Category Archives: Syria

Hvor mange journalister blir drept i år?

(Paris, Frankrike)   156 kolleger døde mens de var på jobb i 2012. Journalister og mediearbeidere som for det meste jobber i verdens farligste områder. De aller fleste av disse ble drept. Det er mange. Og etter flere års nedgang, er det det høyeste tallet på fem år.

Syria var det farligste landet å jobbe i som journalist i 2012. Her mistet 33 kolleger livet. Blant de mest omtalte journalistdrapene, var drapet på den amerikanske journalisten Marie Colvin og den franske fotografen Remi Ochlik. De ble drept under bombing av den syriske byen Homs, 22. februar.

Det nest høyeste tapstallet var i Somalia. Der ble 18 drept. Det høyeste antallet noen gang registrert i Somalia. Videre følger Nigeria med 12 drepte. Sju av dem ble drept i et bombeangrep. Mexico med 11, og Pakistan med 10.

Flere av journalistene er kolleger jeg har møtt på oppdrag ute i verden gjennom de siste 20 årene.

Selv har jeg vært tett på kamper og terror i Afghanistan, Libanon og Palestina i året som gikk. Mest skremmende var det under den israelske bombingen av Gaza i november, og da vi ble beskutt mens vi kjørte gjennom den nord-libanesiske byen Tripoli, på vei til den syriske grensa i august. I Gaza ble det gjort store skader på tre av ”presse-hotellene,” og to bygninger som huser internasjonale journalister ble bombet. Vi var åtte journalister som kjørte sammen inn i Tripoli, Libanon. Av åtte ble to skutt av væpnet milits som støtter det syriske regimet.

Det er som vanlig lokale journalister i konfliktsoner, som er mest utsatt. Vi besøkende kommer som alltid bedre ut på statistikken.

Mange medieorganisasjoner jobber for å bedre sikkerheten til sine medarbeidere. I TV 2 har vi de siste ti årene hatt en policy som går ut på at kun trent personell sendes til konfliktområder. Treningen består av kursing i førstehjelp, og hvordan man skal ta seg frem og oppføre seg i farlige områder. Instruktører er hentet inn fra Norge og Storbritannia i dette arbeidet.

Tallene over er samlet inn av INSI (International News Safety Institute), IFJ (International Federation of Journalists), og IPI (International Press Institute).

 

 

 

Filmen fra helvete

(Kashmir, India) Fredagsbønnen er akkurat over, og sola varmer godt selv her. Høyt oppe i fjellet. -Drive, drive, drive! roper jeg til sjåføren. Men han blir stående stille i den alt for lite trafikkerte sentrumsgaten i delstatshovedstaden Srinagar. Lite trafikk betyr gjerne trøbbel. Jeg stikker meg ut, og har pådratt meg uønsket oppmerksomhet fra noen aggressive unggutter. En av dem kommer løpende mot bilen med en knyttnevestor stein i neven. Jeg har rullet ned vinduet der jeg sitter i baksetet for å unngå en skur av glass hvis steinen skulle komme susende. Guttens ledige hånd strekker seg mot tenningsnøkkelen. Han er sint og lirer av seg noen setninger på det lokale kashmirske språket. Jeg oppfatter ordet ”Ameriki”, og forstår at alvorlig trøbbel er i gjære. –Just ask him to drive, roper jeg nå sint til tolken som sitter ved siden av meg. Forbanna fordi sjåføren bremset opp for å lytte til den unge mannens budskap. Jeg gir pokker i om en skur av steiner ødelegger bilen hans. Det kan vi ordne seinere. Jeg føler at det viktigste er å komme seg vekk.

Unggutten får aldri tak i nøkkelen. Min nasjonalitet blir forklart. Og merkelig nok ser det ut til at ordet ”presse” får steinkasteren til å besinne seg. Det er ikke overalt i verden journaliststempelet gir fri passasje. Hadde jeg vært turist derimot, hadde jeg vært langt dårligere stilt, skal jeg tro min lokale venn Faisal. Og det skal jeg jo. Sjåføren tråkker inn gassen, og vi kommer oss vekk. Vi har passert dagens andre steinkasting uten en skramme. Noen minutter med litt høyere puls, er til å leve med.

