Category Archives: Muhammedkarikatur

Filmen fra helvete

(Kashmir, India) Fredagsbønnen er akkurat over, og sola varmer godt selv her. Høyt oppe i fjellet. -Drive, drive, drive! roper jeg til sjåføren. Men han blir stående stille i den alt for lite trafikkerte sentrumsgaten i delstatshovedstaden Srinagar. Lite trafikk betyr gjerne trøbbel. Jeg stikker meg ut, og har pådratt meg uønsket oppmerksomhet fra noen aggressive unggutter. En av dem kommer løpende mot bilen med en knyttnevestor stein i neven. Jeg har rullet ned vinduet der jeg sitter i baksetet for å unngå en skur av glass hvis steinen skulle komme susende. Guttens ledige hånd strekker seg mot tenningsnøkkelen. Han er sint og lirer av seg noen setninger på det lokale kashmirske språket. Jeg oppfatter ordet ”Ameriki”, og forstår at alvorlig trøbbel er i gjære. –Just ask him to drive, roper jeg nå sint til tolken som sitter ved siden av meg. Forbanna fordi sjåføren bremset opp for å lytte til den unge mannens budskap. Jeg gir pokker i om en skur av steiner ødelegger bilen hans. Det kan vi ordne seinere. Jeg føler at det viktigste er å komme seg vekk.

Unggutten får aldri tak i nøkkelen. Min nasjonalitet blir forklart. Og merkelig nok ser det ut til at ordet ”presse” får steinkasteren til å besinne seg. Det er ikke overalt i verden journaliststempelet gir fri passasje. Hadde jeg vært turist derimot, hadde jeg vært langt dårligere stilt, skal jeg tro min lokale venn Faisal. Og det skal jeg jo. Sjåføren tråkker inn gassen, og vi kommer oss vekk. Vi har passert dagens andre steinkasting uten en skramme. Noen minutter med litt høyere puls, er til å leve med.

Den siste uken har stemningen vært litt ekstra amper her i den indisk-kontrollerte delen av Kashmir. Det handler tilsynelatende om en viss film. En film som har fått deler av den muslimske verden til å ta fyr. Men handler det egentlig om filmen som håner muslimenes viktigste profet, Muhammed? Nei. Den egentlige årsaken til bråket er å finne annetsteds. Akkurat slik det var da Muhammed-tegningene antente verden i 2006, påny i 2008, og en amerikansk pastors behov for å brenne en Koran i full offentlighet i fjor kostet mange mennesker livet. Her handler det egentlig om India. Unge, frustrerte menn er rasende over det de mener er Indias okkupasjon av Kashmir. Den blasfemiske filmen ga dem en unnskyldning til å gå ut i gatene og protestere. Inderne visste at protestene ville komme, og de visste at de etter hvert ville snu seg i vrede mot India og de indiske soldatene og politifolkene som forsøker å kontrollere dette vakre og omstridte landområdet ved foten av Himalaya. Derfor hadde myndighetene gått til det uvanlige skritt å stenge alle lokale telefonlinjer og internett. For å unngå at folk klarer å mobilisere. Og for å forhindre at uønskede nyheter spres raskt. Som for eksempel hvis en steinkaster blir skutt og drept av indiske styrker. Slike hendelser har satt området i brann før.

I forrige uke var jeg i Kabul da nyheten om den provoserende amerikanske filmen nådde den afghanske hovedstaden. Det var innført portforbud for alle vestlige i den krigsherjede byen i frykt for bråk etter fredagsbønnen. Fredagen passerte uten særlig trøbbel i Kabul. Men andre steder i Afghanistan ble det gjennomført angrep. Tre dager senere ble en minibuss med utlendinger sprengt i filler på vei til flyplassen. Den amerikanske filmmakeren ønsket å provosere. Det klarte han. Men han synes åpenbart det var verdt noen menneskeliv, så lenge han får hevdet sitt syn. Selv en idiot forstår at en film som beskriver Profetens sexliv, avler vold.

