USA ser norsk diskriminering

Myndighetene i USA merker seg at Norge er et land der politiet stanser mennesker fordi de er svarte i huden. Amerikanerne noterer seg også at norske kommentatorer mistenkeliggjør jøder fordi de er jøder.

Det er ingen skarp kritikk av Norge. Omtalen av Norge finnes i en ny, litt byråkratisk, men grundig, rapport fra det amerikanske utenriksdepartementet. Land for land tar de for seg menneskerettighetssituasjonen verden rundt.

Amerikanerne liker ikke det de kaller racial profiling, det vil si at politiet bruker rase som kriterium i jakten på kriminelle. USA har lært av sine smertelige feil. Den profilerte antirasisten George W. Bush strammet i sin presidentperiode inn forbudet mot racial profiling. Det betyr ikke at det ikke finnes rasister i det amerikanske politiet, men forbudet er udiskutabelt. Og for å si det sånn; du har ikke lyst til å havne foran en streng dommer i USA anklaget for rasisme og brudd på grunnloven.

I Norge er det lite eller ingen debatt om dette (her et unntak), og få om noen, reagerer når en somali-nordmann blir stanset for femtiende gang av politiet og spurt om han virkelig eier sykkelen sin. De amerikanske saksbehandlerne skriver om Norge:

NGOs reported that public security officials used discriminatory racial profiling techniques to stop and search members of ethnic minorities. Evidence of racial profiling was anecdotal, since police did not keep records of stop and search activities. NGOs also reported that customs officials routinely and disproportionally targeted nonwhite travelers for search; officials could not verify the reports, since no records are kept of the ethnicity of individuals stopped at the border.

Med andre ord. Ingen vet hvor stort problemet er i Norge, fordi ingen undersøker problemet, fordi ingen med makt mener det er et problem.

En arbeidsgiver i USA som diskriminerer på grunnlag av rase kan bli saksøkt inn i konkurs. Slike lover har vi ikke i Norge. Amerikanerne merker seg nøkternt at de som er mørke i huden i Norge og har fremmede etternavn (mine ord), har problemer med å få seg jobb:

Immigrants and their children sometimes had more difficulty finding employment than equally qualified ethnic Norwegians. There were also stark differences in the overall unemployment rate. As of August, the unemployment rate among immigrants of African background was 14.2 percent

Det amerikanske utenriksdepartementets rapport polemiserer ikke, men den fremhever det den synes er usympatisk. Sånn som at høyt profilerte og respekterte nordmenn tilsynelatende setter likhetstegn mellom etnisitet og menneskelige egenskaper. Satt på spissen er vi ved et spørsmål som burde vært dødt sammen med nazismen: Tenker og handler alle jøder likt?

During January both a former prime minister and a high-profile commentator on foreign policy were accused of making anti-Semitic comments. Their statements, which questioned the ability of the United States to be objective in its Middle East policy because of high-ranking Jews in the U.S. government, were criticized as blurring the line between being Jewish and support for Israeli government policy.

Den norske «er det så nøye» holdningen viser seg også når en betrodd norsk diplomat sprer grovt sjikanøse tegninger av et annet folk til allmenn latter, uten at det tilsynelatende får noen konsekvenser:

In mid-January, a first secretary at the country’s embassy in Saudi Arabia used a government system to e-mail a chain message with images likening Israeli soldiers to soldiers of Nazi Germany.

Rapporten merker seg at Utenriksminister Støre har tatt initiativer for å dempe sjikanen av jøder i Norge.

Du skal ikke klikke mye rundt i skjemaet før du finner land som er mye verre enn Norge. Men det er ikke poenget. Poenget er at vi kan lære noe her. For hvis vi har et politi som stanser folk på grunn av hudfarge, folk som ikke får jobb på grunn av aksent og rart etternavn, og hvis vi har toneangivende stemmer som sier en jøde er en jøde er en håpløs jøde, – ja da er vi ikke det landet vi ønsker å være.

There was one member of an ethnic minority in parliament. There were no minority ministers or Supreme Court justices.

