Category Archives: Russland

Den 11 år lange krigen

(Kabul)   Gatene er ryddet og kranser legges ned. Store deler av den afghanske befolkningen hyller i disse dager folkehelten Ahmad Shah Massoud – Løven fra Panshjir. Helten fra Panshjirdalen klarte med sine menn det nesten ingen andre klarte. Han stod i mot den sovjetiske invasjonshæren. I en geografisk nærmest uinntakelig dal, og etter hvert med amerikansk våpenstøtte, påførte hans menn Sovjetunionen noen av de tapene som til slutt sendte russerne på flukt. De samme geografiske hindringene lå i veien for Taliban da islamistene satt med makten i store deler av landet for øvrig.

9. september 2001, troppet det Massoud trodde var to belgiske TV-journalister med arabisk opprinnelse opp hos den karismatiske lederen for Nord-alliansen. Kameraet skjulte en bombe. De to var aldeles ikke fra belgisk fjernsyn, men utsendte fra terrorgruppa Al Qaida. Drapet på Massoud nådde snart en hel verden. Men vi som beskjeftiger oss med utenriksnyheter, trodde det dreide seg om en form for hevndrap. Massoud hadde mange farlige fiender.

I virkeligheten var likvideringen startskuddet for noe langt større. Ved å drepe Massoud, fjernet man også mannen som ville være i stand til å organisere en farlig allianse sammen med USA i det hevnangrepet alle skjønte ville komme etter 11. september, 2001.

To dager etter drapet, fløy først ett passasjerfly, så ett til, inn i World Trade Center nederst på Manhattan. Enda et kapret fly styrtet inn i det amerikanske militære hovedkvarteret Pentagon, og et siste krasjlandet på et jorde i Pennsylvania, uten og nå sitt egentlige mål. Det var den dagen da amerikanske fly med amerikanske borgere, ble brukt som missiler mot mål på amerikansk jord. Det var den dagen menneskene falt ned fra himmelen for å unnslippe et helvete. I snart 11 år har det påfølgende krigen vart.

Bilen jeg sitter i, blir flere ganger vinket inn til siden av godt væpnede afghanske politifolk. Nye, forsterkede kontrollposter er satt opp i forbindelse med årsdagen for Massouds død. De som hatet ham, ønsker helt sikkert å ramme. Et par timer etter at jeg har passert området for de internasjonale styrkenes hovedkvarter lørdag morgen, smeller en bombe. Flere blir drept. Også barn. Enda flere skadd. Hvorfor politifolkene ved kontrollpostene sjekker en mann med vestlig utseende i stedet for de som ser lokale ut, virker lite logisk. Det er neppe slike som jeg, som sprenger bomber i Afghanistan. Kanskje er de også opptatt av å vise at de har kontroll. I alle fall litt kontroll.

Denne krigen går mot en slags slutt. I løpet av måneden vil de norske styrkene være ute av Faryab-provinsen i nord, og afghanerne tar over sikkerhetsansvaret. Etter hvert følger flere provinser, før afghanerne i løpet av 2014 skal ha tatt full kontroll over sikkerheten i eget land. Hvorvidt de klarer oppgaven gjenstår å se. Det er mange grunner til å tvile.

Grønt lys for morderen i Damaskus

(Kairo)     Har Russland og Kina nå gitt grønt lys for Bashar al Assad, slik at hans styrker kan fortsette nedslaktingen av sitt eget folk? Eller er bildet litt mer komplisert? Det som er sikkert, er at myndighetene i Damaskus, nå ikke føler det samme internasjonale presset som om FNs sikkerhetsråd hadde klart å vedta en resolusjon som støttet Den arabiske ligas fredsforslag for Syria. Og det er jo fint for Assad. Forslaget innebærer nemlig at han må gi fra seg makten. Nå fortsetter han å isolere seg selv og regimet fra resten av verden. Og han fortsetter nedslaktingen av sitt eget folk.

Mens massakrene fortsetter i Syria, blir det internasjonale samfunnet tvunget til å se på. Ingen har så langt vist vilje til å gå til krig for å fjerne diktatoren i Damaskus. Han som arvet jobben fra sin far. Og nå har vist all verden at han ikke står tilbake for farens brutalitet. Men fortsetter dette, vil flere land etter hvert være villige til i alle fall å bevæpne de syriske opprørerne.

