Nyhetene

Kategori arkiv - Syria

Venneløs i Damaskus

2 11. april 2012
Kategori: Iran, Syria

Syrias voldelige diktator, Bashar al Assad, er i ferd med å gå tom for venner. Og det er kanskje like bra. For det kan være nettopp det som til slutt tvinger ham til å gi etter for et stadig mer formidabelt internasjonalt press. At han ikke hadde mange venner i hjemlandet, er ingen nyhet. Han styrer på vegne av et mindretall. Og da styrer man gjerne med jernhånd – slik hans like voldelige far, Hafez, gjorde. 

Som far så sønn. De har begge vist at de er i stand til å knuse all opposisjon med de mest grusomme metoder. Presidenter som massakrer sitt eget folk fortjener ingen form for respekt. Derfor er støtten fallende også fra tidligere støttespiller som Kina og Russland. Nå øver FNs spesialutsending og tidligere generalsekretær Kofi Annan mildt press på Iran. Håpet er at også Teheran nå skal fortelle Damaskus at nok er nok. At hvis ikke volden stanser, vil det bli vanskelig å hete Bashar al Assad. At ikke alt varer evig. En rekke diktatorer har falt i regionen de siste årene. Noen drept av mobben (Gaddafi), andre dømt og hengt (Saddam) eller lagt på sotteseng i bur til spott og spe (Mubarak).

Bashar al Assad er ulven som i fårepels ble hentet hjem fra sin øyelegetilværelse i London for å overta etter sin fryktede fars død i 2000. Jeg var selv i Damaskus og så hvordan optimismen spiret en liten stund. Folk trodde på forandringer når den vestliginspirerte mannen tok over presidentpalasset. Men våren ble kort. Tiden var ikke inne.

Akkurat nå kjemper regjeringshæren og opprørsstyrkene en kamp på liv og død. Kanskje e det allerede en borgerkrig i gang, som ikke stanser noen gang snart. Men det handler kanskje bare om å posisjonere seg så godt som mulig før våpenhvilen eventuelt trer i kraft. Både Kofi Annan og hans nye militære rådgiver, den norske generalen og tidligere hærsjef Robert Mood, er ikke uten håp om at en våpenhvile kan tre i kraft innen torsdag. De har begge lang erfaring fra området. Mood som tidligere sjef for FN-styrkene i regionen. Annan som tidligere toppsjef for FNs militære styrker (før han rykket opp til jobben som generalsekretær for verdensorganisasjonen).

Assad lar seg kanskje tvinge i kne nå. Kanskje vil han stanse kampene og gå med på en våpenhvile. Men hva med opprørsstyrkene? Er de klare til å legge fra seg våpen? Til å gi opp områder de har vunnet kontroll over? Har ikke da hele denne kampen vært forgjeves? Ti tusen drept uten at det får konsekvenser – det kan være mer enn det syriske folket kan akseptere. Kanskje blir opprørsstyrkene våpenhvilens største fiender.

Jeg tror Assads dager snart er talte. Det er vanskelig å se at han kan overleve dette særlig lenge. Men det sa man om faren også.

-Jeg så et lite barn dø i dag.

12 23. februar 2012

Jeg vet ikke hvor jeg så henne første gang. Men det var før hun mistet det venstre øyet i et granatangrep på Sri Lanka i 2001. Siden var det nettopp den svarte lappen og det manglende øyet, som ble hennes kjennemerke. Som gjorde at hun stakk seg tydelig ut i mengden av journalister. Men, det var hennes mot som skilte henne ut blant kolleger – og som gjorde henne til en av de aller største.  Den sorte lappen minnet oss andre om at hun var en journalist av et eget kaliber. En som ikke lot seg stanse – heller ikke av en granat. Helt til i går.

Journalisten Marie Colvin (1956-2012)

Onsdag ble den amerikanske journalisten Marie Colvin (56) og den franske fotografen Remi Ochlik (28) drept i det som etter alt å dømme var et artilleriangrep gjennomført av syriske regjeringsstyrker mot byen Homs. Tre andre journalister ble skadet. Colvin og Ochlik trosset syriske myndigheters forbud, og tok seg ulovlig inn til byen der sivilbefolkningens voldsomme lidelser måtte rapporteres.

Det er selvfølgelig Syrias lidende sivilbefolkningen som først og fremst fortjener oppmerksomhet. Og det var nettopp derfor Colvin og Ochlik utsatte seg selv for livsfare. For å fortelle verden om overgrepene. For kanskje å bidra til at det internasjonale samfunnet på et eller annet tidspunkt vil forsøke å stanse borgerkrigen i Syria.

Colvin har i en årrekke dekket Midtøsten for britiske Sunday Times. Jeg var så heldig å bli introdusert til henne av vår felles venn, barmannen Ibrahim i Jerusalem for mange år siden. Han som driver vannhullet på det legendariske hotellet American Colony, og som kjenner alle journalister med fartstid i regionen. Siden utvekslet Colvin og jeg ved enkelte anledninger noen ord om sikkerhet i områder vi møttes. Om hvor det var forholdsvis trygt å dra. Om hvor det var mulig å jobbe. Om hvilke gater det var lurt å unngå – eller i alle fall være mer forsiktig. I Bagdad under krigen, under det palestinske opprøret, i bomberegnet i Libanon, eller i Gaza. Og sist under den egyptiske revolusjonen i Kairo i fjor vår.  

