Nyhetene

Kategori arkiv - Palestina

Alle konflikters mor

4 25. februar 2012

(Vestbredden)   Hva skjer hvis du tar med et par palestinere inn i en jødisk bosetting på den israelsk-okkuperte Vestbredden, får en kokk til å diske opp et måltid av en annen verden, og ber fiendene sette seg rundt samme bord og nyte maten? Vel, vi prøvde. Kokken bak måltidet, Tom Victor Gausdal, vet at god mat gjør folk vennligere stilt. Og jeg, jeg vet at er det noe Tom Victor har greie på, så er det god mat og hva et godt måltid gjør med folk.

R-TILBORDS1-EP25-G015293#1

I første del av TV serien Til bords med fienden, oppsøker vi alle konflikters mor – Midtøstenkonflikten mellom Israel og palestinerne. Ikke for å løse konflikten. Det ligger langt over oss. Men for å gå konflikten nærmere etter i sømmene, og for å se om det er grunn til håp.

Som seer får du være med på vår reise. På jakt etter gode råvarer til et måltid i et av verdens mest urolige og farlige områder. Underveis får du vite ting om Midtøsten du trolig ikke visste. Du får innblikk i hvordan det er å jobbe som utsendt korrespondent i farlige områder. Du vil få vite noe du sikkert ikke ante om mat. Og du vil få se og føle på den spenningen alle føler når de oppholder seg i et område der neste drap og terrorbombe aldri er langt unna.

I første episode kjører vi rett inn i en skuddveksling i Jerusalem. Vi opplever hvordan panikken brer seg i Hebron da en gruppe jøder går gjennom den palestinske byen beskyttet av godt væpnede soldater. Stemningen er tett og amper.

Og, vi tar altså med oss noen palestinere inn i en ulovlig jødisk bosetting. For å se hva som skjer hvis disse fiendene gjennom flere tusen år setter seg ned og deler et måltid.

Du skal få være med på denne reisen inn i en verden du har hørt mye om før. Men denne gangen vil du oppdage helt nye sider ved Midtøstenkonflikten. Kokken vil få føle på kroppen hvordan det er å havne i en skuddveksling, og jeg blir servert et fantastisk måltid.

Bon Appetit!

PREMIERE  TV 2 SØNDAG 26. februar klokka 2145

-Jeg så et lite barn dø i dag.

12 23. februar 2012

Jeg vet ikke hvor jeg så henne første gang. Men det var før hun mistet det venstre øyet i et granatangrep på Sri Lanka i 2001. Siden var det nettopp den svarte lappen og det manglende øyet, som ble hennes kjennemerke. Som gjorde at hun stakk seg tydelig ut i mengden av journalister. Men, det var hennes mot som skilte henne ut blant kolleger – og som gjorde henne til en av de aller største.  Den sorte lappen minnet oss andre om at hun var en journalist av et eget kaliber. En som ikke lot seg stanse – heller ikke av en granat. Helt til i går.

Journalisten Marie Colvin (1956-2012)

Onsdag ble den amerikanske journalisten Marie Colvin (56) og den franske fotografen Remi Ochlik (28) drept i det som etter alt å dømme var et artilleriangrep gjennomført av syriske regjeringsstyrker mot byen Homs. Tre andre journalister ble skadet. Colvin og Ochlik trosset syriske myndigheters forbud, og tok seg ulovlig inn til byen der sivilbefolkningens voldsomme lidelser måtte rapporteres.

Det er selvfølgelig Syrias lidende sivilbefolkningen som først og fremst fortjener oppmerksomhet. Og det var nettopp derfor Colvin og Ochlik utsatte seg selv for livsfare. For å fortelle verden om overgrepene. For kanskje å bidra til at det internasjonale samfunnet på et eller annet tidspunkt vil forsøke å stanse borgerkrigen i Syria.

Colvin har i en årrekke dekket Midtøsten for britiske Sunday Times. Jeg var så heldig å bli introdusert til henne av vår felles venn, barmannen Ibrahim i Jerusalem for mange år siden. Han som driver vannhullet på det legendariske hotellet American Colony, og som kjenner alle journalister med fartstid i regionen. Siden utvekslet Colvin og jeg ved enkelte anledninger noen ord om sikkerhet i områder vi møttes. Om hvor det var forholdsvis trygt å dra. Om hvor det var mulig å jobbe. Om hvilke gater det var lurt å unngå – eller i alle fall være mer forsiktig. I Bagdad under krigen, under det palestinske opprøret, i bomberegnet i Libanon, eller i Gaza. Og sist under den egyptiske revolusjonen i Kairo i fjor vår.  

