Category Archives: Libanon

Hvor mange journalister blir drept i år?

(Paris, Frankrike)   156 kolleger døde mens de var på jobb i 2012. Journalister og mediearbeidere som for det meste jobber i verdens farligste områder. De aller fleste av disse ble drept. Det er mange. Og etter flere års nedgang, er det det høyeste tallet på fem år.

Syria var det farligste landet å jobbe i som journalist i 2012. Her mistet 33 kolleger livet. Blant de mest omtalte journalistdrapene, var drapet på den amerikanske journalisten Marie Colvin og den franske fotografen Remi Ochlik. De ble drept under bombing av den syriske byen Homs, 22. februar.

Det nest høyeste tapstallet var i Somalia. Der ble 18 drept. Det høyeste antallet noen gang registrert i Somalia. Videre følger Nigeria med 12 drepte. Sju av dem ble drept i et bombeangrep. Mexico med 11, og Pakistan med 10.

Flere av journalistene er kolleger jeg har møtt på oppdrag ute i verden gjennom de siste 20 årene.

Selv har jeg vært tett på kamper og terror i Afghanistan, Libanon og Palestina i året som gikk. Mest skremmende var det under den israelske bombingen av Gaza i november, og da vi ble beskutt mens vi kjørte gjennom den nord-libanesiske byen Tripoli, på vei til den syriske grensa i august. I Gaza ble det gjort store skader på tre av ”presse-hotellene,” og to bygninger som huser internasjonale journalister ble bombet. Vi var åtte journalister som kjørte sammen inn i Tripoli, Libanon. Av åtte ble to skutt av væpnet milits som støtter det syriske regimet.

Det er som vanlig lokale journalister i konfliktsoner, som er mest utsatt. Vi besøkende kommer som alltid bedre ut på statistikken.

Mange medieorganisasjoner jobber for å bedre sikkerheten til sine medarbeidere. I TV 2 har vi de siste ti årene hatt en policy som går ut på at kun trent personell sendes til konfliktområder. Treningen består av kursing i førstehjelp, og hvordan man skal ta seg frem og oppføre seg i farlige områder. Instruktører er hentet inn fra Norge og Storbritannia i dette arbeidet.

Tallene over er samlet inn av INSI (International News Safety Institute), IFJ (International Federation of Journalists), og IPI (International Press Institute).

 

 

 

Fanget i kryssild

(Beirut) Det er 20 år siden jeg kom til dette vakreste av alle Middelhavsland første gang. Siden jeg for fant ut at en dag i slalåmbakken oppe i fjellene kunne avsluttes med et passe varmt bad i havet, en halvtime unna. 20 år siden jeg høsten 1992 ble engasjert som presse- og informasjonsoffiser av Forsvaret, og gjorde fjellene i Sør-Libanon til mitt hjem i over ett år. Det er 20 år siden jeg forelsket meg i Libanon. Og opplevde min første krig da Israel satte i gang massiv bombing av de sørlige områdene sommeren 1993.

Jeg har besøkt landet jevnlig i kortere eller lengre perioder. For å dekke et og annet valg, norsk tilbaketrekking fra Sør-Libanon og demonstrasjoner. Men stort sett for å dekke nok en krig eller enda et blodbad. Som Israels okkupasjon av Sør-Libanon, det samme landets nådeløse angrep på landsbyene i sør i 1996, og den voldsomme månedlange krigen mellom Israel og Hezbollah i 2006. 

Da jeg kom hit i 1992 var landet mer eller mindre okkupert av Israel i sør, og Syria i nord. Libaneserne var i ferd med å trekke pusten etter en femten år lang borgerkrig som hadde revet landet i stykker og gjort naboer til fiender. Fortsatt var det daglige kamper på flere fronter, men det var forandringer på gang. En forsiktig optimisme kunne spores, ikke minst her i vakre Beirut – en gang kjent som Midtøstens Paris.

Jeg har sett denne byen reise seg fra asken. Hvordan ruinene langsomt har blitt forvandlet til majestetiske bygårder. På mange av de gamle fasadene som omslutter nybyggene, er fortsatt arrene fra krigen synlig. Et og annet skuddhull eller et søkk fra en granat. Sakte har det gått. Men nå er den en gang helt mørklagte byen opplyst som en skinnende diamant etter at solen har sunket ned et sted i Middelhavet. Fortsatt kjører de som svin – Libaneserne. Men de gjør det med blankpolerte luksusbiler på nyvaskede avenyer.

