Afghanistan: Krigens pris

Soldater fra Telemark bataljon i Afghanistan. Våren 2011. Foto: Fredrik

(Frankfurt) Først. Takk for alle tilbakemeldinger på filmen Krigens pris – Den harde veien ut som ble sendt på TV 2 onsdag kveld (Repriser på TV 2 Nyhetskanalen førstkommende lørdag). Det har vært et krevende, men svært interessant prosjekt å ta del i. Ikke minst har langvarig kontakt med soldatene i Afghanistan krevd mye. Fotograf Aage Aune og jeg har bokstavelig talt gravd oss ned sammen de norske soldatene som er i krig.

Målet med dokumentarfilmen var å vise hvor voldsom og farlig situasjonen er i Afghanistan. At norske soldater er i krig. Og at dette ikke akkurat ser ut til å gå veien, for å si det slik.

Mange av soldatene var skeptiske. I alle fall i starten. Å reise ut med en journalist i stridsvognen er uvant for de fleste. De har et slags ansvar for å få meg like hel tilbake til leir, og er forsiktige med å snakke – i frykt for at både det ene og det andre kan bli publisert. Etter hvert fant vi den tonen som var nødvendig for at dette prosjektet skulle lykkes. Det handler om å kunne stole på hverandre. For meg har det også handlet om å respektere soldatenes rett til en smule privatliv når vi har vært på tur i den afghanske fjellheimen. Å forsikre dem om at private samtaler dem imellom, ikke vil bli publisert selv om jeg snapper opp et og annet. Men samtidig minne dem om at jeg er journalist. Og at jeg er med for å rapportere.

Den harde veien ut

Det norske engasjementet i Afghanistan handler nå først og fremst om å komme seg vekk og hjem. Om å berede grunnen for en tilbaketrekking fra krigen. Dette blir gjort ved å trene afghanske styrker slik at disse kan ta over sikkerhetsansvaret selv. Ingen dum tanke kanskje. Men, det er enorme utfordringer som ligger i veien for at denne tilbaketrekkingsstrategien skal lykkes.

De afghanske styrkene er del av et korrupt system. De er ressurskrevende. Faktisk så ressurskrevende at det ikke under noen omstendigheter er mulig for afghanerne å drive sin egen hær med egne midler. Og soldatene er dårlig motiverte. Ifølge den afghanske hærens egne tall stikker 25% av hvert eneste år. Det er mange desertører. Kanskje er det virkelige tallet betydelig høyere. Vi vet at noen av disse etter hvert løper over til fienden. Med seg har de militær kunnskap, og av og til også våpen og ammunisjon.

Norske og internasjonale styrker trener nå opp soldater som deltar i en borgerkrig. En borgerkrig som kanskje vil eskalere når Norge og USA trekker seg ut i 2014. Det er en moralsk utfordring.

Tilbaketrekkingsstrategien med ansvarsforskyvning mot afghanerne er ikke særlig vellykket. Men det er trolig det beste alternativet. For, etter ti år med krig må det være lov å se seg om etter en vei ut. Det viktigste må likevel være at afghanerne får en tryggere hverdag når de blir overlatt til seg selv.

Onsdag 30. november sendes tredje og siste film i TV 2s dokumentarserie Krigens Pris. Odd Isungset har regi på filmen som handler om de menneskelige kostnadene ved denne krigen.

Gratulerer med prisen Anders

5. mai mottok kollega Anders Sømme Hammer Fritt Ords pris. Han fikk prisen for sitt modige og viktige arbeid i Afghanistan. En mer verdig kandidat kunne organisasjonen Fritt Ord knapt funnet frem til. Det meste av tiden siden han flyttet til Kabul i 2007, har Anders vært eneste norske journalist bosatt i det krigsherjede landet.

Anders har tatt på seg et ansvar jeg mener store norske nyhetsorganisasjoner burde tatt. Norge er i krig i Afghanistan, og ingen har tatt seg bryet med å opprette faste korrespondentstillinger. Selv ikke mektige NRK, med sine åtte korrespondenter spredd over kloden. Der de store organisasjonene delvis har forsømt sitt ansvar, har Anders gjort et fremragende arbeid.

Ved å bo i Afghanistan har Anders Sømme Hammer kommet tettere på det sivile afghanske samfunnet enn noen av oss andre som tidvis har gjort forsøk. Vi som bare sporadisk stikker innom for å lage noen reportasjer, før vi reiser videre ut i verden. Det har bidratt til at de som leser Hammers reportasjer blir klokere på en konflikt der Norge har deltatt aktivt i snart ti år.

Jeg fikk en invitasjon i posten, og hadde tenkt til å være med å hylle Anders i Operaen 5. mai. Dessverre rakk jeg ikke frem i tide. Jeg skulle gjerne ha vært der.

