Category Archives: Irak

Ytringsfrihet er ikke så viktig

Bagdad, sommeren og høsten 2003: Amerikanerne hadde bombet vekk det gamle regimet. Irakiske sikkerhetsstyrker av alle slag var jagd vekk. Min faste sjåfør kjørte plutselig som en gal, og brøt det som kunne brytes av innarbeidede regler. Det var ikke lenger politifolk ute for å stanse hans merkelige, for ikke å snakke om farlige, krumspring rundt trafikkfyr og midt imot tutende, møtende medtrafikanter.

En irakisk venn fortalte fortvilet at han ikke lenger torde sende sønnen på ti til skolen. Enebarn var jaktet vilt i den irakiske hovedstaden. Nådeløse gisseltakere visste hvor sårbare enbarnsforeldre var – og hvor langt de var villige til å gå for å få dem helskinnede tilbake. En stund var det å kidnappe enebarn en lukrativ business.

Utenlandske journalister og hjelpearbeidere fikk hodet skåret sakte av for å tvinge frem løsepenger for de neste som ble kidnappet. Det var ubehagelig for oss alle å tråkke rundt i Bagdads gater de første par årene etter Saddams fall.

Med de amerikanske okkupantene kom lovløsheten til landet som i flere tiår hadde vært styrt med brutal jernhånd. Anarkiet som oppstod etter at Saddam, hans politi og soldater forsvant, var brutalt.

Den amerikanskledede overgangsadministrasjonen var satt sammen av en stor mengde uvitende neokonservative velutdannede mennesker uten særlig erfaring å skryte av. Det var så til de grader amatørmessig at jeg, i likhet med mange kolleger, lenge trodde det var noe åpenbart vi burde forstått, men ikke fikk øye på.

Amerikanerne snakket høyt, både i Washington og i Bagdad, om at det irakiske folk nå endelig hadde fått frihet. Fritt demokrati og ytringsfrihet. Så flott!

Men irakernes takknemlighet overfor okkupasjonsmakten for disse nyvunne rettighetene uteble. De var mer opptatt av å skaffe brød på bordet. Av at deres døtre ikke ble voldtatt på vei hjem fra skolen. Av at ikke hvem som helst med våpen ustraffet kunne skyte en annen til døde for en neve dinarer.

Ytringsfrihet og demokrati var ikke viktigst.

Også her i Norge er lysten til å overleve, sterkere enn behovet for å kunne si sin mening eller velge sine ledere. Noen har vist seg villige til å kjempe for disse rettighetene med livet som innsats. Enda flere snakker om det. Men de fleste av oss er mest opptatt av vår egen sikkerhet. Slik er det også i alle andre europeiske land.

At vi ikke verdsetter verdier som ytringsfrihet og demokrati over alt annet, ble mottatt med et og annet forsiktig gisp (som i lettere forskrekket, ikke gjesp), da TNS Gallup fredag la frem sin undersøkelse om den norske befolkningens forhold til ytringsfrihet. Ytringsfrihetsbarometeret er bestilt av organisasjonen Fritt Ord.

På spørsmål om hva folk mener er det viktigste i Norge de neste ti årene, svarte 57% at de mener det er «å opprettholde lov og orden». 21% mente at det viktigste var «å beskytte ytringsfriheten.» 16 % vil ha mer demokrati foran de andre verdivalgene, og 6 % mente det viktigste var å opprettholde vår økonomiske standard.

Vi setter altså trygghet og sikkerhet foran både mer prinsipielle og moralske verdier. Lignende undersøkelser fra Europa, viser at de kriserammede landene også setter økonomisk sikkerhet høyere.

10 år siden bombene falt

Jeg var sliten, og våknet ikke av de første luftvernsirenene som skingret gjennom Bagdadnatten. Men jeg bråvåknet da den første krysserraketten dundret inn palasset til Saddam Hussein noen hundre meter unna. Med voldsom kraft slo den inn i diktatorens hjem. Det var grytidlig, 20. mars, 2003.

Nye raketter slo ned i områdene rundt oss. Bygningen ristet mens jeg kom meg ut på balkongen i åttende etasje for å montere opp antennen til min ulovlige og innsmuglede satellittelefon. Det var krig. Jeg skulle jobbe.

