Nyhetene

Kategori arkiv - Kongo

Ett kontinent. En bok.

1 19. mars 2012

 Martin Meredith: The State of Africa. A History of Fifty Years of Independence. London: The Free Press, 2005. Engelsk, 752 sider.

For en fantastisk bok. Her har Meredith klarte å presse inn hovedtrekkene i nyere afrikansk historie mellom to permer. Journalisten og historikeren kjenner Afrika godt, og har skrevet en rekke bøker om det herjede kontinentet tidligere.

 Denne handler om hva som skjedde etter at kolonimaktene mer eller mindre delvis takket for seg. Om hvordan den ene borgerkrigen etter den andre brøt ut. Og om hvordan de krigende nærmest konkurrerte i barbari. Afrikas nyere historie er en voldelig historie. Og i motsetning til flere kolleger, går ikke Meredith med på å plassere alt ansvaret på kolonimaktenes brutale fremferd over lang tid. Han gir egenrådige afrikanske tyranner ansvaret for å ha voldtatt sitt eget kontinent.

Men den handler også om frihet og gryende håp om bedre tider. Om at noe er i ferd med å endres. En trend som delvis har fortsatt i de seks årene etter at boka kom ut. Kanskje aller tydeligst under denne arabiske våren. Der i alle fall to afrikanske land ser ut til å gå en mer demokratisk fremtid i møte.

Fanget i helvete

1 18. desember 2011
Kategori: Kongo, Norge

(Kigali, Rwanda)  I nabolandet Kongo, gjør to nordmenn seg klare til å feire sin tredje jul bak murene. Ingen andre nordmenn, enn de to, vet hva som skjedde den dagen sjåføren deres ble drept. Men svært mange mener å vite noe. Hver gang jeg har skrevet om saken, er det mange som mener å vite at de to er skyldige i rovmord, og har fortjent sine skjebner som fanger i Kongo. Selv om alle som har fulgt denne saken skjønner at det er åpenbart at de to ikke er skyldige i alt de er dømt for. Og at rettssakene mot dem er fulle av mangler, latterlige påstander og usannsynlig dårlige bevisføringer.

 

 

Joshua French og Tjostolv Moland. Foto: Fredrik

 

Skyldige i deler av det de er dømt for, eller ikke – de har det i alle fall ganske jævlig der de sitter. Nylig ble de flyttet fra Kisangani til Kongos hovedstad Kinshasa. En drittby. Slik tror jeg de fleste av oss som har besøkt stedet vil beskrive den. En by der du under normale omstendigheter tar store sjanser hvis du beveger deg rundt som hvit mann. En by med enorm kriminalitet. En enda verre by for mange av de som tvinges til å bo der – i dypeste fattigdom – uten særlig store håp om et bedre liv. Det kunne vært så mye bedre. Hadde det ikke vært for årevis med krig og vanstyre. 

Tjostolv Moland og Joshua French’ hjem de siste par-tre årene, har vært et særdeles nedslitt og kummerlig fengsel midt inne i Afrikas jungel. Derfra har de hevdet sin uskyld, og dyrket håpet om å overleve og komme hjem. Og overlever de lenge nok, klarer de nok det. Det er liten tvil om at veien er kortere hjem fra fengselet i hovedstaden, enn fra provinsen i utkanten av landet. Det er lettere for norske myndigheter å forhandle om en løslatelse med sentrale myndigheter i Kongo, når disse ikke lenger er nødt til å forholde seg til virkelighetsfjerne myndighetspersoner i Kisangani. Slike som hevder at Moland og French var på spionoppdrag for den norske kongen, og at Norge derfor bør betale hver enkelt kongoleser for den tort og svie de alle er påført.

I Kisangani hadde de to en slags immunitet i fengselet. I starten var det et stadig renn av journalister inn gjennom gitterporten. Sammen med jevnlige besøk av norske diplomater, bidro det til fengselsmyndighetenes innsats for å holde liv i Moland og French. Lukrativt var det også til tider for både fengselsdirektøren og hans folk (jeg har tidligere fortalt om mine bestikkelser – bestikkelser jeg senere ble tiltalt for i Norge).

De to norske fangene startet sin egen klinikk i fengselet, og ga medfanger behandling for sårskader og sykdom. Innenfor de rammer de hadde. Det ga en viss popularitet – og beskyttelse.

