Afghanistans president Hamid Karzai gratulerer statsminister Jens Stoltenberg med den norske nasjonaldagen 17. mai 2010. Foto: Fredrik.
Her laster du ned TV 2 serien Krigens pris – historien om Norge i Afghanistan.
Jeg vet ikke hvor jeg så henne første gang. Men det var før hun mistet det venstre øyet i et granatangrep på Sri Lanka i 2001. Siden var det nettopp den svarte lappen og det manglende øyet, som ble hennes kjennemerke. Som gjorde at hun stakk seg tydelig ut i mengden av journalister. Men, det var hennes mot som skilte henne ut blant kolleger – og som gjorde henne til en av de aller største. Den sorte lappen minnet oss andre om at hun var en journalist av et eget kaliber. En som ikke lot seg stanse – heller ikke av en granat. Helt til i går.
Onsdag ble den amerikanske journalisten Marie Colvin (56) og den franske fotografen Remi Ochlik (28) drept i det som etter alt å dømme var et artilleriangrep gjennomført av syriske regjeringsstyrker mot byen Homs. Tre andre journalister ble skadet. Colvin og Ochlik trosset syriske myndigheters forbud, og tok seg ulovlig inn til byen der sivilbefolkningens voldsomme lidelser måtte rapporteres.
Det er selvfølgelig Syrias lidende sivilbefolkningen som først og fremst fortjener oppmerksomhet. Og det var nettopp derfor Colvin og Ochlik utsatte seg selv for livsfare. For å fortelle verden om overgrepene. For kanskje å bidra til at det internasjonale samfunnet på et eller annet tidspunkt vil forsøke å stanse borgerkrigen i Syria.
Colvin har i en årrekke dekket Midtøsten for britiske Sunday Times. Jeg var så heldig å bli introdusert til henne av vår felles venn, barmannen Ibrahim i Jerusalem for mange år siden. Han som driver vannhullet på det legendariske hotellet American Colony, og som kjenner alle journalister med fartstid i regionen. Siden utvekslet Colvin og jeg ved enkelte anledninger noen ord om sikkerhet i områder vi møttes. Om hvor det var forholdsvis trygt å dra. Om hvor det var mulig å jobbe. Om hvilke gater det var lurt å unngå – eller i alle fall være mer forsiktig. I Bagdad under krigen, under det palestinske opprøret, i bomberegnet i Libanon, eller i Gaza. Og sist under den egyptiske revolusjonen i Kairo i fjor vår.
I en telefonrapport ringt inn til sine oppdragsgivere fra Syria dagen før hun døde, fortalte Marie Colvin om et lite barn. Et av krigens offere. En telefonrapport som siden er spilt av på radio- og TV-stasjoner verden over. –Jeg så et lite barn dø i dag, fortalte hun, mens skuddene hørtes i bakgrunnen. Det skulle bli hennes siste rapport.
(Foto: The Sunday Times)
Søndag 3. mai 2009, skrev jeg en blogg jeg kalte «Svineinfluensaen – et medieskapt hysteri.» Tenkte jeg kunne poste den igjen, nå når flere medier, bla VG, er i ferd med å ta et oppgjør med sin egen dårlige journalistikk på området. Bloggen fra 2009 førte meg rett inn i flere debatter på nett og radio, der journalistkolleger raste over min kritikk.
Det er idag ni dager siden jeg laget den første saken om svineinfluensa i Mexico. Det er åtte dager siden vi journalister slo full alarm. Siden har mediene fråtset i skrekkscenario-saker. Godt hjulpet av bla. helseminister Bjarne Håkon Hanssens uttalelse om at norske myndigheter er forberedt på at en influensapandemi i aller verste fall kan koste 13 tusen mennesker livet – bare i Norge. Å fôre tabloidtenkende journalister med slike tall, er som å oppfordre til hysteri.
Nyhetssendinger og aviser fylles nå med tall og statistikker over hvor galt det kan komme til å gå. De av dere som trodde på Maya-indianernes endetidsspådommer må være skuffet – dere trodde dere hadde et par år til å leve, men kan like gjerne forberede dere på å dø nå (Maya-spådommen går ut på at starten på undergangen for vår sivilisasjon slik vi kjenner den starter 21. desember 2012). Overskriftene har levnet liten tvil om at dette er alvorlig. Mediene har oppfordret til at du skal reagere med hysteri: Skaff deg Tamiflu og munnbind, slutt og reis, fyll kjelleren med hermetikk og forbered deg på at verden snart går under.
