Afghanistans president Hamid Karzai gratulerer statsminister Jens Stoltenberg med den norske nasjonaldagen 17. mai 2010. Foto: Fredrik.
Her laster du ned TV 2 serien Krigens pris – historien om Norge i Afghanistan.
CV90 stormpanservogn fra Telemark Bataljon. Foto: Fredrik.
(Afghanistan) Det er nøyaktig et år siden i dag. Ett år siden 23 amerikanske soldater fra elitestyrken Navy SEAL krysset grensen her fra Afghanistan og over til nabolandet Pakistan i øst. I ly av natten og uten at pakistanske myndigheter var klar over hva som var på gang, fløy to amerikanske Black Hawk helikoptre lavt inn over det pakistanske bondelandet med kurs mot byen Abbottabad nord for hovedstaden Islamabad. Like borte i gata for det pakistanske krigsakademiet holdt han til – verdens mest ettersøkte mann.
Siden vinteren 2001/2002 hadde Bin Laden oppholdt seg i Pakistan. Han søkte og fikk beskyttelse av sine pakistanske venner, mens hundretusener av soldater sloss i den krigen som ble utløst av angrepet på USA en septemberdag i 2001. Fra 2006 bodde han med familien i en bygning bak høye murer. Ingen tror at den pakistanske etterretningstjenesten ikke visste hvor han var. Hvor høyt opp i systemet det var kjent, vet vi ikke i dag.
Amerikanerne stormet huset og drepte Osama Bin Laden. Ett skudd i brystet, ett i hodet. Likvideringen ble direkteoverført til Operasjonsrommet i Det hvite hus, der mannen som beordret drapet, Barack Obama, fikk se at aksjonen var vellykket. Senere på natten, 2. mai 2011, ble liket av Al Qaidas leder fraktet ut til hangarskipet USS Carl Vinson, vasket og senket i havet. Borte for alltid.
Over ti år er gått siden Norge og våre allierte angrep og okkuperte Afghanistan for å knekke terroristene bak angrepene 11. september. Etter hvert har den internasjonale styrken sørget for å bli invitert av afghanske myndigheter, og den uttalte målsettingen med den militære tilstedeværelsen har endret seg en rekke ganger. Til Bin Laden ble drept. Da var det lett å gå tilbake til det opprinnelige målet med krigen i Afghanistan, og erklære operasjonen for gjennomført. Mission accomplished.
Det har kostet. Noen hundre tusen mennesker har måttet bøte med livet i denne krigen. Millioner er sendt på flukt. Også Norge har betalt en høy pris, ikke bare i form av penger. Tolv nordmenn er drept i denne krigen. Et tjuetalls er skadet for livet, og et ukjent antall av oss som har opplevd krigens brutalitet på kloss hold, vil slite med mer eller mindre alvorlige traumer resten av livet.
Men nå er det snart slutt. Nedpakkingen her i Afghanistan er allerede i gang. Planene for en tilbaketrekking fra det som siden 2005 har vært det norske ansvarsområdet i Faryabprovinsen, ligger på bordet. Jeg merker at soldatenes modus er i ferd med å skifte fra å drive operasjoner sammen med afghanske styrker, til å starte tilbaketrekkingen fra et område der det fortsatt kjempes kamper på liv og død.
Om fem måneder er de norske soldatene ute av Faryab. Helt fra den første norske kontingenten til denne siste, har jeg jevnlig vært innom de norske styrkene. Noen ganger har vi vært på veien sammen i uker av gangen. Det er med et aldri så lite vemod jeg klatrer om bord i Forsvarets fly som tar meg fra provinshovedstaden Meymaneh til den regionale hovedbasen i Mazar e-Sharif. Kanskje for siste gang. Jeg vet at mange av soldatene også har det sånn. De som har kjempet med livet som innsats for at afghanerne skulle få det bedre her. Nå må afghanerne klare seg selv. Det vil bli krevende, men det kan jo hende at de klarer seg bra. Kanskje ikke.