Nå er de plassert bak murene i et langt større og uoversiktelig fengsel i Kinshasa. De som kjenner forholdene, vet at det kan være farlig. Fanger utsettes for overfall, voldtekt og drap. Forholdene var mer kontrollerbare der de satt før.

Tjostolv Moland og Joshua French er nok på vei hjem. Men, enda kan det gå lang tid før norske myndigheter er i stand til å komme frem til en avtale med Kongo. Måneder eller år. I mellomtiden sitter de to nordmennene – som i aller høyeste grad har seg selv å skylde for å ha havnet i trøbbel – innesperret sammen med noen av Kongos farligste kriminelle.

Om å rømme i Kongo

1 2. september 2011
Kategori: Kongo

Det er ikke fengselsmuren som er det største hinderet for draps- og spiondømte TjostolvMoland3_002_jpg_313667a Moland (bildet til høyre) og Joshua French. I forrige uke ble de to norske Kongofangene beskyldt for å planlegge en flukt i fra fengselet i Kisangani.

At de to vil vekk, er det lite å si på. Enten de er skyldige i deler av det de er dømt for eller ikke. De soner under ekstreme forhold, og sliter nok stadig mer med å holde motet oppe med tanke på en soningsoverføring til Norge.

Ville de rømt fra fengselet, kan det godt tenkes at de ville klart det for lenge siden. Noen dollar ville trolig gjort susen, og gitt dem nødvendig assistanse både på innsiden og fra utsiden.

Men hva skulle to rømte fanger gjort i det de var utenfor murene? To hvite menn med fem væpnede kontrollposter mellom seg og nærmeste grenseovergang – 60 mil unna. Tjostolv og Joshua har reist inn til Kisangani. De har vært på rømmen i dette området før – og da med langt større forutsetninger for å komme seg unna. De ville vært fritt vilt. Det vet de.

Å rømme ut av Kongo er ikke mulig for to hvite menn som vil vekke oppsikt hvor enn de beveger seg. Vi som har reist i dette området av Afrikas indre, vet hvordan alles oppmerksomhet rettes mot oss få. Vi som ser annerledes ut.

Å ta seg gjennom 60 mil med tett jungel vil være selvmord. Å bruke landeveien umulig.

Moland3 006Joshua French. (Foto: Fredrik)

Moland og French har én eneste vei ut av fangehullet, og det er ved hjelp av norske myndigheter. Den dagen en avtale er fremforhandlet, kan de to settes på flyet til Norge.

Men fortsatt er det litt tidlig. For ved ankomst til Norge blir det vanskelig for myndighetene å holde de to fengslet. Rettsaken var en farse, og de er altså dømt til døden for å ha spionert for den norske kongen. Kommer de hjem om et par år, er det enklere for myndighetene. Da er det mulig å slippe dem fri, og begrunne den forkortede soningen med forferdelige og harde soningsforhold i Kongo.

Han ødela Kongo

1 18. mai 2011
Kategori: Biblioteket, Kongo

BøKer 004

Michela Wrong: In the Footsteps of Mr Kurtz. London: Fourth Estate, 2000. Engelsk, 324 sider.

(Jerusalem) Kolonimakten Belgia og Belgias Kong Leopold har fått mye av skylden for at Kongo i dag er et krigsherjet og vannstyrt land. Ofte legges skylden på tidligere kolonimakter for at mye har gått galt. Men jaggu klarer lokalbefolkningen selv å stelle i stand mye ugagn. Selv om Afrikas despoter de siste tiårene stort sett var sponset av Vesten eller kommunistene i øst.

Mobutu Sese Seko regjerte som Zaires (i dag den Demokratiske republikken Kongo – tidligere Belgisk Kongo og for øvrig samme Kongo som for tiden huser to beryktede nordmenn) president i over 30 år. Og i likhet med Kong Leopold tok han for seg av landets goder som var de hans egne, mens folket fikk lite. Mobutu Sese Seko ble de første årene etter 1965 hyllet for sin uvanlige styrke som kom til uttrykk gjennom egenskapen med å holde det veldige landet samlet. Men etter hvert som mannen med den gjenkjennelige Leopardhatten og Buddy Holly brillene stjal stadig mer og mer av lasset, ble han frosset ut av det gode internasjonale selskap, og hatet i hjemlandet.