Og så er det kvinnene da. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det. Her finner du noen av de vakreste på denne jord. Du må ha opplevd dem for å forstå.

Libanons fremtid ser på mange måter lovende ut, men det er viktig ikke å la seg lure. Det ulmer under overflaten. Det gjør det alltid her.

Landet sliter med mange problemer. Arrene fra borgerkrigen sitter også tydelig i libanesernes sinn. Av og til skal det svært lite til for at noen vil kjempe gamle kamper på nytt. De er alle libanesere, men ikke først og fremst. De bærer ikke på samme identitet. Skillene mellom kristne, shiaer og sunnier lar seg ikke viske ut. De palestinske flyktningene – noen hundre tusen – har levd her i generasjoner. Fortsatt i leire og adskilt fra den libanesiske befolkningen, som i stor grad bærer nag til sine palestinske brødre. Både for å ha spilt en aktiv rolle i borgerkrigen, og for å ha pådratt seg israelernes vrede en rekke ganger.

Nå er det krigen i Syria som er i ferd med å velte inn over fjellene i øst. Ikke bare i form av flyktninger som rømmer fra Assads brutale regime. Men den syriske borgerkrigens parter har sine støttespillere her i Libanon. Nå ryker de i tottene på hverandre.

Tirsdag denne uka var jeg på vei nordover fra Beirut. Sammen med min mangeårige venn og lokale fikser Khasem og en innleid fotograf som helst vil kalles Johnny. Vi kjørte kystveien gjennom den gamle kasino- og nattklubb-byen Journieh, forbi Byblos og gjennom sentrum av havnebyen Tripoli. Jeg satt og døste i forsetet ved siden av Khasem, da lyden av skudd raskt røsket meg ut av drømmen. Først noen enkle skudd, så fulgte byge på byge fra maskingevær. Khasem bremset opp i ly av en boligblokk. Vi kom oss ut av bilen og mot fasaden som i alle fall ga delvis beskyttelse mot de dødelige kulene.

Der stod vi. Fanget i kryssild mellom alawitter som støtter Syrias president, og libanesiske sunnimuslimer som vil ha hevn for massakrene som har kostet så mange av deres syriske søstre og brødre livet. For å toppe det hele, kastet den libanesiske hæren seg på, og skjøt mot begge sider. Mot steder de trodde snikskytterne lå gjemt. På husfasaden vis a vis, fikk et gigantisk portrett av Libanons statsminister seg av og til et nytt kulehull. ”Gud gjør dette landet trygt,” stod det skrevet under portrettet. Akkurat. Vi lo og var redde. Det er ofte slik det er i krig.

Sammen med en gutt sprang jeg sikksakk over til nabohuset for å treffe guttens familie. Storyen om de syriske flyktningene fikk vente. Vi hadde plutselig havnet midt i det som åpenbarte seg som dagens sak. På en sofa satt ti år gamle Janna sammen med en lillesøster og to jevngamle venninner. Tiåringene vekslet på å diskutere skytingen med det største alvor, og å kikke fnisende nysgjerrige mot TV-kameraet og den utenlandske journalisten som plutselig hadde inntatt familiens hjem.

Vi gjorde dem til dagens stjerner – de tre jentene. Og en av dem til en midlertidig kjendis i et fredelig land, langt borte. Ti år gamle Janna fikk målbære libanesernes frykt for hva som kunne skje. ”Jeg er redd for døden,” sa hun. ”Jeg er redd for hva som kan skje med søsknene mine.” Det er også slik det er i krig.

Etter en kort løpetur i åpent lende, var vi igjen trygt forvart bak betongblokkens beskyttelse da de libanesiske soldatene rullet inn med sine pansrede vogner. Kraftigere skyts ble satt inn. Nå eksploderte granatene fra bombekasterne et sted i nærheten. Et par av dem veldig nære. Rundt hushjørnet et sted. Splintene føk bokstavelig talt veggimellom. ”Når Assad faller vil alle alawittene her bli slaktet i løpet av 24 timer,” brølte en libaneser til meg.