Den siste uken har stemningen vært litt ekstra amper her i den indisk-kontrollerte delen av Kashmir. Det handler tilsynelatende om en viss film. En film som har fått deler av den muslimske verden til å ta fyr. Men handler det egentlig om filmen som håner muslimenes viktigste profet, Muhammed? Nei. Den egentlige årsaken til bråket er å finne annetsteds. Akkurat slik det var da Muhammed-tegningene antente verden i 2006, påny i 2008, og en amerikansk pastors behov for å brenne en Koran i full offentlighet i fjor kostet mange mennesker livet. Her handler det egentlig om India. Unge, frustrerte menn er rasende over det de mener er Indias okkupasjon av Kashmir. Den blasfemiske filmen ga dem en unnskyldning til å gå ut i gatene og protestere. Inderne visste at protestene ville komme, og de visste at de etter hvert ville snu seg i vrede mot India og de indiske soldatene og politifolkene som forsøker å kontrollere dette vakre og omstridte landområdet ved foten av Himalaya. Derfor hadde myndighetene gått til det uvanlige skritt å stenge alle lokale telefonlinjer og internett. For å unngå at folk klarer å mobilisere. Og for å forhindre at uønskede nyheter spres raskt. Som for eksempel hvis en steinkaster blir skutt og drept av indiske styrker. Slike hendelser har satt området i brann før.

I forrige uke var jeg i Kabul da nyheten om den provoserende amerikanske filmen nådde den afghanske hovedstaden. Det var innført portforbud for alle vestlige i den krigsherjede byen i frykt for bråk etter fredagsbønnen. Fredagen passerte uten særlig trøbbel i Kabul. Men andre steder i Afghanistan ble det gjennomført angrep. Tre dager senere ble en minibuss med utlendinger sprengt i filler på vei til flyplassen. Den amerikanske filmmakeren ønsket å provosere. Det klarte han. Men han synes åpenbart det var verdt noen menneskeliv, så lenge han får hevdet sitt syn. Selv en idiot forstår at en film som beskriver Profetens sexliv, avler vold.

I 2006 fulgte jeg demonstrasjonene i Gaza. Rasende palestinere protesterte mot publiseringen av karikaturtegninger i Norge og Danmark. Den gang holdt det på å gå riktig galt for undertegnede. Trøbbel havnet jeg også i etter en ny runde med karikaturer i 2008. Da befant jeg meg i stammeområdene vest i Pakistan. Av alle ting på jakt etter intervjuobjekter fra Taliban.

Men karikaturene alene, hadde neppe hisset opp stemningen til kokepunktet. I Gaza handler raseriet egentlig om frustrasjonen over å bo i det som er verdens største og mest overbefolkede fangeleir. I Syria handler det om frustrasjon over landets blodige regime. I Egypt er det den sendrektige veien til et bedre liv etter Mubaraks fall, som setter sinnene i kok. I Irak er det frustrasjonen over årevis med amerikansk okkupasjon og borgerkrig. I Iran er det Vestens fiendestempel det handler om, og i Afghanistan mangel på sikkerhet. Og her er det altså India. Det handler alltid om noe annet. Egentlig.

Og så handler det selvfølgelig om mangel på utdanning. På manglende evne til å sette ting i sammenheng, og forstå hva filmer og tegninger egentlig er. At ikke hele den vestlige verden er avsender når en film om Profeten blir publisert. Filmen er en manns verk, og kun det. Vi andre støtter i verste fall kun denne mannens rett til å ytre det han vil. Selve filmen kan vi fortsatt ta avstand fra. Slik mange muslimer gjør.

I fjor fant en amerikansk pastor det nødvendig å brenne en Koran. Han fikk den oppmerksomheten han ville, og hans handling førte til at en rekke mennesker ble drept. Blant dem, den norske offiseren Siri Skare. Hun var i FN-bygningen i Mazar e-Sharif da en rasende mobb angrep det de oppfattet som symbolet på vestlig arroganse. Det kostet henne livet.

Det går nok over denne gangen også. Men filmen føyer seg inn i rekken av argumenter for de som innbiller seg at Vesten driver et massivt og koordinert angrep på islam. Det visste filmskaperen. Og det ansvaret slipper han ikke unna.

Syrias blodige tragedie

 

Fouad Ajami: The Syrian Rebellion. Freedom’s Call and its Cruel Price. Stanford: Hoover Institution Press, 2012. Engelsk, 240 sider.