Ingen vet hvor mange milliarder han stjal fra sitt eget folk, men mye var det. For Mobutu handlet det etter hvert i all hovedsak om å grabbe til seg mest mulig, for enhver pris.

Michela Wrongs biografi om mannen hun mener har vandret i fotsporene til Joseph Conrads beryktede romanskikkelse elfenbenhandleren Mr. Kurtz, er rystende. Som Afrikakorrespondent i seks år for britiske Reuters, Financial Times og BBC, har Wrong god kjennskap til kontinentet.

Etter å ha lest flere bøker om hvordan de hvite kolonistene ødela landet, er det spennende å få et innblikk i hvordan tyrannen Mobutu fortsatte i samme spor.

Predikantens salige pengerot

3 15. november 2010
Kategori: Kongo

Er det greit å samle inn penger til veldedige formål, uten å fortelle hva alle pengene brukes til? Det synes åpenbart predikant Rune Edvardsen. Sarons Dal lederen har de siste ukene fått en rekke muligheter til å svare på hva flere helt konkrete pengebeløp er brukt til. Men han nekter.

I et intervju med Vårt Land i forrige uke, forsøker Edvardsen å late som han ikke skjønner hva dette dreier seg om, og sier at «slik TV 2 har gått fram, har det ingen hensikt å kommentere det de påstår.» Altså nekter Edvardsen å svare for pengebruken, også overfor Vårt Land, med henvisning til at det ikke har noen hensikt å svare.

Det denne saken handler om, er ikke at Rune Edvardsens stiftelser ikke gjør godt arbeid for folk som trenger hjelp. Men det handler om at Rune Edvardsens stiftelser bruker pengene på andre formål enn det stiftelsens vedtekter tilsier at pengene skal brukes på, og at Rune Edvardsen nekter å redegjøre for større kontantuttak. Enkelt og greit at alle pengene ikke kommer dit de skal.

Den første saken TV 2 kjørte i høst på pengerotet til predikanten fra Kvinesdal, gjaldt penger gitt til enken etter sjåføren Tjostolv Moland og Joshua French er dømt til døden for å ha drept. Rune Edvardsen samler inn mellom 40 og 50 millioner kroner i året. Deler av dette er midler som gis til Dinastiftelsen. Stiftelsen er oppkalt etter en to år gammel kongolesisk jente som ble voldtatt av flere soldater, og i dag blir tatt hånd om av stiftelsen. Det samles altså penger inn i Dinas navn. Noen av pengene er utbetalt til enken etter den drepte sjåføren, uten at giverne er informert om at stiftelsens ledelse har endret formålet. Det er heller ikke gjort endringer i vedtektene. Grunnen til at Edvardsen gir penger til enken, er sannsynligvis for å kjøpe bedre soningsforhold for Moland og French. Dette er i så fall ikke greit fordi giverne ikke er informert. Og det er grunn til å tro at dette strider med stiftelsens vedtekter. Som et resultat av vår sak har Stiftelsestilsynet opprettet tilsynssak mot Edvardsen. Denne pågår nå. Rune Edvardsen har behandlet de innsamlede midlene som om de ikke tilhørte andre. Det er ikke lov å samle inn penger til et formål, for så å bruke de på noe annet. Dette bør en som forvalter flere titalls millioner innsamlede kroner i året vite. Men da vi konfronterer Edvardsen med dette, svarer han bare at «hvis jeg har gjort noe galt, så får det heller være galt.» «Jeg forsøker bare å hjelpe, og gjør så godt jeg kan.»

Den neste saken gjaldt penger Rune Edvardsen har fått av familiene til Tjostolv Moland og Joshua French. Predikanten har involvert seg for å få de to nordmennene ut av Kongo. Dette står han selvfølgelig fritt til å gjøre. Men det er fremsatt påstander om at Rune Edvardsen har mottatt store pengesummer (rundt 600.000 kroner) for å hjelpe de to fangene ut av fengsel. Uten at han vil redegjøre overfor familiene til Moland og French hva alle pengene er brukt til.

Disse to sakene fikk meg til å bli nysgjerrig på økonomien i stiftelsene Edvardsen forvalter.