I en telefonrapport ringt inn til sine oppdragsgivere fra Syria dagen før hun døde, fortalte Marie Colvin om et lite barn. Et av krigens offere. En telefonrapport som siden er spilt av på radio- og TV-stasjoner verden over. –Jeg så et lite barn dø i dag, fortalte hun, mens skuddene hørtes i bakgrunnen. Det skulle bli hennes siste rapport.

(Foto: The Sunday Times)

Grønt lys for morderen i Damaskus

7 5. februar 2012
Kategori: Norge, Russland, Syria, usa

(Kairo)     Har Russland og Kina nå gitt grønt lys for Bashar al Assad, slik at hans styrker kan fortsette nedslaktingen av sitt eget folk? Eller er bildet litt mer komplisert? Det som er sikkert, er at myndighetene i Damaskus, nå ikke føler det samme internasjonale presset som om FNs sikkerhetsråd hadde klart å vedta en resolusjon som støttet Den arabiske ligas fredsforslag for Syria. Og det er jo fint for Assad. Forslaget innebærer nemlig at han må gi fra seg makten. Nå fortsetter han å isolere seg selv og regimet fra resten av verden. Og han fortsetter nedslaktingen av sitt eget folk.

Mens massakrene fortsetter i Syria, blir det internasjonale samfunnet tvunget til å se på. Ingen har så langt vist vilje til å gå til krig for å fjerne diktatoren i Damaskus. Han som arvet jobben fra sin far. Og nå har vist all verden at han ikke står tilbake for farens brutalitet. Men fortsetter dette, vil flere land etter hvert være villige til i alle fall å bevæpne de syriske opprørerne.

Utenriksminister Hillary Clinton er rasende. Det er også hennes norske kollega, Jonas Gahr Støre. USAs FN-ambassadør sier hun er forferdet og kvalm over Russlands veto. Russlands FN-ambassadør minner om at FN-resolusjoner alene ikke er veien til fred og lykke, og at det finnes alternative diplomatiske kanaler. Samtidig er det viktig å huske på at Moskva har et godt forhold til Damaskus. Tretti milliarder kroner bruker syrerne på russiske våpen hvert år. Og, som under den kalde krigen, kappes Russland og USA fortsatt om innflytelse i regionen. Moskva ser ut til å ville spille solo.

Foreløpig beskyttes Assad av Russland og Kina. Men det er ikke sikkert det vil vare lenge. Tirsdag reiser Russlands utenriksminister Sergey Lavrov til Damaskus. Han vil forsøke å snakke Assad til vett. Kanskje lykkes russerne med sitt solodiplomati. Men hvor mange må dø mens eksperimentet pågår? Hadde ikke Assad fått den moralske støtten han nå  føler å ha ha fått fra Russland og Kina, kan det hende at han hadde trukket seg, gått av, eller rømt landet.

For hvis Assad har lært noe av revolusjonene som herjet denne regionen den siste tiden, vet han at tiden nærmer seg. At det går mot slutten. Og han bør forstå at slutten kan bli en blodig affære for ham selv. Bashar al Assad bør sette seg ned og se litt på TV-bildene av Egypts tidligere president som ligger på sykeseng i et bur i hjørnet av rettssalen. Han bør studere TV-bildene av Gadaffis siste minutter i live, og Saddam Husseins siste fall i galgen i Bagdad. Og han bør tenke på med hvilket voldsomt hat syrerne vil behandle ham, om drapene fortsetter.

Farlig yrke – blodig år

1 12. januar 2012

 (Bangkok) I går ble den franske journalisten Giles Jacquier drept av en granat I den syriske byen Homs. TV-journalisten var på en guidet tur med syriske myndigheter dad et smalt. Flere andre journalister ble skadet i granatangrepet. Det er ikke klart hvem som står bak. Syriske myndigheter skylder på terrorister, men det er ingen grunn til å ta Assad-regimets ord for god fisk. Derfra kommer det daglig løgn.

Det ble en blodig start på det nye året for journalister på jobb i urosoner. Fjoråret var et særdeles blodig år for oss som har valgt reiser til litt mindre trivelige plasser som yrke. I følge The International News Safety Institute (INSI), ble 124 journalister og medieansatte drept på jobb i 2011. Det er en økning på 27 fra året før.

Den arabiske våren, har kostet mange av mine kolleger livet. 23 journalister og medieansatte ble drept under opptøyene i Midtøsten og Nord-Afrika i fjor. Jeg dekket selv opptøyene i Egypt, Bahrain og Libya. Det er ingen tvil om at det var nære på noen ganger. Bare i Libya, ble ti journalister drept.

Men det var ikke bare den arabiske våren som kostet journalister livet. I 40 land ble journalister drept. -Dødstallene minner oss om med hvor stor risiko mange journalister utsettes for mens de forsøker å kaste et sannhetens lys over de mørkeste områder, sier Rodney Pinder, gammel kollega og leder for INSI.

Undertegnede sammen med fotograf Aage Aune under filmingen av dokumentarserien Krigens pris i Afghanistan i 2011.

Et av de groveste eksemplene på hvordan pressefolk utsettes for målrettede angrep, var i Syria. Den syriske kameramannen Ferzat Jarban ble funnet drept 20. november i fjor. Øynene hans var fjernet. Han ble sist sett i live da han ble arrestert av syriske sikkerhetsstyrker.

Vi som var på jobb under den egyptiske revolusjonen i Kairo, opplevde hvordan Mubarak-regimets støttespillere truet oss på livet. Ved flere anledninger opplevde jeg å måtte flykte unna mobben – noen av dem væpnet med slagvåpen og sverd.