(Beirut)  Her er oppsummeringen av hva som skjedde det første året av det syriske opprøret. Et opprør og en revolusjon som dessverre ser ut til å kunne trekke svært lenge ut. Ajami setter den syriske borgerkrigen inn i et historisk perspektiv. Han forklarer hvordan det internasjonale samfunnet sviktet. Først og fremst som følge av en kollektiv feighet med sikkerhetsrådsmedlemmene Russland, Kina, Brasil, India og Sør-Afrika i spissen.

Ajami beskriver enkeltskjebner så vel som de store trekkene i den borgerkrigen som kanskje ble trigget nettopp av syrernes håp om at Verden, og da kanskje spesielt Nato og Vesten, ville komme dem til unnsetning slik vi gjorde i Libya.

Og han beskriver den ufattelige tragedien som følge av at det nå er klart at ingen vil gripe inn. Fordi det ikke har materialisert seg et klart alternativ til Syrias brutale diktator, Bashar al Assad – mannen som ser ut til å gjøre det han kan for å overgå sin grusomme far.

For det er ingen klare alternativer. Bare en masse av ulike grupper. Noen hvis ser ut til å forsøke å overgå regimets ondskap. Skal Vesten bombe Syria for at Det muslimske brorskap eller fundamentalister med grener til AL Qaida og opprørere i Irak skal komme til makten, spør Ajami. Svaret er gitt – og syrerne får klare seg som best de kan på egen hånd. Hvilket de ikke gjør.

Lyden av død

(Bekaadalen, Libanon) De dype drønnene fra artilleriet kommer stadig oftere. Så lyden av en og annen flybombe. Granater og bomber som rammer hardt og brutalt i utkanten av Damaskus. Jeg sitter i skyggen i en hage bare et par mil unna, da lyden av ødeleggelse og død når meg. Jeg er på en vingård og har akkurat spist en god lunsj, da vinden bærer med seg et hørbart vitnesbyrd fra nabolandets inferno.

Krig er kontraster. For oss som dumper innom for å dekke brutaliteten for en kortere eller lengre periode, kan det være kort vei fra død og fordervelse til noe som ligner på det gode liv. Det handler ikke om mangel på respekt, men om ikke å bli et krigsoffer selv. Jeg drar aldri ut for å lide med de som lider, men for å fortelle deres historier. Det blir for tøft å ta all brutaliteten inn over seg. Det er da heller ikke det som er oppdraget.

Ingen er interessert nok i å stanse krigen i Syria. Og ingen vet hvor lenge den varer. Her tror folk det kan gå lang tid. Det internasjonale samfunnet har spent ben på seg selv, og er totalt handlingslammet. Med mindre Bashar al Assads menn tyr til de aller mest brutale våpen. Først da vil Vesten bruke makt, har Obama sagt. Assad kan med andre ord slå i hjel sitt eget folk med konvensjonelle våpen, men bruker han kjemiske stridsmidler, trår han over en grense. Hvor viktig den forskjellen er for de som blir drept og lemlestet av eksplosjonene jeg hører, er uvisst.

Russland og Kina vil ikke hjelpe. To land som selv undertrykker de som forsøker å gjøre opprør med det de opplever som diktatoriske regimer. Og siden reglene for organiseringen av FN’s sikkerhetsråd har stått stille i over et halvt århundre, mens verden for øvrig beveger seg fremover, blir ingenting gjort. Russland og Kina kan fortsette å blokkere alle ønsker om å redde den syriske sivilbefolkningen fra undergang. Vi lever i en feig verden, der noen av oss er garantert trygghet. Mens andre myrdes mens vi ser på.

Dødstallene stiger. Historiene om barn som er henrettet, har blitt torturert eller skadet når oss. Men stadig sjeldnere. Det betyr ikke at de er færre. Krigstrettheten har rammet redaksjonene, leserne og seerne. En regel som gjelder for alle kriger som trekker ut i tid. Vi bryr oss en stund, og så er det slutt. Helt til det skjer noe oppsiktsvekkende. Hva nå det måtte være i denne krigen. Enda flere drepte barn? Kanskje.

Om nå verdenssamfunnet likevel skulle klart å mobilisere anstendighet nok til å stanse massedrapene, hvem skulle de så hjulpet til makten etter den syriske diktatorens fall? Et par hundre opprørsgrupper sloss mot regimet. Men Nato bomber ikke Assad for å hjelpe islamister og fundamentalister til makten i et land som grenser til Israel, Libanon og Irak. Det er for farlig. Og ingen ønsker seg en ny runde med langvarig okkupasjon og kostbare forsøk på nasjonsbygging som i Irak og Afghanistan. 

