Category Archives: Jordan

Midtøsten: Lett press fra Obama

(Jerusalem) Her i nabolaget var det mange som så og lyttet til Barack Obamas store Midtøstentale torsdag kveld. Mens palestinere og israelere kanskje ikke hadde store håp om forløsende ord, var det mange arabere i nabolandene som lyttet spent.

For Den arabiske våren, som Obama kaller den, er langt fra over. Barack Obama fikk virkelig brukt sitt yndlingsord – Change – endring. Det har vært en vår der den ene arabiske diktatoren etter den andre har blitt satt under enormt press. Men fortsatt sitter de fleste av dem med makten.

Gaddafi biter seg fast, og nekter å gi seg. Norske og allierte jagerfly har ikke klart å bombe ham fra makten. Og viljen til ytterligere militær bistand til opprørerne er begrenset. Obama understreket at de nye regimene vil få økonomiske fordeler. Gammel gjeld vil slettes, og nye fordelaktige lån blir gitt. USA ønsker med det å påvirke den videre utviklingen i land som forhåpentligvis står foran positive reformer.

Obama gjorde det klart at Syrias brutale diktator, Bashar al Assad, enten må bli snill gutt, eller gi fra seg makten. Men uten å komme med militære trusler. Kanskje var det oppildnet av Obamas uttalte støtte, at syriske demonstranter tok til gatene i flere byer i dag, fredag. De ble møtt av soldatenes dødelige kuler.

Det er paradoksalt at USA og flere vestlige land lenge har foretrukket stabiliteten al Assad og Egypts tidligere diktator, Hosni Mubarak, ga. Vi visste hvem de var. Vi kjente disse to tyrannene. Alternativet kan være langt mindre å foretrekke. Det er ingen hemmelighet at verken Vesten eller Israel ønsker en demokratisk utvikling som slipper islamister til på lederplass. Slik som under det forrige palestinske valget – der Hamas vant (2006).

De siste seks månedene har vist oss at undertrykkelse ikke nytter, sa Obama. Han ga internett og satellitt-TV mye av ansvaret for at araberne nå krever demokratiske endringer.

Til Israels stabukk av en statsminister, Benjamin Netanyahu, kom Obama med klar melding, bare timer før den israelske lederen ankom Det hvite hus. Obama krever at Israel bruker grensene fra 1967 som grunnlag for en fredsavtale med palestinerne. Det betyr at man kan forhandle om grensene ved de aller største jødiske bosettingene, men at Vestbredden i all hovedsak må bli en del av en fremtidig selvstendig palestinsk stat.

Netanyahu kommenterte talen raskt. Han gjorde det klart at Israels sikkerhet vil værer truet hvis grensene fra ’67 blir de gjeldende. Han var også tydelig på at Israel vil ha et militært nærvær i Jordandalen. Altså skvist mellom et fremtidig Palestina og Jordan. Netanyahus politiske motstandere antyder at en fredsavtale med palestinerne, kanskje er den beste veien å gå hvis målet er sikkerhet for Israels innbyggere.

6 dager med krig, 40 år med konflikt og okkupasjon

(Tel Aviv) Om kvelden 4. juni 1967 ga Israels daværende statsminister, Levi Eshkol, sitt go! til krig. Neste morgen angrep Israel nabolandene Egypt, Jordan og Syria. Det ble et knusende nederlag for Israels arabiske naboer, og en militær seier for Israel. En seier som omtales som en av militærhistoriens mest briljante.

Eskhols generaler gjennomførte et forkjøpsangrep. De mente et arabisk angrep var nært forestående. Egypts mektige og svært populære president, Gamal Abdel Nasser, hadde i lengre tid servert retorikk som gikk i retning av rene krigserklæringer. I mai 1967 beordret han at Tiran-stredet skulle stenges for all skipstrafikk til og fra den israelske havnebyen Eilat i sør. Arabiske styrker ble forsterket opp mot grensene til Israel. Nasser og Jordans Kong Hussein inngikk en forsvarspakt. Flere arabiske land, blandt dem Irak, sendte forsterkninger til Jordan og Egypt. Nasser beordret den internasjonale FN-styrken vekk fra Gaza. Alt tydet på at en krig var nært forestående. Israelerne bestemte seg for å slå til først.

