Category Archives: Iran

Filmen fra helvete

(Kashmir, India) Fredagsbønnen er akkurat over, og sola varmer godt selv her. Høyt oppe i fjellet. -Drive, drive, drive! roper jeg til sjåføren. Men han blir stående stille i den alt for lite trafikkerte sentrumsgaten i delstatshovedstaden Srinagar. Lite trafikk betyr gjerne trøbbel. Jeg stikker meg ut, og har pådratt meg uønsket oppmerksomhet fra noen aggressive unggutter. En av dem kommer løpende mot bilen med en knyttnevestor stein i neven. Jeg har rullet ned vinduet der jeg sitter i baksetet for å unngå en skur av glass hvis steinen skulle komme susende. Guttens ledige hånd strekker seg mot tenningsnøkkelen. Han er sint og lirer av seg noen setninger på det lokale kashmirske språket. Jeg oppfatter ordet ”Ameriki”, og forstår at alvorlig trøbbel er i gjære. –Just ask him to drive, roper jeg nå sint til tolken som sitter ved siden av meg. Forbanna fordi sjåføren bremset opp for å lytte til den unge mannens budskap. Jeg gir pokker i om en skur av steiner ødelegger bilen hans. Det kan vi ordne seinere. Jeg føler at det viktigste er å komme seg vekk.

Unggutten får aldri tak i nøkkelen. Min nasjonalitet blir forklart. Og merkelig nok ser det ut til at ordet ”presse” får steinkasteren til å besinne seg. Det er ikke overalt i verden journaliststempelet gir fri passasje. Hadde jeg vært turist derimot, hadde jeg vært langt dårligere stilt, skal jeg tro min lokale venn Faisal. Og det skal jeg jo. Sjåføren tråkker inn gassen, og vi kommer oss vekk. Vi har passert dagens andre steinkasting uten en skramme. Noen minutter med litt høyere puls, er til å leve med.

Den siste uken har stemningen vært litt ekstra amper her i den indisk-kontrollerte delen av Kashmir. Det handler tilsynelatende om en viss film. En film som har fått deler av den muslimske verden til å ta fyr. Men handler det egentlig om filmen som håner muslimenes viktigste profet, Muhammed? Nei. Den egentlige årsaken til bråket er å finne annetsteds. Akkurat slik det var da Muhammed-tegningene antente verden i 2006, påny i 2008, og en amerikansk pastors behov for å brenne en Koran i full offentlighet i fjor kostet mange mennesker livet. Her handler det egentlig om India. Unge, frustrerte menn er rasende over det de mener er Indias okkupasjon av Kashmir. Den blasfemiske filmen ga dem en unnskyldning til å gå ut i gatene og protestere. Inderne visste at protestene ville komme, og de visste at de etter hvert ville snu seg i vrede mot India og de indiske soldatene og politifolkene som forsøker å kontrollere dette vakre og omstridte landområdet ved foten av Himalaya. Derfor hadde myndighetene gått til det uvanlige skritt å stenge alle lokale telefonlinjer og internett. For å unngå at folk klarer å mobilisere. Og for å forhindre at uønskede nyheter spres raskt. Som for eksempel hvis en steinkaster blir skutt og drept av indiske styrker. Slike hendelser har satt området i brann før.

I forrige uke var jeg i Kabul da nyheten om den provoserende amerikanske filmen nådde den afghanske hovedstaden. Det var innført portforbud for alle vestlige i den krigsherjede byen i frykt for bråk etter fredagsbønnen. Fredagen passerte uten særlig trøbbel i Kabul. Men andre steder i Afghanistan ble det gjennomført angrep. Tre dager senere ble en minibuss med utlendinger sprengt i filler på vei til flyplassen. Den amerikanske filmmakeren ønsket å provosere. Det klarte han. Men han synes åpenbart det var verdt noen menneskeliv, så lenge han får hevdet sitt syn. Selv en idiot forstår at en film som beskriver Profetens sexliv, avler vold.

I 2006 fulgte jeg demonstrasjonene i Gaza. Rasende palestinere protesterte mot publiseringen av karikaturtegninger i Norge og Danmark. Den gang holdt det på å gå riktig galt for undertegnede. Trøbbel havnet jeg også i etter en ny runde med karikaturer i 2008. Da befant jeg meg i stammeområdene vest i Pakistan. Av alle ting på jakt etter intervjuobjekter fra Taliban.

