Category Archives: Palestina

Hvorfor dreper de journalister?

 

En gang midt på natta ble en rakett skutt ut fra et fly eller kamphelikopter. Eller var det kanskje en granat fra en av de israelske båtene der ute i det mørke havet? Den traff i alle fall – med et voldsomt smell – en liten åpen plass mellom tre hoteller, 200 meter fra Gazas strandlinje. Den traff med dødelig presisjon. Eller – det vil si – den traff akkurat der den skulle, sannsynligvis i håp om at liv ikke ville gå tapt. Men uten garantier. For den israelske bomben var svært nøyaktig. Tidspunktet godt kalkulert med liten risiko for å lemleste eller ta livet av en utenlandsk journalist.

Dette var i november, under det foreløpige siste større slaget mellom Israel og palestinerne. De tre hotellene huset en større kontingent av internasjonale pressefolk som israelerne hadde funnet verdige til å slippe over grensa til Gaza. Under forrige større slag, vinteren 2008/2009, ble vi lenge nektet adgang til krigen. Israel ville ikke ha vitner, men hevdet det var av hensyn til vår egen sikkerhet. Kritikken mot Israel var voldsom. Denne gangen slapp de oss altså inn, men ikke uten å gjøre det aldeles ubehagelig for oss. Journalister ble angrepet av Israel på Gazastripen i november.

Eksplosjonen slo inn det som var av glassruter på hotellrommet mitt. Et hjørnerom ut mot nedslaget. En terrassedør av massivt tre ble blåst inn over fotenden av sengen. Jeg var heldigvis ikke i senga da det smalt, fordi jeg var opptatt med å bli bombet et annet sted i byen, hvor jeg hadde søkt ly for natten. Da jeg kom tilbake til hotellet neste dag, tittet jeg bort på glassplintene som hadde boret seg ned i madrassen. Eksplosjonen hadde kommet plutselig (dvs så plutselig eksplosjoner kom den natten – det ble bombet mye). Hadde jeg vært i seng, hadde jeg neppe klart å kaste meg i dekning inn på det vindusløse badet før jeg hadde blitt perforert av glass og fått en dør slengt over beina.

De skjøt på en tom flekk. Mellom tre hoteller fulle av journalister. Selvfølgelig for å skremme. De vet hvor de skyter, israelerne. De har ganske flinke soldater. Kolleger som oppholdt seg på hotellene rundt, har fortalt at eksplosjonen kom plutselig – uten at palestinske grupper hadde skutt raketter opp fra den åpne plassen mellom hotellene i forkant. Da kunne man i det minste ha kommet seg i dekning, og forstått behovet for å bombe akkurat der. For ordens skyld; man hører at palestinske raketter blir skutt ut fra Gaza – tro meg. Når den lyden er i umiddelbar nærhet stiger pulsen raskt i frykt for hva som kommer tilbake om noen få minutter.

Mens hotellet mitt ble ødelagt, satt jeg i bygningen som huser nyhetsbyrået AP og TV kanalen Al Jazeera, og plastret et par småkutt som følge av at israelerne like før hadde jevnet deler av nabolaget med jorda. Jeg var redd, men i ettertid lykkelig over at jeg aldri torde ta meg alene hjem til hotellet etter siste live den kvelden.

Dagen før ble bygningen som huser blant annet det franske nyhetsbyrået AFP bombet. Angivelig fordi Hamasfolk var kommet for å bli intervjuet av journalister. Riktignok hadde israelerne advart oss mot å oppholde oss i nærheten av de militante. Men det er nå en del av jobben å snakke med dem. Er det greit å bombe mediehus som får besøk av fienden?

To journalister tilhørende Hamas sin egen TV-kanal ble likvidert på vei fra en pressekonferanse på Shifa sykehuset i Gaza by. Er journalister legitime mål når de oppfattes som en del av fiendens propaganda-apparat? Ville det vært akseptabelt om palestinere angrep israelske journalister som jobber for medier som støtter statsminister Banjamin Netanyahus politikk?

Hvor mange journalister blir drept i år?

(Paris, Frankrike)   156 kolleger døde mens de var på jobb i 2012. Journalister og mediearbeidere som for det meste jobber i verdens farligste områder. De aller fleste av disse ble drept. Det er mange. Og etter flere års nedgang, er det det høyeste tallet på fem år.

Syria var det farligste landet å jobbe i som journalist i 2012. Her mistet 33 kolleger livet. Blant de mest omtalte journalistdrapene, var drapet på den amerikanske journalisten Marie Colvin og den franske fotografen Remi Ochlik. De ble drept under bombing av den syriske byen Homs, 22. februar.

Det nest høyeste tapstallet var i Somalia. Der ble 18 drept. Det høyeste antallet noen gang registrert i Somalia. Videre følger Nigeria med 12 drepte. Sju av dem ble drept i et bombeangrep. Mexico med 11, og Pakistan med 10.

Flere av journalistene er kolleger jeg har møtt på oppdrag ute i verden gjennom de siste 20 årene.

