Category Archives: Myanmar

Har Aung San Suu Kyi sviktet kampen for frihet?

Aung San Suu Kyi. Foto: Fredrik

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ikke uventet har opposisjonsleder Aung San Suu Kyi sikret seg en plass i Myanmars parlament. Det er ingen overraskelse at frihetskjemperens parti NLD (Den nasjonales demokratiliga) gjorde det bra i søndagens suppleringsvalg. Når Aung San Suu Kyi tar plass i parlamentet i hovedstaden Naypidaw, legger hun over to tiår med stille protest bak seg. Nå skal hun drive politisk kamp fra et sete i parlamentet.

I forbindelse med opptakene til programserien Til bords med fienden, som nylig gikk på TV 2, var jeg så heldig å treffe Aung San Suu Kyi. Jeg fikk sitte ned og snakke med Nobelprisvinneren på hennes egen terrasse hjemme i Yangon. Vi snakket om politikk. Hun argumenterte for sitt valg om å delta i den politiske utviklingen i Myanmar. Etter årevis i husarrest, har hun oppnådd den internasjonale berømmelse og oppmerksomhet som har ført til at en hel verdens skeptiske øyne har vært rettet mot militærregimet i landet vi tidligere kalte Burma.

Aung San Suu Kyi la ikke skjul på at hun har store politiske ambisjoner. Hun avviste ikke at hun kan komme til å ta over etter den hjertesyke president Thein Sein når den tid kommer. Tenk det – President Aung San Suu Kyi. Alt er mulig. Det har også vært spekulasjoner som går i retning av at den verdenskjente frihetskjemperen kan bli invitert inn i en koalisjonsregjering med sine tidligere fiender. Enten nå, eller etter neste ordinære parlamentsvalg om tre års tid. Kanskje blir hun Myanmars neste statsminister.

Aung San Suu Kyis vei fra husarrest til parlament, blir kritisert fra flere hold. Flere av Myanmars geriljagrupper tror at generalene aldeles ikke har tenkt til å gi fra seg makten. At det hele bare er spill for galleriet. For at de internasjonale sanksjonene som har rammet Myanmar med voldsom økonomisk kraft skulle heves. Det er frykt for at generalene vil stramme til igjen, når verden ser en annen vei.

Grunnen til kritikken mot Aung San Suu Kyi, er at mange nå mener at hun legitimerer regimet. Hun har selv sagt at valget ikke er 100% fritt og demokratisk. Likevel stiller hun, og legitimerer med det resultatet. Inne i jungelen, hos Karengeriljaen, traff jeg skeptikere som turde kritisere. Som frykter at Aung San Suu Kyi ikke lenger vil kritisere makthaverne i like stor grad når hun nå blir en av dem. At hun har ufarliggjort seg selv.

Men. President Thein Sein har utmerket seg for sine moderate og forsonende holdninger det siste halvannet året. Når burmeserne og de andre folkegruppene i Myanmar nå får en smak av større frihet, er det kanskje ingen vei tilbake. Den stor utfordringen kan vise seg å holde dette vakre landet samlet – uten at det rakner i kamp mellom folkegruppene.

Jeg fikk tørrfisk av Aung San Suu Kyi

Aung San Suu Kyi. Foto: Fredrik

 (Yangon)  -Hadde du sagt det med en gang, ville jeg heller snakket med  ham enn med deg. Vi lo alle tre. Frihetsforkjemperen, kokken og jeg. Etter å ha snakket politikk med henne en stund, introduserte jeg Tom Victor Gausdal for Aung San Suu Kyi. Vi satt på terrassen utenfor huset hennes i Yangon, og gjorde opptak til programmet Til bords med fienden. –Jeg elsker å lage mat, fortsatte hun. Så da ble de sittende da – kokken og frihetsforkjemperen – og snakke om mat. Og Myanmars (Burmas) fremtid. Tom Victor Gausdal og undertegnede sammen med Aung San Suu Kyi i huset hennes i Yangon.

Møtet var særdeles hyggelig. Aung San Suu Kyi lovet å besøke både Norge og Tom Victors restaurant ved første og beste anledning. Og det kan bli snart. For allerede 1. april blir Aung San Suu Kyi innvalgt til parlamentet. Bare dager senere kan hun få en fremtredende rolle. Kanskje som minister. Generalene som har hengt av seg uniformene, har fortsatt makten i Myanmar. Men, svært mye tyder på at de nå omsider er klare for å dele makten.

