Category Archives: Media

Ytringsfrihet er ikke så viktig

Bagdad, sommeren og høsten 2003: Amerikanerne hadde bombet vekk det gamle regimet. Irakiske sikkerhetsstyrker av alle slag var jagd vekk. Min faste sjåfør kjørte plutselig som en gal, og brøt det som kunne brytes av innarbeidede regler. Det var ikke lenger politifolk ute for å stanse hans merkelige, for ikke å snakke om farlige, krumspring rundt trafikkfyr og midt imot tutende, møtende medtrafikanter.

En irakisk venn fortalte fortvilet at han ikke lenger torde sende sønnen på ti til skolen. Enebarn var jaktet vilt i den irakiske hovedstaden. Nådeløse gisseltakere visste hvor sårbare enbarnsforeldre var – og hvor langt de var villige til å gå for å få dem helskinnede tilbake. En stund var det å kidnappe enebarn en lukrativ business.

Utenlandske journalister og hjelpearbeidere fikk hodet skåret sakte av for å tvinge frem løsepenger for de neste som ble kidnappet. Det var ubehagelig for oss alle å tråkke rundt i Bagdads gater de første par årene etter Saddams fall.

Med de amerikanske okkupantene kom lovløsheten til landet som i flere tiår hadde vært styrt med brutal jernhånd. Anarkiet som oppstod etter at Saddam, hans politi og soldater forsvant, var brutalt.

Den amerikanskledede overgangsadministrasjonen var satt sammen av en stor mengde uvitende neokonservative velutdannede mennesker uten særlig erfaring å skryte av. Det var så til de grader amatørmessig at jeg, i likhet med mange kolleger, lenge trodde det var noe åpenbart vi burde forstått, men ikke fikk øye på.

Amerikanerne snakket høyt, både i Washington og i Bagdad, om at det irakiske folk nå endelig hadde fått frihet. Fritt demokrati og ytringsfrihet. Så flott!

Men irakernes takknemlighet overfor okkupasjonsmakten for disse nyvunne rettighetene uteble. De var mer opptatt av å skaffe brød på bordet. Av at deres døtre ikke ble voldtatt på vei hjem fra skolen. Av at ikke hvem som helst med våpen ustraffet kunne skyte en annen til døde for en neve dinarer.

Ytringsfrihet og demokrati var ikke viktigst.

Også her i Norge er lysten til å overleve, sterkere enn behovet for å kunne si sin mening eller velge sine ledere. Noen har vist seg villige til å kjempe for disse rettighetene med livet som innsats. Enda flere snakker om det. Men de fleste av oss er mest opptatt av vår egen sikkerhet. Slik er det også i alle andre europeiske land.

At vi ikke verdsetter verdier som ytringsfrihet og demokrati over alt annet, ble mottatt med et og annet forsiktig gisp (som i lettere forskrekket, ikke gjesp), da TNS Gallup fredag la frem sin undersøkelse om den norske befolkningens forhold til ytringsfrihet. Ytringsfrihetsbarometeret er bestilt av organisasjonen Fritt Ord.

På spørsmål om hva folk mener er det viktigste i Norge de neste ti årene, svarte 57% at de mener det er «å opprettholde lov og orden». 21% mente at det viktigste var «å beskytte ytringsfriheten.» 16 % vil ha mer demokrati foran de andre verdivalgene, og 6 % mente det viktigste var å opprettholde vår økonomiske standard.

Vi setter altså trygghet og sikkerhet foran både mer prinsipielle og moralske verdier. Lignende undersøkelser fra Europa, viser at de kriserammede landene også setter økonomisk sikkerhet høyere.

Hvorfor dreper de journalister?

 

En gang midt på natta ble en rakett skutt ut fra et fly eller kamphelikopter. Eller var det kanskje en granat fra en av de israelske båtene der ute i det mørke havet? Den traff i alle fall – med et voldsomt smell – en liten åpen plass mellom tre hoteller, 200 meter fra Gazas strandlinje. Den traff med dødelig presisjon. Eller – det vil si – den traff akkurat der den skulle, sannsynligvis i håp om at liv ikke ville gå tapt. Men uten garantier. For den israelske bomben var svært nøyaktig. Tidspunktet godt kalkulert med liten risiko for å lemleste eller ta livet av en utenlandsk journalist.