Det tok bare seks dager. Rundt 20 000 soldater ble drept, under 1000 av disse var israelske. Israel tok kontroll over Golan (Syria), Vestbredden (Jordan), Sinai og Gaza (Egypt). Landområdene tilsvarer tre ganger Israels opprinnelige størrelse. (Egypt og Jordan sa senere fra seg kravet om å få tilbakeført henholdsvis Gaza og Vestbredden, og erklærte dette som palestinske områder)

Israel vant en militær seier, men de ble sittende med et problem. Et stort problem. Mens israelerne kaller krigen for seks-dagers-krigen, vil palestinere hevde at den fortsatt pågår. Flere hundre tusen palestinere flyktet fra Vestbredden og Gaza. De aller fleste av disse er fremdeles på flukt – 40 år senere. Palestinerne som ble igjen har opp gjennom årene gjort det umulig for Israel å annektere områdene. Iallefall hvis Israel ønsker å være en demokratisk, jødisk stat uten å tvinge den arabiske befolkningen vekk.

Israel har kjempet åtte kriger siden som alle er direkte knyttet til ’67-krigen. De kjemper fortsatt en blodig krig med palestinske grupper. De okkuperer fortsatt landområder til en svært høy pris – økonomisk, menneskelig og ikke minst moralsk. Det er en komplisert okkupasjon. 40 år etter de seks dagene i juni 1967, ser konflikten langt fra ut til å nærme seg en slutt.

FGR og Sheik Yassin 2003

Hamas-leder Sheik Ahmed Yassin i samtale med undertegnede i September 2003, et par dager etter at et israelsk F16-fly angrep sheiken. Han overlevde, men ble likvidert i mars året etter. Yassin er en av mange som lovet at Israel ikke vil få fred før de forlater de palestinske områdene de okkuperte i 1967 og annerkjenner en palestinsk stat. Hamas vil trolig ikke endre disse kravene, og vil kanskje fortsette krigen mot Israel i mange år til.
(Foto: Aage Aune)

Palestinernes ledende politiske parti, Hamas, vant det palestinske valget ifjor, blant annet fordi de har lovet aldri å stanse kampen for å få tilbake de palestinske landområdene Israel ulovlig okkuperte i 1967. I et intervju med TV2 i 2003, gikk daværende åndelig leder for Hamas langt i å innrømme at gruppen nok ville annerkjenne Israel (innenfor statens opprinnelige 48-grenser), hvis Israel ga opp okkupasjonen av de palestinske områdene på Vestbredden og Gaza, og annerkjente Palestina som en selvstendig stat. Men:
-Fortsetter de okkupasjonen av Vestbredden og Gaza, vil vi fortsette å kjempe med alle midler, lovet sheik Ahmed Yassin.
Yassin ble senere likvidert av israelerne, men det drepte ikke den palestinske kamplysten.

Israels statsminister hadde trolig ikke noe valg i 1967. Mye tyder på at om landets arabiske naboer hadde angrepet og seiret, ville det vært slutten for den unge jødiske nasjonen. Israel vant det militære slaget i juni 1967, men så langt har ingen gått seirende ut av den 40 år lange blodige konflikten som fulgte. Den pågår fortsatt.

NB! Uttrykket seks-dagers-krigen var et israelsk uttrykk, som ble adoptert av det som den gang var Israels nære venner (som Norge). Det vanlige idag er å omtale krigen som den israelsk-arabiske krigen i 1967, eller krigen som israelerne kaller 6-dagers-krigen.

13.jun.2007 @ 23:57av Egil B

Græsvik skriver: «Det vanlige idag er å omtale krigen som den israelsk-arabiske krigen i 1967, eller krigen som israelerne kaller 6-dagers-krigen.»
Så veldig vanlig kan dette umulig være. Et google-søk på «krigen som israelerne kaller 6-dagers-krigen» ga ett – 1 – treff, – nemlig på Fredrik Græsviks blogg.
Jeg skjønner ikke helt motivasjonen bak å omdøpe denne krigen.

16.jun.2007 @ 19:39av Fredrik

Forsok paa engelsk Egil B.

16.jun.2007 @ 23:20av Egil B

Beklager Fredrik, ingen av disse formuleringene ga et eneste treff:
«The war the Israeli call the six-day war»
«The war known in Israel as the six-day war»
«»The war which the Israeli call the six-day war»
«The war known as the six day war»
«The war formerly known as the six-day war»

18.jun.2007 @ 23:33av danile

hei Fredrik:)
for å hjelpe deg søk
i google etter:
six-day war
da finner du 1 600 000 treff
mvh. daniel

07.okt.2007 @ 07:54av Øyvind Ø

Jeg så intervjuet ditt med den avdøde Hamas-lederen og ble forbauset over at han fikk bruke deg til de grader som et mikrofon-stativ, uten et eneste kritisk spørsmål om selvmordsbombing etc. Hvor var den kritiske journalistikken her? Ellers leverer du mye bra, men du er vel enig at begge sider i en konflikt fortjener kritiske spørsmål?

