfunnene i studien var at kvinnelige politikere var gjenstand for mer personfokusert omtale enn mannlige politikere, og at det ble benyttet ulikt språk når kvinnelige og mannlige politikere ble beskrevet. Mens de mannlige politikerne jevnt over ble omtalt med et nøytralt og forsiktig språk, ble kvinnene fremstilt i dramatiske og polariserte vendinger, enten som kalde og beinharde «mannekvinner», eller som myke og moderlige «kvinnekvinner».

I forbindelse med årets valg bestemte jeg meg for å gjøre en liten stikkprøve av medieomtale fra valgkampen for å se om noen av de samme tendensene gjør seg gjeldende. På en helt tilfeldig valgt dag, onsdag 4. september, fem dager før valget, saumfarte jeg derfor valgstoffet i Norges fire største aviser, VG, Dagbladet, Dagens Næringsliv og Aftenposten, for å ta en kikk på måten mannlige og kvinnelige politikere blir beskrevet. En enkelt dag med avisomtale er selvsagt ikke tilstrekkelig for å få et helhetlig bilde av måten politikere blir omtalt på i valgkampen, men den lille, og høyst uvitenskapelige, undersøkelsen avslører i alle fall noen interessante mønstre.

Med personfokusert omtale menes omtale som gjelder politikeres personlige egenskaper og fremtoning, utseende eller privatliv, og den 4. september 2013 stod det 143 slike karakteristikker på trykk i de fire utvalgte avisene. 77 av de personfokuserte omtalene gjaldt menn og 66 gjaldt kvinner, så i absolutte tall var graden av personfokus høyere for menn, men avisene skrev denne dagen om fire kvinnelige politikere og 17 mannlige politikere, noe som gir et gjennomsnitt på omtrent 4,5 personlige omtaler per mann, og 16,5 personlige omtaler per kvinne. Og i tillegg viser undersøkelsen, i likhet med studien fra 2009-valgkampen, at kvinnelige politikere også blir omtalt med et friskere språk og også mer stereotypisk enn sine mannlige politikerkollegaer.

Jern-Ernas nye angrep, melder Dagbladet på sin forside, mens VG viser et bilde der Høyre-leeren blir påført lipgloss.

Jern-Ernas nye angrep, melder Dagbladet på sin forside, mens VG viser et bilde der Høyre-lederen blir påført lipgloss.

I undersøkelsen fra 2009 studerte jeg hvordan omtalen av politikerne relaterte seg til stereotypiske oppfatninger om hvordan kvinner og menn skal oppføre seg, og så ble også gjort i år. Egenskaper som blir ansett som maskuline er gjerne at man er tøff/sterk og kompetent/dyktig, men typiske feminine egenskaper er at man er varm og omsorgsfull. Den mest iøynefallende tendensen fra avisomtalen 4. september er at de mannlige politikerne får svært mye ros for å inneha maskuline egenskaper som styrke og kompetanse. Vi kan for eksempel lese at Jens Stoltenberg er «flink og dyktig», ja, faktisk «marinert i statsministererfaring», at Oslo-byråd Torger Ødegaard har «viljestyrke til å jobbe mot det han tror på og ikke gir opp», og at Audun Lysbakken «gir alt».

Det er imidlertid en god del omtaler som gjelder kvinnelige politikeres styrke og dyktighet i avisspaltene også, men mange av disse er ganske mye krassere formulert. Dagbladet melder for eksempel i fete typer over hele forsiden at «Jern-Erna» stiller med nye angrep, og inni avisen slås det fast at «Jern-Erna er tilbake».

En annen tydelig tendens er at de kvinnelige politikerne får langt flere karakteristikker knyttet til feminine egenskaper som varme og omsorg enn det mennene får. VG kan for eksempel melde at Erna Solberg «smiler litt sånn Mona Lisa-aktig», men det som er mest karakteristisk med de omtalene som gjelder kvinnenes feminine egenskaper er nettopp at de poengterer at den omtalte politikeren ikke er det motsatte av feminin, varm og omsorgsfull, altså kald og aggressiv. Dagbladet bruker for eksempel to sider på å fortelle at «sinte-Siv» har blitt «smile-Siv», og at Frp-lederen er blitt både «mykere i kantene», «mer harmonisk» og «ikke så innesluttet og sint som før».