Jeg ringte hjem mens luftvernbatteriene pepret himmelen over meg med kuler og granater. Vi hadde visst at den ville komme – krigen. Det var ikke lenger noen vei utenom. Bombardementet var voldsomt og skremmende.

For meg. For oss. Vi var rundt 150 internasjonale journalister i Bagdad. De aller fleste av oss stuet sammen på Palestine hotell. Pentagon visste hvor vi var. I den siste bygningen i byen de ønsket å treffe. Likevel – de bombet nabolaget med så kraftig skyts at det føltes som om jorden ristet i et kontinuerlig jordskjelv. Fra minareten like ved, brølte en frenetisk stemme: Allah’u Akbar! Om igjen, og om igjen. Bilalarmene hylte. Det var i ferd med å lysne da jeg fikk kontakt med noen hjemme og meldte: Det er krig!

Det er ti år siden nå. Ti år siden Bush-administrasjonen løy og ignorerte verdenssamfunnet. Sammen med en rekke allierte angrep de mannen som var selve bildet på Den onde diktatoren, Saddam Hussein. Han skulle utryddes for enhver pris. Uansett menneskelige kostnader, skulle han fjernes fra makten.

Målet var selvfølgelig ikke å gjøre Verden til et bedre sted. Målet var tilgang til land og ressurser i regionen. Til olje og gass. Det var åpenbart for de fleste av oss den gang. Og knapt noen er vel i tvil i dag. Vi vet nå at det ikke var masseødeleggelsesvåpen i Irak da USA bombet og okkuperte landet. FNs egne inspektører sa da også det før amerikanerne angrep. At de ikke hadde funnet noe. Men USA ville uansett bombe Irak og fjerne Saddam Hussein fra makten.

Lite godt kom ut av det for amerikanerne. En og en halv million amerikanske soldater kjempet i Irak de neste åtte årene. Fire og et halvt tusen av dem ble drept. Over tretti tusen skadet i kamp.

Verre ble det for irakerne. Frem til utgangen av 2012 var minst 130 000 mennesker drept som følge av den amerikansk-ledede krigen og volden som fulgte (de høyeste anslagene antyder opp mot 700 000). Mange hundre tusen ble skadet. Millioner traumatisert. Fortsatt lever over to millioner mennesker som internt fordrevne flyktninger i Irak. Det er mange ødelagte liv.

Fredsnasjonen og krigerlandet Norge deltok også i krigen i Irak. Riktignok sendte vi først soldater etter at regimet var styrtet, og FN ble tvunget til å velsigne amerikanernes ønske om å ta full kontroll. Irakerne forstod knapt forskjell på angripere og deres allierte som kun skulle sikre gjenoppbygging. Det ble ikke mer forståelig av at norske styrker bygde baser for styrkene som hadde invadert og okkupert landet uten FN-mandat.

De siste ukene har volden økt. Årsdagen markeres av grupper som fortsatt kjemper mot landets nye makthavere. De som ble hjulpet til makten av okkupantene før de stakk.

Irakkrigen står allerede som en skamplett i historien. Riktignok ble Saddam fjernet, men til hvilken pris?

Og hva sitter irakerne igjen med? Frihet til å velge sine egne ledere. Men mange irakere lever utrygge liv i fattigdom. Var det verdt det? Mange irakere vil svare nei. Og da blir det uinteressant hva politikere og kommentatorer langt unna måtte mene.

Etter invasjonen vendte jeg tilbake til Irak en rekke ganger. I uker av gangen. For å følge okkupantene, og for  å se hvordan det gikk med sivilbefolkningen. Det skulle gå flere år før den negative trenden sakte snudde. Irak var og er et voldelig land. Irakerne hadde fortjent så mye bedre enn Saddam Hussein og de langvarige krigene han bidro til å påføre landet. De hadde fortjent så mye bedre enn å bli bombet i hjel av fiender som Iran og USA, og USAs allierte.

Krigshelten Trond Bolle

Trond Bolle er en av Norges største krigshelter etter andre verdenskrig. For sin innsats er han da også hedret med den høyeste utmerkelsen det er kjent at en norsk soldat har fått siden Gutta på skauen fikk sitt – Krigskorset med sverd. Denne høsten har det kommet to bøker om Trond Bolle, og det er nesten litt synd.