Syrerne får klare seg selv. Det er ingen som kommer for å hjelpe. I alle fall ikke ennå. Jeg lurer på om de har forstått det nå, de som er fanget i kryssilden mellom Bashar al Assads brutale regime og de stadig mer desperate opprørsgruppene.

Fanget i kryssild

(Beirut) Det er 20 år siden jeg kom til dette vakreste av alle Middelhavsland første gang. Siden jeg for fant ut at en dag i slalåmbakken oppe i fjellene kunne avsluttes med et passe varmt bad i havet, en halvtime unna. 20 år siden jeg høsten 1992 ble engasjert som presse- og informasjonsoffiser av Forsvaret, og gjorde fjellene i Sør-Libanon til mitt hjem i over ett år. Det er 20 år siden jeg forelsket meg i Libanon. Og opplevde min første krig da Israel satte i gang massiv bombing av de sørlige områdene sommeren 1993.

Jeg har besøkt landet jevnlig i kortere eller lengre perioder. For å dekke et og annet valg, norsk tilbaketrekking fra Sør-Libanon og demonstrasjoner. Men stort sett for å dekke nok en krig eller enda et blodbad. Som Israels okkupasjon av Sør-Libanon, det samme landets nådeløse angrep på landsbyene i sør i 1996, og den voldsomme månedlange krigen mellom Israel og Hezbollah i 2006. 

Da jeg kom hit i 1992 var landet mer eller mindre okkupert av Israel i sør, og Syria i nord. Libaneserne var i ferd med å trekke pusten etter en femten år lang borgerkrig som hadde revet landet i stykker og gjort naboer til fiender. Fortsatt var det daglige kamper på flere fronter, men det var forandringer på gang. En forsiktig optimisme kunne spores, ikke minst her i vakre Beirut – en gang kjent som Midtøstens Paris.

Jeg har sett denne byen reise seg fra asken. Hvordan ruinene langsomt har blitt forvandlet til majestetiske bygårder. På mange av de gamle fasadene som omslutter nybyggene, er fortsatt arrene fra krigen synlig. Et og annet skuddhull eller et søkk fra en granat. Sakte har det gått. Men nå er den en gang helt mørklagte byen opplyst som en skinnende diamant etter at solen har sunket ned et sted i Middelhavet. Fortsatt kjører de som svin – Libaneserne. Men de gjør det med blankpolerte luksusbiler på nyvaskede avenyer.

Og så er det kvinnene da. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det. Her finner du noen av de vakreste på denne jord. Du må ha opplevd dem for å forstå.

Libanons fremtid ser på mange måter lovende ut, men det er viktig ikke å la seg lure. Det ulmer under overflaten. Det gjør det alltid her.

Landet sliter med mange problemer. Arrene fra borgerkrigen sitter også tydelig i libanesernes sinn. Av og til skal det svært lite til for at noen vil kjempe gamle kamper på nytt. De er alle libanesere, men ikke først og fremst. De bærer ikke på samme identitet. Skillene mellom kristne, shiaer og sunnier lar seg ikke viske ut. De palestinske flyktningene – noen hundre tusen – har levd her i generasjoner. Fortsatt i leire og adskilt fra den libanesiske befolkningen, som i stor grad bærer nag til sine palestinske brødre. Både for å ha spilt en aktiv rolle i borgerkrigen, og for å ha pådratt seg israelernes vrede en rekke ganger.

Nå er det krigen i Syria som er i ferd med å velte inn over fjellene i øst. Ikke bare i form av flyktninger som rømmer fra Assads brutale regime. Men den syriske borgerkrigens parter har sine støttespillere her i Libanon. Nå ryker de i tottene på hverandre.

Tirsdag denne uka var jeg på vei nordover fra Beirut. Sammen med min mangeårige venn og lokale fikser Khasem og en innleid fotograf som helst vil kalles Johnny. Vi kjørte kystveien gjennom den gamle kasino- og nattklubb-byen Journieh, forbi Byblos og gjennom sentrum av havnebyen Tripoli. Jeg satt og døste i forsetet ved siden av Khasem, da lyden av skudd raskt røsket meg ut av drømmen. Først noen enkle skudd, så fulgte byge på byge fra maskingevær. Khasem bremset opp i ly av en boligblokk. Vi kom oss ut av bilen og mot fasaden som i alle fall ga delvis beskyttelse mot de dødelige kulene.