I en telefonrapport ringt inn til sine oppdragsgivere fra Syria dagen før hun døde, fortalte Marie Colvin om et lite barn. Et av krigens offere. En telefonrapport som siden er spilt av på radio- og TV-stasjoner verden over. –Jeg så et lite barn dø i dag, fortalte hun, mens skuddene hørtes i bakgrunnen. Det skulle bli hennes siste rapport.

(Foto: The Sunday Times)

Abbas’ håpløse omvei om FN

25 24. september 2011
Kategori: Israel, Norge, Palestina, usa

Palestinernes president Mahmoud Abbas har gitt seg ut på en håpløs ferd. Og det vet han. Abbas kunne like gjerne gått rett til Israel, og bedt pent om lov til å erklære egen stat i de israelsk-okkuperte områdene. For det har lenge vært åpenbart for alle som følger med, at USAs president Barack Obama ikke vil anerkjenne palestinernes rett til egen stat, hvis Israel ikke samtykket.

Dermed klarte Abbas å ydmyke Obama ganske kraftig ved å levere inn en søknad om fullt FN-medlemskap. Barack Obama startet sin presidentperiode med å strekke ut en hånd til den arabiske verden. Under det som senere vil bli husket som Kairo-talen, understreket Obama nødvendigheten av å løse konflikten mellom Israel og palestinerne. Da, og gjentatte ganger senere, har han sagt (i likhet med sine forgjengere George W. Bush og Bill Clinton) at palestinerne må få sin egen stat. At han er for en tostatsløsning.

Men for palestinerne (og araberne) blir dette tomme ord, når han nå viser seg å være den som velter muligheten for palestinerne til å få full anerkjennelse i FN. USA har som kjent vetorett i verdensorganisasjonen, og akter å bruke denne, selv om over to tredeler av FNs medlemstater støtter palestinernes søknad. USA gjør dette fordi den sittende israelske regjeringen ikke ønsker en tostatsløsning. Israel ønsker ikke en fredsløsning som innebærer at Israel opphever okkupasjonen av den palestinske Vestbredden. Fordi det betyr at en halv million ulovlige bosettere (ja de er alle ulovlige iht internasjonal lov) da må pakke snippesken og reise ut. (evt bli palestinske borgere – men dette er vel neppe en opsjon).

Amerikanerne klappet ikke for den palestinske presidenten da han talte til FNs hovedforsamling fredag. Forlegne, ble de sittende, i likhet med sine israelske venner. Dette ser verden. Dette ser araberne som det siste året har forsøkt eller klart å velte sine regimer. De som har fått, og fortsatt håper på, hjelp og støtte fra USA. Nå lurer mange av dem på hvor de egentlig har amerikanerne. Om amerikanerne og Vesten er de nye arabiske regimenes allierte eller ikke.

Barack Obama ønsket åpenbart ikke å bli stilt i skvis av Abbas. I Washington mumles det nå om stans av amerikansk bistand til palestinerne som en passe straff for den palestinske presidentens frekkhet. Men Obama hadde ikke noe valg, så lenge gjenvalg for fire nye år står øverst på prioriteringslisten. Hadde han trosset Israel og støttet palestinernes krav, ville mektige lobbygrupper i USA knust drømmen om gjenvalg. Kristne og jødiske grupper med mye makt og penger.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre var tydelig da han fredag kommenterte det politiske spillet i FN til TV 2. Dette gjør Obama av innenrikspolitiske grunner. Fordi han nå står foran en kamp om gjenvalg.

Jeg traff den palestinske presidenten et par dager før terroren rammet Norge i sommer. Da fortalte han meg at palestinerne nå var klare til å danne en stat. At de ønsket internasjonal anerkjennelse, og var klare til å forhandle om de endelige grensene med Israel. At en statsdannelse er mulig, støttes av Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet og av FN. At grensene ikke er helt avklart ennå, bør i følge palestinerne ikke forhindre et FN-medlemskap. Heller ikke Israels grenser var avklarte da den ferske staten søkte om fullt FN medlemskap i 1949.