Men jeg forundres av debatten som har fulgt i kjølvannet av prisutdelingen. Der vi andre journalister som dekker Afghanistan delvis hånes fordi vi reiser ut med norske styrker. Er ikke også det et viktig perspektiv i dekningen av Afghanistan?

Norge har sendt soldater til en krig der soldatene daglig blir beskutt eller dreper. Selvfølgelig er det vår fordømte oppgave også å dekke dette perspektivet. Medievitere og journalister som ikke vet bedre, mener at vi som dekker Norges krig i Afghanistan er underlagt Forsvarets sensur. Jeg har forholdsvis god erfaring med å dekke norske styrker i Afghanistan. Aldri har jeg blitt utsatt for sensur, eller forsøk på dette. At jeg holder tilbake detaljer som kan sette soldatenes liv i fare, er riktig. Men det klarer jeg fint uten Forsvarets hjelp. Min jobb er å beskrive krigens virkelighet. Ikke bidra til at flere blir drept.

At jeg spiser med, og sover med soldatene, betyr ikke at jeg ikke klarer å ha en kritisk distanse til det de driver med.

Det siste året har jeg opplevd en helt ny åpenhet fra Forsvarets side. En åpenhet jeg mener de fortjener honnør for. Gjentatte ganger har jeg vært med på skarpe operasjoner. I dagevis er vi ute i kuleregnet. Jeg får se alt, og vite det meste. Ingen sensurerer materialet mitt.

Forsvarets nye åpenhetslinje er bra for demokratiet. Men ikke alltid like vellykket for soldatene og Forsvaret. Noe medieoppslagene om påstått ukultur tydelig har vist.

Det er slik i journalistmiljøet at det blir regnet som verdifullt å ha et godt kildenettverk. Jobber du med politisk journalistikk, forventes det at du har tette (men ikke for tette) forbindelser til politikere. Jobber du med helsestoff, forventes det at du har kilder sentralt plassert i helseapparatet. Jobber du med krimsaker, pleier du politikilder, osv. Slik har journalistikk alltid fungert. Men har du et godt kildenettverk i Forsvaret, slik jeg har, blir kolleger ofte skeptiske. Skeptiske til hvorvidt jeg klarer å holde den nødvendige distansen. Til hvorvidt jeg klarer å skille mellom propaganda og informasjon.

Jeg tror dette skyldes en utbredt skepsis til Forsvaret generelt. Et system bygget opp rundt det å ta liv.

Det er ikke vanskeligere å operere som uavhengig journalist sammen med væpnede styrker fra Norge eller andre land, enn det er å operere uavhengig sammen med andre grupper i samfunnet.

Anders Sømme Hammer fortjener virkelig all hyllesten for den innsatsen han har lagt ned i å informere det norske folk om krigen i Afghanistan.

Vi trenger Anders sine gode og skarpe observasjoner av den afghanske sivilbefolkningens lidelser. Men vi har også behov for å få vite hva norske soldater driver med i Afghanistan.

Fysj. Jeg var embedda.

(Afghanistan) Det verker i kroppen. Jeg kjenner at pusten er alt for tung, der jeg står og stikker spaden ned i jorden. Jeg kaster spadetak etter spadetak med jord opp på den voksende vollen. Svetten renner, og legger seg klam og salt utenpå flere stinkende lag med stivnet kroppsvæske. Det er noen dager siden sist jeg hadde tilgang til luksus som rennende vann. Det spiller ikke mye rolle. Vi er skitne alle mann. Soldatene og deres medbrakte journalist.

Jeg er ikke like ung, og kjenner godt at jeg ikke klarer å spa unna jorden like raskt og effektivt som de andre. Men jeg forsøker å bidra, og kjenner at jeg burde trent mer. Vi graver et hull i bakken stort nok til at sju mann kan strekke seg ut i soveposene. Vi fyller sandsekker, som stables beskyttende opp i retning der fienden trolig befinner seg. Jeg ønsker å være til så lite belastning som mulig. Derfor bidrar jeg.

Men jeg takker pent nei når det graves hull til bombekaster. Der går grensen. Stilling til egenbeskyttelse er greit. Jeg koker heller kaffe enn å grave stillinger til våpen.

Et maskingevær plasseres på sandsekkene rett ved hodet mitt. Smeller det i løpet av natten er jeg nærmest. Jeg vet hvordan det brukes, og jeg var en gang en ganske god skytter. Men jeg har i utgangspunktet ingen planer om å bidra hvis det smeller. Ingen planer. Men , jeg har selvfølgelig tenkt tanken.

Det er ingen grunn til å tro at væpnede angripere vil forstå at jeg ikke er bevæpnet soldat. Får de sjansen, blåser de trolig hodet av meg. Slik som de forsøker å gjøre med soldatene jeg deler skyttergrav med. Kan det komme til et punkt der jeg selv er nødt til å ty til vold for å beskytte meg selv? Kanskje. I utgangspunktet føler jeg meg godt beskyttet av soldatene jeg har reist ut i krigen med. Men hva hvis de ikke er i stand til å beskytte meg lenger? Skal jeg da ta opp et våpen og skyte? Jeg håper jeg slipper.

