Category Archives: Serena

Ti år i krig – tre igjen

Olsson 002

22 år gamle Claes Joachim Olsson sendes hjem i kiste. Afghanistan, januar 2010. Var det verdt det? Er det lov å stille et slikt spørsmål? Foto: Fredrik

(Bangkok) Kulene slo inn i vogna. Jeg trakk meg så langt ned som mulig, men holdt fortsatt hodet, skuldrene og armene over metallkanten. Målet var å feste de lysende, røde strekene etter sporlys på tape. En granat smalt i lufta noen meter unna. Kontakt RPG! Kontakt RPG!, ble det ropt over sambandet. Jeg forsøkte å eksponere minst mulig av kroppen. Hodet delvis beskyttet av hjelmen. Den skuddsikre vesten ville kanskje ta av for både kuler og granatsplinter. Men hodet og armene var ubeskyttet. Du blir aldri trygg i krigen. Det er ingen garanti for at det går bra. Av og til. Men ikke alltid.

Afghanistan fortsetter fallet utfor stupet – ti år etter at Norge havnet i krig. Jeg har sett journalistkolleger dø. Jeg har sittet sammen med en av dem, og forsøkt å trøste. Forsøkt å hjelpe. Like før livet tok slutt. Jeg har sett soldater miste kamerater. Danske soldater i Helmandprovinsen med øyne fulle av tårer, som tar farvel med en venn. De sendte ham hjem i en sinkboks. Jeg har sett norske soldater dekke kister med flagg, løfte dem opp og bære dem til et ventende fly. Før kistene med unge kropper blir fløyet hjem til sørgende familier.

I ti år har vi deltatt i denne krigen. Du og jeg. Norge. Det er for oss de sloss, soldatene som kjemper. Sendt ut av våre folkevalgte på våre vegne. Med støtte fra alle partier på Stortinget. Nesten ingen spørsmål stilles ved vår tilstedeværelse og deltagelse i krigen. Det vil si – i Norge kaller de det ikke krig, de som har ansvaret. De dekker det til med andre ord og termer. Og henviser til at krig i juridisk forstand dreier seg om at en stat erklærer en annen krig. I henhold til internasjonal rett. Men våre allierte har ingen betenkeligheter med valg av ord. For dem vi fulgte inn i denne krigen, heter det War. The War in Afghanistan. De forholder seg til samme folkerett som oss. Ja, i prinsippet i alle fall.

Det er nesten ikke det parti på Stortinget som ikke i regjeringsposisjon har sendt soldater til krigen i Afghanistan. Kun FrP går fri for et slikt ansvar – uten at det bør herske særlig tvil om at FrP støtter krigføringen. Vi dro dit fordi vi hadde et stort behov for å stå vår største og viktigste militære allierte bi. Ikke for å bygge pikeskoler eller demokrati. Det var motiver som dukket opp underveis. Uten særlig diskusjon iverksatte Nato artikkel 5 etter angrepene på USA i 2001. Og vips, så var vi med i krigen mot terror, Bin Laden, Al Qaida og Taliban. Uten debatt. Veien ut ble vanskelig. Ikke at det burde overraske noen med det minste kjennskap til Afghanistans nyere historie. Det føles fristende å anta at slike ikke ble spurt til råds før korstoget mot de kvinnefiendtlige fysakene i Taliban.

Titusener av afghanere er drept. 10 norske soldater. 1 norsk lege. 1 norsk journalist. Drept. Flere titalls nordmenn fysisk skadet for livet. Mange hundre merket for bestandig. Hvor mange av oss vil slite med opplevelser som aldri forlater kroppen? De av oss som aldri klarer å kvitte oss med Afghanistan. De som våkner hver natt av et syn de aldri blir kvitt. Et hode som fyller hele kikkertsiktet før det blåses i stykker. En skytters visshet om at hun eller han har skutt og drept flere titalls mennesker. De fleste klarer seg nok bra. Men mange vil være merket av en krig som årlig har slukt militære ressurser uten sidestykke i norsk historie. Hva har vi oppnådd? Hva har soldatene sloss og dødd for? Se, det vet vi egentlig ikke ennå. Vil ikke alt ha vært forgjeves om ikke Afghanistan er et bedre og tryggere land når vi stikker av om tre år? En dag vil vi få vite svaret på om dette var en vellykket krig eller ikke. Det er ikke sikkert vi vil like det. Synker det krigsherjede landet videre ned i den hengemyra av vold som har omgitt den afghanske befolkningen de siste 30-40 årene, vil mange si at det kunne vi ikke vite. De som kritiserer krigen, vil bli kalt etterpåkloke. Også de som var kritiske fra starten.