Israels statsminister, Benjamin Netanyahu, sa fra FNs talerstol fredag, at han vil ha fredssamtaler med palestinerne. At hans dør står åpen for President Abbas. I sommer sa Abbas til meg at han også vil ha fred. Men at samtaler er umulig så lenge Israel fortsetter bygging av ulovlige bosettinger på palestinsk land. I likhet med sin amerikanske kollega, har også president Abbas indrepolitiske forhold å ta hensyn til. Setter Abbas seg ned i forhandlinger med Netanyahu nå, er han politisk død.

Jeg har fulgt den politiske prosessen mellom Israel og palestinerne tett siden jeg først bosatte meg i regionen i 1992. Det har vært som en evigvarende berg-og-dal-banetur der du først trekkes høyt, høyt opp (Oslo-avtalen i 1993), og så slippes ut for verdens lengste nedoverbakke. Slik vet jeg at mange av de som lever i denne konflikten også føler det.

En tostatsløsning er eneste løsning på sikt. Det er de fleste enige om. Israel ønsker da heller ikke å annektere de palestinske områdene. Det ville gi den demografiske balansen i den jødiske staten kraftig slagside. Å kaste palestinerne ut av Vestbredden er heller ikke en opsjon. Svært mange israelere er også for en tostatsløsning, og forbanner de mange bosetterne som gjør en fredsløsning stadig fjernere. Men de er også opptatt av sikkerhet. De ønsker å leve i fred med sine palestinske naboer. Uten frykt for palestinske raketter.

Det blir spennende å se hvordan palestinerne reagerer nå. Abbas har sagt at han ønsker en ikkevoldslinje. Men muligheten er absolutt til stede for at frustrasjonen fører til vold. Historien viser at det er etter voldelige opprør, palestinerne får internasjonal støtte i kampen mot Israel.

Dropp konvoien. Ingen krise på Gazastripen.

7 21. juni 2011
Kategori: Israel, Norge, Palestina

(Tromsø) Det er ingen humanitær krise på Gazastripen. Derfor er det ikke noe poeng for aksjonister å seile med nødhjelp til Gaza. Det mener den norske regjeringen. Rettere sagt, det mener deler av den norske regjeringen. For mens statssekretær i Utenriksdepartementet, Espen Barth Eide, kommer med de oppsiktsvekkende påstandene i et intervju med TV 2, er parlamentarisk leder i regjeringspartiet SV av en annen oppfatning.

Bård Vegar Solhjell sier at han er glad for at en internasjonal konvoi med nødhjelp i løpet av den neste uka setter kurs mot Gazastripen. Han liker dette, fordi det vil bidra til å sette søkelys på hvordan palestinerne lider, og på Israels fire år lange blokade av det palestinske området. Barth Eide derimot sier at han «ikke ser nødvendigheten av dette tiltaket,» som han kaller det. «Det er ingen humanitær krise.» Slik beskriver han situasjonen. Da jeg spør han om han har vært på Gazastripen, er svaret nei. Nå skal det legges til at utenriksdepartementet får sine rapporter fra diplomater i regionen. Men noen ganger kan man snakke med større tyngde om man har inngående kjennskap til situasjonen. Å reise til området er en flott måte å tilegne seg kunnskap på. Det virker for journalister.

«Det at det ikke er en humanitær krise er det reneste sludder.» Det sier en av de som skal være med konvoien til Gaza, partiet Rødts Torstein Dahle. «Det er stor fattigdom, det er feilernæring og de lever i en ruinhaug uten fremtidshåp,» fortsetter han. Også Norsk Folkehjelp omtaler situasjonen som en humanitær krise.

De har for så vidt rett alle sammen. Når Espen Barth Eide hevder at det ikke er en humanitær krise på Gazastripen, er det riktig. Like riktig som at norske soldater ikke deltar i en krig i Afghanistan, men kun driver med krigslignende handlinger, som statsministeren sa til meg da vi var på reise sammen i det krigsherjede – unnskyld konfliktherjede – landet i fjor. Det er ikke krig i Afghanistan fordi krig formelt ikke er erklært mellom to stater. Det er ingen humanitær krise på Gazastripen fordi folk ikke sulter i hjel. Det er ikke som i Sudan.