Her skal du få noen tall å tenke over: Søndag 3. mai klokka 0800 norsk tid var det ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) 787 bekreftede tilfeller av Svineinfluensa (H1N1) i 17 land. 19 dødsfall i Mexico kan med sikkerhet knyttes til denne influensaen. 1 tilfelle i USA kan med sikkerhet knyttes til samme influensa. Ett tilfelle i USA! Hvert år dør det i gjennomsnitt 36 tusen mennesker av influensa i USA (iflg nettstedet adultvaccination.com). Hvert år dør det faktisk mellom 250 tusen og 500 tusen mennesker – altså så mange som EN HALV MILLION MENNESKER – av influensa på verdensbasis. Har det tallet noen gang plaget deg?
Husker du da vi journalister forsøkte å skremme vannet av deg med kugalskap? Eller fugleinfluensa? Ebola? SARS? Eller morderiske brunsnegler, rekordraskt stigende havvann og muslimsk terror? Det er ingen grunn til ikke å tro på spådommene fra ekspertene om at pandemien vil nå land kloden over, og at den vil koste menneskeliv. Men det er ikke sikkert at du dør. Heller ikke om du blir smittet. Det kan hende at du står han av! Blir du først smittet, anbefaler jeg to ibux, et par dager under dyna og varm te med rom og honning (ja det smaker jævlig – det er derfor det hjelper).
NØFF-NØFF!
James Fergusson: Taliban. The True Story of the World’s Most Feared Guerilla Fighters. London: Corgi Books, 2011. Engelsk 416 sider.
(Kairo) Hva er egentlig Taliban? Hvem er gruppas geriljasoldater? Og hva driver dem? I Norge og resten av den vestlige verden, fremstilles gruppas medlemmer for det meste som en gjeng kriminelle og brutale råtasser av noen terrorister. Men har Taliban andre sider? Er bildet som er tegnet virkelig så entydig? Er det egentlig en geriljagruppe som driver legitim motstandskamp mot vestlige okkupasjonsstyrker?
De fleste som har brukt tid på å sette seg inn i Talibans historie, ser at det avtegner seg et noe mer nyansert bilde. Slik er det også for den britiske journalisten James Fergusson.
Fergussons forrige bok om Afghanistan, A Million Bullets, handlet om britiske styrkers håpløse kamp mot en fiende som aldri forsvant. I Storbritannia skapte boka debatt om Storbritannias deltakelse i krigen i Afghanistan.
Taliban var populære blant svært mange afghanere – fordi de kjeppjaget krigsherrer og kriminelle som drepte, ranet og voldtok den afghanske sivilbefolkningen. De innførte lov og orden. Ja, det var med svært brutale og middelalderske metoder. Og ja, kvinner ble undertrykt. Men kvinner ble til de grader undertrykt både før og etter Talibans regjeringstid. Det er langt mer enn Taliban som har vært, og er problemet i Afghanistan.
Taliban angriper norske og allierte styrker. Men dette er styrker som bombet og invaderte landet. I mange afghaneres øyne, er det derfor en legitim motstandskamp Taliban driver. Boka gir et nødvendig nyansert bilde av ekstremistene. Nødvendig for å forstå hva krigen i Afghanistan egentlig er.
En spesiell detalj Fergusson omtaler, er dette med Talibans henrettelser. Fordi noen av dem er filmet, er henrettelsene på bla fotballstadion i Kabul, noen av de mest omtalte overgrepene Taliban begikk mens de satt med makten i Afghanistan. Det er interessant å merke seg at det i delstaten Texas ble gjennomført flere offentlige henrettelser enn i Afghanistan i den perioden Taliban satt med makten. Men i Texas var ikke TV-kameraene tilstede.
Hvem som var guvernør i Texas under det meste av Talibans regjeringstid – og som kunne benåde dødsdømte fanger? George W. Bush.
