Category Archives: Norge

Ytringsfrihet er ikke så viktig

Bagdad, sommeren og høsten 2003: Amerikanerne hadde bombet vekk det gamle regimet. Irakiske sikkerhetsstyrker av alle slag var jagd vekk. Min faste sjåfør kjørte plutselig som en gal, og brøt det som kunne brytes av innarbeidede regler. Det var ikke lenger politifolk ute for å stanse hans merkelige, for ikke å snakke om farlige, krumspring rundt trafikkfyr og midt imot tutende, møtende medtrafikanter.

En irakisk venn fortalte fortvilet at han ikke lenger torde sende sønnen på ti til skolen. Enebarn var jaktet vilt i den irakiske hovedstaden. Nådeløse gisseltakere visste hvor sårbare enbarnsforeldre var – og hvor langt de var villige til å gå for å få dem helskinnede tilbake. En stund var det å kidnappe enebarn en lukrativ business.

Utenlandske journalister og hjelpearbeidere fikk hodet skåret sakte av for å tvinge frem løsepenger for de neste som ble kidnappet. Det var ubehagelig for oss alle å tråkke rundt i Bagdads gater de første par årene etter Saddams fall.

Med de amerikanske okkupantene kom lovløsheten til landet som i flere tiår hadde vært styrt med brutal jernhånd. Anarkiet som oppstod etter at Saddam, hans politi og soldater forsvant, var brutalt.

Den amerikanskledede overgangsadministrasjonen var satt sammen av en stor mengde uvitende neokonservative velutdannede mennesker uten særlig erfaring å skryte av. Det var så til de grader amatørmessig at jeg, i likhet med mange kolleger, lenge trodde det var noe åpenbart vi burde forstått, men ikke fikk øye på.

Amerikanerne snakket høyt, både i Washington og i Bagdad, om at det irakiske folk nå endelig hadde fått frihet. Fritt demokrati og ytringsfrihet. Så flott!

Men irakernes takknemlighet overfor okkupasjonsmakten for disse nyvunne rettighetene uteble. De var mer opptatt av å skaffe brød på bordet. Av at deres døtre ikke ble voldtatt på vei hjem fra skolen. Av at ikke hvem som helst med våpen ustraffet kunne skyte en annen til døde for en neve dinarer.

Ytringsfrihet og demokrati var ikke viktigst.

Også her i Norge er lysten til å overleve, sterkere enn behovet for å kunne si sin mening eller velge sine ledere. Noen har vist seg villige til å kjempe for disse rettighetene med livet som innsats. Enda flere snakker om det. Men de fleste av oss er mest opptatt av vår egen sikkerhet. Slik er det også i alle andre europeiske land.

At vi ikke verdsetter verdier som ytringsfrihet og demokrati over alt annet, ble mottatt med et og annet forsiktig gisp (som i lettere forskrekket, ikke gjesp), da TNS Gallup fredag la frem sin undersøkelse om den norske befolkningens forhold til ytringsfrihet. Ytringsfrihetsbarometeret er bestilt av organisasjonen Fritt Ord.

På spørsmål om hva folk mener er det viktigste i Norge de neste ti årene, svarte 57% at de mener det er «å opprettholde lov og orden». 21% mente at det viktigste var «å beskytte ytringsfriheten.» 16 % vil ha mer demokrati foran de andre verdivalgene, og 6 % mente det viktigste var å opprettholde vår økonomiske standard.

Vi setter altså trygghet og sikkerhet foran både mer prinsipielle og moralske verdier. Lignende undersøkelser fra Europa, viser at de kriserammede landene også setter økonomisk sikkerhet høyere.

10 år siden bombene falt

Jeg var sliten, og våknet ikke av de første luftvernsirenene som skingret gjennom Bagdadnatten. Men jeg bråvåknet da den første krysserraketten dundret inn palasset til Saddam Hussein noen hundre meter unna. Med voldsom kraft slo den inn i diktatorens hjem. Det var grytidlig, 20. mars, 2003.

Nye raketter slo ned i områdene rundt oss. Bygningen ristet mens jeg kom meg ut på balkongen i åttende etasje for å montere opp antennen til min ulovlige og innsmuglede satellittelefon. Det var krig. Jeg skulle jobbe.

Jeg ringte hjem mens luftvernbatteriene pepret himmelen over meg med kuler og granater. Vi hadde visst at den ville komme – krigen. Det var ikke lenger noen vei utenom. Bombardementet var voldsomt og skremmende.

