Category Archives: Uncategorized

-Det er trygt i Egypt

-Dette trenger du ikke. Her er det trygt! Den egyptiske politimannen setter opp et stort smil og løfter glasset med te opp til munnen. Han snakker om et par skuddsikre vester og hjelmer jeg har vært tåpelig nok å pakke med. Jeg tar også en slurk av den alt for søte teen, og smiler høflig tilbake. -Hvorfor tar du med slikt utstyr til Egypt, spør han. Litt mer alvorlig nå. To assistenter nikker ved siden av. Den ene kakker asken fra sigaretten ned i hånden. De har hatt meg i sin varetekt i et par timer, og vet at jeg er ivrig etter å komme meg avgårde. Gjentatte ganger har jeg forsøkt å få massen av udugelig byråkrati til å bevege seg raskere. -Men i går ble mange drept. To journalister ble skutt, forsøker jeg. -Her er det trygt, gjentar mannen de andre behandler som en farao. Han spør en gang til hvorfor jeg drar med meg slikt suspekt utstyr til Egypt. -Kanskje jeg reiser videre til Syria. Der er det ikke trygt, sier jeg. På nytt bryter han ut i et stort smil. Nei i Syria er det farlig. Det er vi enige om. Han oversetter til de stadig flere undersåttene som nysgjerrige stimler sammen på det trange kontoret og fyller det med sigarettrøyk. De smiler og ser undersøkende på meg. -Er han gal. Skal han til Syria? ser det ut som de tenker.

Jeg kapitulerer. Får stemplet noen papirer som gir meg rett til å få utstyret utlevert ved utreise. Det er ikke første gang. Jeg var forberedt. Men denne gangen var de særdeles nøye med å gjennomsøke bagasjen. Det var så vidt vi ikke ble fratatt alle kameraene. Egyptiske myndigheter ser seg ikke tjent med for mange vitner når sivilbefolkningen massakreres. Og det er jo forståelig. Slikt gir en fort et dårlig rykte. Og bidrar til å ramme det lille som fortsatt er igjen av turistnæringen.

 

Fredrik2

 

 

 

 

 

Foto: Scanpix

Det er unntakstilstand i hele Egypt nå. Skjønt mye til unntak er det ikke. Slik har det vært det meste av de siste femti årene. Det gir hvem det nå er som sitter med makta ganske utvidete fullmakter. Det er enklere å stanse sine politiske motstandere effektivt. Med kuler.

I seks uker har de fått lov til å demonstrere – Det muslimske brorskapets tilhengere. De som klager over at hæren avsatte landets folkevalgte president. Fordi Muhammed Mursi begynte å vise diktatoriske trekk. I et slikt land har generalene en annen rolle en våre. De setter soldatene inn mot sitt eget folk. For å roe gemyttene, og forhindre borgerkrig. Egyptiske myndigheter fikk nok, og ryddet demonstrantene vekk. Og de gikk hardt til verks. Mange hundre – kanskje så mange som et par tusen – er drept de siste par dagene.

I morgen er det fredagsbønn. Islamistene har varslet demonstrasjoner her i Kairo. I Alexandria. I Suez, Port Said og byene sørover langs Nilen. Det kan bli enda mer blodig.

Utlendinger evakueres ut, mens journalister flys inn. Det er slik det pleier å være når urolighetene blir for voldsomme rundt om i verden. De som ikke må være på plass, kommer seg lurt nok vekk. Noen av oss tar andre valg. UDs råd om ikke å reise til et land, oppfattes ofte av redaktørene som at det er på høy tid å sende et team. Å trosse rådet for å få rapportene. For å få vite hva som skjer.

Og det er stort sett greit. Det er dette noen av oss er trent til å gjøre. Det går nesten alltid bra. Ikke alltid. Men nesten.

Siste natt i Gaza?

(Gaza) Jeg la meg ned på en madrass under en kontorpult litt over 01, og etter siste rapportering til TV 2 Nyhetskanalen. Alle planer om å komme meg de tre kilometerne med bil til hotellet var skrinlagt. Jeg hadde uansett ikke noe valg. Ikke en bil å se i gatene, med unntak av en og annen ambulanse. Ingen ville ha fraktet meg tilbake. Jeg ville heller ikke være passasjer i Gazas eneste bevegelige mål. Eller eneste fotgjenger i millionbyen for den saks skyld. Det har vært en kveld med usedvanlig mye farlig aktivitet i nabolaget. Gjentatte bombetokt med israelske jagerfly og kamphelikoptere. Skyting med artilleri og stridsvogngranater. Voldsomme angrep fra kanonbåter.

