Afghanistans president Hamid Karzai gratulerer statsminister Jens Stoltenberg med den norske nasjonaldagen 17. mai 2010. Foto: Fredrik.
Her laster du ned TV 2 serien Krigens pris – historien om Norge i Afghanistan.
CV90 stormpanservogn fra Telemark Bataljon. Foto: Fredrik.
(Afghanistan) Det er nøyaktig et år siden i dag. Ett år siden 23 amerikanske soldater fra elitestyrken Navy SEAL krysset grensen her fra Afghanistan og over til nabolandet Pakistan i øst. I ly av natten og uten at pakistanske myndigheter var klar over hva som var på gang, fløy to amerikanske Black Hawk helikoptre lavt inn over det pakistanske bondelandet med kurs mot byen Abbottabad nord for hovedstaden Islamabad. Like borte i gata for det pakistanske krigsakademiet holdt han til – verdens mest ettersøkte mann.
Siden vinteren 2001/2002 hadde Bin Laden oppholdt seg i Pakistan. Han søkte og fikk beskyttelse av sine pakistanske venner, mens hundretusener av soldater sloss i den krigen som ble utløst av angrepet på USA en septemberdag i 2001. Fra 2006 bodde han med familien i en bygning bak høye murer. Ingen tror at den pakistanske etterretningstjenesten ikke visste hvor han var. Hvor høyt opp i systemet det var kjent, vet vi ikke i dag.
Amerikanerne stormet huset og drepte Osama Bin Laden. Ett skudd i brystet, ett i hodet. Likvideringen ble direkteoverført til Operasjonsrommet i Det hvite hus, der mannen som beordret drapet, Barack Obama, fikk se at aksjonen var vellykket. Senere på natten, 2. mai 2011, ble liket av Al Qaidas leder fraktet ut til hangarskipet USS Carl Vinson, vasket og senket i havet. Borte for alltid.
Over ti år er gått siden Norge og våre allierte angrep og okkuperte Afghanistan for å knekke terroristene bak angrepene 11. september. Etter hvert har den internasjonale styrken sørget for å bli invitert av afghanske myndigheter, og den uttalte målsettingen med den militære tilstedeværelsen har endret seg en rekke ganger. Til Bin Laden ble drept. Da var det lett å gå tilbake til det opprinnelige målet med krigen i Afghanistan, og erklære operasjonen for gjennomført. Mission accomplished.
Det har kostet. Noen hundre tusen mennesker har måttet bøte med livet i denne krigen. Millioner er sendt på flukt. Også Norge har betalt en høy pris, ikke bare i form av penger. Tolv nordmenn er drept i denne krigen. Et tjuetalls er skadet for livet, og et ukjent antall av oss som har opplevd krigens brutalitet på kloss hold, vil slite med mer eller mindre alvorlige traumer resten av livet.
Men nå er det snart slutt. Nedpakkingen her i Afghanistan er allerede i gang. Planene for en tilbaketrekking fra det som siden 2005 har vært det norske ansvarsområdet i Faryabprovinsen, ligger på bordet. Jeg merker at soldatenes modus er i ferd med å skifte fra å drive operasjoner sammen med afghanske styrker, til å starte tilbaketrekkingen fra et område der det fortsatt kjempes kamper på liv og død.
Om fem måneder er de norske soldatene ute av Faryab. Helt fra den første norske kontingenten til denne siste, har jeg jevnlig vært innom de norske styrkene. Noen ganger har vi vært på veien sammen i uker av gangen. Det er med et aldri så lite vemod jeg klatrer om bord i Forsvarets fly som tar meg fra provinshovedstaden Meymaneh til den regionale hovedbasen i Mazar e-Sharif. Kanskje for siste gang. Jeg vet at mange av soldatene også har det sånn. De som har kjempet med livet som innsats for at afghanerne skulle få det bedre her. Nå må afghanerne klare seg selv. Det vil bli krevende, men det kan jo hende at de klarer seg bra. Kanskje ikke.
Norge vil fortsatt ha militær tilstedeværelse i Afghanistan frem til 2014. Under sitt besøk her i Afghanistan i forrige uke, gjentok forsvarsminister Espen Barth Eide at vi kom inn med våre allierte, og trekker oss ut med våre allierte. Men oppdraget er betydelig endret. Nå handler det i all hovedsak om en kontrollert tilbaketrekking fra en krig som har vart alt for lenge.