(Kairo) Har Russland og Kina nå gitt grønt lys for Bashar al Assad, slik at hans styrker kan fortsette nedslaktingen av sitt eget folk? Eller er bildet litt mer komplisert? Det som er sikkert, er at myndighetene i Damaskus, nå ikke føler det samme internasjonale presset som om FNs sikkerhetsråd hadde klart å vedta en resolusjon som støttet Den arabiske ligas fredsforslag for Syria. Og det er jo fint for Assad. Forslaget innebærer nemlig at han må gi fra seg makten. Nå fortsetter han å isolere seg selv og regimet fra resten av verden. Og han fortsetter nedslaktingen av sitt eget folk.
Mens massakrene fortsetter i Syria, blir det internasjonale samfunnet tvunget til å se på. Ingen har så langt vist vilje til å gå til krig for å fjerne diktatoren i Damaskus. Han som arvet jobben fra sin far. Og nå har vist all verden at han ikke står tilbake for farens brutalitet. Men fortsetter dette, vil flere land etter hvert være villige til i alle fall å bevæpne de syriske opprørerne.
Utenriksminister Hillary Clinton er rasende. Det er også hennes norske kollega, Jonas Gahr Støre. USAs FN-ambassadør sier hun er forferdet og kvalm over Russlands veto. Russlands FN-ambassadør minner om at FN-resolusjoner alene ikke er veien til fred og lykke, og at det finnes alternative diplomatiske kanaler. Samtidig er det viktig å huske på at Moskva har et godt forhold til Damaskus. Tretti milliarder kroner bruker syrerne på russiske våpen hvert år. Og, som under den kalde krigen, kappes Russland og USA fortsatt om innflytelse i regionen. Moskva ser ut til å ville spille solo.
Foreløpig beskyttes Assad av Russland og Kina. Men det er ikke sikkert det vil vare lenge. Tirsdag reiser Russlands utenriksminister Sergey Lavrov til Damaskus. Han vil forsøke å snakke Assad til vett. Kanskje lykkes russerne med sitt solodiplomati. Men hvor mange må dø mens eksperimentet pågår? Hadde ikke Assad fått den moralske støtten han nå føler å ha ha fått fra Russland og Kina, kan det hende at han hadde trukket seg, gått av, eller rømt landet.
For hvis Assad har lært noe av revolusjonene som herjet denne regionen den siste tiden, vet han at tiden nærmer seg. At det går mot slutten. Og han bør forstå at slutten kan bli en blodig affære for ham selv. Bashar al Assad bør sette seg ned og se litt på TV-bildene av Egypts tidligere president som ligger på sykeseng i et bur i hjørnet av rettssalen. Han bør studere TV-bildene av Gadaffis siste minutter i live, og Saddam Husseins siste fall i galgen i Bagdad. Og han bør tenke på med hvilket voldsomt hat syrerne vil behandle ham, om drapene fortsetter.
(Bangkok) Hva om regimet i Teheran slett ikke har planer om å produsere kjernefysiske våpen? Tenk om de snakker sant. At alt de vil er å utvikle kjernekraft for fredelige formål. At de ønsker å bedre iranernes livsstandard og landets industrimuligheter. IAEA har ikke, slik mange mener å vite, trukket en annen konklusjon. Det er da forståelig at Teheran blir mer enn kraftig provosert av beskyldningene om at de vil produsere kjernefysiske våpen. Spesielt når den iltreste fienden, Israel, til stadighet gjentar hvor farlig Midtøsten vil bli hvis Iran produserer kjernefysiske våpen. Israel, som alle vet har utviklet slike våpen selv, og ikke svarer ærlig på et eneste spørsmål knyttet til sitt våpenprogram.
Nå som USA er mer eller mindre ute av Irak, og har trappet ned sitt militære engasjement i området rundt Persiabukta, er det viktig for Teheran å flekse muskler. De vil være den sterke makten i regionen. De siste ukene har de med sine militærøvelser, minnet hele verden om at de har kapasitet til å stenge av Hormuzstredet, og med det kvele eksport av rundt en femdel av verdens oljeforsyninger. Ufint, provoserende og farlig? Absolutt. Men så blir de altså selv utsatt for en del provokasjoner, for å si det forsiktig.