I 2006 fulgte jeg demonstrasjonene i Gaza. Rasende palestinere protesterte mot publiseringen av karikaturtegninger i Norge og Danmark. Den gang holdt det på å gå riktig galt for undertegnede. Trøbbel havnet jeg også i etter en ny runde med karikaturer i 2008. Da befant jeg meg i stammeområdene vest i Pakistan. Av alle ting på jakt etter intervjuobjekter fra Taliban.

Men karikaturene alene, hadde neppe hisset opp stemningen til kokepunktet. I Gaza handler raseriet egentlig om frustrasjonen over å bo i det som er verdens største og mest overbefolkede fangeleir. I Syria handler det om frustrasjon over landets blodige regime. I Egypt er det den sendrektige veien til et bedre liv etter Mubaraks fall, som setter sinnene i kok. I Irak er det frustrasjonen over årevis med amerikansk okkupasjon og borgerkrig. I Iran er det Vestens fiendestempel det handler om, og i Afghanistan mangel på sikkerhet. Og her er det altså India. Det handler alltid om noe annet. Egentlig.

Og så handler det selvfølgelig om mangel på utdanning. På manglende evne til å sette ting i sammenheng, og forstå hva filmer og tegninger egentlig er. At ikke hele den vestlige verden er avsender når en film om Profeten blir publisert. Filmen er en manns verk, og kun det. Vi andre støtter i verste fall kun denne mannens rett til å ytre det han vil. Selve filmen kan vi fortsatt ta avstand fra. Slik mange muslimer gjør.

I fjor fant en amerikansk pastor det nødvendig å brenne en Koran. Han fikk den oppmerksomheten han ville, og hans handling førte til at en rekke mennesker ble drept. Blant dem, den norske offiseren Siri Skare. Hun var i FN-bygningen i Mazar e-Sharif da en rasende mobb angrep det de oppfattet som symbolet på vestlig arroganse. Det kostet henne livet.

Det går nok over denne gangen også. Men filmen føyer seg inn i rekken av argumenter for de som innbiller seg at Vesten driver et massivt og koordinert angrep på islam. Det visste filmskaperen. Og det ansvaret slipper han ikke unna.

Den feige pastoren og Koranen

Afghanistan2011 002

En norsk panservogn på en topp i Afghanistan (Foto: Fredrik)

(Mazar e-Sharif/Afghanistan) Jeg ligger og titter opp på en spekket stjernehimmel. Det er kaldt. Soveposen er snørt godt igjen. Bare litt av ansiktet er utsatt for den sure vinden som blåser over den lille jordvollen og ned i gropa vi har gravd oss for natten. Jeg deler det meterdype jordhullet på toppen av en av Afghanistans mange millioner høyder, med tre soldater. Like ved står panservognen vi rullet opp høyderyggen med. Soldatene bytter på å holde vakt natten gjennom. Det virker fredeligere enn det er. Dagen før tok kjøretøyet vårt flere direkte treff av kuler. En granat ble sprengt, bare meter unna. Soldatene jeg er sammen med skjøt tilbake. Ifølge informasjonen vi har fått, ble fiendtlige styrker drept og skadet.

Natten er nesten uten lyder. Vi vet ikke at en pastor i Florida har brent en Koran. Det er bare noen timer til en norsk offiser skal bli skutt og drept.

Afghanistan2011 004

Korset. Symbolet for Pastor Jones og all verdens kristne. Ved dette korset i den norske leiren i Mazar e-Sharif, brenner lys til minne om Siri Skare. (Foto: Fredrik)

Siri Skare ønsket å gjøre Afghanistan til et bedre sted. For afghanerne. Hun jobbet for at internasjonal nødhjelp skulle nå ut til de som trenger det. For at Afghanistan kan bygge institusjoner som kan ivareta folket. Det var ikke viktig for de som angrep FN-hovedkvarteret her i Mazar e-Sharif fredag ettermiddag.