Norge vil fortsatt ha militær tilstedeværelse i Afghanistan frem til 2014. Under sitt besøk her i Afghanistan i forrige uke, gjentok forsvarsminister Espen Barth Eide at vi kom inn med våre allierte, og trekker oss ut med våre allierte. Men oppdraget er betydelig endret. Nå handler det i all hovedsak om en kontrollert tilbaketrekking fra en krig som har vart alt for lenge.
(Kabul) Jeg setter meg i bilen og svinger ut porten utenfor det godt bevoktede hotellet. Serena i hjertet av Kabul. Samme sted der jeg opplevde å miste en kollega og selv kommer under et voldsomt angrep for litt over fire år siden. Fortsatt et såkalt høyprofilert må for turister, men i dag enda bedre bevoktet enn den gang. Et kvartal ned i gaten stoppes vi ved den første kontrollposten av tungt væpnet politi. Vi vinkes videre, men når bare et kvartal til før en ny kontrollpost åpenbarer seg. Det er fredag, og forholdsvis lite trafikk i byen. Færre folk er ute i gatene i frykt for nye angrep i den afghanske hovedstaden.
Det er bare noen dager siden sist Kabul kom under et intenst Taliban-angrep. I en nøye planlagt og koordinert operasjon, gikk den militante islamistiske gruppen til angrep flere steder samtidig. I ambassadestrøket, mot parlamentet, mot presidentpalasset, mot hotell og de Nato-ledede styrkenes hovedkvarter. Såkalte selvmordsaksjonister. De angriper og vet de skal dø. Det er det som gjør dem både sterke og farlige overfor en militært sett langt sterkere fiende. Fryktløse sloss de mot en overmakt de vet vil seire. Det spiller ingen rolle. Målet er å vise at de er i stand til å lamme den afghanske hovedstaden når de vil – uavhengig av antall sikkerhetsstyrker som forsøker å vokte byen.
Under det siste voldsomme angrepet på Kabul var norske spesialstyrker i aksjon sammen med sine afghanske kolleger. Bare et par uker hadde gått siden den norske styrken kom til Kabul. De fikk raskt prøvd ut sine kunnskaper om urban krigføring. Afghanistan er et land der volden lurer rundt neste hjørne. Der det eneste som er sikkert – er at det ikke er lenge til neste dødelige angrep.
I dag feires martyrene fra den gang Sovjetunionen kriget i dette landet. Det er Martyrenes dag, og vi har fått advarsler om at myndighetene frykter at Taliban eller andre vil utnytte dagen, og angripe. Kanskje kommer det et angrep – kanskje ikke. Men hvorfor angripe nå – nå som folk er forberedt? Terror rammer best når den ikke er ventet. Som i fredelige Norge – en regntung julidag i fjor.
De vestligledede styrkene som angrep, invaderte og okkuperte Afghanistan – for så å bli stående som inviterte gjester etter at landets nye regime ble tvunget til å utstede en høflig invitasjon – er nå på vei ut. De siste årene har det vært en voldsom økning i vold, terror og krigshandlinger. Norge og våre allierte har fått nok, og er nå langt inne i planleggingsfasen med å komme seg vekk fra krigen. Planen har lenge vært å trene opp afghanske styrker, slik at disse selv kan ta vare på sikkerheten i sitt eget land. Men det er ingen grunn til å tro at det blir enklere uten den vestlige støtten de har hatt til nå.
Riktignok har både Norge og andre lands myndigheter lovet å ta noe av regningen for de voldsomt store sikkerhetsstyrkene. Men det er ingen grunn til å tro at givergleden vil vare. Derfor må afghanerne finne politiske løsninger på sikkerhetsproblemene. De må få krigens parter til å samarbeide om dette landets fremtid. Uten Taliban med på laget, er det liten grunn til å tro at de vil lykkes. I år er det 11 år siden Afghanistan ble angrepet, og Taliban fjernet fra makten. I 11 år har afghanske og internasjonale styrker kjempet mot organisasjonen. Resultat er nedtrykkende. Flere steder er Talibans militære styrke og popularitet styrket de siste årene.