I Vesten argumenteres det ivrig for militære angrep på Iran. Før det er for sent. I Iran oppfattes handelsboikott og militære trusler som utidige. Truslene om isolasjon og krig virker delvis samlende. Regimet i Teheran applauderes av mange iranere for å stå opp mot USA og Israel. Jeg har vært i Iran flere ganger. Jeg har snakket med folk om landets atomprogram. De forstår ikke hvorfor ikke de skal ha rett til å utvikle kjernekraft.
Det er ikke vanskelig å forstå israelernes frykt for Irans, for å si det svært forsiktig, noe uklare atomprogram. President Mahmoud Ahmedinejad har gjentatte ganger snakket om at den israelske staten burde feies på havet. Ingen sover godt med en slik fiende, hvis han i tillegg har noen atomraketter liggende klare til bruk. Israel driver nå sin krigføring på sedvanlig vis. Iranske atomfysikere og andre knyttet til atomprogrammet, likvideres. Det er også mistanke om at Israel har gjennomført andre typer sabotasjeaksjoner mot Irans kjernefysiske anlegg.
Som vanlig er det vi som tjener oss rike på konflikter i og rundt de oljerike statene i Midtøsten. Oljeprisene stiger med spenningsnivået. Med våre enorme olje- og gassforekomster, har Norge lite å tjene på en fredelig verden.
Det er ni år siden USA overkjørte FNs forsøk på å forhindre nok en storkrig i Midtøsten. Og snart ni år siden jeg en grytidlig morgen i Bagdad bråvåknet av det første av flere massive amerikanske luftangrepene mot den irakiske hovedstaden. Siden den amerikanskledede invasjonen av Irak i 2003, har det meste av det som kunne gått galt i Irak, gjort nettopp det. Gått galt.
Fra marineinfanteristenes base i Fallujah, Irak. Vinteren 2007. Foto: Fredrik
Invasjonen og okkupasjonen var gjennomført på en særdeles amatørmessig måte. En okkupasjon også Norge deltok i en liten periode. Norske myndigheter hevdet at de bare deltok i gjenoppbyggingen av landet. Men sannheten var at de norske ingeniørstyrkene også bygde baser for britiske okkupanter. Det er i beste fall en utvidet forståelse av hva som er akseptabelt innenfor gjenoppbyggingen av et land, når man hevder ikke å ha noe med selve okkupasjonen av landet å gjøre.
Krigen mot Irak ble gjennomført på et løgnaktig grunnlag. Av en amerikansk administrasjon ledet av en rekke personer med svært tette bånd til de som tjente mye penger på krigen. Både olje- og krigsindustrien. Forøvrig tjente også vi godt på Irak-krigen. En krig som sendte oljeprisen gjennom taket og opp i himmelen.
Saddam Hussein hadde ikke masseødeleggelsesvåpen i 2002. Det forsøkte da også FNs våpeninspektører å fortelle en lite lydhør president George W. Bush. At Saddam var en drittsekk av en diktator, var ingen i tvil om. Men selv i sine ondeste år, klarte han ikke å forårsake så mye ødeleggelse og elendighet for den irakiske sivilbefolkningen som den amerikansk-ledede krigen førte til. Og nok en gang var dette en krig USA førte mot et regime de selv hadde rustet opp militært.
Etter nok et mislykket felttog, har amerikanerne nå forlatt Irak. Det vil si, noen står igjen for å sikre amerikanske interesser. Men de etterlater seg et samfunn i kaos, og en borgerkrig som ikke på langt nær er over. Og, på toppen av det hele – et Irak som i dag i langt større grad er nært knyttet til Iran enn da Saddam Hussein regjerte fra Bagdad.
I dag tidlig ble den irakiske hovedstaden rammet av en rekke bombeangrep. Gjennomført av folk som ønsker å vise for all verden at det fortsatt er krig i Irak. Og at amerikanerne dro etter halvgjort jobb.
USA er en ganske dårlig okkupant. Det er lenge siden amerikanske soldater gjorde stor nytte for seg i Irak. En rekke ganger det siste tiåret, har jeg besøkt landet, og sett hvordan soldatene i stadig større grad har murt seg inne bak lag med betong og piggtråd. For å holde tapstallene nede, ble oppdraget etter hvert endret. Det handlet mer og mer om å beskytte egne soldater, enn å ta vare på sivilbefolkningen og sørge for deres sikkerhet. Det minner i det hele tatt ganske mye om det som skjer i Afghanistan.
