Category Archives: Libya

Ett kontinent. En bok.

 Martin Meredith: The State of Africa. A History of Fifty Years of Independence. London: The Free Press, 2005. Engelsk, 752 sider.

For en fantastisk bok. Her har Meredith klarte å presse inn hovedtrekkene i nyere afrikansk historie mellom to permer. Journalisten og historikeren kjenner Afrika godt, og har skrevet en rekke bøker om det herjede kontinentet tidligere.

 Denne handler om hva som skjedde etter at kolonimaktene mer eller mindre delvis takket for seg. Om hvordan den ene borgerkrigen etter den andre brøt ut. Og om hvordan de krigende nærmest konkurrerte i barbari. Afrikas nyere historie er en voldelig historie. Og i motsetning til flere kolleger, går ikke Meredith med på å plassere alt ansvaret på kolonimaktenes brutale fremferd over lang tid. Han gir egenrådige afrikanske tyranner ansvaret for å ha voldtatt sitt eget kontinent.

Men den handler også om frihet og gryende håp om bedre tider. Om at noe er i ferd med å endres. En trend som delvis har fortsatt i de seks årene etter at boka kom ut. Kanskje aller tydeligst under denne arabiske våren. Der i alle fall to afrikanske land ser ut til å gå en mer demokratisk fremtid i møte.

Farlig yrke – blodig år

 (Bangkok) I går ble den franske journalisten Giles Jacquier drept av en granat I den syriske byen Homs. TV-journalisten var på en guidet tur med syriske myndigheter dad et smalt. Flere andre journalister ble skadet i granatangrepet. Det er ikke klart hvem som står bak. Syriske myndigheter skylder på terrorister, men det er ingen grunn til å ta Assad-regimets ord for god fisk. Derfra kommer det daglig løgn.

Det ble en blodig start på det nye året for journalister på jobb i urosoner. Fjoråret var et særdeles blodig år for oss som har valgt reiser til litt mindre trivelige plasser som yrke. I følge The International News Safety Institute (INSI), ble 124 journalister og medieansatte drept på jobb i 2011. Det er en økning på 27 fra året før.

Den arabiske våren, har kostet mange av mine kolleger livet. 23 journalister og medieansatte ble drept under opptøyene i Midtøsten og Nord-Afrika i fjor. Jeg dekket selv opptøyene i Egypt, Bahrain og Libya. Det er ingen tvil om at det var nære på noen ganger. Bare i Libya, ble ti journalister drept.

Men det var ikke bare den arabiske våren som kostet journalister livet. I 40 land ble journalister drept. -Dødstallene minner oss om med hvor stor risiko mange journalister utsettes for mens de forsøker å kaste et sannhetens lys over de mørkeste områder, sier Rodney Pinder, gammel kollega og leder for INSI.

Undertegnede sammen med fotograf Aage Aune under filmingen av dokumentarserien Krigens pris i Afghanistan i 2011.

Et av de groveste eksemplene på hvordan pressefolk utsettes for målrettede angrep, var i Syria. Den syriske kameramannen Ferzat Jarban ble funnet drept 20. november i fjor. Øynene hans var fjernet. Han ble sist sett i live da han ble arrestert av syriske sikkerhetsstyrker.

Vi som var på jobb under den egyptiske revolusjonen i Kairo, opplevde hvordan Mubarak-regimets støttespillere truet oss på livet. Ved flere anledninger opplevde jeg å måtte flykte unna mobben – noen av dem væpnet med slagvåpen og sverd.

De tre dødeligste landene i verden, var Pakistan, Mexico og Irak. Ikke uventet. Ingen av disse landene setter pressefriheten særlig høyt, og ingen av landene har kontroll over intern sikkerhet. I Pakistan og Irak er det væpende opprørsgrupper som utgjør de største truslene. I Pakistan er det heller ingen tvil om at også myndighetene motarbeider journalister.

I Mexico er det landets narkotrafikk til USA som koster journalister livet. Det er forbundet med livsfare å forsøke å dekke narkokartellene journalistisk. Og det er nettopp forsøk på å avdekke kriminalitet og korrupsjon i eget land, som koster flest journalister livet.

Totalt er 1600 journalister drept siden INSI startet denne oversikten i 1996. De siste årene er det krigene i Irak og Afghanistan, som har kostet flest kolleger livet.