Det er FN som har satt kriteriene for hva som er en humanitær krise. Den kan måles i antall gram mel og desiliter med drikkevann som er tilgjengelig for en befolkning. Israel ba FN om råd da de opprettet blokaden av Gaza. FN svarte villig vekk hva minstekravene var, slik at Israel ikke kan beskyldes for å sulte i hjel palestinerne.

Palestinerne får nok mel og vann til å overleve. Men for et liv. Alle som reiser rundt i det overbefolkede området ser at livet har lite godt å by på. Økonomien ligger i ruiner – det gjør også flere boligområder. En FN-rapport fra forrige uke viser at halvparten av den arbeidsføre delen av befolkningen er uten arbeid.

Borgerkrig og jevnlige palestinske angrep mot Israel har i høyeste grad bidratt til at situasjonen er ille. Men det kan være at Gazas befolkning hadde vært langt mer attraktive naboer for israelerne om økonomien hadde blomstret. Det kan ikke være tvil om at blokaden gir næring fundamentalisme.

De får ikke spise nudler på Gazastripen. Nudler er en av varegruppene Israel ikke vil slippe inn til palestinerne. Man klarer seg fint uten nudler. Men det ligger en åpenbar politikk i å holde unna mange varer for å hindre at økonomien tar seg opp. Sement er heller ikke tillatt. Det gjør det vanskelig å gjenoppbygge hus som blir bombet av Israel. Årsaken er at kjemiske bestanddeler i sement også kan brukes til å lage raketter. Av samme grunn er heller ikke gjødsel tillatt.

Aksjonistene som seiler mot Gaza, vet at de vil bli stanset. I fjor ble flere drept da det oppstod kamper mellom israelske soldater og voldelige aksjonister. I år hevder aksjonistene at de har lagt seg på en ikke-vold-strategi. Torstein Dahle sier at de ikke har til hensikt å la sympatien tilfalle israelerne. Meningen er å sette fokus på den elendige situasjonen palestinerne på Gazastripen lever i. Men det synes den norske regjeringen er unødvendig.

Assad reddet av Israel?

6 6. juni 2011
Kategori: Israel, Palestina, Syria

(Tel Aviv) Apache kamphelikopter med raketter flyr langs stranden i begge retninger. Mot Gaza og mot Libanon. Av og til i grupper på tre og fire. Fra tid til annen kommer ett eller to Blackhawk helikopter. Det har vært uvanlig mye aktivitet i luftrommet over Israels største by i dag. Hvorfor vet jeg ikke. Det kan være øvelse, forberedelser eller angrep. Det går aldri lang tid mellom hver gang jeg minnes på at jeg er i et land i krig, når jeg er i Israel.

Søndag var det en lenge varslet konflikt på grensa mellom Syria og israelskokkuperte Golan. Vi visste at demonstranter trolig ville forsøke å ta seg over grensegjerdet. Den israelske hæren var langt bedre forberedt enn under forrige demonstrasjon for noen uker siden. Demonstrantene ville markere årsdagen for starten på krigen mellom Israel og landets arabiske naboer i 1967. En seks dager lang krig som resulterte i at Israel okkuperte Gaza og Vestbredden. Under forrige grensetrøbbel sist måned, klarte flere demonstranter å komme seg gjennom sperringene. En demonstrant fra Syria, med velutviklet sans for PR-stunt, tok like godt en taxi til Jaffa (tidligere arabisk by – i dag en bydel i Tel Aviv). Der lot han seg intervjue av en rekke journalister, før han ble tatt hånd om, og kastet ut av Israel. Hjemme i Syria ble han mottatt som helt.

Israel har rett til å forsvare sine grenser, selv om grensene ikke aksepteres av alle. Men å forsvare sine grenser, betyr ikke at man er nødt til å skyte folk som forsøker å krysse ulovlig. Søndagens demonstranter gikk langt i å provosere. Jeg har vært i kontakt med en talsmann for den israelske hæren. Han hevder at demonstrantene kastet brannbomber mot de israelske grensevaktene. Disse brannbombene skal igjen ha forårsaket branner som utløste miner på syrisk side av grensen. Ifølge den israelske hæren var det disse detonasjonene som forårsaket dødsfallene blant demonstrantene på Golan søndag. Syriske myndigheter melder om at 23 demonstranter ble drept. Den israelske hæren innrømmer å ha skutt mot demonstranter, men talsmannen hevder at det ble skutt mot bena på de som var i ferd med å ta seg over grensen. Det er selvfølgelig ikke utenkelig at flere av demonstrantene ble skutt og drept av israelske soldater.

