Category Archives: Sudan

Gratulerer – vil freden vare?

(Spania) -Nå er vi inne i luftrommet over Sudan, sa piloten. Bare minutter tidligere hadde vi lettet fra flystripa i Lokichogio, nord i Kenya. Jeg satt helt foran, til høyre for piloten. Et lite fly uten trykkabin. Piloten presset flyet så høyt han tok sjansen på. Under oss var det krig. Verken piloten, jeg eller noen av de andre passasjerene i småflyet vi hadde leid, ønsket å bli skutt ned av mindre vennligsinnede styrker på bakken. Noen tusen meter over krigen trakk jeg dype drag ned tynn luft ned i lungene, og speidet rundt meg. Vi hadde hørt historier om hvordan det sudanske flyvåpenets russiskbygde MIG jagerfly hadde plaget andre småfly og hjelpesendinger på vei inn til Sør-Sudan.

Vi kom helskinnede frem til målet. Den sønderbombede byen Rumbek ikke langt fra fronten mellom John Garangs geriljastyrker og regjeringsstyrkene styrt fra Karthoum. Mitt oppdrag var å levere rapporter fra en av verdens mest brutale slagmarker. Flyktninger strømmet til byen. De fortalte de mest grusomme historier. Om hvordan jenter og kvinner ble røvet og voldtatt. Gutter kidnappet. Menn og eldre slaktet ned som kveg. Noen hadde gått i ukevis uten tilgang til mat. Mange døde underveis til målet – der de regnet med å finne nødhjelp.

En mor satt på bakken foran en matstasjon. Tvillingguttene hvilte seg mot mamma. Den ene feit og fin. Den andre døden nær av underernæring. Moren hadde ikke nok mat til begge. Hun hadde gjort et umulig valg. Moren hadde valgt hvem av de to som skulle få leve.

I en hytte satt en ungt par. Deres førstefødte lå på mors fang. Den lille jenta ristet i krampe. Hun kjempet en håpløs kamp mot døden. Faren stirret rett frem, uten å si noe. Det så ut som de visste at det var for sent. At den underernærte babyen snart ville dø. Vi som så dødskampen, kunne ikke gjøre annet enn å håpe at det gikk raskt. Vi ble bønnhørt.

Under et tre hadde et tjuetalls mennesker slått seg ned, i håp om at løvkronen ville dempe det verste regnet. Vi kjørte ut av byen, og møtte stadig nye grupper med flyktninger. En gammel mann kastet seg ned foran føttene mine. Han hadde brukt sine siste krefter, og regnet med at den hvite mannen var kommet med hjelp. Vi hadde bare et kamera og en mikrofon. Han fikk ikke hjelp fra oss. Men forhåpentligvis hjalp våre reportasjer andre i nød. Meldingene hjemmefra var tydelige. Folk reagerte på de grusomme scenene vi plaget dem med midt i sommerferien. Lommebøker ble åpnet. Penger overført.

Dette er tretten år siden nå. Da kampene i Sør-Sudan raste som verst. Året var 1998. Jeg var på min første Sudan-reise. Til en krig som kostet en og en halv million mennesker livet. Senere har jeg besøkt en annen av Sudans konflikter. En som fortsatt ikke er løst. Vest i landet. I Darfur.

Sju år etter min første Sudan-reise, stanset kampene. Ytterligere seks år senere, i dag, har folket i sør fått sin egen nasjon. Men vil freden vare? Kanskje. Flere vestlige land, blant andre USA og Norge, har lagt mye prestisje ned i å løse denne konflikten. Nå skal staten bygges. Landet har oljeforekomster som kan sikre inntekt. Men de samme oljeforekomstene truer allerede freden. Mange sudanesere som nå står utenfor den nye nasjonen, mener at også de bør få del i oljerikdommene.

De liker visst ikke nordmenn i Sudan

Myndighetene i Sudan liker ikke nordmenn. Og det har de forsåvidt god grunn til, for nordmenn har det med å stikke nesa bort i andres ting. I en årrekke har norske hjelpeorganisasjoner og diplomater kritisert sudanske myndigheter for overgrep mot egen befolkning. Siden midten av 80-tallet har nordmenn sørget for å gjøre konflikten i Sør-Sudan kjent for en hel verden. Siden 2003 har nordmenn vært med på å sette konflikten i Darfur-regionen på kartet.