Utenriksminister Hillary Clinton er rasende. Det er også hennes norske kollega, Jonas Gahr Støre. USAs FN-ambassadør sier hun er forferdet og kvalm over Russlands veto. Russlands FN-ambassadør minner om at FN-resolusjoner alene ikke er veien til fred og lykke, og at det finnes alternative diplomatiske kanaler. Samtidig er det viktig å huske på at Moskva har et godt forhold til Damaskus. Tretti milliarder kroner bruker syrerne på russiske våpen hvert år. Og, som under den kalde krigen, kappes Russland og USA fortsatt om innflytelse i regionen. Moskva ser ut til å ville spille solo.

Foreløpig beskyttes Assad av Russland og Kina. Men det er ikke sikkert det vil vare lenge. Tirsdag reiser Russlands utenriksminister Sergey Lavrov til Damaskus. Han vil forsøke å snakke Assad til vett. Kanskje lykkes russerne med sitt solodiplomati. Men hvor mange må dø mens eksperimentet pågår? Hadde ikke Assad fått den moralske støtten han nå  føler å ha ha fått fra Russland og Kina, kan det hende at han hadde trukket seg, gått av, eller rømt landet.

For hvis Assad har lært noe av revolusjonene som herjet denne regionen den siste tiden, vet han at tiden nærmer seg. At det går mot slutten. Og han bør forstå at slutten kan bli en blodig affære for ham selv. Bashar al Assad bør sette seg ned og se litt på TV-bildene av Egypts tidligere president som ligger på sykeseng i et bur i hjørnet av rettssalen. Han bør studere TV-bildene av Gadaffis siste minutter i live, og Saddam Husseins siste fall i galgen i Bagdad. Og han bør tenke på med hvilket voldsomt hat syrerne vil behandle ham, om drapene fortsetter.

Manglende evne til selvkritikk

BøKa2

George W. Bush: Decision Points. Sydney: Virgin Books, 2010. Engelsk, 497 sider.

(Abu Dhabi) Dette er Førtitres egen beretning fra sine år som Verdens mektigste mann. En bok nærmest blottet for selvkritikk. At George W. har et stort behov for å pynte på sitt ettermæle, er forståelig. Men at han ikke evner å se sine åpenbare feil i ettertid, er nærmest skremmende. Spesielt gjelder dette avgjørelsen om å gå til krig mot Irak. En avgjørelse basert på elendig etterretning og løgn. Det er viktig å huske på at Irak-krigen var en av de viktigste, om ikke den viktigste årsaken til at amerikanerne og deres allierte mistet taket på Afghanistan. George W. konkluderte med at Saddam Hussein hadde noe å skjule (masseødeleggelsesvåpen), fordi Saddam nektet å gi fra seg makta. At en mann med så enkle resoneringer, kan sitte med så mye makt, er vel ikke så bra.

George W. Bush er en av historiens mest latterliggjorte presidenter. Han bidro mye selv. Også det skriver han om. Og han har noen gode poenger når det gjelder medias gjennomført ønske om å mistolke. Som da han landet på hangarskipet USS Abraham Lincoln våren 2003, og holdt en tale til verden under et banner med teksten «Mission Accomplished». Banneret visste han ikke noe om. Og det var visstnok hengt opp som en hilsen til soldatene på hangarskipet. Det var de som var ferdige med oppdraget. Nå bør Verdens mektigste mann omgi seg med medierådgivere som klarer å korrigere den slags. Men dette viser hvordan vi, journalistene, var ute etter ham – alltid. For vi var det. Ofte med svært god grunn.

Noe av det mest interessante er hvordan USAs 43. president evner å spå en demokratisk utvikling i Midtøsten, med utgangspunkt i kommende endringer i Egypt. Han mener en bølge av demokrati vil skylle over Midtøsten som konsekvens av de demokratiske endringene i Irak. Han har i alle fall delvis rett.

I sluttordet skryter Bush av at han kommer fra en familie med gode litterære tradisjoner. Datteren, foreldrene – ja selv foreldrenes hunder har forfattet bestselgere. Det gjør ikke Bush til en god forfatter. Boka er ikke spesielt godt skrevet. Den hopper innom mange temaer, uten å gå godt nok i dybden. Og, som jeg var inne på, den lider av x-presidentens manglende evne til selvkritikk. Men viktig er den. Ført i pennen av mannen som ledet verden inn i to store kriger like etter årtusenskiftet.