(Kabul) Jeg setter meg i bilen og svinger ut porten utenfor det godt bevoktede hotellet. Serena i hjertet av Kabul. Samme sted der jeg opplevde å miste en kollega og selv kommer under et voldsomt angrep for litt over fire år siden. Fortsatt et såkalt høyprofilert må for turister, men i dag enda bedre bevoktet enn den gang. Et kvartal ned i gaten stoppes vi ved den første kontrollposten av tungt væpnet politi. Vi vinkes videre, men når bare et kvartal til før en ny kontrollpost åpenbarer seg. Det er fredag, og forholdsvis lite trafikk i byen. Færre folk er ute i gatene i frykt for nye angrep i den afghanske hovedstaden.
Det er bare noen dager siden sist Kabul kom under et intenst Taliban-angrep. I en nøye planlagt og koordinert operasjon, gikk den militante islamistiske gruppen til angrep flere steder samtidig. I ambassadestrøket, mot parlamentet, mot presidentpalasset, mot hotell og de Nato-ledede styrkenes hovedkvarter. Såkalte selvmordsaksjonister. De angriper og vet de skal dø. Det er det som gjør dem både sterke og farlige overfor en militært sett langt sterkere fiende. Fryktløse sloss de mot en overmakt de vet vil seire. Det spiller ingen rolle. Målet er å vise at de er i stand til å lamme den afghanske hovedstaden når de vil – uavhengig av antall sikkerhetsstyrker som forsøker å vokte byen.
Under det siste voldsomme angrepet på Kabul var norske spesialstyrker i aksjon sammen med sine afghanske kolleger. Bare et par uker hadde gått siden den norske styrken kom til Kabul. De fikk raskt prøvd ut sine kunnskaper om urban krigføring. Afghanistan er et land der volden lurer rundt neste hjørne. Der det eneste som er sikkert – er at det ikke er lenge til neste dødelige angrep.
I dag feires martyrene fra den gang Sovjetunionen kriget i dette landet. Det er Martyrenes dag, og vi har fått advarsler om at myndighetene frykter at Taliban eller andre vil utnytte dagen, og angripe. Kanskje kommer det et angrep – kanskje ikke. Men hvorfor angripe nå – nå som folk er forberedt? Terror rammer best når den ikke er ventet. Som i fredelige Norge – en regntung julidag i fjor.
De vestligledede styrkene som angrep, invaderte og okkuperte Afghanistan – for så å bli stående som inviterte gjester etter at landets nye regime ble tvunget til å utstede en høflig invitasjon – er nå på vei ut. De siste årene har det vært en voldsom økning i vold, terror og krigshandlinger. Norge og våre allierte har fått nok, og er nå langt inne i planleggingsfasen med å komme seg vekk fra krigen. Planen har lenge vært å trene opp afghanske styrker, slik at disse selv kan ta vare på sikkerheten i sitt eget land. Men det er ingen grunn til å tro at det blir enklere uten den vestlige støtten de har hatt til nå.
Riktignok har både Norge og andre lands myndigheter lovet å ta noe av regningen for de voldsomt store sikkerhetsstyrkene. Men det er ingen grunn til å tro at givergleden vil vare. Derfor må afghanerne finne politiske løsninger på sikkerhetsproblemene. De må få krigens parter til å samarbeide om dette landets fremtid. Uten Taliban med på laget, er det liten grunn til å tro at de vil lykkes. I år er det 11 år siden Afghanistan ble angrepet, og Taliban fjernet fra makten. I 11 år har afghanske og internasjonale styrker kjempet mot organisasjonen. Resultat er nedtrykkende. Flere steder er Talibans militære styrke og popularitet styrket de siste årene.
Fra moskeen rett nede i gaten kalles det til bønn. Mørket er i ferd med å legge seg over den afghanske storbyen. Det vi alle lurer på, er når neste terrorbombe smeller eller når en skuddsalve høres. På BBC har jeg nettopp sett hvordan nordmenns møte med vold og terror fortsetter å overraske en hel verden. Denne gangen med En himmel full av stjerner. Det er fint. I Afghanistan holder det neppe med roser og sang. Dessverre.
