Afghanistans president Hamid Karzai gratulerer statsminister Jens Stoltenberg med den norske nasjonaldagen 17. mai 2010. Foto: Fredrik.
Her laster du ned TV 2 serien Krigens pris – historien om Norge i Afghanistan.
Hovedhuset. Foto: Fredrik
En taxi svingte opp foran Sundvolden hotell. Regnet hadde stanset for en liten stund, men sommernatten var mørk under skyene. Ut av bilen kom en mann og en dame. De så ut til å være rundt 50. Rett fra syden. To store kofferter ble lempet ut av bagasjerommet. Fortvilelsen var tydelig. Røde, hovne øyne. Nesten to døgn etter at Anders Behring Breivik ble pågrepet på Utøya. De hadde avbrutt ferien og reist hjem til Norge så raskt de kunne. Journalistene tok et par skritt tilbake. De to slapp forbi politisperringene, og gikk raskt mot hotellinngangen. Skulle de treffe en sønn eller datter som hadde unnsluppet gjerningsmannens kuler, eller skulle snart få vite at de hadde mistet et barn?
Natten i forveien. I en pause i direkterapporteringen til TV 2s døgnkontinuerlige nyhetssending, gikk jeg ned til bensinstasjonen rett nedenfor Sundvolden hotell for å få meg en kopp kaffe. To overlevende AUF-ere kom bort til meg. En av dem sa at det var fint at vi sendte hele tiden. At de satt inne på hotellet og fulgte sendingene. De spurte om vi visste noe mer om de savnede. Om politiet hadde funnet dem. Om det var flere overlevende. De klamret seg til håpet, selv da det stod klart for de fleste av oss at de som ikke var fraktet til sykehus eller hadde meldt seg for venner og familie, ikke var lenger.
Søndag 24. juli, 2011. Kronprinsparet og tre statsråder kom til en fullsatt Norderhov kirke på Ringerike. Til en gudstjeneste fylt av sorg, fortvilelse og håpløshet. På et fang satt to små barn. En gutt og en jente. Den lille jenta gråt. En søster? Der inne i kirken satt flere som ennå ikke hadde fått beskjed, men visste hva de hadde i vente. Det var ikke flere overlevende etter massakren.
Noen få meter fra bredden av Tyrifjorden, et par dager senere. En 16 år gammel jente gikk opp på talerstolen foran flere tusen mennesker som stod tause og triste med roser hevet opp mot himmelen. –Mitt ønske til dere er at i stedet for å hate denne terroristen, så vil jeg at dere skal vise kjærlighet til de dere er glade i, sa hun. Oppfordringen til ikke å hate, kom fra Helene Bøsei Olsen. Mammaen hennes, Monica, var blant de aller første som ble skutt og drept av Anders Behring Breivik.
Tidlig morgen, 3. oktober, 2011. Sammen med to kolleger steg jeg i land fra MS Thorbjørn. Enda var det noen timer før Utøya skulle fylles opp med pressefolk fra hele verden, for første gang siden 22. juli. Det var så uventet fredelig og fint der. Uforståelig at 69 mennesker – de fleste ungdommer – ble drept der et par måneder tidligere. Jeg gikk oppover bakken fra kaia, under de høstfargede løvtrærne og inn i kafébygget. Der inne var det fortsatt spor etter udåden. Kulehull i vegger og gulv. Bare 11 minutter etter at han gikk i land, stormet drapsmannen inn i bygningen for å drepe unge mennesker han mente var hans fiender. Lengst inne i bygget var toalettet der en ung kvinne skjulte seg, mens hun ringte politiet for å fortelle at barn og unge ble myrdet på Utøya. Samtalen ble avspilt på rettssakens første dag. De drepende skuddsalvene hørtes godt i bakgrunnen. For de som var på Utøya 22. juli, strømmet minnene på.
Drapsmannen rett etter pågripelsen 22. juli i fjor. Foto: Politiet
Anders Behring Breivik så fornøyd ut da han så inn i kameraene. Drapsmannen så ut til å like oppmerksomheten. Han anerkjenner ikke retten, sa han. Neivel. Han trakk på smilebåndet. Nervøs? Fornøyd? Gal eller ond? Begge deler? Rørt til tårer over sin egenkomponerte film, men tilsynelatende uanfektet av detaljene rundt de grufulle handlingene han har gjennomført. Han anerkjenner ikke retten, men er likevel nødt til å forholde seg til den. Hadde han bare vist at han angret.