Men karikaturene alene, hadde neppe hisset opp stemningen til kokepunktet. I Gaza handler raseriet egentlig om frustrasjonen over å bo i det som er verdens største og mest overbefolkede fangeleir. I Syria handler det om frustrasjon over landets blodige regime. I Egypt er det den sendrektige veien til et bedre liv etter Mubaraks fall, som setter sinnene i kok. I Irak er det frustrasjonen over årevis med amerikansk okkupasjon og borgerkrig. I Iran er det Vestens fiendestempel det handler om, og i Afghanistan mangel på sikkerhet. Og her er det altså India. Det handler alltid om noe annet. Egentlig.

Og så handler det selvfølgelig om mangel på utdanning. På manglende evne til å sette ting i sammenheng, og forstå hva filmer og tegninger egentlig er. At ikke hele den vestlige verden er avsender når en film om Profeten blir publisert. Filmen er en manns verk, og kun det. Vi andre støtter i verste fall kun denne mannens rett til å ytre det han vil. Selve filmen kan vi fortsatt ta avstand fra. Slik mange muslimer gjør.

I fjor fant en amerikansk pastor det nødvendig å brenne en Koran. Han fikk den oppmerksomheten han ville, og hans handling førte til at en rekke mennesker ble drept. Blant dem, den norske offiseren Siri Skare. Hun var i FN-bygningen i Mazar e-Sharif da en rasende mobb angrep det de oppfattet som symbolet på vestlig arroganse. Det kostet henne livet.

Det går nok over denne gangen også. Men filmen føyer seg inn i rekken av argumenter for de som innbiller seg at Vesten driver et massivt og koordinert angrep på islam. Det visste filmskaperen. Og det ansvaret slipper han ikke unna.

Venneløs i Damaskus

Syrias voldelige diktator, Bashar al Assad, er i ferd med å gå tom for venner. Og det er kanskje like bra. For det kan være nettopp det som til slutt tvinger ham til å gi etter for et stadig mer formidabelt internasjonalt press. At han ikke hadde mange venner i hjemlandet, er ingen nyhet. Han styrer på vegne av et mindretall. Og da styrer man gjerne med jernhånd – slik hans like voldelige far, Hafez, gjorde. 

Som far så sønn. De har begge vist at de er i stand til å knuse all opposisjon med de mest grusomme metoder. Presidenter som massakrer sitt eget folk fortjener ingen form for respekt. Derfor er støtten fallende også fra tidligere støttespiller som Kina og Russland. Nå øver FNs spesialutsending og tidligere generalsekretær Kofi Annan mildt press på Iran. Håpet er at også Teheran nå skal fortelle Damaskus at nok er nok. At hvis ikke volden stanser, vil det bli vanskelig å hete Bashar al Assad. At ikke alt varer evig. En rekke diktatorer har falt i regionen de siste årene. Noen drept av mobben (Gaddafi), andre dømt og hengt (Saddam) eller lagt på sotteseng i bur til spott og spe (Mubarak).

Bashar al Assad er ulven som i fårepels ble hentet hjem fra sin øyelegetilværelse i London for å overta etter sin fryktede fars død i 2000. Jeg var selv i Damaskus og så hvordan optimismen spiret en liten stund. Folk trodde på forandringer når den vestliginspirerte mannen tok over presidentpalasset. Men våren ble kort. Tiden var ikke inne.

Akkurat nå kjemper regjeringshæren og opprørsstyrkene en kamp på liv og død. Kanskje e det allerede en borgerkrig i gang, som ikke stanser noen gang snart. Men det handler kanskje bare om å posisjonere seg så godt som mulig før våpenhvilen eventuelt trer i kraft. Både Kofi Annan og hans nye militære rådgiver, den norske generalen og tidligere hærsjef Robert Mood, er ikke uten håp om at en våpenhvile kan tre i kraft innen torsdag. De har begge lang erfaring fra området. Mood som tidligere sjef for FN-styrkene i regionen. Annan som tidligere toppsjef for FNs militære styrker (før han rykket opp til jobben som generalsekretær for verdensorganisasjonen).