Sigurd Falkenberg Mikkelsen: Før flommen. En reise i Talibans skygge. Oslo: Cappelen Damm, 2011. 279 sider.
Sigurd vil til Afghanistan. I stedet for korteste og sikreste rute, tar han leseren med på en litterær reise fra Karachi, gjennom store deler av Pakistan og inn i en stadig farligere sone mot grensen til nabolandet. Turen avbrytes som følge av lykkelige omstendigheter, og en uforserbar grense. Men han gjenopptar reisen. Med stadige historiske og litterære referanser til Sigurds velfylte litteraturliste, blir dette noe langt mer enn en ordinær reiseskildring. Og så skriver han bra. Dette er god litteratur.
Teksten består av lavmælte betraktninger og funderinger over detaljer i landskapet han reiser gjennom. Som leser synes jeg det er ekstra spennende å gjenoppdage gamle trakter gjennom Sigurds penn. Han hviler, stanser opp og ser, der nyhetsjournalisten normalt jager videre. Det er en egenskap mange av oss kolleger kan misunne ham. De fleste av oss mangler den tålmodigheten som trengs. Slik får Sigurd de andre historiene.
Håkan Edström, Nils Terje Lunde og Janne Haaland Matlary (Red): Krigerkultur i en fredsnasjon. Oslo: Abstrakt forlag, 2009. 335 sider.
Har norske soldater en krigerkultur? Og hva bygger denne på? Sendes norske soldater ut for å drepe? Og er de som sender dem ut – Regjeringen – klar over hva soldatene gjør? Hva de utsettes for? Hvem skal soldaten være? Hvordan skal hun opptre?
Gjennom ni kapitler forsøker forskere og offiserer å gi svarene på dette. I en ny verden, der mange av soldatene har valgt krig som profesjon, og hvor det norske totalforsvaret ikke lenger kun er basert på allmenn verneplikt, er mye endret. De profesjonelle soldatenes motivasjon er en annen en den vernepliktiges. Gjennom de siste 13 årene har norske soldater fått en helt ny type krigserfaring. Norske styrker har deltatt i flere angrepskriger. På Balkan, i Afghanistan og i Libya. Noe famlende har de lært seg en gammel profesjon på en ny måte. Soldatene er ikke lenger konsentrert om forsvar av norsk territorium. Men om noe mye mer. Om verdier og tenkesett. Det krever helt andre motivasjonsfaktorer.
Denne boken er en lærebok for offiserer, men like interessant for alle oss som forsøker å forstå følgende av at norske styrker ikke lenger brukes til forsvaret av Norge i tradisjonell forstand.
James Fergusson: Taliban. The True Story of the World’s Most Feared Guerilla Fighters. London: Corgi Books, 2011. Engelsk 416 sider.
(Kairo) Hva er egentlig Taliban? Hvem er gruppas geriljasoldater? Og hva driver dem? I Norge og resten av den vestlige verden, fremstilles gruppas medlemmer for det meste som en gjeng kriminelle og brutale råtasser av noen terrorister. Men har Taliban andre sider? Er bildet som er tegnet virkelig så entydig? Er det egentlig en geriljagruppe som driver legitim motstandskamp mot vestlige okkupasjonsstyrker?
De fleste som har brukt tid på å sette seg inn i Talibans historie, ser at det avtegner seg et noe mer nyansert bilde. Slik er det også for den britiske journalisten James Fergusson.
Fergussons forrige bok om Afghanistan, A Million Bullets, handlet om britiske styrkers håpløse kamp mot en fiende som aldri forsvant. I Storbritannia skapte boka debatt om Storbritannias deltakelse i krigen i Afghanistan.
Taliban var populære blant svært mange afghanere – fordi de kjeppjaget krigsherrer og kriminelle som drepte, ranet og voldtok den afghanske sivilbefolkningen. De innførte lov og orden. Ja, det var med svært brutale og middelalderske metoder. Og ja, kvinner ble undertrykt. Men kvinner ble til de grader undertrykt både før og etter Talibans regjeringstid. Det er langt mer enn Taliban som har vært, og er problemet i Afghanistan.