Dette var i november, under det foreløpige siste større slaget mellom Israel og palestinerne. De tre hotellene huset en større kontingent av internasjonale pressefolk som israelerne hadde funnet verdige til å slippe over grensa til Gaza. Under forrige større slag, vinteren 2008/2009, ble vi lenge nektet adgang til krigen. Israel ville ikke ha vitner, men hevdet det var av hensyn til vår egen sikkerhet. Kritikken mot Israel var voldsom. Denne gangen slapp de oss altså inn, men ikke uten å gjøre det aldeles ubehagelig for oss. Journalister ble angrepet av Israel på Gazastripen i november.

Eksplosjonen slo inn det som var av glassruter på hotellrommet mitt. Et hjørnerom ut mot nedslaget. En terrassedør av massivt tre ble blåst inn over fotenden av sengen. Jeg var heldigvis ikke i senga da det smalt, fordi jeg var opptatt med å bli bombet et annet sted i byen, hvor jeg hadde søkt ly for natten. Da jeg kom tilbake til hotellet neste dag, tittet jeg bort på glassplintene som hadde boret seg ned i madrassen. Eksplosjonen hadde kommet plutselig (dvs så plutselig eksplosjoner kom den natten – det ble bombet mye). Hadde jeg vært i seng, hadde jeg neppe klart å kaste meg i dekning inn på det vindusløse badet før jeg hadde blitt perforert av glass og fått en dør slengt over beina.

De skjøt på en tom flekk. Mellom tre hoteller fulle av journalister. Selvfølgelig for å skremme. De vet hvor de skyter, israelerne. De har ganske flinke soldater. Kolleger som oppholdt seg på hotellene rundt, har fortalt at eksplosjonen kom plutselig – uten at palestinske grupper hadde skutt raketter opp fra den åpne plassen mellom hotellene i forkant. Da kunne man i det minste ha kommet seg i dekning, og forstått behovet for å bombe akkurat der. For ordens skyld; man hører at palestinske raketter blir skutt ut fra Gaza – tro meg. Når den lyden er i umiddelbar nærhet stiger pulsen raskt i frykt for hva som kommer tilbake om noen få minutter.

Mens hotellet mitt ble ødelagt, satt jeg i bygningen som huser nyhetsbyrået AP og TV kanalen Al Jazeera, og plastret et par småkutt som følge av at israelerne like før hadde jevnet deler av nabolaget med jorda. Jeg var redd, men i ettertid lykkelig over at jeg aldri torde ta meg alene hjem til hotellet etter siste live den kvelden.

Dagen før ble bygningen som huser blant annet det franske nyhetsbyrået AFP bombet. Angivelig fordi Hamasfolk var kommet for å bli intervjuet av journalister. Riktignok hadde israelerne advart oss mot å oppholde oss i nærheten av de militante. Men det er nå en del av jobben å snakke med dem. Er det greit å bombe mediehus som får besøk av fienden?

To journalister tilhørende Hamas sin egen TV-kanal ble likvidert på vei fra en pressekonferanse på Shifa sykehuset i Gaza by. Er journalister legitime mål når de oppfattes som en del av fiendens propaganda-apparat? Ville det vært akseptabelt om palestinere angrep israelske journalister som jobber for medier som støtter statsminister Banjamin Netanyahus politikk?

Hvor mange journalister blir drept i år?

(Paris, Frankrike)   156 kolleger døde mens de var på jobb i 2012. Journalister og mediearbeidere som for det meste jobber i verdens farligste områder. De aller fleste av disse ble drept. Det er mange. Og etter flere års nedgang, er det det høyeste tallet på fem år.

Syria var det farligste landet å jobbe i som journalist i 2012. Her mistet 33 kolleger livet. Blant de mest omtalte journalistdrapene, var drapet på den amerikanske journalisten Marie Colvin og den franske fotografen Remi Ochlik. De ble drept under bombing av den syriske byen Homs, 22. februar.

Det nest høyeste tapstallet var i Somalia. Der ble 18 drept. Det høyeste antallet noen gang registrert i Somalia. Videre følger Nigeria med 12 drepte. Sju av dem ble drept i et bombeangrep. Mexico med 11, og Pakistan med 10.