Fra moskeen rett nede i gaten kalles det til bønn. Mørket er i ferd med å legge seg over den afghanske storbyen. Det vi alle lurer på, er når neste terrorbombe smeller eller når en skuddsalve høres. På BBC har jeg nettopp sett hvordan nordmenns møte med vold og terror fortsetter å overraske en hel verden. Denne gangen med En himmel full av stjerner. Det er fint. I Afghanistan holder det neppe med roser og sang. Dessverre.
Håkan Edström, Nils Terje Lunde og Janne Haaland Matlary (Red): Krigerkultur i en fredsnasjon. Oslo: Abstrakt forlag, 2009. 335 sider.
Har norske soldater en krigerkultur? Og hva bygger denne på? Sendes norske soldater ut for å drepe? Og er de som sender dem ut – Regjeringen – klar over hva soldatene gjør? Hva de utsettes for? Hvem skal soldaten være? Hvordan skal hun opptre?
Gjennom ni kapitler forsøker forskere og offiserer å gi svarene på dette. I en ny verden, der mange av soldatene har valgt krig som profesjon, og hvor det norske totalforsvaret ikke lenger kun er basert på allmenn verneplikt, er mye endret. De profesjonelle soldatenes motivasjon er en annen en den vernepliktiges. Gjennom de siste 13 årene har norske soldater fått en helt ny type krigserfaring. Norske styrker har deltatt i flere angrepskriger. På Balkan, i Afghanistan og i Libya. Noe famlende har de lært seg en gammel profesjon på en ny måte. Soldatene er ikke lenger konsentrert om forsvar av norsk territorium. Men om noe mye mer. Om verdier og tenkesett. Det krever helt andre motivasjonsfaktorer.
Denne boken er en lærebok for offiserer, men like interessant for alle oss som forsøker å forstå følgende av at norske styrker ikke lenger brukes til forsvaret av Norge i tradisjonell forstand.
Det er ni år siden USA overkjørte FNs forsøk på å forhindre nok en storkrig i Midtøsten. Og snart ni år siden jeg en grytidlig morgen i Bagdad bråvåknet av det første av flere massive amerikanske luftangrepene mot den irakiske hovedstaden. Siden den amerikanskledede invasjonen av Irak i 2003, har det meste av det som kunne gått galt i Irak, gjort nettopp det. Gått galt.
Fra marineinfanteristenes base i Fallujah, Irak. Vinteren 2007. Foto: Fredrik
Invasjonen og okkupasjonen var gjennomført på en særdeles amatørmessig måte. En okkupasjon også Norge deltok i en liten periode. Norske myndigheter hevdet at de bare deltok i gjenoppbyggingen av landet. Men sannheten var at de norske ingeniørstyrkene også bygde baser for britiske okkupanter. Det er i beste fall en utvidet forståelse av hva som er akseptabelt innenfor gjenoppbyggingen av et land, når man hevder ikke å ha noe med selve okkupasjonen av landet å gjøre.
Krigen mot Irak ble gjennomført på et løgnaktig grunnlag. Av en amerikansk administrasjon ledet av en rekke personer med svært tette bånd til de som tjente mye penger på krigen. Både olje- og krigsindustrien. Forøvrig tjente også vi godt på Irak-krigen. En krig som sendte oljeprisen gjennom taket og opp i himmelen.
Saddam Hussein hadde ikke masseødeleggelsesvåpen i 2002. Det forsøkte da også FNs våpeninspektører å fortelle en lite lydhør president George W. Bush. At Saddam var en drittsekk av en diktator, var ingen i tvil om. Men selv i sine ondeste år, klarte han ikke å forårsake så mye ødeleggelse og elendighet for den irakiske sivilbefolkningen som den amerikansk-ledede krigen førte til. Og nok en gang var dette en krig USA førte mot et regime de selv hadde rustet opp militært.
Etter nok et mislykket felttog, har amerikanerne nå forlatt Irak. Det vil si, noen står igjen for å sikre amerikanske interesser. Men de etterlater seg et samfunn i kaos, og en borgerkrig som ikke på langt nær er over. Og, på toppen av det hele – et Irak som i dag i langt større grad er nært knyttet til Iran enn da Saddam Hussein regjerte fra Bagdad.