Assad lar seg kanskje tvinge i kne nå. Kanskje vil han stanse kampene og gå med på en våpenhvile. Men hva med opprørsstyrkene? Er de klare til å legge fra seg våpen? Til å gi opp områder de har vunnet kontroll over? Har ikke da hele denne kampen vært forgjeves? Ti tusen drept uten at det får konsekvenser – det kan være mer enn det syriske folket kan akseptere. Kanskje blir opprørsstyrkene våpenhvilens største fiender.

Jeg tror Assads dager snart er talte. Det er vanskelig å se at han kan overleve dette særlig lenge. Men det sa man om faren også.

Hva om Iran ikke lager bomber

(Bangkok)  Hva om regimet i Teheran slett ikke har planer om å produsere kjernefysiske våpen? Tenk om de snakker sant. At alt de vil er å utvikle kjernekraft for fredelige formål. At de ønsker å bedre iranernes livsstandard og landets industrimuligheter. IAEA har ikke, slik mange mener å vite, trukket en annen konklusjon. Det er da forståelig at Teheran blir mer enn kraftig provosert av beskyldningene om at de vil produsere kjernefysiske våpen. Spesielt når den iltreste fienden, Israel, til stadighet gjentar hvor farlig Midtøsten vil bli hvis Iran produserer kjernefysiske våpen. Israel, som alle vet har utviklet slike våpen selv, og ikke svarer ærlig på et eneste spørsmål knyttet til sitt våpenprogram.

 Nå som USA er mer eller mindre ute av Irak, og har trappet ned sitt militære engasjement i området rundt Persiabukta, er det viktig for Teheran å flekse muskler. De vil være den sterke makten i regionen. De siste ukene har de med sine militærøvelser, minnet hele verden om at de har kapasitet til å stenge av Hormuzstredet, og med det kvele eksport av rundt en femdel av verdens oljeforsyninger. Ufint, provoserende og farlig? Absolutt. Men så blir de altså selv utsatt for en del provokasjoner, for å si det forsiktig.

I Vesten argumenteres det ivrig for militære angrep på Iran. Før det er for sent. I Iran oppfattes handelsboikott og militære trusler som utidige. Truslene om isolasjon og krig virker delvis samlende. Regimet i Teheran applauderes av mange iranere for å stå opp mot USA og Israel. Jeg har vært i Iran flere ganger. Jeg har snakket med folk om landets atomprogram. De forstår ikke hvorfor ikke de skal ha rett til å utvikle kjernekraft.

Det er ikke vanskelig å forstå israelernes frykt for Irans, for å si det svært forsiktig, noe uklare atomprogram. President Mahmoud Ahmedinejad har gjentatte ganger snakket om at den israelske staten burde feies på havet. Ingen sover godt med en slik fiende, hvis han i tillegg har noen atomraketter liggende klare til bruk. Israel driver nå sin krigføring på sedvanlig vis. Iranske atomfysikere og andre knyttet til atomprogrammet, likvideres. Det er også mistanke om at Israel har gjennomført andre typer sabotasjeaksjoner mot Irans kjernefysiske anlegg.

Som vanlig er det vi som tjener oss rike på konflikter i og rundt de oljerike statene i Midtøsten. Oljeprisene stiger med spenningsnivået. Med våre enorme olje- og gassforekomster, har Norge lite å tjene på en fredelig verden.

Manglende evne til selvkritikk

BøKa2

George W. Bush: Decision Points. Sydney: Virgin Books, 2010. Engelsk, 497 sider.

(Abu Dhabi) Dette er Førtitres egen beretning fra sine år som Verdens mektigste mann. En bok nærmest blottet for selvkritikk. At George W. har et stort behov for å pynte på sitt ettermæle, er forståelig. Men at han ikke evner å se sine åpenbare feil i ettertid, er nærmest skremmende. Spesielt gjelder dette avgjørelsen om å gå til krig mot Irak. En avgjørelse basert på elendig etterretning og løgn. Det er viktig å huske på at Irak-krigen var en av de viktigste, om ikke den viktigste årsaken til at amerikanerne og deres allierte mistet taket på Afghanistan. George W. konkluderte med at Saddam Hussein hadde noe å skjule (masseødeleggelsesvåpen), fordi Saddam nektet å gi fra seg makta. At en mann med så enkle resoneringer, kan sitte med så mye makt, er vel ikke så bra.