De kom ut fra fredagsbønnen. I harnisk over at en pastor i Florida satte fyr på en Koran. At idioten av en pastor i all hovedsak også fordømmes av den vestlige verden, fikk de aldri med seg. Oppildnet av imamen tok de til gatene, og marsjerte mot det amerikanske konsulatet i byen. Underveis steg temperaturen. Konsulatet var for godt beskyttet. De snudde seg mot det neste målet. Der de vantro fra Vesten holder til. De som ikke er muslimer. FN-hovedkvarteret. Vaktene klarte ikke å stå imot den rasende mobben. De ble overmannet og drept. Vaktenes våpen ble brukt til å likvidere flere hjelpearbeidere. Siri Skare fra Åndalsnes ble ett av ofrene.

Hun ble drept fordi en pastor i USA ville provosere. Feig som han er, tør han ikke møte de han fornærmer selv. Fra sikkert sted misbruker pastor Jones ytringsfriheten andre setter livet på spill for å forsvare. Det gjør ham feig. Etter reaksjonene Muhammedkarikaturene vakte, hersker det ingen tvil om at slike handlinger vil fremprovosere voldelige reaksjoner.

Dette er ikke et forsvar for de avskyelige handlinger den afghanske mobben stod bak. Dette er et angrep mot han som misbrukte sin rett.

Afghanistan2011 005

En offiserskollega skriver en siste hilsen i minneprotokollen. (Foto: Fredrik)

Hvordan skal afghanerne forstå at de ikke kan holde alle vestlige ansvarlige for en rabiat manns handlinger? Vi lever i en verden der nyheter krysser kontinenter med lysets hastighet. Nyheten om Koranbålet når nær sagt alle muslimer, kloden over, på kort tid. I land der utdanning og analfabetisme dominerer, er det ikke alltid like lett å forklare sammenhengen. I land som Afghanistan. Dette krigsherjede hjørnet av kloden, der folk blir drept i kamper hver dag. Der store deler av folket føler at de er invadert av vestlige soldater. Hvordan skal de forstå at de aller fleste av oss bare vil dem vel?

Mens FN-hovedkvarteret i Mazar kommer under angrep, ruller jeg sammen med norske soldater over afghanske åkerlapper. Vi harver opp nysådde marker, og etterlater oss dype spor. Samt erstatning i form av penger til bøndene. Fienden ser ut til å bli sterkere for hver gang jeg er her. De venter på de internasjonale styrkenes retrett. Om tre år vil de fleste av de Nato-ledede soldatene etter planen være ute.

Det haster med å vinne Afghanistan. Med å vinne afghanernes hearts and minds. Det er det som er oppdraget.

Afghanistan2011 001

Norske soldater fra Telemark Bataljons Task Unit (Mek 3) på en høyde i Almar, Nord-Afghanistan. (Foto: Fredrik)

Kyss barna fra meg

(Stockholm) Det er kaldt i den svenske hovedstaden. Så kaldt at du allerede tidlig i desember flere steder kan gå fra øy til øy gjennom byens flotte skjærgård. Den lave sola skjærer i øynene der jeg sitter i en bil gjennom byen som har mistet sin dyd. Stockholm er ikke helt hva hun var etter terroraksjonen som rammet da julerushet var på sitt aller travleste. Ettermiddagen før tredje søndag i advent.

Fortsatt er det blod i den skitne snøen i Bryggargatan. På stedet der Taimor Abdulwahab sprengte seg selv til døde dagen før sin 29-års dag. Takk og lov var han bare en amatør – jihadisten og småbarnsfaren Taimor. Noen meter til. Noen sekunder til. Ett minutt eller to. Hvor mange hadde han klart å ta med seg i døden? 10? 100? Flere hundre? Det får vi heldigvis ikke svar på. Men spørsmålet ligger der. Det er skremmende.

-Jeg vil ikke at det skal påvirke oss i det hele tatt. Vi bor i nærheten, forteller Karin Berg. Hun og mannen Anders er ute og går en kveldstur under den skinnende blanke og hvite juledekorasjonen på Drottninggatan. Bare noen meter fra stedt der Taimor døde. -Vi har barn som går forbi her ofte på vei til eller fra skolen. Nei det skal ikke få påvirke livet. Det er vel det som er meningen – at man skal bli urolig. Vi lever som vanlig. Men det er klart det er skremmende. Veldig utrivelig, sier Karin.