Selv har jeg vært tett på kamper og terror i Afghanistan, Libanon og Palestina i året som gikk. Mest skremmende var det under den israelske bombingen av Gaza i november, og da vi ble beskutt mens vi kjørte gjennom den nord-libanesiske byen Tripoli, på vei til den syriske grensa i august. I Gaza ble det gjort store skader på tre av ”presse-hotellene,” og to bygninger som huser internasjonale journalister ble bombet. Vi var åtte journalister som kjørte sammen inn i Tripoli, Libanon. Av åtte ble to skutt av væpnet milits som støtter det syriske regimet.

Det er som vanlig lokale journalister i konfliktsoner, som er mest utsatt. Vi besøkende kommer som alltid bedre ut på statistikken.

Mange medieorganisasjoner jobber for å bedre sikkerheten til sine medarbeidere. I TV 2 har vi de siste ti årene hatt en policy som går ut på at kun trent personell sendes til konfliktområder. Treningen består av kursing i førstehjelp, og hvordan man skal ta seg frem og oppføre seg i farlige områder. Instruktører er hentet inn fra Norge og Storbritannia i dette arbeidet.

Tallene over er samlet inn av INSI (International News Safety Institute), IFJ (International Federation of Journalists), og IPI (International Press Institute).

 

 

 

Siste natt i Gaza?

(Gaza) Jeg la meg ned på en madrass under en kontorpult litt over 01, og etter siste rapportering til TV 2 Nyhetskanalen. Alle planer om å komme meg de tre kilometerne med bil til hotellet var skrinlagt. Jeg hadde uansett ikke noe valg. Ikke en bil å se i gatene, med unntak av en og annen ambulanse. Ingen ville ha fraktet meg tilbake. Jeg ville heller ikke være passasjer i Gazas eneste bevegelige mål. Eller eneste fotgjenger i millionbyen for den saks skyld. Det har vært en kveld med usedvanlig mye farlig aktivitet i nabolaget. Gjentatte bombetokt med israelske jagerfly og kamphelikoptere. Skyting med artilleri og stridsvogngranater. Voldsomme angrep fra kanonbåter.

Jeg sovnet, og bråvåknet etter ett minutt eller to av det jeg tror var en drøm om en bombe. Eller, var det en drøm? Sjekket telefonen og klokka, lukket øynene, sovnet igjen. Noen minutter. Kanskje. Med den første eksplosjonen kom glassbitene regnende over meg. Den påfølgende eksplosjonen sekundet senere, blåste lufta ut av meg. Jeg rakk så vidt å fylle lungene med luft, krøke meg sammen og legge armene beskyttende rundt hodet før den tredje eksplosjonen, raskt etterfulgt av ytterligere to.

Glassplinter, murbiter og trepinner fløy somprosjektiler gjennom rommet. Det stanset, ble helt stille noen sekunder før jeg hørte det første skriket fra et rom i nærheten. Så flere som ropte. En som skrek ut sine forbannelser på arabisk. Jeg dro til meg den skuddsikre vesten og famlet etter hjelm og sko i det mørklagte rommet. Nødagregatet slo inn og blotla en brutal virkelighet. Kolleger kom løpende fra tilligende kontorer hos Associated Press i 12. etasje i Jala Tower midt i Gaza By. Kolleger fra nabolokalene til Al Jazeera kom løpende ut i trappegangen som skiller oss.

Tynne striper av blod på gulvet etter de som hadde løpt barbeint i glasset. En kollega deiset ned i det flislagte gulvet, og ble støttet bort til en stol før noen kom med et glass vann. Jeg måtte ringe, uten helt å vite hvor. Måtte snakke med noen. Fortelle at jeg har det bra, selv om ingen visste hva som hadde skjedd. Jeg ringte TV 2s nattevakt i Bergen, og ba ham varsle noen, før jeg tok kontakt med nærmeste sjef. «Jeg har det bra. Ingen grunn til bekymring». Selvfølgelig bekymrer en slik melding. Jeg ringte og vekket Mads Gilbert. Trengte å snakke litt til. For å si at jeg hadde det bra. Åtte kvartaler unna hadde han følt trykket av eksplosjonene.

Mine palestinske kolleger bor her i Gaza. Jeg kommer stort sett når jeg vil, og drar igjen når jeg ikke vil være her mer. De er stuck i elendigheten. Med familier spredd over hele byen. Nyhetene spres raskt her i Gaza. Det ringte. Ektefeller, mødre og fedre. Har dere det bra? Hva har skjedd? Er dere i sikkerhet?

Telefonsamtalene stilnet. Vi var alene med våre skrekkopplevelser i 12. etasje, i det som trolig er byens høyeste bygning. Etasjene under er fyllt med leiligheter. Voksne og barn som strømmet gråtende ut i trappegangen. Jeg får som dem lyst til å komme meg i sikkerhet. Men hvor er det? Her er ingen steder å gå. Ingen steder å kjøre. Ingen steder å flykte vekk fra bombene. Hvor er det mindre farlig enn akkurat her nå? Ingen har svaret.

Slik har de det – palestinerne. Dette skrekkscenariet gjennomlever de alle før eller senere. Fiendens voldsomme bombardement knuser ikke bare bygninger og våpen. Det ødelegger liv. Fysisk og psykisk.

Her putter foreldre sovetabletter i kveldsmaten til barna. I Gaza legges barna til sengs med øreklokker. For å beskytte mot de skadene som rammer flest. Traumene. Redselen. Terroren.

