Category Archives: usa

10 år siden bombene falt

Jeg var sliten, og våknet ikke av de første luftvernsirenene som skingret gjennom Bagdadnatten. Men jeg bråvåknet da den første krysserraketten dundret inn palasset til Saddam Hussein noen hundre meter unna. Med voldsom kraft slo den inn i diktatorens hjem. Det var grytidlig, 20. mars, 2003.

Nye raketter slo ned i områdene rundt oss. Bygningen ristet mens jeg kom meg ut på balkongen i åttende etasje for å montere opp antennen til min ulovlige og innsmuglede satellittelefon. Det var krig. Jeg skulle jobbe.

Jeg ringte hjem mens luftvernbatteriene pepret himmelen over meg med kuler og granater. Vi hadde visst at den ville komme – krigen. Det var ikke lenger noen vei utenom. Bombardementet var voldsomt og skremmende.

For meg. For oss. Vi var rundt 150 internasjonale journalister i Bagdad. De aller fleste av oss stuet sammen på Palestine hotell. Pentagon visste hvor vi var. I den siste bygningen i byen de ønsket å treffe. Likevel – de bombet nabolaget med så kraftig skyts at det føltes som om jorden ristet i et kontinuerlig jordskjelv. Fra minareten like ved, brølte en frenetisk stemme: Allah’u Akbar! Om igjen, og om igjen. Bilalarmene hylte. Det var i ferd med å lysne da jeg fikk kontakt med noen hjemme og meldte: Det er krig!

Det er ti år siden nå. Ti år siden Bush-administrasjonen løy og ignorerte verdenssamfunnet. Sammen med en rekke allierte angrep de mannen som var selve bildet på Den onde diktatoren, Saddam Hussein. Han skulle utryddes for enhver pris. Uansett menneskelige kostnader, skulle han fjernes fra makten.

Målet var selvfølgelig ikke å gjøre Verden til et bedre sted. Målet var tilgang til land og ressurser i regionen. Til olje og gass. Det var åpenbart for de fleste av oss den gang. Og knapt noen er vel i tvil i dag. Vi vet nå at det ikke var masseødeleggelsesvåpen i Irak da USA bombet og okkuperte landet. FNs egne inspektører sa da også det før amerikanerne angrep. At de ikke hadde funnet noe. Men USA ville uansett bombe Irak og fjerne Saddam Hussein fra makten.

Lite godt kom ut av det for amerikanerne. En og en halv million amerikanske soldater kjempet i Irak de neste åtte årene. Fire og et halvt tusen av dem ble drept. Over tretti tusen skadet i kamp.

Verre ble det for irakerne. Frem til utgangen av 2012 var minst 130 000 mennesker drept som følge av den amerikansk-ledede krigen og volden som fulgte (de høyeste anslagene antyder opp mot 700 000). Mange hundre tusen ble skadet. Millioner traumatisert. Fortsatt lever over to millioner mennesker som internt fordrevne flyktninger i Irak. Det er mange ødelagte liv.

Fredsnasjonen og krigerlandet Norge deltok også i krigen i Irak. Riktignok sendte vi først soldater etter at regimet var styrtet, og FN ble tvunget til å velsigne amerikanernes ønske om å ta full kontroll. Irakerne forstod knapt forskjell på angripere og deres allierte som kun skulle sikre gjenoppbygging. Det ble ikke mer forståelig av at norske styrker bygde baser for styrkene som hadde invadert og okkupert landet uten FN-mandat.

De siste ukene har volden økt. Årsdagen markeres av grupper som fortsatt kjemper mot landets nye makthavere. De som ble hjulpet til makten av okkupantene før de stakk.

Irakkrigen står allerede som en skamplett i historien. Riktignok ble Saddam fjernet, men til hvilken pris?

Og hva sitter irakerne igjen med? Frihet til å velge sine egne ledere. Men mange irakere lever utrygge liv i fattigdom. Var det verdt det? Mange irakere vil svare nei. Og da blir det uinteressant hva politikere og kommentatorer langt unna måtte mene.