Soldater fra Telemark bataljon på oppdrag i Faryab. Nå skal de hjem. Foto: Fredrik.
Siden 2004 har Norge hatt ansvar for sikkerhetssituasjonen i Faryab-provinsen. Et ansvar norske soldater har forsøkt å håndtere, men ikke hatt ressurser til å lykkes med. Et hundretall kampsoldater kan ikke få kontroll over et område på størrelse med Oppland fylke, hvis ikke befolkningen er med. Ikke så lenge en rekke opprørgrupper forsøker å ta kontroll.
Amerikanerne har for lengst gjort det klart at de vil ut innen 2014. Det var tydelig kommunisert fra norske myndigheter at Norge ville ha den planen som et utgangspunkt. Derfor er det ingen stor overraskelse når forsvarsministeren mandag la datoen på bordet. Men litt overraskende er det at man har det så travelt med å komme seg vekk. Norge skal ut av Faryab innen 2013.
De siste årene har Norges strategi vært å trene afghanske styrker i Faryab-provinsen. Slik at disse selv kan overta ansvar for sikkerheten. Den oppgaven må de norske militære rådgiverne nå avslutte før oppdraget er løst. Jeg har de siste dagene vært i kontakt med en rekke offiserer med lang Afghanistan-erfaring. Det de er hjertens enige om, er at de afghanske styrkene trenger støtte og trening ennå i lang tid fremover. Og at 2014 er for tidlig for en tilbaketrekking. Nå skal Norge altså ut enda tidligere.
Det er også et viktig poeng at man snakker om at afghanerne selv skal ta over sikkerheten på et tidspunkt da sikkerhetssituasjonen er dårligere enn den var før 2001. Det Norge etterlater seg, er et langt mindre sikkert område enn da Taliban styrte Afghanistan. Det er fint med brønner, skikkelige fengsler og skoler. Men det som stort sett er viktigere for folk, er at de ikke blir drept. At det ikke er krig. Vi har altså sviktet afghanerne på det viktigste punktet.
Intensjonene var gode. Innsatsen også. Men det var aldri nok politisk vilje til å løse oppdraget. Det ble ikke lagt inn nok ressurser. Og det var ikke mer ressurser å hente – i alle fall ikke militært. Det er synd. For resultatet blir etter alt å dømme at borgerkrigen fortsetter. Uten at internasjonale styrker i er der og demmer opp for den verste uroen.
I det norske området er det store konflikter mellom etniske grupper. Mange av Afghanistans viktigste smuglerruter går gjennom området. Resultatet er enorm korrupsjon og vilje til å bruke makt for å kontrollere provinsen. Dagens bombeangrep i Mazar og Kabul, vitner også om at Afghanistan sliter med voldelige konflikter mellom religiøse grupper.
Afghanistan er et veldig fragmentert samfunn. Det er mindre trygt i store deler av landet etter ti år med vestlig militær tilstedeværelse, enn det var før. Det er ingen grunn til å tro at de store motsetningene mellom afghanske folkegrupper ikke vil eksplodere i voldsomheter når Norge og våre allierte trekker seg ut.
Nå får de klare seg selv, afghanerne. Takk for oss, og lykke til.
Palestinernes president Mahmoud Abbas har gitt seg ut på en håpløs ferd. Og det vet han. Abbas kunne like gjerne gått rett til Israel, og bedt pent om lov til å erklære egen stat i de israelsk-okkuperte områdene. For det har lenge vært åpenbart for alle som følger med, at USAs president Barack Obama ikke vil anerkjenne palestinernes rett til egen stat, hvis Israel ikke samtykket.
Dermed klarte Abbas å ydmyke Obama ganske kraftig ved å levere inn en søknad om fullt FN-medlemskap. Barack Obama startet sin presidentperiode med å strekke ut en hånd til den arabiske verden. Under det som senere vil bli husket som Kairo-talen, understreket Obama nødvendigheten av å løse konflikten mellom Israel og palestinerne. Da, og gjentatte ganger senere, har han sagt (i likhet med sine forgjengere George W. Bush og Bill Clinton) at palestinerne må få sin egen stat. At han er for en tostatsløsning.
