Category Archives: pakistan

Hvor mange journalister blir drept i år?

(Paris, Frankrike)   156 kolleger døde mens de var på jobb i 2012. Journalister og mediearbeidere som for det meste jobber i verdens farligste områder. De aller fleste av disse ble drept. Det er mange. Og etter flere års nedgang, er det det høyeste tallet på fem år.

Syria var det farligste landet å jobbe i som journalist i 2012. Her mistet 33 kolleger livet. Blant de mest omtalte journalistdrapene, var drapet på den amerikanske journalisten Marie Colvin og den franske fotografen Remi Ochlik. De ble drept under bombing av den syriske byen Homs, 22. februar.

Det nest høyeste tapstallet var i Somalia. Der ble 18 drept. Det høyeste antallet noen gang registrert i Somalia. Videre følger Nigeria med 12 drepte. Sju av dem ble drept i et bombeangrep. Mexico med 11, og Pakistan med 10.

Flere av journalistene er kolleger jeg har møtt på oppdrag ute i verden gjennom de siste 20 årene.

Selv har jeg vært tett på kamper og terror i Afghanistan, Libanon og Palestina i året som gikk. Mest skremmende var det under den israelske bombingen av Gaza i november, og da vi ble beskutt mens vi kjørte gjennom den nord-libanesiske byen Tripoli, på vei til den syriske grensa i august. I Gaza ble det gjort store skader på tre av ”presse-hotellene,” og to bygninger som huser internasjonale journalister ble bombet. Vi var åtte journalister som kjørte sammen inn i Tripoli, Libanon. Av åtte ble to skutt av væpnet milits som støtter det syriske regimet.

Det er som vanlig lokale journalister i konfliktsoner, som er mest utsatt. Vi besøkende kommer som alltid bedre ut på statistikken.

Mange medieorganisasjoner jobber for å bedre sikkerheten til sine medarbeidere. I TV 2 har vi de siste ti årene hatt en policy som går ut på at kun trent personell sendes til konfliktområder. Treningen består av kursing i førstehjelp, og hvordan man skal ta seg frem og oppføre seg i farlige områder. Instruktører er hentet inn fra Norge og Storbritannia i dette arbeidet.

Tallene over er samlet inn av INSI (International News Safety Institute), IFJ (International Federation of Journalists), og IPI (International Press Institute).

 

 

 

Krigshelten Trond Bolle

Trond Bolle er en av Norges største krigshelter etter andre verdenskrig. For sin innsats er han da også hedret med den høyeste utmerkelsen det er kjent at en norsk soldat har fått siden Gutta på skauen fikk sitt – Krigskorset med sverd. Denne høsten har det kommet to bøker om Trond Bolle, og det er nesten litt synd.

Synd fordi de utvilsomt konkurrerer mot hverandre (det er sikkert ikke mange som vil lese begge), og fordi historien hadde blitt enda bedre fortalt om alle gode krefter hadde slått seg sammen.

Jon Gangdal og Bjørg Gjestvang: Trond Bolle. Alles helt, min mann. Oslo: Kagge, 2012. 258 sider.

Dette er den mest personlige historien om Trond Bolle. Her veksler forfatteren Jon Gangdal og Bolles kone Bjørg på å fortelle om Bolles liv. Bjørg Gjestvang forteller om ektemannen og småbarnsfaren Trond. Jon Gangdal om elitesoldaten som ble krigshelt. Det er Bjørgs fortelling som gjør boka til noe helt spesielt. Men Gangdals fortelling er helt nødvendig for å gjøre boka interessant. Det er en god bok som i stor grad bidrar til å forklare hvordan det er å leve med en som bruker livet sitt til å oppsøke farer. Og den tegner et bilde av en mann som ikke nødvendigvis trengte å bli krigshelt, men som klarte å bruke energien sin på noe riktig. Dette er nok den av de to bøkene som har bredest appell.

Rolf J. Widerøe og Hans Petter Aass: Krigshelten. Historien om marinejegeren og etterretningsagenten Trond Bolle. Oslo: Gyldendal, 2012. 362 sider.