Farvel Oberst Gaddafi

De myrdet ham. De skjendet liket hans. I forståelig raseri over den brutale diktatorens tyrannisering av egen befolkning, gikk opprørerne amok. Det er ikke bra, og lover ikke godt for den videre utviklingen i Libya.

Snart åtte måneder har gått siden jeg tok meg over grensa fra Egypt til Libya i slutten av februar. Som første norske journalist, fikk jeg treffe de libyske opprørerne øst i landet. Soldater, fortsatt kledd i Gaddafis uniformer, som hadde skiftet side. De stanset meg på vei vestover i landet, uten at jeg visste hvem de var. Hvilken side de tilhørte. Eller hvordan de ville behandle utenlandske journalister. De jeg traff, jublet over opprøret som var i gang. Et opprør sparket i gang som følge av diktatorenes fall i nabolandene Egypt og Tunis.

Det tok sin tid. Den gjenstridige diktatoren i Tripoli lot seg ikke felle like raskt som naboen i øst – Egypts president Hosni Mubarak. Muammar Gaddafi ønsket sosialistiske reformer for sitt folk, men ble til slutt felt for sin maktsyke grådighet. I sin kamp mot erkefienden USA skydde han ingen midler. Gaddafis folk bombet et diskotek med amerikanske soldater i Berlin, og et amerikansk sivilt passasjerfly over Storbritannia.

Men oljerike tyranner har en tendens til å bli tilgitt sine synder. Derfor slapp han halvveis inn i varmen blant vestlige ledere. Også norske myndigheter leflet med tyrannen i sitt selvdesignede klovnekostyme av en militæruniform. Gjennom eierskapet i Statoil, som har tjent godt med penger i samarbeid med Gaddafis regime.

Vi bombet ham i stykker. Norske myndigheter var raskt på banen når det gjaldt å gå i krigen mot sin tidligere businesspartner. Mens norske jagerfly bidro til å svekke den selvutnevnte obersten, pleiet våre myndigheter forholdet til overgangsrådet – de som etter alt å dømme tar over makten.

Vil landets nye makthavere klare det? Vil kampene stanse nå? Kanskje. Men det ser ikke lyst ut. Etter 42 år med makten, har Muammar Gaddafi også sine tilhengere. For Libyas skyld, hadde en noe verdigere utgang på diktatorens liv gjort seg.

Blir uskyldige sivile drept av norske bomber?

(Tel Aviv) Norske jagerfly bomber daglig arabiske mål. Sammen med allierte Nato-piloter, har de norske pilotene gjennomført over 3700 angrepstokt mot Libya siden mars. Det er mye. Med voldsom kraft treffer de norske bombene mål på bakken. Men siden dette så langt er en luftkrig, er det vanskelig å vite i hvilken grad uskyldige sivile blir rammet av bombene. Etterretningen på bakken i Libya er dårlig. Forskjellen på en uskyldig sivil og en sivil skal jeg komme tilbake til.

En oppsummering fra Forsvaret 8. juni, viser at norske jagerfly har fløyet over 420 tokt over Libya. Det utgjør nærmere 12 % av Natos samlede angrepstokt. Norske piloter har deltatt på over 200 oppdrag over Libya, og sluppet nærmere 350 bomber mot mål på bakken. Vi kan med stor grunn stole på denne informasjonen. Det er mange som kjenner de riktige tallene, og blir noen tatt i løgn, vil det være særdeles pinlig, og kunne få voldsomme politiske konsekvenser.

Libyske myndigheter hevder at over 700 sivile ble drept i Natoangrep fra krigen startet i mars og frem til 1. juni. Husk at dette er en angrepskrig mot regimet i Tripoli, med mandat fra FN, for å stanse tap av sivile liv. Vi vet ikke om de libyske tallene stemmer. Nato avviser tallene fra Tripoli. Det er mange grunner til å være skeptiske til informasjon fra Gaddafis folk. Men vi vet at uskyldige sivile har blitt drept. Det har journalister på bakken i Tripoli og andre byer som rammes av norske og allierte bomber fortalt.

Rent statistisk er det grunn til å anta at sivile har blitt drept under de norske jagerflyenes angrep. Men det kan selvfølgelig være at de norske pilotene er flinkere enn sine allierte til å sende bombene dit de skal. Og det kan tenkes at de norske pilotene har hatt en annen type oppdrag enn sine allierte. Altså at de har bombet militære mål uten fare for å ramme uskyldige sivile. Men rent statistisk, er det grunn til å anta at sivile har blitt drept.