Det er umulig å stille seg likegyldig til mannen som har forårsaket så mye smerte. På samme måte som det er umulig å stille seg likegyldig til handlingene han har begått. Det er beundringsverdig at de som ble skutt og de som mistet barna sine den grusomme sommerdagen i fjor, klarer å sitte i ro bare noen meter unna drapsmannen. Det er vanskelig å forstå at de ikke reiser seg opp og skriker ut sitt sinne og hat til mannen som har påført dem de største tap noen kan lide.
Håkan Edström, Nils Terje Lunde og Janne Haaland Matlary (Red): Krigerkultur i en fredsnasjon. Oslo: Abstrakt forlag, 2009. 335 sider.
Har norske soldater en krigerkultur? Og hva bygger denne på? Sendes norske soldater ut for å drepe? Og er de som sender dem ut – Regjeringen – klar over hva soldatene gjør? Hva de utsettes for? Hvem skal soldaten være? Hvordan skal hun opptre?
Gjennom ni kapitler forsøker forskere og offiserer å gi svarene på dette. I en ny verden, der mange av soldatene har valgt krig som profesjon, og hvor det norske totalforsvaret ikke lenger kun er basert på allmenn verneplikt, er mye endret. De profesjonelle soldatenes motivasjon er en annen en den vernepliktiges. Gjennom de siste 13 årene har norske soldater fått en helt ny type krigserfaring. Norske styrker har deltatt i flere angrepskriger. På Balkan, i Afghanistan og i Libya. Noe famlende har de lært seg en gammel profesjon på en ny måte. Soldatene er ikke lenger konsentrert om forsvar av norsk territorium. Men om noe mye mer. Om verdier og tenkesett. Det krever helt andre motivasjonsfaktorer.
Denne boken er en lærebok for offiserer, men like interessant for alle oss som forsøker å forstå følgende av at norske styrker ikke lenger brukes til forsvaret av Norge i tradisjonell forstand.
Søndag 3. mai 2009, skrev jeg en blogg jeg kalte «Svineinfluensaen – et medieskapt hysteri.» Tenkte jeg kunne poste den igjen, nå når flere medier, bla VG, er i ferd med å ta et oppgjør med sin egen dårlige journalistikk på området. Bloggen fra 2009 førte meg rett inn i flere debatter på nett og radio, der journalistkolleger raste over min kritikk.
Det er idag ni dager siden jeg laget den første saken om svineinfluensa i Mexico. Det er åtte dager siden vi journalister slo full alarm. Siden har mediene fråtset i skrekkscenario-saker. Godt hjulpet av bla. helseminister Bjarne Håkon Hanssens uttalelse om at norske myndigheter er forberedt på at en influensapandemi i aller verste fall kan koste 13 tusen mennesker livet – bare i Norge. Å fôre tabloidtenkende journalister med slike tall, er som å oppfordre til hysteri.
Nyhetssendinger og aviser fylles nå med tall og statistikker over hvor galt det kan komme til å gå. De av dere som trodde på Maya-indianernes endetidsspådommer må være skuffet – dere trodde dere hadde et par år til å leve, men kan like gjerne forberede dere på å dø nå (Maya-spådommen går ut på at starten på undergangen for vår sivilisasjon slik vi kjenner den starter 21. desember 2012). Overskriftene har levnet liten tvil om at dette er alvorlig. Mediene har oppfordret til at du skal reagere med hysteri: Skaff deg Tamiflu og munnbind, slutt og reis, fyll kjelleren med hermetikk og forbered deg på at verden snart går under.
Her skal du få noen tall å tenke over: Søndag 3. mai klokka 0800 norsk tid var det ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) 787 bekreftede tilfeller av Svineinfluensa (H1N1) i 17 land. 19 dødsfall i Mexico kan med sikkerhet knyttes til denne influensaen. 1 tilfelle i USA kan med sikkerhet knyttes til samme influensa. Ett tilfelle i USA! Hvert år dør det i gjennomsnitt 36 tusen mennesker av influensa i USA (iflg nettstedet adultvaccination.com). Hvert år dør det faktisk mellom 250 tusen og 500 tusen mennesker – altså så mange som EN HALV MILLION MENNESKER – av influensa på verdensbasis. Har det tallet noen gang plaget deg?