Der stod vi. Fanget i kryssild mellom alawitter som støtter Syrias president, og libanesiske sunnimuslimer som vil ha hevn for massakrene som har kostet så mange av deres syriske søstre og brødre livet. For å toppe det hele, kastet den libanesiske hæren seg på, og skjøt mot begge sider. Mot steder de trodde snikskytterne lå gjemt. På husfasaden vis a vis, fikk et gigantisk portrett av Libanons statsminister seg av og til et nytt kulehull. ”Gud gjør dette landet trygt,” stod det skrevet under portrettet. Akkurat. Vi lo og var redde. Det er ofte slik det er i krig.

Sammen med en gutt sprang jeg sikksakk over til nabohuset for å treffe guttens familie. Storyen om de syriske flyktningene fikk vente. Vi hadde plutselig havnet midt i det som åpenbarte seg som dagens sak. På en sofa satt ti år gamle Janna sammen med en lillesøster og to jevngamle venninner. Tiåringene vekslet på å diskutere skytingen med det største alvor, og å kikke fnisende nysgjerrige mot TV-kameraet og den utenlandske journalisten som plutselig hadde inntatt familiens hjem.

Vi gjorde dem til dagens stjerner – de tre jentene. Og en av dem til en midlertidig kjendis i et fredelig land, langt borte. Ti år gamle Janna fikk målbære libanesernes frykt for hva som kunne skje. ”Jeg er redd for døden,” sa hun. ”Jeg er redd for hva som kan skje med søsknene mine.” Det er også slik det er i krig.

Etter en kort løpetur i åpent lende, var vi igjen trygt forvart bak betongblokkens beskyttelse da de libanesiske soldatene rullet inn med sine pansrede vogner. Kraftigere skyts ble satt inn. Nå eksploderte granatene fra bombekasterne et sted i nærheten. Et par av dem veldig nære. Rundt hushjørnet et sted. Splintene føk bokstavelig talt veggimellom. ”Når Assad faller vil alle alawittene her bli slaktet i løpet av 24 timer,” brølte en libaneser til meg.

I det som føltes som en liten pause i kampene, tok vi sjansen og kom oss vekk. Khasem tråkket gassen i bånn med retning Beirut. Vi overlevde denne gangen også. Men det gjorde ikke alle de andre. Sju ble drept og over 100 såret i kampene i Tripoli. 

Det sies at Libanon alltid er på kokepunktet. At nesten ikke noe skal til, før det koker over igjen. En liten gnist er alt det tar, før en av Midtøstens farligste kruttønner eksploderer nok en gang.

Hvem skal redde Syria fra hvem?

(Paris)  -Assad må gå av. Først da kan vi forhandle. Ordene tilhører Najib Ghadbian, og falt under en debatt på Litteraturhuset i Oslo i forrige uke. Ghadbian er medlem av Det syriske nasjonalrådet (SNC) og er dermed en representant for en betydelig maktfaktor i kampen mot president Bashar Al Assad.  SNC er en paraplyorganisasjon for mange av gruppene som forsøker å bekjempe regimet i Damaskus. Men ikke alle.

En rekke grupper forsøker nå å skaffe seg et solid fotfeste i det krigsherjede landet. Flere av dem ved hjelp av væpnet kamp mot den syriske hæren. Og noen av gruppene tyr til ekstrem vold for å nå sine mål. Når meldinger om rene henrettelser av små barn eller tortur og voldtekt av barn og kvinner når oss, vet vi ikke alltid hvem som står bak. Assads egne dødsskvadroner har fart voldsomt fram. Men det er også andre grupper som står bak de verste forbrytelsene. Grupper som ønsker at verden skal tro at Assad har ansvaret for alle ugjerningene. For å framprovosere en kraftigere internasjonal reaksjon mot Bashar Al Assad. Ghadbian innrømte at det er flere som står bak de grusomste handlingene i et intervju jeg gjorde med ham i Oslo.

Ingen skal være i tvil om at det er Bashar Al Assad som har ansvaret for det syriske folks sikkerhet. Vi vet også at hærstyrkene han og hans medarbeidere kontrollerer, har gjennomført en rekke angrep, blant annet med utstrakt bruk av artilleri, mot sin egen sivilbefolkning. Men det er andre grupper som må dele skylden for ugjerningene.