Den andre boka: tar for seg den militære siden av Bolles karriere i større grad. Naturlig nok. Interessant om oppbyggingen av to av Forsvarets mest interessante tjenester. Jeg synes dette er den beste av de to bøkene, selv om den ikke kommer like tett på Bolle som Alles helt, min mann.

Det har kommet flere bøker skrevet av og om norske soldater i Afghanistan. Disse er blant de to beste.

 

De feiges våpen

(Kinshasa, Kongo) Det var våren 1996. Etter en rekke Hezbollah-angrep mot israelske militære posisjoner i okkuperte Sør-Libanon, fikk statsminister Shimon Peres nok. Han var bare uker unna et avgjørende valg (som han tapte for rivalen Benjamin Netanyahu), og trengte sårt å vise styrke. Det gjorde han med et voldsomt angrep på Sør-Libanon i det som ble kalt Operasjon vredens druer. Israel angrep Hezbollah og sivilbefolkningen. De fleste sivile kom seg vekk. De som ble igjen, var overlatt til skjebnen og det israelske militæret.

Fordi jeg året i forveien var blitt utvist for en femårsperiode etter å ha fornærmet libanesiske myndigheter, tok jeg meg ulovlig inn i landet. Jeg kom i tide til å være vitne til massakren i landsbyen Qana. Over et hundre sivile flyktninger – i all hovedsak kvinner og barn – ble drept da israelerne angrep de fijianske FN-styrkenes hovedkvarter. I halvtimen før angrepet, lå en drone i luften over leiren. Lyden fra det fjernstyrte flyet nådde både sivile og soldater på bakken. Om den israelske flyoperatøren forstod hva han så fra dronens kamera eller ikke, vet jeg ikke. Men senere samme ettermiddag, hadde staten Israel gjennomført en av sine verste massakre noensinne.

Dronen i 1996 hadde ikke evne til å løfte datidens bomber. Dronene var mer et forvarsel for et kommende artilleri-, fly- eller helikopterangrep. Terroren av den buzzende lyden var grusom.

Sammen med en lokal fotograf og vår sjåfør, kjørte jeg et par dager senere inn i en forlatt og utbombet landsby en halvtimes kjøring øst for Qana. Vi hoppet ut av bilen, lempet ut kamerastativet og satte opp kameraet før fotografen begynte arbeidet med å feste den folketomme krigsskueplassen til tape. Først da ble jeg klar over hva som hang i luften over oss. En drone. Et fjernstyrt fly med et kamera i buken. Jeg tenkte på hvordan vi tre på bakken, og vår oppførsel og bevegelser, så ut for den israelske operatøren som satt i trygghet og betraktet oss. En bil som kjører inn i en forlatt by, tre menn hopper ut og monterer noe på et stativ. Et kamera? Eller kanskje en rakett? Hvem trodde israelerne vi var? Dronen sirklet over oss. Vi hadde ingen mulighet for å gi våre fredelige hensikter til kjenne. Jeg så den ikke, men hørte den godt. Fotografen og jeg tenkte samme tanke. Vi slang både oss selv og utstyr inn i bilen, og kom oss av gårde. Like etter hørte jeg lyden av to israelske jagerfly mot et mål. Var det oss de var på vei mot?

Problemet med dronene er at de er unøyaktige. De som styrer flyene vet ofte ikke hva de ser på bakken. De gjetter. Terroren man føler når man forstår at man er under oppsyn, og når som helst kan bli angrepet uten at man har sjanse til å gjøre sine gode hensikter til kjenne, er forferdelig.

I Afghanistan og Pakistan har sivilbefolkningen følt denne terroren mange ganger de siste årene. Med amerikanerne i spissen, har de internasjonale styrkene tatt i bruk dette feige våpenet. Nå også med løfteevne nok til å bringe med seg dødelige missiler. Det er et feigt våpen fordi den som bruker det ikke utsetter seg selv for noen som helst fare. Problemet er at uten god etterretning på bakken, er sjansene for å skyte mot feil folk langt større enn om operatøren hadde stått med et gevær på bakken. Helt bevisst velger man å ofre noen sivile, for å beskytte egne soldater.