Etter invasjonen vendte jeg tilbake til Irak en rekke ganger. I uker av gangen. For å følge okkupantene, og for  å se hvordan det gikk med sivilbefolkningen. Det skulle gå flere år før den negative trenden sakte snudde. Irak var og er et voldelig land. Irakerne hadde fortjent så mye bedre enn Saddam Hussein og de langvarige krigene han bidro til å påføre landet. De hadde fortjent så mye bedre enn å bli bombet i hjel av fiender som Iran og USA, og USAs allierte.

Mot alle odds

(Oslo) I motsetning til i Norge, har de i Afghanistan et demokratisk valgt statsoverhode. De to traff hverandre i dag, da president Hamid Karzai avla Kong Harald et kort besøk på slottet. Men langt viktigere enn høflighetsvisitten hos hans majestet, var samtalen Karzai førte med utenriksminister Espen Barth Eide og lunsjen han spiste sammen med statsminister jens Stoltenberg.

Norge er en betydelig bidragsyter i Afghanistan. Det militære bidraget er begrenset av ressursene her hjemme, men det økonomiske bidraget er vesentlig for videre utvikling av det afghanske samfunnet. Norge har siden 2002 bidratt med enorme midler for å bidra til stabilitet og demokratisering i Afghanistan. Nå lover regjeringen å fortsette dette arbeidet – også etter at de siste norske soldatene har reist hjem (kanskje i løpet av 2014?) – og frem til 2017.

Hamid Karzai trenger løfter om bistand. For ham er det viktig å gi afghanerne håp om videre internasjonal støtte for å løfte det lutfattige folket ut av ulykken. Neste år er det slutt for Karzai, og de internasjonale styrkene skal etter planen ut. De fleste som spår, spår ulykke og katastrofe. Blant de som kjenner Afghanistan, er det få optimister. De forskjellige aktørene posisjonerer seg nå i forhold til den maktkampen som kommer til å utspille seg. Politisk – og militærstrategisk.

Frykten for at det internasjonale samfunnet også vil svikte økonomisk, er kanskje det som kan få afghanske ledere til å tvinge krigsherrene fra å forsøke å gjenvinne tapt makt og terreng. For mister afghanske ledere grepet, forsvinner bistanden. Både Barth Eide og Stoltenberg var tydelige overfor Karzai på at Norge har nulltolleranse for korrupsjon. Der man ikke kan følge kronene helt fram til mottakeren, vil man stanse utbetalingene ved den den minste mistanke.

Karzais regjeringstid har vært herjet av korrupsjon og vold. Han er ikke en mektig leder, men sies å ha vært det beste kompromisset. Ingen vet hvem som tar over etter ham, men alle frykter hva som kommer. Ingen ansvarlige vil si at de gir opp håpet om en bedre fremtid for afghanerne, men de vet det er et tynt håp. Et håp mange står klare til å knuse ved første anledning.

Mens den internasjonale avmilitariseringen nå er i gang, blir det mer spennende enn noensine å følge den videre utviklingen i et land der også Norge har ofret mye. Blir det igjen et oppmarsjområde for terrorgrupper og åsted for en blodig borgerkrig, eller har afghanernes tid nå kommet? Er det nå de for alvor skal i gang med å bygge et skikkelig samfunn? I så fall trenger de den hjelpen de kan få.

De feiges våpen

(Kinshasa, Kongo) Det var våren 1996. Etter en rekke Hezbollah-angrep mot israelske militære posisjoner i okkuperte Sør-Libanon, fikk statsminister Shimon Peres nok. Han var bare uker unna et avgjørende valg (som han tapte for rivalen Benjamin Netanyahu), og trengte sårt å vise styrke. Det gjorde han med et voldsomt angrep på Sør-Libanon i det som ble kalt Operasjon vredens druer. Israel angrep Hezbollah og sivilbefolkningen. De fleste sivile kom seg vekk. De som ble igjen, var overlatt til skjebnen og det israelske militæret.