I dag tidlig ble den irakiske hovedstaden rammet av en rekke bombeangrep. Gjennomført av folk som ønsker å vise for all verden at det fortsatt er krig i Irak. Og at amerikanerne dro etter halvgjort jobb.
USA er en ganske dårlig okkupant. Det er lenge siden amerikanske soldater gjorde stor nytte for seg i Irak. En rekke ganger det siste tiåret, har jeg besøkt landet, og sett hvordan soldatene i stadig større grad har murt seg inne bak lag med betong og piggtråd. For å holde tapstallene nede, ble oppdraget etter hvert endret. Det handlet mer og mer om å beskytte egne soldater, enn å ta vare på sivilbefolkningen og sørge for deres sikkerhet. Det minner i det hele tatt ganske mye om det som skjer i Afghanistan.
Soldater fra Telemark bataljon på oppdrag i Faryab. Nå skal de hjem. Foto: Fredrik.
Siden 2004 har Norge hatt ansvar for sikkerhetssituasjonen i Faryab-provinsen. Et ansvar norske soldater har forsøkt å håndtere, men ikke hatt ressurser til å lykkes med. Et hundretall kampsoldater kan ikke få kontroll over et område på størrelse med Oppland fylke, hvis ikke befolkningen er med. Ikke så lenge en rekke opprørgrupper forsøker å ta kontroll.
Amerikanerne har for lengst gjort det klart at de vil ut innen 2014. Det var tydelig kommunisert fra norske myndigheter at Norge ville ha den planen som et utgangspunkt. Derfor er det ingen stor overraskelse når forsvarsministeren mandag la datoen på bordet. Men litt overraskende er det at man har det så travelt med å komme seg vekk. Norge skal ut av Faryab innen 2013.
De siste årene har Norges strategi vært å trene afghanske styrker i Faryab-provinsen. Slik at disse selv kan overta ansvar for sikkerheten. Den oppgaven må de norske militære rådgiverne nå avslutte før oppdraget er løst. Jeg har de siste dagene vært i kontakt med en rekke offiserer med lang Afghanistan-erfaring. Det de er hjertens enige om, er at de afghanske styrkene trenger støtte og trening ennå i lang tid fremover. Og at 2014 er for tidlig for en tilbaketrekking. Nå skal Norge altså ut enda tidligere.
Det er også et viktig poeng at man snakker om at afghanerne selv skal ta over sikkerheten på et tidspunkt da sikkerhetssituasjonen er dårligere enn den var før 2001. Det Norge etterlater seg, er et langt mindre sikkert område enn da Taliban styrte Afghanistan. Det er fint med brønner, skikkelige fengsler og skoler. Men det som stort sett er viktigere for folk, er at de ikke blir drept. At det ikke er krig. Vi har altså sviktet afghanerne på det viktigste punktet.
Intensjonene var gode. Innsatsen også. Men det var aldri nok politisk vilje til å løse oppdraget. Det ble ikke lagt inn nok ressurser. Og det var ikke mer ressurser å hente – i alle fall ikke militært. Det er synd. For resultatet blir etter alt å dømme at borgerkrigen fortsetter. Uten at internasjonale styrker i er der og demmer opp for den verste uroen.
I det norske området er det store konflikter mellom etniske grupper. Mange av Afghanistans viktigste smuglerruter går gjennom området. Resultatet er enorm korrupsjon og vilje til å bruke makt for å kontrollere provinsen. Dagens bombeangrep i Mazar og Kabul, vitner også om at Afghanistan sliter med voldelige konflikter mellom religiøse grupper.
Afghanistan er et veldig fragmentert samfunn. Det er mindre trygt i store deler av landet etter ti år med vestlig militær tilstedeværelse, enn det var før. Det er ingen grunn til å tro at de store motsetningene mellom afghanske folkegrupper ikke vil eksplodere i voldsomheter når Norge og våre allierte trekker seg ut.
Nå får de klare seg selv, afghanerne. Takk for oss, og lykke til.