I Afghanistan har bryllup vært et yndet mål for amerikansk-ledede luftangrep. En stor gruppe mennesker samles på bakken. Til alt overmål avsluttes festlighetene ofte av noen byer fra Kalashnikover mot himmelen. Et slags substitutt for manglende fyrverkeri. Svaret har en rekke ganger kommet i form av bomber og missiler.

De lovløse stammeområdene vest i Pakistan har i særlig grad vært rammet. En missil blir avfyrt fra en drone. Drapsmannen sitter kanskje et sted i USA når han sikter og skyter. Folk har etter hvert lært at en missil ofte etterfølges av en annen. Derfor er det mange som kvier seg for å løpe hjelpende til når de ligger der på bakken. Barn, kvinner og menn med avrevne armer og bein. Med skader så store at kun øyeblikkelig hjelp kan redde dem.

Og den kommer av og til tilbake – lyden som får folk til å knekke sammen i frykt for hva som er i vente. Lyden av de feiges våpen. De som ikke tør å møte sine fiender ansikt til ansikt. Soldater som heller ofrer noen sivile enn å utsette seg selv for fare.

I en nylig offentliggjort amerikansk studie, får president Barack Obama det glatte lag for brudd på internasjonal lov. Undersøkelsen er gjennomført av de juridiske fakultetene ved Stanford og New York universitetene. Undersøkelsen baserer seg på tall som er vanskelige å bekrefte, men konklusjonen er klar. De siste åtte årene har de fjernstyrte amerikanske likvideringene kostet 176 pakistanske barn livet. Totalt er opp mot 900 sivile drept i denne perioden. Ytterligere 1300 er skadet.

Tallene viser også at dronene er et effektivt våpen mot det man antar er terrorister. Totalt er mellom 2500 og 3300 mennesker drept. Altså er i underkant av en tredel antatt sivile. Det er langt fra en ubetydelig størrelse. Men til tider er det vanskelig å klassifisere en journalist. En ung mann i riktig alder, eller en som virkelig har onde hensikter.

”Amerikanske droner flyr over samfunn i den nord-vestlige delen av Pakistan 24 timer i døgnet. De rammer hjem, biler og offentlige steder uten forvarsel,” heter det i rapporten. ”Deres tilstedeværelse terroriserer menn, kvinner og barn, og gir grobunn for angst og psykologiske traumer i det sivile samfunnet. De som lever under dronene er eksponert for konstant frykt for at et dødelig angrep kan bli avfyrt når som hest, og vitende om at de er uten evne til å beskytte seg selv.”

Videre konkluderer rapporten med at tre firedeler av pakistanerne i de rammede områdene, nå betrakter USA som sin største fiende. De oppfatter at de er i krig med USA. Dette gir selvfølgelig grobunn for rekruttering av nye soldater eller terrorister. Som i neste gang er villige til å angripe USA elller vestlige interesser.

Selvfølgelig er dronene et effektivt våpen i kampen mot opprørere. Men det er et feigt våpen fordi det kun setter den ene parten i fare, og fordi man kalkulerer med sivile tap som er høyere enn når man har soldater på bakken.

Barack Obama arvet krigen i Afghanistan fra sin forgjenger George W. Bush. Men han har virkelig videreforedlet metodene som blir brukt. USA får stadig flere fiender. Det gjør også vi som deltar i denne krigen på amerikanernes side.