Noe har gått bra i Afghanistan. Men norske mødre sender ikke sine sønner i døden for at afghanske piker skal få utdannelse. Det er et glansbilde. Norske soldater ble sendt ut for å fjerne en potensiell terrortrussel. Men først og fremst for å opprettholde et godt forhold til USA. Sjokket av det brutale angrepet mot USA 11. september 2001 var så voldsomt at vi glemte å ta debatten. Var det riktig å gå til krig?

De fleste piler peker nedover. Jeg vet hva jeg snakker om. Jeg har søkt dekning for kuler og granater sammen med de som skal forsvare vårt demokrati. Og sammen med de som aldri kommer seg vekk fra Afghanistan. De som overlates til seg selv når de internasjonale styrkene takker for seg i 2014. Vi kommer til å ønske dem lykke til, for så å få høre fra de som beordrer soldatene hjem, at det nå er på tide at afghanerne tar ansvar for sin egen sikkerhet. At de er bedre rustet til det nå. Etter at hundretusener av vestlige soldater har kriget i landet i 13 år.

Vi er i krig. Og vi taper.

Tidlig på ettermiddagen 11. september 2001, var utenriksavdelingen i TV2 i fred med å avslutte et møte. Et møte som var lagt til akkurat denne dagen fordi stortingsvalget dagen i forveien trolig ville blokkere de fleste utenrikssaker fra å komme på lufta – med mindre det skjedde noe helt eksepsjonelt. Idet jeg som utenrikssjef avsluttet møtet, ble jeg gjort oppmerksom på at et fly hadde fløyet rett inn i en skyskraper i New York.* Resten er historie.

Det har vært ti slitsomme og spennende år. Osama Bin Ladens angrep på USA har ført meg til land og steder jeg ellers ikke ville sett. Samme dag som Al Qaida brukte amerikanske borgere om bord i amerikanske fly som missiler mot amerikanske landemerker, forlot jeg Norge for en lang periode. Jeg reiste til Pakistan, for å komme meg i best mulig posisjon i forhold til Afghanistan. Senere fløy jeg ut til det amerikanske hangarskipet USS Carl Vinson for å treffe jagerpilotene som bombet Afghanistan. Og jeg har tilbrakt til måneder på reise i det landet norske styrker har kjempet i siden 2001.

10 norske soldater har mistet livet i kamp i Afghanistan. En norsk lege og en norsk journalist er drept i det krigsherjede landet. Mange er skadet, og enda flere vil bære med seg opplevelser de vil slite med resten av livet.

Konsekvensene av angrepet på USA har kostet Norge dyrt. Men først og fremst er det afghanerne som har lidd. Riktignok er Taliban fjernet fra makten i Kabul. Men i ti år har den amerikanskledede koalisjonen med norsk deltakelse bombet afghanske byer og landsbyer. Rundt 35 000 sivile afghanere har mistet livet som følge av krigen.

Planen er at norske styrker og våre allierte skal ut i løpet av de neste tre årene. At krigen skal avsluttes. «De aller mest sannsynlige scenariene nå peker mot at krigstilstanden vil intensiveres, og at dette går riktig dårlig etter 2014». Slik beskriver Afghanistan-ekspert og direktør ved Fredsforskningsinstituttet Kristian Berg Harpviken situasjonen. Han får støtte av Jonas Gahr Støre som jeg intervjuet tidligere denne uken i forbindelse med ti-års-markeringen for angrepet 11. september. «Afghanistan kommer til å være et komplekst, motsetningsfylt og konfliktfylt land når vi avslutter vårt oppdrag,» innrømmer utenriksministeren.