Politikerne ber folk om ikke å gi etter for terroren. Men ikke alle er like tøffe som Karin sier hun ønsker å være. Skal folk gamble med sine barns liv? Det kommer sikkert ikke flere angrep, sier folk. Men hva om det gjør det? Og hvorfor er det så mange politipatruljer i gatene, hvis det ikke er farlig?

Månesigden blinker i toppen av en minaret på Sødermalm. Moskeen på Søder er Stockholms største. Jeg tar av meg skoene før jeg trår inn i den store teppebelagte hallen der de troende ligger knelende og vendt mot Mekka. Det er bare et par titalls muslimer på plass for formiddagsbønnen tredje søndag i advent. Jeg har en avtale med imamen. Vi skal snakke om hva som gikk galt.

Partiet Sverigedemokraterna er minst overrasket over terrorangrepet. På internett har flere av partiets støttespillere uttrykt det som kan oppfattes som rene lykkeerklæringer om at de fikk rett. At det stemmer at muslimer er farlige, og vil oss vondt. En av partiets talsmenn sier at det er dette han har ventet på. Og forlanger at muslimer nektes adgang til det svenske riket.

Imamen på Søder er trist. Han serverer kaffe og marsipankake, og sier at integreringen med er satt flere år tilbake. At det vil ta lang tid å bygge opp den tilliten en mann med bomber og onde hensikter klarte å rive ned. Han frykter rasistene.

Hvor mange mente Taimor burde få unngjelde for Lars Vilks’ motbydelige tegning av profeten? Hvor mange svenske liv mente Taimor det var riktig å ta – som straff for svenske soldaters korstog i Afghanistan? Det får vi trolig aldri vite.

Da han lå dødelig såret på bakken, kom folk til for å hjelpe Taimor. Han ville sprenge dem i lufta. De ville hjelpe en døende mann. Men hjelpen kom så alt for sent.

Av barndomsvenner beskrives han som en sekulær muslim. Glad i kvinner og øl. Han vokste opp i en liten svensk by. I et land og en del av verden der man har rimelig bra kontroll med de små ekstreme miljøene. Så dro han til Storbritannia. Han kom i kontakt med et miljø som visste å utnytte sånne som ham. En søkende muslim. Han ble radikalisert.

-Kyss barna fra meg. Fortell dem at jeg elsker dem, og alltid vil gjøre det. Det var Taimor Abdulwahabs siste ord til kona. Hvordan våget han? Å uttrykke kjærlighet til sine egne barn. Samtidig som er villig til å sprenge andres barn i biter.

Utenriksministerens bekjennelser

.142

Jonas Gahr Støre: Å gjøre en forskjell. Refleksjoner fra en norsk utenriksminister. Oslo: Cappelen Damm, 2008. 342 sider.

I mange land vi liker å strekke oss etter, er det vanlig at politikere på høyt nivå deler sine tanker med velgerne ved å skrive bøker – mens de fortsatt sitter i viktige posisjoner. I Norge er det større tradisjon for politikerne å skrive det hele ned når de er ferdige – når de ikke lenger påvirker eller utformer politikken. Memoarer kan være både hyggelige og interessante å lese, men det blir fort kjedelig. Derfor synes jeg Støres bok er både riktig og viktig. Jeg vil heller vite hva han tenker om norsk utenrikspolitikk mens han har hovedoppgaven med å utforme denne, enn om ti år – når han trolig ikke lenger har det ansvaret.

Støres bok levner liten tvil om hvilke områder han vil fortsette å prioritere som minister. Boken starter og slutter med nordområdene. Og det er nettopp nordområdene utenriksministeren har vist og sagt han vil prioritere. Han forklarer hvorfor våre nærområder og tenkte konflikter rundt grenser og ressurser i nord, bør være prioriterte oppgaver innen norsk utenrikspolitikk. I boka tar han også leseren med på en rekke reiser rundt i verden – til Afghanistan, Midtøsten og Afrika. Inntrykket av at Støre er en klok mann, forsterkes gjennom den kunnskapen han viser gjennom teksten. Det er en god bok hvor utenriksministeren deler av sine tanker, hvor han tar leseren med på en rekke reiser og innom en rekke temaer. Han stopper ikke så lenge opp ved hvert tema at det blir kjedelig. Men det betyr også at det til tider kan bli litt for overfladisk – iallefall for oss som vil ha mer.