Den spinkle observatørstyrken verdenssamfunnet har sendt til Syria for å granske volden, er ikke lenger særlig driftbar. Det er flere som ikke ønsker observatørenes granskende blikk på slagmarken, og som bidrar til å gjøre oppdraget særdeles risikofylt. Derfor har Robert Mood blitt tvunget til å innstille deler av arbeidet. Uten en slagkraftig styrke, er det lite han kvinner og menn kan gjøre så lenge væpnede grupper forsøker å ta livet av dem. Journalister kan heller ikke reise til Syria og rapportere om de grusomme overgrepene uten å sette sine liv i vesentlig fare. Resultatet er at verden ikke får vite hva som egentlig skjer, og hvem som står bak.

Syria har blitt en slagmark for grupper som ønsker å destabilisere landet, eller forskyve makten. Aktivister fra nabolandet Irak har kommet over grensen, og deltar i opprøret mot de syriske styrkene.

Det syriske nasjonalrådet vil altså ikke forhandle med Assad før han velger å gå av. Dermed bidrar SNC til å svekke presidentens valgmuligheter. Assad skjønner trolig at det er for sent. At løpet er kjørt. At den muligheten han hadde til å trekke seg tilbake med et snev av verdighet, nå er over. Assad sitter fast i konflikten. Alt tyder på at han vil fortsette å bekjempe opprøret – også de fredelige protestene mot regimet – med uforminsket maktbruk.

Og verdenssamfunnet er ikke klare for å gå inn militært for å velte regimet. Det vil kreve enorme militære ressurser, og vil heller ikke ha støtte i FN slik situasjonen var i Libya, på grunn av Russlands motvilje mot en slik operasjon.

 

Venneløs i Damaskus

Syrias voldelige diktator, Bashar al Assad, er i ferd med å gå tom for venner. Og det er kanskje like bra. For det kan være nettopp det som til slutt tvinger ham til å gi etter for et stadig mer formidabelt internasjonalt press. At han ikke hadde mange venner i hjemlandet, er ingen nyhet. Han styrer på vegne av et mindretall. Og da styrer man gjerne med jernhånd – slik hans like voldelige far, Hafez, gjorde. 

Som far så sønn. De har begge vist at de er i stand til å knuse all opposisjon med de mest grusomme metoder. Presidenter som massakrer sitt eget folk fortjener ingen form for respekt. Derfor er støtten fallende også fra tidligere støttespiller som Kina og Russland. Nå øver FNs spesialutsending og tidligere generalsekretær Kofi Annan mildt press på Iran. Håpet er at også Teheran nå skal fortelle Damaskus at nok er nok. At hvis ikke volden stanser, vil det bli vanskelig å hete Bashar al Assad. At ikke alt varer evig. En rekke diktatorer har falt i regionen de siste årene. Noen drept av mobben (Gaddafi), andre dømt og hengt (Saddam) eller lagt på sotteseng i bur til spott og spe (Mubarak).

Bashar al Assad er ulven som i fårepels ble hentet hjem fra sin øyelegetilværelse i London for å overta etter sin fryktede fars død i 2000. Jeg var selv i Damaskus og så hvordan optimismen spiret en liten stund. Folk trodde på forandringer når den vestliginspirerte mannen tok over presidentpalasset. Men våren ble kort. Tiden var ikke inne.

Akkurat nå kjemper regjeringshæren og opprørsstyrkene en kamp på liv og død. Kanskje e det allerede en borgerkrig i gang, som ikke stanser noen gang snart. Men det handler kanskje bare om å posisjonere seg så godt som mulig før våpenhvilen eventuelt trer i kraft. Både Kofi Annan og hans nye militære rådgiver, den norske generalen og tidligere hærsjef Robert Mood, er ikke uten håp om at en våpenhvile kan tre i kraft innen torsdag. De har begge lang erfaring fra området. Mood som tidligere sjef for FN-styrkene i regionen. Annan som tidligere toppsjef for FNs militære styrker (før han rykket opp til jobben som generalsekretær for verdensorganisasjonen).

Assad lar seg kanskje tvinge i kne nå. Kanskje vil han stanse kampene og gå med på en våpenhvile. Men hva med opprørsstyrkene? Er de klare til å legge fra seg våpen? Til å gi opp områder de har vunnet kontroll over? Har ikke da hele denne kampen vært forgjeves? Ti tusen drept uten at det får konsekvenser – det kan være mer enn det syriske folket kan akseptere. Kanskje blir opprørsstyrkene våpenhvilens største fiender.