George W. Bush er en av historiens mest latterliggjorte presidenter. Han bidro mye selv. Også det skriver han om. Og han har noen gode poenger når det gjelder medias gjennomført ønske om å mistolke. Som da han landet på hangarskipet USS Abraham Lincoln våren 2003, og holdt en tale til verden under et banner med teksten «Mission Accomplished». Banneret visste han ikke noe om. Og det var visstnok hengt opp som en hilsen til soldatene på hangarskipet. Det var de som var ferdige med oppdraget. Nå bør Verdens mektigste mann omgi seg med medierådgivere som klarer å korrigere den slags. Men dette viser hvordan vi, journalistene, var ute etter ham – alltid. For vi var det. Ofte med svært god grunn.

Noe av det mest interessante er hvordan USAs 43. president evner å spå en demokratisk utvikling i Midtøsten, med utgangspunkt i kommende endringer i Egypt. Han mener en bølge av demokrati vil skylle over Midtøsten som konsekvens av de demokratiske endringene i Irak. Han har i alle fall delvis rett.

I sluttordet skryter Bush av at han kommer fra en familie med gode litterære tradisjoner. Datteren, foreldrene – ja selv foreldrenes hunder har forfattet bestselgere. Det gjør ikke Bush til en god forfatter. Boka er ikke spesielt godt skrevet. Den hopper innom mange temaer, uten å gå godt nok i dybden. Og, som jeg var inne på, den lider av x-presidentens manglende evne til selvkritikk. Men viktig er den. Ført i pennen av mannen som ledet verden inn i to store kriger like etter årtusenskiftet.

Flere skip på vei mot Gaza

(Tel Aviv) Jeg sitter nå her i Israel og venter på flere skip med aktivister og nødhjelp til Gaza. De neste skipene kommer trolig fra Libanon og Iran. To land med særdeles anstrengte forhold til Israel. To land som ikke anerkjenner staten Israels rett til å eksistere. Derfor er det ikke uventet at skipene fra disse landene vil bli stanset av israelerne med makt om nødvendig.

Om ikke alle viser like stor forståelse for Israels blokade av Gazastripen, så er det svært mange som forstår Israels trang til å stanse nettopp disse skipene. Det er få som ønsker at iranske våpen skal nå Gaza, enten de shippes direkte eller vi Libanon. Nå er det lite trolig at skipene fra Libanon og Iran har våpen om bord. Ingen av disse landene ønsker en åpen konfrontasjon med Israel nå. Derfor er trolig lasten nøye sjekket av de to landenes myndigheter før avreise.

Ingen skip kan legge ut fra libanesiske havner uten tillatelse fra myndighetene. Og ingen skip får tillatelse hvis de har israelske havner eller havner i israelsk-kontrollerte områder som mål. Derfor har skipet som ligger for anker i den nordlibanesiske havnebyen Tripoli, søkt om tillatelse til å gå mot Kypros. I internasjonalt eller kypriotisk farvann vil kapteinen trolig legge om kursen mot Gaza. Skipet vil bli stanset av den israelske marinen før det når Gaza. Så blir skipet trolig tvunget til havn i den israelske byen Ashdod der varene losses og fraktes videre med lastebiler til Gaza.

Skipet fra den iranske havnebyen Bandar Abbas har fått klarsignal fra egyptiske myndigheter om å seile gjennom Suezkanalen. Det vil kunne losse varene i Egypt, men vil trolig gå mot Gaza, og lide samme skjebne som skipet fra Libanon.

Sannsynligvis vil dette gå forholdsvis fredelig for seg. Verken aktivister eller israelske myndigheter ser seg tjent med en reprise på de voldelige hendelsene utenfor Israel for snart fire uker siden.

Det at den israelske aksjonen endte i et blodbad, har tvunget Israel til å lette på blokaden. Og som journalist skal jeg være ærlig med deg. Hendelsen hadde ikke vært viet like mye plass i media om ingen var blitt drept eller dødelig såret.

PS!! Da er siste meldinger at Iran har avlyst planen om å sende et skip til Gaza. Årsaken skal være at de ikke ønsker å provosere eller eskalere konflikten med Israel. I stedet melder iranske medier at noen iranske politikere vil bli med skipet fra Libanon for å markere Irans støtte til palestinerne.