I det som føltes som en liten pause i kampene, tok vi sjansen og kom oss vekk. Khasem tråkket gassen i bånn med retning Beirut. Vi overlevde denne gangen også. Men det gjorde ikke alle de andre. Sju ble drept og over 100 såret i kampene i Tripoli. 

Det sies at Libanon alltid er på kokepunktet. At nesten ikke noe skal til, før det koker over igjen. En liten gnist er alt det tar, før en av Midtøstens farligste kruttønner eksploderer nok en gang.

-Jeg så et lite barn dø i dag.

Jeg vet ikke hvor jeg så henne første gang. Men det var før hun mistet det venstre øyet i et granatangrep på Sri Lanka i 2001. Siden var det nettopp den svarte lappen og det manglende øyet, som ble hennes kjennemerke. Som gjorde at hun stakk seg tydelig ut i mengden av journalister. Men, det var hennes mot som skilte henne ut blant kolleger – og som gjorde henne til en av de aller største.  Den sorte lappen minnet oss andre om at hun var en journalist av et eget kaliber. En som ikke lot seg stanse – heller ikke av en granat. Helt til i går.

Journalisten Marie Colvin (1956-2012)

Onsdag ble den amerikanske journalisten Marie Colvin (56) og den franske fotografen Remi Ochlik (28) drept i det som etter alt å dømme var et artilleriangrep gjennomført av syriske regjeringsstyrker mot byen Homs. Tre andre journalister ble skadet. Colvin og Ochlik trosset syriske myndigheters forbud, og tok seg ulovlig inn til byen der sivilbefolkningens voldsomme lidelser måtte rapporteres.

Det er selvfølgelig Syrias lidende sivilbefolkningen som først og fremst fortjener oppmerksomhet. Og det var nettopp derfor Colvin og Ochlik utsatte seg selv for livsfare. For å fortelle verden om overgrepene. For kanskje å bidra til at det internasjonale samfunnet på et eller annet tidspunkt vil forsøke å stanse borgerkrigen i Syria.

Colvin har i en årrekke dekket Midtøsten for britiske Sunday Times. Jeg var så heldig å bli introdusert til henne av vår felles venn, barmannen Ibrahim i Jerusalem for mange år siden. Han som driver vannhullet på det legendariske hotellet American Colony, og som kjenner alle journalister med fartstid i regionen. Siden utvekslet Colvin og jeg ved enkelte anledninger noen ord om sikkerhet i områder vi møttes. Om hvor det var forholdsvis trygt å dra. Om hvor det var mulig å jobbe. Om hvilke gater det var lurt å unngå – eller i alle fall være mer forsiktig. I Bagdad under krigen, under det palestinske opprøret, i bomberegnet i Libanon, eller i Gaza. Og sist under den egyptiske revolusjonen i Kairo i fjor vår.  

I en telefonrapport ringt inn til sine oppdragsgivere fra Syria dagen før hun døde, fortalte Marie Colvin om et lite barn. Et av krigens offere. En telefonrapport som siden er spilt av på radio- og TV-stasjoner verden over. –Jeg så et lite barn dø i dag, fortalte hun, mens skuddene hørtes i bakgrunnen. Det skulle bli hennes siste rapport.

(Foto: The Sunday Times)

Krig er kjedelig

BøKa3

David Axe og Matt Bors: War is Boring. Bored stiff, Scared to Death in the World’s Worst War Zones. New York: New American Library, 2010. Engelsk tegneserie, 129 sider.

(Dubai) I 2006 la den amerikanske utenriksreporteren David Axe ut på sin første reise til en krigssone. Han dro til Irak. De neste tre-fire årene ble det flere reiser til urolige og utrivelige plasser som Afghanistan, Somalia og Øst-Timor.

Dette er utgangspunktet for en tegneserie som handler om det å reise i krigen. Som krigsturist og krigsreporter. Om rastløsheten som følger med en slik jobb. Om lengselen etter stadig å vende tilbake til spenningen der ute. Og om hvor usunt det tilsynelatende må være å leve et liv der man fra tid til annen blir truet på livet eller skremt halvt i hjel.

Det er nesten til å kjenne seg igjen i.

En liten tankevekker er boka. Men først og fremst et herlig skråblikk på galskapen som omgir min egen yrkesgruppe.

34 dager med krig

Books 002

Amos Harel og Avi Issacharoff: 34 days. Israel, Hezbollah, and the War in Lebanon. New York: Palgrave Macmillan, 2008. Engelsk. 288 sider.