Filmen fra helvete

(Kashmir, India) Fredagsbønnen er akkurat over, og sola varmer godt selv her. Høyt oppe i fjellet. -Drive, drive, drive! roper jeg til sjåføren. Men han blir stående stille i den alt for lite trafikkerte sentrumsgaten i delstatshovedstaden Srinagar. Lite trafikk betyr gjerne trøbbel. Jeg stikker meg ut, og har pådratt meg uønsket oppmerksomhet fra noen aggressive unggutter. En av dem kommer løpende mot bilen med en knyttnevestor stein i neven. Jeg har rullet ned vinduet der jeg sitter i baksetet for å unngå en skur av glass hvis steinen skulle komme susende. Guttens ledige hånd strekker seg mot tenningsnøkkelen. Han er sint og lirer av seg noen setninger på det lokale kashmirske språket. Jeg oppfatter ordet ”Ameriki”, og forstår at alvorlig trøbbel er i gjære. –Just ask him to drive, roper jeg nå sint til tolken som sitter ved siden av meg. Forbanna fordi sjåføren bremset opp for å lytte til den unge mannens budskap. Jeg gir pokker i om en skur av steiner ødelegger bilen hans. Det kan vi ordne seinere. Jeg føler at det viktigste er å komme seg vekk.

Unggutten får aldri tak i nøkkelen. Min nasjonalitet blir forklart. Og merkelig nok ser det ut til at ordet ”presse” får steinkasteren til å besinne seg. Det er ikke overalt i verden journaliststempelet gir fri passasje. Hadde jeg vært turist derimot, hadde jeg vært langt dårligere stilt, skal jeg tro min lokale venn Faisal. Og det skal jeg jo. Sjåføren tråkker inn gassen, og vi kommer oss vekk. Vi har passert dagens andre steinkasting uten en skramme. Noen minutter med litt høyere puls, er til å leve med.

Den siste uken har stemningen vært litt ekstra amper her i den indisk-kontrollerte delen av Kashmir. Det handler tilsynelatende om en viss film. En film som har fått deler av den muslimske verden til å ta fyr. Men handler det egentlig om filmen som håner muslimenes viktigste profet, Muhammed? Nei. Den egentlige årsaken til bråket er å finne annetsteds. Akkurat slik det var da Muhammed-tegningene antente verden i 2006, påny i 2008, og en amerikansk pastors behov for å brenne en Koran i full offentlighet i fjor kostet mange mennesker livet. Her handler det egentlig om India. Unge, frustrerte menn er rasende over det de mener er Indias okkupasjon av Kashmir. Den blasfemiske filmen ga dem en unnskyldning til å gå ut i gatene og protestere. Inderne visste at protestene ville komme, og de visste at de etter hvert ville snu seg i vrede mot India og de indiske soldatene og politifolkene som forsøker å kontrollere dette vakre og omstridte landområdet ved foten av Himalaya. Derfor hadde myndighetene gått til det uvanlige skritt å stenge alle lokale telefonlinjer og internett. For å unngå at folk klarer å mobilisere. Og for å forhindre at uønskede nyheter spres raskt. Som for eksempel hvis en steinkaster blir skutt og drept av indiske styrker. Slike hendelser har satt området i brann før.

I forrige uke var jeg i Kabul da nyheten om den provoserende amerikanske filmen nådde den afghanske hovedstaden. Det var innført portforbud for alle vestlige i den krigsherjede byen i frykt for bråk etter fredagsbønnen. Fredagen passerte uten særlig trøbbel i Kabul. Men andre steder i Afghanistan ble det gjennomført angrep. Tre dager senere ble en minibuss med utlendinger sprengt i filler på vei til flyplassen. Den amerikanske filmmakeren ønsket å provosere. Det klarte han. Men han synes åpenbart det var verdt noen menneskeliv, så lenge han får hevdet sitt syn. Selv en idiot forstår at en film som beskriver Profetens sexliv, avler vold.

I 2006 fulgte jeg demonstrasjonene i Gaza. Rasende palestinere protesterte mot publiseringen av karikaturtegninger i Norge og Danmark. Den gang holdt det på å gå riktig galt for undertegnede. Trøbbel havnet jeg også i etter en ny runde med karikaturer i 2008. Da befant jeg meg i stammeområdene vest i Pakistan. Av alle ting på jakt etter intervjuobjekter fra Taliban.