Dette er krigens virkelighet. En virkelighet så brutal, at når en voksen mann så vidt har smakt på den, sitter han rystet tilbake. Mens det nå kalles til morgenbønn fra minaretene som fortsatt ikke er skutt i filler, sitter jeg her i 12. etasje og håper at dette var siste natt med bombing i Gaza. At partene tar til en eller annen form for vett og stanser infernoet.

Israel vil stanse krigen

(Jerusalem) Det er lørdag ettermiddag, og sabbaten går mot slutten. På stranden i Tel Aviv er det ganske mange mennesker. Været er uvanlig bra til å være i siste halvdel av november. Men det er overraskende at så mange har tatt turen til stranden, når det nå pågår en krig i nabolaget.

Sirenene går. For mange kommer minnene fra den første gulfkrigen tilbake (1991). Den gang Saddam Hussein sendte sine raketter mot Israel som hevn for amerikansk-ledede angrep mot Irak. Andre har minner fra 1973-krigen (i Israel kalt Yom Kippur-krigen), da Israel ble utsatt for et koordinert angrep fra sine naboer.

Folk løper i dekning. En iransk-produsert rakett skutt opp fra Gaza, kommer susende inn mot Israels største by. Et særdeles effektivt rakettskjold slår den i stykker før den rekker å gjøre store skader.

I luftrommet over Gaza summer de israelske dronene kontinuerlig. Med jevne mellomrom kommer israelske jagerfly inn over det palestinske området, og slipper sin dødbringende last.

Begge sider skyter mot sivile. En israelsk general jeg snakket med i kveld, sier at Hamas og andre palestinske grupper opererer fra sivile områder. At sivile brukes som skjold. Sivile blir drept på Gazastripen. Slik går det når man bomber verdens tettest befolkede område. Det er ingen steder å operere militært på Gaza uten at fienden kan beskylde deg for å bruke sivile som skjold. Beliggenheten til Israels militære hovedkvarter er verdt å merke seg i en slik debatt. Der det ligger mellom boligblokker og forretninger midt i Tel Aviv. Israelerne bruker altså sin egen sivilbefolkning som skjold, skal vi følge generalens logikk.

I noen dager har de skutt mot hverandre nå – palestinerne og israelerne. Som alltid er det palestinerne som lider de største tapene. Vestlige medier, inkludert norske, omtaler de israelske angrepene som svar på lang tid med jevnlige rakettangrep fra Gaza. For å snu det hele på hodet, kan man like riktig hevde at de palestinske rakettangrepene er svar på tiår med okkupasjon og blokade. Det viktigste er likevel ikke hvem som har mest skyld i at konflikten nok en gang er trappet opp til et uakseptabelt nivå. Det viktigste er at det stanser. Stanser før enda flere palestinske barn blir drept. Før flere liv går tapt på begge sider.

Generalen jeg snakket med på telefon nå i kveld, sa at Israel er klare til å stanse umiddelbart. Bare Hamas stanser sine angrep først. Det er altså alt som skal til. At den andre siden stanser først.

Den samme generalen forklarte meg også hvordan israelerne først og fremst sikter seg inn på militære mål. At de vil ta ut våpenlagre og langtrekkende raketter, men at det går med sivile liv underveis. Jeg tror ham. Men, som jeg nevnte, bomber du verdens tettest befolkede område, gambler du høyt. Hamas skyter sine raketter bevisst mot sivile mål. Det har de vist gjentatte ganger. Deres mål er å ramme den israelske sivilbefolkningen, akkurat slik Israels mål er å ramme den palestinske sivilbefolkningen med sine blokader.

Man kan forstå begge sider, når man setter seg ned og snakker med dem. Men det er ingen grunn til å applaudere noen part for denne opptrappingen som uansett ikke vil få et godt utfall.

At palestinerne nå er i stand til å ramme både Jerusalem og Tel Aviv med sitt iransk-produserte skyts, er dårlig nytt for fredselskerne i regionen. Ingen israelsk regjering kan akseptere at raketter tar liv i Tel Aviv, uten å slå hardt tilbake. I alle fall hvis de ønsker å bli sittende.

Det er ganske nøyaktig 20 år siden jeg tok meg inn i denne byen første gang. Også den gang var det optimisme å spore, men pessimistene fikk som vanlig rett.

 

 

Filmen fra helvete

(Kashmir, India) Fredagsbønnen er akkurat over, og sola varmer godt selv her. Høyt oppe i fjellet. -Drive, drive, drive! roper jeg til sjåføren. Men han blir stående stille i den alt for lite trafikkerte sentrumsgaten i delstatshovedstaden Srinagar. Lite trafikk betyr gjerne trøbbel. Jeg stikker meg ut, og har pådratt meg uønsket oppmerksomhet fra noen aggressive unggutter. En av dem kommer løpende mot bilen med en knyttnevestor stein i neven. Jeg har rullet ned vinduet der jeg sitter i baksetet for å unngå en skur av glass hvis steinen skulle komme susende. Guttens ledige hånd strekker seg mot tenningsnøkkelen. Han er sint og lirer av seg noen setninger på det lokale kashmirske språket. Jeg oppfatter ordet ”Ameriki”, og forstår at alvorlig trøbbel er i gjære. –Just ask him to drive, roper jeg nå sint til tolken som sitter ved siden av meg. Forbanna fordi sjåføren bremset opp for å lytte til den unge mannens budskap. Jeg gir pokker i om en skur av steiner ødelegger bilen hans. Det kan vi ordne seinere. Jeg føler at det viktigste er å komme seg vekk.