Husker du da vi journalister forsøkte å skremme vannet av deg med kugalskap? Eller fugleinfluensa? Ebola? SARS? Eller morderiske brunsnegler, rekordraskt stigende havvann og muslimsk terror? Det er ingen grunn til ikke å tro på spådommene fra ekspertene om at pandemien vil nå land kloden over, og at den vil koste menneskeliv. Men det er ikke sikkert at du dør. Heller ikke om du blir smittet. Det kan hende at du står han av! Blir du først smittet, anbefaler jeg to ibux, et par dager under dyna og varm te med rom og honning (ja det smaker jævlig – det er derfor det hjelper).
NØFF-NØFF!
(Kairo) Har Russland og Kina nå gitt grønt lys for Bashar al Assad, slik at hans styrker kan fortsette nedslaktingen av sitt eget folk? Eller er bildet litt mer komplisert? Det som er sikkert, er at myndighetene i Damaskus, nå ikke føler det samme internasjonale presset som om FNs sikkerhetsråd hadde klart å vedta en resolusjon som støttet Den arabiske ligas fredsforslag for Syria. Og det er jo fint for Assad. Forslaget innebærer nemlig at han må gi fra seg makten. Nå fortsetter han å isolere seg selv og regimet fra resten av verden. Og han fortsetter nedslaktingen av sitt eget folk.
Mens massakrene fortsetter i Syria, blir det internasjonale samfunnet tvunget til å se på. Ingen har så langt vist vilje til å gå til krig for å fjerne diktatoren i Damaskus. Han som arvet jobben fra sin far. Og nå har vist all verden at han ikke står tilbake for farens brutalitet. Men fortsetter dette, vil flere land etter hvert være villige til i alle fall å bevæpne de syriske opprørerne.
Utenriksminister Hillary Clinton er rasende. Det er også hennes norske kollega, Jonas Gahr Støre. USAs FN-ambassadør sier hun er forferdet og kvalm over Russlands veto. Russlands FN-ambassadør minner om at FN-resolusjoner alene ikke er veien til fred og lykke, og at det finnes alternative diplomatiske kanaler. Samtidig er det viktig å huske på at Moskva har et godt forhold til Damaskus. Tretti milliarder kroner bruker syrerne på russiske våpen hvert år. Og, som under den kalde krigen, kappes Russland og USA fortsatt om innflytelse i regionen. Moskva ser ut til å ville spille solo.
Foreløpig beskyttes Assad av Russland og Kina. Men det er ikke sikkert det vil vare lenge. Tirsdag reiser Russlands utenriksminister Sergey Lavrov til Damaskus. Han vil forsøke å snakke Assad til vett. Kanskje lykkes russerne med sitt solodiplomati. Men hvor mange må dø mens eksperimentet pågår? Hadde ikke Assad fått den moralske støtten han nå føler å ha ha fått fra Russland og Kina, kan det hende at han hadde trukket seg, gått av, eller rømt landet.
For hvis Assad har lært noe av revolusjonene som herjet denne regionen den siste tiden, vet han at tiden nærmer seg. At det går mot slutten. Og han bør forstå at slutten kan bli en blodig affære for ham selv. Bashar al Assad bør sette seg ned og se litt på TV-bildene av Egypts tidligere president som ligger på sykeseng i et bur i hjørnet av rettssalen. Han bør studere TV-bildene av Gadaffis siste minutter i live, og Saddam Husseins siste fall i galgen i Bagdad. Og han bør tenke på med hvilket voldsomt hat syrerne vil behandle ham, om drapene fortsetter.
(Bangkok) Hva om regimet i Teheran slett ikke har planer om å produsere kjernefysiske våpen? Tenk om de snakker sant. At alt de vil er å utvikle kjernekraft for fredelige formål. At de ønsker å bedre iranernes livsstandard og landets industrimuligheter. IAEA har ikke, slik mange mener å vite, trukket en annen konklusjon. Det er da forståelig at Teheran blir mer enn kraftig provosert av beskyldningene om at de vil produsere kjernefysiske våpen. Spesielt når den iltreste fienden, Israel, til stadighet gjentar hvor farlig Midtøsten vil bli hvis Iran produserer kjernefysiske våpen. Israel, som alle vet har utviklet slike våpen selv, og ikke svarer ærlig på et eneste spørsmål knyttet til sitt våpenprogram.