Taliban angriper norske og allierte styrker. Men dette er styrker som bombet og invaderte landet. I mange afghaneres øyne, er det derfor en legitim motstandskamp Taliban driver. Boka gir et nødvendig nyansert bilde av ekstremistene. Nødvendig for å forstå hva krigen i Afghanistan egentlig er.
En spesiell detalj Fergusson omtaler, er dette med Talibans henrettelser. Fordi noen av dem er filmet, er henrettelsene på bla fotballstadion i Kabul, noen av de mest omtalte overgrepene Taliban begikk mens de satt med makten i Afghanistan. Det er interessant å merke seg at det i delstaten Texas ble gjennomført flere offentlige henrettelser enn i Afghanistan i den perioden Taliban satt med makten. Men i Texas var ikke TV-kameraene tilstede.
Hvem som var guvernør i Texas under det meste av Talibans regjeringstid – og som kunne benåde dødsdømte fanger? George W. Bush.
Soldater fra Telemark bataljon på oppdrag i Faryab. Nå skal de hjem. Foto: Fredrik.
Siden 2004 har Norge hatt ansvar for sikkerhetssituasjonen i Faryab-provinsen. Et ansvar norske soldater har forsøkt å håndtere, men ikke hatt ressurser til å lykkes med. Et hundretall kampsoldater kan ikke få kontroll over et område på størrelse med Oppland fylke, hvis ikke befolkningen er med. Ikke så lenge en rekke opprørgrupper forsøker å ta kontroll.
Amerikanerne har for lengst gjort det klart at de vil ut innen 2014. Det var tydelig kommunisert fra norske myndigheter at Norge ville ha den planen som et utgangspunkt. Derfor er det ingen stor overraskelse når forsvarsministeren mandag la datoen på bordet. Men litt overraskende er det at man har det så travelt med å komme seg vekk. Norge skal ut av Faryab innen 2013.
De siste årene har Norges strategi vært å trene afghanske styrker i Faryab-provinsen. Slik at disse selv kan overta ansvar for sikkerheten. Den oppgaven må de norske militære rådgiverne nå avslutte før oppdraget er løst. Jeg har de siste dagene vært i kontakt med en rekke offiserer med lang Afghanistan-erfaring. Det de er hjertens enige om, er at de afghanske styrkene trenger støtte og trening ennå i lang tid fremover. Og at 2014 er for tidlig for en tilbaketrekking. Nå skal Norge altså ut enda tidligere.
Det er også et viktig poeng at man snakker om at afghanerne selv skal ta over sikkerheten på et tidspunkt da sikkerhetssituasjonen er dårligere enn den var før 2001. Det Norge etterlater seg, er et langt mindre sikkert område enn da Taliban styrte Afghanistan. Det er fint med brønner, skikkelige fengsler og skoler. Men det som stort sett er viktigere for folk, er at de ikke blir drept. At det ikke er krig. Vi har altså sviktet afghanerne på det viktigste punktet.
Intensjonene var gode. Innsatsen også. Men det var aldri nok politisk vilje til å løse oppdraget. Det ble ikke lagt inn nok ressurser. Og det var ikke mer ressurser å hente – i alle fall ikke militært. Det er synd. For resultatet blir etter alt å dømme at borgerkrigen fortsetter. Uten at internasjonale styrker i er der og demmer opp for den verste uroen.
I det norske området er det store konflikter mellom etniske grupper. Mange av Afghanistans viktigste smuglerruter går gjennom området. Resultatet er enorm korrupsjon og vilje til å bruke makt for å kontrollere provinsen. Dagens bombeangrep i Mazar og Kabul, vitner også om at Afghanistan sliter med voldelige konflikter mellom religiøse grupper.
Afghanistan er et veldig fragmentert samfunn. Det er mindre trygt i store deler av landet etter ti år med vestlig militær tilstedeværelse, enn det var før. Det er ingen grunn til å tro at de store motsetningene mellom afghanske folkegrupper ikke vil eksplodere i voldsomheter når Norge og våre allierte trekker seg ut.
Nå får de klare seg selv, afghanerne. Takk for oss, og lykke til.