Fordi jeg året i forveien var blitt utvist for en femårsperiode etter å ha fornærmet libanesiske myndigheter, tok jeg meg ulovlig inn i landet. Jeg kom i tide til å være vitne til massakren i landsbyen Qana. Over et hundre sivile flyktninger – i all hovedsak kvinner og barn – ble drept da israelerne angrep de fijianske FN-styrkenes hovedkvarter. I halvtimen før angrepet, lå en drone i luften over leiren. Lyden fra det fjernstyrte flyet nådde både sivile og soldater på bakken. Om den israelske flyoperatøren forstod hva han så fra dronens kamera eller ikke, vet jeg ikke. Men senere samme ettermiddag, hadde staten Israel gjennomført en av sine verste massakre noensinne.

Dronen i 1996 hadde ikke evne til å løfte datidens bomber. Dronene var mer et forvarsel for et kommende artilleri-, fly- eller helikopterangrep. Terroren av den buzzende lyden var grusom.

Sammen med en lokal fotograf og vår sjåfør, kjørte jeg et par dager senere inn i en forlatt og utbombet landsby en halvtimes kjøring øst for Qana. Vi hoppet ut av bilen, lempet ut kamerastativet og satte opp kameraet før fotografen begynte arbeidet med å feste den folketomme krigsskueplassen til tape. Først da ble jeg klar over hva som hang i luften over oss. En drone. Et fjernstyrt fly med et kamera i buken. Jeg tenkte på hvordan vi tre på bakken, og vår oppførsel og bevegelser, så ut for den israelske operatøren som satt i trygghet og betraktet oss. En bil som kjører inn i en forlatt by, tre menn hopper ut og monterer noe på et stativ. Et kamera? Eller kanskje en rakett? Hvem trodde israelerne vi var? Dronen sirklet over oss. Vi hadde ingen mulighet for å gi våre fredelige hensikter til kjenne. Jeg så den ikke, men hørte den godt. Fotografen og jeg tenkte samme tanke. Vi slang både oss selv og utstyr inn i bilen, og kom oss av gårde. Like etter hørte jeg lyden av to israelske jagerfly mot et mål. Var det oss de var på vei mot?

Problemet med dronene er at de er unøyaktige. De som styrer flyene vet ofte ikke hva de ser på bakken. De gjetter. Terroren man føler når man forstår at man er under oppsyn, og når som helst kan bli angrepet uten at man har sjanse til å gjøre sine gode hensikter til kjenne, er forferdelig.

I Afghanistan og Pakistan har sivilbefolkningen følt denne terroren mange ganger de siste årene. Med amerikanerne i spissen, har de internasjonale styrkene tatt i bruk dette feige våpenet. Nå også med løfteevne nok til å bringe med seg dødelige missiler. Det er et feigt våpen fordi den som bruker det ikke utsetter seg selv for noen som helst fare. Problemet er at uten god etterretning på bakken, er sjansene for å skyte mot feil folk langt større enn om operatøren hadde stått med et gevær på bakken. Helt bevisst velger man å ofre noen sivile, for å beskytte egne soldater.

I Afghanistan har bryllup vært et yndet mål for amerikansk-ledede luftangrep. En stor gruppe mennesker samles på bakken. Til alt overmål avsluttes festlighetene ofte av noen byer fra Kalashnikover mot himmelen. Et slags substitutt for manglende fyrverkeri. Svaret har en rekke ganger kommet i form av bomber og missiler.

De lovløse stammeområdene vest i Pakistan har i særlig grad vært rammet. En missil blir avfyrt fra en drone. Drapsmannen sitter kanskje et sted i USA når han sikter og skyter. Folk har etter hvert lært at en missil ofte etterfølges av en annen. Derfor er det mange som kvier seg for å løpe hjelpende til når de ligger der på bakken. Barn, kvinner og menn med avrevne armer og bein. Med skader så store at kun øyeblikkelig hjelp kan redde dem.

Og den kommer av og til tilbake – lyden som får folk til å knekke sammen i frykt for hva som er i vente. Lyden av de feiges våpen. De som ikke tør å møte sine fiender ansikt til ansikt. Soldater som heller ofrer noen sivile enn å utsette seg selv for fare.