Har så korstoget i Afghanistan vært mislykket? Ja. Om enn ikke på alle plan. Men det kan tenkes at hvis amerikanerne hadde fokusert på å eliminere Al Qaida, uten å angripe Taliban, så hadde oppdraget vært løst for lenge siden. Det er ingen garanti for at ikke islamistene sloss seg til makten i Kabul etter det internasjonale tilbaketoget i 2014.

Så kan det jo tenkes da, at norske og allierte styrker klarer å trene den afghanske hæren opp til et slikt nivå at afghanske myndigheter klarer å kontrollere Afghanistan. I alle fall delvis. Men det ser altså ikke veldig lovende ut. Og i mange afghaneres øyne er det vi som taper denne krigen. Fordi det nå er satt en dato for avvikling av det militære engasjementet i Afghanistan. Noe Taliban og andre opprørsgrupper vil utnytte til fulle.

*(fra forordet jeg skrev til den norske utgaven av Lawrence Wrights bok Al Qaida og veien til 11. september. Gyldendal, 2008)

Ærlig talt om Afghanistan

Eidebok Jpg 376909c

Kai Eide: Høyt spill om Afghanistan. Oslo: Cappelen Damm, 2010. 310 sider

Ærligere tale går det knapt an å vente fra en diplomat. Kai Eides fortelling om to år i Afghanistan er både spennende og godt skrevet. Med innsidekjennskap til det politiske spillet i den krigsherjede nasjonen, forteller Kai Eide om hvilken håpløs oppgave det internasjonale samfunnet har tatt på seg ved å ta ansvaret for utviklingen i Afghanistan.

Han er ærlig, både om politiske og diplomatiske konflikter. Eide forteller om en afghansk president som er i ferd med å miste grepet på oppgaven han er satt til, og amerikanske diplomater som gjør det de kan for å ydmyke det afghanske lederskapet. Det handler mye om vestlig arroganse. Kai Eide, er som mange andre, ikke spesielt positiv med tanke på Afghanistans fremtid. Og han er tydelig på at den internasjonale militære operasjonen ikke er spesielt vellykket. Ikke minst er han klar på at skal man lykkes, så må Taliban inviteres inn i varmen.

Eide forteller om politikk og diplomati, men gir ikke leseren mange møter med landet Afghanistan. Han skriver da også at det er det han savnet mest selv som superdiplomat. Muligheten til å få treffe vanlige folk i dette fantastiske landet.

Ferdig med Serena

Denne uka ble det bestemt at det ikke blir en ny runde med høringer i Stortinget og offentlig granskning av angrepet på Serena hotell i Kabul i 2008. Det er jeg glad for. Når opposisjonspolitikerne på Stortinget ikke finner grunn til å ta en ny gjennomgang av terrorangrepet som kostet kollega Carsten Thomassen livet, føler jeg meg trygg på at det ikke er grunn til å komme med ytterligere kritikk av myndighetenes håndtering av saken.

De nye opplysningene som kom frem via Wikileaks i høst, avdekket at det forelå konkrete trusler mot Serena hotell. En av truslene var så detaljert lik det faktiske hendelsesforløpet at det er all grunn til å tro at det faktisk var den relevante trusselen. Jeg har tidligere påpekt at jeg syntes det var synd at ikke vi som var på Serena hotell 14. januar 2008 ble gjort kjent med innholdet i trusselen, fordi jeg føler meg sikker på at flere av oss ville valgt en annen handlingsmåte hvis vi hadde større forståelse av hva slags angrep vi ble utsatt for.

Kilden til trusselens troverdighet ble av ISAFs etterretningstjeneste vurdert som svært lav. Samtidig forelå det langt flere trusler mot andre mulige overnattingssteder i Kabul. Dette er årsakene til at trusselen ikke ble vurdert som alvorlig nok til å endre planene rundt utenriksministerens Kabul-opphold. Slike vurderinger må man ta når man håndterer et mylder av trusler.

Det var farlig å reise til Afghanistan. Det visste alle vi journalister som var der svært godt. Sikkerhetsansvaret for oss journalister hvilte, som jeg hele tiden har hevdet, på oss selv og våre redaktører. Ikke norske myndigheter. Det har vi visst hele tiden, og det vet i dag ikke minst Dagbladets ansvarlige mer enn noen andre.