Regnskapene til veldedige stiftelser skal være offentlig tilgjengelige. Jeg bestilte derfor utskrift av Dinastiftelsens regnskap de siste årene. Ved gjennomgang av regnskapene ser jeg at rundt 16% (for 2009) av de innsamlede midlene overføres til en stiftelse registrert i Kongo. Dina Peace Foundation. Da denne ikke er regnskapspliktig i Norge, tok jeg kontakt med Rune Edvardsen og ba om en kopi av stiftelsens regnskap. Det vil han ikke gi fra seg, og henviser til at stiftelsen er registrert i Kongo, og dermed heller ikke underlagt norske lover og regler. Det er bare det at giverne har krav på å få vite at pengene kommer dit de skal. Dette respekterer ikke Edvardsen.

Likevel klarte jeg å skaffe til veie et dokument som viser utgiftspostene til den kongolesiske stiftelsen. Dette viser at det i 2009 ble foretatt to større kontantuttak. Det ene uttaket skal ha gått til utgifter i forbindelse med en konferanse i Kinshasa i august 2009, og var på ca 160 000 kroner. Jeg vet at denne konferansen var avlyst. Det andre uttaket er kun registrert som et kontantuttak på 114 000 kroner. Jeg har gjentatte ganger forsøkt å få Rune Edvardsen til å fortelle hva pengene er brukt til. Han nekter. Jeg beskylder ikke Rune Edvardsen for å ha stukket pengene i lomma. Jeg beskylder ham for ikke å fortelle offentligheten og giverne hva han bruker de innsamlede midlene til. Og det har jeg godt belegg for.

Videre har vi avdekket at revisorfirmaet som har ansvaret for revisjonene i Rune Edvardsens virksomheter, Kristiansand-baserte Revisjon Sør, ikke har sett regnskapet til den kongolesiske stiftelsen. Det har både Rune Edvardsen og revisoren selv bekreftet overfor TV 2. Likevel skriver revisoren i revisjonsberetningen for 2009 at «Stiftelsen er forvaltet og utdelinger er foretatt i samsvar med lov, stiftelsens formål og vedtektene for øvrig.» Denne garantien gir revisoren til myndigheter og givere uten å ha gjennomgått regnskapene skikkelig. Dette har fått Finanstilsynet til å reagere.

Også i år er det foretatt store kontantuttak fra den kongolesiske stiftelsen. Rune Edvardsen nekter fortsatt å svare, og sier til undertegnede at «jeg trenger ikke løpe rundt som en bikkje for deg.» Det trenger han selvfølgelig ikke. Men jeg blir jo da sittende igjen med et stadig tydeligere spørsmål: Hvorfor vil ikke Rune Edvardsen svare på spørsmål om pengebruken?

Jeg har gjennomgått regnskapet sammen med flere revisorer og jurister. Alle reagerer på utbetalingene som Edvardsen ikke vil redegjøre for. I gjennomgangen har vi også kommet frem til at ca 35 % av Dinastiftelsens innsamlede midler går til administrasjon. Det er for så vidt ikke uvanlig at det koster penger å drive en såpass stiftelse som har virksomhet i flere land. Men i markedsføringen av stiftelsen skryter Rune Edvardsen av at stiftelsen bruker under 10 % på administrasjon. I en mail til TV 2 skriver Edvardsen at ca 7% av pengene går til administrasjon, Innsamlingslederen ved Flekkefjord videregående, har fortalt TV 2 at hun syntes nettopp de lave administrasjonsutgiftene var et av de gode argumentene for å gi penger til Dinastiftelsen. Og henviste til at de store organisasjonene har langt høyere utgifter.

Samlet sett fremstår det som om økonomisk kontroll og åpenhet ikke er Rune Edvarsens sterke sider. Egenskaper det kan være greit å være i besittelse av når man årlig forvalter flere titalls millioner kroner for folk som vil hjelpe sexmisbrukte barn, voldtatte kvinner, spedalske, krigsofre og traumatiserte.

Et mord i Kongo

1 8. oktober 2010
Kategori: Kongo, Norge

Kongobok

Morten A. Strøksnes: Et mord i Kongo. Oslo, Gyldendal 2010. 351 sider.