Syriske soldater skal ifølge både israelske styrker og FN-observatører på Golan ikke ha gjort noe for å stanse demonstrantene. For Syrias president Bashar al Assad, kan syrere skutt av israelske soldater, være et kjærkomment avbrekk i det som har blitt rutine i Syria de siste månedene. Nemlig at folket blir skutt av sine egne soldater. At de syriske soldatene, som ellers ikke viser nåde mot demonstranter, plutselig var handlingslammet når demonstrantene gikk mot det israelske grensegjerdet, tyder på at dette er politisk styrt.

Assad er desperat. Det har han vist med all tydelighet. Hans råskap for å tviholde på makten synes ikke å ha noen grenser. Regimets motstandere myrdes nå daglig. Han er sin far opp av dage. Alt som kan trekke oppmerksomheten vekk fra regimets brutale fremferd, må oppfattes som positivt. En ytre fiende hjelper på.

Når det er sagt, er det nok slik at israelske myndigheter synes det er ganske komfortabelt med diktatoren Assad ved roret. Så lenge han sitter med makten, vet israelerne hvilken fiende de har å forholde seg til. Alternativet kan vise seg å bli langt farligere for Israel.

Osloavtalen – alle havarerte fredsprosessers mor

2 1. juni 2011

Saidbok

Edward W. Said: The End of the peace Process. Oslo and After. London: Ganta, 2000. Engelsk, 418 sider.

(Jerusalem) Edward Said forstod at palestinerne kan gi opp håpet om å få tilbake landområdene de krever. Han forstod at det ikke er håp om en fredsavtale med Israel som likestiller en eventuell palestinsk stat med den israelske. Det betyr kanskje at han var mer realist enn pessimist. Men den nå avdøde amerikanske litteraturviteren mente ikke at palestinerne skulle gi opp kampen mot israelsk okkupasjon av palestinsk land. Han mente at en fredsavtale ikke burde stå i veien for en videre frigjøringskamp så lenge avtalen ikke ga palestinerne full frihet.

Edward Said foraktet etterhvert de palestinske selvstyremyndighetene med Yassir Arafat i spissen stadig sterkere. Han beskyldte Arafat & co for å svikte det palestinske folket ved å komme med for mange innrømmelser i forholdet til israelerne. For palestinerne står amerikaneren fortsatt igjen som en viktig internasjonal røst. Saids bøker om den israelsk-palestinske konflikten selger. Ett av Edwards Saids høyeste ønsker var at hans palestinske brødre skulle slå seg sammen med israelske meningsfeller, mens det fortsatt var noen igjen av dem. Han ville at disse to gruppene sammen skulle kjempe for en tostatsløsning som kunne sikre en fredelig fremtid.

Denne boken inneholder en rekke kommentarer og artikler publisert i arabiske, amerikanske og europeiske aviser og tidsskrift. Det er i all hovedsak en rekke angrep på en fredsprosess Said med rette ikke trodde på – Osloprosessen.

Det udelelige Jerusalem

4 25. mai 2011
Kategori: Israel, Palestina, usa

(Jerusalem) Jeg sitter i skyggen av et oliventre i hagen på det som har vært mitt hjem når jeg har besøkt Jerusalem gjennom de siste 18-19 årene. Vakre American Colony Hotell. Jeg diskuterer Benjamin Netanyahus siste tale med noen palestinere. Det blir ikke fred, sier en av dem.

Nei det blir nok ikke det. I alle fall ikke med det første. Fra American Colony er det bare et par hundre meter til det som utgjorde grensen mellom Israel og Jordan før 1967. Den fysiske grensen er visket vekk, men du kjenner at du krysser den. Hotellet mitt ligger i Øst-Jerusalem. Altså den israelskokkuperte delen av byen. En minaret bak hekken ved svømmebassenget, minner alle gjester om hvor i byen de er, når det kalles til bønn flere ganger daglig. Et kvartal bortenfor ligger en synagoge. I gatene rundt hotellet, er det for det meste arabere. Palestinere. På den andre siden av den utviskede grensen er det stort sett jøder. De ortodokse jødenes nabolag er ikke mer enn fem minutters spasertur unna.

