Norge ville ikke ha dem hjem

 

 

I 2009 ble Tjostolv Moland og Joshua French dømt til døden for drap og spionasje. Under rettssaken for det kongolesiske militærtribunalet, kom det frem at motivet for drapet skulle vært at de to var på spionasjeoppdrag for Norge. Derfor ble norske myndigheter holdt medansvarlige, og dømt til å betale oppreisning sammen med de to dødsdømte fangene på rundt tre milliarder kroner.

Norske myndigheter avviste dommen mot Norge som en ulovlig, men vil ikke ta stilling til dødsdommene mot de to nordmennene. Moland og French fikk en dødsstraff hver bare for spionasjetiltalen. De er dømt til døden for å ha spionert for Norge, men Norge har egentlig ikke ønsket dem hjem.

Norske myndigheter har ikke gjort det de kan for å få til en soningsoverføring. For hadde de kommet hjem til Norge, ville det vært umulig for myndighetene å akseptere at de sonet en straff for forbrytelser begått på vegne av staten Norge. Forbrytelser myndighetene vet de ikke har begått. Man måtte ha latt dem gå fri. Hadde de blitt overført til Norge for et par tre år siden, og så løslatt, ville det svekket folks rettsoppfatning. Derfor har myndighetene ventet til tiden er inne.

Det bekrefter flere kilder i utenriksdepartementet overfor TV 2. Men, da arbeidet med kveldens dokumentar, Dødsdømt og forlatt i Kongo, startet for noen uker siden, begynte noe å skje. Departementet fikk det plutselig travelt med å foreta seg noe. Vi har fått vite at myndighetene nå, nærmere fire år etter at de ble tatt, er villige til å godta en soningsoverføring. Utenriksminister Espen Barth Eide sier til TV 2 at han er klar til å reise ned til Kongo, hvis det er det som skal til for å få til en avtale om overføring.

Moland og French ble i tillegg til dødsdommen for spionasje, også dømt for drap. Utenriksministeren vil ikke ta stilling til den delen av dommen. Han deler med det en sammensatt dom opp i to deler, aksepterer en del, og avviser en annen. Selv om både han og UDs observatører i Kongo er fullstendig klare over at rettssaken mot de to nordmennene var et sirkus av en forestilling, hvor det ikke ble vist respekt for verken menneskerettigheter eller rettsstatsprinsipper.

I dokumentaren ”Dødsdømt og glemt i Kongo” på TV 2 i kveld, får du se hvordan norske myndigheter har unnlatt å hjelpe to nordmenn dømt til døden for å ha spionert for Norge. Hvordan de først nå er tvunget til å foreta seg noe før de to dør i fangenskap. Og du får et nytt møte med Tjostolv Moland og Joshua French. To unge menn som fortsatt har håp om at de skal slippe levende ut av fengselet.

R-DOK2-EP15-R003363#1

Siste natt i Gaza?

(Gaza) Jeg la meg ned på en madrass under en kontorpult litt over 01, og etter siste rapportering til TV 2 Nyhetskanalen. Alle planer om å komme meg de tre kilometerne med bil til hotellet var skrinlagt. Jeg hadde uansett ikke noe valg. Ikke en bil å se i gatene, med unntak av en og annen ambulanse. Ingen ville ha fraktet meg tilbake. Jeg ville heller ikke være passasjer i Gazas eneste bevegelige mål. Eller eneste fotgjenger i millionbyen for den saks skyld. Det har vært en kveld med usedvanlig mye farlig aktivitet i nabolaget. Gjentatte bombetokt med israelske jagerfly og kamphelikoptere. Skyting med artilleri og stridsvogngranater. Voldsomme angrep fra kanonbåter.

Jeg sovnet, og bråvåknet etter ett minutt eller to av det jeg tror var en drøm om en bombe. Eller, var det en drøm? Sjekket telefonen og klokka, lukket øynene, sovnet igjen. Noen minutter. Kanskje. Med den første eksplosjonen kom glassbitene regnende over meg. Den påfølgende eksplosjonen sekundet senere, blåste lufta ut av meg. Jeg rakk så vidt å fylle lungene med luft, krøke meg sammen og legge armene beskyttende rundt hodet før den tredje eksplosjonen, raskt etterfulgt av ytterligere to.

Glassplinter, murbiter og trepinner fløy somprosjektiler gjennom rommet. Det stanset, ble helt stille noen sekunder før jeg hørte det første skriket fra et rom i nærheten. Så flere som ropte. En som skrek ut sine forbannelser på arabisk. Jeg dro til meg den skuddsikre vesten og famlet etter hjelm og sko i det mørklagte rommet. Nødagregatet slo inn og blotla en brutal virkelighet. Kolleger kom løpende fra tilligende kontorer hos Associated Press i 12. etasje i Jala Tower midt i Gaza By. Kolleger fra nabolokalene til Al Jazeera kom løpende ut i trappegangen som skiller oss.

Tynne striper av blod på gulvet etter de som hadde løpt barbeint i glasset. En kollega deiset ned i det flislagte gulvet, og ble støttet bort til en stol før noen kom med et glass vann. Jeg måtte ringe, uten helt å vite hvor. Måtte snakke med noen. Fortelle at jeg har det bra, selv om ingen visste hva som hadde skjedd. Jeg ringte TV 2s nattevakt i Bergen, og ba ham varsle noen, før jeg tok kontakt med nærmeste sjef. «Jeg har det bra. Ingen grunn til bekymring». Selvfølgelig bekymrer en slik melding. Jeg ringte og vekket Mads Gilbert. Trengte å snakke litt til. For å si at jeg hadde det bra. Åtte kvartaler unna hadde han følt trykket av eksplosjonene.