I en nylig offentliggjort amerikansk studie, får president Barack Obama det glatte lag for brudd på internasjonal lov. Undersøkelsen er gjennomført av de juridiske fakultetene ved Stanford og New York universitetene. Undersøkelsen baserer seg på tall som er vanskelige å bekrefte, men konklusjonen er klar. De siste åtte årene har de fjernstyrte amerikanske likvideringene kostet 176 pakistanske barn livet. Totalt er opp mot 900 sivile drept i denne perioden. Ytterligere 1300 er skadet.

Tallene viser også at dronene er et effektivt våpen mot det man antar er terrorister. Totalt er mellom 2500 og 3300 mennesker drept. Altså er i underkant av en tredel antatt sivile. Det er langt fra en ubetydelig størrelse. Men til tider er det vanskelig å klassifisere en journalist. En ung mann i riktig alder, eller en som virkelig har onde hensikter.

”Amerikanske droner flyr over samfunn i den nord-vestlige delen av Pakistan 24 timer i døgnet. De rammer hjem, biler og offentlige steder uten forvarsel,” heter det i rapporten. ”Deres tilstedeværelse terroriserer menn, kvinner og barn, og gir grobunn for angst og psykologiske traumer i det sivile samfunnet. De som lever under dronene er eksponert for konstant frykt for at et dødelig angrep kan bli avfyrt når som hest, og vitende om at de er uten evne til å beskytte seg selv.”

Videre konkluderer rapporten med at tre firedeler av pakistanerne i de rammede områdene, nå betrakter USA som sin største fiende. De oppfatter at de er i krig med USA. Dette gir selvfølgelig grobunn for rekruttering av nye soldater eller terrorister. Som i neste gang er villige til å angripe USA elller vestlige interesser.

Selvfølgelig er dronene et effektivt våpen i kampen mot opprørere. Men det er et feigt våpen fordi det kun setter den ene parten i fare, og fordi man kalkulerer med sivile tap som er høyere enn når man har soldater på bakken.

Barack Obama arvet krigen i Afghanistan fra sin forgjenger George W. Bush. Men han har virkelig videreforedlet metodene som blir brukt. USA får stadig flere fiender. Det gjør også vi som deltar i denne krigen på amerikanernes side.

Den 11 år lange krigen

(Kabul)   Gatene er ryddet og kranser legges ned. Store deler av den afghanske befolkningen hyller i disse dager folkehelten Ahmad Shah Massoud – Løven fra Panshjir. Helten fra Panshjirdalen klarte med sine menn det nesten ingen andre klarte. Han stod i mot den sovjetiske invasjonshæren. I en geografisk nærmest uinntakelig dal, og etter hvert med amerikansk våpenstøtte, påførte hans menn Sovjetunionen noen av de tapene som til slutt sendte russerne på flukt. De samme geografiske hindringene lå i veien for Taliban da islamistene satt med makten i store deler av landet for øvrig.

9. september 2001, troppet det Massoud trodde var to belgiske TV-journalister med arabisk opprinnelse opp hos den karismatiske lederen for Nord-alliansen. Kameraet skjulte en bombe. De to var aldeles ikke fra belgisk fjernsyn, men utsendte fra terrorgruppa Al Qaida. Drapet på Massoud nådde snart en hel verden. Men vi som beskjeftiger oss med utenriksnyheter, trodde det dreide seg om en form for hevndrap. Massoud hadde mange farlige fiender.

I virkeligheten var likvideringen startskuddet for noe langt større. Ved å drepe Massoud, fjernet man også mannen som ville være i stand til å organisere en farlig allianse sammen med USA i det hevnangrepet alle skjønte ville komme etter 11. september, 2001.

To dager etter drapet, fløy først ett passasjerfly, så ett til, inn i World Trade Center nederst på Manhattan. Enda et kapret fly styrtet inn i det amerikanske militære hovedkvarteret Pentagon, og et siste krasjlandet på et jorde i Pennsylvania, uten og nå sitt egentlige mål. Det var den dagen da amerikanske fly med amerikanske borgere, ble brukt som missiler mot mål på amerikansk jord. Det var den dagen menneskene falt ned fra himmelen for å unnslippe et helvete. I snart 11 år har det påfølgende krigen vart.