Lær av de svartes suksess

Unge sinte muslimer i Norge bør høre mer på amerikansk soul og lære av de svartes suksess i USA.

Du finner ikke flere rike suksessrike svarte i denne verden, enn du finner i USA. Afroamerikanere i alminnelighet har det svært bra i USA. Svært bra! Det er riktig at det også finnes en betydelig gruppe svarte som sitter fast i gettoer, generasjon etter generasjon. Ikke fordi det ikke finnes sosialstønader, veldedig helsetilbud og påkostede skoler, – men fordi det som regel er barn som får barn i oppløste familier og sosialt kaos. Ulykken reproduserer seg selv i en sirkel som er vond å bryte.

Borgerrettighetskampen som presten Dr. Martin Luther King jr. ledet på 60 tallet, klarte ikke å få med seg alle. De mange svarte som tok grep om eget liv, slo seg opp, fikk suksess. De som derimot sank ned i motløshet, rus og kriminalitet, ble enda mer hjelpeløse. President Johnsons kamp mot fattigdom med store velferdsprogrammer på 60 tallet ble ingen udelt suksess. Det var ikke nok med mer penger i sosialhjelp. Det store problemet var dem som ikke utdannet seg, som ikke fikk seg jobber, som ikke klarte å mektiggjøre seg selv (empowerment).

– Du skal bedømmes ut fra din karakter, sa Dr. Kings.

– Reis deg, ikke syt, sa Bill Cosby gjennom sine populære TV show på 70 tallet.

Det var akkurat det samme Barack Obama jobbet med i Chicago.

The Staple Singers sang for de svartes verdighet (hør det her). Respekter deg selv. Nøkkelsetningen kommer i det Mavis Saples griper mikrofonen; «hvis du går rundt og tror verden skylder deg noe, bare fordi du er her. Så kommer du til å forlate denne verden like bakvendt som du kom hit».

Det er kristen sang, men kunne godt vært muslimsk. Malcolm X mente det samme.

I Norge har innvandrerfamilier forstått hva hardt arbeid kan føre til. Legestudiet opplever for eksmepel stor tilstrømning av unge pakistansk-norske kvinner. Men også i Norge ser vi nå stadig tydeligere en splittelse mellom de mange som lykkes, og et mindretall som går inn i rollene som ofre og tapere. Demonstrasjonen fredag, arrangert av dels straffedømte og dels politiske ekstremister, viste nær 3.000, klagende ungdommer. Nær sagt alt var alle andres feil. Jeg gikk inn i toget og forsøkte å resonere med noen av demonstrante om demokrati og personlig ansvar. Jeg møtte en vegg av skrålende uformuenhet. Og da har jeg ikke en gang begynt å snakke om kvinnesynet.

Jeg har sett dette før, i et annet land, og jeg har tidligere forsøkt å advare mot det i en bok. Til syvende og sist er dette et valg hvert enkelt menneske må ta. Vinnerne vil være dem som er nysgjerrige og åpen i møte med det norske samfunnet; – med alle dets feil og mangler, og – ærlig talt, alle dets enorme muligheter.

Staple Singers

If you disrespect everybody
That you run into
How in the world do you think
Anybody sposed to respect you
If you dont give a heck about
The man with a bible in his hand
Just get out the way and let
The gentleman do his thing

Youre the kind of gentleman
That wants everything their way
Take the sheet off yur face boy
Its a brand new day

Chorus
Respect yourself
Respect yourself
If you dont respect yourself
Aint nobody gonna give a good
Ca-hoot na na na oh oh
Respect yourself

If youre walking around thinking
That the world owes you something
Cause youre here
Youre going out the world backward
Like you did when you first came here
Keep talking about the president
Wont stop air pollution
Put your hand over your mouth
When you cough
Thatll help the solution

You cuss around women folk
You dont even know their name
Then youre dumb enough to think
That it makes you a big ol man

Dagbladet vil ha mer sensur

Norske soldater i Afghanistan falt i et bakhold, nyttårsaften. Dagen etter fikk jeg gjennom en kontakt i forsvaret tak i videobilder som soldatene selv hadde tatt. Enkelte soldater bærer nå kameraer på hjelmene sine. Hensikten er å dokumentere og lære.