Mine palestinske kolleger bor her i Gaza. Jeg kommer stort sett når jeg vil, og drar igjen når jeg ikke vil være her mer. De er stuck i elendigheten. Med familier spredd over hele byen. Nyhetene spres raskt her i Gaza. Det ringte. Ektefeller, mødre og fedre. Har dere det bra? Hva har skjedd? Er dere i sikkerhet?

Telefonsamtalene stilnet. Vi var alene med våre skrekkopplevelser i 12. etasje, i det som trolig er byens høyeste bygning. Etasjene under er fyllt med leiligheter. Voksne og barn som strømmet gråtende ut i trappegangen. Jeg får som dem lyst til å komme meg i sikkerhet. Men hvor er det? Her er ingen steder å gå. Ingen steder å kjøre. Ingen steder å flykte vekk fra bombene. Hvor er det mindre farlig enn akkurat her nå? Ingen har svaret.

Slik har de det – palestinerne. Dette skrekkscenariet gjennomlever de alle før eller senere. Fiendens voldsomme bombardement knuser ikke bare bygninger og våpen. Det ødelegger liv. Fysisk og psykisk.

Her putter foreldre sovetabletter i kveldsmaten til barna. I Gaza legges barna til sengs med øreklokker. For å beskytte mot de skadene som rammer flest. Traumene. Redselen. Terroren.

Dette er krigens virkelighet. En virkelighet så brutal, at når en voksen mann så vidt har smakt på den, sitter han rystet tilbake. Mens det nå kalles til morgenbønn fra minaretene som fortsatt ikke er skutt i filler, sitter jeg her i 12. etasje og håper at dette var siste natt med bombing i Gaza. At partene tar til en eller annen form for vett og stanser infernoet.

Israel vil stanse krigen

(Jerusalem) Det er lørdag ettermiddag, og sabbaten går mot slutten. På stranden i Tel Aviv er det ganske mange mennesker. Været er uvanlig bra til å være i siste halvdel av november. Men det er overraskende at så mange har tatt turen til stranden, når det nå pågår en krig i nabolaget.

Sirenene går. For mange kommer minnene fra den første gulfkrigen tilbake (1991). Den gang Saddam Hussein sendte sine raketter mot Israel som hevn for amerikansk-ledede angrep mot Irak. Andre har minner fra 1973-krigen (i Israel kalt Yom Kippur-krigen), da Israel ble utsatt for et koordinert angrep fra sine naboer.

Folk løper i dekning. En iransk-produsert rakett skutt opp fra Gaza, kommer susende inn mot Israels største by. Et særdeles effektivt rakettskjold slår den i stykker før den rekker å gjøre store skader.

I luftrommet over Gaza summer de israelske dronene kontinuerlig. Med jevne mellomrom kommer israelske jagerfly inn over det palestinske området, og slipper sin dødbringende last.

Begge sider skyter mot sivile. En israelsk general jeg snakket med i kveld, sier at Hamas og andre palestinske grupper opererer fra sivile områder. At sivile brukes som skjold. Sivile blir drept på Gazastripen. Slik går det når man bomber verdens tettest befolkede område. Det er ingen steder å operere militært på Gaza uten at fienden kan beskylde deg for å bruke sivile som skjold. Beliggenheten til Israels militære hovedkvarter er verdt å merke seg i en slik debatt. Der det ligger mellom boligblokker og forretninger midt i Tel Aviv. Israelerne bruker altså sin egen sivilbefolkning som skjold, skal vi følge generalens logikk.

I noen dager har de skutt mot hverandre nå – palestinerne og israelerne. Som alltid er det palestinerne som lider de største tapene. Vestlige medier, inkludert norske, omtaler de israelske angrepene som svar på lang tid med jevnlige rakettangrep fra Gaza. For å snu det hele på hodet, kan man like riktig hevde at de palestinske rakettangrepene er svar på tiår med okkupasjon og blokade. Det viktigste er likevel ikke hvem som har mest skyld i at konflikten nok en gang er trappet opp til et uakseptabelt nivå. Det viktigste er at det stanser. Stanser før enda flere palestinske barn blir drept. Før flere liv går tapt på begge sider.

Generalen jeg snakket med på telefon nå i kveld, sa at Israel er klare til å stanse umiddelbart. Bare Hamas stanser sine angrep først. Det er altså alt som skal til. At den andre siden stanser først.

Den samme generalen forklarte meg også hvordan israelerne først og fremst sikter seg inn på militære mål. At de vil ta ut våpenlagre og langtrekkende raketter, men at det går med sivile liv underveis. Jeg tror ham. Men, som jeg nevnte, bomber du verdens tettest befolkede område, gambler du høyt. Hamas skyter sine raketter bevisst mot sivile mål. Det har de vist gjentatte ganger. Deres mål er å ramme den israelske sivilbefolkningen, akkurat slik Israels mål er å ramme den palestinske sivilbefolkningen med sine blokader.

Man kan forstå begge sider, når man setter seg ned og snakker med dem. Men det er ingen grunn til å applaudere noen part for denne opptrappingen som uansett ikke vil få et godt utfall.

At palestinerne nå er i stand til å ramme både Jerusalem og Tel Aviv med sitt iransk-produserte skyts, er dårlig nytt for fredselskerne i regionen. Ingen israelsk regjering kan akseptere at raketter tar liv i Tel Aviv, uten å slå hardt tilbake. I alle fall hvis de ønsker å bli sittende.