(Chicago) Ikke et øyeblikk trodde jeg at det skulle være spennende å lese en bok om et drama jeg selv kjente så godt til. Jeg tok feil. Morten Strøksnes har skrevet en bok som handler om drapet på Abedi Kasongo, og enda mer om Tjostolv Moland og Joshua French. Som en ren bonus får leseren være med forfatteren inn i Mørkets hjerte – den dampende og kvelende jungelen i Kongo. Strøksnes har foretatt et eventyr av en reise i fotsporene til de to dødsdømte nordmennene.

Morten Strøksnes skriver fabelaktig godt. Boka har ikke mye ny informasjon om drapet i Kongo, Moland eller French. Men det er en leserverdig oppsummering av det som så langt er århundrets mest spektakulære «norske» drapssak. Og det er spennende å lese om dette veldige, brutale og mystiske landet midt i Afrika. Landet som virker som en magnet på folk som er på jakt etter ekstreme opplevelser.

Vi voldtok også Kongo

1 5. august 2010
Kategori: Biblioteket, Kongo, Norge

Solskinn

Bjørn Godøy: Solskinn og død. Nordmenn i Kong Leopolds Kongo. Oslo: Spartacus, 2010. 240 sider.

(Spania) Godøys bok er resultat av lang og god research. At to nordmenn på farlig eventyr skulle aktualisere interessen for det mektige afrikanske landet, har helt sikkert ført til bedre salg. Så nevner da også Godøy de to herrene Tjostolv og Joshua i forordet. Han trekker en historisk linje fra de første norske Kongo-farerne til de to berømte fangene. Det handler om at hvite menn, med våpen i hånd, tar seg til rette i det svarteste og mørkeste Afrika.

Godøys bok er ikke godt skrevet. Men den er interessant. Den gir et innblikk i hvordan norske offiserer deltok i belgiske Kong Leopolds store Afrika-prosjekt. Et prosjekt som i all hovedsak gikk ut på å plyndre, mishandle, drepe og voldta. Norske offiserer deltok i et felttog hvis hovedmål var å, bokstavelig talt, tappe Kongo for ressurser. De dro til Kongo, holdt seg med slaver, horet og drakk. I det hele tatt forholdsvis dårlige representanter for hjemlandet.

Boka fungerer best som et substitutt til annen litteratur om Kong Leopolds Kongo-eventyr. Les derfor denne først:

De voldtok Kongo

På utflukt i Kongos jungel

1 31. juli 2010
Kategori: Biblioteket, Kongo

Books 003

Tim Butcher: Blood River. A Journey to Africa’s Broken Heart. London: Vintage, 2008. Engelsk. 363 sider.

(Jerusalem) Da Daily Telegraphs Afrika-korrespondent Tim Butcher så Kongo-floden første gang, ble han umiddelbart bergtatt av den mektige elven. Det førte etter hvert Butcher på en farlig og strabasiøs reise, gjennom noen av de mest ugjestmilde områdene på jord. Områder jeg selv har fått føle litt på, og oppleve noe av spenningen ved. Det er lett å forstå Butchers fascinasjon, men vanskeligere å forstå hans valg. Briten bestemte seg for å følge en tidligere Daily Telegraph journalists reiserute gjennom Kongos tette jungel langs elven ved samme navn som denne gigantiske nasjonen i Afrikas indre. Hans forgjenger foretok reisen over hundre år tidligere. Navn var Henry Morton Stanley. Journalisten som da han fant David Livingstone i Afrikas jungel en gang på slutten av 1800-tallet skal ha ytret «Dr Livingstone, I presume?»

På egenhånd, med cash i skoa og malariatabletter i sekken, legger Butcher ut på ferden. Det er spennende å få være med på reisen gjennom denne boka. Butcher haiker med motorsykkel på veier som knapt er fremkommelige, han lurer døden når geriljagrupper nærmer seg, han betaler lokale padlere for å padle ham fremover på reisen mot målet. Underveis forteller han om dette landets triste og blodige historie. Sjokkert over et samfunn som har «gått tilbake i tid». Der restene av en moderne sivilisasjon bare er ruiner og vage spor. Høydepunktet er når han ankommer byen som tidligere bar navnet på hans forgjenger – Stanleyville, i dag Kisangani. Han forteller detaljert om hoteller, gater folk, korrupsjon og fiendtlighet mange andre Kongofarere vil gjenkjenne. Det er en lang reise fra Afrikas indre mot kysten. Og den er spennende.