(Tel Aviv) 12. juli 2006 gjennomførte libanesiske Hezbollah-soldater et spektakulært angrep mot en israelsk grensepatrulje på israelsk side av grensen mellom Israel og Libanon. Flere israelske soldater ble drept, og to ble bortført. Det som så skjedde overrasket både Hezbollahledelsen samt politisk og militær ledelse i Israel. Det er konklusjonen til de to israelske journalistene Amos Harel og Avi Issacharoff.

Ikke uventet satte Israel umiddelbart i gang en militær aksjon mot Libanon. Med to uttalte mål: å hente ut de kidnappede soldatene, og å gjengjelde angrepet. Det mest overraskende var med hvilken voldsom styrke Israel ble møtt. Krigen eskalerte raskt, og kostet mange hundre mennesker livet. Over 4000 raketter ble skutt inn mot Israel, og over en halv million mennesker flyktet fra krigshandlingene i Sør-Libanon.

Jeg oppholdt meg selv i kampsonen i Sør-Libanon de siste tre ukene av krigen, og ble vitne til noen av de verste krigsopplevelser jeg har erfart. Over 300 barn ble drept. Det var da også TV-bildene av disse barna som til slutt tvang Israel og Hezballah til å stanse krigshandlingene.

Libanonkrigen i 2006 avslørte store mangler i det israelske lederskapet. Harel og Issaccharoff avdekker hvordan en rekke feil ble begått av toppledelsen. Feil som kostet mange israelske soldater livet. Og som etter hvert tvang hele trekløveret som ledet krigen, til å gå av i løpet av de neste månedene.

Krigen førte til at Norge på nytt engasjerte seg i UNIFIL-styrken, etter at norske soldater ble trukket ut åtte år tidligere. Denne gangen med et mindre marinebidrag utenfor kysten av Libanon.

Eksport av demokrati

Så langt i min karriere som journalist, er det fire demokratiprosjekter jeg har fulgt med helt spesiell interesse. Ett av disse går for seg i Libanon, men dette skal handle om de tre andre. De tre, i stor grad mislykkede, prosjektene, er Irak, Afghanistan og Palestina (fortsatt kjent som de palestinske områdene.

Det disse tre demokrati-prosjektene har til felles, er at folket i de to statene og den ene «nesten-staten,» har fått tredd ned over seg demokratiske prinsipper og regler tilpasset Vesten. Mens det vestlige demokratiet har utviklet seg over tid hos oss og våre kulturelt likesinnede i USA og Vest-Europa, har de to nevnte statene og den ene «nesten-staten» blitt tvunget til å venne seg til våre demokratiske prinsipper over natten.

For å starte med palestinerne. Som et resultat av Oslo-avtalen, startet palestinerne nasjons- og demokratibygging. Det har ikke gått så bra. Tidligere geriljaledere satt plutselig med makt de ikke hadde truet seg til. De ble valgt av folket, og skulle ta styring over folkets midler. Penger forsvant på veien, og korrupsjonen ødela folks tillitt til politikerne. Politikerforrakt blandet med misnøye over fortsatt okkupasjon resulterte i et valgresultat i 2006 som skulle vise seg å bli katastrofalt for palestinerne. Hamas fikk makten, og vestlige land som hadde tvunget palestinerne til å innføre våre demokratiske prinsipper, snudde ryggen til palestinerne i forakt over valgresultatet. Det endte i internasjonal isolasjon og borgerkrig. Egentlig skulle palestinerne for lengst avholdt nye valg, men demokratiet er lagt på vent – enn så lenge.

I Irak var det ikke rare demokratiet å snakke om under Saddam Hussein. Riktignok avholdt despoten valg, men demokratiske var de ikke. Jeg var tilstede under diktatorens siste valg høsten 2002. I et valglokale i Bagdad intervjuet jeg en av valgfunksjonærene som var forhåndsklarert av regimet for å uttale seg til internasjonal presse. -Hvordan har det gått? spurte jeg, før urnene var tømt og tellingen i gang. -Veldig bra, svarte den bebartede mannen som ikke var helt ulik landets president. -Alle har stemt på Saddam, fortsatte han. Dette visste han altså før tellingen var i gang. Det endelige valgresultatet viste faktisk at Saddam fikk 100% av stemmene. Ikke 98% eller 99%, men 100%. Her jukset man med stil!