Unggutten får aldri tak i nøkkelen. Min nasjonalitet blir forklart. Og merkelig nok ser det ut til at ordet ”presse” får steinkasteren til å besinne seg. Det er ikke overalt i verden journaliststempelet gir fri passasje. Hadde jeg vært turist derimot, hadde jeg vært langt dårligere stilt, skal jeg tro min lokale venn Faisal. Og det skal jeg jo. Sjåføren tråkker inn gassen, og vi kommer oss vekk. Vi har passert dagens andre steinkasting uten en skramme. Noen minutter med litt høyere puls, er til å leve med.

Den siste uken har stemningen vært litt ekstra amper her i den indisk-kontrollerte delen av Kashmir. Det handler tilsynelatende om en viss film. En film som har fått deler av den muslimske verden til å ta fyr. Men handler det egentlig om filmen som håner muslimenes viktigste profet, Muhammed? Nei. Den egentlige årsaken til bråket er å finne annetsteds. Akkurat slik det var da Muhammed-tegningene antente verden i 2006, påny i 2008, og en amerikansk pastors behov for å brenne en Koran i full offentlighet i fjor kostet mange mennesker livet. Her handler det egentlig om India. Unge, frustrerte menn er rasende over det de mener er Indias okkupasjon av Kashmir. Den blasfemiske filmen ga dem en unnskyldning til å gå ut i gatene og protestere. Inderne visste at protestene ville komme, og de visste at de etter hvert ville snu seg i vrede mot India og de indiske soldatene og politifolkene som forsøker å kontrollere dette vakre og omstridte landområdet ved foten av Himalaya. Derfor hadde myndighetene gått til det uvanlige skritt å stenge alle lokale telefonlinjer og internett. For å unngå at folk klarer å mobilisere. Og for å forhindre at uønskede nyheter spres raskt. Som for eksempel hvis en steinkaster blir skutt og drept av indiske styrker. Slike hendelser har satt området i brann før.

I forrige uke var jeg i Kabul da nyheten om den provoserende amerikanske filmen nådde den afghanske hovedstaden. Det var innført portforbud for alle vestlige i den krigsherjede byen i frykt for bråk etter fredagsbønnen. Fredagen passerte uten særlig trøbbel i Kabul. Men andre steder i Afghanistan ble det gjennomført angrep. Tre dager senere ble en minibuss med utlendinger sprengt i filler på vei til flyplassen. Den amerikanske filmmakeren ønsket å provosere. Det klarte han. Men han synes åpenbart det var verdt noen menneskeliv, så lenge han får hevdet sitt syn. Selv en idiot forstår at en film som beskriver Profetens sexliv, avler vold.

I 2006 fulgte jeg demonstrasjonene i Gaza. Rasende palestinere protesterte mot publiseringen av karikaturtegninger i Norge og Danmark. Den gang holdt det på å gå riktig galt for undertegnede. Trøbbel havnet jeg også i etter en ny runde med karikaturer i 2008. Da befant jeg meg i stammeområdene vest i Pakistan. Av alle ting på jakt etter intervjuobjekter fra Taliban.

Men karikaturene alene, hadde neppe hisset opp stemningen til kokepunktet. I Gaza handler raseriet egentlig om frustrasjonen over å bo i det som er verdens største og mest overbefolkede fangeleir. I Syria handler det om frustrasjon over landets blodige regime. I Egypt er det den sendrektige veien til et bedre liv etter Mubaraks fall, som setter sinnene i kok. I Irak er det frustrasjonen over årevis med amerikansk okkupasjon og borgerkrig. I Iran er det Vestens fiendestempel det handler om, og i Afghanistan mangel på sikkerhet. Og her er det altså India. Det handler alltid om noe annet. Egentlig.

Og så handler det selvfølgelig om mangel på utdanning. På manglende evne til å sette ting i sammenheng, og forstå hva filmer og tegninger egentlig er. At ikke hele den vestlige verden er avsender når en film om Profeten blir publisert. Filmen er en manns verk, og kun det. Vi andre støtter i verste fall kun denne mannens rett til å ytre det han vil. Selve filmen kan vi fortsatt ta avstand fra. Slik mange muslimer gjør.

I fjor fant en amerikansk pastor det nødvendig å brenne en Koran. Han fikk den oppmerksomheten han ville, og hans handling førte til at en rekke mennesker ble drept. Blant dem, den norske offiseren Siri Skare. Hun var i FN-bygningen i Mazar e-Sharif da en rasende mobb angrep det de oppfattet som symbolet på vestlig arroganse. Det kostet henne livet.

Det går nok over denne gangen også. Men filmen føyer seg inn i rekken av argumenter for de som innbiller seg at Vesten driver et massivt og koordinert angrep på islam. Det visste filmskaperen. Og det ansvaret slipper han ikke unna.