Men karikaturene alene, hadde neppe hisset opp stemningen til kokepunktet. I Gaza handler raseriet egentlig om frustrasjonen over å bo i det som er verdens største og mest overbefolkede fangeleir. I Syria handler det om frustrasjon over landets blodige regime. I Egypt er det den sendrektige veien til et bedre liv etter Mubaraks fall, som setter sinnene i kok. I Irak er det frustrasjonen over årevis med amerikansk okkupasjon og borgerkrig. I Iran er det Vestens fiendestempel det handler om, og i Afghanistan mangel på sikkerhet. Og her er det altså India. Det handler alltid om noe annet. Egentlig.

Og så handler det selvfølgelig om mangel på utdanning. På manglende evne til å sette ting i sammenheng, og forstå hva filmer og tegninger egentlig er. At ikke hele den vestlige verden er avsender når en film om Profeten blir publisert. Filmen er en manns verk, og kun det. Vi andre støtter i verste fall kun denne mannens rett til å ytre det han vil. Selve filmen kan vi fortsatt ta avstand fra. Slik mange muslimer gjør.

I fjor fant en amerikansk pastor det nødvendig å brenne en Koran. Han fikk den oppmerksomheten han ville, og hans handling førte til at en rekke mennesker ble drept. Blant dem, den norske offiseren Siri Skare. Hun var i FN-bygningen i Mazar e-Sharif da en rasende mobb angrep det de oppfattet som symbolet på vestlig arroganse. Det kostet henne livet.

Det går nok over denne gangen også. Men filmen føyer seg inn i rekken av argumenter for de som innbiller seg at Vesten driver et massivt og koordinert angrep på islam. Det visste filmskaperen. Og det ansvaret slipper han ikke unna.

Utfor stupet

 

Ahmed Rashid: Pakistan on the Brink. The Future of Pakistan, Afghanistan and the West. London: Allen Lane, 2012. Engelsk, 234 sider.

(Barcelona) For noen uker siden, på en reise i Afghanistan, stakk jeg innom favorittbokhandleren min I Kabul. Du vet – han med alle konene – beryktet i hele den litterære verden etter at Åsne Seierstad skrev om han. Og ja, han er innehaver av det som trolig er alle vestliges favorittbokhandel i Kabul, i mangel av alternativer. Altså er det ikke et statement å handle hos ham. Det er behovet for reiselektyre som tvinger deg, enten du har tatt Shah Muhammeds eller Åsnes side i kampen om sannheten og retten til å skildre den sannhet man opplever som sann.

Mye kan sies om Shah Muhammeds manglende evne til å påkalle seg sympati blant nordmenn. Men besøker du ham blant bokhyllene i Kabul, er han en trivelig herremann, med god oversikt over litteratur som omhandler lokale og regionale politiske problemer. Den mindre sympatiske delen ved hans geskjeft, er alle piratkopiene som ligger ute til salg. Ikke bare fordi jeg som sakprosaforfatter selvsagt er imot slik virksomhet, men fordi det spares på alt. Og bøker som går opp i liminga når de leses under solfylte himmelstrøk, som her i Spania hvor jeg for tiden oppholder meg, har jeg lite til overs for. Arkene flagrer bokstavelig talt i alle retninger når en ellers så kjærkommen bris kommer inn fra havet, og det kan være en beinhard øvelse å tviholde på sidene man ennå ikke har lest samtidig som man skal bla om, rette på solbrillene, og kanskje ta en sup av kaffekoppen eller en kald cerveza. Ahmed Rashids siste bok, er en slik bok. Anbefalt av og innkjøpt hos bokhandleren i Kabul, og med det sedvanlige dårlige limet i ryggen. Men bokens innhold står ikke tilbake for det forfatteren har prestert tidligere.

Rashid er en mann som med rette blir lyttet til. Han er en mann som konverserer både president Hamid Karzai og forbundskansler Angela Merkel, og som blir litt forbanna når USAs president ikke følger hans råd og advarsler vedrørende vestlig tilnærming til Pakistan og Afghanistan. Hans forrige bok, Descent into Caos, høstet mye ros. Ikke bare fordi Rashid er en kunnskapsrik og dyktig forfatter, men også fordi han kom med klare advarsler om hva som var i ferd med å skje i Pakistan, og ringvirkningene det ville få for konflikten i nabolandet Afghanistan.