Etter den amerikanske invasjonen i 2003, fikk irakerne beskjed om å endre Grunnloven og valgsystemet. Intensjonene var nok de beste. Men igjen var det problemer med å konvertere en udemokratisk kultur til et Vestlig demokrati. En av hovedgrunnene er at det irakiske folk, ikke er ett folk. Det er i realiteten snakk om tre nasjoner som ble holdt sammen med jernhånd av diktatoren Saddam Hussein. Å tro at kurdere, sunnier og shiaer uten videre ville samarbeide hvis de ikke blir tvunget til det, har så langt vist seg å være total skivebom. Landet hadde raknet som Jugoslavia etter Tito, hadde det ikke vært for de amerikanske okkupasjonssoldatene (som fortsatt står i landet – selv om du kan ha fått inntrykk av noe annet den siste måneden).

7. mars i år gikk irakerne til urnene for å velge seg et nytt parlament. Mange boikottet valget. Andre var vitne til at deres kandidater ikke fikk stille fordi de under Saddam Hussein var tilknyttet Saddams Baath-parti. Ingen deltok tidligere aktivt i irakisk politikk uten å være medlem av nevnte parti. Derfor er ekskluderingen som følge av et slikt medlemskap, i realiteten ekskludering av politisk erfaring. Valget i mars var en katastrofe. Fortsatt har ikke parlamentet blitt enige om hvem som skal sette sammen en ny regjering, og hvem som skal være landets president – over et halvt år etter valget.

Img_0203

Afghanistans demokratisk valgte president hilser pent på Norges statsminister i Kabul 17. mai. Foto: Fredrik

I Afghanistan står det kanskje enda dårligere til med demokratiet. Etter invasjonen i 2001 så okkupantene et passende presidentemne i Hamid Karzai. Han ble valgt av afghanerne, men tro ikke det var et demokratisk valg. Under valget i 2005 fulgte jeg en palle med stemmesedler fra Kabul og ut til velgerne. Et portugisisk krigsfly dumpet av stemmesedlene og undertegnede på en gruslagt landingsstripe nord i landet. Neste dag ble en stor del av stemmesedlene fraktet videre med bil nordvestover mot Turkmenistan. To dager etter at stemmesedlene forlot Kabul, ble en del av dem lastet opp på esler for den siste transportetappen til de ytterste landsbyene. Tre dagers reise fra hovedstaden Kabul kom stemmesedler frem til landsbyer hvor folk ikke hadde tilgang på radio, TV eller aviser. Stemmesedler med bilder av menn de aldri hadde hørt om og symboler de aldri hadde sett. Hva skulle de stemme? Det avgjorde landsbyens eldre, slik de alltid har gjort. Altså var ikke avgjørelsen i prinsippet mer demokratisk enn tidligere. Stemmesedlene ble så fraktet tilbake til Kabul med esel, bil og fly. Et vestlig demokrati er basert på at folk har tilgang til massemedier. At de selv kan gjøre seg opp en mening. Slik fungerer det ikke i Afghanistan. Landsbyene kunne like gjerne sendt hver sin representant for å stemme på vegne av dem alle. Det er dette demokratiet norske soldater er sendt i krigen for å forsvare.

På sensommeren i fjor var det presidentvalg i Afghanistan. Mange gadd ikke stemme. Og mange var redde for å stemme. Taliban kuttet både fingre og neser av folk som våget seg til valglokalene. Gruppen er ikke interessert i at de folkevalgte har legitimitet. Valgobservatører påviste massivt valgjuks. Det var noen kaotiske uker før Hamid Karzais rival trakk seg fra det som skulle være en ny valgrunde mellom de to favorittene. Andre runde ble avlyst, og Karzai ble sittende som president.

Folkets tillit til det afghanske demokratiet er deprimerende lav. Derfor var det heller ikke mange som møtte opp under helgens parlamentsvalg. De foreløpige resultatene fra valget (før opptellingen) viser at minst 17 valgfunksjonærer er drept, hvert sjette valglokale var stengt på grunn av sikkerhetsproblemer og at under en tredel av de potensielle velgerne deltok. Og valgobservatører har påpekt en rekke feil i avviklingen av valget.