Hvem drepte Yassir Arafat?

Ramallah, Vestbredden, 11. november 2004. Jeg lå og sov i en seng i leiligheten TV 2 og Aftenposten leide sammen i den palestinske administrasjonsbyen. Utslitt etter dager med beinhard jobbing i forbindelse med den palestinske presidentens sviktende helse. En gang like før fem om morgenen, ringte telefonen som lå til lading på nattbordet. Jeg skjønte hvorfor. Jeg trykket inn den grønne Nokia-knappen og fikk utenriksavdelingens nattevakt i Bergen på øret. ”Arafat er død,” var meldingen. I løpet av sekunder var jeg i klærne og hamret på soveromsdørene til fotografkollega Aage Aune og Aftenpostens midtøstenkorrespondent John Hultgren. Vi kom oss bort til Muqataen et par kvartaler unna – presidentens hovedkvarter der Arafat hadde sittet under israelsk beleiring de siste to årene, før han noen dager tidligere var fraktet til Frankrike for medisinsk behandling. Der hadde de akkurat mottatt meldingen fra Paris. Unge, men erfarne soldater fra presidentens egen styrke, Styrke 17, la fra seg våpnene, tok hverandre i hendene og dannet en kjede foran porten og langs muren som omkranser det utbombede hovedkvarteret. Tårer rant nedover kinnene på de stille soldatene. Det var et sterkt møte med folk som hadde mistet sin leder og sitt forbilde. Han som i flere tiår hadde ledet an i kampen mot israelsk okkupasjon og fordrivelse av det palestinske folk. Han som hadde tillat alle mulige voldelige midler i bruk mot sionismen.

Unge gutter trillet bildekk ut i gatene, skvettet litt bensin på og kastet en fyrstikk. Mens morgensolen traff Ramallah denne novemberdagen, steg svart røyk opp mot himmelen. Etter hvert så det ut som om hele byen stod i fyr. De flammende bildekkene var et av symbolene i kampen mot israelsk okkupasjon. Nå stod de i fyr for å hylle den avdøde lederen.

I Paris tok Frankrikes president, Jaques Chirac, farvel med sin palestinske kollega tidlig om morgenen, før den palestinske presidentens kropp ble fløyet hjem til de palestinske områdene via en storslått seremoni i Kairo. Vi var rundt en million mennesker som stod i og rundt Muqataen i Ramallah da to helikoptre kom dalende ned fra himmelen. Soldatene skjøt skarpe kuler like over oss, for å få den enorme menneskemengden fra å presse frem mot det stedet der det så ut til at helikopteret ville lande. Alle ville ha et siste glimt av Abu Ammar, som var navnet palestinerne brukte på sin elskede leder. Det ble en begravelse i Intifadisk stil – hvis noe kan kalles slikt. Der skytevåpen og sorg dominerte. Men det passet. Det var slik det skulle være når en mann av Arafats historiske kaliber ble stedt til hvile. Ikke i Jerusalem, slik palestinerne ønsket, men i Ramallah. Der ligger han ennå. Men kroker er festet til hvert hjørne av sarkofagen kisten er plassert i – slik at det å frakte ham til Al Quds (arabisk for Jerusalem) ikke skal by på større problemer.

Jeg var så heldig å treffe den palestinske lederen en rekke ganger. I Gaza, på Vestbredden, i Oslo og på den amerikanske presidentens landsted, Camp David. Første gang jeg intervjuet ham, var da jeg sammen med noen få pressekolleger og daværende norske utenriksminister, Bjørn Tore Godal, fløy til Arafats eksilhjem i Tunis, for å ta ham med videre til Kairo for signering av en landavtale med israelerne. Geriljasoldatene fra PLO entret Braathens-maskinen med Kalashnikover og pistoler. Automatvåpen ble slengt i hattehyller og på ledige seter. Geriljalederen selv ankom iført sitt karakteristiske hodeplagg og med sin sølvforgylte revolver i beltet. En revolver han for øvrig dro frem i cockpiten for å vise den norske kapteinen og hans styrmann. Det ble gode TV-bilder av slik oppførsel. TV 2 hadde eneste fjernsynskamera om bord.

Hva døde han av? Aids? Kreft? Leversvikt? Ryktene var mange. Helsen hadde vært skrantende i flere år. De siste par årene var det tydelig for alle. Den israelske beleiringen og totale ydmykelsen Arafat måtte gjennom fra den andre intifadaen, det palestinske opprøret, brøt ut fire år før hans død, bidro neppe til å forbedre helsen.

Men så kom meldingen denne uken fra den arabiske TV-stasjonen Al Jazeera. Det er funnet rester av Polonium 210 på den døde mannens tannbørste, underbukse og pelshatt. Et radioaktivt stoff som er svært dødelig i store doser. Et stoff som er komplisert å administrere, og som derfor utelukker en rekke av Arafats mange fiender. I alle fall blant rivaliserende palestinske grupper.