Her i den arabiske delen av byen, er det flere israelske bygninger. Politiet har sitt hovedkvarter her. Det er israelsk universitet, jødiskeide hotellet og en del jødiske bolighus. Men for det meste bor det palestinere her. Hvis vi ser bort fra de massive israelske bosettingene som er bygget i utkanten av byen og skviser det okkuperte arabiske Jerusalem mellom bosettinger og den delen av byen som har tilhørt Israel siden 1948.

Palestinerne vil ha Øst-Jerusalem. (Jada. Det er også de som vil ha hele byen og staten Israel, men jeg snakker om realistene – de som fortsatt har håp). De vil at den arabiske delen av byen skal tilhøre et fremtidig Palestina. Det er flere vanskelige spørsmål som må løses før en fredsavtale ligger på bordet. Det vet vi. Men når Benjamin Netanyahu til stående applaus fra begge kammer i den amerikanske Kongressen, nekter å forhandle om Jerusalem. Ja da blir det ingen forhandlinger. For uten sterkt amerikansk press, er det ingen grunn til å tro at Netanyahu vil la seg tvinge til forhandlingsbordet. Og når senatorene og representantene i Kongressen applauderer den israelske statsministeren så voldsomt som de gjorde torsdag, er det liten grunn til å tro at Obama-administrasjonen tør presse Israel særlig hardt. Til det er de jødiske og kristenkonservative lobbykreftene i Washington for mektige, og tiden til mulig gjenvalg for Obama for kort.

Når Netanyahu sier at det ikke blir forhandlinger om denne vakre byen jeg er så heldig å oppholde meg i fra tid til annen, så gir han egentlig ikke den palestinske ledelsen noe valg. President Abbas har ikke mandat fra sitt folk til å forhandle frem en fredsavtale med Israel hvis ikke også spørsmålet om Jerusalems status ligger på bordet. Den palestinske presidenten må også regne med at muslimske ledere verden over snur ryggen til ham, hvis han ikke gjør krav på det som regnes som muslimenes tredje helligste by.

I alle spørsmålene som skal diskuteres, må begge sider komme med kompromisser for å få til en avtale. Også Jerusalem-spørsmålet. Hvis ikke blir det ingen avtale.

Palestinerne ser ut til å ville gjøre alvor av trusselen overfor Israel om å be FN støtte vedtaket som deklarerer en palestinsk stat i september. Palestinernes vennekrets er stadig økende. De får helt sikkert støtte fra mange medlemsland. Men ikke fra det aller viktigste. Det ene landet som kunne presset Israel til kompromisser – USA. I det som ser ut til å være et forsøk fra President Barack Obama på å rette opp den siste ukas dårlige stemning mellom ham selv og Netanyahu, sa Obama i London i dag at FN ikke kommer til å gi palestinerne en stat. En slik statsdannelse må komme som følge av en avtale med Israel.

Det er viktig å huske på at Israel ikke annekterte Vestbredden etter okkupasjonen i 1967. Det ville i så fall gitt Israel et helt annet ansvar for den palestinske befolkningen. Alle skjønner at å gjøre israelere av alle palestinerne, gjør det umulig å opprettholde den nødvendige demografiske balansen i den jødiske staten. Og palestinerne forsvinner ikke – i alle fall ikke de fleste av dem. Det er også noe israelske ledere, inkludert Netanyahu, for lengst har tatt inn over seg. Men det virker ikke som det er han som kommer til å ta ansvaret med å rydde opp i det som er en helt uholdbar situasjon for begge parter.

Det er iferd med å mørkne i Den hellige byen. Fra minareten ved bassenget kalles det til døgnets nest siste bønn. Også her oppe i høyden har sommertemperaturene meldt seg. I går åpnet uteserveringen i hotellets hage. Der skal jeg spise i kveld. I denne vakre byen som alle vil ha.

Midtøsten: Lett press fra Obama

3 20. mai 2011

(Jerusalem) Her i nabolaget var det mange som så og lyttet til Barack Obamas store Midtøstentale torsdag kveld. Mens palestinere og israelere kanskje ikke hadde store håp om forløsende ord, var det mange arabere i nabolandene som lyttet spent.