Noen i forsvarsledelse eller i den politiske ledelsen, jeg vet ikke hvem, vurderte å holde deler av disse opptakene tilbake. Kampen på liv og død hadde vart i syv timene. Det var rimeligvis adrenalin og stress, frykt og innbitthet, før de norske soldatene klarte å sikte inn en Carl Gustav rekylfri kanon. Den sendte en granat som detonerte rett over opprørernes stilling og sendte en dødelig skur av kuler. I det øyeblikket det går opp for de norske soldatene at de har fått inn en fulltreffer hører vi på opptaket at en norsk soldat roper «lekkert!», antagelig i lettelse. Der og da dør det trolig flere opprørere.

Sånn er krig.

Prtmey-Forsvaret-2

Det var nettopp lyden av dette ropet som uroet noen i ledelsen av forsvaret. Hva ville nordmenn tenke om soldatene dersom dette ble vist? Kunne seerne forstå det presset en soldat var under? Kanskje det beste var å ta bort klippet, eller kanskje bare fjerne lyden?

Jeg forklarte min kontakt i forsvaret at for TV2 måtte det være alt eller ikke noe. Dersom de fjernet deler av lyden eller klippet bort skuddet, så ville det være manipulasjon. Min kilde var hjertens enig. Han er en gjennomført profesjonell, hederlig statsansatt, oppriktig opptatt av informasjonsplikten sin. Vi har diskutert grensegangene mange ganger. Jeg kan forstå at det er situasjoner hvor vi skjuler identiteten til spesialsoldater (FSK) eller lar være å røpe operative detaljer som kan sette liv i fare. Men vi er begge enige om at det aldri kan komme på tale å klippe bort ting bare for å få krigen til å fremstå som noe penere enn det den er. Bare politiske tosker mener slik…

Politiske tosker som Dagbladet. På lederplass søndag etterlyste Dagbladet åpenbart mer sensur! Avisens linje her er så vanvittig at den bør studeres, sitat: «Nå er det kanskje forståelig at en norsk soldat reagerer med et slikt utrop i en dramatisk situasjon, men det er desto merkeligere at Forsvaret – som kontrollerer det meste av nyhetsformidlingen rundt det norske militære nærværet i Afghanistan – lot dette slippe igjennom. Dette var ikke lekkert, det var ekkelt«, sitat slutt. (ikke på nett)

Hvorfor refser Dagbladet Forsvaret fordi de «lot dette slippe gjennom»? En teori er denne. Dagbladet er en regjeringsvennlig avis med tidvis sterke sympatier med SV. For SV er krigen de fører i Afghanistan ubehagelig. Men derfra til at det nå er Dagbladets politiske linje at forsvaret bør bli strengere med hva de slipper gjennom av bilder til offentligheten, er et brudd med avisens liberale historie. Jeg har aldri hørt om noen seriøs uavhengig avis, noe sted i noe fritt land, som etterlyser mer manipulasjon av bilder de får fra det militæret under en krig.

Det avisen etter min mening, heller burde tatt opp, er det vi ikke får se. I dette tilfellet varte kampene i syv timer. Vi har bare sett et drøyt minutt med film (som fulgte en intern militær rapport hjem til Norge). Jeg har ingen grunn til å tro at forsvaret har manipulert oss, slett ikke, men det er bare å konstatere at det er syv timer vi ikke har sett. En dag kan det jo være at forsvaret fimer hardt skadede eller døde mennesker. Det vil være enda mer ekkelt, men det er altså krig.

Det pågår naturligvis, en kontinuerlig debatt i ledelsen av Forsvaret om hvor langt de skal gå i å slippe ut bilder. De som jobber for mer hemmelighold, kall det gjerne manipulasjon, kan nå smelle Dagbladet i bordet til støtte for sitt syn. Det bør de ikke få lov til. Dette bør Dagbladet rydde opp i.

