Afghanistans president Hamid Karzai gratulerer statsminister Jens Stoltenberg med den norske nasjonaldagen 17. mai 2010. Foto: Fredrik.
Her laster du ned TV 2 serien Krigens pris – historien om Norge i Afghanistan.
Sigurd Falkenberg Mikkelsen: Før flommen. En reise i Talibans skygge. Oslo: Cappelen Damm, 2011. 279 sider.
Sigurd vil til Afghanistan. I stedet for korteste og sikreste rute, tar han leseren med på en litterær reise fra Karachi, gjennom store deler av Pakistan og inn i en stadig farligere sone mot grensen til nabolandet. Turen avbrytes som følge av lykkelige omstendigheter, og en uforserbar grense. Men han gjenopptar reisen. Med stadige historiske og litterære referanser til Sigurds velfylte litteraturliste, blir dette noe langt mer enn en ordinær reiseskildring. Og så skriver han bra. Dette er god litteratur.
Teksten består av lavmælte betraktninger og funderinger over detaljer i landskapet han reiser gjennom. Som leser synes jeg det er ekstra spennende å gjenoppdage gamle trakter gjennom Sigurds penn. Han hviler, stanser opp og ser, der nyhetsjournalisten normalt jager videre. Det er en egenskap mange av oss kolleger kan misunne ham. De fleste av oss mangler den tålmodigheten som trengs. Slik får Sigurd de andre historiene.
(Bangkok) I går ble den franske journalisten Giles Jacquier drept av en granat I den syriske byen Homs. TV-journalisten var på en guidet tur med syriske myndigheter dad et smalt. Flere andre journalister ble skadet i granatangrepet. Det er ikke klart hvem som står bak. Syriske myndigheter skylder på terrorister, men det er ingen grunn til å ta Assad-regimets ord for god fisk. Derfra kommer det daglig løgn.
Det ble en blodig start på det nye året for journalister på jobb i urosoner. Fjoråret var et særdeles blodig år for oss som har valgt reiser til litt mindre trivelige plasser som yrke. I følge The International News Safety Institute (INSI), ble 124 journalister og medieansatte drept på jobb i 2011. Det er en økning på 27 fra året før.
Den arabiske våren, har kostet mange av mine kolleger livet. 23 journalister og medieansatte ble drept under opptøyene i Midtøsten og Nord-Afrika i fjor. Jeg dekket selv opptøyene i Egypt, Bahrain og Libya. Det er ingen tvil om at det var nære på noen ganger. Bare i Libya, ble ti journalister drept.
Men det var ikke bare den arabiske våren som kostet journalister livet. I 40 land ble journalister drept. -Dødstallene minner oss om med hvor stor risiko mange journalister utsettes for mens de forsøker å kaste et sannhetens lys over de mørkeste områder, sier Rodney Pinder, gammel kollega og leder for INSI.
Undertegnede sammen med fotograf Aage Aune under filmingen av dokumentarserien Krigens pris i Afghanistan i 2011.
Et av de groveste eksemplene på hvordan pressefolk utsettes for målrettede angrep, var i Syria. Den syriske kameramannen Ferzat Jarban ble funnet drept 20. november i fjor. Øynene hans var fjernet. Han ble sist sett i live da han ble arrestert av syriske sikkerhetsstyrker.
Vi som var på jobb under den egyptiske revolusjonen i Kairo, opplevde hvordan Mubarak-regimets støttespillere truet oss på livet. Ved flere anledninger opplevde jeg å måtte flykte unna mobben – noen av dem væpnet med slagvåpen og sverd.
De tre dødeligste landene i verden, var Pakistan, Mexico og Irak. Ikke uventet. Ingen av disse landene setter pressefriheten særlig høyt, og ingen av landene har kontroll over intern sikkerhet. I Pakistan og Irak er det væpende opprørsgrupper som utgjør de største truslene. I Pakistan er det heller ingen tvil om at også myndighetene motarbeider journalister.