Nå som USA er mer eller mindre ute av Irak, og har trappet ned sitt militære engasjement i området rundt Persiabukta, er det viktig for Teheran å flekse muskler. De vil være den sterke makten i regionen. De siste ukene har de med sine militærøvelser, minnet hele verden om at de har kapasitet til å stenge av Hormuzstredet, og med det kvele eksport av rundt en femdel av verdens oljeforsyninger. Ufint, provoserende og farlig? Absolutt. Men så blir de altså selv utsatt for en del provokasjoner, for å si det forsiktig.
I Vesten argumenteres det ivrig for militære angrep på Iran. Før det er for sent. I Iran oppfattes handelsboikott og militære trusler som utidige. Truslene om isolasjon og krig virker delvis samlende. Regimet i Teheran applauderes av mange iranere for å stå opp mot USA og Israel. Jeg har vært i Iran flere ganger. Jeg har snakket med folk om landets atomprogram. De forstår ikke hvorfor ikke de skal ha rett til å utvikle kjernekraft.
Det er ikke vanskelig å forstå israelernes frykt for Irans, for å si det svært forsiktig, noe uklare atomprogram. President Mahmoud Ahmedinejad har gjentatte ganger snakket om at den israelske staten burde feies på havet. Ingen sover godt med en slik fiende, hvis han i tillegg har noen atomraketter liggende klare til bruk. Israel driver nå sin krigføring på sedvanlig vis. Iranske atomfysikere og andre knyttet til atomprogrammet, likvideres. Det er også mistanke om at Israel har gjennomført andre typer sabotasjeaksjoner mot Irans kjernefysiske anlegg.
Som vanlig er det vi som tjener oss rike på konflikter i og rundt de oljerike statene i Midtøsten. Oljeprisene stiger med spenningsnivået. Med våre enorme olje- og gassforekomster, har Norge lite å tjene på en fredelig verden.
Det er ni år siden USA overkjørte FNs forsøk på å forhindre nok en storkrig i Midtøsten. Og snart ni år siden jeg en grytidlig morgen i Bagdad bråvåknet av det første av flere massive amerikanske luftangrepene mot den irakiske hovedstaden. Siden den amerikanskledede invasjonen av Irak i 2003, har det meste av det som kunne gått galt i Irak, gjort nettopp det. Gått galt.
Fra marineinfanteristenes base i Fallujah, Irak. Vinteren 2007. Foto: Fredrik
Invasjonen og okkupasjonen var gjennomført på en særdeles amatørmessig måte. En okkupasjon også Norge deltok i en liten periode. Norske myndigheter hevdet at de bare deltok i gjenoppbyggingen av landet. Men sannheten var at de norske ingeniørstyrkene også bygde baser for britiske okkupanter. Det er i beste fall en utvidet forståelse av hva som er akseptabelt innenfor gjenoppbyggingen av et land, når man hevder ikke å ha noe med selve okkupasjonen av landet å gjøre.
Krigen mot Irak ble gjennomført på et løgnaktig grunnlag. Av en amerikansk administrasjon ledet av en rekke personer med svært tette bånd til de som tjente mye penger på krigen. Både olje- og krigsindustrien. Forøvrig tjente også vi godt på Irak-krigen. En krig som sendte oljeprisen gjennom taket og opp i himmelen.
Saddam Hussein hadde ikke masseødeleggelsesvåpen i 2002. Det forsøkte da også FNs våpeninspektører å fortelle en lite lydhør president George W. Bush. At Saddam var en drittsekk av en diktator, var ingen i tvil om. Men selv i sine ondeste år, klarte han ikke å forårsake så mye ødeleggelse og elendighet for den irakiske sivilbefolkningen som den amerikansk-ledede krigen førte til. Og nok en gang var dette en krig USA førte mot et regime de selv hadde rustet opp militært.
Etter nok et mislykket felttog, har amerikanerne nå forlatt Irak. Det vil si, noen står igjen for å sikre amerikanske interesser. Men de etterlater seg et samfunn i kaos, og en borgerkrig som ikke på langt nær er over. Og, på toppen av det hele – et Irak som i dag i langt større grad er nært knyttet til Iran enn da Saddam Hussein regjerte fra Bagdad.
I dag tidlig ble den irakiske hovedstaden rammet av en rekke bombeangrep. Gjennomført av folk som ønsker å vise for all verden at det fortsatt er krig i Irak. Og at amerikanerne dro etter halvgjort jobb.