Hva vil du spørre Obama om?

President Obama vil ikke holde noen stor pressekonferanse mens han er i Oslo. Men et par spørsmål vil det være mulig å putte inn i løpet av dagen.

Listen over gode spørsmål er lang. Men når mulighetene er få, hvilket spørsmål skal vi da velge?

Å formulere et godt spørsmål er hakket vanskeligere enn mange kanskje vil tro. Spørsmålene må ha mer substans. Det er heller ikke noe stort poeng å spørre Obama om ting han uansett tar opp i talen sin, det blir lett gjentagelser og bringer oss ikke videre. Det bør handle om noe vesentlig, ikke om detaljer.

Obama Norge

Da må spørsmålene være korte, poengterte og gjerne kritiske.

Men hva? Hva vil du ha svar på? Hvilket spørsmål vil du at vi skal stille til Obama? Legg gjerne inn forslag under her.

Hvordan ødelegge innvandrere

Dagbladet debatt 15. aug 09

Dersom det er sant at det er et godt liv å leve av trygd, hvorfor sier ikke Marte Michelet da opp jobben sin i Dagbladet og blir klient?

Svaret er enkelt. Hun betrakter arbeidet som et stort gode. Slik er det også med innvandrere. Alle mennesker ønsker å legge seg om kvelden med vissheten om at de har gjort et dugelig dags arbeid. Jobbet for føden. Det har med selvrespekt å gjøre. Den som er i jobb kan se fremover og skape seg et rikt liv. Den som er arbeidsløs, derimot, brytes ned i mismot. Ekstremister, både på høyre- og venstre side, tar feil, når de som Marte Michelet tror at innvandrere synes det er ok å leve av trygd.

Marte Michelet har i to artikler i Dagbladet kritisert meg for boken «Innvandrernes supermakt». I boken skriver jeg at folk som har tatt seg frem rundt halve jordkloden er modige og driftige mennesker med ekstraordinære krefter. De er utmerket i stand til å ta vare på seg selv, bare de får muligheten. Se på USA. Det er en nasjon bygget av lutfattige innvandrere. De har ikke bare overlevd. Sammen har de reist en supermakt.

Michelet avfeier det amerikanske systemet som «brutalt» (Dagbladet 13. august). Hun hevder at jeg i boken vil at Norge skal kopiere USA ved at «nyankomne til landet blir overlatt til å klare seg selv». Eller; «kastet ut på dypt vann med en gang». For det første blir ikke flyktninger overlatt til seg selv i USA. Hadde Michelet lest boken som hun kritiserer, hadde hun sett at to kapitler handler om hvordan frivillige organisasjoner på oppdrag fra det offentlige, guider de nyankomne inn i det amerikanske samfunnet (s. 97 f.eks). De gode resultatene i USA tyder på at flyktninger gjennomgående blir bedre tatt vare på i USA enn i Norge. Ikke av kommunalt ansatte flyktningkonsulenter som går hjem klokken 16, som i Norge. Men av frivillige amerikanere som har forpliktet seg til å vise flyktningene vei. Den veien går via jobb.

Samme dag som Michelet forsvarte den norske velferdsstatens glimrende resultater, kom Arbeids- og inkluderingsdepartementet med en ny rapport om somaliere i Norge. Bare 35,7% er i arbeid (mot 71,6% i resten av befolkningen). Årsakene er komplekse, men rapporten viser at det ofte ikke lønner seg for somaliske foreldre med mange barn, å være i jobb. Trygdene og sosialhjelpen er til overmål ordnet slik at ektepar oppmuntres til å skille seg. Jo mer ødelagt familien blir, jo mer penger kommer det naturligvis inn. Systemet Michelet priser, er en felle. Det har den perverse effekten at somalierne nå er den gruppen i Norge som har den høyeste andelen alenemødre. Å være aleneforsørger er i lengden den sikreste veien til fattigdom.