Flere av journalistene er kolleger jeg har møtt på oppdrag ute i verden gjennom de siste 20 årene.

Selv har jeg vært tett på kamper og terror i Afghanistan, Libanon og Palestina i året som gikk. Mest skremmende var det under den israelske bombingen av Gaza i november, og da vi ble beskutt mens vi kjørte gjennom den nord-libanesiske byen Tripoli, på vei til den syriske grensa i august. I Gaza ble det gjort store skader på tre av ”presse-hotellene,” og to bygninger som huser internasjonale journalister ble bombet. Vi var åtte journalister som kjørte sammen inn i Tripoli, Libanon. Av åtte ble to skutt av væpnet milits som støtter det syriske regimet.

Det er som vanlig lokale journalister i konfliktsoner, som er mest utsatt. Vi besøkende kommer som alltid bedre ut på statistikken.

Mange medieorganisasjoner jobber for å bedre sikkerheten til sine medarbeidere. I TV 2 har vi de siste ti årene hatt en policy som går ut på at kun trent personell sendes til konfliktområder. Treningen består av kursing i førstehjelp, og hvordan man skal ta seg frem og oppføre seg i farlige områder. Instruktører er hentet inn fra Norge og Storbritannia i dette arbeidet.

Tallene over er samlet inn av INSI (International News Safety Institute), IFJ (International Federation of Journalists), og IPI (International Press Institute).

 

 

 

En litterær reise til helvete

 

 Sigurd Falkenberg Mikkelsen: Før flommen. En reise i Talibans skygge. Oslo: Cappelen Damm, 2011. 279 sider.

Sigurd vil til Afghanistan. I stedet for korteste og sikreste rute, tar han leseren med på en litterær reise fra Karachi, gjennom store deler av Pakistan og inn i en stadig farligere sone mot grensen til nabolandet. Turen avbrytes som følge av lykkelige omstendigheter, og en uforserbar grense. Men han gjenopptar reisen. Med stadige historiske og litterære referanser til Sigurds velfylte litteraturliste, blir dette noe langt mer enn en ordinær reiseskildring. Og så skriver han bra. Dette er god litteratur.

Teksten består av lavmælte betraktninger og funderinger over detaljer i landskapet han reiser gjennom. Som leser synes jeg det er ekstra spennende å gjenoppdage gamle trakter gjennom Sigurds penn. Han hviler, stanser opp og ser, der nyhetsjournalisten normalt jager videre. Det er en egenskap mange av oss kolleger kan misunne ham. De fleste av oss mangler den tålmodigheten som trengs. Slik får Sigurd de andre historiene.

-Jeg så et lite barn dø i dag.

Jeg vet ikke hvor jeg så henne første gang. Men det var før hun mistet det venstre øyet i et granatangrep på Sri Lanka i 2001. Siden var det nettopp den svarte lappen og det manglende øyet, som ble hennes kjennemerke. Som gjorde at hun stakk seg tydelig ut i mengden av journalister. Men, det var hennes mot som skilte henne ut blant kolleger – og som gjorde henne til en av de aller største.  Den sorte lappen minnet oss andre om at hun var en journalist av et eget kaliber. En som ikke lot seg stanse – heller ikke av en granat. Helt til i går.

Journalisten Marie Colvin (1956-2012)

Onsdag ble den amerikanske journalisten Marie Colvin (56) og den franske fotografen Remi Ochlik (28) drept i det som etter alt å dømme var et artilleriangrep gjennomført av syriske regjeringsstyrker mot byen Homs. Tre andre journalister ble skadet. Colvin og Ochlik trosset syriske myndigheters forbud, og tok seg ulovlig inn til byen der sivilbefolkningens voldsomme lidelser måtte rapporteres.

Det er selvfølgelig Syrias lidende sivilbefolkningen som først og fremst fortjener oppmerksomhet. Og det var nettopp derfor Colvin og Ochlik utsatte seg selv for livsfare. For å fortelle verden om overgrepene. For kanskje å bidra til at det internasjonale samfunnet på et eller annet tidspunkt vil forsøke å stanse borgerkrigen i Syria.