En god og viktig bok. Anbefales!

Det andre flyet

BøKs 003

Martin Amis: The Second Plane. September 11: 2001-2007. London: Vintage Books, 2008. Engelsk, 214 sider.

Dette er noe av det mest interessante jeg har lest på lenge. Amis er først og fremst kjent som romanforfatter. Her har han krysset inn i journalistikken. Boken består av flere essays skrevet for aviser og tidsskrifter, og et par noveller. I en av de sistnevnte, «The Last Days of Muhammed Atta», følger han den ene av 11.september-terroristene de siste timene før angrepet på World Trade Center.

Amis tar et kraftig oppgjør med islamisme, terror, Irak-krigen, George W. Bush og hans medhjelper Tony Blair. Og han gjør det med humor. Den britiske forfatteren forsøker å komme under huden på Blair, og følger ham tett i hans siste valgkamp. Portrettet av Blair er sammen med essayet «The Wrong War» bokas beste. I den siste argumenterer han for at krigsmaskineriet som ble satt inn mot Irak, heller burde vært rettet mot land som utgjør en større trussel, som Nord-Korea.

Forsøker norske redaktører å få meg drept?

(Peshawar/North West Frontier Province/Pakistan) I dag tidlig, lokal tid her i Pakistan, mens norske redaktører flest lå og putret og sov trygt hjemme i Norge, ble jeg angrepet av en skokk sinte talibanere. Nyheten om at norske aviser nok en gang har publisert en Muhammed-karikatur nådde Peshawar i går via mms. Denne gangen var det tegneren Jan O. Henriksen i Adresseavisas tegning av en Muhammed med bombebelte og pikken bar som provoserte.

I går ettermiddag tok jeg inn på en religiøs skole, Madrassa, i Peshawar. Jeg tilbragte kvelden med studentene, eller talibanere, som de kalles. De fleste av dem er afghanere bosatt i Pakistan. I går kveld hadde vi livlige diskusjoner om hvorvidt jeg var et legitimt mål for deres sinne eller ikke fordi norske soldater kriger i Afghanistan. De ble enige om at det ville være rett å drepe meg fordi jeg som velger i et demokrati hadde ansvaret for den regjeringen som sendte soldater til Afghanistan. Men som invitert gjest, ble det med diskusjonen, det ble middag og sen kveld. Fordi dette området kan være litt utrygt å farte i for en som meg, takket jeg ja til å tilbringe natten på skolen.

Men så eksploderte det altså idag tidlig da en eller annen hadde fått Adresseavisas Muhammed-tegning på telefonen sin, etter å ha sendt en melding om den norske journalisten som sov over i sovesalen. Før vi la oss kranglet de om å fa sove ved siden av den norske journalisten, idag tidlig kranglet de om å slippe til for å gi meg en skikkelig omgang juling.

For litt over to år siden forsøkte en palestinsk gruppe på Gazastripen å ta livet av meg på grunn av Muhammedkarikaturene som Vebjørn Selbekk trykket i sitt kristne magasin. Jeg slapp hårfint unna forsøket. Denne gangen slapp jeg unna med litt knuffing fordi jeg brukte kjeft, og Mullahen kom meg etterhvert til unnsetning.

Det var altså Adresseavisa denne gangen. For de som ikke har sett tegningen, er det altså en tegning av det som åpenbart er en muslim med et bombebelte festet rundt kroppen. Han er naken nedentil og har på seg en T-skjorte der det står: «Jeg er Muhammed, og ingen tør trykke meg». En kommentar fra Trondheim til bombeaksjonen mot den danske ambassaden i Islamabad var dette.

Adresseavisas redaktør, Arne Blix, hevder at det ikke er snakk om en Muhammed-karikatur. Altså at det ikke er Profeten selv tegningen skal forestille. Hvis Blix forventer at folk skal forstå det, forventer han litt vel mye. For han har selv, til egen avis, sagt at «da Jyllandsposten trykket Muhammed tegningene var det for å teste ut en reaksjon – å teste hvor langt man kan tøye ytringsfriheten. Det forelå altså den gang ingen grunn, mens vi trykket vår terrorist-karikatur som en reaksjon på bombeangrepet.»