Bilen jeg sitter i, blir flere ganger vinket inn til siden av godt væpnede afghanske politifolk. Nye, forsterkede kontrollposter er satt opp i forbindelse med årsdagen for Massouds død. De som hatet ham, ønsker helt sikkert å ramme. Et par timer etter at jeg har passert området for de internasjonale styrkenes hovedkvarter lørdag morgen, smeller en bombe. Flere blir drept. Også barn. Enda flere skadd. Hvorfor politifolkene ved kontrollpostene sjekker en mann med vestlig utseende i stedet for de som ser lokale ut, virker lite logisk. Det er neppe slike som jeg, som sprenger bomber i Afghanistan. Kanskje er de også opptatt av å vise at de har kontroll. I alle fall litt kontroll.

Denne krigen går mot en slags slutt. I løpet av måneden vil de norske styrkene være ute av Faryab-provinsen i nord, og afghanerne tar over sikkerhetsansvaret. Etter hvert følger flere provinser, før afghanerne i løpet av 2014 skal ha tatt full kontroll over sikkerheten i eget land. Hvorvidt de klarer oppgaven gjenstår å se. Det er mange grunner til å tvile.

Utfor stupet

 

Ahmed Rashid: Pakistan on the Brink. The Future of Pakistan, Afghanistan and the West. London: Allen Lane, 2012. Engelsk, 234 sider.

(Barcelona) For noen uker siden, på en reise i Afghanistan, stakk jeg innom favorittbokhandleren min I Kabul. Du vet – han med alle konene – beryktet i hele den litterære verden etter at Åsne Seierstad skrev om han. Og ja, han er innehaver av det som trolig er alle vestliges favorittbokhandel i Kabul, i mangel av alternativer. Altså er det ikke et statement å handle hos ham. Det er behovet for reiselektyre som tvinger deg, enten du har tatt Shah Muhammeds eller Åsnes side i kampen om sannheten og retten til å skildre den sannhet man opplever som sann.

Mye kan sies om Shah Muhammeds manglende evne til å påkalle seg sympati blant nordmenn. Men besøker du ham blant bokhyllene i Kabul, er han en trivelig herremann, med god oversikt over litteratur som omhandler lokale og regionale politiske problemer. Den mindre sympatiske delen ved hans geskjeft, er alle piratkopiene som ligger ute til salg. Ikke bare fordi jeg som sakprosaforfatter selvsagt er imot slik virksomhet, men fordi det spares på alt. Og bøker som går opp i liminga når de leses under solfylte himmelstrøk, som her i Spania hvor jeg for tiden oppholder meg, har jeg lite til overs for. Arkene flagrer bokstavelig talt i alle retninger når en ellers så kjærkommen bris kommer inn fra havet, og det kan være en beinhard øvelse å tviholde på sidene man ennå ikke har lest samtidig som man skal bla om, rette på solbrillene, og kanskje ta en sup av kaffekoppen eller en kald cerveza. Ahmed Rashids siste bok, er en slik bok. Anbefalt av og innkjøpt hos bokhandleren i Kabul, og med det sedvanlige dårlige limet i ryggen. Men bokens innhold står ikke tilbake for det forfatteren har prestert tidligere.

Rashid er en mann som med rette blir lyttet til. Han er en mann som konverserer både president Hamid Karzai og forbundskansler Angela Merkel, og som blir litt forbanna når USAs president ikke følger hans råd og advarsler vedrørende vestlig tilnærming til Pakistan og Afghanistan. Hans forrige bok, Descent into Caos, høstet mye ros. Ikke bare fordi Rashid er en kunnskapsrik og dyktig forfatter, men også fordi han kom med klare advarsler om hva som var i ferd med å skje i Pakistan, og ringvirkningene det ville få for konflikten i nabolandet Afghanistan.