Det er ganske nøyaktig 20 år siden jeg tok meg inn i denne byen første gang. Også den gang var det optimisme å spore, men pessimistene fikk som vanlig rett.

 

 

De feiges våpen

(Kinshasa, Kongo) Det var våren 1996. Etter en rekke Hezbollah-angrep mot israelske militære posisjoner i okkuperte Sør-Libanon, fikk statsminister Shimon Peres nok. Han var bare uker unna et avgjørende valg (som han tapte for rivalen Benjamin Netanyahu), og trengte sårt å vise styrke. Det gjorde han med et voldsomt angrep på Sør-Libanon i det som ble kalt Operasjon vredens druer. Israel angrep Hezbollah og sivilbefolkningen. De fleste sivile kom seg vekk. De som ble igjen, var overlatt til skjebnen og det israelske militæret.

Fordi jeg året i forveien var blitt utvist for en femårsperiode etter å ha fornærmet libanesiske myndigheter, tok jeg meg ulovlig inn i landet. Jeg kom i tide til å være vitne til massakren i landsbyen Qana. Over et hundre sivile flyktninger – i all hovedsak kvinner og barn – ble drept da israelerne angrep de fijianske FN-styrkenes hovedkvarter. I halvtimen før angrepet, lå en drone i luften over leiren. Lyden fra det fjernstyrte flyet nådde både sivile og soldater på bakken. Om den israelske flyoperatøren forstod hva han så fra dronens kamera eller ikke, vet jeg ikke. Men senere samme ettermiddag, hadde staten Israel gjennomført en av sine verste massakre noensinne.

Dronen i 1996 hadde ikke evne til å løfte datidens bomber. Dronene var mer et forvarsel for et kommende artilleri-, fly- eller helikopterangrep. Terroren av den buzzende lyden var grusom.

Sammen med en lokal fotograf og vår sjåfør, kjørte jeg et par dager senere inn i en forlatt og utbombet landsby en halvtimes kjøring øst for Qana. Vi hoppet ut av bilen, lempet ut kamerastativet og satte opp kameraet før fotografen begynte arbeidet med å feste den folketomme krigsskueplassen til tape. Først da ble jeg klar over hva som hang i luften over oss. En drone. Et fjernstyrt fly med et kamera i buken. Jeg tenkte på hvordan vi tre på bakken, og vår oppførsel og bevegelser, så ut for den israelske operatøren som satt i trygghet og betraktet oss. En bil som kjører inn i en forlatt by, tre menn hopper ut og monterer noe på et stativ. Et kamera? Eller kanskje en rakett? Hvem trodde israelerne vi var? Dronen sirklet over oss. Vi hadde ingen mulighet for å gi våre fredelige hensikter til kjenne. Jeg så den ikke, men hørte den godt. Fotografen og jeg tenkte samme tanke. Vi slang både oss selv og utstyr inn i bilen, og kom oss av gårde. Like etter hørte jeg lyden av to israelske jagerfly mot et mål. Var det oss de var på vei mot?

Problemet med dronene er at de er unøyaktige. De som styrer flyene vet ofte ikke hva de ser på bakken. De gjetter. Terroren man føler når man forstår at man er under oppsyn, og når som helst kan bli angrepet uten at man har sjanse til å gjøre sine gode hensikter til kjenne, er forferdelig.

I Afghanistan og Pakistan har sivilbefolkningen følt denne terroren mange ganger de siste årene. Med amerikanerne i spissen, har de internasjonale styrkene tatt i bruk dette feige våpenet. Nå også med løfteevne nok til å bringe med seg dødelige missiler. Det er et feigt våpen fordi den som bruker det ikke utsetter seg selv for noen som helst fare. Problemet er at uten god etterretning på bakken, er sjansene for å skyte mot feil folk langt større enn om operatøren hadde stått med et gevær på bakken. Helt bevisst velger man å ofre noen sivile, for å beskytte egne soldater.

I Afghanistan har bryllup vært et yndet mål for amerikansk-ledede luftangrep. En stor gruppe mennesker samles på bakken. Til alt overmål avsluttes festlighetene ofte av noen byer fra Kalashnikover mot himmelen. Et slags substitutt for manglende fyrverkeri. Svaret har en rekke ganger kommet i form av bomber og missiler.

De lovløse stammeområdene vest i Pakistan har i særlig grad vært rammet. En missil blir avfyrt fra en drone. Drapsmannen sitter kanskje et sted i USA når han sikter og skyter. Folk har etter hvert lært at en missil ofte etterfølges av en annen. Derfor er det mange som kvier seg for å løpe hjelpende til når de ligger der på bakken. Barn, kvinner og menn med avrevne armer og bein. Med skader så store at kun øyeblikkelig hjelp kan redde dem.

Og den kommer av og til tilbake – lyden som får folk til å knekke sammen i frykt for hva som er i vente. Lyden av de feiges våpen. De som ikke tør å møte sine fiender ansikt til ansikt. Soldater som heller ofrer noen sivile enn å utsette seg selv for fare.

I en nylig offentliggjort amerikansk studie, får president Barack Obama det glatte lag for brudd på internasjonal lov. Undersøkelsen er gjennomført av de juridiske fakultetene ved Stanford og New York universitetene. Undersøkelsen baserer seg på tall som er vanskelige å bekrefte, men konklusjonen er klar. De siste åtte årene har de fjernstyrte amerikanske likvideringene kostet 176 pakistanske barn livet. Totalt er opp mot 900 sivile drept i denne perioden. Ytterligere 1300 er skadet.