Vi som var på Serena under terrorangrepet blir aldri helt ferdige med de dramatiske timene, selv om de fleste av oss nå kan legge hendelsen bak oss. Men, det er dessverre slik at ikke alle har mulighet til det. Carsten og de andre som ble drept, etterlot seg familie og venner som alltid vil måtte leve med et savn.

USAs krig mot Pakistan

(Chicago, Illinois) Hvorfor slipper Pakistan unna med å huse de som stod bak terrorangrepet mot USA i 2001? Hvorfor er det i Afghanistan norske og amerikanske styrker står, når hovedproblemet ligger i Afghanistans naboland Pakistan?

USA gikk til krig mot Talibanregimet i Afghanistan i 2001 fordi regimet huset Al Qaida. Taliban stod som kjent ikke bak angrepet mot USA i september 2001, selv om det ser ut til at mange både her i USA og hjemme i Norge har glemt dette. Talibanregimet ble angrepet fordi talibanerne hadde gitt Al Qaida leder Osama Bin Laden tumleplass for sitt muslimske felttog mot Vesten. At det menneskefiendtlige Talibanregimet ble styrtet, var det få som hadde noe i mot. Det var bred politisk enighet om at Taliban ikke kom til å bringe menneskeheten fremover – på noen som helst god måte.

Men hva skjedde da Bin Laden karret seg over grensa til nabolandet Pakistan? Hvorfor forble Pakistan en alliert med USA og Norge i «Krigen mot terror»? Hvorfor er ikke det pakistanske regimet for lengst ansvarliggjort for at Pakistan huser Al Qaidas ledere og treningsleire både for Al Qaida og Taliban?.

De som angrep Serena hotell i Kabul 2008, var i likhet med mange andre væpnede opprørere trent i Pakistan. Vi vet hvor de kom fra, og hvor de ble trent. Vi vet også at den pakistanske etterretningsorganisasjonen ISI (Inter-Services Intelligence) bistår de som sloss mot USA og landets allierte i Afghanistan. ISI gir flere av gruppene fritt leide. Blant årsakene er frykten for at erkefienden India vil få et godt fotfeste i nabolandet i vest.

De siste ukene har ISAFs forsyningskolonner blitt utsatt for angrep av væpnede grupper i Pakistan. Det er ingen grunn til å tro at pakistanske myndigheter ikke kunne gjort mer for å stanse angrepene. Men den mektige atommaktens regime slipper som vanlig å bære ansvaret for manglende sikkerhet i eget land.

Men. USA er i krig i Pakistan. Det har bare ikke vært sagt så tydelig fordi det vil gjøre de høye herrer i Islamabad forlegne. I følge en ny bok av den amerikanske journalisten Bob Woodward (halvparten av Watergate-avslørerne) gjennomfører USA i dag flere angrep mot mål i Pakistan enn i alle andre land til sammen (inkludert Afghanistan og Irak). Man snakker bare ikke så mye om det.

Det som er oppsiktsvekkende, er at USA har lagt seg på en svært forsiktig retorisk linje når det gjelder Pakistan. Ikke bare under Obama, men også hans forgjenger, Mr. Bush. Men det er en forklaring for denne unnfallenheten.

Pakistan har en gammel avtale med landets pashtunske stammer vest i landet om at myndighetene ikke skal blande seg inn i stammenes gjøren og laden i særlig grad. Dette er viktig for stabiliteten i landet. Og den stabiliteten er det få som ønsker å rokke ved. En dramatisk forskyvning av maktbalansen i Pakistan, kan føre til et regimeskifte som verken USA eller USAs allierte ser seg særlig tjent med. Tanken på at et islamistisk vestlig-fiendtlig regime i Islamabad skal kontrollere Pakistans kjernefysiske våpenarsenal, er nok til å skremme de fleste.

Truslene i Kabul

14. januar 2008 ble Hotell Serena i Kabul angrepet av to gjerningsmenn. Jeg var en av flere norske journalister som var på hotellet sammen med utenriksminister Jonas Gahr Støre. Dagbladets journalist Carsten Thomassen ble skutt og drept. Sju andre ble drept på hotellet den kvelden. Utenriksdepartementets presseråd, Bjørn Svenungsen, ble skutt og dødelig såret. Han overlevde.