Colvin har i en årrekke dekket Midtøsten for britiske Sunday Times. Jeg var så heldig å bli introdusert til henne av vår felles venn, barmannen Ibrahim i Jerusalem for mange år siden. Han som driver vannhullet på det legendariske hotellet American Colony, og som kjenner alle journalister med fartstid i regionen. Siden utvekslet Colvin og jeg ved enkelte anledninger noen ord om sikkerhet i områder vi møttes. Om hvor det var forholdsvis trygt å dra. Om hvor det var mulig å jobbe. Om hvilke gater det var lurt å unngå – eller i alle fall være mer forsiktig. I Bagdad under krigen, under det palestinske opprøret, i bomberegnet i Libanon, eller i Gaza. Og sist under den egyptiske revolusjonen i Kairo i fjor vår.  

I en telefonrapport ringt inn til sine oppdragsgivere fra Syria dagen før hun døde, fortalte Marie Colvin om et lite barn. Et av krigens offere. En telefonrapport som siden er spilt av på radio- og TV-stasjoner verden over. –Jeg så et lite barn dø i dag, fortalte hun, mens skuddene hørtes i bakgrunnen. Det skulle bli hennes siste rapport.

(Foto: The Sunday Times)

Gutta i Taliban er da ikke så ille

James Fergusson: Taliban. The True Story of the World’s Most Feared Guerilla Fighters. London: Corgi Books, 2011. Engelsk 416 sider.

(Kairo)   Hva er egentlig Taliban? Hvem er gruppas geriljasoldater? Og hva driver dem? I Norge og resten av den vestlige verden, fremstilles gruppas medlemmer for det meste som en gjeng kriminelle og brutale råtasser av noen terrorister. Men har Taliban andre sider? Er bildet som er tegnet virkelig så entydig? Er det egentlig en geriljagruppe som driver legitim motstandskamp mot vestlige okkupasjonsstyrker? 

De fleste som har brukt tid på å sette seg inn i Talibans historie, ser at det avtegner seg et noe mer nyansert bilde. Slik er det også for den britiske journalisten James Fergusson.

Fergussons forrige bok om Afghanistan, A Million Bullets, handlet om britiske styrkers håpløse kamp mot en fiende som aldri forsvant. I Storbritannia skapte boka debatt om Storbritannias deltakelse i krigen i Afghanistan.

Taliban var populære blant svært mange afghanere – fordi de kjeppjaget krigsherrer og kriminelle som drepte, ranet og voldtok den afghanske sivilbefolkningen. De innførte lov og orden. Ja, det var med svært brutale og middelalderske metoder. Og ja, kvinner ble undertrykt. Men kvinner ble til de grader undertrykt både før og etter Talibans regjeringstid. Det er langt mer enn Taliban som har vært, og er problemet i Afghanistan.

Taliban angriper norske og allierte styrker. Men dette er styrker som bombet og invaderte landet. I mange afghaneres øyne, er det derfor en legitim motstandskamp Taliban driver. Boka gir et nødvendig nyansert bilde av ekstremistene. Nødvendig for å forstå hva krigen i Afghanistan egentlig er.

En spesiell detalj Fergusson omtaler, er dette med Talibans henrettelser. Fordi noen av dem er filmet, er henrettelsene på bla fotballstadion i Kabul, noen av de mest omtalte overgrepene Taliban begikk mens de satt med makten i Afghanistan. Det er interessant å merke seg at det i delstaten Texas ble gjennomført flere offentlige henrettelser enn i Afghanistan i den perioden Taliban satt med makten. Men i Texas var ikke TV-kameraene tilstede.

Hvem som var guvernør i Texas under det meste av Talibans regjeringstid – og som kunne benåde dødsdømte fanger? George W. Bush.

Farlig yrke – blodig år

 (Bangkok) I går ble den franske journalisten Giles Jacquier drept av en granat I den syriske byen Homs. TV-journalisten var på en guidet tur med syriske myndigheter dad et smalt. Flere andre journalister ble skadet i granatangrepet. Det er ikke klart hvem som står bak. Syriske myndigheter skylder på terrorister, men det er ingen grunn til å ta Assad-regimets ord for god fisk. Derfra kommer det daglig løgn.

Det ble en blodig start på det nye året for journalister på jobb i urosoner. Fjoråret var et særdeles blodig år for oss som har valgt reiser til litt mindre trivelige plasser som yrke. I følge The International News Safety Institute (INSI), ble 124 journalister og medieansatte drept på jobb i 2011. Det er en økning på 27 fra året før.