Synd fordi de utvilsomt konkurrerer mot hverandre (det er sikkert ikke mange som vil lese begge), og fordi historien hadde blitt enda bedre fortalt om alle gode krefter hadde slått seg sammen.

Jon Gangdal og Bjørg Gjestvang: Trond Bolle. Alles helt, min mann. Oslo: Kagge, 2012. 258 sider.

Dette er den mest personlige historien om Trond Bolle. Her veksler forfatteren Jon Gangdal og Bolles kone Bjørg på å fortelle om Bolles liv. Bjørg Gjestvang forteller om ektemannen og småbarnsfaren Trond. Jon Gangdal om elitesoldaten som ble krigshelt. Det er Bjørgs fortelling som gjør boka til noe helt spesielt. Men Gangdals fortelling er helt nødvendig for å gjøre boka interessant. Det er en god bok som i stor grad bidrar til å forklare hvordan det er å leve med en som bruker livet sitt til å oppsøke farer. Og den tegner et bilde av en mann som ikke nødvendigvis trengte å bli krigshelt, men som klarte å bruke energien sin på noe riktig. Dette er nok den av de to bøkene som har bredest appell.

Rolf J. Widerøe og Hans Petter Aass: Krigshelten. Historien om marinejegeren og etterretningsagenten Trond Bolle. Oslo: Gyldendal, 2012. 362 sider.

Den andre boka: tar for seg den militære siden av Bolles karriere i større grad. Naturlig nok. Interessant om oppbyggingen av to av Forsvarets mest interessante tjenester. Jeg synes dette er den beste av de to bøkene, selv om den ikke kommer like tett på Bolle som Alles helt, min mann.

Det har kommet flere bøker skrevet av og om norske soldater i Afghanistan. Disse er blant de to beste.

 

-Jeg så et lite barn dø i dag.

Jeg vet ikke hvor jeg så henne første gang. Men det var før hun mistet det venstre øyet i et granatangrep på Sri Lanka i 2001. Siden var det nettopp den svarte lappen og det manglende øyet, som ble hennes kjennemerke. Som gjorde at hun stakk seg tydelig ut i mengden av journalister. Men, det var hennes mot som skilte henne ut blant kolleger – og som gjorde henne til en av de aller største.  Den sorte lappen minnet oss andre om at hun var en journalist av et eget kaliber. En som ikke lot seg stanse – heller ikke av en granat. Helt til i går.

Journalisten Marie Colvin (1956-2012)

Onsdag ble den amerikanske journalisten Marie Colvin (56) og den franske fotografen Remi Ochlik (28) drept i det som etter alt å dømme var et artilleriangrep gjennomført av syriske regjeringsstyrker mot byen Homs. Tre andre journalister ble skadet. Colvin og Ochlik trosset syriske myndigheters forbud, og tok seg ulovlig inn til byen der sivilbefolkningens voldsomme lidelser måtte rapporteres.

Det er selvfølgelig Syrias lidende sivilbefolkningen som først og fremst fortjener oppmerksomhet. Og det var nettopp derfor Colvin og Ochlik utsatte seg selv for livsfare. For å fortelle verden om overgrepene. For kanskje å bidra til at det internasjonale samfunnet på et eller annet tidspunkt vil forsøke å stanse borgerkrigen i Syria.

Colvin har i en årrekke dekket Midtøsten for britiske Sunday Times. Jeg var så heldig å bli introdusert til henne av vår felles venn, barmannen Ibrahim i Jerusalem for mange år siden. Han som driver vannhullet på det legendariske hotellet American Colony, og som kjenner alle journalister med fartstid i regionen. Siden utvekslet Colvin og jeg ved enkelte anledninger noen ord om sikkerhet i områder vi møttes. Om hvor det var forholdsvis trygt å dra. Om hvor det var mulig å jobbe. Om hvilke gater det var lurt å unngå – eller i alle fall være mer forsiktig. I Bagdad under krigen, under det palestinske opprøret, i bomberegnet i Libanon, eller i Gaza. Og sist under den egyptiske revolusjonen i Kairo i fjor vår.  