Pratet seg til Nobelprisen

(Kinshasa, Kongo) Nå må president Barack Obama vise at han fortjener Nobels fredspris, og gjøre all kritikk til skamme. Nobelkomiteen har gjort et svært modig valg, og viser med det at den har stor tro på hva Obama kan utrette. For svikter den amerikanske presidenten Nobelkomiteen, står prisens gode navn og rykte på spill.

Nobelkomiteen har gitt prisen til en mann som har utmerket seg med sine oppsiktsvekkende gode taleegenskaper. Til verdens mektigste mann. En mann som ønsker dialog og nedrustning, og ber alle verdens borgere leve i fred med hverandre. Barack Obama har klart det kunststykket det er å prate seg til verdens mest høythengende utmerkelse. Ikke dårlig.

Det har ikke gått ni måneder siden USAs første svarte president flyttet inn i et til da kritthvitt hus i Pennsylvania Avenue. På ni måneder har han gitt verden håp. Håp om en bedre fremtid. Tidlig i sommer holdt han det som kan bli stående som en historisk tale i Kairo. Obama strakk ut ikke bare én arm, men begge armene til den muslimske verden da han ba om fred og forsoning. Nærmest som en unnskyldning for sin forgjenger, president George W. Bush’, aggressive utenrikspolitikk. Han har fortalt verden at en palestinsk stat og stans på ekspansiv israelsk politikk er eneste vei til fred i Midtøsten. Han har sagt at han ønsker seg en atomvåpenfri verden. Obama vil ha dialog med Iran, heller en krig, og han har trukket amerikanske soldater ut av Irak. Alt dette er vel og bra.

Men! Barack Obama er øverstkommanderende for to av verdens mest blodige kriger akkurat nå. Hver dag bomber og dreper Obamas soldater i Irak og Afghanistan. To kriger han riktignok arvet etter Bush, men likevel! Den forrige administrasjonen hadde også et uttalt og klart ønske om å starte et tilbaketog fra Irak. I Afghanistan har årets Nobelprisvinner trappet opp krigen kraftig. Det er ventet at han vil fortsette denne opptrappingen ut over høsten. Hans soldater har bombet og drept sivile afghanere i et forsøk på å få kontroll over det krigsherjede landet, uten å måtte ofre for mange amerikanske liv. Obamas forsøk på dialog med Iran har så langt ikke fått Iran til å gi etter for press – vi vet ikke om forsøkene på dialog vil kunne hindre Israel fra å angripe Iran i løpet av de neste månedene. Hvor mye er Nobelprisvinnerens utstrakte arm til den muslimske verden verdt, når USA fortsetter å kjempe mot muslimer på slagmarken i Afghanistan og Irak? Barack Obama har ikke vist vilje til å legge press på Israel, slik at Israel stanser den ulovlige ekspanderingen av ulovlige jødiske bosettinger på okkupert land. Da hjelper det palestinerne lite at Obama snakker om en palestinsk stat.

Det er ikke første gang Nobelkomiteen spiller høyt med arven etter Alfred Nobel. Tidligere komiteer har også utdelt premature priser. Helt spesielt i så måte er fredsprisutdelingen fra 1994, da prisen ble delt mellom Israels statsminister Yitzhak Rabin, hans utenriksminister Shimon Peres og palestinernes kommende president Yassir Arafat. En pris til en fredsprosess som ikke endte i annet enn et velment forsøk.

Årets Nobelpris går til en mann som har snakket om en bedre verden. Det gjenstår å se om han faktisk makter å gjøre verden tryggere. Jeg skrev om Michael Jackson for et par måneder siden at han ikke gjorde verden til et bedre sted å være, men bare sang om det. Jeg håper ikke det blir mulig å konkludere Obamas presidentperiode med et lignende, om enn noe omskrevet, utsagn.

Lykke til Barack Obama. Og gratulerer!

Det andre flyet

BøKs 003

Martin Amis: The Second Plane. September 11: 2001-2007. London: Vintage Books, 2008. Engelsk, 214 sider.

Dette er noe av det mest interessante jeg har lest på lenge. Amis er først og fremst kjent som romanforfatter. Her har han krysset inn i journalistikken. Boken består av flere essays skrevet for aviser og tidsskrifter, og et par noveller. I en av de sistnevnte, «The Last Days of Muhammed Atta», følger han den ene av 11.september-terroristene de siste timene før angrepet på World Trade Center.