For Den arabiske våren, som Obama kaller den, er langt fra over. Barack Obama fikk virkelig brukt sitt yndlingsord – Change – endring. Det har vært en vår der den ene arabiske diktatoren etter den andre har blitt satt under enormt press. Men fortsatt sitter de fleste av dem med makten.

Gaddafi biter seg fast, og nekter å gi seg. Norske og allierte jagerfly har ikke klart å bombe ham fra makten. Og viljen til ytterligere militær bistand til opprørerne er begrenset. Obama understreket at de nye regimene vil få økonomiske fordeler. Gammel gjeld vil slettes, og nye fordelaktige lån blir gitt. USA ønsker med det å påvirke den videre utviklingen i land som forhåpentligvis står foran positive reformer.

Obama gjorde det klart at Syrias brutale diktator, Bashar al Assad, enten må bli snill gutt, eller gi fra seg makten. Men uten å komme med militære trusler. Kanskje var det oppildnet av Obamas uttalte støtte, at syriske demonstranter tok til gatene i flere byer i dag, fredag. De ble møtt av soldatenes dødelige kuler.

Det er paradoksalt at USA og flere vestlige land lenge har foretrukket stabiliteten al Assad og Egypts tidligere diktator, Hosni Mubarak, ga. Vi visste hvem de var. Vi kjente disse to tyrannene. Alternativet kan være langt mindre å foretrekke. Det er ingen hemmelighet at verken Vesten eller Israel ønsker en demokratisk utvikling som slipper islamister til på lederplass. Slik som under det forrige palestinske valget – der Hamas vant (2006).

De siste seks månedene har vist oss at undertrykkelse ikke nytter, sa Obama. Han ga internett og satellitt-TV mye av ansvaret for at araberne nå krever demokratiske endringer.

Til Israels stabukk av en statsminister, Benjamin Netanyahu, kom Obama med klar melding, bare timer før den israelske lederen ankom Det hvite hus. Obama krever at Israel bruker grensene fra 1967 som grunnlag for en fredsavtale med palestinerne. Det betyr at man kan forhandle om grensene ved de aller største jødiske bosettingene, men at Vestbredden i all hovedsak må bli en del av en fremtidig selvstendig palestinsk stat.

Netanyahu kommenterte talen raskt. Han gjorde det klart at Israels sikkerhet vil værer truet hvis grensene fra ’67 blir de gjeldende. Han var også tydelig på at Israel vil ha et militært nærvær i Jordandalen. Altså skvist mellom et fremtidig Palestina og Jordan. Netanyahus politiske motstandere antyder at en fredsavtale med palestinerne, kanskje er den beste veien å gå hvis målet er sikkerhet for Israels innbyggere.

Ingenting å tape – annet enn livet

2 9. mai 2011

BøKer 001

Suad Amiry: Nothing to Lose but Your Life. An 18-hour Journey with Murad. Doha, Qatar: Bloomsbury, 2010. Engelsk, 162 sider.

Suad Amiry er den palestinske kvinnen og arkitekten som ble kjent for sitt anstrengte forhold til sin egen svigermor og Israels tidligere statsminister Ariel Sharon. Boka Sharon and my Mother-in-Law (2006) ble en bestselger. Fordi hun ikke bare beskriver okkupasjonens tragiske sider. Hun tar tak i det idiotiske og komiske.

Nothing to Lose but Your Life, er riktignok ikke like god som debuten. Men også her er det Amirys evne til å se galskapen i tragedien som gjør boka særdeles leservennlig. Amirys nysgjerrighet overfor palestinske menn som våger liv og lemmer for å komme seg ulovlig på arbeid i Israel, får henne til å ble med på en av de hasardiøse reisene. Hun blir med noen unge menn fra Ramallah på Vestbredden til den israelske byen Petah Tikwa. Det blir en 18 timer lang reise gjennom militære kontrollposter, rundt separasjonsmuren og over åkerlapper. Til sammenligning bruker jeg (som kan bevege meg fritt mellom Israel og de okkuperte områdene) ca. 45 minutter på den samme reisen. Palestinerne lokkes til Israel av muligheten til lønnet arbeid (som det er heller lite av på den israelskokkuperte Vestbredden). I Israel utgjør de ulovlige pendlerne billig arbeidskraft. Problemet er at de risikerer å bli fengslet eller skutt på vei til jobb.

For Amiry blir dette også en reise mot byen hennes familie opprinnelig kommer fra, men ikke får bo i – Jaffa.