I en telefonrapport ringt inn til sine oppdragsgivere fra Syria dagen før hun døde, fortalte Marie Colvin om et lite barn. Et av krigens offere. En telefonrapport som siden er spilt av på radio- og TV-stasjoner verden over. –Jeg så et lite barn dø i dag, fortalte hun, mens skuddene hørtes i bakgrunnen. Det skulle bli hennes siste rapport.

(Foto: The Sunday Times)

Farlig yrke – blodig år

 (Bangkok) I går ble den franske journalisten Giles Jacquier drept av en granat I den syriske byen Homs. TV-journalisten var på en guidet tur med syriske myndigheter dad et smalt. Flere andre journalister ble skadet i granatangrepet. Det er ikke klart hvem som står bak. Syriske myndigheter skylder på terrorister, men det er ingen grunn til å ta Assad-regimets ord for god fisk. Derfra kommer det daglig løgn.

Det ble en blodig start på det nye året for journalister på jobb i urosoner. Fjoråret var et særdeles blodig år for oss som har valgt reiser til litt mindre trivelige plasser som yrke. I følge The International News Safety Institute (INSI), ble 124 journalister og medieansatte drept på jobb i 2011. Det er en økning på 27 fra året før.

Den arabiske våren, har kostet mange av mine kolleger livet. 23 journalister og medieansatte ble drept under opptøyene i Midtøsten og Nord-Afrika i fjor. Jeg dekket selv opptøyene i Egypt, Bahrain og Libya. Det er ingen tvil om at det var nære på noen ganger. Bare i Libya, ble ti journalister drept.

Men det var ikke bare den arabiske våren som kostet journalister livet. I 40 land ble journalister drept. -Dødstallene minner oss om med hvor stor risiko mange journalister utsettes for mens de forsøker å kaste et sannhetens lys over de mørkeste områder, sier Rodney Pinder, gammel kollega og leder for INSI.

Undertegnede sammen med fotograf Aage Aune under filmingen av dokumentarserien Krigens pris i Afghanistan i 2011.

Et av de groveste eksemplene på hvordan pressefolk utsettes for målrettede angrep, var i Syria. Den syriske kameramannen Ferzat Jarban ble funnet drept 20. november i fjor. Øynene hans var fjernet. Han ble sist sett i live da han ble arrestert av syriske sikkerhetsstyrker.

Vi som var på jobb under den egyptiske revolusjonen i Kairo, opplevde hvordan Mubarak-regimets støttespillere truet oss på livet. Ved flere anledninger opplevde jeg å måtte flykte unna mobben – noen av dem væpnet med slagvåpen og sverd.

De tre dødeligste landene i verden, var Pakistan, Mexico og Irak. Ikke uventet. Ingen av disse landene setter pressefriheten særlig høyt, og ingen av landene har kontroll over intern sikkerhet. I Pakistan og Irak er det væpende opprørsgrupper som utgjør de største truslene. I Pakistan er det heller ingen tvil om at også myndighetene motarbeider journalister.

I Mexico er det landets narkotrafikk til USA som koster journalister livet. Det er forbundet med livsfare å forsøke å dekke narkokartellene journalistisk. Og det er nettopp forsøk på å avdekke kriminalitet og korrupsjon i eget land, som koster flest journalister livet.

Totalt er 1600 journalister drept siden INSI startet denne oversikten i 1996. De siste årene er det krigene i Irak og Afghanistan, som har kostet flest kolleger livet.

God Jul, Bagdad

Det er ni år siden USA overkjørte FNs forsøk på å forhindre nok en storkrig i Midtøsten. Og snart ni år siden jeg en grytidlig morgen i Bagdad bråvåknet av det første av flere massive amerikanske luftangrepene mot den irakiske hovedstaden. Siden den amerikanskledede invasjonen av Irak i 2003, har det meste av det som kunne gått galt i Irak, gjort nettopp det. Gått galt. 