22 år gamle Claes Joachim Olsson sendes hjem i kiste. Afghanistan, januar 2010. Var det verdt det? Er det lov å stille et slikt spørsmål? Foto: Fredrik
(Bangkok) Kulene slo inn i vogna. Jeg trakk meg så langt ned som mulig, men holdt fortsatt hodet, skuldrene og armene over metallkanten. Målet var å feste de lysende, røde strekene etter sporlys på tape. En granat smalt i lufta noen meter unna. Kontakt RPG! Kontakt RPG!, ble det ropt over sambandet. Jeg forsøkte å eksponere minst mulig av kroppen. Hodet delvis beskyttet av hjelmen. Den skuddsikre vesten ville kanskje ta av for både kuler og granatsplinter. Men hodet og armene var ubeskyttet. Du blir aldri trygg i krigen. Det er ingen garanti for at det går bra. Av og til. Men ikke alltid.
Afghanistan fortsetter fallet utfor stupet – ti år etter at Norge havnet i krig. Jeg har sett journalistkolleger dø. Jeg har sittet sammen med en av dem, og forsøkt å trøste. Forsøkt å hjelpe. Like før livet tok slutt. Jeg har sett soldater miste kamerater. Danske soldater i Helmandprovinsen med øyne fulle av tårer, som tar farvel med en venn. De sendte ham hjem i en sinkboks. Jeg har sett norske soldater dekke kister med flagg, løfte dem opp og bære dem til et ventende fly. Før kistene med unge kropper blir fløyet hjem til sørgende familier.
I ti år har vi deltatt i denne krigen. Du og jeg. Norge. Det er for oss de sloss, soldatene som kjemper. Sendt ut av våre folkevalgte på våre vegne. Med støtte fra alle partier på Stortinget. Nesten ingen spørsmål stilles ved vår tilstedeværelse og deltagelse i krigen. Det vil si – i Norge kaller de det ikke krig, de som har ansvaret. De dekker det til med andre ord og termer. Og henviser til at krig i juridisk forstand dreier seg om at en stat erklærer en annen krig. I henhold til internasjonal rett. Men våre allierte har ingen betenkeligheter med valg av ord. For dem vi fulgte inn i denne krigen, heter det War. The War in Afghanistan. De forholder seg til samme folkerett som oss. Ja, i prinsippet i alle fall.
Det er nesten ikke det parti på Stortinget som ikke i regjeringsposisjon har sendt soldater til krigen i Afghanistan. Kun FrP går fri for et slikt ansvar – uten at det bør herske særlig tvil om at FrP støtter krigføringen. Vi dro dit fordi vi hadde et stort behov for å stå vår største og viktigste militære allierte bi. Ikke for å bygge pikeskoler eller demokrati. Det var motiver som dukket opp underveis. Uten særlig diskusjon iverksatte Nato artikkel 5 etter angrepene på USA i 2001. Og vips, så var vi med i krigen mot terror, Bin Laden, Al Qaida og Taliban. Uten debatt. Veien ut ble vanskelig. Ikke at det burde overraske noen med det minste kjennskap til Afghanistans nyere historie. Det føles fristende å anta at slike ikke ble spurt til råds før korstoget mot de kvinnefiendtlige fysakene i Taliban.
Titusener av afghanere er drept. 10 norske soldater. 1 norsk lege. 1 norsk journalist. Drept. Flere titalls nordmenn fysisk skadet for livet. Mange hundre merket for bestandig. Hvor mange av oss vil slite med opplevelser som aldri forlater kroppen? De av oss som aldri klarer å kvitte oss med Afghanistan. De som våkner hver natt av et syn de aldri blir kvitt. Et hode som fyller hele kikkertsiktet før det blåses i stykker. En skytters visshet om at hun eller han har skutt og drept flere titalls mennesker. De fleste klarer seg nok bra. Men mange vil være merket av en krig som årlig har slukt militære ressurser uten sidestykke i norsk historie. Hva har vi oppnådd? Hva har soldatene sloss og dødd for? Se, det vet vi egentlig ikke ennå. Vil ikke alt ha vært forgjeves om ikke Afghanistan er et bedre og tryggere land når vi stikker av om tre år? En dag vil vi få vite svaret på om dette var en vellykket krig eller ikke. Det er ikke sikkert vi vil like det. Synker det krigsherjede landet videre ned i den hengemyra av vold som har omgitt den afghanske befolkningen de siste 30-40 årene, vil mange si at det kunne vi ikke vite. De som kritiserer krigen, vil bli kalt etterpåkloke. Også de som var kritiske fra starten.