Amis tar et kraftig oppgjør med islamisme, terror, Irak-krigen, George W. Bush og hans medhjelper Tony Blair. Og han gjør det med humor. Den britiske forfatteren forsøker å komme under huden på Blair, og følger ham tett i hans siste valgkamp. Portrettet av Blair er sammen med essayet «The Wrong War» bokas beste. I den siste argumenterer han for at krigsmaskineriet som ble satt inn mot Irak, heller burde vært rettet mot land som utgjør en større trussel, som Nord-Korea.

Irans dårlige tapere

(TEL AVIV) Hva om det nå faktisk er slik at president Mahmoud Ahmadinejad vant valget i Iran? Det kan godt være at han gjorde det. I så fall blir den vestlige støtten til Mousavis tilhengere patetisk. Greit nok at Vesten ønsker oppmyking av regimet i Iran, og ønsker seg en mer reformvennlig linje. Men hvis Vesten også ønsker at Iran skal være et demokrati, må vi nesten la iranerne selv få velge sine ledere.

Det er langt fra utenkelig at det offisielle valgresultatet faktisk er riktig. Riktignok fikk Ahmadinejad overraskende stort flertall i første valgomgang, men han var da også favoritten. Vi vet at han har stor støtte i Iran. Fordi vestlige medier av forskjellige grunner (blant annet på grunn av regimets strenge restriksjoner) i all hovedsak lager sine reportasjer i Teheran, blir bildet skjevt. I hovedstaden er det større støtte til reformvennlige partier og kandidater enn andre steder i landet. Media har skapt et inntrykk av at iranerne ønsker forandring – det inntrykket kan ha vært ganske skjevt.

I sin tale fredag, lovet Irans øverst leder Ayatollah Ali Khamenei at det offisielle valgresultatet er riktig, og sa at demonstrantene som har gjennomført til dels voldelige demonstrasjoner må stanse. Vestlige politikere og journalister rister på hodet over mangelen på respekt for demokrati. Men hvis Ahmadinejad faktisk vant valget, kan jo ikke demonstrantene få lov til å tvinge gjennom et annet resultat. Hva med alle de som stemte for Ahmadinejad? Er ikke deres stemmer like mye verdt fordi vi ikke liker resultatet?

Jeg har sett det før, blant annet i Libanon og i de palestinske områdene. Negative vestlige reaksjoner på valgresultat. Ofte etterfulgt av at man stiller spørsmål ved om valgresultatet faktisk er riktig. Men vant Ahmadinejad valget, vil jo det riktige være å anerkjenne valgresultatet. Nå har Khamenei beordret ny opptelling i enkelte distrikter for å få resultatet verifisert. Får vi bekreftet at Ahmadinejad faktisk vant valget, kan verken vi eller demonstrantene i Teheran kreve et annet utfall.

Ett av de store problemene til myndighetene i Iran, er at Iran ikke er et fritt demokrati. Hadde det vært det, hadde vi ikke hatt like stor grunn til å så tvil om valgresultatet. Selv om valgresultatet er riktig, betyr ikke det at valget var demokratisk. Media er underlagt sensur og restriksjoner. Derfor er det umulig å føre en demokratisk valgkamp i Iran. Alle kandidatene (inkludert Mousavi) måtte forhåndsgodkjennes av prestene i Vokterrådet. Utenlandske medier har på ingen måte kunnet rapportere fritt fra valgkampen, valget og reaksjonene i ettertid, derfor vet vi heller ikke om det myndighetene forteller oss er sant. Ahmadinejad vant kanskje valget, men valget var IKKE demokratisk.

Mousavi og hans støttespillere blir nok tvunget til å akseptere nederlaget før eller senere. Men fortsetter demonstrasjonene kan dette bli ganske stygt. Hvis det ikke var valgfusk, vil det jo være umulig for myndighetene å gi seg. Kanskje lærer de da av dette, og åpner opp for et skikkelig demokratisk valg ved neste korsvei. (Ja – vet at «neste korsvei» er et litt pussig uttrykk når det er snakk om presteskapet i Iran – det er derfor jeg bruker det).

Endring i Iran?