Det er grunn til å tro at generalene har latt seg skremme av andre diktatorers brutale fall. Og de forstår nok de økonomiske fordelene med å ha et godt forhold til vår del av verden.

Men ikke alle stoler på at det vil bli demokrati og frihet i Myanmar med det første. På vår reise inn i jungelen, mot grensen til Thailand, traff vi flere geriljasoldater fra Karen-geriljaen. Noen dager etter at vi var der, stanset kampene, og det ble inngått en midlertidig våpenhvile med regjeringsstyrkene. Geriljasoldatene var skeptiske. De tror ikke Myanmars maktelite gir fra seg makten uten kamp.

I program nummer tre i vår serie fra verdens urolige hjørner, disker Tom Victor opp et herremåltid inne i jungelen. Det er kanskje noe med at når du serverer mat til sultne og bevæpnede geriljasoldater, så sørger du for at det smaker godt. Godt smakte derimot ikke all maten vi fikk servert på vår reise i jungelen. Eller hva sier du til en gryte med ekorn- og kattekjøtt? Godt var det ikke.

Tilbake på hotellet i storbyen Yangon, ble Tom og jeg overrasket med en gave fra vår nye venninne. Aung San Suu Kyi hadde sendt et par pakker med sin egen favorittsnack. Tørkede småfisk, sammen med en hyggelig hilsen.

Til bords med fienden – Burma. TV 2 Søndag klokka 2145

Myanmars neste statsminister?

 

Justin Wintle: Perfect Hostage. Aung San Suu Kyi, Burma and the Generals. London: Arrow Books, 2007. Engelsk, 464 sider.

(MYANMAR/THAILAND) Dette er boken som forklarer hvem Aung San Suu Kyi er, og hvorfor hun har vært så viktig for frigjøringsbevegelsene i Burma. The Lady by the Lake er datter av en av Burmas store helter. En av de som bidro til at landet ble frigjort fra utenlandsk okkupasjon, Aung San. Derfor var det også kun Aung San Suu Kyi som kunne stå opp mot generalene i årevis, uten å bli drept.

Burmas militærjunta gjorde alt de kunne for å knekke henne, men de klarte det ikke. Helst hadde de sett at hun satte mann og barn foran, og forlot hjemlandet til fordel for familien. Men Suu Kyi prioriterte sitt folk. Gjennom sin årelange husarrest fikk hun verden utenfor til å holde interessen opp for militærjuntaens brudd på menneskerettigheter.

Jeg var så heldig å treffe henne rett før jul. Da sa hun at det ikke var noe offer. At hun kun gjorde sin plikt. Wintles bok er like mye Myanmars (Burmas) etterkolonihistorie, som historien om en heroisk kvinne. Den handler om generaler som er villige til å gjøre absolutt alt for å holde på makten. Og om de som gir avkall på alt for at det gode til slutt skal vinne.

Etter at boka kom ut, har mye endret seg. Juntaen har avholdt valg, og en ny valgrunde avholdes 1. april. Aung San Suu Kyi skal selv stille, og kan være landets statsminister før sommeren.

Kvinnen i Yangoon

(Yangoon, Myanmar)    Myanmar – ja det heter så nå. Vi journalister hvisker av og til sammen på tvers av redaksjonene, og blir enige om at nå har tiden kommet. Slik den trolig vil gjøre for Palestina før eller siden (skjønt den er litt mer komplisert – for ikke å snakke om provoserende). Vi har blitt enige om at det er riktig å riste vekk det gamle navnet, som i seg selv favoriserer en av mange folkegrupper. Selv om Myanmar ble gjeninnført som offisielt navn på landet av et regime foraktet av Vesten, er det på tide å anerkjenne navnet. Har vi bestemt. Og ting er virkelig i ferd med å endre seg i Burma, eller Myanmar. Generalene ser ut til å ville bli snille. I alle fall gir de inntrykk av å forsøke.