En talsmann for Forsvaret forteller meg at de ikke har noen indikasjoner på at sivile er drept i norske angrep. Men de kan heller ikke utelukke at uskyldige sivile er drept.

Vi vet at dette skjer i krig. Dette er alltid et dilemma når man sender soldater av gårde for å gjennomføre skarpe oppdrag. Uskyldige liv går tapt. Det har skjedd i Afghanistan, og det skjer kanskje i Libya. Det er en kalkulert risiko politikerne er villige til å ta. Det er de som har beordret soldatene av gårde. Dessverre er ikke norske medier i særlig grad til stede på bakken i Tripoli og andre byer som rammes av de norske angrepene. Vi kunne kanskje fortalt i hvilken grad sivile rammes. Men Gaddafi er ikke særlig glad i vestlige journalister, og har som mange diktatorer før ham, gjort det svært vanskelig å dokumentere krigen. Selv om det faktisk er slik at vår dokumentasjon til en viss grad kunne bidratt til å svekke styrken på angrepene.

Det er en rekke andre dilemmaer ved denne krigen også. Det ene er hva man skal gjøre hvis luftangrep alene ikke fører frem. Har man da et ansvar for å iverksette en bakkekrig? Og hva med de andre arabiske landene, som Syria. Det er grunn til å anta at folk i Syria forventer en like kraftig vestlig reaksjon på den brutale måten Bashir al Assad har slått ned folkeopprøret på. Syrerne vil trolig bli skuffet.

Så var det forskjellen på uskyldige sivile, og de som bare er sivile. Forsvaret skiller mellom disse gruppene. Når man bomber en militær installasjon eller base, er det stor grunn til å anta at det jobber sivile der. Slik det gjør i norske militærforlegninger. Altså sivile som oppholder seg på legitime militære mål. Det er folk som rett og slett må regne med å bli drept, i likhet med soldatene. De uskyldige, er de som bor i nabolaget, eller rammes av en rakett eller bombe på ville veier.

Midtøsten: Lett press fra Obama

(Jerusalem) Her i nabolaget var det mange som så og lyttet til Barack Obamas store Midtøstentale torsdag kveld. Mens palestinere og israelere kanskje ikke hadde store håp om forløsende ord, var det mange arabere i nabolandene som lyttet spent.

For Den arabiske våren, som Obama kaller den, er langt fra over. Barack Obama fikk virkelig brukt sitt yndlingsord – Change – endring. Det har vært en vår der den ene arabiske diktatoren etter den andre har blitt satt under enormt press. Men fortsatt sitter de fleste av dem med makten.

Gaddafi biter seg fast, og nekter å gi seg. Norske og allierte jagerfly har ikke klart å bombe ham fra makten. Og viljen til ytterligere militær bistand til opprørerne er begrenset. Obama understreket at de nye regimene vil få økonomiske fordeler. Gammel gjeld vil slettes, og nye fordelaktige lån blir gitt. USA ønsker med det å påvirke den videre utviklingen i land som forhåpentligvis står foran positive reformer.

Obama gjorde det klart at Syrias brutale diktator, Bashar al Assad, enten må bli snill gutt, eller gi fra seg makten. Men uten å komme med militære trusler. Kanskje var det oppildnet av Obamas uttalte støtte, at syriske demonstranter tok til gatene i flere byer i dag, fredag. De ble møtt av soldatenes dødelige kuler.

Det er paradoksalt at USA og flere vestlige land lenge har foretrukket stabiliteten al Assad og Egypts tidligere diktator, Hosni Mubarak, ga. Vi visste hvem de var. Vi kjente disse to tyrannene. Alternativet kan være langt mindre å foretrekke. Det er ingen hemmelighet at verken Vesten eller Israel ønsker en demokratisk utvikling som slipper islamister til på lederplass. Slik som under det forrige palestinske valget – der Hamas vant (2006).

De siste seks månedene har vist oss at undertrykkelse ikke nytter, sa Obama. Han ga internett og satellitt-TV mye av ansvaret for at araberne nå krever demokratiske endringer.

Til Israels stabukk av en statsminister, Benjamin Netanyahu, kom Obama med klar melding, bare timer før den israelske lederen ankom Det hvite hus. Obama krever at Israel bruker grensene fra 1967 som grunnlag for en fredsavtale med palestinerne. Det betyr at man kan forhandle om grensene ved de aller største jødiske bosettingene, men at Vestbredden i all hovedsak må bli en del av en fremtidig selvstendig palestinsk stat.