(Amman) Velgerne stormet omtrent valglokalene i Iran da de åpnet fredag morgen. Presidentvalget ser ut til å få rekordhøy oppslutning. Valglokalene fikk beskjed om å holde åpent to timer lenger for at alle skulle få stemme. Betyr det at en endring er på vei? Er det moderate krefter som skal overta makten i Teheran, eller blir Ahmadinejad sittende i fire år til? Det er langt fra sikkert vi får vite det i denne omgang, for vinneren må få 50% av stemmene. Det betyr sannsynligvis en ny valgrunde for de to sterkeste kandidatene.

Her i Midtøsten er spenningen stor til utfallet av valget. Av de fire presidentkandidatene er det bare to som har sjanse til å vinne. Den sittende presidenten, konservative Mahmoud Ahmadinejad, og den mer moderate utfordreren, tidligere statsminister Hossein Mousavi. Den sistnevnte har lovet en ny linje, og står for forandring. Han vil ha en mykere linje overfor Vesten, og har lovet flere reformer som vil myke opp Irans strenge kontroll av medier og folks privatliv. I den grad dette lar seg gjøre da. Iran er ikke et egentlig demokrati i vestlig forstand (hvis vi her ser bort fra at enkelte vestlige land som Storbritannia, Sverige, Nederland og Danmark fortsatt holder seg med anakronismer av statsoverhoder i form av monarker. For ordens skyld: Italias Berlusconi er folkevalgt, men det er lett å glemme). Den folkevalgte presidenten har den utøvende makten i Iran. Men presteskapet under ledelse av Irans øverste åndelige og spirituelle leder, Ayatollah Ali Khamenei, har mye makt, og kan stanse lovendringer med vetorett.

Utenfor Iran er den sittende presidenten mest kjent for sine voldsomme retoriske angrep mot USA og Israel. Han nekter det internasjonale samfunnet innsyn i Irans atomprogram, og har med det fått temperaturen til å stige mange hakk her i regionen. Det er ikke tvil om at Israel før eller senere vil angripe Iran hvis ikke politikken endres. Et israelsk forkjøpsangrep på Iran kan føre til krig på flere fronter, og høyst trolig mellom Israel og Hizbollah.

Det er i Iran-valget vi virkelig kan komme til å se resultatet av Obama-effekten. Kan Barack Obamas Kairo-tale og utstrakte hånd til moderate muslimske krefter ha lokket de moderate velgerne opp fra divanen (divan er sofa på farsi) på valgdagen? Eller er det Ahmadinejads tilhengere som frykter konsekvensene av den amerikanske presidentens tale, og nå strømmer ut for å stemme? Den sittende presidenten har støtte i presteskapet, i den religiøse eliten, i hæren og på landsbygda. Mousavi, som opprinnelig er arkitekt og kunstner, har støtte i urbane områder.

Etter Obamas Kairo-tale, var Ahmadinejad raskt ute og sa at han tok imot tilbudet om dialog om atomprogrammet. Åpenbart i frykt for å miste velgere, men det kan jo være at han mener det. Om han virkelig vil ha dialog med USA vil raskt vise seg om han vinner. For Israels statsminister Benjamin Netanyahu har gjort det klart at det er en grense for hvor lenge israelerne blir sittende på gjerdet uten å gjennomføre militære angrep på Iran. Planene er klare, og senest i forrige uke gjennomførte Israel en stor øvelse med tanke på et krigsscenario som følge av et angrep mot Irans kjernefysiske anlegg.

I Teheran er de svært godt klar over den israelske faren. Derfor er det sannsynlig at begge de to kandidatene vil velge dialog med Vesten. Ikke bare reformisten Mousavi. Men det er viktig å være klar over at mye av Ahmadinejads popularitet skyldes hans steile holdning til internasjonal kontroll med Irans atomanlegg. Det er større grunn til å tro at Mousavi vil klare å gjennomføre en fruktbar dialog med de Ahmadinejad har utpekt som sine verste fiender.

Søndag holder Israels statsminister Benjamin Netanyahu en viktig tale til nasjonen. Den vil i tillegg til å være et svar på Obamas Kairo-tale, inneholde en klar melding til Irans neste president. Israel vil ikke tolerere at Iran utvikler atomvåpen.

Hizbollah gir seg ikke

(Beirut) Hizbollah beholder sine seter i det libanesiske parlamentet. Det pror-syriske sjiamuslimske partiet som mottar støtte fra Iran, gjorde det like godt som ved forrige valg. Det var Hizbollahs alliansepartnere, og da først og fremst kristne Michel Aoun, som ble sviktet av velgerne. Derfor tapte den Hizbollah-ledede alliansen for den pro-vestlige alliansen med Saad Hariri i spissen.