Når det gjelder karakteristikker som påpeker politikeres mangel på både styrke, kompetanse og varme, kommer også kvinnene dårligere ut enn mennene. Kvinnene får jevnt over flere negative karakteristikker, og beskrives som både aggressive og svake: Siv Jensen er «sinte-Siv», mens Erna Solberg både angrep og «gikk i strupen på Jens», men hun er også «blek» og «nesten passiv». Når menns mangel på styrke eller varme beskrives, er det på en mer forsiktig måte: Jens Stoltenberg er «slapp», Torger Ødegaard er «litt sjenert» og Per Sandberg er en «kruttønne».

Av de omtalene som vedrører utseende, stammer de fleste fra en VG-sak der et panel av eksperter har vurdert Erna Solberg og Jens Stoltenbergs antrekk og fremtoning i de siste TV-debattene. Stoltenberg får jevnt over ros for sine «pene dresser og fine slips». «Dette er maktens estetikk», slås det fast, og selv om Stoltenberg får noe pepper for å se litt «hovmester-aktig» ut ved en anledning, så kommer han svært mye bedre ut av utseendevurderingene enn Solberg. En kommentator mener riktignok at «Erna fremstår som sober og stilig», men ellers er det lite entusiasme å spore: Erna ser litt u-pikete og lite statsminister-aktig ut, Ernas antrekk har en uheldig blåfarge, Ernas hår er en tanke bedre enn i går, Erna er helt grei.

Både norsk og internasjonal forskning har vist at kvinnelige politikere ofte blir omtalt mer negativt enn sine mannlige kollegaer, og at kvinner ofte må velge mellom å bli fremstilt som harde og kalde «mannekvinner» eller myke og moderlige «kvinnekvinner». Dette blir forklart med det faktum at kvinnene representerer noe annerledes i politikken siden de første politikerne var menn og det er menn som har skapt de målestokkene vi vurderer politikere etter. Det fører til at kvinnelige politikere risikerer kvinner å havne i skvis mellom tradisjonelle politiker-idealer og tradisjonelle kvinne-idealer. Når en kvinnelig politiker går til frontalangrep på en debattmotstander gjøres det for eksempel ofte til et poeng, fordi det bryter med de forventningene vi har til den måten en kvinne skal oppføre seg (hun skal være varm og empatisk). Erna Solberg er for eksempel neppe hardere eller tøffere enn Jens Stoltenberg, men det er likevel ingen som kaller Jens for jern-Jens.

Den siste kategorien av personfokuserte omtaler gjelder politikernes privatliv, og overraskende nok gjelder samtlige av disse menn. Aftenposten har vært med Oslo-byråd Torger Ødegaard (kanskje Norges neste kunnskapsminister, spekulerer avisen) på jobb en hel dag og byr på en del opplysninger om Høyre-mannens fritid og familiære forhold. Den saken som drar opp andelen privatliv-omtaler mest, er imidlertid kommentaren «Pappafiguren» fra Dagens Næringsliv der Knut Arild Hareide får passet sitt påskrevet for å dra «bleiekortet» litt vel ofte i valgkampen. Hareide ble far for første gang i april, men figurerer fortsatt som «nybakt far», han har «pappakvote nok til å fylle en hel valgkamp», harselerer DNs kommentator. Heller ikke mannlige politikere slipper altså unna negative karakteristikker dersom de fremstår som for «pappa-aktige» og for lite politiker-aktige.

 

Erna og Trine best på Instagram

Erna Solberg og Trine Skei Grande er de eneste av partilederne som virkelig byr på seg selv på Instagram.

Alle partilederne har i løpet av de siste månedene eller ukene opprettet profiler på den populære bildedeletjenesten Instagram, men få av dem har profiler som er noe særlig spennende å følge. De fleste bildene som blir delt er av typen Jens Soltenberg står på en talerstol, Audun Lysbakken hilser på et skolekorps og Knut Arild Hareide poserer sammen med KrFU-ungdommer.

Å være god på Instagram er neppe nok til å vinne valget, men det kan være er et ypperlig verktøy for å bygge image som partilederne helt klart kan utnytte bedre. I bildedelingstjenester står det visuelle snarere enn det skrevne i fokus, og nettopp derfor kan de bidra til å skape en helt unik form for nærhet mellom politikere og velgere. Ved å dele små glimt fra hverdagen kan politikere oppnå både å fremstå som mer menneskelige, og gjøre det lettere for velgere å identifisere seg med dem. Men det fordrer naturlig nok at de tør å by litt på seg selv.