Så hva kan vi gjøre? I USA har en innstramming og justering av trygdene ført til at mange har gått ut i jobb, og dermed steget i inntekt. Michelet påstår at jeg i boken tar til ordet for å gjøre det samme i Norge. Det er ikke sant. For å sitere boken (s 168) «Personlig liker jeg dårlig tanken på å kutte overføringer til barnefamilier, min favoritt er isteden å kappe radikalt i skattene for dem som tjener aller minst. Da kan det igjen bli lønnsomt å jobbe», sitat slutt. Tilsvarende har jeg sagt til Aftenposten i sommer. Dette gjentar jeg hele tiden. Michelet klipper og lyver, rett og slett, når hun påstår at jeg skifter mening.

USA tar i mot et stort antall forkomne flyktninger som er så langt nede at ingen andre land slipper dem inn, heller ikke Norge (se for eksempel bantusomalierne). Det er i det hele tatt mye her i verden som er stikk motsatt av det Michelet tror. Selvfølgelig er det riktig at en analfabet med språkvansker ikke får de best betalte prestisjejobbene i USA. Heller ikke i USA er det lettvint å være flyktning. Det krever hard jobbing. I oppvasken på et hotell for eksempel, i en hamburgerrestaurant eller som landarbeider. Michelet kaller dette for «drittjobber med drittbetaling». Det er dette nedlatende blikket som er problemet. Michelet viser forrakt for hederlige folks ærlige arbeid.

Innvandrernes supermakt

Integrering: Marte Michelet mener jeg er en «trussel mot velferdsstaten»! Hallo, jeg har bare skrevet en bok, med et par annerledes ideer.

Kronikk, Dagbladet 12.8.09)

Boken heter «Innvandrernes Supermakt» og kommer ikke til å styrte den norske stat. Tittelen viser til verdens eneste virkelige supermakt, USA, som er bygget opp av innvandrere. Dette forteller oss at innvandrere per definisjon er driftige resurssterke mennesker, med ekstraordinære krefter. Gjennom en serie fortellinger forsøker jeg å korrigere det vrengebildet Michelet og resten av den norske venstreeliten, har skapt av USA.

Det er ikke sant at jeg mener innvandring er en trussel mot den norske velferdsstaten. (Michelet, Dagbladet 7.8.09). Tvert om mener jeg velferdsstaten er en trussel mot innvandrere. Spesielt mot flyktninger.

I Norge snakker vi om å «bosette flyktninger». Vi sier ikke «sysselsette», men «bosette». Hvor er det mange ledige boliger? Typisk i utkantkommuner. Hvorfor? Fordi mange nordmenn har flyttet derfra. Hvorfor har de flyttet? Fordi det ikke er jobber der. Vi samler altså flyktninger der de knapt kan brødfø seg selv. Det eneste som vokser er offentlig sektor. Etniske nordmenn blir ansatt for å håndtere flyktningene. Og disse nordmennene har arbeidsplasser så lenge flyktningene forblir klienter.

Jeg forenkler, men spørsmålet er likevel om vi dukker flyktninger fra første stund: Tvinger dem inn i to års ørkesløse språkkurs, isolerer dem i klasserom. Riktig gnir inn følelsen av å være mislykkes i møte med norsk teori og stønader.

I USA gjør de det helt omvendt. Her starter absolutt alt med jobb. Penger til mat og bolig fra det offentlige stopper etter få måneder. Etter det er det «sink or swim». Folk svømmer. Det er lettere å lære språk gjennom praktisk arbeid, i møte med kolleger, gjerne kombinert med kvelds- og helgekurs. Vi må forstå hva det betyr for selvfølelsen å tjene egne penger. Betale regningene selv, lære samfunnet i praksis. Se muligheter.

Somali_kids_us

I USA er det ikke offentlige ansatte, men frivillige organisasjoner som introdusere flyktningene til jobb og bolig. Det offentlige betaler, men det meste skjer på dugnad. Slik møtes alminnelige amerikanere og flyktninger. Slik oppstår genuine vennskap. En organisasjon som ikke får folk i jobb, blir byttet ut.