Blix klarer altså ikke selv helt å bestemme seg for om tegningen er en Muhammed-karikatur eller ikke, men forventer at muslimer ikke skal oppfatte den som det, eller ta det som en provokasjon. Når Blix i forrige uke valgte å trykke tegningen burde han satt seg ned og tenkt seg svært nøye om først. Det tror jeg ikke han gjorde. For denne tegningen oppfattes som et hån mot alle muslimer, selv om den er ment som en krass kommentar mot bombeaksjonen (som kun noen veldig få muslimer stod bak). Blix visste at det kom til å bli bråk, men har ikke vist ryggrad nok til å ta det bråket som kom. Han forsøker å snakke vekk tegningen, selv om han utmerket godt forstod at dette ville bli oppfattet som en tegning av Profeten.

Jeg har tidligere sagt at Vebjørn Selbekk burde reist til urolige områder selv for å forsvare sin rett til å trykke karikaturtegningene. Det bør tegner Henriksen og redaktør Blix også gjøre. Mens de sitter trygt bak sine tegnebord og redaktørpulter hjemme i Norge, er vi altså andre som befinner oss i fare på grunn av deres handlinger. Fine ord fra redaktører og presseorganisasjoner om ytringsfrihet og rett til å tegne og skrive hva man vil, er vel og bra. Men det er lett å forsvare ytringsfriheten hjemme i Norge. Jeg lurerpå om de har mot til å stå ansikt til ansikt med en rasende mobb i Peshawar å forsvare sine handlinger. Neppe. Den jobben overlater de til oss som reiser ut i disse områdene. Min sikkerhet bryr iallefall ikke disse redaktørene seg om.

(Mullahen på madrassa-skolen har anbefalt meg å ikke si at jeg er norsk når jeg farter rundt i dette området. Jeg spurte hva han trodde om Sveits. Det syntes han var en god ide, heller ikke her kan noen huskeat Sveits har plaget noen,så fra i dag er jeg sveitsisk journalist. Lørdag tapte Sveits 0-1 mot Tsjekkia, og ikveld spiller de mot Tyrkia. De har oddsene mot seg, men… Heia Sveits!)

Synes DU redaktørene er feige som setter andres liv i fare? Eller synes du det er riktig å trykke tegninger for å provosere – uansett hva kostnaden er? Skriv gjerne en kommentar. (Og – ja, jeg vet at det er flere av dere som nok synes jeg hadde fortjent en salig omgang juling, det hadde jeg sikkert,men det trenger dere ikke skrive).

Palestinerne taper

12. mars forsvant kollega Alan Johnston på Gazastripen. BBC journalisten var på vei hjem fra BBC’s Gazakontor da han ble borte. Johnston ble trolig kidnappet. De siste to årene har militante palestinske grupper bortført en rekke utlendinger, blandt dem flere journalister. Men det vanlige er at bortførte journalister på Gazastripen løslates i løpet av få timer eller dager.

23. april kom meldingen om at en hittil ukjent gruppe som kaller seg Tawhid og Jihad brigadene påstod å ha drept Johnston. Dette er senere tilbakevist av palestinske myndigheter, som mener å vite at Johnston er i live.

image1
BBC’s Alan Johnston. Er han fortsatt i live? Ble han bortført?

Siden Fatah tapte valget til Hamas i fjor, har det blitt vanskeligere og farligere for utenlandske journalister på Gazastripen. Frustrerte Fatah-tilhengere utgjorde en direkte trussel mot vestlige journalister etter valget. Dette toppet seg etter bråket rundt Muhammed-tegningene. I begynnelsen av februar 2006 ble de fleste vestlige journalister evakuert fra Gaza etter trusler fra militante grupper. En gruppe som kalte seg Yassir-brigadene forsøkte å sette oppe en felle for undertegnede i byen Rafah 2. februar. En advarende telefon førte til at jeg slapp unna med et par minutters margin.