Hvis Yassir Arafat ble drept med Polonium, er det nærliggende å mistenke Israel for å stå bak. Det ville i så fall ikke være verken første eller siste gang israelerne likviderte sine fiender med gift. Men også andre kan tenkes å stå bak. Kanskje Saudi-Arabia eller Iran? Stater som mente den palestinske lederen allerede var gått alt for langt i møte med israelske krav for opprettelse av en palestinsk stat, og fryktet at han ville gi slipp på drømmen om kontroll over Jerusalem. Eller stater som mente at egne regionale interesser eller verdensfreden ville tjene på at Yassir Arafat forsvant. Russerne har likvidert folk med Polonium før. Eller kanskje stater eller organisasjoner som ønsket å kaste mistanken på andre stater eller organisasjoner.

Men, flere spesialister på radioaktive stoffer stiller seg tvilende på at funn av Polonium beviser noe som helst. De mener at man ikke lenger ville finne så kraftige spor etter giften nå, nærmere åtte år etter presidentens død. Kanskje var det bare noen som i ettertid forsøkte å få det til å se ut som om han ble forgiftet til døde. Kanskje døde Arafat virkelig av Aids. Eller kreft. Eller leversvikt. Eller av en annen sykdom.

Alle konflikters mor

(Vestbredden)   Hva skjer hvis du tar med et par palestinere inn i en jødisk bosetting på den israelsk-okkuperte Vestbredden, får en kokk til å diske opp et måltid av en annen verden, og ber fiendene sette seg rundt samme bord og nyte maten? Vel, vi prøvde. Kokken bak måltidet, Tom Victor Gausdal, vet at god mat gjør folk vennligere stilt. Og jeg, jeg vet at er det noe Tom Victor har greie på, så er det god mat og hva et godt måltid gjør med folk.

R-TILBORDS1-EP25-G015293#1

I første del av TV serien Til bords med fienden, oppsøker vi alle konflikters mor – Midtøstenkonflikten mellom Israel og palestinerne. Ikke for å løse konflikten. Det ligger langt over oss. Men for å gå konflikten nærmere etter i sømmene, og for å se om det er grunn til håp.

Som seer får du være med på vår reise. På jakt etter gode råvarer til et måltid i et av verdens mest urolige og farlige områder. Underveis får du vite ting om Midtøsten du trolig ikke visste. Du får innblikk i hvordan det er å jobbe som utsendt korrespondent i farlige områder. Du vil få vite noe du sikkert ikke ante om mat. Og du vil få se og føle på den spenningen alle føler når de oppholder seg i et område der neste drap og terrorbombe aldri er langt unna.

I første episode kjører vi rett inn i en skuddveksling i Jerusalem. Vi opplever hvordan panikken brer seg i Hebron da en gruppe jøder går gjennom den palestinske byen beskyttet av godt væpnede soldater. Stemningen er tett og amper.

Og, vi tar altså med oss noen palestinere inn i en ulovlig jødisk bosetting. For å se hva som skjer hvis disse fiendene gjennom flere tusen år setter seg ned og deler et måltid.

Du skal få være med på denne reisen inn i en verden du har hørt mye om før. Men denne gangen vil du oppdage helt nye sider ved Midtøstenkonflikten. Kokken vil få føle på kroppen hvordan det er å havne i en skuddveksling, og jeg blir servert et fantastisk måltid.

Bon Appetit!

PREMIERE  TV 2 SØNDAG 26. februar klokka 2145

-Jeg så et lite barn dø i dag.

Jeg vet ikke hvor jeg så henne første gang. Men det var før hun mistet det venstre øyet i et granatangrep på Sri Lanka i 2001. Siden var det nettopp den svarte lappen og det manglende øyet, som ble hennes kjennemerke. Som gjorde at hun stakk seg tydelig ut i mengden av journalister. Men, det var hennes mot som skilte henne ut blant kolleger – og som gjorde henne til en av de aller største.  Den sorte lappen minnet oss andre om at hun var en journalist av et eget kaliber. En som ikke lot seg stanse – heller ikke av en granat. Helt til i går.

Journalisten Marie Colvin (1956-2012)

Onsdag ble den amerikanske journalisten Marie Colvin (56) og den franske fotografen Remi Ochlik (28) drept i det som etter alt å dømme var et artilleriangrep gjennomført av syriske regjeringsstyrker mot byen Homs. Tre andre journalister ble skadet. Colvin og Ochlik trosset syriske myndigheters forbud, og tok seg ulovlig inn til byen der sivilbefolkningens voldsomme lidelser måtte rapporteres.

Det er selvfølgelig Syrias lidende sivilbefolkningen som først og fremst fortjener oppmerksomhet. Og det var nettopp derfor Colvin og Ochlik utsatte seg selv for livsfare. For å fortelle verden om overgrepene. For kanskje å bidra til at det internasjonale samfunnet på et eller annet tidspunkt vil forsøke å stanse borgerkrigen i Syria.

Colvin har i en årrekke dekket Midtøsten for britiske Sunday Times. Jeg var så heldig å bli introdusert til henne av vår felles venn, barmannen Ibrahim i Jerusalem for mange år siden. Han som driver vannhullet på det legendariske hotellet American Colony, og som kjenner alle journalister med fartstid i regionen. Siden utvekslet Colvin og jeg ved enkelte anledninger noen ord om sikkerhet i områder vi møttes. Om hvor det var forholdsvis trygt å dra. Om hvor det var mulig å jobbe. Om hvilke gater det var lurt å unngå – eller i alle fall være mer forsiktig. I Bagdad under krigen, under det palestinske opprøret, i bomberegnet i Libanon, eller i Gaza. Og sist under den egyptiske revolusjonen i Kairo i fjor vår.  