Noe har gått bra i Afghanistan. Men norske mødre sender ikke sine sønner i døden for at afghanske piker skal få utdannelse. Det er et glansbilde. Norske soldater ble sendt ut for å fjerne en potensiell terrortrussel. Men først og fremst for å opprettholde et godt forhold til USA. Sjokket av det brutale angrepet mot USA 11. september 2001 var så voldsomt at vi glemte å ta debatten. Var det riktig å gå til krig?
De fleste piler peker nedover. Jeg vet hva jeg snakker om. Jeg har søkt dekning for kuler og granater sammen med de som skal forsvare vårt demokrati. Og sammen med de som aldri kommer seg vekk fra Afghanistan. De som overlates til seg selv når de internasjonale styrkene takker for seg i 2014. Vi kommer til å ønske dem lykke til, for så å få høre fra de som beordrer soldatene hjem, at det nå er på tide at afghanerne tar ansvar for sin egen sikkerhet. At de er bedre rustet til det nå. Etter at hundretusener av vestlige soldater har kriget i landet i 13 år.
Tidlig på ettermiddagen 11. september 2001, var utenriksavdelingen i TV2 i fred med å avslutte et møte. Et møte som var lagt til akkurat denne dagen fordi stortingsvalget dagen i forveien trolig ville blokkere de fleste utenrikssaker fra å komme på lufta – med mindre det skjedde noe helt eksepsjonelt. Idet jeg som utenrikssjef avsluttet møtet, ble jeg gjort oppmerksom på at et fly hadde fløyet rett inn i en skyskraper i New York.* Resten er historie.
Det har vært ti slitsomme og spennende år. Osama Bin Ladens angrep på USA har ført meg til land og steder jeg ellers ikke ville sett. Samme dag som Al Qaida brukte amerikanske borgere om bord i amerikanske fly som missiler mot amerikanske landemerker, forlot jeg Norge for en lang periode. Jeg reiste til Pakistan, for å komme meg i best mulig posisjon i forhold til Afghanistan. Senere fløy jeg ut til det amerikanske hangarskipet USS Carl Vinson for å treffe jagerpilotene som bombet Afghanistan. Og jeg har tilbrakt til måneder på reise i det landet norske styrker har kjempet i siden 2001.
10 norske soldater har mistet livet i kamp i Afghanistan. En norsk lege og en norsk journalist er drept i det krigsherjede landet. Mange er skadet, og enda flere vil bære med seg opplevelser de vil slite med resten av livet.
Konsekvensene av angrepet på USA har kostet Norge dyrt. Men først og fremst er det afghanerne som har lidd. Riktignok er Taliban fjernet fra makten i Kabul. Men i ti år har den amerikanskledede koalisjonen med norsk deltakelse bombet afghanske byer og landsbyer. Rundt 35 000 sivile afghanere har mistet livet som følge av krigen.
Planen er at norske styrker og våre allierte skal ut i løpet av de neste tre årene. At krigen skal avsluttes. «De aller mest sannsynlige scenariene nå peker mot at krigstilstanden vil intensiveres, og at dette går riktig dårlig etter 2014″. Slik beskriver Afghanistan-ekspert og direktør ved Fredsforskningsinstituttet Kristian Berg Harpviken situasjonen. Han får støtte av Jonas Gahr Støre som jeg intervjuet tidligere denne uken i forbindelse med ti-års-markeringen for angrepet 11. september. «Afghanistan kommer til å være et komplekst, motsetningsfylt og konfliktfylt land når vi avslutter vårt oppdrag,» innrømmer utenriksministeren.
Har så korstoget i Afghanistan vært mislykket? Ja. Om enn ikke på alle plan. Men det kan tenkes at hvis amerikanerne hadde fokusert på å eliminere Al Qaida, uten å angripe Taliban, så hadde oppdraget vært løst for lenge siden. Det er ingen garanti for at ikke islamistene sloss seg til makten i Kabul etter det internasjonale tilbaketoget i 2014.
Så kan det jo tenkes da, at norske og allierte styrker klarer å trene den afghanske hæren opp til et slikt nivå at afghanske myndigheter klarer å kontrollere Afghanistan. I alle fall delvis. Men det ser altså ikke veldig lovende ut. Og i mange afghaneres øyne er det vi som taper denne krigen. Fordi det nå er satt en dato for avvikling av det militære engasjementet i Afghanistan. Noe Taliban og andre opprørsgrupper vil utnytte til fulle.