De tre dødeligste landene i verden, var Pakistan, Mexico og Irak. Ikke uventet. Ingen av disse landene setter pressefriheten særlig høyt, og ingen av landene har kontroll over intern sikkerhet. I Pakistan og Irak er det væpende opprørsgrupper som utgjør de største truslene. I Pakistan er det heller ingen tvil om at også myndighetene motarbeider journalister.

I Mexico er det landets narkotrafikk til USA som koster journalister livet. Det er forbundet med livsfare å forsøke å dekke narkokartellene journalistisk. Og det er nettopp forsøk på å avdekke kriminalitet og korrupsjon i eget land, som koster flest journalister livet.

Totalt er 1600 journalister drept siden INSI startet denne oversikten i 1996. De siste årene er det krigene i Irak og Afghanistan, som har kostet flest kolleger livet.

Assad reddet av Israel?

6 6. juni 2011
Kategori: Israel, Palestina, Syria

(Tel Aviv) Apache kamphelikopter med raketter flyr langs stranden i begge retninger. Mot Gaza og mot Libanon. Av og til i grupper på tre og fire. Fra tid til annen kommer ett eller to Blackhawk helikopter. Det har vært uvanlig mye aktivitet i luftrommet over Israels største by i dag. Hvorfor vet jeg ikke. Det kan være øvelse, forberedelser eller angrep. Det går aldri lang tid mellom hver gang jeg minnes på at jeg er i et land i krig, når jeg er i Israel.

Søndag var det en lenge varslet konflikt på grensa mellom Syria og israelskokkuperte Golan. Vi visste at demonstranter trolig ville forsøke å ta seg over grensegjerdet. Den israelske hæren var langt bedre forberedt enn under forrige demonstrasjon for noen uker siden. Demonstrantene ville markere årsdagen for starten på krigen mellom Israel og landets arabiske naboer i 1967. En seks dager lang krig som resulterte i at Israel okkuperte Gaza og Vestbredden. Under forrige grensetrøbbel sist måned, klarte flere demonstranter å komme seg gjennom sperringene. En demonstrant fra Syria, med velutviklet sans for PR-stunt, tok like godt en taxi til Jaffa (tidligere arabisk by – i dag en bydel i Tel Aviv). Der lot han seg intervjue av en rekke journalister, før han ble tatt hånd om, og kastet ut av Israel. Hjemme i Syria ble han mottatt som helt.

Israel har rett til å forsvare sine grenser, selv om grensene ikke aksepteres av alle. Men å forsvare sine grenser, betyr ikke at man er nødt til å skyte folk som forsøker å krysse ulovlig. Søndagens demonstranter gikk langt i å provosere. Jeg har vært i kontakt med en talsmann for den israelske hæren. Han hevder at demonstrantene kastet brannbomber mot de israelske grensevaktene. Disse brannbombene skal igjen ha forårsaket branner som utløste miner på syrisk side av grensen. Ifølge den israelske hæren var det disse detonasjonene som forårsaket dødsfallene blant demonstrantene på Golan søndag. Syriske myndigheter melder om at 23 demonstranter ble drept. Den israelske hæren innrømmer å ha skutt mot demonstranter, men talsmannen hevder at det ble skutt mot bena på de som var i ferd med å ta seg over grensen. Det er selvfølgelig ikke utenkelig at flere av demonstrantene ble skutt og drept av israelske soldater.

Syriske soldater skal ifølge både israelske styrker og FN-observatører på Golan ikke ha gjort noe for å stanse demonstrantene. For Syrias president Bashar al Assad, kan syrere skutt av israelske soldater, være et kjærkomment avbrekk i det som har blitt rutine i Syria de siste månedene. Nemlig at folket blir skutt av sine egne soldater. At de syriske soldatene, som ellers ikke viser nåde mot demonstranter, plutselig var handlingslammet når demonstrantene gikk mot det israelske grensegjerdet, tyder på at dette er politisk styrt.

Assad er desperat. Det har han vist med all tydelighet. Hans råskap for å tviholde på makten synes ikke å ha noen grenser. Regimets motstandere myrdes nå daglig. Han er sin far opp av dage. Alt som kan trekke oppmerksomheten vekk fra regimets brutale fremferd, må oppfattes som positivt. En ytre fiende hjelper på.

Når det er sagt, er det nok slik at israelske myndigheter synes det er ganske komfortabelt med diktatoren Assad ved roret. Så lenge han sitter med makten, vet israelerne hvilken fiende de har å forholde seg til. Alternativet kan vise seg å bli langt farligere for Israel.

Midtøsten: Lett press fra Obama

3 20. mai 2011

(Jerusalem) Her i nabolaget var det mange som så og lyttet til Barack Obamas store Midtøstentale torsdag kveld. Mens palestinere og israelere kanskje ikke hadde store håp om forløsende ord, var det mange arabere i nabolandene som lyttet spent.

For Den arabiske våren, som Obama kaller den, er langt fra over. Barack Obama fikk virkelig brukt sitt yndlingsord – Change – endring. Det har vært en vår der den ene arabiske diktatoren etter den andre har blitt satt under enormt press. Men fortsatt sitter de fleste av dem med makten.

Gaddafi biter seg fast, og nekter å gi seg. Norske og allierte jagerfly har ikke klart å bombe ham fra makten. Og viljen til ytterligere militær bistand til opprørerne er begrenset. Obama understreket at de nye regimene vil få økonomiske fordeler. Gammel gjeld vil slettes, og nye fordelaktige lån blir gitt. USA ønsker med det å påvirke den videre utviklingen i land som forhåpentligvis står foran positive reformer.