Tallene viser også at dronene er et effektivt våpen mot det man antar er terrorister. Totalt er mellom 2500 og 3300 mennesker drept. Altså er i underkant av en tredel antatt sivile. Det er langt fra en ubetydelig størrelse. Men til tider er det vanskelig å klassifisere en journalist. En ung mann i riktig alder, eller en som virkelig har onde hensikter.

”Amerikanske droner flyr over samfunn i den nord-vestlige delen av Pakistan 24 timer i døgnet. De rammer hjem, biler og offentlige steder uten forvarsel,” heter det i rapporten. ”Deres tilstedeværelse terroriserer menn, kvinner og barn, og gir grobunn for angst og psykologiske traumer i det sivile samfunnet. De som lever under dronene er eksponert for konstant frykt for at et dødelig angrep kan bli avfyrt når som hest, og vitende om at de er uten evne til å beskytte seg selv.”

Videre konkluderer rapporten med at tre firedeler av pakistanerne i de rammede områdene, nå betrakter USA som sin største fiende. De oppfatter at de er i krig med USA. Dette gir selvfølgelig grobunn for rekruttering av nye soldater eller terrorister. Som i neste gang er villige til å angripe USA elller vestlige interesser.

Selvfølgelig er dronene et effektivt våpen i kampen mot opprørere. Men det er et feigt våpen fordi det kun setter den ene parten i fare, og fordi man kalkulerer med sivile tap som er høyere enn når man har soldater på bakken.

Barack Obama arvet krigen i Afghanistan fra sin forgjenger George W. Bush. Men han har virkelig videreforedlet metodene som blir brukt. USA får stadig flere fiender. Det gjør også vi som deltar i denne krigen på amerikanernes side.

Filmen fra helvete

(Kashmir, India) Fredagsbønnen er akkurat over, og sola varmer godt selv her. Høyt oppe i fjellet. -Drive, drive, drive! roper jeg til sjåføren. Men han blir stående stille i den alt for lite trafikkerte sentrumsgaten i delstatshovedstaden Srinagar. Lite trafikk betyr gjerne trøbbel. Jeg stikker meg ut, og har pådratt meg uønsket oppmerksomhet fra noen aggressive unggutter. En av dem kommer løpende mot bilen med en knyttnevestor stein i neven. Jeg har rullet ned vinduet der jeg sitter i baksetet for å unngå en skur av glass hvis steinen skulle komme susende. Guttens ledige hånd strekker seg mot tenningsnøkkelen. Han er sint og lirer av seg noen setninger på det lokale kashmirske språket. Jeg oppfatter ordet ”Ameriki”, og forstår at alvorlig trøbbel er i gjære. –Just ask him to drive, roper jeg nå sint til tolken som sitter ved siden av meg. Forbanna fordi sjåføren bremset opp for å lytte til den unge mannens budskap. Jeg gir pokker i om en skur av steiner ødelegger bilen hans. Det kan vi ordne seinere. Jeg føler at det viktigste er å komme seg vekk.

Unggutten får aldri tak i nøkkelen. Min nasjonalitet blir forklart. Og merkelig nok ser det ut til at ordet ”presse” får steinkasteren til å besinne seg. Det er ikke overalt i verden journaliststempelet gir fri passasje. Hadde jeg vært turist derimot, hadde jeg vært langt dårligere stilt, skal jeg tro min lokale venn Faisal. Og det skal jeg jo. Sjåføren tråkker inn gassen, og vi kommer oss vekk. Vi har passert dagens andre steinkasting uten en skramme. Noen minutter med litt høyere puls, er til å leve med.

Den siste uken har stemningen vært litt ekstra amper her i den indisk-kontrollerte delen av Kashmir. Det handler tilsynelatende om en viss film. En film som har fått deler av den muslimske verden til å ta fyr. Men handler det egentlig om filmen som håner muslimenes viktigste profet, Muhammed? Nei. Den egentlige årsaken til bråket er å finne annetsteds. Akkurat slik det var da Muhammed-tegningene antente verden i 2006, påny i 2008, og en amerikansk pastors behov for å brenne en Koran i full offentlighet i fjor kostet mange mennesker livet. Her handler det egentlig om India. Unge, frustrerte menn er rasende over det de mener er Indias okkupasjon av Kashmir. Den blasfemiske filmen ga dem en unnskyldning til å gå ut i gatene og protestere. Inderne visste at protestene ville komme, og de visste at de etter hvert ville snu seg i vrede mot India og de indiske soldatene og politifolkene som forsøker å kontrollere dette vakre og omstridte landområdet ved foten av Himalaya. Derfor hadde myndighetene gått til det uvanlige skritt å stenge alle lokale telefonlinjer og internett. For å unngå at folk klarer å mobilisere. Og for å forhindre at uønskede nyheter spres raskt. Som for eksempel hvis en steinkaster blir skutt og drept av indiske styrker. Slike hendelser har satt området i brann før.

I forrige uke var jeg i Kabul da nyheten om den provoserende amerikanske filmen nådde den afghanske hovedstaden. Det var innført portforbud for alle vestlige i den krigsherjede byen i frykt for bråk etter fredagsbønnen. Fredagen passerte uten særlig trøbbel i Kabul. Men andre steder i Afghanistan ble det gjennomført angrep. Tre dager senere ble en minibuss med utlendinger sprengt i filler på vei til flyplassen. Den amerikanske filmmakeren ønsket å provosere. Det klarte han. Men han synes åpenbart det var verdt noen menneskeliv, så lenge han får hevdet sitt syn. Selv en idiot forstår at en film som beskriver Profetens sexliv, avler vold.