Målinger viser at innvandrere i USA klatrer oppover den økonomiske rangstigen i en fart som er umulig i dagens Norge. I USA tar innvandrerne igjen snittlønnen i befolkningen. Det gjør de ikke i Norge.

Istedenfor å ville beholde alle på trygd, burde Michelet være opprørt over at så mange innvandrere i Norge ikke får jobb. I USA får de jobb. I boken argumenterer jeg for at Norge bør få like tøffe antidiskrimineringslover som USA. Alle firmaer som vil selge varer og tjenester til de føderale myndighetene i USA må ha et aktivt program for å rekruttere minoriteter. Vi ler jo gjerne av måten amerikanerne saksøker hverandre. På den annen side: Den huseier eller bedrift i USA som diskriminerer noen på grunn av rase, kjønn eller religion kan bli saksøkt og ruinert.

Legg til at USA er et kapitalistisk samfunn drevet av kraftig konkurranse. Det fører til at amerikanske firmaer må se forbi farge, tro og gebrokne dialekter, i jakten på dem som jobber hardt eller har nye ideer. Det skal i det hele tatt et litt sedat selvtilfreds oljefyrt statsdominert arbeidsliv til for å si nei til alle de talentene som i dag blir vraket i Norge fordi de har et fremmed etternavn.

For hva skjer når grupper i samfunnet ikke kommer seg inn på arbeidsmarkedet? Se på opptøyene rundt Paris. Det var andre og tredje generasjons etterkommere av innvandrere i Frankrike som brant biler og tok liv i rene gateslag. På samme tid dekket jeg som journalist store fredlige innvandrerdemonstrasjoner i USA. Kontrasten kunne ikke vært større. I Los Angeles gikk en million ulovlige innvandrere fredfylt i tog gjennom gatene, med iskrem og barnevogn. De hadde jobb og håp i USA, men manglet papirer (fordi de hadde brutt loven og sneket seg inn). I Paris derimot hadde minoritetene papirer, de var franske statsborgere, men de fikk ikke jobb. Tenke seg til, de ble altså ikke lykkelige av trygd.

Michelet påstår at jeg i boken foreslår å kappe kraftig i trygdene i Norge. Heller ikke det er sant. I boken viser jeg hvordan USA under Clinton fikk flere ut i jobb ved å stramme inn og legge om velferdsordninger. Men jeg tror ikke dermed at alle ideer fra USA passer i Norge. Mitt forslag er at Norge kutter radikalt i skattene for dem som tjener minst. I dag er det rett og slett ikke lønnsomt for barnefamilier i Norge å ta jobber med lav lønn. Får de en lønn på størrelse med trygden, mister de barnetillegg, og må betale skatt av inntekten.

I USA får de som tjener minst, «negativ skatt». Det betyr ikke bare at de slipper skatt, de får i tillegg utbetalt penger fra skattemyndighetene! Hensikten er å premiere arbeid og aktivitet. Amerikanerne har forstått at mennesker som ikke står opp om morgenen, mister selvtilliten, blir deprimerte, havarerer ekteskapet, og får problemer med å lære barna gode arbeidsvaner.

Driver jeg nå et sleipt angrep på solidaritetstanken, slik Michelet påstår? Jeg foreslår at vi gjør som mange steder i USA og busser skolebarna. Jeg mener barn på Oslos vestkant (inkludert Dagbladets hvite kjerneområde Ullevål Hageby) skal busses til sentrumsskolene. Vi kan ikke fortsette med skoler der 80% av elevene har innvandrerforeldre som snakker dårlig norsk. Ungene må få gå på skoler der flertallet har fått norsk inn med morsmelken, ellers blir de hengende etter.

Michelet har åpenbart ikke lest boken hun angriper meg for. Hun påstår at jeg vil ekskludere innvandrere fra våre sosiale ordninger. Jeg har aldri noe sted noen gang sagt noe slikt! Tvert om. Det er løgn.

Michelet burde se på Sergey Brin. Han ga opp sitt fødeland, det kommunistiske arbeiderparadiset Sovjetunionen, der absolutt alle gikk på trygd. Brin dro med sine foreldre til USA. Familien jobbet hardt. Brin grunnla Google, i en garasje. Han endret verden til det bedre og skapte ufattelig mange jobber.