Obama gjorde det klart at Syrias brutale diktator, Bashar al Assad, enten må bli snill gutt, eller gi fra seg makten. Men uten å komme med militære trusler. Kanskje var det oppildnet av Obamas uttalte støtte, at syriske demonstranter tok til gatene i flere byer i dag, fredag. De ble møtt av soldatenes dødelige kuler.

Det er paradoksalt at USA og flere vestlige land lenge har foretrukket stabiliteten al Assad og Egypts tidligere diktator, Hosni Mubarak, ga. Vi visste hvem de var. Vi kjente disse to tyrannene. Alternativet kan være langt mindre å foretrekke. Det er ingen hemmelighet at verken Vesten eller Israel ønsker en demokratisk utvikling som slipper islamister til på lederplass. Slik som under det forrige palestinske valget – der Hamas vant (2006).

De siste seks månedene har vist oss at undertrykkelse ikke nytter, sa Obama. Han ga internett og satellitt-TV mye av ansvaret for at araberne nå krever demokratiske endringer.

Til Israels stabukk av en statsminister, Benjamin Netanyahu, kom Obama med klar melding, bare timer før den israelske lederen ankom Det hvite hus. Obama krever at Israel bruker grensene fra 1967 som grunnlag for en fredsavtale med palestinerne. Det betyr at man kan forhandle om grensene ved de aller største jødiske bosettingene, men at Vestbredden i all hovedsak må bli en del av en fremtidig selvstendig palestinsk stat.

Netanyahu kommenterte talen raskt. Han gjorde det klart at Israels sikkerhet vil værer truet hvis grensene fra ’67 blir de gjeldende. Han var også tydelig på at Israel vil ha et militært nærvær i Jordandalen. Altså skvist mellom et fremtidig Palestina og Jordan. Netanyahus politiske motstandere antyder at en fredsavtale med palestinerne, kanskje er den beste veien å gå hvis målet er sikkerhet for Israels innbyggere.

Vredens dag i Syria

2 29. april 2011
Kategori: Syria

(Stockholm) Mens verdens øyne i all hovedsak er rettet mot festligheter i London, går unge syriske kvinner og menn ut i gatene for å demonstrere mot myndighetenes brutalitet. Som sine søstre og brødre i Egypt, Tunisia, Libya, Bahrain og Jemen vil de ha frihet. En frihet de trolig vil oppnå hvis de fortsetter protestene. Men det er allerede klart at den vil bli dyrekjøpt.

Vi vet ikke hvor mange, men trolig er flere hundre demonstranter drept i Syria de siste ukene. Skutt ned og drept av soldater og politifolk. For i Syria er det ikke tradisjon for at landets væpnede styrker er på folkets side. Tvert imot. I Syria er det tradisjon for å sette landets væpnede styrker inn mot folket. For å hindre en demokratisk utvikling.

Hafez al-Assad, faren til dagens president, beordret i 1982 en massakre i byen Hama. Demonstranter som krevde endringer ble brutalt myrdet. Kanskje ble så mange som tjue tusen mennesker drept. Det var brutalt, men effektivt. Terskelen for å delta i et opprør mot regimet etter Hama-massakren var selvfølgelig bortimot uoverstigelig.

Vesten har et komplisert forhold til Syria. Landet som i en årrekke okkuperte nabolandet Libanon. Som i lang tid, i samarbeid med Iran, har sørget for å bevæpne Israels farligste fiende i nabolaget – Hezballah (Hisbolla). Men alternativet til sittende syriske presidenter har alltid vært en trussel – kanskje større enn det autoritære styret til Assad-familien. For Hafez al-Assad og sønnen Bashir har sørget for å knuse alle forsøk fra islamister på å ta makten i Syria. Og Syria deltok også i den amerikanskledede koalisjonen som gikk til krig mot Irak i 1991. Blant annet for dette er Syria delvis blitt belønnet av vestlige ledere. Slik Egypt var en mer oversiktelig og forutsigbar samarbeidspartner for Vesten under Mubarak, er Syria til dels det under Assad familiens ledelse. Massakren i Hama må ha vært glemt blant flere da Hafez al-Assad døde i 2000. Blant fremmøtte dignitærer som ønsket å vise den avdøde syriske lederen respekt, var de daværende utenriksministrene Torbjørn Jagland og Madeleine Albright (USA).

Jeg var i Bagdad da Assad døde, og ble raskt omdirigert til Damaskus. Normalt er det bortimot umulig å få tillatelse til å jobbe som journalist i Syria. Ikke ønsket regimet oss velkomne da, og ikke gjør de det nå. Men etter sterkt internasjonalt press åpnet de dørene og slapp oss inn. Også under Israels krig mot Libanon i 2006, forsøkte syriske myndigheter å gjøre det vanskelig for journalister. Etter at flyplassen i Beirut ble bombet av israelske fly, var eneste mulighet inn og ut av Libanon, via Syria. Igjen måtte det sterkt internasjonalt press til for å gi oss åpne veier inn og ut av krigsområdene.

Etter Hafez al-Assads død i 2000, lå det et håp om snarlige demokratiske reformer i luften. Mannen som tok over, Bashar, skulle egentlig ikke følge i sin fars fotspor og bli diktator. Den rollen var tiltenkt broren Basil. Men broren ble drept i det som trolig var en bilulykke noen år tidligere. Dermed måtte Bashar al-Assad, som levde en vestlig tilværelse som øyelege i London, reise hjem for å bli tyrann.