Netanyahu kommenterte talen raskt. Han gjorde det klart at Israels sikkerhet vil værer truet hvis grensene fra ’67 blir de gjeldende. Han var også tydelig på at Israel vil ha et militært nærvær i Jordandalen. Altså skvist mellom et fremtidig Palestina og Jordan. Netanyahus politiske motstandere antyder at en fredsavtale med palestinerne, kanskje er den beste veien å gå hvis målet er sikkerhet for Israels innbyggere.

Rask respons. Men vil vi fullføre løpet?

(Afghanistan) Sjelden har vår del av verden reagert raskere enn da det ble bestemt å sette militær makt inn for å fjerne Muammar al-Gaddafi fra makten. Selv om både libyere og vestlige opposisjonspolitikere sutrer over at responsen kommer alt for sent. Det tar normalt lengre tid å stable en militær koalisjon på beina. Jobben er ikke gjort ennå. Men krigen er i gang, fly og mannskaper sendt. Allerede mens planleggerne forsøker å finne en vei til suksess.

Riktignok kunne verden reagert på den gale libyske obersten for lang tid siden. For mange år siden. Vi vet at han står bak forbrytelser både mot eget og annet folk. Ikke minst siden opprøret startet tidligere i år. Men, sammenligner vi med tilsvarende interne konflikter, er den multinasjonale militære responsen av de raskere.

Verden har lenge ønsket Gaddafi vekk fra både presidentpalass og beduinteltene han styrer det oljerike landet fra. En stund så det ut til å gå opprørernes vei, men så slo Obersten og styrkene hans tilbake med full kraft. Nå har opprørerne jeg traff på min reise i Libya for noen uker siden, fått hjelp. Blant annet fra norske jagerpiloter. Det trenger de, skal de klare å fjerne diktatoren.

Men, hva skal skje når Libyas flyvåpen og antiluftskyts er bombet i stykker? Skal Norge og andre vestlige land sende bakkestyrker inn for å slåss på opprørernes side? Er det noen vestlige land som i det hele tatt har militære og politiske ressurser til å fullføre løpet hvis ikke Gaddafi faller raskt? Eller har vi nok med Afghanistan og Irak?

At Gaddafis dager som diktator nærmer seg en slutt, er jeg fortsatt ikke i tvil om. Men hvor lenge, og hvor stor politisk vilje det finnes i Norge og hos våre allierte til å fullføre løpet er det vanskeligere å være sikker på.

Og hva skjer når han er borte? Vil vi (Norge) som er ansvarlige for et maktskifte, sørge for ro, orden og en demokratisk utvikling?

Det som skjer i Libya nå, er svært viktig for utviklingen i en rekke stater i Midtøsten. Folket i Syria, Saudi og Iran følger med. De vil kanskje også forvente militær støtte hvis de forsøker å fjerne sine diktatorer.

Welcome to Libya, Habibi

(Libya) Jeg går de par kilometerne gjennom ingenmannsland mellom Egypt og Libya sammen med en jordansk TV-fotograf, gresk fjernsyns Midtøstenkorrespondent og en fransk avisjournalist. Vi beveger oss på uviss grunn. Målet er Libya. Vinden er kraftig og blåser sanden inn i øyne, nese og ører. Hver gang jeg åpner munnen for å si noe, belønnes jeg med en munnfull sandkorn. Her oppe på ørkensletten over Middelhavet er det ingenting som stanser vind og sand.

Gjennom sammenknepne og såre øyne ser jeg en gruppe menn som står og venter på oss. De er kledd i den libyske hærens uniformer. Siste rapport jeg fikk, gikk ut på at grensestasjonen var ubemannet på libysk side. Men det var gammel informasjon. Innhentet fra de som krysset grensen kvelden i forveien. Gruppen som venter på oss er bevæpnet med AK-47 Kalashnikover.

Jeg spytter ut sand fra den tørre kjeften, mens vi fortsetter mot målet. Vi skal inn nå. Vi ønsker alle å være blant de første som kommer oss over grensa. Først frem. Det er de små gleder som teller når oppdraget er å ferdes i utrivelige soner. Det er viktig at noen kommer inn og dokumenterer det som skjer der inne. Det er vanskeligere å skille mellom falske rykter og brutal sannhet når man står på utsiden. Vi går videre. Ikke med dødsforakt, men med et helt klart mål.