USA er en ganske dårlig okkupant. Det er lenge siden amerikanske soldater gjorde stor nytte for seg i Irak. En rekke ganger det siste tiåret, har jeg besøkt landet, og sett hvordan soldatene i stadig større grad har murt seg inne bak lag med betong og piggtråd. For å holde tapstallene nede, ble oppdraget etter hvert endret. Det handlet mer og mer om å beskytte egne soldater, enn å ta vare på sivilbefolkningen og sørge for deres sikkerhet. Det minner i det hele tatt ganske mye om det som skjer i Afghanistan.
(Kigali, Rwanda) I nabolandet Kongo, gjør to nordmenn seg klare til å feire sin tredje jul bak murene. Ingen andre nordmenn, enn de to, vet hva som skjedde den dagen sjåføren deres ble drept. Men svært mange mener å vite noe. Hver gang jeg har skrevet om saken, er det mange som mener å vite at de to er skyldige i rovmord, og har fortjent sine skjebner som fanger i Kongo. Selv om alle som har fulgt denne saken skjønner at det er åpenbart at de to ikke er skyldige i alt de er dømt for. Og at rettssakene mot dem er fulle av mangler, latterlige påstander og usannsynlig dårlige bevisføringer.
Joshua French og Tjostolv Moland. Foto: Fredrik
Skyldige i deler av det de er dømt for, eller ikke – de har det i alle fall ganske jævlig der de sitter. Nylig ble de flyttet fra Kisangani til Kongos hovedstad Kinshasa. En drittby. Slik tror jeg de fleste av oss som har besøkt stedet vil beskrive den. En by der du under normale omstendigheter tar store sjanser hvis du beveger deg rundt som hvit mann. En by med enorm kriminalitet. En enda verre by for mange av de som tvinges til å bo der – i dypeste fattigdom – uten særlig store håp om et bedre liv. Det kunne vært så mye bedre. Hadde det ikke vært for årevis med krig og vanstyre.
Tjostolv Moland og Joshua French’ hjem de siste par-tre årene, har vært et særdeles nedslitt og kummerlig fengsel midt inne i Afrikas jungel. Derfra har de hevdet sin uskyld, og dyrket håpet om å overleve og komme hjem. Og overlever de lenge nok, klarer de nok det. Det er liten tvil om at veien er kortere hjem fra fengselet i hovedstaden, enn fra provinsen i utkanten av landet. Det er lettere for norske myndigheter å forhandle om en løslatelse med sentrale myndigheter i Kongo, når disse ikke lenger er nødt til å forholde seg til virkelighetsfjerne myndighetspersoner i Kisangani. Slike som hevder at Moland og French var på spionoppdrag for den norske kongen, og at Norge derfor bør betale hver enkelt kongoleser for den tort og svie de alle er påført.
I Kisangani hadde de to en slags immunitet i fengselet. I starten var det et stadig renn av journalister inn gjennom gitterporten. Sammen med jevnlige besøk av norske diplomater, bidro det til fengselsmyndighetenes innsats for å holde liv i Moland og French. Lukrativt var det også til tider for både fengselsdirektøren og hans folk (jeg har tidligere fortalt om mine bestikkelser – bestikkelser jeg senere ble tiltalt for i Norge).
De to norske fangene startet sin egen klinikk i fengselet, og ga medfanger behandling for sårskader og sykdom. Innenfor de rammer de hadde. Det ga en viss popularitet – og beskyttelse.
Nå er de plassert bak murene i et langt større og uoversiktelig fengsel i Kinshasa. De som kjenner forholdene, vet at det kan være farlig. Fanger utsettes for overfall, voldtekt og drap. Forholdene var mer kontrollerbare der de satt før.
Tjostolv Moland og Joshua French er nok på vei hjem. Men, enda kan det gå lang tid før norske myndigheter er i stand til å komme frem til en avtale med Kongo. Måneder eller år. I mellomtiden sitter de to nordmennene – som i aller høyeste grad har seg selv å skylde for å ha havnet i trøbbel – innesperret sammen med noen av Kongos farligste kriminelle.
Soldater fra Telemark bataljon på oppdrag i Faryab. Nå skal de hjem. Foto: Fredrik.
Siden 2004 har Norge hatt ansvar for sikkerhetssituasjonen i Faryab-provinsen. Et ansvar norske soldater har forsøkt å håndtere, men ikke hatt ressurser til å lykkes med. Et hundretall kampsoldater kan ikke få kontroll over et område på størrelse med Oppland fylke, hvis ikke befolkningen er med. Ikke så lenge en rekke opprørgrupper forsøker å ta kontroll.