Flere kolleger har det siste året opplevd ubehagelige episoder. Å reise til Gaza på reportasjeoppdrag har blitt svært farlig. Fra tid til annen pågår det væpnede kamper mellom rivaliserende militante grupper. Israelske styrker gjennomfører også angrep – angrep som ofte rammer tilfeldig. Bortføringer av vestlige journalister og hjelpearbeidere har vært gjennomført av personer og grupper som ønsker å oppnå egne fordeler. De bruker gislene som pressmiddel overfor palestinske myndigheter. Og myndighetene misliker situasjonen fordi palestinerne er så avhengige av vestlig økonomisk og politisk støtte.

Det er palestinerne som taper på dette. Den antatte bortføringen av Johnston tvinger redaksjonene med å være svært forsiktige når de vurderer å sende vestlige journalister inn til Gaza. Resultatet er færre reportasjer fra de palestinske områdene. Færre reportasjer som dokumenterer palestinernes lidelser og behov for internasjonal hjelp og støtte. Derfor jobber palestinske myndigheter og presseforeninger for at Johnston skal bli løslatt. Hver uke arrangerer palestinske kolleger demonstrasjoner for å markere avsky mot bortføringen av Johnston.

Uken etter at Johnston forsvant var jeg på jobb i Gaza By. Logistikken rundt slike reportasereiser blir stadig mer komplisert på grunn av den uoversiktelige sikkerhetssituasjonen. Frykten for å bli kidnappet eller utsatt for andre voldelige handlinger øker. Palestinske journalister jeg har snakket med er fortvilet over situasjonen.

Trykk på lenken til høyre for å få vite mer om BBC’s Alan Johnston og for å se hvordan du kan delta i et opprop om å få Johnston løslatt.

25.apr.2007 @ 16:46av Ole Haavardsen

Hvordan tør du å reise rundt i Gaza? Er du redd for å bli kidnappet selv? Og kjente du Alan?

25.apr.2007 @ 17:10av Fredrik

Som jeg skrev – det er komplisert å bevege seg på Gazastripen pga sikkerhetssituasjonen.
Men jeg har jobbet i de palestinske områdene siden den første Intifadaen (som sluttet med undertegningen av Oslo-avtalen høsten 1993). I løpet av denne tiden har jeg opparbeidet meg et nettverk med kontakter og kolleger i regionen. Når jeg reiser til Gaza sørger jeg for at folk jeg stoler på møter meg på den palestinske siden av grensa. Det er slutt på de dager da jeg gikk ut i Gaza By for å spise eller nyte en Nargila (vannpipe) på en tilfeldig restaurant i Gaza. Nå planlegges alle bevegleser og forflytninger nøye. Sikkerheten er det viktigste. Ja. jeg er livredd for å bli kidnappet. Hva Gruppen som forsøkte å få tak i meg i fjor ville, vet jeg ikke. Men trolig ønsket de å kidnappe meg, eller drepe meg for å hevne Muhammed tegningene. De gjorde det iallefall klart at nordmenn og dansker ville bli drept.
Jeg kjenner ikke Alan personlig, men har møtt ham på flere oppdrag de siste årene.

25.apr.2007 @ 23:11av Hans Kr.

Spennende lesning Fredriks, og det sier seg vel selv at man i slike situasjoner må ta sine forholdsregler.

Men litt på siden, og kanskje ikke et spørsmål du vil/kan svare på her.

Etter dine snart 15 år i denne delen av verden, og med det kjennskapet du etter hvert har opparbeidet deg til de involverte. Offisielt og uoffisielt.

Hvordan ser du på muligheten for at Palestinere og Israelere en gang i fremtiden vl kunne leve som stort sett gode naboer?

26.apr.2007 @ 09:29av Fredrik

Svarer gjerne på spørsmålet, men er veldig usikker på svaret.
Det er en svært, svært lang vei fram til israelerne og palestinerne kan leve fredelig sammen. Men den veien må de før eller siden gå. Kommer det et sterkt press fra USA, kan en fredsavtale (trolig en som inkluderer en tostatsløsning) inngås. Men så må partene gjennom en forsoningsprosess som jeg tror vil ta iallefall en generasjon. Det handler om å bygge ned ikke bar murer og fysiske sperrer, men hat.