Brin rømte fra den komplette velferdsstaten Sovjet og fikk muligheten i velferdssamfunnet USA. Det er faktisk forskjell på velferdsstat og velferdssamfunn. Michelet vil se det om hun leser den boken hun nettopp har kritisert.

Aftenposten og nazismen

Aftenposten var nazistens store avis under krigen.

Av historiske grunner er det derfor litt ubehagelig når avisen trykker et stort jattende intervju med David Irving, mannen som skjønnmaler nazistenes overgrep.

Aftenpostens politiske redaktør Harald Stanghelle gikk ut på NRK og var kritisk. Ikke til Aftenposten, nei nei. Stanghelle var kritisk til TV2 som hadde invitere Irving til studio.

I TV2 møtte Irving en vel forberedt Trude Teige i TV2 programmet Tabloid.

Irving tapte. Nordmenn lot seg slett ikke overbevise av Irving. Tvert om, en markant andel ble mer skeptisk til meningene hans, viser en ny undersøkelse.

Med andre ord, ytringsfrihet virker.

Dette gjør imidlertid ikke noe inntrykk på Aftenpostens politiske redaktør. Da jeg traff Stanghelle torsdag holdt han fast ved kritikken av TV2.

Jeg kunne ikke dy meg fra å spørre Stanghelle om det ikke var et større problem at Aftenposten slo opp et stort ukritisk intervju med Irving, enn at TV2 grillet mannen?

Men Stanghelle ville ikke snakke om Aftenposten.

Sin historie til tross, preges ikke Aftenposten av selvransakelse. Avisen får derimot mer til felles med den radikale venstresiden. For dem degenererer en debatt om ytringsfrihet raskt til en diskusjon om hvem som ikke skal få snakke.

Spesielt på TV.

Stanghelle - politisk redaktør i Aftenposten

Blir man kommunist av å se NRK barne-tv?

Ja, like mye som man blir nazist av å se Tabloid på TV2.

Det var en runde på twitter, som endte i tøys, men holdt en kjerne av alvor. I Tabloid på TV2 satt Trude Teige og presset den verdensberømte jukse-historikeren og holocaust hvit vaskeren David Irving.

– Tabloid surrer rundt grøten med Irving, stønnet Jan Omdahl på twitter.

Utenfor studioet forsøkte demonstranter å stanse intervjuet. Selv ellers smarte kommentatorer mente det var verdiløst å intervjue Irving. Andreas Wiese twittet:

– Var det noen som lærte noe om løgn og sannhet ved å høre på David Irving?

Ja, jeg! Og jeg ville se mannen selv!

Så det skrev jeg at jeg syntes Teige var skarp, pågående og svært tilstedeværende og ikke minst sivilisert. Alternativet er jo å mene at man ikke kan gjøre intervjuet». Med andre ord: – Skulle vi sensurere Irving?

Irving

Her ble Omdahl og Wiese mer vage, men jeg tolket twittringen deres dit hen at de mente TV2 ikke burde sluppet Irving til i studio: «Settingen er problematisk» skrev Omdahl. Dette var «ikke nyhetsinteresant» mente Wiese. Og Wiese la til at TV2 ga en løgner/svindler «troverdighet» ved å slippe han til. Jasså, blir man troverdig av å delta i en TV debatt?

Jeg kan ikke fordra venstresidens smisking med massemordere. Men jeg har i snart 30 år intervjuet AKP-ml (ja jeg startet tidlig) og publisert deres forskrudde verdenssyn og skamløse bortforklaringer av dødsleirer og nakkeskudd.

«- Mao drepte 50 millioner», skrev jeg til Wiese: » – Men vi intervjuet AKP-ml år etter år. At du av alle mener slikt er galt overrasker meg.»

Jeg mener jo at Wiese er en av Norges beste mediekommentatorer, en smart mann, men hvor hadde han lagt prinsippene sine nå?