For meg. For oss. Vi var rundt 150 internasjonale journalister i Bagdad. De aller fleste av oss stuet sammen på Palestine hotell. Pentagon visste hvor vi var. I den siste bygningen i byen de ønsket å treffe. Likevel – de bombet nabolaget med så kraftig skyts at det føltes som om jorden ristet i et kontinuerlig jordskjelv. Fra minareten like ved, brølte en frenetisk stemme: Allah’u Akbar! Om igjen, og om igjen. Bilalarmene hylte. Det var i ferd med å lysne da jeg fikk kontakt med noen hjemme og meldte: Det er krig!

Det er ti år siden nå. Ti år siden Bush-administrasjonen løy og ignorerte verdenssamfunnet. Sammen med en rekke allierte angrep de mannen som var selve bildet på Den onde diktatoren, Saddam Hussein. Han skulle utryddes for enhver pris. Uansett menneskelige kostnader, skulle han fjernes fra makten.

Målet var selvfølgelig ikke å gjøre Verden til et bedre sted. Målet var tilgang til land og ressurser i regionen. Til olje og gass. Det var åpenbart for de fleste av oss den gang. Og knapt noen er vel i tvil i dag. Vi vet nå at det ikke var masseødeleggelsesvåpen i Irak da USA bombet og okkuperte landet. FNs egne inspektører sa da også det før amerikanerne angrep. At de ikke hadde funnet noe. Men USA ville uansett bombe Irak og fjerne Saddam Hussein fra makten.

Lite godt kom ut av det for amerikanerne. En og en halv million amerikanske soldater kjempet i Irak de neste åtte årene. Fire og et halvt tusen av dem ble drept. Over tretti tusen skadet i kamp.

Verre ble det for irakerne. Frem til utgangen av 2012 var minst 130 000 mennesker drept som følge av den amerikansk-ledede krigen og volden som fulgte (de høyeste anslagene antyder opp mot 700 000). Mange hundre tusen ble skadet. Millioner traumatisert. Fortsatt lever over to millioner mennesker som internt fordrevne flyktninger i Irak. Det er mange ødelagte liv.

Fredsnasjonen og krigerlandet Norge deltok også i krigen i Irak. Riktignok sendte vi først soldater etter at regimet var styrtet, og FN ble tvunget til å velsigne amerikanernes ønske om å ta full kontroll. Irakerne forstod knapt forskjell på angripere og deres allierte som kun skulle sikre gjenoppbygging. Det ble ikke mer forståelig av at norske styrker bygde baser for styrkene som hadde invadert og okkupert landet uten FN-mandat.

De siste ukene har volden økt. Årsdagen markeres av grupper som fortsatt kjemper mot landets nye makthavere. De som ble hjulpet til makten av okkupantene før de stakk.

Irakkrigen står allerede som en skamplett i historien. Riktignok ble Saddam fjernet, men til hvilken pris?

Og hva sitter irakerne igjen med? Frihet til å velge sine egne ledere. Men mange irakere lever utrygge liv i fattigdom. Var det verdt det? Mange irakere vil svare nei. Og da blir det uinteressant hva politikere og kommentatorer langt unna måtte mene.

Etter invasjonen vendte jeg tilbake til Irak en rekke ganger. I uker av gangen. For å følge okkupantene, og for  å se hvordan det gikk med sivilbefolkningen. Det skulle gå flere år før den negative trenden sakte snudde. Irak var og er et voldelig land. Irakerne hadde fortjent så mye bedre enn Saddam Hussein og de langvarige krigene han bidro til å påføre landet. De hadde fortjent så mye bedre enn å bli bombet i hjel av fiender som Iran og USA, og USAs allierte.

Mot alle odds

(Oslo) I motsetning til i Norge, har de i Afghanistan et demokratisk valgt statsoverhode. De to traff hverandre i dag, da president Hamid Karzai avla Kong Harald et kort besøk på slottet. Men langt viktigere enn høflighetsvisitten hos hans majestet, var samtalen Karzai førte med utenriksminister Espen Barth Eide og lunsjen han spiste sammen med statsminister jens Stoltenberg.