Å drive med eksport av demokrati er nok en vanskelig bransje å være i. Men kanskje det hele kunne gått bedre om folket i de tre nevnte landene fikk sjansen til å utvikle sine egne demokratiske systemer over tid.

Flere skip på vei mot Gaza

(Tel Aviv) Jeg sitter nå her i Israel og venter på flere skip med aktivister og nødhjelp til Gaza. De neste skipene kommer trolig fra Libanon og Iran. To land med særdeles anstrengte forhold til Israel. To land som ikke anerkjenner staten Israels rett til å eksistere. Derfor er det ikke uventet at skipene fra disse landene vil bli stanset av israelerne med makt om nødvendig.

Om ikke alle viser like stor forståelse for Israels blokade av Gazastripen, så er det svært mange som forstår Israels trang til å stanse nettopp disse skipene. Det er få som ønsker at iranske våpen skal nå Gaza, enten de shippes direkte eller vi Libanon. Nå er det lite trolig at skipene fra Libanon og Iran har våpen om bord. Ingen av disse landene ønsker en åpen konfrontasjon med Israel nå. Derfor er trolig lasten nøye sjekket av de to landenes myndigheter før avreise.

Ingen skip kan legge ut fra libanesiske havner uten tillatelse fra myndighetene. Og ingen skip får tillatelse hvis de har israelske havner eller havner i israelsk-kontrollerte områder som mål. Derfor har skipet som ligger for anker i den nordlibanesiske havnebyen Tripoli, søkt om tillatelse til å gå mot Kypros. I internasjonalt eller kypriotisk farvann vil kapteinen trolig legge om kursen mot Gaza. Skipet vil bli stanset av den israelske marinen før det når Gaza. Så blir skipet trolig tvunget til havn i den israelske byen Ashdod der varene losses og fraktes videre med lastebiler til Gaza.

Skipet fra den iranske havnebyen Bandar Abbas har fått klarsignal fra egyptiske myndigheter om å seile gjennom Suezkanalen. Det vil kunne losse varene i Egypt, men vil trolig gå mot Gaza, og lide samme skjebne som skipet fra Libanon.

Sannsynligvis vil dette gå forholdsvis fredelig for seg. Verken aktivister eller israelske myndigheter ser seg tjent med en reprise på de voldelige hendelsene utenfor Israel for snart fire uker siden.

Det at den israelske aksjonen endte i et blodbad, har tvunget Israel til å lette på blokaden. Og som journalist skal jeg være ærlig med deg. Hendelsen hadde ikke vært viet like mye plass i media om ingen var blitt drept eller dødelig såret.

PS!! Da er siste meldinger at Iran har avlyst planen om å sende et skip til Gaza. Årsaken skal være at de ikke ønsker å provosere eller eskalere konflikten med Israel. I stedet melder iranske medier at noen iranske politikere vil bli med skipet fra Libanon for å markere Irans støtte til palestinerne.

Siste stopp Bagdad – rapporter fra krigen

138

Sigurd Falkenberg Mikkelsen: Siste stopp Bagdad. Oslo: Cappelen Damm, 2008. 251 sider.

Jeg leste Sigurd bok der den helst bør leses; ventende på en flight i et amerikansk militært telt på flyplassen i Bagdad. Å lese om den samme teltterminalen, mens jeg selv lå på en feltseng i teltet ga iallefall en ekstra dimensjon til leseopplevelsen. Siste stopp Bagdad tar leseren med på en reise gjennom krigens Midtøsten – til Irak, Libanon og Gaza. Sigurds rapporter formidler stemningsbilder fra de ulike plassene. Boka dekker ikke landenes historie i særlig grad, men består av gode øyebliksrapporter fra en reporter i felt. Den går bak radio- og fjernsynsreportasjene han leverer til NRK, og gir leseren mer av forfatterens egne opplevelser.

Rapportene bindes sammen på en fiffig litterær måte, der et kart over Midtøsten er sentralt. Det handler om krig, om folk og om grenser som stenger folk ute eller inne – om streker i sanden.

Anbefales!

Endring i Iran?