Soldater fra Telemark bataljon i Afghanistan. Våren 2011. Foto: Fredrik
(Frankfurt) Først. Takk for alle tilbakemeldinger på filmen Krigens pris – Den harde veien ut som ble sendt på TV 2 onsdag kveld (Repriser på TV 2 Nyhetskanalen førstkommende lørdag). Det har vært et krevende, men svært interessant prosjekt å ta del i. Ikke minst har langvarig kontakt med soldatene i Afghanistan krevd mye. Fotograf Aage Aune og jeg har bokstavelig talt gravd oss ned sammen de norske soldatene som er i krig.
Målet med dokumentarfilmen var å vise hvor voldsom og farlig situasjonen er i Afghanistan. At norske soldater er i krig. Og at dette ikke akkurat ser ut til å gå veien, for å si det slik.
Mange av soldatene var skeptiske. I alle fall i starten. Å reise ut med en journalist i stridsvognen er uvant for de fleste. De har et slags ansvar for å få meg like hel tilbake til leir, og er forsiktige med å snakke – i frykt for at både det ene og det andre kan bli publisert. Etter hvert fant vi den tonen som var nødvendig for at dette prosjektet skulle lykkes. Det handler om å kunne stole på hverandre. For meg har det også handlet om å respektere soldatenes rett til en smule privatliv når vi har vært på tur i den afghanske fjellheimen. Å forsikre dem om at private samtaler dem imellom, ikke vil bli publisert selv om jeg snapper opp et og annet. Men samtidig minne dem om at jeg er journalist. Og at jeg er med for å rapportere.
Den harde veien ut
Det norske engasjementet i Afghanistan handler nå først og fremst om å komme seg vekk og hjem. Om å berede grunnen for en tilbaketrekking fra krigen. Dette blir gjort ved å trene afghanske styrker slik at disse kan ta over sikkerhetsansvaret selv. Ingen dum tanke kanskje. Men, det er enorme utfordringer som ligger i veien for at denne tilbaketrekkingsstrategien skal lykkes.
De afghanske styrkene er del av et korrupt system. De er ressurskrevende. Faktisk så ressurskrevende at det ikke under noen omstendigheter er mulig for afghanerne å drive sin egen hær med egne midler. Og soldatene er dårlig motiverte. Ifølge den afghanske hærens egne tall stikker 25% av hvert eneste år. Det er mange desertører. Kanskje er det virkelige tallet betydelig høyere. Vi vet at noen av disse etter hvert løper over til fienden. Med seg har de militær kunnskap, og av og til også våpen og ammunisjon.
Norske og internasjonale styrker trener nå opp soldater som deltar i en borgerkrig. En borgerkrig som kanskje vil eskalere når Norge og USA trekker seg ut i 2014. Det er en moralsk utfordring.
Tilbaketrekkingsstrategien med ansvarsforskyvning mot afghanerne er ikke særlig vellykket. Men det er trolig det beste alternativet. For, etter ti år med krig må det være lov å se seg om etter en vei ut. Det viktigste må likevel være at afghanerne får en tryggere hverdag når de blir overlatt til seg selv.
Onsdag 30. november sendes tredje og siste film i TV 2s dokumentarserie Krigens Pris. Odd Isungset har regi på filmen som handler om de menneskelige kostnadene ved denne krigen.
Emil Johansen: Brødre i blodet. Oslo: Kagge,2011. 216 sider.
Det var januar 2010. Jeg var i Afghanistan. En svær fenrik kom bort til meg. Han så sint ut da han ba meg bli med utenfor. Et par dager tidligere hadde han mistet en kamerat. Den svære soldaten var Emil Johansen. Han var sint. Han var sint fordi vi journalister ikke fortalte publikummet vårt hva de norske soldatene faktisk driver med i Afghanistan. Han hadde rett. Problemet var at vi ikke fikk lov å være med soldatene ut i felt. På grunn av vår egen sikkerhet. Emils insisterende tone fikk meg til å ta kontakt med forsvarsledelsen, og politikken ble endret. Siden 2010 har vi fått lov til å reise ut med soldatene – også i kamp.
Nå foreligger Emils egen beretning i bokform. Om trønderens bakgrunn, militære opplæring og krigervirke i Afghanistan.