Hovedproblemene til Syrias leder og hans tidligere og fortsatt sittende diktatorkolleger i den arabiske verden, er informasjon og opplysning. I alle de arabiske revolusjonene denne våren, har vi sett hvordan det i stor grad er de opplyste masser som krever omveltninger. Det er de med høyere utdanning, som vet hvordan verden der ute ser ut, som krever forandringer. TV og Internett har med rette fått stor skyld for folkets krav. Det er via mediene araberne har fått forståelse for at det er mulig med et bedre liv. At frihet og demokrati kanskje er innen rekkevidde. Twitter og Facebook har fått æren for mye av det som har skjedd denne våren. Men paradoksalt nok er det når disse mediene svikter, at folket strømmer ut i gatene. Når myndighetene kutter nettilgangen. Det er altså mangelen på muligheten til å ytre seg på nett, som flere steder har ført folket ut i opprør mot diktaturet.

Jeg gjentar at jeg tror at både Gaddaffi og Assad står for fall. Hvor lang tid det tar, og hvor mange liv det vil koste, er det ingen som vet. Men diktatorenes tid er forbi.

Manglende evne til selvkritikk

6 2. mars 2011

BøKa2

George W. Bush: Decision Points. Sydney: Virgin Books, 2010. Engelsk, 497 sider.

(Abu Dhabi) Dette er Førtitres egen beretning fra sine år som Verdens mektigste mann. En bok nærmest blottet for selvkritikk. At George W. har et stort behov for å pynte på sitt ettermæle, er forståelig. Men at han ikke evner å se sine åpenbare feil i ettertid, er nærmest skremmende. Spesielt gjelder dette avgjørelsen om å gå til krig mot Irak. En avgjørelse basert på elendig etterretning og løgn. Det er viktig å huske på at Irak-krigen var en av de viktigste, om ikke den viktigste årsaken til at amerikanerne og deres allierte mistet taket på Afghanistan. George W. konkluderte med at Saddam Hussein hadde noe å skjule (masseødeleggelsesvåpen), fordi Saddam nektet å gi fra seg makta. At en mann med så enkle resoneringer, kan sitte med så mye makt, er vel ikke så bra.

George W. Bush er en av historiens mest latterliggjorte presidenter. Han bidro mye selv. Også det skriver han om. Og han har noen gode poenger når det gjelder medias gjennomført ønske om å mistolke. Som da han landet på hangarskipet USS Abraham Lincoln våren 2003, og holdt en tale til verden under et banner med teksten «Mission Accomplished». Banneret visste han ikke noe om. Og det var visstnok hengt opp som en hilsen til soldatene på hangarskipet. Det var de som var ferdige med oppdraget. Nå bør Verdens mektigste mann omgi seg med medierådgivere som klarer å korrigere den slags. Men dette viser hvordan vi, journalistene, var ute etter ham – alltid. For vi var det. Ofte med svært god grunn.

Noe av det mest interessante er hvordan USAs 43. president evner å spå en demokratisk utvikling i Midtøsten, med utgangspunkt i kommende endringer i Egypt. Han mener en bølge av demokrati vil skylle over Midtøsten som konsekvens av de demokratiske endringene i Irak. Han har i alle fall delvis rett.

I sluttordet skryter Bush av at han kommer fra en familie med gode litterære tradisjoner. Datteren, foreldrene – ja selv foreldrenes hunder har forfattet bestselgere. Det gjør ikke Bush til en god forfatter. Boka er ikke spesielt godt skrevet. Den hopper innom mange temaer, uten å gå godt nok i dybden. Og, som jeg var inne på, den lider av x-presidentens manglende evne til selvkritikk. Men viktig er den. Ført i pennen av mannen som ledet verden inn i to store kriger like etter årtusenskiftet.

Hizbollah gir seg ikke

4 9. juni 2009
Kategori: Iran, Israel, Libanon, Syria

(Beirut) Hizbollah beholder sine seter i det libanesiske parlamentet. Det pror-syriske sjiamuslimske partiet som mottar støtte fra Iran, gjorde det like godt som ved forrige valg. Det var Hizbollahs alliansepartnere, og da først og fremst kristne Michel Aoun, som ble sviktet av velgerne. Derfor tapte den Hizbollah-ledede alliansen for den pro-vestlige alliansen med Saad Hariri i spissen.

Hariri blir trolig Libanons neste statsminister, og tar med det over arven fra sin far. Milliardæren Rafik Hariri ble i sin tid valgt til statsminister som følge av den veldige populariteten han fikk etter å ha stått i spissen for flere gigantprosjekter som hadde som formål å reise Libanon etter borgerkrigen. X-statsminister Rafik Hariri ble drept i et bombeangrep i Beirut i 2005. Syria ble beskyldt for å stå bak. Etter bombeattentatet ble Syria presset ut av Libanon, og de pro-vestlige kreftene vant valget samme år. Søndag fikk alliansen og Saad Hariri bekreftet sin popularitet. De fikk omtrent like mange stemmer. Ved forrige valg mente mange at populariteten skyldtes medfølelse etter drapet på Rafik Hariri. Nå har sønnen Saad vist at han fortsatt er populær.

Resultatet kan selvfølgelig være påvirket av det som den siste uken har blitt omtalt som Obama-effekten. Den amerikanske presidentens utstrakte arm til moderate muslimske krefter var godt timet. Talen i Kairo ble holdt bare dager før valgene i Libanon og Iran. Om Obama-effekten slo inn i Libanon, er vanskelig å si. Jeg tror talens effekt i større grad vil påvirke det kommende valget i Iran.