Norge er en betydelig bidragsyter i Afghanistan. Det militære bidraget er begrenset av ressursene her hjemme, men det økonomiske bidraget er vesentlig for videre utvikling av det afghanske samfunnet. Norge har siden 2002 bidratt med enorme midler for å bidra til stabilitet og demokratisering i Afghanistan. Nå lover regjeringen å fortsette dette arbeidet – også etter at de siste norske soldatene har reist hjem (kanskje i løpet av 2014?) – og frem til 2017.

Hamid Karzai trenger løfter om bistand. For ham er det viktig å gi afghanerne håp om videre internasjonal støtte for å løfte det lutfattige folket ut av ulykken. Neste år er det slutt for Karzai, og de internasjonale styrkene skal etter planen ut. De fleste som spår, spår ulykke og katastrofe. Blant de som kjenner Afghanistan, er det få optimister. De forskjellige aktørene posisjonerer seg nå i forhold til den maktkampen som kommer til å utspille seg. Politisk – og militærstrategisk.

Frykten for at det internasjonale samfunnet også vil svikte økonomisk, er kanskje det som kan få afghanske ledere til å tvinge krigsherrene fra å forsøke å gjenvinne tapt makt og terreng. For mister afghanske ledere grepet, forsvinner bistanden. Både Barth Eide og Stoltenberg var tydelige overfor Karzai på at Norge har nulltolleranse for korrupsjon. Der man ikke kan følge kronene helt fram til mottakeren, vil man stanse utbetalingene ved den den minste mistanke.

Karzais regjeringstid har vært herjet av korrupsjon og vold. Han er ikke en mektig leder, men sies å ha vært det beste kompromisset. Ingen vet hvem som tar over etter ham, men alle frykter hva som kommer. Ingen ansvarlige vil si at de gir opp håpet om en bedre fremtid for afghanerne, men de vet det er et tynt håp. Et håp mange står klare til å knuse ved første anledning.

Mens den internasjonale avmilitariseringen nå er i gang, blir det mer spennende enn noensine å følge den videre utviklingen i et land der også Norge har ofret mye. Blir det igjen et oppmarsjområde for terrorgrupper og åsted for en blodig borgerkrig, eller har afghanernes tid nå kommet? Er det nå de for alvor skal i gang med å bygge et skikkelig samfunn? I så fall trenger de den hjelpen de kan få.

Krigshelten Trond Bolle

Trond Bolle er en av Norges største krigshelter etter andre verdenskrig. For sin innsats er han da også hedret med den høyeste utmerkelsen det er kjent at en norsk soldat har fått siden Gutta på skauen fikk sitt – Krigskorset med sverd. Denne høsten har det kommet to bøker om Trond Bolle, og det er nesten litt synd.

Synd fordi de utvilsomt konkurrerer mot hverandre (det er sikkert ikke mange som vil lese begge), og fordi historien hadde blitt enda bedre fortalt om alle gode krefter hadde slått seg sammen.

Jon Gangdal og Bjørg Gjestvang: Trond Bolle. Alles helt, min mann. Oslo: Kagge, 2012. 258 sider.

Dette er den mest personlige historien om Trond Bolle. Her veksler forfatteren Jon Gangdal og Bolles kone Bjørg på å fortelle om Bolles liv. Bjørg Gjestvang forteller om ektemannen og småbarnsfaren Trond. Jon Gangdal om elitesoldaten som ble krigshelt. Det er Bjørgs fortelling som gjør boka til noe helt spesielt. Men Gangdals fortelling er helt nødvendig for å gjøre boka interessant. Det er en god bok som i stor grad bidrar til å forklare hvordan det er å leve med en som bruker livet sitt til å oppsøke farer. Og den tegner et bilde av en mann som ikke nødvendigvis trengte å bli krigshelt, men som klarte å bruke energien sin på noe riktig. Dette er nok den av de to bøkene som har bredest appell.

Rolf J. Widerøe og Hans Petter Aass: Krigshelten. Historien om marinejegeren og etterretningsagenten Trond Bolle. Oslo: Gyldendal, 2012. 362 sider.

Den andre boka: tar for seg den militære siden av Bolles karriere i større grad. Naturlig nok. Interessant om oppbyggingen av to av Forsvarets mest interessante tjenester. Jeg synes dette er den beste av de to bøkene, selv om den ikke kommer like tett på Bolle som Alles helt, min mann.

Det har kommet flere bøker skrevet av og om norske soldater i Afghanistan. Disse er blant de to beste.