Dømt til døden – igjen!

22 10. juni 2010
Kategori: Kongo, Norge

(Jerusalem) Fra avstand har jeg fulgt dagens domsavsigelse i Kongo. Fra avstand, men med interesse. Etter å ha fulgt saken tett det siste året, og tilbrakt forholdsvis mye tid i jungelbyen Kisangani på bredden av Kongo-floden, har jeg blitt kjent med både saken og de to dødsdømte nordmennene.

Det var ikke knyttet særlig stor spenning rundt hvorvidt Tjostolv Moland og Joshua French kom til å bli frikjent eller dømt. Riktignok har French de siste dagene sagt at han håpet på en frikjennelse, men han hadde neppe ventet det. At den kongolesiske presidenten kommer til å benåde de to slik at dommen med det konverteres til fengsel på livstid, hersker det liten tvil om.

Å bli dømt til døden i Kongo høres ikke ut som en særlig lystig nyhet. Men for Moland og French, bærer denne domsavsigelsen med seg godt nytt. Årsaken er at de denne gangen ikke ble dømt for å ha spionert for Norge og den norske kongen. Norge er heller ikke dømt til å betale erstatning. Det gjør forhandlinger mellom Norge og Kongo om en eventuell utlevering enklere. Nå er det ikke lenger snakk om at norske myndigheter må hoste opp absurde beløp som erstatning til den kongolesiske staten. Advokat Morten Furuholmen har tidligere sagt at han fryktet at de to kunne bli sittende i Kongo som gisler inntil Norge innfridde erstatningskravene fra Kongo.

Samtaler mellom norske og kongolesiske myndigheter om utlevering har pågått lenge – i mange måneder. Men reelle forhandlinger kan ikke komme i gang før en rettskraftig dom foreligger. Og rettskraftig er dommen i løpet av et par uker hvis ingen av partene anker. Anker Moland og French dommen fordi de føler seg uskyldig dømt, risikerer de måneder med nye utsettelser før en utleveringsavtale kan forhandles. Aksepterer både de to nordmennene og aktoratet dommen, kan utleveringsforhandlinger starte straks.

I prinsippet kan slike forhandlinger være over på kort tid – uker eller et par måneder. Og det er i utgangspunktet gode nyheter for de to norske fangene som nå risikerer å bli flyttet til et annet fengsel utenfor Kisangani.

Osio-fengselet ligger en kort padletur unna sentralfengselet. Inne i jungelen på den andre siden av floden. Forholdene der er langt tøffere enn det Moland og French har vendt seg til nå. Det siste året har de hatt en celle i et forholdsvis oversiktelig fengsel, med god plass. Et fengsel det har vært mulig å skaffe seg oversikt over, og et fengsel hvor de to norske fangene har fått en særstatus på grunn av stadige besøk og gaveutleveringer til de andre fangene. Med Joshua French i spissen, og ved hjelp av medisinsk utstyr utenifra, har de to drevet sin egen lille klinikk i fengselet. Dette har bidratt til å gi de to en status som igjen har ført til beskyttelse.

Fraktes de over floden, må de begynne på nytt. De må gjøre seg kjent i et hierarki, som skal være langt vanskeligere å lese enn det de møtte i fengselet inne i Kisangani. Osio-fengselet kan av flere grunner være livsfarlig for de to. Som de eneste hvite fangene vil de åpenbart få mye oppmerksomhet. Også uønsket oppmerksomhet. De sanitære forholdene i Osio-fengselet er langt dårligere enn inne i Kisangani. Det betyr at de to i langt større grad eksponeres for sykdommer som i verste fall kan være dødelige. Det Tjostolv Moland og Joshua French kan håpe på, er at kongolesiske myndigheter setter sin ære i å sørge for at de to overlever. Og at de derfor får bli værende i Kisangani til forhandlinger om utlevering er sluttført. At de ikke fraktes over elven og inn i jungelen.