Ahmed Rashids siste bok fortsetter der Descent into Chaos sluttet. Han tar for seg de siste fire årene, og pakistanske myndigheters blodige kamp mot islamistiske opprørsgrupper. Mye av boken er også viet konflikten i Afghanistan, og Vestens manglende evne til å bedre forholdet til de to asiatiske landene. Forholdet mellom USA og atommakten Pakistan er kjøligere enn på svært lenge. Forsyningskolonner til de internasjonale styrkene i Afghanistan hindres fritt leide gjennom Pakistan. USA har de siste årene drevet regelrett krigføring med ubemannede droner i Pakistan. De amerikanske likvideringene tærer på det skakkjørte forholdet. Ikke minst har likvideringen av Osama bin Laden forverret situasjonen. Først og fremst fordi det for en hel verden står tydelig at i alle fall elementer i den afghanske hæren visste hvor Al Qaida lederen skjulte seg før han ble tatt av dage i en spektakulær amerikansk kommandooperasjon.

Rashid byr aldri på optimisme. Heller ikke denne gang. Han er en realist. Ikke bare innehar han stor kunnskap om hva som rører seg i det som kanskje er verdens farligste region, han tør også spå frem i tid. Og han kommer med råd, som det i alle fall er verdt å lytte til.

-Jeg så et lite barn dø i dag.

Jeg vet ikke hvor jeg så henne første gang. Men det var før hun mistet det venstre øyet i et granatangrep på Sri Lanka i 2001. Siden var det nettopp den svarte lappen og det manglende øyet, som ble hennes kjennemerke. Som gjorde at hun stakk seg tydelig ut i mengden av journalister. Men, det var hennes mot som skilte henne ut blant kolleger – og som gjorde henne til en av de aller største.  Den sorte lappen minnet oss andre om at hun var en journalist av et eget kaliber. En som ikke lot seg stanse – heller ikke av en granat. Helt til i går.

Journalisten Marie Colvin (1956-2012)

Onsdag ble den amerikanske journalisten Marie Colvin (56) og den franske fotografen Remi Ochlik (28) drept i det som etter alt å dømme var et artilleriangrep gjennomført av syriske regjeringsstyrker mot byen Homs. Tre andre journalister ble skadet. Colvin og Ochlik trosset syriske myndigheters forbud, og tok seg ulovlig inn til byen der sivilbefolkningens voldsomme lidelser måtte rapporteres.

Det er selvfølgelig Syrias lidende sivilbefolkningen som først og fremst fortjener oppmerksomhet. Og det var nettopp derfor Colvin og Ochlik utsatte seg selv for livsfare. For å fortelle verden om overgrepene. For kanskje å bidra til at det internasjonale samfunnet på et eller annet tidspunkt vil forsøke å stanse borgerkrigen i Syria.

Colvin har i en årrekke dekket Midtøsten for britiske Sunday Times. Jeg var så heldig å bli introdusert til henne av vår felles venn, barmannen Ibrahim i Jerusalem for mange år siden. Han som driver vannhullet på det legendariske hotellet American Colony, og som kjenner alle journalister med fartstid i regionen. Siden utvekslet Colvin og jeg ved enkelte anledninger noen ord om sikkerhet i områder vi møttes. Om hvor det var forholdsvis trygt å dra. Om hvor det var mulig å jobbe. Om hvilke gater det var lurt å unngå – eller i alle fall være mer forsiktig. I Bagdad under krigen, under det palestinske opprøret, i bomberegnet i Libanon, eller i Gaza. Og sist under den egyptiske revolusjonen i Kairo i fjor vår.  

I en telefonrapport ringt inn til sine oppdragsgivere fra Syria dagen før hun døde, fortalte Marie Colvin om et lite barn. Et av krigens offere. En telefonrapport som siden er spilt av på radio- og TV-stasjoner verden over. –Jeg så et lite barn dø i dag, fortalte hun, mens skuddene hørtes i bakgrunnen. Det skulle bli hennes siste rapport.

(Foto: The Sunday Times)

Svineinfluensa i reprise

Søndag 3. mai 2009, skrev jeg en blogg jeg kalte «Svineinfluensaen – et medieskapt hysteri.» Tenkte jeg kunne poste den igjen, nå når flere medier, bla VG, er i ferd med å ta et oppgjør med sin egen dårlige journalistikk på området. Bloggen fra 2009 førte meg rett inn i flere debatter på nett og radio, der journalistkolleger raste over min kritikk.