Utenriksministerens bekjennelser

.142

Jonas Gahr Støre: Å gjøre en forskjell. Refleksjoner fra en norsk utenriksminister. Oslo: Cappelen Damm, 2008. 342 sider.

I mange land vi liker å strekke oss etter, er det vanlig at politikere på høyt nivå deler sine tanker med velgerne ved å skrive bøker – mens de fortsatt sitter i viktige posisjoner. I Norge er det større tradisjon for politikerne å skrive det hele ned når de er ferdige – når de ikke lenger påvirker eller utformer politikken. Memoarer kan være både hyggelige og interessante å lese, men det blir fort kjedelig. Derfor synes jeg Støres bok er både riktig og viktig. Jeg vil heller vite hva han tenker om norsk utenrikspolitikk mens han har hovedoppgaven med å utforme denne, enn om ti år – når han trolig ikke lenger har det ansvaret.

Støres bok levner liten tvil om hvilke områder han vil fortsette å prioritere som minister. Boken starter og slutter med nordområdene. Og det er nettopp nordområdene utenriksministeren har vist og sagt han vil prioritere. Han forklarer hvorfor våre nærområder og tenkte konflikter rundt grenser og ressurser i nord, bør være prioriterte oppgaver innen norsk utenrikspolitikk. I boka tar han også leseren med på en rekke reiser rundt i verden – til Afghanistan, Midtøsten og Afrika. Inntrykket av at Støre er en klok mann, forsterkes gjennom den kunnskapen han viser gjennom teksten. Det er en god bok hvor utenriksministeren deler av sine tanker, hvor han tar leseren med på en rekke reiser og innom en rekke temaer. Han stopper ikke så lenge opp ved hvert tema at det blir kjedelig. Men det betyr også at det til tider kan bli litt for overfladisk – iallefall for oss som vil ha mer.

En god og viktig bok. Anbefales!

Bok om Russland (og om ytringsfrihet)

Anna Politkovskaja: Putins Russland

Anna Politkovskaja: Putins Russland, Cappelen 2005 (Originaltittel: Putin’s Russia, Harvill Press, London, 2004) 352 sider.

I denne boka tegner Politkovskaja et bilde av et gjennomkorrupt Russland. Et land hvor korrupsjonen strekker seg helt fra den enkelte bodhandler på markedet til toppen av det politiske systemet. Hun gir president Vladimir Putin skylda for at korrupsjonen får lov å fortsette. Boka beskriver korrupsjon i Forsvaret, ved domstolene, hos gateselgere og forretningsfolk.

Med denne boka skaffet Politkovskaja seg utvilsomt svært mange, mektige og farlige fiender. Trolig var det derfor hun ble myrdet utenfor sin egen leilighet i Moskva høsten 2006. Drapet skjedde på Putins bursdag, 7. oktober. Kanskje var drapet en hilsen til presidenten Politkovskaja kritiserte? En bok som ikke bare handler om korrupsjon, men om en modig journalists vilje til å trosse farer og advarsler, og til å følge sitt kall.

Bok om Tsjetsjenia: En reise i helvete

image17

Anna Politkovskaja: En reise i Helvete. Pax Forlag, Oslo 2006.152 sider. (Originaltittel: Voyage en enfer – journal de Tchetechenie, Editions Robert Laffont, Paris 2000).

7. oktober 2006 ble russiske Anna Politkovskaja drept utenfor sin egen leilighet i Moskva Hun ble skutt med flere kuler på kloss hold. Det er all grunn til å tro at det er hennes arbeid som journalist og forfatter som er bakgrunnen for drapet. Politkovskaja skaffet seg mange fiender med sine mange kritiske artikler om Tsjetsjenia-krigen i avisen Novaya Gazeta. Til tross for utallige trusler og flere drapsforsøk fortsatte hun å skrive om det hun kalte Russlands «skitne krig».

En reise i helvete er en samling reportasjer basert på Politkovskajas reiser til Tsjetsjenia i 1999 og 2000. Reportasjene beskriver det helvete sivilbfolkningen gjennomgår i krigen. De beskriver også de håpløse forholdene for russiske soldater som er utkommandert til å kjempe en krig i Kaukasus. Hun hudfletter også russiske kolleger, som hun beskylder for ikke å drive skikkelig journalistikk i Tsjetsjenia.