Men så er spørsmålet om norske myndigheter vil ha de to herrene hjem om kort tid. For, uansett hva en eventuell utleveringsavtale måtte inneholde av lovnader overfor Kongo om at de to skal bli sittende i fengsel, må norske myndigheter ta hensyn til mangelen på rettssikkerhet de to er vist under denne prosessen. Vi kan ikke ha nordmenn sittende i fengsel i Norge i en årrekke basert på en rettssak som ikke er i nærheten av å holde minstemål. Hvis saken kan vurderes på nytt i Norge, kan det jo være at juristene ikke kommer frem til samme konklusjon som sine kongolesiske kolleger. Hva med folks rettsoppfatning her hjemme hvis Moland og French går fri? Dette er en vanskelig nøtt for Norge.

Den kongolesiske utenriksministeren antydet i fjor høst at det var viktig at de to sonet minst et par år i Kongo før de eventuelt ble utlevert. Slik at kongoleserne ikke følte at Moland og French slapp straff. Har de først sonet et par-tre år, vil det også være enklere for norske myndigheter å avgjøre at de skal slippes fri på grunn av de ekstreme soningsforholdene.

Men. Tjostolv Moland og Joshua French har sittet fengslet ett år i Kongo. Begge har vært alvorlig syke. Det er ikke sikkert de overlever enda et år eller to innesperret i Kongo.

Jeg brøt straffeloven, og sover like godt om natta.

20 7. april 2010
Kategori: Kongo, Media

(30,500 fot over Europa, på vei mot Asia) I fjor høst slapp jeg bomben. Jeg innrømmet at jeg bestakk offentlig tjenestemenn over en lav sko i Kongo. Jeg skrev om det her på bloggen min. Jeg forbrøt meg mot norsk straffelov, og har ingen som helst problemer med det. Om nødvendig, gjør jeg det gjerne igjen. Og jeg forteller om det.

En del journalist kolleger mener jeg burde holdt kjeft om mine lovbrudd, fordi de bidrar til å svekke journaliststandens omdømme. Hvordan skal vi nå, med troverdighet, avsløre alvorlige korrupsjonssaker uten at det slår tilbake mot oss?, spør mine kolleger som er skeptiske til å fortelle sannheten om hvordan vi jobber. De om det. Jeg synes det ville være mer forkastelig om vi holdt tilbake detaljer om arbeidsmetodene våre. Hvis ikke journalister står åpent frem om hvilke metoder vi bruker, hvem andre kan vi da kreve det av? Mitt mål er ikke å gjøre det enklere for kolleger. Mitt mål er å gi seere og lesere så mye informasjon som mulig.

Dagbladet hadde problemer med å innrømme at de hadde bestukket offentlige tjenestemenn i Kongo. Forsøk på å nekte, var bare løgn. VG innrømmer delvis at de bryter straffeloven. Men bare delvis. Avisa har for eksempel ikke offentliggjort hvordan de har kjøpt seg tilgang til innholdet på Tjostolv Molands telefon, for så å bryte seg inn i telefonen og stjele innholdet. Flere lovbrudd de kanskje ikke er så stolte over. Aftenpostens Jørgen Lohne har stått åpent frem som en bestikkende omreiser på Aftenpostens egne sider.

Mitt poeng når jeg skrev om at jeg måtte betale 100 dollar til dommeren som dømte Moland og French til døden, var å vise at dommeren var korrupt. Noe jeg mener sier noe om de dømtes sikkerhet. Men saken ble fanget opp av andre norske medier, der jeg ble gjort til skurken. I en korrupsjonssak er det vel to skurker. Nå skal det også sies at både dommeren og assistenten var bevæpnet da de skulle innkassere beløpet det kostet meg å få adgang til rettssaken mot Moland og French. Sånn sett ville det kanskje vært enkelt for meg å omdefinere det hele til et væpnet ran. Et væpnet ran var det også da kongolesisk politi med automatvåpen stoppet oss på en tur gjennom landet, og mente det var et problem med at bilen vår var registrert i en annen provins. Løsningen var noen titalls dollar. Men væpnet ran var det ikke da immigrasjonsmyndighetene fant en ikke-eksisterende feil i passet mitt, og mente jeg burde forlate landet. Eller da de fant en annen feil noen uker senere, da jeg var på vei hjem, og antydet at jeg burde bli i Kongo en ukes tid til for å rydde problemet av veien. 200 dollar ryddet problemet av veien på få sekunder. Jeg har også familie og forpliktelser jeg må hjem til.