I Mexico er det landets narkotrafikk til USA som koster journalister livet. Det er forbundet med livsfare å forsøke å dekke narkokartellene journalistisk. Og det er nettopp forsøk på å avdekke kriminalitet og korrupsjon i eget land, som koster flest journalister livet.
Totalt er 1600 journalister drept siden INSI startet denne oversikten i 1996. De siste årene er det krigene i Irak og Afghanistan, som har kostet flest kolleger livet.
Siden USAs ambassader i Kenya og Tanzania ble bombet i 1998, har de ønsket ham død. I det vi nærmer oss 10-års-dagen for angrepet på World Trade Center i New York, kommer meldingen om at verdens mest ettersøkte mann er drept. Det var på høy tid. For de har forsøkt lenge og voldsomt.
Dette var selvfølgelig en melding USAs tidligere president George W. Bush ønsket han kunne formidlet til amerikanerne. Mens han var president. Det ble hans etterfølger, Obama, som fikk gleden av å bringe det glade budskap til det amerikanske folk.
11. september 2001 la jeg ut på en fantastisk og veldig slitsom reise. Den reisen er fortsatt ikke over. Mitt oppdrag var å forsøke å forstå hva som hadde skjedd. Hvorfor USA ble utsatt for et angrep så avskyelig at det overgikk de mest grusomme fantasier. Jeg reiste til Pakistan. Der møtte jeg Bin Ladens støttespillere. Jeg reiste videre for å treffe de første amerikanske soldatene som deltok i angrepet på Al Qaida og Taliban i Afghanistan. Og har siden tilbrakt uker og måneder sammen med soldater på jakt etter verdens mest ettersøkte mann. Jeg har vondt for å tro at noen enkeltstående hendelse, så til de grader vil påvirke mitt videre yrkesliv, som angrepet på USA 11. september 2001.
I USA feires Bin Ladens død. Det tok lang tid. 10 år og kostet milliarder av dollar. Verdens mektigste krigsmaskin mot det som hele tiden har blitt omtalt som en syk og gal mann. Hvordan klarte han å holde seg så lenge i skjul?
Ikke lenge etter at angrepene mot Afghanistan ble iverksatt høsten 2001, kom meldingene om at Bin Laden trolig hadde tatt seg over grensa til nabolandet Pakistan. Der har han kanskje vært siden. Pakistan har hele tiden forsøkt å fremstå som en alliert av USA i kampen mot terror. Men det er ingen grunn til å tvile på at den pakistanske etterretningen visste om Bin Ladens tilstedeværelse. Noen har valgt å beskytte ham. Noen høyt oppe. Det skremmer selvfølgelig USA.
I august 2010 fikk Barack Obama melding om at amerikansk etterretning var på sporet av Bin Laden. Mens verdens oppmerksomhet var rettet mot et bryllup i London sist fredag, ga den amerikanske presidenten klarsignal til å aksjonere. Amerikanske spesialstyrker gjennomførte en operasjon i den pakistanske byen Abbotabad. Under to timers kjøretur fra hovedstaden Islamabad. De skjøt og drepte verden mest ettersøkte mann. Kanskje var de nødt til å drepe ham. Kanskje var det ingen som ønsket å ta ham i live. Osama Bin Laden er mindre farlig som død.
Angrepet mot USA i 2001 utløste for første gang Natos artikkel 5. Med det var alle Nato-land, også Norge, involvert i krigen.
Er krigen over nå? Vel, det opprinnelige målet er nådd. Problemet er at målet er endret flere ganger underveis. I utgangspunktet forsøkte USA å få til en avtale med Taliban, som satt med makten i Kabul i september 2001. USA ville ha Bin Laden. Manglende samarbeidsvilje fra Taliban førte til en langt mer omfattende krig. En krig som ikke stanser i dag eller i morgen. Men som det nå kanskje er enklere å komme seg ut av.