Etter valget ser det libanesiske parlamentet omtrent ut som før. Den pro-vestlige alliansens hovedproblem er at den pro-syriske alliansen har langt over en tredel av setene (57 av 128) i parlamentet, og dermed har mulighet til å blokkere lovforslag og vedtak ved bruk av vetorett. Derfor er det mange som ber valgvinnerne sondere mulighetene for en nasjonal samlingsregjering som inkluderer deler av dagens opposisjon. Klarer de ikke det, kan den Hizbollah-ledede alliansen lamme libanesisk politikk når det passer dem. Slik de har gjort siden 2006. Politiske kriser er aldri langt unna i Libanon. Og i Libanon kan politiske kriser antenne noe langt farligere enn opphetede debatter og regjeringskollaps.

Hizbollah startet som en geriljabevegelse som sloss mot israelske okkupasjonsstyrker i Libanon. Bevegelsen bygde etter hvert opp et velferdssystem og et politisk parti. De er populære fordi de bidro til at Israel trakk seg ut av Libanon i 1982, og fordi de i manges øyne vant den månedlange krigen over Israel sommeren 2006.

Hizbollah aksepterer valgnederlaget, men advarer sterkt mot ethvert forsøk på å avvæpne organisasjonen. Det vil de ikke tillate. Siden sommeren 2006 mener israelsk ettterretning at Hizbollah har tredoblet sitt våpenarsenal. For det meste med raketter fra Iran, fraktet inn via Syria. Israelske myndigheter har sendt forsiktige gratulasjoner til Libanon etter valget, men gjør det klart at libanesiske myndigheter vil bli holdt ansvarlige hvis ikke Hizbollah avvæpnes. Det er liten tvil om at et forsøk på å avvæpne Hizbollah med tvang vil føre til interne kamper eller borgerkrig i Libanon.

Iran vil inntil videre fortsette å bygge opp Hizbollahs arsenaler med god hjelp fra Syria. Iran ønsker at Hizbollah skal utgjøre en vesentlig militær trussel mot Israel, for på den måten å skremme Israel fra å angripe Iran. Noe Israel før eller siden vil gjøre hvis Iran ikke endrer sin politikk rundt landets atomprogram. Israelske myndigheter vil gå langt for å hindre at Iran utvikler atomvåpen. Som mange andre land i regionen, mener Israel at det er mer enn nok med en atommakt i Midtøsten – nemlig Israel. (Ja, araberstatene ønsker heller ikke at Iran skal få for sterk innflytelse). Syria ønsker også at Hizbollah skal utgjøre en trussel overfor Israel, fordi Damaskus vil ha sterke forhandlingskort i eventuelle forhandlinger med Israel. Syria krever at Israel trekker seg ut av de israelsk-okkuperte Golanhøydene

De libanesiske velgerne har gjort sitt for nå. Nå er den politiske kampen i gang.

Gode nyheter fra Midtøsten – er det mulig?

0 26. mai 2008
Kategori: Israel, Syria

(Venezia) De siste dagene har italienske aviserog andre internasjonale nyhetsformidlere nærmest rent over av gode nyheter fra Midtøsten. Jeg nipper til min dyrekjøpte Espresso på Markusplassen og blar uforstående rundt i italienske aviser kelneren har bragt til mitt bord. Uforstående fordi jeg ikke kan det grann italiensk. Men jeg har da tilgang til nyheterfra annet hold.

Etter å ha forsøkt å velge ny president i et halvt år, lyktes det libanesiske parlamentet omsider i forrige uke. Libanons hærsjef, general Michel Suleiman fikk 118 av 127 stemmer, og skulle med det kunne påberope seg et brukbart flertall. Suleiman tar over et presidentembete som har stått tomt siden november i fjor. Både den vestlig-orienterte regjeringen og den Hisbollah-dominerte opposisjonen støtter Suleiman – og det er viktig. Ved ikke åbeordre hæren med voldsom kraftinn i de sekteriske kampene som har herjet landet den siste tiden, har Suleiman gjort seg spiselig for alle parter. Nå håper libaneserne at enigheten om hvem som skulle bli landets nye president, betyr at partene også klarer å avstå fra vold. Frykten for en ny borgerkrig er betydelig redusert. Gratulerer, Libanon!

Begge Libanons naboland ser også ut til å være på fredsstien (er det noe som heter det?) for tiden. Israel og Syria har aldri inngått noen endelig fredsavtale, og har teknisk sett vært i krig over Golanhøydene siden disse bletatt av Israel i 1967. Tyrkias statsminister Recep Tayyip, som er på talefot både med Syrias president Assad og Israels statsminister Olmert, bekrefter at han fungerer som mellommann i fredssamtaler mellom de to bitre fiendene. Foreløpig dreier det seg altså om indirekte forhandlinger, men det er de første på snart åtte år.

Så er spørsmålet om Syria og Israel er villige til å lykkes. Jeg tviler sterkt på at Syria vil godkjenne noen form for avtale uten at Israel gir opp Golan, og trekker seg ned fra området hvor det meste av Israels vindruer kommer fra. Ifølge Syria skal Israel ha vist vilje til nettopp en slik tilbaketrekking. Problemet er at det er svært tvilsomt om Israels statsminister Ehud Olmert har den politiske makten som skal til for å beordre en tilbaketrekking fra Golan. Høydene spiller ikke lenger den samme strategiske rolle som da de ble hærtatt av Israel for 40 år siden, men mange israelere har bosatt seg i fjellene. Disse vil få støtte i store deler av Israels befolkning hvis de nekter å la seg flytte på.