Renasisu
To norske panservogner av typen SISU (finsk fabrikat). Hvitmalte med FN-symbol er de klar for bruk i Afrika, men kommer kanskje aldri lenger enn vinterkalde Rena leir i Hedmark. (Foto: Fredrik)


Derfor ser det mørkt ut for de 259 norske soldatene som nå ligger i trening i øvingsfeltet til Rena leir i Hedmark. Det er over én måned siden de reiste hjemmefra for å klargjøre seg for et halvt år langt oppdrag i Darfur. Meningen var at soldatene, som sammen med svenske og danske kolleger utgjør en 400-mann stor ingeniørbataljon, skulle være på plass i Afrika neste måned. Ennå venter de på reiseordre. Regjeringen i Khartoum sier at de ikke vil tillate den 26.000-mann store UNAMID-styrken å komme på plass, så lenge den norsk-ledede nordiske bataljonen er en del av styrken. UNAMID er en styrke bestående av soldater fra FN og den afrikanske union (AU). Styrkens hovedoppdrag er å beskytte sivilbefolkningen.

En av de som nok virker som en rød klut på Khartoum, er nåværende NUPI-direktør, tidligere sjef for koordineringen av FNs nødhjelpprogram, Jan Egeland. Som FN-topp raste han mot folkemordet i Darfur. Raseriet har han fortsatt i seg.
-Det er avskyelig at de nå forsøker å stanse styrken, sier Egeland.
-Soldatene kunne skape en sikkerhet som idag ikke eksisterer i Darfur. Nå sender vi ulltepper og nødrasjoner til et område hvor vi burde sørget for beskyttelse og fredsinnsats.

For det er ikke nødhjelp befolkningen i Darfur først og fremst trenger. Det de trenger aller mest er beskyttelse mot overgrep fra militante grupper som opererer med myndighetenes beskyttelse. Gruppenes mål er å jage den afrikanske sivilbefolkningen på flukt. (De regjeringsstøttede gruppene består i hovedsak av arabere). De angriper landsbyer, voldtar og dreper. To millioner mennesker er tvunget vekk fra hjemmene sine. De fleste har søkt tilflukt i flyktningeleire, men heller ikke der er de helt trygge.
-Det som skjer er at når kvinnene går ut fra leirene, så blir de voldtatt, forteller Egeland.
-Når de unge mennene får ut fra leirene blir de baket opp og noen ganger drept. Millioner av mennesker har levd i frykt. For morgendagens angrep fra disse gale militsgruppene som spesialiserer seg på drap på kvinner og barn.

Soldatene på Rena kunne sammen med resten av UNAMID-styrken gjøre en forskjell for Sudans sivilbefolkning. Den nordiske bataljonens hovedoppgave skulle være å bygge forlegninger og leire for de internasjonale infanteristyrkene. En viktig støttefunksjon, spesielt i misjonens startfase.
-De ønsker å dra, men de vet at det ligger en usikkerhet rundt dette, sier bataljonsjef oberstløytnant Torger Gillebo, om soldatene.
Han mener at de alle er godt motiverte for oppdraget, og ønsker å komme seg avgårde snart. Men nå ser det altså ut til at soldatene i stedet kan bli permitert og sendt hjem om noen uker.
-I utgangspunktet har vi en utdanningskontrakt med folk som tar oss ut januar, slik at en beslutning må tas i løpet av den perioden, og det er folk klar over, sier Gillebo.
Meningen var at soldatene skulle stå i Sudan fra januar til juli, før de ble erstattet av nye styrker. Fremdeles er ikke noe av utstyret sendt avgårde. De tyngste maskinene til ingeniørbataljonen vil det ta et par måneder å få på plass.

-Hele denne prossessen er frustrerende. Vi har forsåvidt en avreisedato.
Det sier statssekretær Espen Barth Eide i Forsvardepartementet. Soldatene skulle reist 7. januar.
-Problemet er at vi har en konflikt med Sudan som gjør at vi ikke vet om det blir noe av, fortsetter han, og forklarer videre hvordan Khartoum gjentatte ganger har forsøkt å hindre et internasjonalt nærvær i Darfur.
-Først ville ikke Sudan ha et internasjonalt nærvær i det hele tatt. Så aksepterte de den afrikanske union, og ikke FN. Så sa de ja til FN uten soldater fra Norden. Vi har ikke så veldig mye tid igjen hvis vi skal få denne styrken på plass.