På tampen av fjoråret fløy jeg inn til landets gamle hovedstad Yangoon (tidl Rangon). Samtidig med at politisk opposisjonelle ble løslatt fra fengsler, og flere forbudte partier lovlige. Bare uker tidligere, ville det vært utenkelig å nevne den største av alle opposisjonelles, Aung San Suu Kyi’, navn høyt. Den dagen jeg kom til Yangoon, preget hun avisforsidene. Gateselgere solgte portretter av kvinnen. Hun smilte fra bilder i taxier og butikkvinduer. Hun hadde hatt samtaler med myndighetene som har holdt henne som politisk gissel i femten år.

Omsider ser de ut til å gi etter. Burmas generaler. Despotene i Myanmar. Det økonomiske presset ble for stort. Selv under Kinas beskyttende vinger. De er på full fart mot det som kan bli et skikkelig demokrati. Selv Aung San Suu Kyi er nå akseptert. Hun har registrert partiet sitt foran valget 1. april i år. Og kan godt havne i regjeringsposisjon. Selv om det er flere år til neste presidentvalg. Nå vil hun samarbeide med generalene som i årevis holdt henne unna mann og barn. Det er fordi hun tror at tiden er kommet for å tilgi, og for å samarbeide. Jeg vet det, for jeg dro hjem til Nobelprisvinneren og snakket med henne.

Vi stanset bilen på veiskulderen rett nedenfor porten til University Road nummer 54. Ved den porten hvorfra Aung San Suu Kyi holdt sine politiske appeller til folket mens hun satt i husarrest. Ved hjelp av en mikrofon og en gitarforsterker talte hun til folket. Og forsikret både dem og oss, år etter år, om at hun ikke ville gi opp. Senere på dagen var miljø- og utviklingsminister Erik Solheim ventet til villaen i University Road. Men jeg hadde dårlig tid. Jeg ville inn å treffe den berømte damen. En av verdens største frihetskjempere.

Portvakten snakket verken engelsk eller fransk, og hadde store problemer med å forstå hva jeg ville, da jeg fremla mitt ærend. ”Minister – Norway,” sa jeg til slutt. ”Aaa, minister, welcome,” svarte mannen med det grønne skjørtet, og svingte porten åpen, for det han trodde var en norsk minister. Jeg lot misforståelsen bli stående til min fordel. Vi fikk bilen inn, og ble informert av en mer engelskyndig medarbeider om at husets eier snart ville ankomme.

Kort stund etter, ble porten på ny svingt åpen. Tre biler kjørte inn på plassen foran villaen ved den lille fredelige innsjøen. Ut fra én av dem steg hun. Den lille kvinnen som aldri ga opp. Hun som ser ut til å ha seiret etter sin årelange kamp mot juntaen. Jeg fikk beskjed om å vente til etter møtet med den norske ministeren. Og jeg skulle få min tilmålte tid.

Sammen med Aung San Suu Kyi utenfor huset hennes i Yangoon.

Et par timer senere satt vi der. Hun og jeg, og resten av TV2s team. På terrassen som vender mot sjøen. Aung San Suu Kyi. Frihetskjemperen jeg har drømt om å få møte siden starten på min journalistiske karriere. En av dem som alltid har stått høyt oppe på ønskelisten. Vi snakket om politikk, og om det hun omtalte som positive endringer. Vi snakket om Nobels fredspris, og hennes store ønske om en dag å komme til Norge for å holde et svært forsinket Nobelforedrag, og for å takke for tildelingen av prisen. Vi snakket om Myanmar, om miljø og om mat.

Hun er så vakker. Holder seg godt, 66-åringen. Med den sedvanlige blomsten i håret. Noe av det vi snakket om, har vi allerede vist på TV 2. Om at hun vil bli president hvis folket ønsker henne. Det er langt fra usannsynlig at hun, nå som hun stiller til valg i år, faktisk kan bli Myanamars statsminister før sommeren. Med det kan de gamle juntageneralene vise en hel verden at de mener alvor. At det er slutt på diktaturet. Neste presidentvalg er ennå noen år frem i tid. Men det kan skje. Det er håp for Myanmars rundt femti millioner innbyggere. De har lidd alt for lenge.

Jakten på sannheten

BøKs 001

John Pilger: Hidden Agendas. London: Vintage, 1998. Engelsk, 687 sider.

Australske John Pilger er blant de aller ypperste korrespondenter. Han har skrevet for en rekke aviser, laget flere dokumentarfilmer og skrevet flere bøker. Pilger beskyldes ofte for å ta side i konflikter. Og det gjør han. Han stiller seg på den svakestes side, og forsøker å beskrive virkeligheten til de som utsettes for overgrep. Og han er ikke redd for rette sin kritikk mot noen. Enten det er statsledere, geriljaledere, redaktører eller egne kolleger. Pilger er en modig journalist som har satt seg som mål å fortelle om all verdens urettferdighet.