Jeg bryter loven, og vet det. Men jeg mener det er nødvendig. Det ville vært en katastrofe om ikke norske medier skulle gjøre det de kunne for å dekke den latterlig dårlig gjennomførte etterforskningen og rettergangen mot Moland og French. Av og til må man ta seg til rette. Noen ganger innebærer det lovbrudd.

Organisasjonen Transpracy International hisset seg opp over min notoriske innrømmelse av å ha begått straffbare handlinger. De truet med anmeldelser. Men det var tomme trusler. Det er jo også et definisjonsspørsmål om det faktisk dreier seg om korrupsjon i mitt tilfelle, all den tid jeg står åpent frem om betalingene. Det er vel først og fremst i det skjulte slike forbrytelser skjer.

En organisasjon som kaller seg Personvernforeningen og organisasjonens leder, Oddbjørn Jonstad, følte at jeg slapp for lett unna. Jonstad leder en forening som på nettet bærer preg av å være en interesseorganisasjon for de som føler at myndighetene er ute etter å plage borgerne. I dette tilfellet ønsket Jonstad å bidra til at myndighetene satte i gang en prosess mot meg. Han anmeldte meg for korrupsjon. Bevismaterialet var min egen blogg, der jeg innrømmer de faktiske forhold. Manglerud politikammer, som etterforsket saken, kom frem til at det å sende etterforskere til Kongo for å se nærmere på saken, var i drøyeste laget. Vi har alle sett at politiet mangler ressurser. Saken ble derfor henlagt. Noe som falt Jonstad tungt for hjertet. Han anket avgjørelsen, og statsadvokaten i Oslo begjærte saken gjenopptatt. Politiet henla saken på nytt, med de samme argumenter. Nå kan korrupsjonssaken mot meg og TV 2 ikke reises på nytt, med mindre det foreligger vesentlig ny informasjon. Det gjør det i denne bloggen du nå leser, i form av flere innrømmelser.

Å være ærlig belønnes normalt. Men ikke i dette tilfellet. Jeg har kranglet i radiostudioer om riktigheten av å bidra til å berike offentlige tjenestemenn i Kongo. Selvfølgelig er det ikke slik at jeg ønsker å svi av mest mulig penger. Men når jeg først gjør det, har jeg ingen problemer med å stå for det. Hadde min moral hindret meg, måtte jeg blitt hjemme. At enkelte av mine kolleger lyver, og ikke tør fortelle åpent om sine arbeidsmetoder, mener jeg bidrar til et større troverdighetsproblem.

Personverforeningen ble moralsk indignert over mine lovbrudd, og vil ha meg straffet. Det ser ikke ut til at de lykkes. Under en journalistkonferanse i Tønsberg nylig, var korrupsjon i Kongo tema for åpningsseminaret. Vi tar altså temaet på alvor. Det betyr ikke at vi er villige til å endre handlingsmønster.

Jeg benyttet meg også av utstrakt korrupsjon for å sikre at jeg kunne være i Irak under utbruddet av de amerikansk-ledede angrepene mot Bagdad våren 2003. Jeg betalte offentlige tjenestemenn i bøtter og spann for at vi skulle beholde vår journalistakkreditering og ikke kastes ut av landet. Jeg har bestukket palestinske tjenestemenn på Gazastripen, for i det hele tatt å komme meg inn i området. Jeg har bestukket politimenn i Kenya og i Rwanda. Jeg har betalt noen dollar i Afghanistan, Indonesia og Libanon. Slik er min verden. Jeg må forholde meg til de som krever penger. Som med eller uten våpen er i stand til å gjøre tilværelsen min ubehagelig. Og jeg vil fortsette å bestikke offentlig tjenestemenn der jeg mener det kreves av meg. Dessverre.

Og jeg vil fortsatt stå åpent frem med mine arbeidsmetoder, ulovlige som ulovlige. Selv om noen mener at jeg som rollemodell for andre journalister skal være forsiktig. Det var ikke jeg som oppfant korrupsjon og bestikkelser. Jeg er bare nødt til å forholde meg til dette. At noen blir moralsk indignert over min lovforaktende livsførsel få heller være.

reklame