I en telefonrapport ringt inn til sine oppdragsgivere fra Syria dagen før hun døde, fortalte Marie Colvin om et lite barn. Et av krigens offere. En telefonrapport som siden er spilt av på radio- og TV-stasjoner verden over. –Jeg så et lite barn dø i dag, fortalte hun, mens skuddene hørtes i bakgrunnen. Det skulle bli hennes siste rapport.

(Foto: The Sunday Times)

Abbas’ håpløse omvei om FN

Palestinernes president Mahmoud Abbas har gitt seg ut på en håpløs ferd. Og det vet han. Abbas kunne like gjerne gått rett til Israel, og bedt pent om lov til å erklære egen stat i de israelsk-okkuperte områdene. For det har lenge vært åpenbart for alle som følger med, at USAs president Barack Obama ikke vil anerkjenne palestinernes rett til egen stat, hvis Israel ikke samtykket.

Dermed klarte Abbas å ydmyke Obama ganske kraftig ved å levere inn en søknad om fullt FN-medlemskap. Barack Obama startet sin presidentperiode med å strekke ut en hånd til den arabiske verden. Under det som senere vil bli husket som Kairo-talen, understreket Obama nødvendigheten av å løse konflikten mellom Israel og palestinerne. Da, og gjentatte ganger senere, har han sagt (i likhet med sine forgjengere George W. Bush og Bill Clinton) at palestinerne må få sin egen stat. At han er for en tostatsløsning.

Men for palestinerne (og araberne) blir dette tomme ord, når han nå viser seg å være den som velter muligheten for palestinerne til å få full anerkjennelse i FN. USA har som kjent vetorett i verdensorganisasjonen, og akter å bruke denne, selv om over to tredeler av FNs medlemstater støtter palestinernes søknad. USA gjør dette fordi den sittende israelske regjeringen ikke ønsker en tostatsløsning. Israel ønsker ikke en fredsløsning som innebærer at Israel opphever okkupasjonen av den palestinske Vestbredden. Fordi det betyr at en halv million ulovlige bosettere (ja de er alle ulovlige iht internasjonal lov) da må pakke snippesken og reise ut. (evt bli palestinske borgere – men dette er vel neppe en opsjon).

Amerikanerne klappet ikke for den palestinske presidenten da han talte til FNs hovedforsamling fredag. Forlegne, ble de sittende, i likhet med sine israelske venner. Dette ser verden. Dette ser araberne som det siste året har forsøkt eller klart å velte sine regimer. De som har fått, og fortsatt håper på, hjelp og støtte fra USA. Nå lurer mange av dem på hvor de egentlig har amerikanerne. Om amerikanerne og Vesten er de nye arabiske regimenes allierte eller ikke.

Barack Obama ønsket åpenbart ikke å bli stilt i skvis av Abbas. I Washington mumles det nå om stans av amerikansk bistand til palestinerne som en passe straff for den palestinske presidentens frekkhet. Men Obama hadde ikke noe valg, så lenge gjenvalg for fire nye år står øverst på prioriteringslisten. Hadde han trosset Israel og støttet palestinernes krav, ville mektige lobbygrupper i USA knust drømmen om gjenvalg. Kristne og jødiske grupper med mye makt og penger.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre var tydelig da han fredag kommenterte det politiske spillet i FN til TV 2. Dette gjør Obama av innenrikspolitiske grunner. Fordi han nå står foran en kamp om gjenvalg.

Jeg traff den palestinske presidenten et par dager før terroren rammet Norge i sommer. Da fortalte han meg at palestinerne nå var klare til å danne en stat. At de ønsket internasjonal anerkjennelse, og var klare til å forhandle om de endelige grensene med Israel. At en statsdannelse er mulig, støttes av Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet og av FN. At grensene ikke er helt avklart ennå, bør i følge palestinerne ikke forhindre et FN-medlemskap. Heller ikke Israels grenser var avklarte da den ferske staten søkte om fullt FN medlemskap i 1949.

Israels statsminister, Benjamin Netanyahu, sa fra FNs talerstol fredag, at han vil ha fredssamtaler med palestinerne. At hans dør står åpen for President Abbas. I sommer sa Abbas til meg at han også vil ha fred. Men at samtaler er umulig så lenge Israel fortsetter bygging av ulovlige bosettinger på palestinsk land. I likhet med sin amerikanske kollega, har også president Abbas indrepolitiske forhold å ta hensyn til. Setter Abbas seg ned i forhandlinger med Netanyahu nå, er han politisk død.

Jeg har fulgt den politiske prosessen mellom Israel og palestinerne tett siden jeg først bosatte meg i regionen i 1992. Det har vært som en evigvarende berg-og-dal-banetur der du først trekkes høyt, høyt opp (Oslo-avtalen i 1993), og så slippes ut for verdens lengste nedoverbakke. Slik vet jeg at mange av de som lever i denne konflikten også føler det.