Angrepet fikk voldsom medieoppmerksomhet hjemme i Norge. Statsråden havnet i et dødelig drama der en selvmordsbomber sprengte seg i lufta, og en annen gjerningsmann iført afghansk politiuniform gikk rundt og likviderte hotellgjester og ansatte. I ettertid viste det seg at norske myndigheter, også UD, satt på vesentlig etterretningsinformasjon som de ikke delte med oss journalister. For dette ble UD kritisert av meg og andre. Vårt felles problem var at ingen av oss satt med klare retningslinjer for delegasjonsbesøk til farlige områder. Som journalist senket jeg guarden så lenge norsk politi var tilstede. Jeg innhentet ikke egen informasjon fordi jeg regnet med at sikkerheten rundt Støre var så streng at han ikke ville tatt inn på Serena hvis det virkelig var slik at man forventet et angrep.

I Kabul må militær etterretning til enhver tid forholde seg til flere hundre trusler. Å sortere de virkelig farlige fra det som bare viser seg å være falske rykter, er et krevende arbeid. Det sies at over 90 prosent av truslene ikke realiseres som virkelige aksjoner. Altså er det tomme trusler, eller aksjoner som blir avblåst fordi de av en eller annen grunn ikke er gjennomførbare. Skulle etterretning og politi tatt hensyn til alle truslene, ville alt stoppet opp i den afghanske hovedstaden. Skulle man tatt alt på alvor, måtte Støre bli hjemme. For samtidig som det forelå flere konkrete trusler mot Serena, var det også konkrete trusler mot militære baser, ambassader, andre hoteller og ikke minst trafikknutepunkt i Kabul. Man tok altså en kalkulert risiko når man innlosjerte Støres følge på Serena. Slik man gjør i en krigssone.

Men man kan dele på den informasjonen man sitter på. Det ble ikke gjort. I dag er det annerledes. Noen beskylder meg og andre for å være etterpåkloke når vi har reist kritiske spørsmål ved hvordan vi journalister ikke ble godt nok informert om sikkerhetstruslene som var kjent av myndighetene. Men etterpåklokskap skal man ikke kimse av. Det er viktig å trekke lærdom av feil man gjør. Slikt kan redde liv i fremtiden. Etter Serena har jeg vært på reise med både utenriksministeren og statsministeren til farlige områder. Jeg gjør mine egne sikkerhetsforberedelser, og jeg blir grundig informert av medreisende livvakter fra politiet om de truslene vi risikerer å møte. Det er veldig bra. Slik skal det være. Vi har alle lært. Det skylder vi Carsten og de andre som ble drept på Serena.

Samme dag som Serena hotell ble angrepet, ble lederen for politiets livvakttjeneste i Kabul kalt inn til et møte med forsvarsattacheen ved den norske ambassaden. Han ble informert om at det forelå konkrete trusler om et angrep mot området rundt Serena. Dette er ikke nytt. Jeg skrev om dette for to år siden i boka Skuddene på Serena hotell. Det militære etterretningsapparatet satt på informasjon om at hotellet vårt var mer utsatt enn jeg var informert om. UDs folk fikk vite om truslene, men ikke journalistene. Dette var også del av kritikken som ble reist mot myndighetene under høringene i Stortinget våren 2008 (undertegnede var en av flere som redegjorde for Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité). Også den australske ambassaden, som i januar 2008 holdt til på Serena hotell, kjente til truslene. De hadde holdt ambassaden stengt for besøkende i to måneder i frykt for at truslene var reelle.

1.oktober i år, to og et halvt år etter høringene, avdekker kolleger i NRK via informasjon fra nettstedet Wikileaks, at det forelå svært konkrete terrortrusler mot Serena. Å lese innholdet i de internasjonale styrkenes etterretningsrapporter skrevet hele tre måneder før angrepet, er omtrent som å lese om angrepet beskrevet i ettertid. Det er skremmende. Noen har altså tystet om de dødelige planene, men i mylderet av etterretningsinformasjon druknet akkurat denne rapporten. Slikt skjer, og er kanskje ikke til å unngå. Jeg vet ikke om denne ene etterretningsrapporten ble gitt videre til norsk politi. Men fordi politiet valgte å la utenriksministeren bo på Serena er det ingen grunn til å tro at den militære etterretningen la spesielt vekt på trusselen. Enten den ble formidlet til PSTs livvaktledelse eller ikke.