I 2006 fulgte jeg demonstrasjonene i Gaza. Rasende palestinere protesterte mot publiseringen av karikaturtegninger i Norge og Danmark. Den gang holdt det på å gå riktig galt for undertegnede. Trøbbel havnet jeg også i etter en ny runde med karikaturer i 2008. Da befant jeg meg i stammeområdene vest i Pakistan. Av alle ting på jakt etter intervjuobjekter fra Taliban.

Men karikaturene alene, hadde neppe hisset opp stemningen til kokepunktet. I Gaza handler raseriet egentlig om frustrasjonen over å bo i det som er verdens største og mest overbefolkede fangeleir. I Syria handler det om frustrasjon over landets blodige regime. I Egypt er det den sendrektige veien til et bedre liv etter Mubaraks fall, som setter sinnene i kok. I Irak er det frustrasjonen over årevis med amerikansk okkupasjon og borgerkrig. I Iran er det Vestens fiendestempel det handler om, og i Afghanistan mangel på sikkerhet. Og her er det altså India. Det handler alltid om noe annet. Egentlig.

Og så handler det selvfølgelig om mangel på utdanning. På manglende evne til å sette ting i sammenheng, og forstå hva filmer og tegninger egentlig er. At ikke hele den vestlige verden er avsender når en film om Profeten blir publisert. Filmen er en manns verk, og kun det. Vi andre støtter i verste fall kun denne mannens rett til å ytre det han vil. Selve filmen kan vi fortsatt ta avstand fra. Slik mange muslimer gjør.

I fjor fant en amerikansk pastor det nødvendig å brenne en Koran. Han fikk den oppmerksomheten han ville, og hans handling førte til at en rekke mennesker ble drept. Blant dem, den norske offiseren Siri Skare. Hun var i FN-bygningen i Mazar e-Sharif da en rasende mobb angrep det de oppfattet som symbolet på vestlig arroganse. Det kostet henne livet.

Det går nok over denne gangen også. Men filmen føyer seg inn i rekken av argumenter for de som innbiller seg at Vesten driver et massivt og koordinert angrep på islam. Det visste filmskaperen. Og det ansvaret slipper han ikke unna.

Mot slutten

(Afghaninstan) «Andreas Eldjarn fra Norge. 27. juni 2010. Simen Tokle. Norge. 27. juni 2010.» Forsvarssjef Harald Sunde står i full uniform under den stekende sola og leser sakte. Navn, nasjon og dødsdato. De internasjonale soldatene som tjenestegjorde i den norskledede styrken i Faryab, og aldri kom hjem. Det tar tid. Deler av styrken står oppstilt foran den norske generalen, og hører navnene på de som aldri kom hjem hjem i live. Det hører med til seremonien der Norges høyest rangerte militære ved siden av Kongen, har kommet for å avslutte et norsk militærhistorisk kapittel. Sju norske navn leser han opp. Soldater som er drept i tjeneste for Norge i dette området. Ytterligere tre norske soldater er drept andre steder i Afghanistan siden Tommy Rødningsby falt som den første i Kabul i 2004. To sivile nordmenn har også mistet livet i denne krigen. En hjelpearbeider og en journalist. Det har vært tøffe tak for en liten nasjon.

Nå går det mot slutten. Ikke bare for det norske, men hele det internasjonale militære engasjementet i Afghanistan. Snart elleve år er gått siden en rekke nasjoner, deriblant Norge, fulgte USA i et angrep på, og en invasjon av, et av verdens fattigste land. Det er afghanerne som har betalt den dyreste prisen for Al Qaidas spektakulære terrorangrep mot USA i 2001. Rundt tre tusen mennesker ble drept i det angrepet. Langt over hundre tusen afghanere er drept i krigen som fulgte. Selv om ingen av 11. september-terroristene var afghanere. Slik fungerer vår urettferdige verden.

I Faryab pakker de norske soldatene ned de siste eskene. Den norske tilbaketrekkingen fra denne krigen er i gang for alvor. I løpet av et par uker skal siste nordmann være ute av Faryab. Jobben er ferdig, men ikke gjort. Den nordlige provinsen mot grensen til nabolandet Turkmenistan er et langt mer urolig område i dag enn da de norske soldatene overtok sikkerhetsansvaret i 2005. Hva gikk galt? Hvorfor klarte de ikke å løse oppdraget?

Da jeg om hit første gang, like etter at Norge tok over for britiske styrker i 2005, var situasjonen helt annerledes. Jeg tok inn på et lite gjestehus ikke langt unna den nedlagte banken som den gangen huset de norske styrkene. Jeg gikk rundt i de støvete bygatene og ble møtt av vennlige ansikter. Soldater patruljerte byen. Uten beskyttelse av tungt panser. Så var det noe som endret seg.

Etter publiseringen av Muhammed-karikaturene i 2006, smalt det. Den norske leiren kom under et voldsomt angrep. Det ble kastet granater og skutt inn i leiren. Norske soldater skjøt i hjel noen av de aller mest voldelige demonstrantene. Den vennlige tonen mellom sivilbefolkningen og de utenlandske styrkene ble vanskelig å oppettholde. En ny og tryggere leir ble reist utenfor byen. Etter et dødelig bombeangrep mot et norsk kjøretøy, kom kravet om panser og beskyttelse. Under sine forsøk på å patruljere dette mektige fjellandskapet, ble soldatene møtt med stadig større fiendtlighet og kraftigere skyts. Svaret var  mer panser og tyngre våpen. For sivilbefolkningen må det mange steder ha vært vanskelig å oppfatte de utenlandske vantro som noe annet enn det de visste de var. En del av en invasjonsstyrke. Riktignok hadde man sørget for å bli invitert til landet, men det av en president som i første omgang var valgt ut av de som invaderte.