Ahmed Rashids siste bok fortsetter der Descent into Chaos sluttet. Han tar for seg de siste fire årene, og pakistanske myndigheters blodige kamp mot islamistiske opprørsgrupper. Mye av boken er også viet konflikten i Afghanistan, og Vestens manglende evne til å bedre forholdet til de to asiatiske landene. Forholdet mellom USA og atommakten Pakistan er kjøligere enn på svært lenge. Forsyningskolonner til de internasjonale styrkene i Afghanistan hindres fritt leide gjennom Pakistan. USA har de siste årene drevet regelrett krigføring med ubemannede droner i Pakistan. De amerikanske likvideringene tærer på det skakkjørte forholdet. Ikke minst har likvideringen av Osama bin Laden forverret situasjonen. Først og fremst fordi det for en hel verden står tydelig at i alle fall elementer i den afghanske hæren visste hvor Al Qaida lederen skjulte seg før han ble tatt av dage i en spektakulær amerikansk kommandooperasjon.

Rashid byr aldri på optimisme. Heller ikke denne gang. Han er en realist. Ikke bare innehar han stor kunnskap om hva som rører seg i det som kanskje er verdens farligste region, han tør også spå frem i tid. Og han kommer med råd, som det i alle fall er verdt å lytte til.

En litterær reise til helvete

 

 Sigurd Falkenberg Mikkelsen: Før flommen. En reise i Talibans skygge. Oslo: Cappelen Damm, 2011. 279 sider.

Sigurd vil til Afghanistan. I stedet for korteste og sikreste rute, tar han leseren med på en litterær reise fra Karachi, gjennom store deler av Pakistan og inn i en stadig farligere sone mot grensen til nabolandet. Turen avbrytes som følge av lykkelige omstendigheter, og en uforserbar grense. Men han gjenopptar reisen. Med stadige historiske og litterære referanser til Sigurds velfylte litteraturliste, blir dette noe langt mer enn en ordinær reiseskildring. Og så skriver han bra. Dette er god litteratur.

Teksten består av lavmælte betraktninger og funderinger over detaljer i landskapet han reiser gjennom. Som leser synes jeg det er ekstra spennende å gjenoppdage gamle trakter gjennom Sigurds penn. Han hviler, stanser opp og ser, der nyhetsjournalisten normalt jager videre. Det er en egenskap mange av oss kolleger kan misunne ham. De fleste av oss mangler den tålmodigheten som trengs. Slik får Sigurd de andre historiene.

Farlig yrke – blodig år

 (Bangkok) I går ble den franske journalisten Giles Jacquier drept av en granat I den syriske byen Homs. TV-journalisten var på en guidet tur med syriske myndigheter dad et smalt. Flere andre journalister ble skadet i granatangrepet. Det er ikke klart hvem som står bak. Syriske myndigheter skylder på terrorister, men det er ingen grunn til å ta Assad-regimets ord for god fisk. Derfra kommer det daglig løgn.

Det ble en blodig start på det nye året for journalister på jobb i urosoner. Fjoråret var et særdeles blodig år for oss som har valgt reiser til litt mindre trivelige plasser som yrke. I følge The International News Safety Institute (INSI), ble 124 journalister og medieansatte drept på jobb i 2011. Det er en økning på 27 fra året før.

Den arabiske våren, har kostet mange av mine kolleger livet. 23 journalister og medieansatte ble drept under opptøyene i Midtøsten og Nord-Afrika i fjor. Jeg dekket selv opptøyene i Egypt, Bahrain og Libya. Det er ingen tvil om at det var nære på noen ganger. Bare i Libya, ble ti journalister drept.

Men det var ikke bare den arabiske våren som kostet journalister livet. I 40 land ble journalister drept. -Dødstallene minner oss om med hvor stor risiko mange journalister utsettes for mens de forsøker å kaste et sannhetens lys over de mørkeste områder, sier Rodney Pinder, gammel kollega og leder for INSI.