 

Fra marineinfanteristenes base i Fallujah, Irak. Vinteren 2007. Foto: Fredrik

Invasjonen og okkupasjonen var gjennomført på en særdeles amatørmessig måte. En okkupasjon også Norge deltok i en liten periode. Norske myndigheter hevdet at de bare deltok i gjenoppbyggingen av landet. Men sannheten var at de norske ingeniørstyrkene også bygde baser for britiske okkupanter. Det er i beste fall en utvidet forståelse av hva som er akseptabelt innenfor gjenoppbyggingen av et land, når man hevder ikke å ha noe med selve okkupasjonen av landet å gjøre.

Krigen mot Irak ble gjennomført på et løgnaktig grunnlag. Av en amerikansk administrasjon ledet av en rekke personer med svært tette bånd til de som tjente mye penger på krigen. Både olje- og krigsindustrien. Forøvrig tjente også vi godt på Irak-krigen. En krig som sendte oljeprisen gjennom taket og opp i himmelen.

Saddam Hussein hadde ikke masseødeleggelsesvåpen i 2002. Det forsøkte da også FNs våpeninspektører å fortelle en lite lydhør president George W. Bush. At Saddam var en drittsekk av en diktator, var ingen i tvil om. Men selv i sine ondeste år, klarte han ikke å forårsake så mye ødeleggelse og elendighet for den irakiske sivilbefolkningen som den amerikansk-ledede krigen førte til. Og nok en gang var dette en krig USA førte mot et regime de selv hadde rustet opp militært.

Etter nok et mislykket felttog, har amerikanerne nå forlatt Irak. Det vil si, noen står igjen for å sikre amerikanske interesser. Men de etterlater seg et samfunn i kaos, og en borgerkrig som ikke på langt nær er over. Og, på toppen av det hele – et Irak som i dag i langt større grad er nært knyttet til Iran enn da Saddam Hussein regjerte fra Bagdad.

I dag tidlig ble den irakiske hovedstaden rammet av en rekke bombeangrep. Gjennomført av folk som ønsker å vise for all verden at det fortsatt er krig i Irak. Og at amerikanerne dro etter halvgjort jobb.

USA er en ganske dårlig okkupant. Det er lenge siden amerikanske soldater gjorde stor nytte for seg i Irak. En rekke ganger det siste tiåret, har jeg besøkt landet, og sett hvordan soldatene i stadig større grad har murt seg inne bak lag med betong og piggtråd. For å holde tapstallene nede, ble oppdraget etter hvert endret. Det handlet mer og mer om å beskytte egne soldater, enn å ta vare på sivilbefolkningen og sørge for deres sikkerhet. Det minner i det hele tatt ganske mye om det som skjer i Afghanistan.

Krig er kjedelig

BøKa3

David Axe og Matt Bors: War is Boring. Bored stiff, Scared to Death in the World’s Worst War Zones. New York: New American Library, 2010. Engelsk tegneserie, 129 sider.

(Dubai) I 2006 la den amerikanske utenriksreporteren David Axe ut på sin første reise til en krigssone. Han dro til Irak. De neste tre-fire årene ble det flere reiser til urolige og utrivelige plasser som Afghanistan, Somalia og Øst-Timor.

Dette er utgangspunktet for en tegneserie som handler om det å reise i krigen. Som krigsturist og krigsreporter. Om rastløsheten som følger med en slik jobb. Om lengselen etter stadig å vende tilbake til spenningen der ute. Og om hvor usunt det tilsynelatende må være å leve et liv der man fra tid til annen blir truet på livet eller skremt halvt i hjel.

Det er nesten til å kjenne seg igjen i.

En liten tankevekker er boka. Men først og fremst et herlig skråblikk på galskapen som omgir min egen yrkesgruppe.

Manglende evne til selvkritikk

BøKa2

George W. Bush: Decision Points. Sydney: Virgin Books, 2010. Engelsk, 497 sider.

(Abu Dhabi) Dette er Førtitres egen beretning fra sine år som Verdens mektigste mann. En bok nærmest blottet for selvkritikk. At George W. har et stort behov for å pynte på sitt ettermæle, er forståelig. Men at han ikke evner å se sine åpenbare feil i ettertid, er nærmest skremmende. Spesielt gjelder dette avgjørelsen om å gå til krig mot Irak. En avgjørelse basert på elendig etterretning og løgn. Det er viktig å huske på at Irak-krigen var en av de viktigste, om ikke den viktigste årsaken til at amerikanerne og deres allierte mistet taket på Afghanistan. George W. konkluderte med at Saddam Hussein hadde noe å skjule (masseødeleggelsesvåpen), fordi Saddam nektet å gi fra seg makta. At en mann med så enkle resoneringer, kan sitte med så mye makt, er vel ikke så bra.