De hadde egentlig ikke en sjanse til å stanse det væpnede opprøret som kom, de norske styrkene. De var for få. Den politiske viljen til å sørge for stabilitet og sikkerhet var tilstede, men den var ikke stor nok. Et hundretalls soldater kunne aldri få kontroll over Faryab. Det forstår alle som har beveget seg rundt i dette fjellandskapet. Dette er geriljaens og lokalbefolkningens terreng. Bare en mangedobling av den militære innsatsen kunne garantert militær suksess. Derfor endret man etterhvert oppdraget i denne krigen. Der politikerne tidligere hadde lagt vekt på bygging av pikeskoler, handlet det etterhvert om å trene afghanske sikkerhetsstyrker. Om å få disse styrkene opp på et nivå hvor de selv var i stand til å ta ansvaret for sikkerheten. De afghanske offiserenes fordel var antall soldater de kunne sende ut i kamp. Men de er langt dårlige trent enn sine norske kolleger. Og de sliter med motivasjonen og rekordhøye desserteringstall.

For silbefolkningen er sikkerhet det viktigste. Sikkerhet og muligheten til å sette brød på bordet. Mange gode krefter har forsøkt å hjelpe de siste årene. Norge har pøst milliarder av bistandskroner inn i denne fattige provinsen. Heller ikke denne pengestrømmen varer evig, men den har hjulpet litt.

Ingen vet hva som vil skje i dette området i ukene, månedene og årene som kommer. Kanskje får sivilbefolkningen det bra. Kanskje. Men det kan også gå riktig galt.

Den 11 år lange krigen

(Kabul)   Gatene er ryddet og kranser legges ned. Store deler av den afghanske befolkningen hyller i disse dager folkehelten Ahmad Shah Massoud – Løven fra Panshjir. Helten fra Panshjirdalen klarte med sine menn det nesten ingen andre klarte. Han stod i mot den sovjetiske invasjonshæren. I en geografisk nærmest uinntakelig dal, og etter hvert med amerikansk våpenstøtte, påførte hans menn Sovjetunionen noen av de tapene som til slutt sendte russerne på flukt. De samme geografiske hindringene lå i veien for Taliban da islamistene satt med makten i store deler av landet for øvrig.

9. september 2001, troppet det Massoud trodde var to belgiske TV-journalister med arabisk opprinnelse opp hos den karismatiske lederen for Nord-alliansen. Kameraet skjulte en bombe. De to var aldeles ikke fra belgisk fjernsyn, men utsendte fra terrorgruppa Al Qaida. Drapet på Massoud nådde snart en hel verden. Men vi som beskjeftiger oss med utenriksnyheter, trodde det dreide seg om en form for hevndrap. Massoud hadde mange farlige fiender.

I virkeligheten var likvideringen startskuddet for noe langt større. Ved å drepe Massoud, fjernet man også mannen som ville være i stand til å organisere en farlig allianse sammen med USA i det hevnangrepet alle skjønte ville komme etter 11. september, 2001.

To dager etter drapet, fløy først ett passasjerfly, så ett til, inn i World Trade Center nederst på Manhattan. Enda et kapret fly styrtet inn i det amerikanske militære hovedkvarteret Pentagon, og et siste krasjlandet på et jorde i Pennsylvania, uten og nå sitt egentlige mål. Det var den dagen da amerikanske fly med amerikanske borgere, ble brukt som missiler mot mål på amerikansk jord. Det var den dagen menneskene falt ned fra himmelen for å unnslippe et helvete. I snart 11 år har det påfølgende krigen vart.

Bilen jeg sitter i, blir flere ganger vinket inn til siden av godt væpnede afghanske politifolk. Nye, forsterkede kontrollposter er satt opp i forbindelse med årsdagen for Massouds død. De som hatet ham, ønsker helt sikkert å ramme. Et par timer etter at jeg har passert området for de internasjonale styrkenes hovedkvarter lørdag morgen, smeller en bombe. Flere blir drept. Også barn. Enda flere skadd. Hvorfor politifolkene ved kontrollpostene sjekker en mann med vestlig utseende i stedet for de som ser lokale ut, virker lite logisk. Det er neppe slike som jeg, som sprenger bomber i Afghanistan. Kanskje er de også opptatt av å vise at de har kontroll. I alle fall litt kontroll.

Denne krigen går mot en slags slutt. I løpet av måneden vil de norske styrkene være ute av Faryab-provinsen i nord, og afghanerne tar over sikkerhetsansvaret. Etter hvert følger flere provinser, før afghanerne i løpet av 2014 skal ha tatt full kontroll over sikkerheten i eget land. Hvorvidt de klarer oppgaven gjenstår å se. Det er mange grunner til å tvile.

Syrias blodige tragedie

 

Fouad Ajami: The Syrian Rebellion. Freedom’s Call and its Cruel Price. Stanford: Hoover Institution Press, 2012. Engelsk, 240 sider.

(Beirut)  Her er oppsummeringen av hva som skjedde det første året av det syriske opprøret. Et opprør og en revolusjon som dessverre ser ut til å kunne trekke svært lenge ut. Ajami setter den syriske borgerkrigen inn i et historisk perspektiv. Han forklarer hvordan det internasjonale samfunnet sviktet. Først og fremst som følge av en kollektiv feighet med sikkerhetsrådsmedlemmene Russland, Kina, Brasil, India og Sør-Afrika i spissen.