 

Norge ville ikke ha dem hjem

 

 

I 2009 ble Tjostolv Moland og Joshua French dømt til døden for drap og spionasje. Under rettssaken for det kongolesiske militærtribunalet, kom det frem at motivet for drapet skulle vært at de to var på spionasjeoppdrag for Norge. Derfor ble norske myndigheter holdt medansvarlige, og dømt til å betale oppreisning sammen med de to dødsdømte fangene på rundt tre milliarder kroner.

Norske myndigheter avviste dommen mot Norge som en ulovlig, men vil ikke ta stilling til dødsdommene mot de to nordmennene. Moland og French fikk en dødsstraff hver bare for spionasjetiltalen. De er dømt til døden for å ha spionert for Norge, men Norge har egentlig ikke ønsket dem hjem.

Norske myndigheter har ikke gjort det de kan for å få til en soningsoverføring. For hadde de kommet hjem til Norge, ville det vært umulig for myndighetene å akseptere at de sonet en straff for forbrytelser begått på vegne av staten Norge. Forbrytelser myndighetene vet de ikke har begått. Man måtte ha latt dem gå fri. Hadde de blitt overført til Norge for et par tre år siden, og så løslatt, ville det svekket folks rettsoppfatning. Derfor har myndighetene ventet til tiden er inne.

Det bekrefter flere kilder i utenriksdepartementet overfor TV 2. Men, da arbeidet med kveldens dokumentar, Dødsdømt og forlatt i Kongo, startet for noen uker siden, begynte noe å skje. Departementet fikk det plutselig travelt med å foreta seg noe. Vi har fått vite at myndighetene nå, nærmere fire år etter at de ble tatt, er villige til å godta en soningsoverføring. Utenriksminister Espen Barth Eide sier til TV 2 at han er klar til å reise ned til Kongo, hvis det er det som skal til for å få til en avtale om overføring.

Moland og French ble i tillegg til dødsdommen for spionasje, også dømt for drap. Utenriksministeren vil ikke ta stilling til den delen av dommen. Han deler med det en sammensatt dom opp i to deler, aksepterer en del, og avviser en annen. Selv om både han og UDs observatører i Kongo er fullstendig klare over at rettssaken mot de to nordmennene var et sirkus av en forestilling, hvor det ikke ble vist respekt for verken menneskerettigheter eller rettsstatsprinsipper.

I dokumentaren ”Dødsdømt og glemt i Kongo” på TV 2 i kveld, får du se hvordan norske myndigheter har unnlatt å hjelpe to nordmenn dømt til døden for å ha spionert for Norge. Hvordan de først nå er tvunget til å foreta seg noe før de to dør i fangenskap. Og du får et nytt møte med Tjostolv Moland og Joshua French. To unge menn som fortsatt har håp om at de skal slippe levende ut av fengselet.

R-DOK2-EP15-R003363#1

Mot slutten

(Afghaninstan) «Andreas Eldjarn fra Norge. 27. juni 2010. Simen Tokle. Norge. 27. juni 2010.» Forsvarssjef Harald Sunde står i full uniform under den stekende sola og leser sakte. Navn, nasjon og dødsdato. De internasjonale soldatene som tjenestegjorde i den norskledede styrken i Faryab, og aldri kom hjem. Det tar tid. Deler av styrken står oppstilt foran den norske generalen, og hører navnene på de som aldri kom hjem hjem i live. Det hører med til seremonien der Norges høyest rangerte militære ved siden av Kongen, har kommet for å avslutte et norsk militærhistorisk kapittel. Sju norske navn leser han opp. Soldater som er drept i tjeneste for Norge i dette området. Ytterligere tre norske soldater er drept andre steder i Afghanistan siden Tommy Rødningsby falt som den første i Kabul i 2004. To sivile nordmenn har også mistet livet i denne krigen. En hjelpearbeider og en journalist. Det har vært tøffe tak for en liten nasjon.

Nå går det mot slutten. Ikke bare for det norske, men hele det internasjonale militære engasjementet i Afghanistan. Snart elleve år er gått siden en rekke nasjoner, deriblant Norge, fulgte USA i et angrep på, og en invasjon av, et av verdens fattigste land. Det er afghanerne som har betalt den dyreste prisen for Al Qaidas spektakulære terrorangrep mot USA i 2001. Rundt tre tusen mennesker ble drept i det angrepet. Langt over hundre tusen afghanere er drept i krigen som fulgte. Selv om ingen av 11. september-terroristene var afghanere. Slik fungerer vår urettferdige verden.