Den arabiske våren, har kostet mange av mine kolleger livet. 23 journalister og medieansatte ble drept under opptøyene i Midtøsten og Nord-Afrika i fjor. Jeg dekket selv opptøyene i Egypt, Bahrain og Libya. Det er ingen tvil om at det var nære på noen ganger. Bare i Libya, ble ti journalister drept.

Men det var ikke bare den arabiske våren som kostet journalister livet. I 40 land ble journalister drept. -Dødstallene minner oss om med hvor stor risiko mange journalister utsettes for mens de forsøker å kaste et sannhetens lys over de mørkeste områder, sier Rodney Pinder, gammel kollega og leder for INSI.

Undertegnede sammen med fotograf Aage Aune under filmingen av dokumentarserien Krigens pris i Afghanistan i 2011.

Et av de groveste eksemplene på hvordan pressefolk utsettes for målrettede angrep, var i Syria. Den syriske kameramannen Ferzat Jarban ble funnet drept 20. november i fjor. Øynene hans var fjernet. Han ble sist sett i live da han ble arrestert av syriske sikkerhetsstyrker.

Vi som var på jobb under den egyptiske revolusjonen i Kairo, opplevde hvordan Mubarak-regimets støttespillere truet oss på livet. Ved flere anledninger opplevde jeg å måtte flykte unna mobben – noen av dem væpnet med slagvåpen og sverd.

De tre dødeligste landene i verden, var Pakistan, Mexico og Irak. Ikke uventet. Ingen av disse landene setter pressefriheten særlig høyt, og ingen av landene har kontroll over intern sikkerhet. I Pakistan og Irak er det væpende opprørsgrupper som utgjør de største truslene. I Pakistan er det heller ingen tvil om at også myndighetene motarbeider journalister.

I Mexico er det landets narkotrafikk til USA som koster journalister livet. Det er forbundet med livsfare å forsøke å dekke narkokartellene journalistisk. Og det er nettopp forsøk på å avdekke kriminalitet og korrupsjon i eget land, som koster flest journalister livet.

Totalt er 1600 journalister drept siden INSI startet denne oversikten i 1996. De siste årene er det krigene i Irak og Afghanistan, som har kostet flest kolleger livet.

Afghanistan: Krigens pris

Tmbn

Soldater fra Telemark bataljon i Afghanistan. Våren 2011. Foto: Fredrik

(Frankfurt) Først. Takk for alle tilbakemeldinger på filmen Krigens pris – Den harde veien ut som ble sendt på TV 2 onsdag kveld (Repriser på TV 2 Nyhetskanalen førstkommende lørdag). Det har vært et krevende, men svært interessant prosjekt å ta del i. Ikke minst har langvarig kontakt med soldatene i Afghanistan krevd mye. Fotograf Aage Aune og jeg har bokstavelig talt gravd oss ned sammen de norske soldatene som er i krig.

Målet med dokumentarfilmen var å vise hvor voldsom og farlig situasjonen er i Afghanistan. At norske soldater er i krig. Og at dette ikke akkurat ser ut til å gå veien, for å si det slik.

Mange av soldatene var skeptiske. I alle fall i starten. Å reise ut med en journalist i stridsvognen er uvant for de fleste. De har et slags ansvar for å få meg like hel tilbake til leir, og er forsiktige med å snakke – i frykt for at både det ene og det andre kan bli publisert. Etter hvert fant vi den tonen som var nødvendig for at dette prosjektet skulle lykkes. Det handler om å kunne stole på hverandre. For meg har det også handlet om å respektere soldatenes rett til en smule privatliv når vi har vært på tur i den afghanske fjellheimen. Å forsikre dem om at private samtaler dem imellom, ikke vil bli publisert selv om jeg snapper opp et og annet. Men samtidig minne dem om at jeg er journalist. Og at jeg er med for å rapportere.

Den harde veien ut

Det norske engasjementet i Afghanistan handler nå først og fremst om å komme seg vekk og hjem. Om å berede grunnen for en tilbaketrekking fra krigen. Dette blir gjort ved å trene afghanske styrker slik at disse kan ta over sikkerhetsansvaret selv. Ingen dum tanke kanskje. Men, det er enorme utfordringer som ligger i veien for at denne tilbaketrekkingsstrategien skal lykkes.