Dette er en viktig bok. I ti år har norske soldater kjempet en krig i Afghanistan. En krig som i høyeste grad har vært underkommunisert av politikerne som sendte soldatene i døden. Derfor er det viktig at vi får vite hva norske soldater har drevet med i Afghanistan. Ingen er i bedre stand til å fortelle disse historiene enn soldatene selv. Vi andre kan forsøke, men det blir ikke det samme.
Emil skriver godt og levende om hvordan det er å være i krig. Det gnistrer når han skriver om kameratskap, kamp, frykt og sorg.
Anbefales!
De myrdet ham. De skjendet liket hans. I forståelig raseri over den brutale diktatorens tyrannisering av egen befolkning, gikk opprørerne amok. Det er ikke bra, og lover ikke godt for den videre utviklingen i Libya.
Snart åtte måneder har gått siden jeg tok meg over grensa fra Egypt til Libya i slutten av februar. Som første norske journalist, fikk jeg treffe de libyske opprørerne øst i landet. Soldater, fortsatt kledd i Gaddafis uniformer, som hadde skiftet side. De stanset meg på vei vestover i landet, uten at jeg visste hvem de var. Hvilken side de tilhørte. Eller hvordan de ville behandle utenlandske journalister. De jeg traff, jublet over opprøret som var i gang. Et opprør sparket i gang som følge av diktatorenes fall i nabolandene Egypt og Tunis.
Det tok sin tid. Den gjenstridige diktatoren i Tripoli lot seg ikke felle like raskt som naboen i øst – Egypts president Hosni Mubarak. Muammar Gaddafi ønsket sosialistiske reformer for sitt folk, men ble til slutt felt for sin maktsyke grådighet. I sin kamp mot erkefienden USA skydde han ingen midler. Gaddafis folk bombet et diskotek med amerikanske soldater i Berlin, og et amerikansk sivilt passasjerfly over Storbritannia.
Men oljerike tyranner har en tendens til å bli tilgitt sine synder. Derfor slapp han halvveis inn i varmen blant vestlige ledere. Også norske myndigheter leflet med tyrannen i sitt selvdesignede klovnekostyme av en militæruniform. Gjennom eierskapet i Statoil, som har tjent godt med penger i samarbeid med Gaddafis regime.
Vi bombet ham i stykker. Norske myndigheter var raskt på banen når det gjaldt å gå i krigen mot sin tidligere businesspartner. Mens norske jagerfly bidro til å svekke den selvutnevnte obersten, pleiet våre myndigheter forholdet til overgangsrådet – de som etter alt å dømme tar over makten.
Vil landets nye makthavere klare det? Vil kampene stanse nå? Kanskje. Men det ser ikke lyst ut. Etter 42 år med makten, har Muammar Gaddafi også sine tilhengere. For Libyas skyld, hadde en noe verdigere utgang på diktatorens liv gjort seg.
22 år gamle Claes Joachim Olsson sendes hjem i kiste. Afghanistan, januar 2010. Var det verdt det? Er det lov å stille et slikt spørsmål? Foto: Fredrik
(Bangkok) Kulene slo inn i vogna. Jeg trakk meg så langt ned som mulig, men holdt fortsatt hodet, skuldrene og armene over metallkanten. Målet var å feste de lysende, røde strekene etter sporlys på tape. En granat smalt i lufta noen meter unna. Kontakt RPG! Kontakt RPG!, ble det ropt over sambandet. Jeg forsøkte å eksponere minst mulig av kroppen. Hodet delvis beskyttet av hjelmen. Den skuddsikre vesten ville kanskje ta av for både kuler og granatsplinter. Men hodet og armene var ubeskyttet. Du blir aldri trygg i krigen. Det er ingen garanti for at det går bra. Av og til. Men ikke alltid.
Afghanistan fortsetter fallet utfor stupet – ti år etter at Norge havnet i krig. Jeg har sett journalistkolleger dø. Jeg har sittet sammen med en av dem, og forsøkt å trøste. Forsøkt å hjelpe. Like før livet tok slutt. Jeg har sett soldater miste kamerater. Danske soldater i Helmandprovinsen med øyne fulle av tårer, som tar farvel med en venn. De sendte ham hjem i en sinkboks. Jeg har sett norske soldater dekke kister med flagg, løfte dem opp og bære dem til et ventende fly. Før kistene med unge kropper blir fløyet hjem til sørgende familier.