(Amman) Velgerne stormet omtrent valglokalene i Iran da de åpnet fredag morgen. Presidentvalget ser ut til å få rekordhøy oppslutning. Valglokalene fikk beskjed om å holde åpent to timer lenger for at alle skulle få stemme. Betyr det at en endring er på vei? Er det moderate krefter som skal overta makten i Teheran, eller blir Ahmadinejad sittende i fire år til? Det er langt fra sikkert vi får vite det i denne omgang, for vinneren må få 50% av stemmene. Det betyr sannsynligvis en ny valgrunde for de to sterkeste kandidatene.

Her i Midtøsten er spenningen stor til utfallet av valget. Av de fire presidentkandidatene er det bare to som har sjanse til å vinne. Den sittende presidenten, konservative Mahmoud Ahmadinejad, og den mer moderate utfordreren, tidligere statsminister Hossein Mousavi. Den sistnevnte har lovet en ny linje, og står for forandring. Han vil ha en mykere linje overfor Vesten, og har lovet flere reformer som vil myke opp Irans strenge kontroll av medier og folks privatliv. I den grad dette lar seg gjøre da. Iran er ikke et egentlig demokrati i vestlig forstand (hvis vi her ser bort fra at enkelte vestlige land som Storbritannia, Sverige, Nederland og Danmark fortsatt holder seg med anakronismer av statsoverhoder i form av monarker. For ordens skyld: Italias Berlusconi er folkevalgt, men det er lett å glemme). Den folkevalgte presidenten har den utøvende makten i Iran. Men presteskapet under ledelse av Irans øverste åndelige og spirituelle leder, Ayatollah Ali Khamenei, har mye makt, og kan stanse lovendringer med vetorett.

Utenfor Iran er den sittende presidenten mest kjent for sine voldsomme retoriske angrep mot USA og Israel. Han nekter det internasjonale samfunnet innsyn i Irans atomprogram, og har med det fått temperaturen til å stige mange hakk her i regionen. Det er ikke tvil om at Israel før eller senere vil angripe Iran hvis ikke politikken endres. Et israelsk forkjøpsangrep på Iran kan føre til krig på flere fronter, og høyst trolig mellom Israel og Hizbollah.

Det er i Iran-valget vi virkelig kan komme til å se resultatet av Obama-effekten. Kan Barack Obamas Kairo-tale og utstrakte hånd til moderate muslimske krefter ha lokket de moderate velgerne opp fra divanen (divan er sofa på farsi) på valgdagen? Eller er det Ahmadinejads tilhengere som frykter konsekvensene av den amerikanske presidentens tale, og nå strømmer ut for å stemme? Den sittende presidenten har støtte i presteskapet, i den religiøse eliten, i hæren og på landsbygda. Mousavi, som opprinnelig er arkitekt og kunstner, har støtte i urbane områder.

Etter Obamas Kairo-tale, var Ahmadinejad raskt ute og sa at han tok imot tilbudet om dialog om atomprogrammet. Åpenbart i frykt for å miste velgere, men det kan jo være at han mener det. Om han virkelig vil ha dialog med USA vil raskt vise seg om han vinner. For Israels statsminister Benjamin Netanyahu har gjort det klart at det er en grense for hvor lenge israelerne blir sittende på gjerdet uten å gjennomføre militære angrep på Iran. Planene er klare, og senest i forrige uke gjennomførte Israel en stor øvelse med tanke på et krigsscenario som følge av et angrep mot Irans kjernefysiske anlegg.

I Teheran er de svært godt klar over den israelske faren. Derfor er det sannsynlig at begge de to kandidatene vil velge dialog med Vesten. Ikke bare reformisten Mousavi. Men det er viktig å være klar over at mye av Ahmadinejads popularitet skyldes hans steile holdning til internasjonal kontroll med Irans atomanlegg. Det er større grunn til å tro at Mousavi vil klare å gjennomføre en fruktbar dialog med de Ahmadinejad har utpekt som sine verste fiender.

Søndag holder Israels statsminister Benjamin Netanyahu en viktig tale til nasjonen. Den vil i tillegg til å være et svar på Obamas Kairo-tale, inneholde en klar melding til Irans neste president. Israel vil ikke tolerere at Iran utvikler atomvåpen.

Hizbollah gir seg ikke

(Beirut) Hizbollah beholder sine seter i det libanesiske parlamentet. Det pror-syriske sjiamuslimske partiet som mottar støtte fra Iran, gjorde det like godt som ved forrige valg. Det var Hizbollahs alliansepartnere, og da først og fremst kristne Michel Aoun, som ble sviktet av velgerne. Derfor tapte den Hizbollah-ledede alliansen for den pro-vestlige alliansen med Saad Hariri i spissen.