Salaam Aleikum. Sahafi. B’tiki Englisi? spør jeg da vi nærmer oss den bevæpnede gruppen. Fred være med dere. Journalist. Snakker du engelsk? De bryter opp i smil. Kodeordet var journalist. Welcome to Libya, Habibi. Velkommen, kjære venn. Det serveres te fra en kjele som putrer over et bål inne i et av de gamle grensevaktskurene. De titter på passene, og skriver for sikkerhets skyld ned navn og nummer. I en helt ny bok. Bare en håndfull navn er notert før oss. Det er en ny tid nå. Vi heller ned hvert vårt glass med søt te før vi vinkes videre og inn i det som ikke lenger er Gaddafis Libya.

Gadd2

(Foto: Fredrik)

Gruppen splitter. Vi har forskjellige mål. Avisjournalisten skal så langt som mulig. Jeg misunner franskmannen. Vi som lager TV, er avhengige av en teknologi som ikke er på plass i Libya riktig ennå. Vi må gjøre opptak og komme oss ut før det blir kveld. Vi kjører hver for oss. Ved hver landsby jeg passerer står en salig blanding av sivile, soldater og politi. De vokter sine hjem. De ønsker meg smilende velkommen, og haler og drar i meg. Alle har de historier om diktatorens overgrep, som de vil at verden skal få høre. Jeg får se bilder av en massakre. En gruppe på rundt tjue bakbundne menn ligger med ansiktet ned. Sanden er farget rød rundt hodene. På noen av likene er deler av skallen blåst vekk. Det er stygt. Bildene viser utvilsomt arabiske menn. Kvaliteten på bildene viser at de er tatt for ikke lenge siden. Han som viser meg dem forteller at de er et par dager gamle. At det er slik Gaddafi nå behandler sitt folk. Obersten myrder dem som ikke støtter ham.

Gaddafi dreper babyer, sier Muhammed Touvar. Mannen ser ut som en banditt – kledd i jeans, militær jakke og skuddsikker vest (som strengt tatt ser ut til å være tatt fra en journalist). Han har med seg en stor plakat med bilde av Obersten i Tripoli. Et svart kryss over bildet, viser hva Muhammed synes om mannen som har styrt Libya i over fire tiår. Han dreper barn og gamle. Vår bønn er at han drar, sier Muhammed. Det er nok nå. Gaddafi er ikke god. Han er en diktator.

Gadd

Det er et kryss over diktatorens ansikt. Det synes bare ikke så godt. (Foto: Fredrik)

De er så glade. De har vunnet kampen. De tror at den libyske lederen vil gi seg. I motsatt retning av den jeg kjører, kommer flyktningene. De som vil ut i frykt for borgerkrig. Og de som vil ut i frykt for represalier. De som utførte Gaddafis ugjerninger. De vet de kan bli fritt vilt når denne kampen er over. Hvis det er diktatoren som taper.

Muammar al-Gaddafi kommer ikke til å gi seg. Hvor skal han flykte? Han som ga de verste av de verste asyl. Hvem vil ta imot Gaddafi? Han var kanskje smart da han beordret sine soldater om å bombe sitt eget folk. Mange av dem deserterte. Men mange fulgte også ordre. Hva med dem? De har alt å tape på diktatorens fall. De vet de vil bli revet med, og at de kan bli holdt ansvarlige for sine ugjerninger. Kanskje er det da bedre å bli ved sin leder, og kjempe til det siste. Kanskje det er tryggest.

Hvor langt vestover er det mulig å reise? Uten å utsette seg for alt for stor fare? Jeg vil videre innover, men må snu. Må rekke ut med materialet til kveldens sendinger.

Det går mot slutten for Oberst Muammar al-Gaddafi. Det er jeg ikke i tvil om. Men det kan bli enda styggere før det er slutt. Og hvordan vil det ende? Vil han bli revet ut av sitt palass som den rumenske diktatoren Caesescu i 1989? Revet ut og henrettet i sin egen bakgård.