George W. Bush er en av historiens mest latterliggjorte presidenter. Han bidro mye selv. Også det skriver han om. Og han har noen gode poenger når det gjelder medias gjennomført ønske om å mistolke. Som da han landet på hangarskipet USS Abraham Lincoln våren 2003, og holdt en tale til verden under et banner med teksten «Mission Accomplished». Banneret visste han ikke noe om. Og det var visstnok hengt opp som en hilsen til soldatene på hangarskipet. Det var de som var ferdige med oppdraget. Nå bør Verdens mektigste mann omgi seg med medierådgivere som klarer å korrigere den slags. Men dette viser hvordan vi, journalistene, var ute etter ham – alltid. For vi var det. Ofte med svært god grunn.

Noe av det mest interessante er hvordan USAs 43. president evner å spå en demokratisk utvikling i Midtøsten, med utgangspunkt i kommende endringer i Egypt. Han mener en bølge av demokrati vil skylle over Midtøsten som konsekvens av de demokratiske endringene i Irak. Han har i alle fall delvis rett.

I sluttordet skryter Bush av at han kommer fra en familie med gode litterære tradisjoner. Datteren, foreldrene – ja selv foreldrenes hunder har forfattet bestselgere. Det gjør ikke Bush til en god forfatter. Boka er ikke spesielt godt skrevet. Den hopper innom mange temaer, uten å gå godt nok i dybden. Og, som jeg var inne på, den lider av x-presidentens manglende evne til selvkritikk. Men viktig er den. Ført i pennen av mannen som ledet verden inn i to store kriger like etter årtusenskiftet.

De forsøker å bli kvitt oss

(Bangkok, Thailand) 5. januar ble en 22 år gammel mann funnet drept i Baluchistan-provinsen i Pakistan. Kroppen hans var gjennomhullet av kuler. Ilyas Nazar ble trolig drept fordi han var journalist. Ilyas ble årets første offer.

I fjor ble 97 nyhetsfolk drept på jobb. Det er 36 færre en året før. Noe av årsaken er at 32 journalister ble myrdet i en enkeltstående hendelse på Fillippinene i 2009.

Av de 97 som døde, ble trolig over 80 myrdet. De aller fleste var på jobb i eget land. Pakistan peker seg ut som det aller farligste landet, med 16 drepte. Etterfulgt av Mexico og Honduras der 10 ble drept i hvert av de to landene.

Totalt er over 1600 journalister drept siden 1996. De siste årene har mange kolleger mistet livet i Irak og Afghanistan. Der er det ikke lenger så mange som dør. Rett og slett fordi vi i større grad holder oss unna, eller er svært forsiktige med å bevege oss rundt.

Tallene er fra International News Safety Institute.

Obama vs. Osama

Obamabok_jpg_374023a[1]

Bob woodward: Obama’s Wars. New York: Simon & Schuster, 2010. Engelsk, 441 sider.

Dette er et portrett av USAs øverstkommanderende og hans utfordringer de første to årene som en president i krig. Igjen har Woodward benyttet seg av et enormt verdifullt nettverk i den amerikanske hovedstaden, for å få detaljer om Obama-administrasjonens arbeid med arven etter Bush. De to krigene i Afghanistan og Irak.

Boka handler om Barack Obamas famlende forsøk på å avslutte krigseventyret i Afghanistan på en så skånsom måte som mulig. Hvordan trappe ned og komme seg ut med æren i behold? Det er langt fra sikkert at han vil lykkes. Og går det galt, dras trolig USAs allierte (ja, Norge) med.

Woodward har også fått øynene opp for at krigen i Afghanistan nå i stor grad kjempes i nabolandet Pakistan. Og at det er der den virkelige terrortrusselen mot Vesten ligger.

Anbefales!