26.apr.2007 @ 10:05av Jan

Tror du Johnston noen gang dukker opp igjen?

26.apr.2007 @ 11:14av Fredrik

Ja jeg tror nok vi får vite hva som har skjedd. Men det lover ikke bra at det ikke har kommet klare livstegn fra ham. Likevel hevder jo palestinske myndigheter at de vet at han er i live. De vet forhåpentligvis mer enn de sier offentlig.

26.apr.2007 @ 15:09av Kristian Kahrs

Hei Fredrik

I de dramatiske ukene før krigen i Irak i 2003 vurderte jeg muligheten til å vente på amerikanerne i Baghdad. Men som frilansjournalist fikk jeg aldri noen medieorganisasjoner til å dekke utgiftene som krigsjournalist. Derfor ble jeg hjemme, men jeg fulgte nøye med på deg og TV2 teamet. Jeg forsto ikke helt hvordan du tenkte da dere trakk dere ut. Hva var forskjellen på deg og Åsne? Forøvrig tror jeg Åsne, Harald Henden og Kim Riseth er journalister med baller i norske medier. Så vidt jeg vet, var de de eneste norske journalistene som var i Irak under hele krigen til amerikanserne tok Baghdad. Jeg inkluderer ikke megselv siden jeg ikke var i Baghdad under bombingen.

26.apr.2007 @ 15:23av Fredrik

Jeg dro ut fra Irak fem dager før Bagdad falt, og ble erstattet med to andre team fra TV2. På det tidspunktet hadde jeg vært p&aring
; reise i to måneder, og synes det var ok å reise hjem. Hadde jeg visst at det bare var noen få dager igjen av krigen, hadde jeg neppe tatt sjansen på å kjøre ut da vi gjorde.
Det var heldigvis ikke jeg alene som hadde ansvaret for å dekke Irak-krigen.
TV2 er det eneste norske mediet som hadde egne medarbeidere inne i Irak da krigen startet. Vi var også der da kampene var over 9. april 2003.
Jeg synes forøvrig at din karakteristikk av kolleger blir for useriøs til å kommenteres.

26.apr.2007 @ 16:44av Kristian Kahrs

Seriøs eller ikke, det får være din vurdering, men jeg har stor respekt for jobben du, Åsne, Harald og Kim gjorde under Irak-krigen. Åsne står i særstilling fordi hun hadde guts nok til å være alene uten støtte fra noen medieorganisasjon i ryggen, og Kim og Harard hadde enestående reportasjer da de var med amerikanerne på vei inn mot Baghdad. Jeg har kjent Kim som en rivende dyktig reporter siden jeg ble kjent med han i Arbeider-Avisa i 1993. Så vidt jeg er kjent med var ingen andre norske journalister med amerikanerne på vei inn. Vi må vel kunne si at VG også var i Irak under hele krigen også?

06.mai.2007 @ 21:21av Hans Kr.

Hei på deg…

Synes faktisk det er lite informasjon å finne om Alan Johnston og hans skjebne.
Har ikke funnet noe nytt om saken de siste dagene.

Tror du dette kan være en besvist strategi i forbindelse med håp om en frigivelse?

07.mai.2007 @ 14:09av Fredrik

Ja, tror at det jobbes iherdig i kulissene med en løsning. Fra palestinske myndigheter har det de siste par ukene kommet gjentatte forsikringer om at Johnston fortsatt er i live.
Snakket i formiddag med en palestinsk kollega i Gaza. Han bekrefter at det får rykter om at Johnston lever, og at myndighetene jobber for å få ham løslatt.

08.mai.2007 @ 01:50av Hans Kr.

Flott.
Vi får håpe at dette løser seg-
Er synd at journalistene som i størst mulig grad forsøker å fortelle hva som skjer i slike konflikter blir skadelidne på denne måten.

Er jo et tap for begge parter i en konflikt, når man begynner å «drepe» budbringeren.

Og det er vel tydlig at vi ser en økning av antall skadde kollegaer de siste årene.