I Faryab pakker de norske soldatene ned de siste eskene. Den norske tilbaketrekkingen fra denne krigen er i gang for alvor. I løpet av et par uker skal siste nordmann være ute av Faryab. Jobben er ferdig, men ikke gjort. Den nordlige provinsen mot grensen til nabolandet Turkmenistan er et langt mer urolig område i dag enn da de norske soldatene overtok sikkerhetsansvaret i 2005. Hva gikk galt? Hvorfor klarte de ikke å løse oppdraget?

Da jeg om hit første gang, like etter at Norge tok over for britiske styrker i 2005, var situasjonen helt annerledes. Jeg tok inn på et lite gjestehus ikke langt unna den nedlagte banken som den gangen huset de norske styrkene. Jeg gikk rundt i de støvete bygatene og ble møtt av vennlige ansikter. Soldater patruljerte byen. Uten beskyttelse av tungt panser. Så var det noe som endret seg.

Etter publiseringen av Muhammed-karikaturene i 2006, smalt det. Den norske leiren kom under et voldsomt angrep. Det ble kastet granater og skutt inn i leiren. Norske soldater skjøt i hjel noen av de aller mest voldelige demonstrantene. Den vennlige tonen mellom sivilbefolkningen og de utenlandske styrkene ble vanskelig å oppettholde. En ny og tryggere leir ble reist utenfor byen. Etter et dødelig bombeangrep mot et norsk kjøretøy, kom kravet om panser og beskyttelse. Under sine forsøk på å patruljere dette mektige fjellandskapet, ble soldatene møtt med stadig større fiendtlighet og kraftigere skyts. Svaret var  mer panser og tyngre våpen. For sivilbefolkningen må det mange steder ha vært vanskelig å oppfatte de utenlandske vantro som noe annet enn det de visste de var. En del av en invasjonsstyrke. Riktignok hadde man sørget for å bli invitert til landet, men det av en president som i første omgang var valgt ut av de som invaderte.

De hadde egentlig ikke en sjanse til å stanse det væpnede opprøret som kom, de norske styrkene. De var for få. Den politiske viljen til å sørge for stabilitet og sikkerhet var tilstede, men den var ikke stor nok. Et hundretalls soldater kunne aldri få kontroll over Faryab. Det forstår alle som har beveget seg rundt i dette fjellandskapet. Dette er geriljaens og lokalbefolkningens terreng. Bare en mangedobling av den militære innsatsen kunne garantert militær suksess. Derfor endret man etterhvert oppdraget i denne krigen. Der politikerne tidligere hadde lagt vekt på bygging av pikeskoler, handlet det etterhvert om å trene afghanske sikkerhetsstyrker. Om å få disse styrkene opp på et nivå hvor de selv var i stand til å ta ansvaret for sikkerheten. De afghanske offiserenes fordel var antall soldater de kunne sende ut i kamp. Men de er langt dårlige trent enn sine norske kolleger. Og de sliter med motivasjonen og rekordhøye desserteringstall.

For silbefolkningen er sikkerhet det viktigste. Sikkerhet og muligheten til å sette brød på bordet. Mange gode krefter har forsøkt å hjelpe de siste årene. Norge har pøst milliarder av bistandskroner inn i denne fattige provinsen. Heller ikke denne pengestrømmen varer evig, men den har hjulpet litt.

Ingen vet hva som vil skje i dette området i ukene, månedene og årene som kommer. Kanskje får sivilbefolkningen det bra. Kanskje. Men det kan også gå riktig galt.

Ærlig om tøffe valg

Erik Elden: Krig og kjærlighet. Oslo: Kagge, 2012. 239 sider. Sakprosa.

 

Erik Elden er glad i god litteratur. Han elsker kjæresten Lise. Og han har skutt og drept en fiende. Dette er den tredje i rekken av beretninger fra soldatlivet i Afghanistan. Og den andre om soldatene i Telemark bataljon. Troppssjefens beretninger om en av de tøffeste periodene norske soldater har vært gjennom, er verdt å lytte til.

Det er en bok som handler om krigen og kameratskapet. Om sorgen ved tapet av en kamerat. Troppssjef Elden mistet en av sine menn i januar 2010. Det tynger den unge løytnanten. Men det som også tynger, er savnet av kjæresten Lise.