Likevel. Det gjenstår å se om drapet på Bin Laden vil utløse nye, dødelige hevnaksjoner mot amerikanske interesser. Eller mot amerikanske eller norske soldater i Afghanistan.
Så fikk jeg aldri møte Osama Bin Laden. Jeg fikk aldri satt meg ned og intervjuet ham. Dessverre. Det ville vært ganske interessant.
George W. Bush: Decision Points. Sydney: Virgin Books, 2010. Engelsk, 497 sider.
(Abu Dhabi) Dette er Førtitres egen beretning fra sine år som Verdens mektigste mann. En bok nærmest blottet for selvkritikk. At George W. har et stort behov for å pynte på sitt ettermæle, er forståelig. Men at han ikke evner å se sine åpenbare feil i ettertid, er nærmest skremmende. Spesielt gjelder dette avgjørelsen om å gå til krig mot Irak. En avgjørelse basert på elendig etterretning og løgn. Det er viktig å huske på at Irak-krigen var en av de viktigste, om ikke den viktigste årsaken til at amerikanerne og deres allierte mistet taket på Afghanistan. George W. konkluderte med at Saddam Hussein hadde noe å skjule (masseødeleggelsesvåpen), fordi Saddam nektet å gi fra seg makta. At en mann med så enkle resoneringer, kan sitte med så mye makt, er vel ikke så bra.
George W. Bush er en av historiens mest latterliggjorte presidenter. Han bidro mye selv. Også det skriver han om. Og han har noen gode poenger når det gjelder medias gjennomført ønske om å mistolke. Som da han landet på hangarskipet USS Abraham Lincoln våren 2003, og holdt en tale til verden under et banner med teksten «Mission Accomplished». Banneret visste han ikke noe om. Og det var visstnok hengt opp som en hilsen til soldatene på hangarskipet. Det var de som var ferdige med oppdraget. Nå bør Verdens mektigste mann omgi seg med medierådgivere som klarer å korrigere den slags. Men dette viser hvordan vi, journalistene, var ute etter ham – alltid. For vi var det. Ofte med svært god grunn.
Noe av det mest interessante er hvordan USAs 43. president evner å spå en demokratisk utvikling i Midtøsten, med utgangspunkt i kommende endringer i Egypt. Han mener en bølge av demokrati vil skylle over Midtøsten som konsekvens av de demokratiske endringene i Irak. Han har i alle fall delvis rett.
I sluttordet skryter Bush av at han kommer fra en familie med gode litterære tradisjoner. Datteren, foreldrene – ja selv foreldrenes hunder har forfattet bestselgere. Det gjør ikke Bush til en god forfatter. Boka er ikke spesielt godt skrevet. Den hopper innom mange temaer, uten å gå godt nok i dybden. Og, som jeg var inne på, den lider av x-presidentens manglende evne til selvkritikk. Men viktig er den. Ført i pennen av mannen som ledet verden inn i to store kriger like etter årtusenskiftet.
(Bangkok, Thailand) 5. januar ble en 22 år gammel mann funnet drept i Baluchistan-provinsen i Pakistan. Kroppen hans var gjennomhullet av kuler. Ilyas Nazar ble trolig drept fordi han var journalist. Ilyas ble årets første offer.
I fjor ble 97 nyhetsfolk drept på jobb. Det er 36 færre en året før. Noe av årsaken er at 32 journalister ble myrdet i en enkeltstående hendelse på Fillippinene i 2009.
Av de 97 som døde, ble trolig over 80 myrdet. De aller fleste var på jobb i eget land. Pakistan peker seg ut som det aller farligste landet, med 16 drepte. Etterfulgt av Mexico og Honduras der 10 ble drept i hvert av de to landene.
Totalt er over 1600 journalister drept siden 1996. De siste årene har mange kolleger mistet livet i Irak og Afghanistan. Der er det ikke lenger så mange som dør. Rett og slett fordi vi i større grad holder oss unna, eller er svært forsiktige med å bevege oss rundt.