Jeg sovnet, og bråvåknet etter ett minutt eller to av det jeg tror var en drøm om en bombe. Eller, var det en drøm? Sjekket telefonen og klokka, lukket øynene, sovnet igjen. Noen minutter. Kanskje. Med den første eksplosjonen kom glassbitene regnende over meg. Den påfølgende eksplosjonen sekundet senere, blåste lufta ut av meg. Jeg rakk så vidt å fylle lungene med luft, krøke meg sammen og legge armene beskyttende rundt hodet før den tredje eksplosjonen, raskt etterfulgt av ytterligere to.

Glassplinter, murbiter og trepinner fløy somprosjektiler gjennom rommet. Det stanset, ble helt stille noen sekunder før jeg hørte det første skriket fra et rom i nærheten. Så flere som ropte. En som skrek ut sine forbannelser på arabisk. Jeg dro til meg den skuddsikre vesten og famlet etter hjelm og sko i det mørklagte rommet. Nødagregatet slo inn og blotla en brutal virkelighet. Kolleger kom løpende fra tilligende kontorer hos Associated Press i 12. etasje i Jala Tower midt i Gaza By. Kolleger fra nabolokalene til Al Jazeera kom løpende ut i trappegangen som skiller oss.

Tynne striper av blod på gulvet etter de som hadde løpt barbeint i glasset. En kollega deiset ned i det flislagte gulvet, og ble støttet bort til en stol før noen kom med et glass vann. Jeg måtte ringe, uten helt å vite hvor. Måtte snakke med noen. Fortelle at jeg har det bra, selv om ingen visste hva som hadde skjedd. Jeg ringte TV 2s nattevakt i Bergen, og ba ham varsle noen, før jeg tok kontakt med nærmeste sjef. «Jeg har det bra. Ingen grunn til bekymring». Selvfølgelig bekymrer en slik melding. Jeg ringte og vekket Mads Gilbert. Trengte å snakke litt til. For å si at jeg hadde det bra. Åtte kvartaler unna hadde han følt trykket av eksplosjonene.

Mine palestinske kolleger bor her i Gaza. Jeg kommer stort sett når jeg vil, og drar igjen når jeg ikke vil være her mer. De er stuck i elendigheten. Med familier spredd over hele byen. Nyhetene spres raskt her i Gaza. Det ringte. Ektefeller, mødre og fedre. Har dere det bra? Hva har skjedd? Er dere i sikkerhet?

Telefonsamtalene stilnet. Vi var alene med våre skrekkopplevelser i 12. etasje, i det som trolig er byens høyeste bygning. Etasjene under er fyllt med leiligheter. Voksne og barn som strømmet gråtende ut i trappegangen. Jeg får som dem lyst til å komme meg i sikkerhet. Men hvor er det? Her er ingen steder å gå. Ingen steder å kjøre. Ingen steder å flykte vekk fra bombene. Hvor er det mindre farlig enn akkurat her nå? Ingen har svaret.

Slik har de det – palestinerne. Dette skrekkscenariet gjennomlever de alle før eller senere. Fiendens voldsomme bombardement knuser ikke bare bygninger og våpen. Det ødelegger liv. Fysisk og psykisk.

Her putter foreldre sovetabletter i kveldsmaten til barna. I Gaza legges barna til sengs med øreklokker. For å beskytte mot de skadene som rammer flest. Traumene. Redselen. Terroren.

Dette er krigens virkelighet. En virkelighet så brutal, at når en voksen mann så vidt har smakt på den, sitter han rystet tilbake. Mens det nå kalles til morgenbønn fra minaretene som fortsatt ikke er skutt i filler, sitter jeg her i 12. etasje og håper at dette var siste natt med bombing i Gaza. At partene tar til en eller annen form for vett og stanser infernoet.

Retten er hevet

 

(Rena)  Jeg kjører bilen inn til siden av veien et par meter fra nedkjøringen til drapsmannens hus. Der inne, bak veggene i den slitne røde låven, der inne lagret han det han trengte for å sprenge sommerfreden i stykker i Oslo i fjor sommer. Det regner lett. Gården er tom nå. Det er ustelt mellom husene, og tydelig at ingen bor der. Drapsmannen hadde materiale nok til å lage flere kraftige bomber. Der inne fant politiet også oppskriftene som viser hvordan man med enkle midler kan skape et ragnarok, slik Breivik gjorde.