Krig og kjærlig er en usminka beretning om krigen, om farene og om å ta liv. Ikke minst blir leserens forståelse for nødvendigheten av soldatenes brutalitet satt på prøve når Elden beskriver det som nærmest kan oppfattes som en mulig likvidering av en skadet fiende. Men dette er også en fortelling om en ung mann som dras mellom kjæresten hjemme og kameratene i Afghanistan. Elden skriver ærlig om savnet av kjæresten, og den dårlige samvittigheten han sliter med fordi han reiste ut i krigen.

Retten er hevet

 

(Rena)  Jeg kjører bilen inn til siden av veien et par meter fra nedkjøringen til drapsmannens hus. Der inne, bak veggene i den slitne røde låven, der inne lagret han det han trengte for å sprenge sommerfreden i stykker i Oslo i fjor sommer. Det regner lett. Gården er tom nå. Det er ustelt mellom husene, og tydelig at ingen bor der. Drapsmannen hadde materiale nok til å lage flere kraftige bomber. Der inne fant politiet også oppskriftene som viser hvordan man med enkle midler kan skape et ragnarok, slik Breivik gjorde.

Tidligere denne uka var jeg i Oslo tingretts sal 250. Jeg satt der, et par meter fra mannen som har forårsaket så mye smerte. Det er en selsom opplevelse å se gjerningsmannen inn i øynene. Det ellers så uttrykkløse ansiktet bryter opp i forsiktige smil, når han nikker mot folk han kjenner igjen. Mot tilhørere som har sittet der gjennom hele saken, og andre han drar kjensel på fra TV.

Den ene politivakten låser opp håndjernene til den tiltalte. Overfor dommer Wenche Arntzen, er Breivik høfligheten selv når han forsiktig og lavmælt ber om ordet. ”Unnskyld meg, og tusen takk.” I den retten han nektet å anerkjenne da saken startet for noen uker siden.

På første rad sitter nettjournalistene som hamrer ned setning for setning av det som blir sagt i retten. Og kommentatorene. De som uten faglig bakgrunn, daglig tar stilling til tiltaltes diagnose. På vegne av oss alle forsøker de å forstå hva som rører seg i hodet på drapsmannen. På hva som drev ham. Før de latterliggjøres av Morgenbladets utsendte, Kristoffer Schau. Multikunstneren som innbiller seg at han står utenfor det øvrige journalistkorpset, som han åpenbart forakter. Som om det er en performanceakt og ikke journalistikk han bedriver når han hamrer ned sine velskrevne betraktninger fra sal 250.

Aktor Inga Bejer Engh kommer i skade for å si begavelse, der hun skulle si begravelse. Episoden skaper en kortere episode av lettere munter stemning i salen. Jeg smiler også, helt til jeg ser den tilsynelatende gleden i Breiviks ansikt. Da blir det bare ekkelt. Jeg vil ikke smile sammen med ham.

Smilene hans kommer med jevne mellomrom. Og etterfølges uten unntak av en slurk vann. På et tidspunkt klarer han heller ikke å holde tilbake en liten latter. Munterheten hans er påtagende. Og ubehagelig. Men det meste av tiden sitter han der nærmest mimikkløs. Bak den lille kanten som dekker forsiden av skrivebordet han sitter ved, vrir han hendene sine utenfor kameralinsenes innsyn. Han sitter og bøyer den lille, myke pennen spesiallaget for ikke å kunne skade andre. Han klamrer seg til små gule lapper. Vrir de rundt med knugende never. Nervøsitet eller ikke – han ser i alle fall ikke like rolig ut når jeg får anledning til å observere ham på kloss hold.

Hver halvtime. På slaget. To nye politivakter kommer inn og erstatter sine kolleger. De får ikke tid til å kjede seg, til å senke guarden.