 

Det er idag ni dager siden jeg laget den første saken om svineinfluensa i Mexico. Det er åtte dager siden vi journalister slo full alarm. Siden har mediene fråtset i skrekkscenario-saker. Godt hjulpet av bla. helseminister Bjarne Håkon Hanssens uttalelse om at norske myndigheter er forberedt på at en influensapandemi i aller verste fall kan koste 13 tusen mennesker livet – bare i Norge. Å fôre tabloidtenkende journalister med slike tall, er som å oppfordre til hysteri.

Nyhetssendinger og aviser fylles nå med tall og statistikker over hvor galt det kan komme til å gå. De av dere som trodde på Maya-indianernes endetidsspådommer må være skuffet – dere trodde dere hadde et par år til å leve, men kan like gjerne forberede dere på å dø nå (Maya-spådommen går ut på at starten på undergangen for vår sivilisasjon slik vi kjenner den starter 21. desember 2012). Overskriftene har levnet liten tvil om at dette er alvorlig. Mediene har oppfordret til at du skal reagere med hysteri: Skaff deg Tamiflu og munnbind, slutt og reis, fyll kjelleren med hermetikk og forbered deg på at verden snart går under.

Her skal du få noen tall å tenke over: Søndag 3. mai klokka 0800 norsk tid var det ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) 787 bekreftede tilfeller av Svineinfluensa (H1N1) i 17 land. 19 dødsfall i Mexico kan med sikkerhet knyttes til denne influensaen. 1 tilfelle i USA kan med sikkerhet knyttes til samme influensa. Ett tilfelle i USA! Hvert år dør det i gjennomsnitt 36 tusen mennesker av influensa i USA (iflg nettstedet adultvaccination.com). Hvert år dør det faktisk mellom 250 tusen og 500 tusen mennesker – altså så mange som EN HALV MILLION MENNESKER – av influensa på verdensbasis. Har det tallet noen gang plaget deg?

Husker du da vi journalister forsøkte å skremme vannet av deg med kugalskap? Eller fugleinfluensa? Ebola? SARS? Eller morderiske brunsnegler, rekordraskt stigende havvann og muslimsk terror? Det er ingen grunn til ikke å tro på spådommene fra ekspertene om at pandemien vil nå land kloden over, og at den vil koste menneskeliv. Men det er ikke sikkert at du dør. Heller ikke om du blir smittet. Det kan hende at du står han av! Blir du først smittet, anbefaler jeg to ibux, et par dager under dyna og varm te med rom og honning (ja det smaker jævlig – det er derfor det hjelper).

NØFF-NØFF!

Gutta i Taliban er da ikke så ille

James Fergusson: Taliban. The True Story of the World’s Most Feared Guerilla Fighters. London: Corgi Books, 2011. Engelsk 416 sider.

(Kairo)   Hva er egentlig Taliban? Hvem er gruppas geriljasoldater? Og hva driver dem? I Norge og resten av den vestlige verden, fremstilles gruppas medlemmer for det meste som en gjeng kriminelle og brutale råtasser av noen terrorister. Men har Taliban andre sider? Er bildet som er tegnet virkelig så entydig? Er det egentlig en geriljagruppe som driver legitim motstandskamp mot vestlige okkupasjonsstyrker? 

De fleste som har brukt tid på å sette seg inn i Talibans historie, ser at det avtegner seg et noe mer nyansert bilde. Slik er det også for den britiske journalisten James Fergusson.

Fergussons forrige bok om Afghanistan, A Million Bullets, handlet om britiske styrkers håpløse kamp mot en fiende som aldri forsvant. I Storbritannia skapte boka debatt om Storbritannias deltakelse i krigen i Afghanistan.

Taliban var populære blant svært mange afghanere – fordi de kjeppjaget krigsherrer og kriminelle som drepte, ranet og voldtok den afghanske sivilbefolkningen. De innførte lov og orden. Ja, det var med svært brutale og middelalderske metoder. Og ja, kvinner ble undertrykt. Men kvinner ble til de grader undertrykt både før og etter Talibans regjeringstid. Det er langt mer enn Taliban som har vært, og er problemet i Afghanistan.