Om å være fotgjenger i midtøsten

(Beirut/Amman) Jeg har jobbet noen år i midtøsten. Noen ganger har jeg blitt sendt på forholdsvis farlige oppdrag. Men noe av det farligste jeg utsetter meg for, er trafikken i de arabiske storbyene. Dette skal handle om hvorfor det å gå seg en tur i Beirut eller Amman, ikke er særlig fornøyelig.

Arabiske land er preget av en lite sjarmerende macho-kultur. Og i alle land jeg har besøkt, der mannen dyrker sine agressive og tøffe sider, preger det trafikkbildet betydelig. Enten det er Cuba, Mexico, Libanon, Irak, Jordan eller Israel.

195117-21
Eksempel på potensiell farlig trafikk i Beirut. (foto: Fredrik)

Dette skal altså handle om arabisk trafikk-kultur. Det er den sterkestes rett som gjelder. Darwin ruler! Mannlige sjåfører kjører med dødsforakt og uten særlig hensyn til medtrafikkanter – iallefall ikke de minste og mykeste – altså fotgjengerne. Lyskryss i for eksempel Beirut oppfattes av mange som veiledende installasjoner – knapt nok det. Bilbeltet blir sett på som en bortkastet innredning (i motsetning til hornet, som brukes flittig). Som mange sjåfører har sagt til meg når jeg kaver med å rulle ut et belte som sitter dønn fast:
-Hvis Allah vil at du skal dø, så dør du.
Jaha ja! Det har altså ingen hensikt. Forsøk på å forklare den sviktende logikken i at bilbeltet er unødvendig, faller stort sett for døve ører. Forsøk på å be sjåfører om å dempe litt på farten, ender stort sett med furting fordi jeg ikke stoler på kombinasjonen av vedkommendes kjøreegenskaper og Allahs plan for når turen går til Paradiset.

Det å gå en tur i Beiruts trafikkerte gater, er et sant mareritt. Biler står parkert støtfanger mot støtfanger på gatehjeørnene. Derfor må ofte veibanen, og ikke fortauet brukes. Så og si ingen stopper for deg. Som fotgjenger må du følge godt med, kalkulere fart og avstand, og ta noen halsbrekkende sjanser. Klarer du deg levende over en trafikkert gate, må du i tillegg regne med en real dose kjeft fra bilister som helt åpenbart ikke synes folk har noe ute i veien å gjøre.

195117-22

En kvinne og et barn forsøker å krysse en gate i Beirut.
De klarte det etter en stund, og det gikk helt fint. Kanskje
holdt noen en beskyttende hånd over dem? (foto:Fredrik)


Ifølge libanesisk politi er det ca 5000 trafikkulykker i Libanon i året. 2/3 av disse skjer i Beirut, og 2/3 involverer fotgjengere. Folk som meies ned av billister som mener de har større rett til å leve enn idioter som bruker beina istedet for å kjøre bil. Jeg vet ikke noe om libanesiske kvinners evner når det gjelder lukeparkering, men jeg vet at i 95,8% av trafikkulykkene er det en mannlig sjåfør som har skylda (igjen ifølge libanesisk politi).

Det er altså kke så lurt å gå seg en tur i trafikkerte byer som Beirut og Amman, iallefall ikke hvis du har livet kjært, og gjerne vil bistå Allah med planlegging. (Når det gjelder byer som Bagdad, er det et annet viktig moment som spiller inn, og gjør at jeg vil fraråde enhver form for spasertur på det aller sterkeste).

195117-23
Det er alt for mange gule taxier i Amman. Iallefall når du ikke trenger dem. (foto: Fredrik)

Men gjør du likevel det – altså trosser farene og reker gatelangs – er det en annen ting du skal være obs på. I Norge må vi ofte vente lenge på en taxi. I Beirut, og iallefall i Amman, er det tilsynelatende alt for mange av dem. Og ser taxisjåførene en fotgjenger, ser de i prinsippet en tapt kunde. Derfor gjør de det de kan for å få oppmerksomhet. En vanlig fremgangsmåte er å starte med et forsiktig, vennlig tut. Hvis du forsøker å ignorere dette, eller forsøker å vinke sjåføren videre, ender det ofte med mer agressiv bruk av hornet. Nytt forsøk på å ignorere eller med hånden forsøke å signalisere at du ikke er interessert i en drosjetur, vil ofte føre til at sjåføren kjører helt opp til deg og spør deg hvor du skal. Hvis du sier at du er ute og går, ser han sannsynligvis bare rart på deg og kjører videre. Det slitsomme med dette i en by overfyllt av taxier, som Amman, er at du må forholde deg til nye forsøk på å bli praiet som passasjer hvert 20. sekund. Det blir fort irriterende. Da er det bedre å hoppe inn i den første taxien!