Det er ikke ofte jeg er i retten. Jeg jobber stort sett med andre stoffområder. I Kongo latterliggjorde jeg rettssaken mot Moland og French blant annet fordi en dommer til tider slet med å holde seg våken. Jeg sa at hvis saken er så kjedelig at dommeren sovner, bør man kanskje skifte mannskap. Overraskelsen er derfor stor da jeg ser at dommer Arne Lyng tar av seg brillene, gnir seg i øynene, legger hodet bakover mot nakkestøtten, lukker øyene og ser ut som om han sover. Kanskje er det slik han lytter best, men han ser ikke våken ut, mens Agnar Aspaas og Terje Tørrisen forsvarer sin konklusjon som gjør tiltalte strafferettslig tilregnelig. Dommer Lyng rykker til og kommer med spørsmål som tyder på at han får med seg det som skjer. Noen minutter senere tar han brillene av på nytt, legger hodet ned i høyre hånd og lukker øyene. Jeg ser uavbrutt på ham. Det varer et minutt. To. Så åpner han øynene igjen, og er med. Sov han? Kanskje. Det så i alle fall slik ut, mens kameraene i retten kringkastet bilder vekselvis av de to sakkyndige og den tiltalte.

”Denne aksjonen overgår det meste,” sier Tørrisen. Breivik klarer ikke å holde smilet tilbake når han hører karakteristikken av hans onde handlinger. En ny slurk med vann. Han fyller mer vann i glasset fra karaffelen som står foran ham.

Aktor Engh forteller hvordan Breivik bestrebet seg på å få politiet til å like ham like etter pågripelsen på Utøya. At han forsøkte å skape en god og gemyttelig tone. Hun spør de sakkyndige om hva som får tiltalte til å tro at noen er i stand til å like ham. Breivik ler og drikker vann.

I salen sitter også noen pårørende. Noen spesialister og riksadvokaten. Saken er inne i absolutt siste fase. Nå gjenstår forhåpentligvis bare dommernes konklusjon. Før de kan de låse ham inne, og la oss slippe å se ham igjen.

Gratulerer med dagen! Også til deg, Anders Behring Breivik

 

Hovedhuset. Foto: Fredrik

(Bergen) På Ila sitter en massemorder. En drapsmann vi sliter med å forstå. Et menneske som har påført sine medmennesker uforståelige mengder med utålelig smerte. Akkurat nå forsøker en hel nasjon å forstå hva som ligger bak de uhyrlige forbrytelsene Breivik er skyld i. For mange av oss blir kanskje de aller viktigste spørsmålene aldri besvart. Den småflirende, arrogante og tilsynelatende selvopptatte drapsmannen i Tingrettens rom 250, når ikke frem til oss med sin forvridde virkelighetsoppfatning. 

17. mai blir en spesielt tung dag for mange av de pårørende etter terroren 22. juli.  Retten har heldigvis pause på det vi liker å kalle Barnas dag. Flere av de drepte skulle akkurat i dag ha danset seg i lykkerus gjennom gater over hele Norge. De som aldri fikk lov å leve til de ble russ. Andre kommer ikke til orke å gå ut for å møte hurra-ropene. For å hylle det vi skal hylle på nasjonaldagen. Ikke etnisk enfoldighet. Men mangfold, etnisk flerfold og en grunnlov som gir oss alle de samme rettighetene.

Jeg kjenner folk som måtte dukke for drapsmannens kuler, eller så vidt kom unna hans dødelige bombe av hat. Jeg har snakket med pårørende som har mistet det aller kjæreste de har – sine barn. Det gjør selvfølgelig vondt. Men smerten kan ikke på noen måte måle seg med den smerten Anders Behring Breivik påførte så mange uskyldige.

Det er nettopp det vi hyller i dag, som gjør at Anders Behring Breivik  fortsatt kan oppleve nasjonaldagen. Ikke bare i 2012, men sannsynligvis i mange år fremover.

Han angrep det systemet som nå forsvarer ham.  Hvis han er frisk, håper jeg det plager ham. Ja, jeg håper det plager ham uansett. Jeg håper han forstår at han har tapt, og at angeren er i ferd med å ta overhånd.

I fjor sommer. Timer etter å ha avsluttet første økt som nyhetsreporter utenfor Sunnvollen hotell, skrek jeg ut min avsky for gjerningsmannen her på bloggen min. Jeg ventet på at sinne og hevn skulle ta over for sorg. I stedet kom avsky og undring. Volden måtte vike for våre grunnleggende verdier.

Det er dette vi hyller i dag. Alle vi som er så heldige å leve beskyttet av norske lover og verdier. Disse verdiene som nå beskytter Anders Behring Breivik, og sørger for at han får en rettferdig behandling av et samfunn som forakter hans handlinger, og avskyr hans forskrudde tankegods.

Gratulerer med dagen alle – ja absolutt alle – alle sammen!