Jeg tror Assads dager snart er talte. Det er vanskelig å se at han kan overleve dette særlig lenge. Men det sa man om faren også.

-Jeg så et lite barn dø i dag.

Jeg vet ikke hvor jeg så henne første gang. Men det var før hun mistet det venstre øyet i et granatangrep på Sri Lanka i 2001. Siden var det nettopp den svarte lappen og det manglende øyet, som ble hennes kjennemerke. Som gjorde at hun stakk seg tydelig ut i mengden av journalister. Men, det var hennes mot som skilte henne ut blant kolleger – og som gjorde henne til en av de aller største.  Den sorte lappen minnet oss andre om at hun var en journalist av et eget kaliber. En som ikke lot seg stanse – heller ikke av en granat. Helt til i går.

Journalisten Marie Colvin (1956-2012)

Onsdag ble den amerikanske journalisten Marie Colvin (56) og den franske fotografen Remi Ochlik (28) drept i det som etter alt å dømme var et artilleriangrep gjennomført av syriske regjeringsstyrker mot byen Homs. Tre andre journalister ble skadet. Colvin og Ochlik trosset syriske myndigheters forbud, og tok seg ulovlig inn til byen der sivilbefolkningens voldsomme lidelser måtte rapporteres.

Det er selvfølgelig Syrias lidende sivilbefolkningen som først og fremst fortjener oppmerksomhet. Og det var nettopp derfor Colvin og Ochlik utsatte seg selv for livsfare. For å fortelle verden om overgrepene. For kanskje å bidra til at det internasjonale samfunnet på et eller annet tidspunkt vil forsøke å stanse borgerkrigen i Syria.

Colvin har i en årrekke dekket Midtøsten for britiske Sunday Times. Jeg var så heldig å bli introdusert til henne av vår felles venn, barmannen Ibrahim i Jerusalem for mange år siden. Han som driver vannhullet på det legendariske hotellet American Colony, og som kjenner alle journalister med fartstid i regionen. Siden utvekslet Colvin og jeg ved enkelte anledninger noen ord om sikkerhet i områder vi møttes. Om hvor det var forholdsvis trygt å dra. Om hvor det var mulig å jobbe. Om hvilke gater det var lurt å unngå – eller i alle fall være mer forsiktig. I Bagdad under krigen, under det palestinske opprøret, i bomberegnet i Libanon, eller i Gaza. Og sist under den egyptiske revolusjonen i Kairo i fjor vår.  

I en telefonrapport ringt inn til sine oppdragsgivere fra Syria dagen før hun døde, fortalte Marie Colvin om et lite barn. Et av krigens offere. En telefonrapport som siden er spilt av på radio- og TV-stasjoner verden over. –Jeg så et lite barn dø i dag, fortalte hun, mens skuddene hørtes i bakgrunnen. Det skulle bli hennes siste rapport.

(Foto: The Sunday Times)

Grønt lys for morderen i Damaskus

(Kairo)     Har Russland og Kina nå gitt grønt lys for Bashar al Assad, slik at hans styrker kan fortsette nedslaktingen av sitt eget folk? Eller er bildet litt mer komplisert? Det som er sikkert, er at myndighetene i Damaskus, nå ikke føler det samme internasjonale presset som om FNs sikkerhetsråd hadde klart å vedta en resolusjon som støttet Den arabiske ligas fredsforslag for Syria. Og det er jo fint for Assad. Forslaget innebærer nemlig at han må gi fra seg makten. Nå fortsetter han å isolere seg selv og regimet fra resten av verden. Og han fortsetter nedslaktingen av sitt eget folk.

Mens massakrene fortsetter i Syria, blir det internasjonale samfunnet tvunget til å se på. Ingen har så langt vist vilje til å gå til krig for å fjerne diktatoren i Damaskus. Han som arvet jobben fra sin far. Og nå har vist all verden at han ikke står tilbake for farens brutalitet. Men fortsetter dette, vil flere land etter hvert være villige til i alle fall å bevæpne de syriske opprørerne.

Utenriksminister Hillary Clinton er rasende. Det er også hennes norske kollega, Jonas Gahr Støre. USAs FN-ambassadør sier hun er forferdet og kvalm over Russlands veto. Russlands FN-ambassadør minner om at FN-resolusjoner alene ikke er veien til fred og lykke, og at det finnes alternative diplomatiske kanaler. Samtidig er det viktig å huske på at Moskva har et godt forhold til Damaskus. Tretti milliarder kroner bruker syrerne på russiske våpen hvert år. Og, som under den kalde krigen, kappes Russland og USA fortsatt om innflytelse i regionen. Moskva ser ut til å ville spille solo.