Informasjonen i rapporten er så konkret at jeg føler meg sikker på at flere av oss som var på Serena ville reagert annerledes om vi hadde kjent til innholdet. Den beskriver hvordan gjerningsmenn vil sprenge og skyte seg gjennom vaktholdet ved hovedinngangen for så å likvidere folk på hotellet før de sprenger seg selv i lufta. Det var et slikt angrep jeg ble utsatt for. Hadde alle vi som var på Serena kjent til planene, kunne liv vært reddet. Jeg antar at jeg selv hadde valgt å søke dekning fremfor å oppsøke stedet der skuddene falt. Slik ville sikkert flere prioritert. Det tok faktisk gjerningsmennene ett minutt eller så fra de første skuddene ble løsnet til en av dem stod inne i lobbyen og drepte. Avgjørende sekunder som hadde gitt folk mulig til å komme seg i sikkerhet.

Det jeg finner mest urovekkende ved dette, er at vi heller ikke i forbindelse med høringene våren 2008 ble informert om denne ene konkrete trusselen – som i alle fall da var kjent for politiet. Jeg forstår at man av hensyn til spioner og tystere er nødt til å holde tilbake noe informasjon, men her kunne man valgt å gjøre det klart at dette var et angrep som noen var blitt tydelig og detaljert advart om. Jeg forstår at det var vanskelig informasjon å legge på bordet, men ingen har noe å tjene på unødig hemmelighold i denne saken. Det svekker bare tillitten til apparatet som håndterer sikkerhet for ministere og andre. Oppmerksomheten saken nå får, tyder på fortsatt stor interesse. Jeg håper og tror at Wikileaks-lekkasjene, fører til at mest mulig informasjon av betydning nå blir offentliggjort. Åpenhet er en god ting i et demokratisk samfunn. Det er ved hjelp av nettopp det vi kan kontrollere hverandre – og stole på hverandre. For å vite om alle har gjort en god jobb, må mest mulig informasjon komme ut.

Så noen ord til slutt om journalistikk. Som i 2008 opplever jeg det som en krevende øvelse å bli intervjuet av journalistkolleger med mer eller mindre innsikt i saken. Det er ikke alltid det man sier blir det man mener når det kommer på trykk. Jeg er tabloid av legning, og uttaler meg også slik. Jeg mener at liv kunne vært spart om alle på Serena kjente til de konkrete truslene. Men. Jeg beskylder ikke med det politiet eller utenriksdepartementet for ikke å ha gjort sitt beste. All den tid politiet mente at Serena var trygt nok for Støre, er det ingen grunn til å tro at
de trodde hotellet ville komme under angrep. Og jeg har ingen som helst grunn til å tro at utenriksministeren og hans medreisende satt på informasjon om denne konkrete terrortrusselen. Det er slutninger kolleger har gjort basert på at jeg ber myndighetene dele med oss det de har av informasjon. Kortslutninger.

Utenriksministerens bekjennelser

.142

Jonas Gahr Støre: Å gjøre en forskjell. Refleksjoner fra en norsk utenriksminister. Oslo: Cappelen Damm, 2008. 342 sider.

I mange land vi liker å strekke oss etter, er det vanlig at politikere på høyt nivå deler sine tanker med velgerne ved å skrive bøker – mens de fortsatt sitter i viktige posisjoner. I Norge er det større tradisjon for politikerne å skrive det hele ned når de er ferdige – når de ikke lenger påvirker eller utformer politikken. Memoarer kan være både hyggelige og interessante å lese, men det blir fort kjedelig. Derfor synes jeg Støres bok er både riktig og viktig. Jeg vil heller vite hva han tenker om norsk utenrikspolitikk mens han har hovedoppgaven med å utforme denne, enn om ti år – når han trolig ikke lenger har det ansvaret.