Undertegnede sammen med fotograf Aage Aune under filmingen av dokumentarserien Krigens pris i Afghanistan i 2011.

Et av de groveste eksemplene på hvordan pressefolk utsettes for målrettede angrep, var i Syria. Den syriske kameramannen Ferzat Jarban ble funnet drept 20. november i fjor. Øynene hans var fjernet. Han ble sist sett i live da han ble arrestert av syriske sikkerhetsstyrker.

Vi som var på jobb under den egyptiske revolusjonen i Kairo, opplevde hvordan Mubarak-regimets støttespillere truet oss på livet. Ved flere anledninger opplevde jeg å måtte flykte unna mobben – noen av dem væpnet med slagvåpen og sverd.

De tre dødeligste landene i verden, var Pakistan, Mexico og Irak. Ikke uventet. Ingen av disse landene setter pressefriheten særlig høyt, og ingen av landene har kontroll over intern sikkerhet. I Pakistan og Irak er det væpende opprørsgrupper som utgjør de største truslene. I Pakistan er det heller ingen tvil om at også myndighetene motarbeider journalister.

I Mexico er det landets narkotrafikk til USA som koster journalister livet. Det er forbundet med livsfare å forsøke å dekke narkokartellene journalistisk. Og det er nettopp forsøk på å avdekke kriminalitet og korrupsjon i eget land, som koster flest journalister livet.

Totalt er 1600 journalister drept siden INSI startet denne oversikten i 1996. De siste årene er det krigene i Irak og Afghanistan, som har kostet flest kolleger livet.

Så var han død. Men er krigen over?

Siden USAs ambassader i Kenya og Tanzania ble bombet i 1998, har de ønsket ham død. I det vi nærmer oss 10-års-dagen for angrepet på World Trade Center i New York, kommer meldingen om at verdens mest ettersøkte mann er drept. Det var på høy tid. For de har forsøkt lenge og voldsomt.

Dette var selvfølgelig en melding USAs tidligere president George W. Bush ønsket han kunne formidlet til amerikanerne. Mens han var president. Det ble hans etterfølger, Obama, som fikk gleden av å bringe det glade budskap til det amerikanske folk.

11. september 2001 la jeg ut på en fantastisk og veldig slitsom reise. Den reisen er fortsatt ikke over. Mitt oppdrag var å forsøke å forstå hva som hadde skjedd. Hvorfor USA ble utsatt for et angrep så avskyelig at det overgikk de mest grusomme fantasier. Jeg reiste til Pakistan. Der møtte jeg Bin Ladens støttespillere. Jeg reiste videre for å treffe de første amerikanske soldatene som deltok i angrepet på Al Qaida og Taliban i Afghanistan. Og har siden tilbrakt uker og måneder sammen med soldater på jakt etter verdens mest ettersøkte mann. Jeg har vondt for å tro at noen enkeltstående hendelse, så til de grader vil påvirke mitt videre yrkesliv, som angrepet på USA 11. september 2001.

I USA feires Bin Ladens død. Det tok lang tid. 10 år og kostet milliarder av dollar. Verdens mektigste krigsmaskin mot det som hele tiden har blitt omtalt som en syk og gal mann. Hvordan klarte han å holde seg så lenge i skjul?

Ikke lenge etter at angrepene mot Afghanistan ble iverksatt høsten 2001, kom meldingene om at Bin Laden trolig hadde tatt seg over grensa til nabolandet Pakistan. Der har han kanskje vært siden. Pakistan har hele tiden forsøkt å fremstå som en alliert av USA i kampen mot terror. Men det er ingen grunn til å tvile på at den pakistanske etterretningen visste om Bin Ladens tilstedeværelse. Noen har valgt å beskytte ham. Noen høyt oppe. Det skremmer selvfølgelig USA.