Foreløpig beskyttes Assad av Russland og Kina. Men det er ikke sikkert det vil vare lenge. Tirsdag reiser Russlands utenriksminister Sergey Lavrov til Damaskus. Han vil forsøke å snakke Assad til vett. Kanskje lykkes russerne med sitt solodiplomati. Men hvor mange må dø mens eksperimentet pågår? Hadde ikke Assad fått den moralske støtten han nå  føler å ha ha fått fra Russland og Kina, kan det hende at han hadde trukket seg, gått av, eller rømt landet.

For hvis Assad har lært noe av revolusjonene som herjet denne regionen den siste tiden, vet han at tiden nærmer seg. At det går mot slutten. Og han bør forstå at slutten kan bli en blodig affære for ham selv. Bashar al Assad bør sette seg ned og se litt på TV-bildene av Egypts tidligere president som ligger på sykeseng i et bur i hjørnet av rettssalen. Han bør studere TV-bildene av Gadaffis siste minutter i live, og Saddam Husseins siste fall i galgen i Bagdad. Og han bør tenke på med hvilket voldsomt hat syrerne vil behandle ham, om drapene fortsetter.

Farlig yrke – blodig år

 (Bangkok) I går ble den franske journalisten Giles Jacquier drept av en granat I den syriske byen Homs. TV-journalisten var på en guidet tur med syriske myndigheter dad et smalt. Flere andre journalister ble skadet i granatangrepet. Det er ikke klart hvem som står bak. Syriske myndigheter skylder på terrorister, men det er ingen grunn til å ta Assad-regimets ord for god fisk. Derfra kommer det daglig løgn.

Det ble en blodig start på det nye året for journalister på jobb i urosoner. Fjoråret var et særdeles blodig år for oss som har valgt reiser til litt mindre trivelige plasser som yrke. I følge The International News Safety Institute (INSI), ble 124 journalister og medieansatte drept på jobb i 2011. Det er en økning på 27 fra året før.

Den arabiske våren, har kostet mange av mine kolleger livet. 23 journalister og medieansatte ble drept under opptøyene i Midtøsten og Nord-Afrika i fjor. Jeg dekket selv opptøyene i Egypt, Bahrain og Libya. Det er ingen tvil om at det var nære på noen ganger. Bare i Libya, ble ti journalister drept.

Men det var ikke bare den arabiske våren som kostet journalister livet. I 40 land ble journalister drept. -Dødstallene minner oss om med hvor stor risiko mange journalister utsettes for mens de forsøker å kaste et sannhetens lys over de mørkeste områder, sier Rodney Pinder, gammel kollega og leder for INSI.

Undertegnede sammen med fotograf Aage Aune under filmingen av dokumentarserien Krigens pris i Afghanistan i 2011.

Et av de groveste eksemplene på hvordan pressefolk utsettes for målrettede angrep, var i Syria. Den syriske kameramannen Ferzat Jarban ble funnet drept 20. november i fjor. Øynene hans var fjernet. Han ble sist sett i live da han ble arrestert av syriske sikkerhetsstyrker.

Vi som var på jobb under den egyptiske revolusjonen i Kairo, opplevde hvordan Mubarak-regimets støttespillere truet oss på livet. Ved flere anledninger opplevde jeg å måtte flykte unna mobben – noen av dem væpnet med slagvåpen og sverd.

De tre dødeligste landene i verden, var Pakistan, Mexico og Irak. Ikke uventet. Ingen av disse landene setter pressefriheten særlig høyt, og ingen av landene har kontroll over intern sikkerhet. I Pakistan og Irak er det væpende opprørsgrupper som utgjør de største truslene. I Pakistan er det heller ingen tvil om at også myndighetene motarbeider journalister.

I Mexico er det landets narkotrafikk til USA som koster journalister livet. Det er forbundet med livsfare å forsøke å dekke narkokartellene journalistisk. Og det er nettopp forsøk på å avdekke kriminalitet og korrupsjon i eget land, som koster flest journalister livet.

Totalt er 1600 journalister drept siden INSI startet denne oversikten i 1996. De siste årene er det krigene i Irak og Afghanistan, som har kostet flest kolleger livet.