Støres bok levner liten tvil om hvilke områder han vil fortsette å prioritere som minister. Boken starter og slutter med nordområdene. Og det er nettopp nordområdene utenriksministeren har vist og sagt han vil prioritere. Han forklarer hvorfor våre nærområder og tenkte konflikter rundt grenser og ressurser i nord, bør være prioriterte oppgaver innen norsk utenrikspolitikk. I boka tar han også leseren med på en rekke reiser rundt i verden – til Afghanistan, Midtøsten og Afrika. Inntrykket av at Støre er en klok mann, forsterkes gjennom den kunnskapen han viser gjennom teksten. Det er en god bok hvor utenriksministeren deler av sine tanker, hvor han tar leseren med på en rekke reiser og innom en rekke temaer. Han stopper ikke så lenge opp ved hvert tema at det blir kjedelig. Men det betyr også at det til tider kan bli litt for overfladisk – iallefall for oss som vil ha mer.

En god og viktig bok. Anbefales!

Jeg ble avhørt av FBI

Kabul, mandag 14. januar 2008: Muhammed Ramadan skyter seg vei inn på Serena hotell i den afghanske hovedstaden. Den første som blir truffet av kulene fra den unge mannens Kalashnikov etter at han har stormet inn i hotell-lobbyen, er Dagbladets journalist Carsten Thomassen. Carsten dør noen timer senere. Den neste som blir skutt er Zennia Aguilan, en filippinsk fysioterapeut ansatt i luksushotellets spa-avdeling. To kuler gjennom brystet. Den unge kvinnen dør. Muhammed Ramadan fortsetter inn i spa-avdelingens herregarderobe. Der står den 45 år gamle amerikanske hjelpearbeideren Thor David Hesla foran et speil. Hesla blir også skutt, og dør trolig momentant. Muhammed Ramadan blir pågrepet noen timer senere. Våren 2008 blir han siktet, tiltalt og dømt for seks drap. Han blir dømt til døden, men venter fortsatt på at en høyere rettsinstans skal opprettholde dødsstraffen.

Oslo, torsdag 30. april 2009: Jeg møter som avtalt på Politihuset i Oslo for en samtale med to amerikanske agenter fra det føderale amerikanske politiet, FBI. De er i byen for å foreta avhør av flere av oss som var tilstede under angrepet mot Serena. Norske kolleger av de to amerikanerne viser meg inn til et avhørsrom. Jeg håndhilser på de to – en kvinne og en mann -og får beskjed om at jeg kan sette meg. I taket henger to kameraer. Et par skjulte mikrofoner kan evt ta opp samtalen. Den ene veggen er dekket av et speil. På den andre siden av speilet sitter norske politifolk og følger med. Sannsynligvis for å garantere at min rettssikkerhet ikke trues. De ber meg fortelle alt jeg husker fra angrepet. Videre forteller jeg om mine møter med Muhammed Ramadan, om hva han har sagt til meg og mitt inntrykk av ham.

FBI etterforsker drapet på Thor David Hesla. I Norge har politiet henlagt saken om drapet på Carsten Thomassen. Alt tyder på at gjerningsmannen er funnet og straffet. Amerikanerne vil vite mer. De vil vite hvem som stod bak. Den kvinnelige agenten forteller meg at hun har vært i Kabul, og sett Serena. Det kommer tydelig frem i løpet av samtalen at FBI-agentene har god kjennskap til Afghanistan, Pakistan og Taliban. De kjenner navn på Talibanledere og på steder i Pakistan jeg har besøkt. Området helt i vest, der Muhammed Ramadan vokste opp og levde før han ble drapsmann.

FBI får kopi av dokumentaren vi laget i februar i fjor. De får også kopi av nyhetsinnlag med intervjuer med Muhammed Ramadan. Men jeg nekter dem tilgang til råstoff. De spør om de kan få se TV2s upubliserte bilder og eventuelt notater jeg har fra intervjuene med Muhammed Ramadan. Norske journalister og redaktører har lang tradisjon med ikke å gi fra seg råstoff til politiet. Vi ønsker ikke å bli oppfattet som politiets forlengede arm. Samtidig er det jo åpenbart at vi allerede har publisert det som er mest interessant. Det materialet får FBI tilgang til.