Antallet nordmenn med Instagram-profil passerte 700.000 i juni og bildedeletjenesten har i løpet av 2013 seilt opp som det nest mest populære sosiale nettverket i Norge, bare slått av Facebook. Nettverket går ut på å dele bilder som er tatt der og da, gjerne supplert av et filter som får bildet til å se retro ut. På Instagram kommuniserer man med bilder, korte kommentarer og «likes», man går ikke inn i lange ordvekslinger, og nettopp derfor bør det være et takknemlig verktøy for en travel politiker. Minimal innsats kan gi stor gevinst.

bilde(6)De som klarer seg best på Instagram av partilederne er Erna Solberg og Trine Skei Grande. Deres profiler er personlige, det er ingen tvil om at de både tar og deler bilder selv, og de svarer også av og til på kommentarer. Det som først og fremst gjør at de skiller seg ut, er imidlertid at de tør å være litt personlige. Erna Solberg delte for eksempel flere bilder fra sommerferien sin, av både markjordbærplukking, grilling av kongekrabbe, fisketur og middag med datteren. Og Grande delte sågar et bilde av utsikten fra sengen sin da hun bodde på hotell i Arendal nylig, i tillegg til bilder av både katten og hagen, og hun er også den som svarer hyppigst når folk kommenterer bildene hennes.

Den som har den suverent mest populære Instagram-profilen blant partilederne i Norge, er likevel statsminister Jens med hele 15.000 følgere, mer enn 11.000 flere enn Erna Solberg på andreplass. Bildene som legges ut på statsministerens profil er veldig fine, estetisk sett, og han glimter også til med noen litt personlige bilder av og til hvor han padler kajakk, spiser Twist og er på spasertur sammen med andefamilien som pleier å holde til rundt statsministerboligen. Men likevel, man får ikke følelsen av å komme tett på Jens ved å følge ham på Instagram. Bildene bærer preg av å være både tatt og delt av andre enn statsministeren selv.

Knut Arild Hareide opprettet profilen sin for bare en uke siden, og begynte med å dele et bilde av datteren sin. Det lovet godt, men etter det har det blitt mest kjedelige bilder fra valgkamparrangementer. Og han må også lære seg å begrense seg. Seks bilder i løpet av tre timer er for mye. Men likevel, Knut Arild skal ha ros for noen tørrvittige bildekommentarer. Og han fulgte meg tilbake rett etter at jeg begynte å følge ham. Det er sympatisk. (Det gjorde forresten Trine Skei Grande også).

Audun Lysbakkens profil er også temmelig nyopprettet og domineres av fine, men kjedelige valgkamp-bilder. Han delte riktignok er par personlige bilder i sommerferien, blant annet ett hvor man gjennom sterkt motlys kan skimte at han kysser kona. Men ellers er det ikke akkurat kjempespennende å følge SV-lederen.

bilde(4)Liv Signe Navarsete opprettet en Instagram-profil for ganske nøyaktig ett år siden og startet veldig bra med å dele bilder av både julebakst og ny-manikyrerte føtter, men profilen har nå ligget brakk siden desember. Og i tillegg har Sp-dama, som hun kaller seg på Instagram, gjort den største feilen man kan gjøre i sosiale medier. Hun har 364 følgere, men følger ingen tilbake. Da har du ikke helt fått med deg poenget med sosiale medier. Liv Signe opererer imidlertid med to Instagram-profiler, viser det seg. På den nyopprettede profilen @sigliv har hun i løpet av de siste ukene delt syv bilder, blant annet fra en fjelltur, og her følger hun også langt flere. At Sp-lederen har gått bort fra @spdama-profilen synes jeg er rart, spesielt siden dette er det navnet hun bruker på Twitter.

Definitivt svakest på Instagram-fronten er likevel Siv Jensen. Hun har siden profilen ble opprettet for 42 uker siden kun publisert åtte bilder, og hun følger bare en profil: Fremskrittspartiet. I løpet av de siste to dagene har imidlertid Siv våknet til liv og to bilder er publisert, men da av typen intetsigende valgkampbilder.

Egentlig er det rart at partilederne ikke utnytter Instagram-profilene sine mer enn de gjør. Bilder er svært godt egnet til å skape både engasjement og entusiasme, og mulighetene for å nå frem til folk som tradisjonelt ikke er så opptatt av politikk, og særlig unge, kan være store nettopp her. Og selv om Erna og Trine er best, er det ingen av partilederne som kan kalles Instagram-eksperter. Jeg skulle gjerne sett både mer humor, mer snert og mer personlighet fra samtlige.