Ajami beskriver enkeltskjebner så vel som de store trekkene i den borgerkrigen som kanskje ble trigget nettopp av syrernes håp om at Verden, og da kanskje spesielt Nato og Vesten, ville komme dem til unnsetning slik vi gjorde i Libya.

Og han beskriver den ufattelige tragedien som følge av at det nå er klart at ingen vil gripe inn. Fordi det ikke har materialisert seg et klart alternativ til Syrias brutale diktator, Bashar al Assad – mannen som ser ut til å gjøre det han kan for å overgå sin grusomme far.

For det er ingen klare alternativer. Bare en masse av ulike grupper. Noen hvis ser ut til å forsøke å overgå regimets ondskap. Skal Vesten bombe Syria for at Det muslimske brorskap eller fundamentalister med grener til AL Qaida og opprørere i Irak skal komme til makten, spør Ajami. Svaret er gitt – og syrerne får klare seg som best de kan på egen hånd. Hvilket de ikke gjør.

Lyden av død

(Bekaadalen, Libanon) De dype drønnene fra artilleriet kommer stadig oftere. Så lyden av en og annen flybombe. Granater og bomber som rammer hardt og brutalt i utkanten av Damaskus. Jeg sitter i skyggen i en hage bare et par mil unna, da lyden av ødeleggelse og død når meg. Jeg er på en vingård og har akkurat spist en god lunsj, da vinden bærer med seg et hørbart vitnesbyrd fra nabolandets inferno.

Krig er kontraster. For oss som dumper innom for å dekke brutaliteten for en kortere eller lengre periode, kan det være kort vei fra død og fordervelse til noe som ligner på det gode liv. Det handler ikke om mangel på respekt, men om ikke å bli et krigsoffer selv. Jeg drar aldri ut for å lide med de som lider, men for å fortelle deres historier. Det blir for tøft å ta all brutaliteten inn over seg. Det er da heller ikke det som er oppdraget.

Ingen er interessert nok i å stanse krigen i Syria. Og ingen vet hvor lenge den varer. Her tror folk det kan gå lang tid. Det internasjonale samfunnet har spent ben på seg selv, og er totalt handlingslammet. Med mindre Bashar al Assads menn tyr til de aller mest brutale våpen. Først da vil Vesten bruke makt, har Obama sagt. Assad kan med andre ord slå i hjel sitt eget folk med konvensjonelle våpen, men bruker han kjemiske stridsmidler, trår han over en grense. Hvor viktig den forskjellen er for de som blir drept og lemlestet av eksplosjonene jeg hører, er uvisst.

Russland og Kina vil ikke hjelpe. To land som selv undertrykker de som forsøker å gjøre opprør med det de opplever som diktatoriske regimer. Og siden reglene for organiseringen av FN’s sikkerhetsråd har stått stille i over et halvt århundre, mens verden for øvrig beveger seg fremover, blir ingenting gjort. Russland og Kina kan fortsette å blokkere alle ønsker om å redde den syriske sivilbefolkningen fra undergang. Vi lever i en feig verden, der noen av oss er garantert trygghet. Mens andre myrdes mens vi ser på.

Dødstallene stiger. Historiene om barn som er henrettet, har blitt torturert eller skadet når oss. Men stadig sjeldnere. Det betyr ikke at de er færre. Krigstrettheten har rammet redaksjonene, leserne og seerne. En regel som gjelder for alle kriger som trekker ut i tid. Vi bryr oss en stund, og så er det slutt. Helt til det skjer noe oppsiktsvekkende. Hva nå det måtte være i denne krigen. Enda flere drepte barn? Kanskje.

Om nå verdenssamfunnet likevel skulle klart å mobilisere anstendighet nok til å stanse massedrapene, hvem skulle de så hjulpet til makten etter den syriske diktatorens fall? Et par hundre opprørsgrupper sloss mot regimet. Men Nato bomber ikke Assad for å hjelpe islamister og fundamentalister til makten i et land som grenser til Israel, Libanon og Irak. Det er for farlig. Og ingen ønsker seg en ny runde med langvarig okkupasjon og kostbare forsøk på nasjonsbygging som i Irak og Afghanistan. 

Syrerne får klare seg selv. Det er ingen som kommer for å hjelpe. I alle fall ikke ennå. Jeg lurer på om de har forstått det nå, de som er fanget i kryssilden mellom Bashar al Assads brutale regime og de stadig mer desperate opprørsgruppene.

Fanget i kryssild

(Beirut) Det er 20 år siden jeg kom til dette vakreste av alle Middelhavsland første gang. Siden jeg for fant ut at en dag i slalåmbakken oppe i fjellene kunne avsluttes med et passe varmt bad i havet, en halvtime unna. 20 år siden jeg høsten 1992 ble engasjert som presse- og informasjonsoffiser av Forsvaret, og gjorde fjellene i Sør-Libanon til mitt hjem i over ett år. Det er 20 år siden jeg forelsket meg i Libanon. Og opplevde min første krig da Israel satte i gang massiv bombing av de sørlige områdene sommeren 1993.

Jeg har besøkt landet jevnlig i kortere eller lengre perioder. For å dekke et og annet valg, norsk tilbaketrekking fra Sør-Libanon og demonstrasjoner. Men stort sett for å dekke nok en krig eller enda et blodbad. Som Israels okkupasjon av Sør-Libanon, det samme landets nådeløse angrep på landsbyene i sør i 1996, og den voldsomme månedlange krigen mellom Israel og Hezbollah i 2006. 