Den israelske statsministeren er nok en gang under etterforskning for økonomisk snusk og korrupsjon. Riktignok har israelerne vendt seg til slike anklager mot sittende regjeringssjefer fra forskjellige partier, men anklagene er en belastning for Olmert. Flere av hans politiske motstandere beskylder da også Olmert for å ha iscenesatt hele Syria-sporet som en avledningsmanøver overfor plagsomme medier. De tror ikke at han virkelig vil prøve å forhandle fram en avtale med Syria.

Vi får se da. Om partene i Libanon klarer å avstå fra voldshandlinger, og om Syria og Israel kan komme fram til en avtale. Det er ikke mange grunnene til å være optimist, men det går da an å håpe.

26.mai.2008 @ 16:01av Mons Feywahl

Det foregår en hestehandel uten hest. Ingen substans. Propaganda for naivister og tullinger. Det kommer ALDRI til å bli fred i Midtøsten så lenge det finnes muslimer der! Deres hat mot Vesten og Israel er grenseløs. Koranen danner en vesentlig del av grunnlaget for hatet og terroren. Rasismen blant toneangivende muslimer er total. Det finnes bare en reell løsning på konflikten som muslimene selv har skapt. – De må settes under administrasjon – oljeforekomstene må komme under sivilisert vestlig kontroll og islam må forbys. Vesten, Israel og andre sivilserte nasjoner må stoppe muslimsk aggresjon – om nødvendig med krig. Først da kan det bli fred – og fri oljeflyt…

26.mai.2008 @ 17:42av Aleksander Walaker

Farleg fred

Fred i Midtausten er ikkje å spøke med. Det er heller ikkje ønskeleg. Fred mellom dei muslimske nasjonane, ja; fred mellom arabarar kan verta svært farleg. Då vil dei samle seg mot Vesten, og sjølvmordsbomberar kjem til å valfarte til Vestens land for detonasjon. Store verdier står på spel! Det er gale nok som det er, om det ikkje og’ skal bryte ut fred der i Midtausten.

26.mai.2008 @ 19:42av Per Piquet

Det blir ingen fred før sanden i Sahara er borte.

27.mai.2008 @ 07:00av Kapellan Magellan

Israel var stamfar til jødene, og staten Israel bærer altså hans navn. Jødene er Guds utvalgte folk, og landet deres er hellig. Nasjoner og folk som krenker Israel er av Satans ætt. Israel må selv difinere hvilke områder som er gitt dem av Gud. Israel er beskjedne. Det har straffet seg. Israels landareal er mikroskopisk i relasjon til araberstatene. Av araberlandene er det kun Egypt som har legitim rett til eksistens i følge klassisk fortolkning av bibelen. De andre araberstatene er inntegnet på et kart av fordrukne engelskmenn da koloniene måtte oppgis. Ergo; araberne har ingen rett til land, med unntak av gamle Egypt.

27.mai.2008 @ 09:38av Anja

Skal si at det er mange sterke og fordømmende meninger her…Sivilisert vesten? Det er jo etter vestens innblanding at problemene har oppstått, les kolonisering!! Vår forbrukerkultur har av en eller annen grunn fått status som bedre enn andres kulturer, noe jeg stiller meg svært uforstående til..for det er den slags kultur som skaper den slags kynisme og arroganse som man ser eksempel på her! Å hva er det? Araberne har ingen rett til land? I følge bibelen? Jeg lukter en sterk essens av dyptgående nazisme her, på lik linje med nazismen slik vi kjenner den fra holocaust…

27.mai.2008 @ 13:49av Mons Feywahl

Til Anja

Du vrøvler: «Jeg lukter en sterk essens av dyptgående nazisme her, på lik linje med nazismen slik vi kjenner den fra holocaust…»
- Makan…. Alle disse innleggene du sikter til
har følgende til felles; næmlig at de er Israel-vennlige. Og da blande inn nazisme og holocaust er direkte ondskapsfullt og historieløst! Dessuten nører du opp om hat mot Vestens folk, all djevelskap er vår skyld: terror, selvbombere, burkaer, steining av kvinner som kysser en mann på åpen gate – har skjedd flere ganger i Saudi Arabia … etc. Forbruk, sier du —– hvorfor i himmelens navn hjelper ikke styrtrike araberstater som Saudi Arabia, Kuwait, Oman, Quatar, etc sine fattige araberkolleger i fattige stater som f.eks. Jordan, Yemen o.a. Tilbake til den grusomme nazismen!!! – Vet du, Anja, at store deler av araberverden støttet Hitler under 2. verdenskrig… Nåværende president i Iran har endog hevdet at Holocaust aldri har hendt!! Så kom ikke her og beskyld Mons Feywahl for nazitilbøyligheter. Jeg er så langt fra nazisme og SV som det går an å komme!!!

27.mai.2008 @ 13:5
8av Mons Feywahl

…kan forøvrig nevne at påfallende mange nazister fra 2. verdenskrig senere poppet opp i SV. Blant annet Hanna Kvanmo – som ble stortingsrepresentant for SV. Hun hadde også landssvikdom… Tyranner søker mot ytterpunkter, det er også der man finner psykopatene. Fellesnevnerene for yttervenstre og ytterhøyre er mange og skremmende. Selv er jeg moderat Høyre-mann, med en kristen sjel. Alle oppvåknede mennesker ser den ufattelige trusselen som deler av den arabiske verden representerer. 11. september 2001 var bare en forsmak på det som kommer – dessverre!!!!!!!!!!