De afghanske styrkene er del av et korrupt system. De er ressurskrevende. Faktisk så ressurskrevende at det ikke under noen omstendigheter er mulig for afghanerne å drive sin egen hær med egne midler. Og soldatene er dårlig motiverte. Ifølge den afghanske hærens egne tall stikker 25% av hvert eneste år. Det er mange desertører. Kanskje er det virkelige tallet betydelig høyere. Vi vet at noen av disse etter hvert løper over til fienden. Med seg har de militær kunnskap, og av og til også våpen og ammunisjon.

Norske og internasjonale styrker trener nå opp soldater som deltar i en borgerkrig. En borgerkrig som kanskje vil eskalere når Norge og USA trekker seg ut i 2014. Det er en moralsk utfordring.

Tilbaketrekkingsstrategien med ansvarsforskyvning mot afghanerne er ikke særlig vellykket. Men det er trolig det beste alternativet. For, etter ti år med krig må det være lov å se seg om etter en vei ut. Det viktigste må likevel være at afghanerne får en tryggere hverdag når de blir overlatt til seg selv.

Onsdag 30. november sendes tredje og siste film i TV 2s dokumentarserie Krigens Pris. Odd Isungset har regi på filmen som handler om de menneskelige kostnadene ved denne krigen.

Gratulerer med prisen Anders

5. mai mottok kollega Anders Sømme Hammer Fritt Ords pris. Han fikk prisen for sitt modige og viktige arbeid i Afghanistan. En mer verdig kandidat kunne organisasjonen Fritt Ord knapt funnet frem til. Det meste av tiden siden han flyttet til Kabul i 2007, har Anders vært eneste norske journalist bosatt i det krigsherjede landet.

Anders har tatt på seg et ansvar jeg mener store norske nyhetsorganisasjoner burde tatt. Norge er i krig i Afghanistan, og ingen har tatt seg bryet med å opprette faste korrespondentstillinger. Selv ikke mektige NRK, med sine åtte korrespondenter spredd over kloden. Der de store organisasjonene delvis har forsømt sitt ansvar, har Anders gjort et fremragende arbeid.

Ved å bo i Afghanistan har Anders Sømme Hammer kommet tettere på det sivile afghanske samfunnet enn noen av oss andre som tidvis har gjort forsøk. Vi som bare sporadisk stikker innom for å lage noen reportasjer, før vi reiser videre ut i verden. Det har bidratt til at de som leser Hammers reportasjer blir klokere på en konflikt der Norge har deltatt aktivt i snart ti år.

Jeg fikk en invitasjon i posten, og hadde tenkt til å være med å hylle Anders i Operaen 5. mai. Dessverre rakk jeg ikke frem i tide. Jeg skulle gjerne ha vært der.

Men jeg forundres av debatten som har fulgt i kjølvannet av prisutdelingen. Der vi andre journalister som dekker Afghanistan delvis hånes fordi vi reiser ut med norske styrker. Er ikke også det et viktig perspektiv i dekningen av Afghanistan?

Norge har sendt soldater til en krig der soldatene daglig blir beskutt eller dreper. Selvfølgelig er det vår fordømte oppgave også å dekke dette perspektivet. Medievitere og journalister som ikke vet bedre, mener at vi som dekker Norges krig i Afghanistan er underlagt Forsvarets sensur. Jeg har forholdsvis god erfaring med å dekke norske styrker i Afghanistan. Aldri har jeg blitt utsatt for sensur, eller forsøk på dette. At jeg holder tilbake detaljer som kan sette soldatenes liv i fare, er riktig. Men det klarer jeg fint uten Forsvarets hjelp. Min jobb er å beskrive krigens virkelighet. Ikke bidra til at flere blir drept.

At jeg spiser med, og sover med soldatene, betyr ikke at jeg ikke klarer å ha en kritisk distanse til det de driver med.

Det siste året har jeg opplevd en helt ny åpenhet fra Forsvarets side. En åpenhet jeg mener de fortjener honnør for. Gjentatte ganger har jeg vært med på skarpe operasjoner. I dagevis er vi ute i kuleregnet. Jeg får se alt, og vite det meste. Ingen sensurerer materialet mitt.