Det som nå kan skje er at FN i løpet av denne uka klarer å presse myndighetene i Sudan til å godta UNAMID-styrken slik den nå er satt sammen. Alternativt kan FN bøye av og akseptere Kartums krav om å vrake det nordiske bidraget. Uansett tvinges norske myndigheter veldig snart til å ta en avgjørelse med tanke på hvorvidt soldatene skal dimmiteres. Mange av disse er hentet inn fra sivile jobber. Det som er helt sikkert er at styrken uansett ikke kan være på plass i januar. Ingeniørbataljonen vil tidligst være fullt operativ fra månedskiftet mars/april. Da er det kort tid til kontingenten avsluttes i juli.

For soldatene kan det hende at drømmen om å reise til Afrika for å bidra til en bedre verden forblir nettopp det – en drøm. De liker visst ikke nordmenn i Sudan.

20.des.2007 @ 10:23av Kjell

Vet de hva en nordmann er? (Nei, ikke fordi de er ignorante, men fordi vi er et ubetydelig land)

10.apr.2008 @ 20:42av R.J

De vet meget godt hvem de nekter inngang og hvorfor. Og denne konflikten MÅ ikke glemmes. Darfur har store behov for den hjelpen de kan få.
Et annet poeng er den ventingen mange soldater har for å få reise ut. Enten fordi de som sitter i regjering bruker lang tid på å bestemme seg, eller slik som her, at de blir avvist. Det brukes mye ressurser på øvelser og forberedelser. Det skulle vært sikrerer en «kanskje».

Darfurs historie

sudanbok

M.W. Daly: Darfur’s Sorrow. A History of Destruction and Genocide. Cambridge University Press, 2007. Engelsk, 368 sider.

Denne boka gir en grundig gjennomgang av Darfurs politiske historie gjennom de siste 130 årene. Daly har skrevet boka for å forklare hvordan regionen ble kastet ut i borgerkrig. Den forklarer hvordan myndighetene i Kartum har drevet et politisk spill for å fordrive Darfurs svarte sivilbefolkning til fordel for de arabiske makthaverne.

Nå settes snart norske styrker inn i Darfur. Den internasjonale styrkens hovedoppgave blir å beskytte sivilbefolkningen for overgrep fra Sudans myndigheter og regionens geriljagrupper.

Bok om Darfur

Sudanbok

Julie Flint og Alex de Waal: Darfur. A Short History of a Long War. London, Zed Books, 2005. Engelsk, 152 sider.

Dette er boka som gir litt mer bakgrunnsinformasjon om konflikten vest i Sudan enn det de få nyhetsreportasjene som kommer ut fra Darfur gjør.

Forfatterne gir en kort oppsummering av historien som førte til konflikten mellom Darfurs svarte og arabiske befolkning. Den beskriver hvordan de svarte i Darfur kjemper mot de arabiske makthaverne, og hvordan Janjaweedmilitsen har fått herje fritt med tillatelse fra myndighetene i Kartum.

Bok om Sudans borgerkriger

Sudanbok

Douglas H. Johnson: The Root Causes of Sudan’s Civil Wars. Kampala/Bloomington, Fountain Publishers, 2003. Engelsk, 234 sider

Bok om Sudans historie fra kolonitiden til dagens borgerkrig i Darfur, med spesielt fokus på landets mange interne konflikter opp gjennom årene. Borgerkrigen i Sør-Sudan er viet mest plass. Boka er skrevet på et tidspunkt da den væpnede konflikten i Darfur var iferd med å bli kjent for verden utenfor den herjede regionen.

En av få bøker som forteller dette enorme landets nyere historie.

Bok om Sudan: Det værste er at dø i Stilhed. Stemmer fra Darfur

image15

Malene Haakansson: Det værste er at dø i stilhed. Stemmer fra Darfur. Informations Forlag, København 2007. Dansk, 143 sider.

En viktig øyenvitneskildring fra Darfur. Danske Malene Haakansson jobbet som hjelpearbeider i flyktningehelvete vest i Sudan. I boken beskriver hun møter med mennesker. Lidelsene som har ført hundretusener til å flykte. Hun beskriver også den håpløsheten som rammer hjelpearbeidere som ikke klarer å beskytte disse ofrene for det som er iferd med å bli det største folkemordet siden Rwanda. Boken er spesielt viktig fordi det er svært vanskelig for journalister å skaffe nødvendige tillatelser for å komme inn i området. Da er hjelpearbeidernes stemmer de eneste som når ut til verden.