For de amerikanske agentene handler ikke dette bare om å ha en sak mot mannen som skjøt Hesla, Carsten og de andre på Serena. De ønsker også å skaffe til veie bevismateriale mot bakmennene. Mot Talibanlederne som organiserte og stod bak angrepet mot Serena hotell. Talibanlederne som opererer i de lovløse områdene helt vest i Pakistan. Før eller senere får kanskje amerikanske myndigheter kloa i disse. Da vil angrepet mot hotellet i Kabul være noe av det de kan tiltales for. Og med det delaktighet i drapet på en amerikansk statsborger.

(Mer om angrepet på Serena hotell kan du lese om i boka Skuddene på Serena hotell).

Serena hotell – ett år etter

(Grensen Israel-Gaza) Det er årsdagen for angrepet mot Serena hotell i Kabul. Ett år siden kollega Carsten Thomassen fra Dagbladet ble drept. Det føles som en evighet siden, men minnene om den dramatiske kvelden er nære og tydelige.

Jeg husker svært godt lydene av bomben, kulene og granatene. Den brente lukten, røyken, brann- og bilalarmene som skingret rundt oss. Jeg husker så tydelig følelsen av redsel og ikke minst fortvilelse. Fortvilelse over at vi ikke fikk Carsten av gårde til sykehus, mens han helt tydelig ble tappet for krefter. Og jeg husker tapperheten. Carstens tapperhet, og tapperheten til mine kolleger som samlet seg rundt Carsten for å hjelpe ham. De som i halvannen time ignorerte faren for eget liv i et forsøk på å redde livet til en hardt skadet kollega. Jeg husker styrken til utenriksdepartementets Bjørn Svenungsen, som kjempet imot de dødelige skadene han ble påført – og vant. Jeg husker de drepte og skadde som lå på hotellet. Og jeg husker så inderlig godt hvordan en sterkt preget Jonas Gahr Støre bragte oss budskapet om at Carstens liv ikke stod til å redde, at Dagbladets mann døde etter ankomst til Natos feltsykehus. Vi sto der bare, og kunne ikke gjøre mer, i et telt i den norske militærleiren ved flyplassen i Kabul.

Carsten var ikke bare en journalist og kollega. Han var også far og kjæreste. Han var sønn og venn. Han er savnet av mange.

Carsten Thomassen er også en del av en sørgelig statistikk. 109 journalister og mediefolk ble drept mens de var på jobb i 2008. Carstens navn står som nummer fire på den listen. Riktignok var tallet dramatisk lavere enn året før. Det skyldes en sterk nedgang i antall drepte journalister i Irak. Men fortsatt er Irak det farligste landet å jobbe i. 16 journalister ble drept i Irak i 2008. Totalt har Irak-krigen kostet 252 journalister livet. 2009 startet brutalt for vår profesjon. Per i dag er seks journalister drept. I Pakistan, i Somalia og på Gazastripen.

Carsten Thomassens drapsmann ble arrestert på Serena hotell et par timer etter at han skjøt Carsten. Han venter på utfallet av en anke, men bevisbyrden mot ham er overveldende. Han har da også tilstått. Muhammed Ramadan blir trolig henrettet i løpet av året.

Første gang jeg møtte Carsten Thomassen var vi begge på jobb i Midtøsten. Vi var her for å dekke konflikten mellom Israel og palestinerne. Jeg tror det var i 1994. Den gangen jobbet han for Klassekampen. Siden reiste vi sammen eller traff hverandre flere ganger her i midtøsten, i Irak, i Darfur, i Afghanistan, i Pakistan og etter tsunamien som rammet sørøst-Asia. Vi er et lite miljø – vi norske journalister som reiser rundt for å dekke verdens elendighet. Vi kjenner hverandre, og tapet av en kollega er merkbart.

Vi må fortsette å reise ut i verden for å dekke krig og katastrofer og for å fortelle om verdens grusomheter. Men vi kan lære av Kabul. Vi må bli flinkere til å tenke sikkerhet, og vi må sørge for at vi alle sammen er godt trent i førstehjelp. Vi kan bli bedre, men vi kan ikke la oss stanse av skuddene på Serena hotell.

(kilde: International News Safety Institute – INSI)