27.mai.2007 @ 17:41av Vidar N

Underholdende innlegg Fredrik!

Lett for oss som er oppflasket i et «ordenssamfunn» å glemme at det finnes steder hvor fotgjengere er fritt vilt.

Keer up the good wirk!

27.mai.2007 @ 23:00av Hans Kr.

Dette er jo nesten som trafikken i Fredrikstad det.
Virker ikke som det er store forskjellen i hvert fall.

En artig vinkling fa en utenriksreporter, men dette er jo faktisk også en del av hverdagen.

Har forøvrig hørt at Saudi-Arabia skal være det landet der det er enklest å få førerkort.
Ved døra til en hver politistasjon ligger det visstnok to steiner. Klarer bilfører å rygge bilen mellom disse 2 stenene er førerprøven bestått., og han får førerkortet på politistasjonen.

27.mai.2007 @ 23:28av Fredrik

Saudi-Arabia har et viktig trafikkproblem. Dette er ikke tull. Men, tildekkede kvinner har dårlig oversikt, spesielt mht dødsoner, etc. Dette fører til en rekke ulykker.

Fredrik

28.mai.2007 @ 19:35av

Jeg må le. Husker første gangen jeg skulle ta en sherut taxi. Det toppet seg da sjåføren tok en u-svinge på innfartsveien for å plukke opp flere passasjerer (som sto og ventet på bussen) mens han drakk te av kruset sitt.
Han fikk så lyst på te at han bare stoppet i andre fil, sprang inn på stamkafeen og fikk påfyll… mens jeg satt der passelig nervøs og lurte på hva skjer nå? i en kakofoni av biltuting.
De andre passasjerene lo av meg da turen var over og de måtte hjelpe meg å slippe taket i nakkestøtten på setet foran meg.

28.mai.2007 @ 21:48av Fredrik

Ja. En tur med Sharut i Israel må oppleves. Sharut er et hebraisk ord, og betyr minibuss. En blanding av taxi og buss, tar max. 10-12 passasjerer og kjører av og til fast rute, andre ganger etter behov. For turister kan de
t virke midt sagt forvirrende:)

29.mai.2007 @ 01:09av Ola Dunk

He-he, ja det høres kjent ut, har noen års fartstid fra disse breddegrader selv, utrolig at det går bra til tider, ellers så må jeg si, «keep up the good work Fredrik», en fornøyelse å se at du dekker en forsatt spent og ikke minst meget politisk interessant
region av verden…

29.mai.2007 @ 10:54av Hans Kr.

Kunne ikke en tur med Sharut vært ey mulig innslag til TV2 Magasinet på lørdag da Fredrik?
Eller ett eller annent annet om trafikken der nede. Er sikker på at det kunne blitt noen morsome innslag.
Ellers hadde vl et par innslag om det daglige livet i disse krigsherjede områdene vært av interesse.

30.mai.2007 @ 17:16av Fredrik

Takk for det Ola Dunk. Godt med tilbakemeldinger (iallefall av det hyggelige slaget!)
Jo, Hans Kr., en Sharut tur kunne blitt spennende TV. Men til lørdagens magasin har jeg andre planer. Reiser til den israelske byen Sderot torsdag. Følg med på TV2 Lørdag etter 1830-sendinga!

14.jun.2007 @ 08:27av Anders

Ja, så kan man spørre seg om et macho-samfunn egentlig vil ha fred med fienden sin. Et samfunn gjennomsyret av den sterkestes rett som vil imøtese et israelsk fredsinitiativ og ikke se det som et tegn på svakhet. Og som plutselig vil fjerne charter om den isralske tilintetgjørelsen.
Vi lever i drømmeland! Palestinerne får ikke fred før de tar et oppgjør med seg selv! Og vi kan bidra ved å behandle dem som voksne mennesker og stille krav!

16.jun.2007 @ 19:42av Fredrik

For ordens skyld Anders. Jeg inkluderte Israel i kategorien Land med machokultur, og kan bekrefte at trafikkbildet her ikke er mye bedre.
Tror nok det er aa trekke det litt langt aa vurdere fredsvilje basert paa trafikkbildet…..