Men for palestinerne (og araberne) blir dette tomme ord, når han nå viser seg å være den som velter muligheten for palestinerne til å få full anerkjennelse i FN. USA har som kjent vetorett i verdensorganisasjonen, og akter å bruke denne, selv om over to tredeler av FNs medlemstater støtter palestinernes søknad. USA gjør dette fordi den sittende israelske regjeringen ikke ønsker en tostatsløsning. Israel ønsker ikke en fredsløsning som innebærer at Israel opphever okkupasjonen av den palestinske Vestbredden. Fordi det betyr at en halv million ulovlige bosettere (ja de er alle ulovlige iht internasjonal lov) da må pakke snippesken og reise ut. (evt bli palestinske borgere – men dette er vel neppe en opsjon).
Amerikanerne klappet ikke for den palestinske presidenten da han talte til FNs hovedforsamling fredag. Forlegne, ble de sittende, i likhet med sine israelske venner. Dette ser verden. Dette ser araberne som det siste året har forsøkt eller klart å velte sine regimer. De som har fått, og fortsatt håper på, hjelp og støtte fra USA. Nå lurer mange av dem på hvor de egentlig har amerikanerne. Om amerikanerne og Vesten er de nye arabiske regimenes allierte eller ikke.
Barack Obama ønsket åpenbart ikke å bli stilt i skvis av Abbas. I Washington mumles det nå om stans av amerikansk bistand til palestinerne som en passe straff for den palestinske presidentens frekkhet. Men Obama hadde ikke noe valg, så lenge gjenvalg for fire nye år står øverst på prioriteringslisten. Hadde han trosset Israel og støttet palestinernes krav, ville mektige lobbygrupper i USA knust drømmen om gjenvalg. Kristne og jødiske grupper med mye makt og penger.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre var tydelig da han fredag kommenterte det politiske spillet i FN til TV 2. Dette gjør Obama av innenrikspolitiske grunner. Fordi han nå står foran en kamp om gjenvalg.
Jeg traff den palestinske presidenten et par dager før terroren rammet Norge i sommer. Da fortalte han meg at palestinerne nå var klare til å danne en stat. At de ønsket internasjonal anerkjennelse, og var klare til å forhandle om de endelige grensene med Israel. At en statsdannelse er mulig, støttes av Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet og av FN. At grensene ikke er helt avklart ennå, bør i følge palestinerne ikke forhindre et FN-medlemskap. Heller ikke Israels grenser var avklarte da den ferske staten søkte om fullt FN medlemskap i 1949.
Israels statsminister, Benjamin Netanyahu, sa fra FNs talerstol fredag, at han vil ha fredssamtaler med palestinerne. At hans dør står åpen for President Abbas. I sommer sa Abbas til meg at han også vil ha fred. Men at samtaler er umulig så lenge Israel fortsetter bygging av ulovlige bosettinger på palestinsk land. I likhet med sin amerikanske kollega, har også president Abbas indrepolitiske forhold å ta hensyn til. Setter Abbas seg ned i forhandlinger med Netanyahu nå, er han politisk død.
Jeg har fulgt den politiske prosessen mellom Israel og palestinerne tett siden jeg først bosatte meg i regionen i 1992. Det har vært som en evigvarende berg-og-dal-banetur der du først trekkes høyt, høyt opp (Oslo-avtalen i 1993), og så slippes ut for verdens lengste nedoverbakke. Slik vet jeg at mange av de som lever i denne konflikten også føler det.
En tostatsløsning er eneste løsning på sikt. Det er de fleste enige om. Israel ønsker da heller ikke å annektere de palestinske områdene. Det ville gi den demografiske balansen i den jødiske staten kraftig slagside. Å kaste palestinerne ut av Vestbredden er heller ikke en opsjon. Svært mange israelere er også for en tostatsløsning, og forbanner de mange bosetterne som gjør en fredsløsning stadig fjernere. Men de er også opptatt av sikkerhet. De ønsker å leve i fred med sine palestinske naboer. Uten frykt for palestinske raketter.