Forsvarets nye åpenhetslinje er bra for demokratiet. Men ikke alltid like vellykket for soldatene og Forsvaret. Noe medieoppslagene om påstått ukultur tydelig har vist.

Det er slik i journalistmiljøet at det blir regnet som verdifullt å ha et godt kildenettverk. Jobber du med politisk journalistikk, forventes det at du har tette (men ikke for tette) forbindelser til politikere. Jobber du med helsestoff, forventes det at du har kilder sentralt plassert i helseapparatet. Jobber du med krimsaker, pleier du politikilder, osv. Slik har journalistikk alltid fungert. Men har du et godt kildenettverk i Forsvaret, slik jeg har, blir kolleger ofte skeptiske. Skeptiske til hvorvidt jeg klarer å holde den nødvendige distansen. Til hvorvidt jeg klarer å skille mellom propaganda og informasjon.

Jeg tror dette skyldes en utbredt skepsis til Forsvaret generelt. Et system bygget opp rundt det å ta liv.

Det er ikke vanskeligere å operere som uavhengig journalist sammen med væpnede styrker fra Norge eller andre land, enn det er å operere uavhengig sammen med andre grupper i samfunnet.

Anders Sømme Hammer fortjener virkelig all hyllesten for den innsatsen han har lagt ned i å informere det norske folk om krigen i Afghanistan.

Vi trenger Anders sine gode og skarpe observasjoner av den afghanske sivilbefolkningens lidelser. Men vi har også behov for å få vite hva norske soldater driver med i Afghanistan.

Fysj. Jeg var embedda.

(Afghanistan) Det verker i kroppen. Jeg kjenner at pusten er alt for tung, der jeg står og stikker spaden ned i jorden. Jeg kaster spadetak etter spadetak med jord opp på den voksende vollen. Svetten renner, og legger seg klam og salt utenpå flere stinkende lag med stivnet kroppsvæske. Det er noen dager siden sist jeg hadde tilgang til luksus som rennende vann. Det spiller ikke mye rolle. Vi er skitne alle mann. Soldatene og deres medbrakte journalist.

Jeg er ikke like ung, og kjenner godt at jeg ikke klarer å spa unna jorden like raskt og effektivt som de andre. Men jeg forsøker å bidra, og kjenner at jeg burde trent mer. Vi graver et hull i bakken stort nok til at sju mann kan strekke seg ut i soveposene. Vi fyller sandsekker, som stables beskyttende opp i retning der fienden trolig befinner seg. Jeg ønsker å være til så lite belastning som mulig. Derfor bidrar jeg.

Men jeg takker pent nei når det graves hull til bombekaster. Der går grensen. Stilling til egenbeskyttelse er greit. Jeg koker heller kaffe enn å grave stillinger til våpen.

Et maskingevær plasseres på sandsekkene rett ved hodet mitt. Smeller det i løpet av natten er jeg nærmest. Jeg vet hvordan det brukes, og jeg var en gang en ganske god skytter. Men jeg har i utgangspunktet ingen planer om å bidra hvis det smeller. Ingen planer. Men , jeg har selvfølgelig tenkt tanken.

Det er ingen grunn til å tro at væpnede angripere vil forstå at jeg ikke er bevæpnet soldat. Får de sjansen, blåser de trolig hodet av meg. Slik som de forsøker å gjøre med soldatene jeg deler skyttergrav med. Kan det komme til et punkt der jeg selv er nødt til å ty til vold for å beskytte meg selv? Kanskje. I utgangspunktet føler jeg meg godt beskyttet av soldatene jeg har reist ut i krigen med. Men hva hvis de ikke er i stand til å beskytte meg lenger? Skal jeg da ta opp et våpen og skyte? Jeg håper jeg slipper.

Jeg har tenkt tanken, og vet hvordan våpnene fungerer. Selvfølgelig vil jeg gjøre det jeg kan for å forsvare mitt eget liv om nødvendig. Kanskje det vil innebære å ta opp et våpen og sikte på en mann. Kanskje er det andre måter å redde livet på om det smeller.