Erling Borgen: Fredsnasjonens hemmeligheter. Oslo: manifest, 2009. 303 sider.
Erling Borgen fremstår som en særdeles furten journalist i boka som mest av alt handler om at NRK syntes Borgen-dokumentaren «Et lite stykke Norge» var for dårlig til å sendes. I denne boka går Borgen gjennom de samme temaene som i dokumentaren. Men til tider på en ganske sleivete måte. Jeg er helt enig med Borgen i at Forsvaret til tider har og har hatt en alt for streng policy når det gjelder journalisters mulighet til innsyn i internasjonale operasjoner. Men det betyr ikke at norske soldater i utlandet er krigsforbrytere. Vi som, i motsetning til Borgen, i en årrekke har tatt oss bryet med å følge de norske soldatene på nært hold, ville nok vært i stand til å melde fra hvis det jevnlig ble begått alvorlige krigsforbrytelser på vegne av det norske folk. Mistenkeliggjøringen av norske soldater er ganske grov.
At NRK-ledelsen mente at Borgens dokumentar ikke holdt mål, får Borgen til å se rødt (for ikke å si blått). Han lager seg en konspirasjonsteori der kringkastingssjef og Høyremann John Bernander blir tillagt politiske motiver for ikke å sende Erling Borgens dokumentar. Hva om den rett og slett ikke var god nok? Jeg har sett filmen, og var ikke imponert. Jeg mener at Borgens svakhet både med filmen og denne boka, er at han ikke fokuserer sterkere på ett eller flere tema. At han ikke følger opp og dokumenterer det som bare blir antydninger. Som for eksempel at norske soldater er delaktige i krigsforbrytelser. Kraftige beskyldninger som mangler dokumentasjon.
.
Jonas Gahr Støre: Å gjøre en forskjell. Refleksjoner fra en norsk utenriksminister. Oslo: Cappelen Damm, 2008. 342 sider.
I mange land vi liker å strekke oss etter, er det vanlig at politikere på høyt nivå deler sine tanker med velgerne ved å skrive bøker – mens de fortsatt sitter i viktige posisjoner. I Norge er det større tradisjon for politikerne å skrive det hele ned når de er ferdige – når de ikke lenger påvirker eller utformer politikken. Memoarer kan være både hyggelige og interessante å lese, men det blir fort kjedelig. Derfor synes jeg Støres bok er både riktig og viktig. Jeg vil heller vite hva han tenker om norsk utenrikspolitikk mens han har hovedoppgaven med å utforme denne, enn om ti år – når han trolig ikke lenger har det ansvaret.
Støres bok levner liten tvil om hvilke områder han vil fortsette å prioritere som minister. Boken starter og slutter med nordområdene. Og det er nettopp nordområdene utenriksministeren har vist og sagt han vil prioritere. Han forklarer hvorfor våre nærområder og tenkte konflikter rundt grenser og ressurser i nord, bør være prioriterte oppgaver innen norsk utenrikspolitikk. I boka tar han også leseren med på en rekke reiser rundt i verden – til Afghanistan, Midtøsten og Afrika. Inntrykket av at Støre er en klok mann, forsterkes gjennom den kunnskapen han viser gjennom teksten. Det er en god bok hvor utenriksministeren deler av sine tanker, hvor han tar leseren med på en rekke reiser og innom en rekke temaer. Han stopper ikke så lenge opp ved hvert tema at det blir kjedelig. Men det betyr også at det til tider kan bli litt for overfladisk – iallefall for oss som vil ha mer.
En god og viktig bok. Anbefales!
Ahmed Rashid: Descent into Chaos. The United States and the Failure of Nation Building in Pakistan, Afghanistan, and Central Asia. New York: Viking, 2008. Engelsk, 484 sider.