Da jeg kom hit i 1992 var landet mer eller mindre okkupert av Israel i sør, og Syria i nord. Libaneserne var i ferd med å trekke pusten etter en femten år lang borgerkrig som hadde revet landet i stykker og gjort naboer til fiender. Fortsatt var det daglige kamper på flere fronter, men det var forandringer på gang. En forsiktig optimisme kunne spores, ikke minst her i vakre Beirut – en gang kjent som Midtøstens Paris.

Jeg har sett denne byen reise seg fra asken. Hvordan ruinene langsomt har blitt forvandlet til majestetiske bygårder. På mange av de gamle fasadene som omslutter nybyggene, er fortsatt arrene fra krigen synlig. Et og annet skuddhull eller et søkk fra en granat. Sakte har det gått. Men nå er den en gang helt mørklagte byen opplyst som en skinnende diamant etter at solen har sunket ned et sted i Middelhavet. Fortsatt kjører de som svin – Libaneserne. Men de gjør det med blankpolerte luksusbiler på nyvaskede avenyer.

Og så er det kvinnene da. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det. Her finner du noen av de vakreste på denne jord. Du må ha opplevd dem for å forstå.

Libanons fremtid ser på mange måter lovende ut, men det er viktig ikke å la seg lure. Det ulmer under overflaten. Det gjør det alltid her.

Landet sliter med mange problemer. Arrene fra borgerkrigen sitter også tydelig i libanesernes sinn. Av og til skal det svært lite til for at noen vil kjempe gamle kamper på nytt. De er alle libanesere, men ikke først og fremst. De bærer ikke på samme identitet. Skillene mellom kristne, shiaer og sunnier lar seg ikke viske ut. De palestinske flyktningene – noen hundre tusen – har levd her i generasjoner. Fortsatt i leire og adskilt fra den libanesiske befolkningen, som i stor grad bærer nag til sine palestinske brødre. Både for å ha spilt en aktiv rolle i borgerkrigen, og for å ha pådratt seg israelernes vrede en rekke ganger.

Nå er det krigen i Syria som er i ferd med å velte inn over fjellene i øst. Ikke bare i form av flyktninger som rømmer fra Assads brutale regime. Men den syriske borgerkrigens parter har sine støttespillere her i Libanon. Nå ryker de i tottene på hverandre.

Tirsdag denne uka var jeg på vei nordover fra Beirut. Sammen med min mangeårige venn og lokale fikser Khasem og en innleid fotograf som helst vil kalles Johnny. Vi kjørte kystveien gjennom den gamle kasino- og nattklubb-byen Journieh, forbi Byblos og gjennom sentrum av havnebyen Tripoli. Jeg satt og døste i forsetet ved siden av Khasem, da lyden av skudd raskt røsket meg ut av drømmen. Først noen enkle skudd, så fulgte byge på byge fra maskingevær. Khasem bremset opp i ly av en boligblokk. Vi kom oss ut av bilen og mot fasaden som i alle fall ga delvis beskyttelse mot de dødelige kulene.

Der stod vi. Fanget i kryssild mellom alawitter som støtter Syrias president, og libanesiske sunnimuslimer som vil ha hevn for massakrene som har kostet så mange av deres syriske søstre og brødre livet. For å toppe det hele, kastet den libanesiske hæren seg på, og skjøt mot begge sider. Mot steder de trodde snikskytterne lå gjemt. På husfasaden vis a vis, fikk et gigantisk portrett av Libanons statsminister seg av og til et nytt kulehull. ”Gud gjør dette landet trygt,” stod det skrevet under portrettet. Akkurat. Vi lo og var redde. Det er ofte slik det er i krig.

Sammen med en gutt sprang jeg sikksakk over til nabohuset for å treffe guttens familie. Storyen om de syriske flyktningene fikk vente. Vi hadde plutselig havnet midt i det som åpenbarte seg som dagens sak. På en sofa satt ti år gamle Janna sammen med en lillesøster og to jevngamle venninner. Tiåringene vekslet på å diskutere skytingen med det største alvor, og å kikke fnisende nysgjerrige mot TV-kameraet og den utenlandske journalisten som plutselig hadde inntatt familiens hjem.

Vi gjorde dem til dagens stjerner – de tre jentene. Og en av dem til en midlertidig kjendis i et fredelig land, langt borte. Ti år gamle Janna fikk målbære libanesernes frykt for hva som kunne skje. ”Jeg er redd for døden,” sa hun. ”Jeg er redd for hva som kan skje med søsknene mine.” Det er også slik det er i krig.

Etter en kort løpetur i åpent lende, var vi igjen trygt forvart bak betongblokkens beskyttelse da de libanesiske soldatene rullet inn med sine pansrede vogner. Kraftigere skyts ble satt inn. Nå eksploderte granatene fra bombekasterne et sted i nærheten. Et par av dem veldig nære. Rundt hushjørnet et sted. Splintene føk bokstavelig talt veggimellom. ”Når Assad faller vil alle alawittene her bli slaktet i løpet av 24 timer,” brølte en libaneser til meg.

I det som føltes som en liten pause i kampene, tok vi sjansen og kom oss vekk. Khasem tråkket gassen i bånn med retning Beirut. Vi overlevde denne gangen også. Men det gjorde ikke alle de andre. Sju ble drept og over 100 såret i kampene i Tripoli. 

Det sies at Libanon alltid er på kokepunktet. At nesten ikke noe skal til, før det koker over igjen. En liten gnist er alt det tar, før en av Midtøstens farligste kruttønner eksploderer nok en gang.