En gal manns tale til folket

(Manama, Bahrain) Gatene her i Bahrains hovedstad Manama er fylt opp av mennesker som krever forandring. Og det ser ut til at Kong Hamad Ibn Isa al-Khalifa kommer sitt folk i møte. I alle fall delvis. I dag løslot myndighetene politiske fanger. Hvis nå også Kongen kunne gjøre som Kongen av Norge, nemlig la folket bestemme hvem han skal utnevne til statsminister, så er kanskje mye gjort. Det er fortsatt en mulighet for at kongefamilien i Bahrain overlever folkeopprøret. Men da må Kongens fettere og svigersønner ut av regjeringskontorene så raskt som mulig.

Like lydhør for folkeviljen, kan knapt Libyas mektige Oberst sies å være. Muammar al-Gaddafi truer med borgerkrig og det som verre er – utlendinger av vestlig opphav som kommer til å tilrane seg Libyas rikdommer. Han forsøker å sette demonstrantene skikkelig på plass ved å omtale de protesterende massene som narkomane oppviglere.

Gårsdagens korte (24 sekunders) TV-oppvisning var en gal manns verk. Settingen var like absurd som den var håpløs. Han satt der med en lue som kunne vært rappet fra en breikjefta kar i Rallkattlia (du som er ung, får google navnet, og du vil bli ganske overrasket over hva vi alle lo av for tjue år siden). Obersten gikk ikke engang ut av bilen. Han reiste seg ikke opp. Satt bare der med en bjørnef…. på hodet og den svære hvite paraplyen. Alt han ville formidle var at han ikke hadde rømt til Venezuela. At han fortsatt var hjemme. Så slo han sammen paraplyen og TV-showet var slutt. En stund var jeg oppriktig bekymret for Gaddafis mentale helse og tilstedeværelse. Han så ut som en jaget mann.

Men det var i går. I dag var han mer til å kjenne igjen. Han talte til folket som om de ikke har et valg. Som om det kun er han som kan lede libyerne. Obersten som aldri ville bli general, men vet å smykke seg som en (tell medaljene neste gang du ser et bilde av ham i uniform).

Han virker om mulig enda mindre i kontakt med folkets ønsker enn sin langvarige diktatorkollega i nabolandet Egypt – x-president Hosni Mubarak. Han forteller dem det de ikke vil høre. Også han må ha fått med seg at deler av Libyas militære styrker har desertert, og sluttet seg til demonstrantene. Men det ser ut til å prelle av.

Jeg er revolusjonens leder, sa Gaddafi. En slik jobb slutter man ikke i. Man dør i den. Ingen håp om vilje til politiske reformer og demokrati der altså. Hvor lenge står generalene ved Oberstens side? Når vender de militære lederne sin revolusjonshelt ryggen? Også de er avhengige av folket når alt kommer til alt. Både demonstrantene og soldatene vet at øyeblikket er her nå. Jeg tror ikke de kommer til å slippe det. Det er bare et spørsmål om tid.

Når du angriper ditt eget folk med bomber og automatvåpen, svekker du ikke motstanden mot deg som leder. Det er åpenbart. Men ikke for alle. Vi har sett at soldatene vil vekk. Sikkerhetspolitiet er nå de som utgjør den største trusselen, slik sikkerhetspolitiet holdt på i nabolandet da det egyptiske regimet vaklet. De har alt å tape. De som på de aller mest brutale måter har gått diktatorens ærend.

Første gang jeg husker å ha fulgt en av Gaddafis taler, var da han talte til folket etter amerikanernes bombing av hovedstaden Tripoli og flere andre mål i Libya i 1986. Jeg var i regionen for første gang, og fulgte fasinert med. Amerikanerne hadde knust sine mål, som hevn for regimets støtte til et terrorangrep mot diskoteket La Belle i Berlin (frekventert av amerikanske soldater – to amerikanere og en tyrker ble drept – mellom 200 og 300 skadet). Etter de amerikanske angrepene talte Gaddafi som om han var den store seierherren. Som om Libya hadde vunnet et slag amerikanerne var helt overlegne i. Nå skal det sies at hevnen for dette angrepet mot Libya var mer enn brutal. Gaddafis folk stod bak bombingen av PanAm 103 over den skotske byen Lockerbie to år senere. 259 mennesker ble drept.*

Nå dreper han sine egne. Det vil koste ham dyrt.

*Dicobombingen var trolig fremprovosert av et sjøslag mellom den libyske og den amerikanske marinen i Middelhavet noen uker tidligere. Altså er det ikke udiskutabelt hvem den største drittsekken er.