Pakistans beste journalist? Vel, Ahmed Rashid er iallefall en av de aller ypperste i klassen. Hans bøker om Taliban og Jihad (hellig krig) har vært obligatorisk lesestoff for oss som jobber med området (Sør-Asia). I denne boka tar Rashid i hovedsak for seg hvor galt det har gått, og hvor lite som er gjort riktig siden invasjonen av Afghanistan i 2001. For, mens krigen har pågått i nabolandet, har pakistanske myndigheter mer eller mindre stilltiende akseptert at Taliban og Al Qaida flyttet seg over grensen og opprettet baser og treningsleire i Pakistan. Uten at amerikanerne har gjort mye for å stanse dette. Rashid beskriver en nasjon på kanten av stupet – Pakistan. Et land der islamismen brer om seg. Et land som kan utgjøre en langt større trussel på lang sikt enn Afghanistan under Taliban (husk at Pakistan har atomvåpen!).
Også Rashid er svært kritisk til USAs felttog i Irak. Som de fleste av oss etterhvert har forstått (inkludert den amerikanske presidenten) bidro Irak-krigen til å fjerne fokus fra krigen i Afghanistan. Det er en av grunnene til det fortsatt er krig i det asiatiske landet – snart åtte år siden invasjonen i 2001.
Kabul, mandag 14. januar 2008: Muhammed Ramadan skyter seg vei inn på Serena hotell i den afghanske hovedstaden. Den første som blir truffet av kulene fra den unge mannens Kalashnikov etter at han har stormet inn i hotell-lobbyen, er Dagbladets journalist Carsten Thomassen. Carsten dør noen timer senere. Den neste som blir skutt er Zennia Aguilan, en filippinsk fysioterapeut ansatt i luksushotellets spa-avdeling. To kuler gjennom brystet. Den unge kvinnen dør. Muhammed Ramadan fortsetter inn i spa-avdelingens herregarderobe. Der står den 45 år gamle amerikanske hjelpearbeideren Thor David Hesla foran et speil. Hesla blir også skutt, og dør trolig momentant. Muhammed Ramadan blir pågrepet noen timer senere. Våren 2008 blir han siktet, tiltalt og dømt for seks drap. Han blir dømt til døden, men venter fortsatt på at en høyere rettsinstans skal opprettholde dødsstraffen.
Oslo, torsdag 30. april 2009: Jeg møter som avtalt på Politihuset i Oslo for en samtale med to amerikanske agenter fra det føderale amerikanske politiet, FBI. De er i byen for å foreta avhør av flere av oss som var tilstede under angrepet mot Serena. Norske kolleger av de to amerikanerne viser meg inn til et avhørsrom. Jeg håndhilser på de to – en kvinne og en mann -og får beskjed om at jeg kan sette meg. I taket henger to kameraer. Et par skjulte mikrofoner kan evt ta opp samtalen. Den ene veggen er dekket av et speil. På den andre siden av speilet sitter norske politifolk og følger med. Sannsynligvis for å garantere at min rettssikkerhet ikke trues. De ber meg fortelle alt jeg husker fra angrepet. Videre forteller jeg om mine møter med Muhammed Ramadan, om hva han har sagt til meg og mitt inntrykk av ham.
FBI etterforsker drapet på Thor David Hesla. I Norge har politiet henlagt saken om drapet på Carsten Thomassen. Alt tyder på at gjerningsmannen er funnet og straffet. Amerikanerne vil vite mer. De vil vite hvem som stod bak. Den kvinnelige agenten forteller meg at hun har vært i Kabul, og sett Serena. Det kommer tydelig frem i løpet av samtalen at FBI-agentene har god kjennskap til Afghanistan, Pakistan og Taliban. De kjenner navn på Talibanledere og på steder i Pakistan jeg har besøkt. Området helt i vest, der Muhammed Ramadan vokste opp og levde før han ble drapsmann.