En tostatsløsning er eneste løsning på sikt. Det er de fleste enige om. Israel ønsker da heller ikke å annektere de palestinske områdene. Det ville gi den demografiske balansen i den jødiske staten kraftig slagside. Å kaste palestinerne ut av Vestbredden er heller ikke en opsjon. Svært mange israelere er også for en tostatsløsning, og forbanner de mange bosetterne som gjør en fredsløsning stadig fjernere. Men de er også opptatt av sikkerhet. De ønsker å leve i fred med sine palestinske naboer. Uten frykt for palestinske raketter.

Det blir spennende å se hvordan palestinerne reagerer nå. Abbas har sagt at han ønsker en ikkevoldslinje. Men muligheten er absolutt til stede for at frustrasjonen fører til vold. Historien viser at det er etter voldelige opprør, palestinerne får internasjonal støtte i kampen mot Israel.

Dropp konvoien. Ingen krise på Gazastripen.

(Tromsø) Det er ingen humanitær krise på Gazastripen. Derfor er det ikke noe poeng for aksjonister å seile med nødhjelp til Gaza. Det mener den norske regjeringen. Rettere sagt, det mener deler av den norske regjeringen. For mens statssekretær i Utenriksdepartementet, Espen Barth Eide, kommer med de oppsiktsvekkende påstandene i et intervju med TV 2, er parlamentarisk leder i regjeringspartiet SV av en annen oppfatning.

Bård Vegar Solhjell sier at han er glad for at en internasjonal konvoi med nødhjelp i løpet av den neste uka setter kurs mot Gazastripen. Han liker dette, fordi det vil bidra til å sette søkelys på hvordan palestinerne lider, og på Israels fire år lange blokade av det palestinske området. Barth Eide derimot sier at han «ikke ser nødvendigheten av dette tiltaket,» som han kaller det. «Det er ingen humanitær krise.» Slik beskriver han situasjonen. Da jeg spør han om han har vært på Gazastripen, er svaret nei. Nå skal det legges til at utenriksdepartementet får sine rapporter fra diplomater i regionen. Men noen ganger kan man snakke med større tyngde om man har inngående kjennskap til situasjonen. Å reise til området er en flott måte å tilegne seg kunnskap på. Det virker for journalister.

«Det at det ikke er en humanitær krise er det reneste sludder.» Det sier en av de som skal være med konvoien til Gaza, partiet Rødts Torstein Dahle. «Det er stor fattigdom, det er feilernæring og de lever i en ruinhaug uten fremtidshåp,» fortsetter han. Også Norsk Folkehjelp omtaler situasjonen som en humanitær krise.

De har for så vidt rett alle sammen. Når Espen Barth Eide hevder at det ikke er en humanitær krise på Gazastripen, er det riktig. Like riktig som at norske soldater ikke deltar i en krig i Afghanistan, men kun driver med krigslignende handlinger, som statsministeren sa til meg da vi var på reise sammen i det krigsherjede – unnskyld konfliktherjede – landet i fjor. Det er ikke krig i Afghanistan fordi krig formelt ikke er erklært mellom to stater. Det er ingen humanitær krise på Gazastripen fordi folk ikke sulter i hjel. Det er ikke som i Sudan.

Det er FN som har satt kriteriene for hva som er en humanitær krise. Den kan måles i antall gram mel og desiliter med drikkevann som er tilgjengelig for en befolkning. Israel ba FN om råd da de opprettet blokaden av Gaza. FN svarte villig vekk hva minstekravene var, slik at Israel ikke kan beskyldes for å sulte i hjel palestinerne.

Palestinerne får nok mel og vann til å overleve. Men for et liv. Alle som reiser rundt i det overbefolkede området ser at livet har lite godt å by på. Økonomien ligger i ruiner – det gjør også flere boligområder. En FN-rapport fra forrige uke viser at halvparten av den arbeidsføre delen av befolkningen er uten arbeid.

Borgerkrig og jevnlige palestinske angrep mot Israel har i høyeste grad bidratt til at situasjonen er ille. Men det kan være at Gazas befolkning hadde vært langt mer attraktive naboer for israelerne om økonomien hadde blomstret. Det kan ikke være tvil om at blokaden gir næring fundamentalisme.

De får ikke spise nudler på Gazastripen. Nudler er en av varegruppene Israel ikke vil slippe inn til palestinerne. Man klarer seg fint uten nudler. Men det ligger en åpenbar politikk i å holde unna mange varer for å hindre at økonomien tar seg opp. Sement er heller ikke tillatt. Det gjør det vanskelig å gjenoppbygge hus som blir bombet av Israel. Årsaken er at kjemiske bestanddeler i sement også kan brukes til å lage raketter. Av samme grunn er heller ikke gjødsel tillatt.

Aksjonistene som seiler mot Gaza, vet at de vil bli stanset. I fjor ble flere drept da det oppstod kamper mellom israelske soldater og voldelige aksjonister. I år hevder aksjonistene at de har lagt seg på en ikke-vold-strategi. Torstein Dahle sier at de ikke har til hensikt å la sympatien tilfalle israelerne. Meningen er å sette fokus på den elendige situasjonen palestinerne på Gazastripen lever i. Men det synes den norske regjeringen er unødvendig.