Taliban angriper norske og allierte styrker. Men dette er styrker som bombet og invaderte landet. I mange afghaneres øyne, er det derfor en legitim motstandskamp Taliban driver. Boka gir et nødvendig nyansert bilde av ekstremistene. Nødvendig for å forstå hva krigen i Afghanistan egentlig er.

En spesiell detalj Fergusson omtaler, er dette med Talibans henrettelser. Fordi noen av dem er filmet, er henrettelsene på bla fotballstadion i Kabul, noen av de mest omtalte overgrepene Taliban begikk mens de satt med makten i Afghanistan. Det er interessant å merke seg at det i delstaten Texas ble gjennomført flere offentlige henrettelser enn i Afghanistan i den perioden Taliban satt med makten. Men i Texas var ikke TV-kameraene tilstede.

Hvem som var guvernør i Texas under det meste av Talibans regjeringstid – og som kunne benåde dødsdømte fanger? George W. Bush.

Grønt lys for morderen i Damaskus

(Kairo)     Har Russland og Kina nå gitt grønt lys for Bashar al Assad, slik at hans styrker kan fortsette nedslaktingen av sitt eget folk? Eller er bildet litt mer komplisert? Det som er sikkert, er at myndighetene i Damaskus, nå ikke føler det samme internasjonale presset som om FNs sikkerhetsråd hadde klart å vedta en resolusjon som støttet Den arabiske ligas fredsforslag for Syria. Og det er jo fint for Assad. Forslaget innebærer nemlig at han må gi fra seg makten. Nå fortsetter han å isolere seg selv og regimet fra resten av verden. Og han fortsetter nedslaktingen av sitt eget folk.

Mens massakrene fortsetter i Syria, blir det internasjonale samfunnet tvunget til å se på. Ingen har så langt vist vilje til å gå til krig for å fjerne diktatoren i Damaskus. Han som arvet jobben fra sin far. Og nå har vist all verden at han ikke står tilbake for farens brutalitet. Men fortsetter dette, vil flere land etter hvert være villige til i alle fall å bevæpne de syriske opprørerne.

Utenriksminister Hillary Clinton er rasende. Det er også hennes norske kollega, Jonas Gahr Støre. USAs FN-ambassadør sier hun er forferdet og kvalm over Russlands veto. Russlands FN-ambassadør minner om at FN-resolusjoner alene ikke er veien til fred og lykke, og at det finnes alternative diplomatiske kanaler. Samtidig er det viktig å huske på at Moskva har et godt forhold til Damaskus. Tretti milliarder kroner bruker syrerne på russiske våpen hvert år. Og, som under den kalde krigen, kappes Russland og USA fortsatt om innflytelse i regionen. Moskva ser ut til å ville spille solo.

Foreløpig beskyttes Assad av Russland og Kina. Men det er ikke sikkert det vil vare lenge. Tirsdag reiser Russlands utenriksminister Sergey Lavrov til Damaskus. Han vil forsøke å snakke Assad til vett. Kanskje lykkes russerne med sitt solodiplomati. Men hvor mange må dø mens eksperimentet pågår? Hadde ikke Assad fått den moralske støtten han nå  føler å ha ha fått fra Russland og Kina, kan det hende at han hadde trukket seg, gått av, eller rømt landet.

For hvis Assad har lært noe av revolusjonene som herjet denne regionen den siste tiden, vet han at tiden nærmer seg. At det går mot slutten. Og han bør forstå at slutten kan bli en blodig affære for ham selv. Bashar al Assad bør sette seg ned og se litt på TV-bildene av Egypts tidligere president som ligger på sykeseng i et bur i hjørnet av rettssalen. Han bør studere TV-bildene av Gadaffis siste minutter i live, og Saddam Husseins siste fall i galgen i Bagdad. Og han bør tenke på med hvilket voldsomt hat syrerne vil behandle ham, om drapene fortsetter.