Det var da Anders Giæver – VGs dyktige korrespondent i USA meldte seg med en forløsende twitt til Wiese:

– Gerhard er ikke sint Andreas. Bare veldig veldig skuffet 😉

Giæver lånte ord fra årets verste TV reklame; for miljøagentene. Han liker populærkulturens ordspill, og det som ble forløst var sludder. Jeg skled med og skrev:

– Yepp, jeg har alltid ment de miljøagentene er modellert etter rødegardistene som overvåket foreldrene sine ;-).

Giæver var raskt tilbake:

– Og at Blekkulf er en slags sjef for Stasi?

Jeg kunne ikke stoppe nå:

– Nei. det var Jon Blund — laget av Stasi. Andreas tror folk blir nazi av å se Tabloid, jeg tror de blir kommis av å se NRK barneTV.

Og dermed hadde jeg twittret meg ut i det absurde, og måtte bare vente responsen fra Anders Giæver som la følgende ut for sin betydelige leserskare:

@VGandersKjør Debatt! RT:@Helskog: Andreas (Wiese) tror folk blir nazi av å se Tabloid, jeg tror de blir kommis av å se NRK barneTV.

Det fulgte et par twitt fra en leser som ville unnskylde Stalin, og slett ikke sensurere kommunister, bare nazister. Mitt poeng. Men da var vi mest opptatt av tøyse, en linje om gangen.

Obama formelen

I dag kan en åtte år gammel somali-norsk jente på Holmlia i Oslo gå med litt lettere skritt til skolen og vite at også hun en dag kan bli statsminister i Norge. Takket være Obama.

Somali_kids_us

For presidentvalget i USA er en vekker. I Norge kan vi få et kritt hvitt Storting kommende valg. Europa ris av motsetninger mellom folkegrupper til de grader at ungdom brenner biler rundt Paris i raseri. I London har de kastet bomber på t-banen.

En lignende bitterhet finner du ikke i amerikanske innvandrer miljøer. Tvert om er denne supermakten skapt av innvandrere.

At amerikanerne valgte Obama er ikke overrakende. I all beskjedenhet antydet jeg for fire år siden, at det kunne skje.

USA er ikke det reaksjonære, fordomsfulle, rasistiske, uopplyste samfunnet mange nordmenn ser for seg. Tvert om er det antagelig mindre rasisme i USA enn i Europa. (Fordi du antagelig ikke tror meg har jeg nå skrevet en reiseberetning fra USA)

Når sønnen av en geitegjeter fra Kenya kan bli president i USA, er det bare naturlig at en ny generasjon i Norge sier «stå på, alt er mulig!»

Valgvake i mørke

De siste i USA som fikk vite hvem som vant valget i går, var muligens gjestene på Senator John McCains valgvake. Jeg var på festen – og den ble en parodi.

La meg si først at jeg stort sett liker republikanere. Skal jeg generalisere så er veldig mange av dem spesielt hyggelige folk. De er gjerne orientert om familie og personlig ansvar. Ofte gjestfrie, vennlige og høflige. Det er gjerne dem som inviterer deg hjem og ikke kan få servert deg nok mat.

Et problem er imidlertid noen av de republikanske partibossene på lavere plan. Valgnatten sensurerte de TV nyhetene som i begynnelsen ble vist på storskjerm inne på McCains valgvake. Etter hvert som opptellingene viste at Obama vant frem, kuttet de rett og slett bildet på veggen og begynte å spille countrymusikk. Det var som å se dansebandet på Titanic som spilte mens skipet sank.

Mccain

McCain holdt en flott tale. I nederlagets stund viste McCain seg som den mannen av format han er. Han snakket om samhold, og om å komme motstanderen i møte.

De lokale fest arrangørene kan ikke ha forstått noe av det McCain snakket om. For etterpå – da Obama holdt sin tale i andre enden av USA, overført på alle TV kanaler i USA, – – da gikk skjermene inne på McCains valgvake i svart, igjen.

Obamas tale ble ikke vist på storskjermene på McCains fest. Gjestene ved McCains valgvake fikk rett og slett ikke se den.