Hariri blir trolig Libanons neste statsminister, og tar med det over arven fra sin far. Milliardæren Rafik Hariri ble i sin tid valgt til statsminister som følge av den veldige populariteten han fikk etter å ha stått i spissen for flere gigantprosjekter som hadde som formål å reise Libanon etter borgerkrigen. X-statsminister Rafik Hariri ble drept i et bombeangrep i Beirut i 2005. Syria ble beskyldt for å stå bak. Etter bombeattentatet ble Syria presset ut av Libanon, og de pro-vestlige kreftene vant valget samme år. Søndag fikk alliansen og Saad Hariri bekreftet sin popularitet. De fikk omtrent like mange stemmer. Ved forrige valg mente mange at populariteten skyldtes medfølelse etter drapet på Rafik Hariri. Nå har sønnen Saad vist at han fortsatt er populær.

Resultatet kan selvfølgelig være påvirket av det som den siste uken har blitt omtalt som Obama-effekten. Den amerikanske presidentens utstrakte arm til moderate muslimske krefter var godt timet. Talen i Kairo ble holdt bare dager før valgene i Libanon og Iran. Om Obama-effekten slo inn i Libanon, er vanskelig å si. Jeg tror talens effekt i større grad vil påvirke det kommende valget i Iran.

Etter valget ser det libanesiske parlamentet omtrent ut som før. Den pro-vestlige alliansens hovedproblem er at den pro-syriske alliansen har langt over en tredel av setene (57 av 128) i parlamentet, og dermed har mulighet til å blokkere lovforslag og vedtak ved bruk av vetorett. Derfor er det mange som ber valgvinnerne sondere mulighetene for en nasjonal samlingsregjering som inkluderer deler av dagens opposisjon. Klarer de ikke det, kan den Hizbollah-ledede alliansen lamme libanesisk politikk når det passer dem. Slik de har gjort siden 2006. Politiske kriser er aldri langt unna i Libanon. Og i Libanon kan politiske kriser antenne noe langt farligere enn opphetede debatter og regjeringskollaps.

Hizbollah startet som en geriljabevegelse som sloss mot israelske okkupasjonsstyrker i Libanon. Bevegelsen bygde etter hvert opp et velferdssystem og et politisk parti. De er populære fordi de bidro til at Israel trakk seg ut av Libanon i 1982, og fordi de i manges øyne vant den månedlange krigen over Israel sommeren 2006.

Hizbollah aksepterer valgnederlaget, men advarer sterkt mot ethvert forsøk på å avvæpne organisasjonen. Det vil de ikke tillate. Siden sommeren 2006 mener israelsk ettterretning at Hizbollah har tredoblet sitt våpenarsenal. For det meste med raketter fra Iran, fraktet inn via Syria. Israelske myndigheter har sendt forsiktige gratulasjoner til Libanon etter valget, men gjør det klart at libanesiske myndigheter vil bli holdt ansvarlige hvis ikke Hizbollah avvæpnes. Det er liten tvil om at et forsøk på å avvæpne Hizbollah med tvang vil føre til interne kamper eller borgerkrig i Libanon.

Iran vil inntil videre fortsette å bygge opp Hizbollahs arsenaler med god hjelp fra Syria. Iran ønsker at Hizbollah skal utgjøre en vesentlig militær trussel mot Israel, for på den måten å skremme Israel fra å angripe Iran. Noe Israel før eller siden vil gjøre hvis Iran ikke endrer sin politikk rundt landets atomprogram. Israelske myndigheter vil gå langt for å hindre at Iran utvikler atomvåpen. Som mange andre land i regionen, mener Israel at det er mer enn nok med en atommakt i Midtøsten – nemlig Israel. (Ja, araberstatene ønsker heller ikke at Iran skal få for sterk innflytelse). Syria ønsker også at Hizbollah skal utgjøre en trussel overfor Israel, fordi Damaskus vil ha sterke forhandlingskort i eventuelle forhandlinger med Israel. Syria krever at Israel trekker seg ut av de israelsk-okkuperte Golanhøydene

De libanesiske velgerne har gjort sitt for nå. Nå er den politiske kampen i gang.