FBI får kopi av dokumentaren vi laget i februar i fjor. De får også kopi av nyhetsinnlag med intervjuer med Muhammed Ramadan. Men jeg nekter dem tilgang til råstoff. De spør om de kan få se TV2s upubliserte bilder og eventuelt notater jeg har fra intervjuene med Muhammed Ramadan. Norske journalister og redaktører har lang tradisjon med ikke å gi fra seg råstoff til politiet. Vi ønsker ikke å bli oppfattet som politiets forlengede arm. Samtidig er det jo åpenbart at vi allerede har publisert det som er mest interessant. Det materialet får FBI tilgang til.
For de amerikanske agentene handler ikke dette bare om å ha en sak mot mannen som skjøt Hesla, Carsten og de andre på Serena. De ønsker også å skaffe til veie bevismateriale mot bakmennene. Mot Talibanlederne som organiserte og stod bak angrepet mot Serena hotell. Talibanlederne som opererer i de lovløse områdene helt vest i Pakistan. Før eller senere får kanskje amerikanske myndigheter kloa i disse. Da vil angrepet mot hotellet i Kabul være noe av det de kan tiltales for. Og med det delaktighet i drapet på en amerikansk statsborger.
(Mer om angrepet på Serena hotell kan du lese om i boka Skuddene på Serena hotell).
![Alaa Al Aswany: On the State of Egypt. What Caused the Revolution. Edinburgh: Canondale, 2011. Engelsk, 192 sider. (Istanbul) Dette er en samling av en Egypts største forfatteres advarsler om revolusjonen som måtte komme. Forfatteren bak bestselgere som Yakobinerbygningen og Chicago, visste at det ikke var noen vei utenom. At Mubarak stod for [...]](http://blogg.tv2.no/fredrik/files/2012/05/egyptbok-0071-46x46.jpg "Demokrati er løsningen"){kind=small}
![(Afghanistan) Det er nøyaktig et år siden i dag. Ett år siden 23 amerikanske soldater fra elitestyrken Navy SEAL krysset grensen her fra Afghanistan og over til nabolandet Pakistan i øst. I ly av natten og uten at pakistanske myndigheter var klar over hva som var på gang, fløy to amerikanske [...]](http://blogg.tv2.no/fredrik/files/2012/05/cv90tmbn-46x46.jpg "Afghanistan: Norsk tilbaketrekking i gang"){kind=small}
![(Kabul) Jeg setter meg i bilen og svinger ut porten utenfor det godt bevoktede hotellet. Serena i hjertet av Kabul. Samme sted der jeg opplevde å miste en kollega og selv kommer under et voldsomt angrep for litt over fire år siden. Fortsatt et såkalt høyprofilert må for turister, men i dag enda bedre bevoktet [...]](http://blogg.tv2.no/fredrik/files/2012/04/CV90-46x46.jpg "Afghanistan: Her holder det ikke med roser og sang"){kind=small}
![En taxi svingte opp foran Sundvolden hotell. Regnet hadde stanset for en liten stund, men sommernatten var mørk under skyene. Ut av bilen kom en mann og en dame. De så ut til å være rundt 50. Rett fra syden. To store kofferter ble lempet ut av bagasjerommet. Fortvilelsen var tydelig. Røde, [...]](http://blogg.tv2.no/fredrik/files/2012/04/breivik_nytt_bilde_960091p-46x46.jpg "Hadde han bare angret"){kind=small}
Irak, Syria, Egypt; diktaturer, makteliter, undertrykking; hva er årsaken til at dette er regelen i arabiske land og ikke unntakene? Hva er det med kulturen (...)
Hvorfor får ikke folket kommentere saker om svindleren Waleed? Er dere redde for kritikk?
Alle som har trodd på denne aksjonen er og var idioter. La USA og UK logre sammen.
Bl a fra de etterhvert mange inngåtte strategiske partnerskapsavtalene, i praksis også USA - selv om den ikke ennå er ratifisert. En forusetning for transisjonen (...)
Hvor har du det i fra?