Hidden Agendas fra 1998 bør være elementær lesing for alle journaliststudenter, journalister og redaktører. I tillegg til å gi godt innblikk i en rekke konflikter og samfunnsområder, er det en lærebok i journalistikk. Her handler det om britiske fagforeninger og klassekamp, Indonesias overgrep mot befolkningen på Øst-Timor, Australias forferdelige behandling av sin egen urbefolkning. Om Vietnam, om terrorisme, om Burma og om USA. Og det handler om hvordan mediebaroner som Robert Murdoch ikke skyr noen midler for å tjene penger, og med det bidro til å ødelegge journalistikken.

Jeg støttet Burmas junta økonomisk

(Hjemme-Bergen) Her kommer en innrømmelse. Jeg har ikke bare én, men fire – 4 – stoler produsert i Burma. Eller i Myanmar som landet egentlig heter. Jeg kjøpte stolene for et par år siden. Jeg synes de er veldig fine, men ikke alle synes de er like gode å sitte i. Det kan være en politisk belastning å være stoleier, når treverket er fra et land som ledes av en beinhard militærjunta. For ikke å snakke om når stolene er laget av den fineste teak.

To av teakstolene har armlener og kan legges bakover. Det er skikkelig håndtverk som ligger bak, derfor kostet de også litt. Treverket tåler mye nedbør, noe som er viktig når man bor her vest, i Norges vakreste by. Fabrikken stolene ble produsert på, er nå flyttet ut fra Burma. Selskapets norske eiere tålte ikke den politiske belastningen det var å drive handel under militærjuntaens regime. Folk boikottet de burmesiske varene og norske butikker vil ikke lenger føre politisk ukorrekte varer. Til tross for at selskapet garanterer at treverket som blir brukt i stolene kommer fra områder hvor nye trær plantes ut.

Noen titalls familier mistet inntektsgrunnlaget da den norskeide fabrikken ble nedlagt. Da undertøysgiganten Triumph ble tvunget til å stenge sine fabrikker i Burma for noen år siden, ble flere tusen arbeidsledige over natten. Hvem rammes egentlig av økonomisk og politisk boikott? Juntaens generaler har fremdeles til salt i grøten. Da er det verre med folk flest. De som rammes av regimets antidemokratiske brutalitet, blir de første ofrene når politiske aktivister ønsker å markere sin sympati med de samme menneskene. Det er paradoksalt.

Fra 1991 til 2003 ble Irak utsatt for en massiv internasjonal politisk boikott. FN-sanksjonene skulle straffe Saddam Hussein for hans invasjon av nabolandet Kuwait. Sanksjonene kostet flere hundre tusen mennesker livet. Saddam klarte seg godt, ja kanskje bedre som følge av de internasjonale straffesanksjonene. Ytre trusler virker ofte samlende på en nasjon. Sanksjonene sørget for at Irak ikke kunne omsette olje fritt. Med det forsvant inntektsgrunnlaget som skulle betale blant annet for landets sykehus. FN-sanksjonene mot Irak blir av mange omtalt som et folkemord. Dette «folkemordet» ble mot slutten administrert av Norge, fordi Norge ledet sankjsonskomiteen som midlertidig medlem av FNs sikkerhetsråd.

Internasjonal boikott og sanksjoner til tross, mistet ikke Saddam Hussein makten. Et militært angrep måtte til for å fjerne diktatoren. Heller ikke i Burma har internasjonale sanksjoner så langt ført til at juntaen har kastet inn håndkleet og innrømmet folket det demokratiet de fortjener.

Bør jeg ha dårlig samvittighet når jeg sitter i en av teakstolene mine? Kanskje ikke sanksjoner er det beste våpenet mot regimet i Burma?
Hva synes du? Skriv gjerne en kommentar.

(For ordens skyld; da jeg skrev dette innlegget satt jeg i en stol fra IKEA, og lente meg mot et over hundre år gammelt bord innkjøpt i en antikvitetsforretning på Røa i Oslo).