Jeg har tenkt tanken, og vet hvordan våpnene fungerer. Selvfølgelig vil jeg gjøre det jeg kan for å forsvare mitt eget liv om nødvendig. Kanskje det vil innebære å ta opp et våpen og sikte på en mann. Kanskje er det andre måter å redde livet på om det smeller.

Jeg har mange kolleger som mener at det ikke engang er lov å tenke i slike baner. Journalistkolleger forskanset bak skrivebord hjemme. Og kolleger i felt. Jeg mener også at journalister ikke skal bruke våpen. Men hva hvis…? Jeg tvinges til å tenke tanken. Jeg tvinges til å ta noen prinsipielle standpunkt. Og kanskje tvinges jeg til å vrake noen prinsipper. Hvordan jeg til sjuende og sist vil reagere, vet jeg først hvis det smeller.

Jeg har vært embedded med norske soldater i Afghanistan en rekke ganger tidligere. Og i Libanon og Irak. Jeg har reist sammen med danske soldater i Helmand. Jeg har sovet trygt beskyttet av danske jegere i en fremskutt base med det ikke ukjente navnet Armadillo. Flere ganger har jeg gått ut på patrulje med amerikanske marineinfanterister i Irak. Jeg har patruljert kysten av Libanon sammen med den norske marinen. Og jeg har oppholdt meg om bord på et amerikansk hangarskip i Det indiske hav under de innledende bombeangrepene mot Afghanistan i 2001. Jeg har reist med Hizbollah-militsen i Libanon, sett Al Aksa brigadene på Gazastripen forberede rakettangrep mot Israel, og fulgt israelske styrker i forberedelsene på et mulig angrep mot Iran. Ofte embedded. Noen ganger med og noen ganger uten kontrakt. Men alltid med en avtale om at ikke alle detaljer kan offentliggjøres.

Det er mange som er prinsipielt motstandere av embedding. De tror at jeg ikke lenger klarer å tenke journalistisk i det jeg entrer et militært kjøretøy eller fartøy. Og at jeg underlegges sensur. Embedding med norske styrker innebærer at jeg lover ikke å røpe detaljer jeg blir kjent med. Detaljer som kan sette soldatenes liv i fare. At jeg ikke forteller om planlagte operasjoner. At jeg ikke avdekker rutiner rundt patruljering, som for eksempel hvor mange mann som normalt reiser ut på et spesielt oppdrag, og hva slags våpen de normalt har med seg. Det sier seg selv. Hadde jeg offentliggjort detaljer som kunne satt soldatenes liv i fare, kunne jeg ikke vært med.

Men jeg har aldri opplevd sensur. Aldri har Forsvaret forsøkt å stanse en reportasje. Noen ganger signerer jeg en avtale som innebærer at offiserene har rett til å se gjennom og eventuelt sensurere vekk materiale før det publiseres. Jeg har aldri opplevd at vi ikke har en felles forståelse av hva som ikke kan publiseres. Er et kart hemmeligstemplet fordi det inneholder informasjon om patruljeruter og sikkerhetsdetaljer om baser, har jeg ingen glede av å publisere det. Det er fullt mulig å være kritisk til Forsvaret, også når man har signert en kontrakt om embedding. En offiser som hadde forsøkt å sensurere en reportasje som ville vært ubehagelig for Forsvaret, ville trolig gjort saken verre.

Jeg sover i samme grop som soldatene, og er avhengig av deres vilje til å beskytte meg. Men i det ligger ingen bindinger om at jeg ikke kan fortelle hva de driver med. De vet at de har med seg en journalist. De vet at jeg står fritt til å rapportere – også om saker som kan være ubehagelige for dem.

Journalister har gjennom alle tider fulgt soldater i krig. Likevel er embeded et skjellsord i mange kretser. Jeg dekker også de sivile sidene av konfliktene jeg reiser inn i. Men, jeg mener at det også påligger oss journalister et ansvar å dekke konfliktene fra soldatenes ståsted. Spesielt gjelder dette væpnede konflikter der norske soldater sloss. Som krigen i Afghanistan.

En meter unna står et maskingevær jeg håper at jeg aldri kommer til å røre. I det vi skal til å gå til ro for natten, blir vi overmannet av en kraftig sandstorm. Soveposer og underlag blåser av gårde. Regnet skyller ned med voldsom kraft. Den våte sanden legger seg som et gjørmete belegg over alt. Vi søker ly i stridsrommet på panservognen. Stormen varer en liten time før vi kryper på plass inntil sandsekkene. Den kraftige stormen tvinger også soldatenes fiender til å søke ly. Det blir en rolig natt. Men det er bare noen timer til tre norske soldater skal bli forsøkt drept. To av dem blir truffet av kulene.