Det blir spennende å se hvordan palestinerne reagerer nå. Abbas har sagt at han ønsker en ikkevoldslinje. Men muligheten er absolutt til stede for at frustrasjonen fører til vold. Historien viser at det er etter voldelige opprør, palestinerne får internasjonal støtte i kampen mot Israel.
Philip Caputo: A Rumor of War. New York: Holt, 1977. Engelsk, 357 sider.
(Tel Aviv) Ikke uten grunn blir denne boka omtalt som Vietnam-boka over alle Vietnam-memoarer. Caputo dro til Vietnam som ung marineinfanterist i 1965. Han kom tilbake for å oppleve Saigons fall mer enn ti år senere – da som journalist for Chicago Tribune.
Boka beskriver hvilket helvete som møtte de første amerikanske soldatene som kom til Vietnam for å bekjempe kommunismen. Rått og brutalt forteller han om hvordan soldater han som ung offiser hadde ansvaret for, falt rundt ham. Og hvordan krigen fikk de sterkeste til å bryte sammen, og til å begå ugjerninger mot den vietnamesiske lokalbefolkningen ingen hadde trodd de var i stand til.
Et av hovedproblemene for soldatene, var at mange av dem aldri forstod hvorfor de var der. Hvorfor de var sendt til den andre siden av kloden for å drepe. Enda vanskeligere ble jobben med å motivere soldatene når de innså hvor store tap de led, og at de etter hvert ikke hadde en uttalt støtte hjemme i USA.
![Alaa Al Aswany: On the State of Egypt. What Caused the Revolution. Edinburgh: Canondale, 2011. Engelsk, 192 sider. (Istanbul) Dette er en samling av en Egypts største forfatteres advarsler om revolusjonen som måtte komme. Forfatteren bak bestselgere som Yakobinerbygningen og Chicago, visste at det ikke var noen vei utenom. At Mubarak stod for [...]](http://blogg.tv2.no/fredrik/files/2012/05/egyptbok-0071-46x46.jpg "Demokrati er løsningen"){kind=small}
![(Afghanistan) Det er nøyaktig et år siden i dag. Ett år siden 23 amerikanske soldater fra elitestyrken Navy SEAL krysset grensen her fra Afghanistan og over til nabolandet Pakistan i øst. I ly av natten og uten at pakistanske myndigheter var klar over hva som var på gang, fløy to amerikanske [...]](http://blogg.tv2.no/fredrik/files/2012/05/cv90tmbn-46x46.jpg "Afghanistan: Norsk tilbaketrekking i gang"){kind=small}
![(Kabul) Jeg setter meg i bilen og svinger ut porten utenfor det godt bevoktede hotellet. Serena i hjertet av Kabul. Samme sted der jeg opplevde å miste en kollega og selv kommer under et voldsomt angrep for litt over fire år siden. Fortsatt et såkalt høyprofilert må for turister, men i dag enda bedre bevoktet [...]](http://blogg.tv2.no/fredrik/files/2012/04/CV90-46x46.jpg "Afghanistan: Her holder det ikke med roser og sang"){kind=small}
![En taxi svingte opp foran Sundvolden hotell. Regnet hadde stanset for en liten stund, men sommernatten var mørk under skyene. Ut av bilen kom en mann og en dame. De så ut til å være rundt 50. Rett fra syden. To store kofferter ble lempet ut av bagasjerommet. Fortvilelsen var tydelig. Røde, [...]](http://blogg.tv2.no/fredrik/files/2012/04/breivik_nytt_bilde_960091p-46x46.jpg "Hadde han bare angret"){kind=small}
Irak, Syria, Egypt; diktaturer, makteliter, undertrykking; hva er årsaken til at dette er regelen i arabiske land og ikke unntakene? Hva er det med kulturen (...)
Hvorfor får ikke folket kommentere saker om svindleren Waleed? Er dere redde for kritikk?
Alle som har trodd på denne aksjonen er og var idioter. La USA og UK logre sammen.
Bl a fra de etterhvert mange inngåtte strategiske partnerskapsavtalene, i praksis også USA - selv om den ikke ennå er ratifisert. En forusetning for transisjonen (...)
Hvor har du det i fra?