27.mai.2008 @ 20:15av Anja

Poenget var ikke å gjøre rede for trussel status…poenget var at det er ganske drastisk å fradømme en hel folkegruppe rett til å eksistere, å samtidig kalle dem for satans verk? Hvor i himmelens navn er gud? I blikket til en jente på 3 år som nettopp har fått revet av halve kroppen i en bombe eksplosjon??» mennesket har fått fri vilje bla bla bla blaaaaaaaah» Jeg blir kvalm…

27.mai.2008 @ 20:49av Mons Feywahl

Til Anja

Jeg registrerer at du blindt supporter arabiske sadister som i århundrer har terrorisert jøder, kvinner, og kristne. Hvis ikke Vesten forsvarer seg mot disse elementene, vil den vestlige verden gå til grunne. Jeg kan og’ forsikre at ALLE som mistror Jesus skal brenne i Helvete øyeblikkelig etter at pusten har stoppet.. Du Anja er kapabel til å gifte bort din datter til en araber. Det var også min kusine…! Takken var en kiste ved juletider – hun ville ut av forholdet, stakkar, og det fikk hun!

27.mai.2008 @ 20:54av Fredrik

Så vil jeg minne om at jeg ikke har særlig sans for usaklige karakteristikker av noen folkegrupper – spesielt ikke når disse har rasistiske undertoner.
Fortsett gjerne debatten – men det er ingen grunn til å være ufine.
Når jeg ser hvordan følelsene løper løpsk her, forundrer det meg ikke særlig at verden er i krig.

mvh
Fredrik

28.mai.2008 @ 05:15av Aleksander Walaker

Eg er ikkje samd
med herr Græsvik
med omsyn til rasisme i innlegga. Vel, komprimerte faktaopplysningar i spissformulert form, kan oppfattast litt kvasse… Men problema som vert drøfta er høgst reelle. Mange ser den same fare som Feywahl. Til dømes har Hillary Clinton lufta ideen om total utsletting av Iran viss landet går til åtak mot Israel. Det skal ho ha ros for. Det er berre håpe at USA sin neste president, McCain, følgjer rådet frå fru Clinton.

28.mai.2008 @ 05:25av Aleksander Walaker

Vil kort presisere: Det finst håp, også for arabarar. Men dei må reformere koranen. Shari-lovgivinga må opphøyre. Viss ikkje – vil det arabiske folk øydeleggja seg sjølve! Dei treng ein reformator – ein Martin Luther.

28.mai.2008 @ 11:31av Anja

«Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv» Jeg må si meg enig med Græsvik her, uansett så kommer vi ikke noe videre i denne diskusjonen, å begge parter har tapt så snart kommentarene blir ufin og usaklig. Ha en flott sommer alle sammen, å måtte fred og harmoni bli fremtiden for oss alle:)

28.mai.2008 @ 13:36av Mons Feywahl

Til Anja og øvrige medborgere

«Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv». – Enig. Nettopp derfor aksepterer jeg ikke hendelser som 11. september skal gjentas. Jeg tålte det absolutt ikke…! Jeg tåler heller ikke at jenter som spaserer på gaten i Saudi i følge med en «fremmed» mann må risikere døden. Jeg tåler ikke at jenter i muslimske land er tredjerangs borgere som må gjennomgå omskjæring, tvangsgifte, og generell undertrykking. Det må være lov å påpeke slike skjevheter i den muslimske verden uten å bli beskyldt for å være rasist.

…»måtte fred og harmoni bli fremtiden for oss alle:)» – Enig igjen, men jeg vil ikke ofre friheten her i Vesten for «fred». Virkelig fred må være målet for alle – men det skjer ikke i dette århundre.

God sommer.

28.mai.2008 @ 13:53av Mons Feywahl

Til Fredrik Græsvik

Rasisme fra den hvite mann er vel lite aktuelt i vår tid. Det skal vi være glad for. Derimot, florerer rasismen i ganske store miljøer blant muslimer. Spesielt rettet mot jøder og hvite. Konsekvensene av dette er enorme. Likevel er det håp… Unfallenhet fra Vesten vil nok ikke fortsette. Prisen blir for høy! Den dag da gassterroren slipper løs i en samordnet al-Qaida aksjon mot undergrunner i flere vestlige land, vil det komme en reaksjon fra et oppvåknet Vesten som verden aldri har sett maken til……………. Ledet av President John McCain.

PS. Jeg forutså hendelsene i undergrunnen i London. Dette har ikke med synskhet å gjøre, men min evne til å sette sammen parametre i et puslespill som synliggjør fremtiden. Over 170 i IQ er heller ikke å forakte i den sammenheng.

28.mai.2008 @ 16:40av Pravdo Droyslach

Jordan huser allerede 60 % palestinere i sin befolkning. Det er bare å flytte flyktningene dit. Da kommer de til sine egne. T.o.m. dronningen av Jordan er av palestinsk opprinnelse. – Vips; så har palestinerne både stat og dronning. Vestbredden ser jeg for meg som et ingenmannsland – en avvæpnet sone – en park for dem som liker å gå tur. Resten av de såkalte okkuperte områdene beholder Israel av to gode grunner:
1. Israels sikkerhet.
2. Betaling for ugjerninger begått av nabostatene siden minst 1500 år før Kristi fødsel til i dag.

28.mai.2008 @ 20:22av Antisosailist

Gresvig viser jo bare nok en gang at han ikke takler eller aksepterer kritikk av muslimer.

Problemene begynte med koloniseing var det noen som var inne på, gud bedre for en uvitende fjott.

Det blir ikke fred på jord så lenge det finnes muslimer, så enkelt er det

28.mai.2008 @ 20:36av Kapellan Magellan

Enig med Antisosialist.
Det var ingen store problemer med muslimene under kolonialiseringen. Problemene eksisterte FØR kolonialiseringen og ETTER. Det er et faktum.

reklame