I skyggen av nyhetene

12 17. mars 2011
Kategori: Israel, Palestina

(Okkupert Jerusalem) Israels statsminister, Benjamin Netanyahu, utnytter katastrofen i Japan til fulle. Groteskt? Kanskje. I alle fall kynisk. Siden deler av Japan ble skylt på havet, har jeg oppholdt meg i Midtøsten. Som journalist er det interessant å se hvordan den israelske regjeringen til fulle utnytter at verdens øyne er rettet i en annen retning.

Tidligere denne uka, bestemte den israelske regjeringen seg for å utvide ulovlige bosettinger på den israelsk-okkuperte Vestbredden. (Ja jeg vet at Israel forsøker å skille mellom lovlige og ulovlige bosettinger. Men ihht internasjonale konvensjoner er alle de israelske bosettingene ulovlige). 400 nye hjem for jøder skal bygges på palestinsk jord. Uten at palestinerne som eier området får noen form for kompensasjon. De jages enkelt og greit vekk av denne konfliktens utvilsomt sterkeste part. Rått og brutalt.

Hadde det ikke vært for at en av verdens sterkeste økonomier bokstavelig talt er synkende, ville Verdenssamfunnets fordømmelse (USA unntatt) av Israel nådd førstesider verden over.

Vi vet nå at palestinerne etter alt å dømme vil gjennomføre en statsdannelse etter sommeren. Det kan sette fart i forhandlingene om endelige grenser mellom Israel og Palestina. Så, i tiden før det skjer, ønsker den sittende israelske regjeringen å tilrane seg mest mulig land. Land som jødiske fundamentalister mener å vite at de har fått av Gud. Intet mindre. At fundamentalistene har inntatt regjeringskontorene under Netanyahus regjeringstid, er ingen hemmelighet.

Denne uka har jeg hatt gleden av å sitte sammen med bosettere og okkuperte palestinere. Samtidig. Vi har spist og snakket sammen. Det er gledelig å melde at det finnes krefter på begge sider som mest av alt ønsker fred. Bosettere som er innstilt på å gi fra seg landet de har stjålet, eller rett og slett bli boende i en palestinsk stat. Palestinere som er så realistiske at de forstår at jødene ikke vil forsvinne fra de israelsk-okkuperte områdene og en fremtidig palestinsk stat. Det er håp, men Netanyahu gjør lite for å legge forholdene til rette for dialog. Heller ikke USA ivrer veldig. Obama og Clinton (Hillary) er forsiktige med hvilke tær de trår på.

Det har skjedd andre ting her denne uka. En jødisk familie på fem ble brutalt massakrert. Bosettere. Som alltid når slikt skjer, er vi mange som lurer på hvorfor bosetterne tar sjansen på å slå seg ned på stjålet mark. Vi vet ikke at palestinere står bak drapene, men det er ingen god grunn til å tro noe annet. Det yngste offeret var bare noen måneder gammelt. I Israel har sinnet vært merkbart. Massakren i bosettingen har gjort det enklere for Benjamin Netanyahu å gjennomføre politiske trekk som heller ikke faller i god smak hos den israelske opinionen. Trekk han er nødt til å foreta for å klare å holde sammen en særdeles skjør koalisjon. Nå skal det legges til at Netanyahu denne uka slo sin egen rekord – og er Israels mest upopulære statsminister gjennom tidene. Altså handler han ikke med velsignelse fra israelere flest. Jeg har nemlig en fornemmelse av at israelere flest vil ha fred. Men i mangel av ressurser nok, har jeg ikke belegg for dette. Det er altså bare noe jeg tror.

Idf1

Foto: IDF/Israelske forsvarsstyrker

Onsdag ble et skip lastet med våpen og ammunisjon oppbrakt av den israelske marinen. Ifølge myndighetene var raketter og granater på vei fra Iran, via Syria, til Gaza. Det kan godt stemme. Palestinerne på Gazastripen ønsker fortsetter sin kamp mot Israel. Og i likhet med sivilbefolkningen i israelske byer nær grensa til Gaza, blir Gazas sivilbefolkning jevnlig bombardert av sine fiender.

Idf2

Foto: IDF/Israelske forsvarsstyrker

Som du skjønner – verden er som før – også etter jordskjelvet som rammet Japan.

reklame