*(fra forordet jeg skrev til den norske utgaven av Lawrence Wrights bok Al Qaida og veien til 11. september. Gyldendal, 2008)
James Fergusson: A Million Bullets. The Real Story of the British Army in Afghanistan. London: Corgi Books, 2008. Engelsk, 471 sider.
(Spania) Våren 2006 ble en gruppe britiske soldater sendt inn i et til da forholdsvis rolig område i Helmand-provinsen i Afghanistan. I løpet av kort tid var de inne i et slag som skulle endre britenes forståelse av krigen i Afghanistan.
Frem til 2006 var det krigen i Irak som hadde bekymret britene. Det var der britiske soldater ble drept som følge av det tette vennskapet med USA. Dette endret seg etter at kampene tok av i Helmand. Jeg var selv i den krigsherjede provinsen sør i Afghanistan våren 2008. Da kom britiske og danske styrker daglig under angrep av Talibanstyrker.
Fergusson reiste til Helmand for å treffe soldatene. Han traff dem også når de kom hjem til Storbritannia etter endt tjeneste. A Million Bullets handler i hovedsak om krigen mellom britiske styrker og Taliban, sett fra britenes synspunkt. Men Fergusson har også truffet Talibanledere som forteller hvorfor de mener det er riktig å bekjempe de utenlandske, vestligledede okkupasjonsstyrkene.
![Alaa Al Aswany: On the State of Egypt. What Caused the Revolution. Edinburgh: Canondale, 2011. Engelsk, 192 sider. (Istanbul) Dette er en samling av en Egypts største forfatteres advarsler om revolusjonen som måtte komme. Forfatteren bak bestselgere som Yakobinerbygningen og Chicago, visste at det ikke var noen vei utenom. At Mubarak stod for [...]](http://blogg.tv2.no/fredrik/files/2012/05/egyptbok-0071-46x46.jpg "Demokrati er løsningen"){kind=small}
![(Afghanistan) Det er nøyaktig et år siden i dag. Ett år siden 23 amerikanske soldater fra elitestyrken Navy SEAL krysset grensen her fra Afghanistan og over til nabolandet Pakistan i øst. I ly av natten og uten at pakistanske myndigheter var klar over hva som var på gang, fløy to amerikanske [...]](http://blogg.tv2.no/fredrik/files/2012/05/cv90tmbn-46x46.jpg "Afghanistan: Norsk tilbaketrekking i gang"){kind=small}
![(Kabul) Jeg setter meg i bilen og svinger ut porten utenfor det godt bevoktede hotellet. Serena i hjertet av Kabul. Samme sted der jeg opplevde å miste en kollega og selv kommer under et voldsomt angrep for litt over fire år siden. Fortsatt et såkalt høyprofilert må for turister, men i dag enda bedre bevoktet [...]](http://blogg.tv2.no/fredrik/files/2012/04/CV90-46x46.jpg "Afghanistan: Her holder det ikke med roser og sang"){kind=small}
![En taxi svingte opp foran Sundvolden hotell. Regnet hadde stanset for en liten stund, men sommernatten var mørk under skyene. Ut av bilen kom en mann og en dame. De så ut til å være rundt 50. Rett fra syden. To store kofferter ble lempet ut av bagasjerommet. Fortvilelsen var tydelig. Røde, [...]](http://blogg.tv2.no/fredrik/files/2012/04/breivik_nytt_bilde_960091p-46x46.jpg "Hadde han bare angret"){kind=small}
Irak, Syria, Egypt; diktaturer, makteliter, undertrykking; hva er årsaken til at dette er regelen i arabiske land og ikke unntakene? Hva er det med kulturen (...)
Hvorfor får ikke folket kommentere saker om svindleren Waleed? Er dere redde for kritikk?
Alle som har trodd på denne aksjonen er og var idioter. La USA og UK logre sammen.
Bl a fra de etterhvert mange inngåtte strategiske partnerskapsavtalene, i praksis også USA - selv om den ikke ennå er ratifisert. En forusetning for transisjonen (...)
Hvor har du det i fra?