Hariri blir trolig Libanons neste statsminister, og tar med det over arven fra sin far. Milliardæren Rafik Hariri ble i sin tid valgt til statsminister som følge av den veldige populariteten han fikk etter å ha stått i spissen for flere gigantprosjekter som hadde som formål å reise Libanon etter borgerkrigen. X-statsminister Rafik Hariri ble drept i et bombeangrep i Beirut i 2005. Syria ble beskyldt for å stå bak. Etter bombeattentatet ble Syria presset ut av Libanon, og de pro-vestlige kreftene vant valget samme år. Søndag fikk alliansen og Saad Hariri bekreftet sin popularitet. De fikk omtrent like mange stemmer. Ved forrige valg mente mange at populariteten skyldtes medfølelse etter drapet på Rafik Hariri. Nå har sønnen Saad vist at han fortsatt er populær.

Resultatet kan selvfølgelig være påvirket av det som den siste uken har blitt omtalt som Obama-effekten. Den amerikanske presidentens utstrakte arm til moderate muslimske krefter var godt timet. Talen i Kairo ble holdt bare dager før valgene i Libanon og Iran. Om Obama-effekten slo inn i Libanon, er vanskelig å si. Jeg tror talens effekt i større grad vil påvirke det kommende valget i Iran.

Etter valget ser det libanesiske parlamentet omtrent ut som før. Den pro-vestlige alliansens hovedproblem er at den pro-syriske alliansen har langt over en tredel av setene (57 av 128) i parlamentet, og dermed har mulighet til å blokkere lovforslag og vedtak ved bruk av vetorett. Derfor er det mange som ber valgvinnerne sondere mulighetene for en nasjonal samlingsregjering som inkluderer deler av dagens opposisjon. Klarer de ikke det, kan den Hizbollah-ledede alliansen lamme libanesisk politikk når det passer dem. Slik de har gjort siden 2006. Politiske kriser er aldri langt unna i Libanon. Og i Libanon kan politiske kriser antenne noe langt farligere enn opphetede debatter og regjeringskollaps.

Hizbollah startet som en geriljabevegelse som sloss mot israelske okkupasjonsstyrker i Libanon. Bevegelsen bygde etter hvert opp et velferdssystem og et politisk parti. De er populære fordi de bidro til at Israel trakk seg ut av Libanon i 1982, og fordi de i manges øyne vant den månedlange krigen over Israel sommeren 2006.

Hizbollah aksepterer valgnederlaget, men advarer sterkt mot ethvert forsøk på å avvæpne organisasjonen. Det vil de ikke tillate. Siden sommeren 2006 mener israelsk ettterretning at Hizbollah har tredoblet sitt våpenarsenal. For det meste med raketter fra Iran, fraktet inn via Syria. Israelske myndigheter har sendt forsiktige gratulasjoner til Libanon etter valget, men gjør det klart at libanesiske myndigheter vil bli holdt ansvarlige hvis ikke Hizbollah avvæpnes. Det er liten tvil om at et forsøk på å avvæpne Hizbollah med tvang vil føre til interne kamper eller borgerkrig i Libanon.

Iran vil inntil videre fortsette å bygge opp Hizbollahs arsenaler med god hjelp fra Syria. Iran ønsker at Hizbollah skal utgjøre en vesentlig militær trussel mot Israel, for på den måten å skremme Israel fra å angripe Iran. Noe Israel før eller siden vil gjøre hvis Iran ikke endrer sin politikk rundt landets atomprogram. Israelske myndigheter vil gå langt for å hindre at Iran utvikler atomvåpen. Som mange andre land i regionen, mener Israel at det er mer enn nok med en atommakt i Midtøsten – nemlig Israel. (Ja, araberstatene ønsker heller ikke at Iran skal få for sterk innflytelse). Syria ønsker også at Hizbollah skal utgjøre en trussel overfor Israel, fordi Damaskus vil ha sterke forhandlingskort i eventuelle forhandlinger med Israel. Syria krever at Israel trekker seg ut av de israelsk-okkuperte Golanhøydene

De libanesiske velgerne har gjort sitt for nå. Nå er den politiske kampen i gang.