Amerikanerne har for lengst gjort det klart at de vil ut innen 2014. Det var tydelig kommunisert fra norske myndigheter at Norge ville ha den planen som et utgangspunkt. Derfor er det ingen stor overraskelse når forsvarsministeren mandag la datoen på bordet. Men litt overraskende er det at man har det så travelt med å komme seg vekk. Norge skal ut av Faryab innen 2013.
De siste årene har Norges strategi vært å trene afghanske styrker i Faryab-provinsen. Slik at disse selv kan overta ansvar for sikkerheten. Den oppgaven må de norske militære rådgiverne nå avslutte før oppdraget er løst. Jeg har de siste dagene vært i kontakt med en rekke offiserer med lang Afghanistan-erfaring. Det de er hjertens enige om, er at de afghanske styrkene trenger støtte og trening ennå i lang tid fremover. Og at 2014 er for tidlig for en tilbaketrekking. Nå skal Norge altså ut enda tidligere.
Det er også et viktig poeng at man snakker om at afghanerne selv skal ta over sikkerheten på et tidspunkt da sikkerhetssituasjonen er dårligere enn den var før 2001. Det Norge etterlater seg, er et langt mindre sikkert område enn da Taliban styrte Afghanistan. Det er fint med brønner, skikkelige fengsler og skoler. Men det som stort sett er viktigere for folk, er at de ikke blir drept. At det ikke er krig. Vi har altså sviktet afghanerne på det viktigste punktet.
Intensjonene var gode. Innsatsen også. Men det var aldri nok politisk vilje til å løse oppdraget. Det ble ikke lagt inn nok ressurser. Og det var ikke mer ressurser å hente – i alle fall ikke militært. Det er synd. For resultatet blir etter alt å dømme at borgerkrigen fortsetter. Uten at internasjonale styrker i er der og demmer opp for den verste uroen.
I det norske området er det store konflikter mellom etniske grupper. Mange av Afghanistans viktigste smuglerruter går gjennom området. Resultatet er enorm korrupsjon og vilje til å bruke makt for å kontrollere provinsen. Dagens bombeangrep i Mazar og Kabul, vitner også om at Afghanistan sliter med voldelige konflikter mellom religiøse grupper.
Afghanistan er et veldig fragmentert samfunn. Det er mindre trygt i store deler av landet etter ti år med vestlig militær tilstedeværelse, enn det var før. Det er ingen grunn til å tro at de store motsetningene mellom afghanske folkegrupper ikke vil eksplodere i voldsomheter når Norge og våre allierte trekker seg ut.
Nå får de klare seg selv, afghanerne. Takk for oss, og lykke til.
Soldater fra Telemark bataljon i Afghanistan. Våren 2011. Foto: Fredrik
(Frankfurt) Først. Takk for alle tilbakemeldinger på filmen Krigens pris – Den harde veien ut som ble sendt på TV 2 onsdag kveld (Repriser på TV 2 Nyhetskanalen førstkommende lørdag). Det har vært et krevende, men svært interessant prosjekt å ta del i. Ikke minst har langvarig kontakt med soldatene i Afghanistan krevd mye. Fotograf Aage Aune og jeg har bokstavelig talt gravd oss ned sammen de norske soldatene som er i krig.
Målet med dokumentarfilmen var å vise hvor voldsom og farlig situasjonen er i Afghanistan. At norske soldater er i krig. Og at dette ikke akkurat ser ut til å gå veien, for å si det slik.
Mange av soldatene var skeptiske. I alle fall i starten. Å reise ut med en journalist i stridsvognen er uvant for de fleste. De har et slags ansvar for å få meg like hel tilbake til leir, og er forsiktige med å snakke – i frykt for at både det ene og det andre kan bli publisert. Etter hvert fant vi den tonen som var nødvendig for at dette prosjektet skulle lykkes. Det handler om å kunne stole på hverandre. For meg har det også handlet om å respektere soldatenes rett til en smule privatliv når vi har vært på tur i den afghanske fjellheimen. Å forsikre dem om at private samtaler dem imellom, ikke vil bli publisert selv om jeg snapper opp et og annet. Men samtidig minne dem om at jeg er journalist. Og at jeg er med for å rapportere.