Jeg har mange kolleger som mener at det ikke engang er lov å tenke i slike baner. Journalistkolleger forskanset bak skrivebord hjemme. Og kolleger i felt. Jeg mener også at journalister ikke skal bruke våpen. Men hva hvis…? Jeg tvinges til å tenke tanken. Jeg tvinges til å ta noen prinsipielle standpunkt. Og kanskje tvinges jeg til å vrake noen prinsipper. Hvordan jeg til sjuende og sist vil reagere, vet jeg først hvis det smeller.

Jeg har vært embedded med norske soldater i Afghanistan en rekke ganger tidligere. Og i Libanon og Irak. Jeg har reist sammen med danske soldater i Helmand. Jeg har sovet trygt beskyttet av danske jegere i en fremskutt base med det ikke ukjente navnet Armadillo. Flere ganger har jeg gått ut på patrulje med amerikanske marineinfanterister i Irak. Jeg har patruljert kysten av Libanon sammen med den norske marinen. Og jeg har oppholdt meg om bord på et amerikansk hangarskip i Det indiske hav under de innledende bombeangrepene mot Afghanistan i 2001. Jeg har reist med Hizbollah-militsen i Libanon, sett Al Aksa brigadene på Gazastripen forberede rakettangrep mot Israel, og fulgt israelske styrker i forberedelsene på et mulig angrep mot Iran. Ofte embedded. Noen ganger med og noen ganger uten kontrakt. Men alltid med en avtale om at ikke alle detaljer kan offentliggjøres.

Det er mange som er prinsipielt motstandere av embedding. De tror at jeg ikke lenger klarer å tenke journalistisk i det jeg entrer et militært kjøretøy eller fartøy. Og at jeg underlegges sensur. Embedding med norske styrker innebærer at jeg lover ikke å røpe detaljer jeg blir kjent med. Detaljer som kan sette soldatenes liv i fare. At jeg ikke forteller om planlagte operasjoner. At jeg ikke avdekker rutiner rundt patruljering, som for eksempel hvor mange mann som normalt reiser ut på et spesielt oppdrag, og hva slags våpen de normalt har med seg. Det sier seg selv. Hadde jeg offentliggjort detaljer som kunne satt soldatenes liv i fare, kunne jeg ikke vært med.

Men jeg har aldri opplevd sensur. Aldri har Forsvaret forsøkt å stanse en reportasje. Noen ganger signerer jeg en avtale som innebærer at offiserene har rett til å se gjennom og eventuelt sensurere vekk materiale før det publiseres. Jeg har aldri opplevd at vi ikke har en felles forståelse av hva som ikke kan publiseres. Er et kart hemmeligstemplet fordi det inneholder informasjon om patruljeruter og sikkerhetsdetaljer om baser, har jeg ingen glede av å publisere det. Det er fullt mulig å være kritisk til Forsvaret, også når man har signert en kontrakt om embedding. En offiser som hadde forsøkt å sensurere en reportasje som ville vært ubehagelig for Forsvaret, ville trolig gjort saken verre.

Jeg sover i samme grop som soldatene, og er avhengig av deres vilje til å beskytte meg. Men i det ligger ingen bindinger om at jeg ikke kan fortelle hva de driver med. De vet at de har med seg en journalist. De vet at jeg står fritt til å rapportere – også om saker som kan være ubehagelige for dem.

Journalister har gjennom alle tider fulgt soldater i krig. Likevel er embeded et skjellsord i mange kretser. Jeg dekker også de sivile sidene av konfliktene jeg reiser inn i. Men, jeg mener at det også påligger oss journalister et ansvar å dekke konfliktene fra soldatenes ståsted. Spesielt gjelder dette væpnede konflikter der norske soldater sloss. Som krigen i Afghanistan.

En meter unna står et maskingevær jeg håper at jeg aldri kommer til å røre. I det vi skal til å gå til ro for natten, blir vi overmannet av en kraftig sandstorm. Soveposer og underlag blåser av gårde. Regnet skyller ned med voldsom kraft. Den våte sanden legger seg som et gjørmete belegg over alt. Vi søker ly i stridsrommet på panservognen. Stormen varer en liten time før vi kryper på plass inntil sandsekkene. Den kraftige stormen tvinger også soldatenes fiender til å søke ly. Det blir en rolig natt. Men det er bare noen timer til tre norske soldater skal bli forsøkt drept. To av dem blir truffet av kulene.