Tidligere denne uka var jeg i Oslo tingretts sal 250. Jeg satt der, et par meter fra mannen som har forårsaket så mye smerte. Det er en selsom opplevelse å se gjerningsmannen inn i øynene. Det ellers så uttrykkløse ansiktet bryter opp i forsiktige smil, når han nikker mot folk han kjenner igjen. Mot tilhørere som har sittet der gjennom hele saken, og andre han drar kjensel på fra TV.

Den ene politivakten låser opp håndjernene til den tiltalte. Overfor dommer Wenche Arntzen, er Breivik høfligheten selv når han forsiktig og lavmælt ber om ordet. ”Unnskyld meg, og tusen takk.” I den retten han nektet å anerkjenne da saken startet for noen uker siden.

På første rad sitter nettjournalistene som hamrer ned setning for setning av det som blir sagt i retten. Og kommentatorene. De som uten faglig bakgrunn, daglig tar stilling til tiltaltes diagnose. På vegne av oss alle forsøker de å forstå hva som rører seg i hodet på drapsmannen. På hva som drev ham. Før de latterliggjøres av Morgenbladets utsendte, Kristoffer Schau. Multikunstneren som innbiller seg at han står utenfor det øvrige journalistkorpset, som han åpenbart forakter. Som om det er en performanceakt og ikke journalistikk han bedriver når han hamrer ned sine velskrevne betraktninger fra sal 250.

Aktor Inga Bejer Engh kommer i skade for å si begavelse, der hun skulle si begravelse. Episoden skaper en kortere episode av lettere munter stemning i salen. Jeg smiler også, helt til jeg ser den tilsynelatende gleden i Breiviks ansikt. Da blir det bare ekkelt. Jeg vil ikke smile sammen med ham.

Smilene hans kommer med jevne mellomrom. Og etterfølges uten unntak av en slurk vann. På et tidspunkt klarer han heller ikke å holde tilbake en liten latter. Munterheten hans er påtagende. Og ubehagelig. Men det meste av tiden sitter han der nærmest mimikkløs. Bak den lille kanten som dekker forsiden av skrivebordet han sitter ved, vrir han hendene sine utenfor kameralinsenes innsyn. Han sitter og bøyer den lille, myke pennen spesiallaget for ikke å kunne skade andre. Han klamrer seg til små gule lapper. Vrir de rundt med knugende never. Nervøsitet eller ikke – han ser i alle fall ikke like rolig ut når jeg får anledning til å observere ham på kloss hold.

Hver halvtime. På slaget. To nye politivakter kommer inn og erstatter sine kolleger. De får ikke tid til å kjede seg, til å senke guarden.

Det er ikke ofte jeg er i retten. Jeg jobber stort sett med andre stoffområder. I Kongo latterliggjorde jeg rettssaken mot Moland og French blant annet fordi en dommer til tider slet med å holde seg våken. Jeg sa at hvis saken er så kjedelig at dommeren sovner, bør man kanskje skifte mannskap. Overraskelsen er derfor stor da jeg ser at dommer Arne Lyng tar av seg brillene, gnir seg i øynene, legger hodet bakover mot nakkestøtten, lukker øyene og ser ut som om han sover. Kanskje er det slik han lytter best, men han ser ikke våken ut, mens Agnar Aspaas og Terje Tørrisen forsvarer sin konklusjon som gjør tiltalte strafferettslig tilregnelig. Dommer Lyng rykker til og kommer med spørsmål som tyder på at han får med seg det som skjer. Noen minutter senere tar han brillene av på nytt, legger hodet ned i høyre hånd og lukker øyene. Jeg ser uavbrutt på ham. Det varer et minutt. To. Så åpner han øynene igjen, og er med. Sov han? Kanskje. Det så i alle fall slik ut, mens kameraene i retten kringkastet bilder vekselvis av de to sakkyndige og den tiltalte.

”Denne aksjonen overgår det meste,” sier Tørrisen. Breivik klarer ikke å holde smilet tilbake når han hører karakteristikken av hans onde handlinger. En ny slurk med vann. Han fyller mer vann i glasset fra karaffelen som står foran ham.

Aktor Engh forteller hvordan Breivik bestrebet seg på å få politiet til å like ham like etter pågripelsen på Utøya. At han forsøkte å skape en god og gemyttelig tone. Hun spør de sakkyndige om hva som får tiltalte til å tro at noen er i stand til å like ham. Breivik ler og drikker vann.

I salen sitter også noen pårørende. Noen spesialister og riksadvokaten. Saken er inne i absolutt siste fase. Nå gjenstår forhåpentligvis bare dommernes konklusjon. Før de kan de låse ham inne, og la oss slippe å se ham igjen.