Den harde veien ut
Det norske engasjementet i Afghanistan handler nå først og fremst om å komme seg vekk og hjem. Om å berede grunnen for en tilbaketrekking fra krigen. Dette blir gjort ved å trene afghanske styrker slik at disse kan ta over sikkerhetsansvaret selv. Ingen dum tanke kanskje. Men, det er enorme utfordringer som ligger i veien for at denne tilbaketrekkingsstrategien skal lykkes.
De afghanske styrkene er del av et korrupt system. De er ressurskrevende. Faktisk så ressurskrevende at det ikke under noen omstendigheter er mulig for afghanerne å drive sin egen hær med egne midler. Og soldatene er dårlig motiverte. Ifølge den afghanske hærens egne tall stikker 25% av hvert eneste år. Det er mange desertører. Kanskje er det virkelige tallet betydelig høyere. Vi vet at noen av disse etter hvert løper over til fienden. Med seg har de militær kunnskap, og av og til også våpen og ammunisjon.
Norske og internasjonale styrker trener nå opp soldater som deltar i en borgerkrig. En borgerkrig som kanskje vil eskalere når Norge og USA trekker seg ut i 2014. Det er en moralsk utfordring.
Tilbaketrekkingsstrategien med ansvarsforskyvning mot afghanerne er ikke særlig vellykket. Men det er trolig det beste alternativet. For, etter ti år med krig må det være lov å se seg om etter en vei ut. Det viktigste må likevel være at afghanerne får en tryggere hverdag når de blir overlatt til seg selv.
Onsdag 30. november sendes tredje og siste film i TV 2s dokumentarserie Krigens Pris. Odd Isungset har regi på filmen som handler om de menneskelige kostnadene ved denne krigen.
![Alaa Al Aswany: On the State of Egypt. What Caused the Revolution. Edinburgh: Canondale, 2011. Engelsk, 192 sider. (Istanbul) Dette er en samling av en Egypts største forfatteres advarsler om revolusjonen som måtte komme. Forfatteren bak bestselgere som Yakobinerbygningen og Chicago, visste at det ikke var noen vei utenom. At Mubarak stod for [...]](http://blogg.tv2.no/fredrik/files/2012/05/egyptbok-0071-46x46.jpg "Demokrati er løsningen"){kind=small}
![(Afghanistan) Det er nøyaktig et år siden i dag. Ett år siden 23 amerikanske soldater fra elitestyrken Navy SEAL krysset grensen her fra Afghanistan og over til nabolandet Pakistan i øst. I ly av natten og uten at pakistanske myndigheter var klar over hva som var på gang, fløy to amerikanske [...]](http://blogg.tv2.no/fredrik/files/2012/05/cv90tmbn-46x46.jpg "Afghanistan: Norsk tilbaketrekking i gang"){kind=small}
![(Kabul) Jeg setter meg i bilen og svinger ut porten utenfor det godt bevoktede hotellet. Serena i hjertet av Kabul. Samme sted der jeg opplevde å miste en kollega og selv kommer under et voldsomt angrep for litt over fire år siden. Fortsatt et såkalt høyprofilert må for turister, men i dag enda bedre bevoktet [...]](http://blogg.tv2.no/fredrik/files/2012/04/CV90-46x46.jpg "Afghanistan: Her holder det ikke med roser og sang"){kind=small}
![En taxi svingte opp foran Sundvolden hotell. Regnet hadde stanset for en liten stund, men sommernatten var mørk under skyene. Ut av bilen kom en mann og en dame. De så ut til å være rundt 50. Rett fra syden. To store kofferter ble lempet ut av bagasjerommet. Fortvilelsen var tydelig. Røde, [...]](http://blogg.tv2.no/fredrik/files/2012/04/breivik_nytt_bilde_960091p-46x46.jpg "Hadde han bare angret"){kind=small}
Irak, Syria, Egypt; diktaturer, makteliter, undertrykking; hva er årsaken til at dette er regelen i arabiske land og ikke unntakene? Hva er det med kulturen (...)
Hvorfor får ikke folket kommentere saker om svindleren Waleed? Er dere redde for kritikk?
Alle som har trodd på denne aksjonen er og var idioter. La USA og UK logre sammen.
Bl a fra de etterhvert mange inngåtte strategiske partnerskapsavtalene, i praksis også USA - selv om den ikke ennå er ratifisert. En forusetning for transisjonen (...)
Hvor har du det i fra?