07.okt.2007 @ 00:56av Vidar N

Tror du er inne på kjernen av hovedproblemet i internasjonal politikk i dag. The usual suspects hyler opp om imperialisme, angrepskrig mm med en gang man vil gripe inn med militærmakt, mens de samme hyler opp om folkemord, umoral mm om man benytter politiske virkemidler.
(Misforstå meg rett, våpenmakt løser ikke nødvendigvis problemene de politiske tiltakene ikke klarer å fikse)
Et annet paradoks spesielt med sanksjoner er at diktatorene stort sett er knallharde militærregimer, og de vet så inderlig vel at mediakrigføring og «lawfare» er det som fungerer best mot vestens demokratier. Så det å la en masse kvinner og barn dø er i deres interesse for å få opphevet sanksjoner. Hadde ikke f.eks. Irak blitt angrepet når det ble er det rimelig sansynlig at sanksjonene hadde blitt opphevet da det stort sett bare var amerikanske veto i sikkerhetsrådet som holdt dem på plass.
Hva som hadde vært best for det Irakiske folket (i det tilfellet) overlater jeg til andre å vurdere.
At man har andre store og mektige nasjoner som er på vill jakt etter naturressurser og som er villige til å beskytte diverse lokale kleptokratier gjør det hele bare mer uoversiktelig.

07.okt.2007 @ 05:27av Bunghole

Det er en mer innviklet prosess enn at noen mister jobbene sine. Når folk i landet legger merke til at mange mister jobbene sine fordi bedriftene må ut av Burma pga boikott, vil det etterhvert skape mer misnøye mot juntaen og kanskje til slutt fullt opprør.

07.okt.2007 @ 11:19av Garp

I Sør-Afrika førte ulike former for press fra det internasjonale samfunnet (sammen med det indre opprøret) til at regimet falt. Det var vel bare USA og New Zealand (hvis jeg husker rett) som sto på regimets side til slutt. Det nyttet!
I land der man har en tydelig demokratisk opposisjon, så kan løsningen ofte være å høre deres synspunkter. Mener demokratibevegelsen i Burma at ulike økonomiske straffetiltak er riktig, så bør det bety mye for oss.

08.okt.2007 @ 06:56av Rune Henning Johansen

Kan Garp dokumentere hvordan «press fra det internasjonale samfunnet» konkret medførte at det ble gjort noen endringer i Sør-Afrika?
PS: Jeg skal ikke påstå at jeg vet hva som skjedde der, og hvorfor. Men, så vidt jeg husker, var det først etter Sovjets fall at The National Party begynte med endringene. Hvorfor de begynte med det, kan diskuterers. Men der og da så var ikke kommunismen lenger en trussel. (Stemmer det f.eks. at ANC hadde støttet Sovjets invasjon av Afghanistan?)

08.okt.2007 @ 12:55av Steinar L

Skulle juntaen velge å gå av ( gå i oppløsning) vil ikke løsningen da være å handle så mye teak som vi overhodet kan få tak i, for å støtet beboerne i Myanmar ? NEI !
Så denne gåten kan ikke løses slik.
Vi kan godt ha et felles forbud mot handel av tropiske tresorter, og vi kan godt boikotte Myanmar- Men da må vi være enige om det !
Jeg er imot mye menneskehandel og slavedrift enten det er i Burma eller i India, men vi kan da ikke sulte ihjel de som bor der av den grunn.
Skulle jeg la være å gi penger til Redd Barna fordi jeg var i mot at barn skal sulte ?????
Norge betaler veldig godt for trevirke fra Burma, og er sånn sett en gunstig kunde som krever mindre hogst pr.$. Er ikke det bra ?
Slutter vi å handle dyrt, vil langt større mengder skog måtte hugges for å skaffe en rikelig inntekt. Og i tillegg kan skogen bli forvandlet til kull, noe som er enda værre. Etterspørslen til kull for strømproduksjon i Kina er Formidabel. Stopp heller utbyggingen av kraftverkene. Da vil man spare ENORME mengder skog. Dette kjan gjøres.
Vi ser også mange eksemplet på at tresorter som fredes blir brendt til fordel for andre arter som det gis støtte til.Fredet skog er jo ikke verdt noe.
Jeg tror arealene som skogen vokser på må værnes i samråd med landene det gjelder, og resten av verden må betale leie tilsvarende verdiskapningen dette skulle gi.
Dette kan gå an !