I august 2010 fikk Barack Obama melding om at amerikansk etterretning var på sporet av Bin Laden. Mens verdens oppmerksomhet var rettet mot et bryllup i London sist fredag, ga den amerikanske presidenten klarsignal til å aksjonere. Amerikanske spesialstyrker gjennomførte en operasjon i den pakistanske byen Abbotabad. Under to timers kjøretur fra hovedstaden Islamabad. De skjøt og drepte verden mest ettersøkte mann. Kanskje var de nødt til å drepe ham. Kanskje var det ingen som ønsket å ta ham i live. Osama Bin Laden er mindre farlig som død.

Angrepet mot USA i 2001 utløste for første gang Natos artikkel 5. Med det var alle Nato-land, også Norge, involvert i krigen.

Er krigen over nå? Vel, det opprinnelige målet er nådd. Problemet er at målet er endret flere ganger underveis. I utgangspunktet forsøkte USA å få til en avtale med Taliban, som satt med makten i Kabul i september 2001. USA ville ha Bin Laden. Manglende samarbeidsvilje fra Taliban førte til en langt mer omfattende krig. En krig som ikke stanser i dag eller i morgen. Men som det nå kanskje er enklere å komme seg ut av.

Likevel. Det gjenstår å se om drapet på Bin Laden vil utløse nye, dødelige hevnaksjoner mot amerikanske interesser. Eller mot amerikanske eller norske soldater i Afghanistan.

Så fikk jeg aldri møte Osama Bin Laden. Jeg fikk aldri satt meg ned og intervjuet ham. Dessverre. Det ville vært ganske interessant.

Manglende evne til selvkritikk

BøKa2

George W. Bush: Decision Points. Sydney: Virgin Books, 2010. Engelsk, 497 sider.

(Abu Dhabi) Dette er Førtitres egen beretning fra sine år som Verdens mektigste mann. En bok nærmest blottet for selvkritikk. At George W. har et stort behov for å pynte på sitt ettermæle, er forståelig. Men at han ikke evner å se sine åpenbare feil i ettertid, er nærmest skremmende. Spesielt gjelder dette avgjørelsen om å gå til krig mot Irak. En avgjørelse basert på elendig etterretning og løgn. Det er viktig å huske på at Irak-krigen var en av de viktigste, om ikke den viktigste årsaken til at amerikanerne og deres allierte mistet taket på Afghanistan. George W. konkluderte med at Saddam Hussein hadde noe å skjule (masseødeleggelsesvåpen), fordi Saddam nektet å gi fra seg makta. At en mann med så enkle resoneringer, kan sitte med så mye makt, er vel ikke så bra.

George W. Bush er en av historiens mest latterliggjorte presidenter. Han bidro mye selv. Også det skriver han om. Og han har noen gode poenger når det gjelder medias gjennomført ønske om å mistolke. Som da han landet på hangarskipet USS Abraham Lincoln våren 2003, og holdt en tale til verden under et banner med teksten «Mission Accomplished». Banneret visste han ikke noe om. Og det var visstnok hengt opp som en hilsen til soldatene på hangarskipet. Det var de som var ferdige med oppdraget. Nå bør Verdens mektigste mann omgi seg med medierådgivere som klarer å korrigere den slags. Men dette viser hvordan vi, journalistene, var ute etter ham – alltid. For vi var det. Ofte med svært god grunn.

Noe av det mest interessante er hvordan USAs 43. president evner å spå en demokratisk utvikling i Midtøsten, med utgangspunkt i kommende endringer i Egypt. Han mener en bølge av demokrati vil skylle over Midtøsten som konsekvens av de demokratiske endringene i Irak. Han har i alle fall delvis rett.

I sluttordet skryter Bush av at han kommer fra en familie med gode litterære tradisjoner. Datteren, foreldrene – ja selv foreldrenes hunder har forfattet bestselgere. Det gjør ikke Bush til en god forfatter. Boka er ikke spesielt godt skrevet. Den hopper innom mange temaer, uten å gå godt nok i dybden. Og, som jeg var inne på, den lider av x-presidentens manglende evne til selvkritikk. Men viktig er den. Ført i pennen av mannen som ledet verden inn i to store kriger like etter årtusenskiftet.