I ti år har vi deltatt i denne krigen. Du og jeg. Norge. Det er for oss de sloss, soldatene som kjemper. Sendt ut av våre folkevalgte på våre vegne. Med støtte fra alle partier på Stortinget. Nesten ingen spørsmål stilles ved vår tilstedeværelse og deltagelse i krigen. Det vil si – i Norge kaller de det ikke krig, de som har ansvaret. De dekker det til med andre ord og termer. Og henviser til at krig i juridisk forstand dreier seg om at en stat erklærer en annen krig. I henhold til internasjonal rett. Men våre allierte har ingen betenkeligheter med valg av ord. For dem vi fulgte inn i denne krigen, heter det War. The War in Afghanistan. De forholder seg til samme folkerett som oss. Ja, i prinsippet i alle fall.
Det er nesten ikke det parti på Stortinget som ikke i regjeringsposisjon har sendt soldater til krigen i Afghanistan. Kun FrP går fri for et slikt ansvar – uten at det bør herske særlig tvil om at FrP støtter krigføringen. Vi dro dit fordi vi hadde et stort behov for å stå vår største og viktigste militære allierte bi. Ikke for å bygge pikeskoler eller demokrati. Det var motiver som dukket opp underveis. Uten særlig diskusjon iverksatte Nato artikkel 5 etter angrepene på USA i 2001. Og vips, så var vi med i krigen mot terror, Bin Laden, Al Qaida og Taliban. Uten debatt. Veien ut ble vanskelig. Ikke at det burde overraske noen med det minste kjennskap til Afghanistans nyere historie. Det føles fristende å anta at slike ikke ble spurt til råds før korstoget mot de kvinnefiendtlige fysakene i Taliban.
Titusener av afghanere er drept. 10 norske soldater. 1 norsk lege. 1 norsk journalist. Drept. Flere titalls nordmenn fysisk skadet for livet. Mange hundre merket for bestandig. Hvor mange av oss vil slite med opplevelser som aldri forlater kroppen? De av oss som aldri klarer å kvitte oss med Afghanistan. De som våkner hver natt av et syn de aldri blir kvitt. Et hode som fyller hele kikkertsiktet før det blåses i stykker. En skytters visshet om at hun eller han har skutt og drept flere titalls mennesker. De fleste klarer seg nok bra. Men mange vil være merket av en krig som årlig har slukt militære ressurser uten sidestykke i norsk historie. Hva har vi oppnådd? Hva har soldatene sloss og dødd for? Se, det vet vi egentlig ikke ennå. Vil ikke alt ha vært forgjeves om ikke Afghanistan er et bedre og tryggere land når vi stikker av om tre år? En dag vil vi få vite svaret på om dette var en vellykket krig eller ikke. Det er ikke sikkert vi vil like det. Synker det krigsherjede landet videre ned i den hengemyra av vold som har omgitt den afghanske befolkningen de siste 30-40 årene, vil mange si at det kunne vi ikke vite. De som kritiserer krigen, vil bli kalt etterpåkloke. Også de som var kritiske fra starten.
Noe har gått bra i Afghanistan. Men norske mødre sender ikke sine sønner i døden for at afghanske piker skal få utdannelse. Det er et glansbilde. Norske soldater ble sendt ut for å fjerne en potensiell terrortrussel. Men først og fremst for å opprettholde et godt forhold til USA. Sjokket av det brutale angrepet mot USA 11. september 2001 var så voldsomt at vi glemte å ta debatten. Var det riktig å gå til krig?
De fleste piler peker nedover. Jeg vet hva jeg snakker om. Jeg har søkt dekning for kuler og granater sammen med de som skal forsvare vårt demokrati. Og sammen med de som aldri kommer seg vekk fra Afghanistan. De som overlates til seg selv når de internasjonale styrkene takker for seg i 2014. Vi kommer til å ønske dem lykke til, for så å få høre fra de som beordrer soldatene hjem, at det nå er på tide at afghanerne tar ansvar for sin egen sikkerhet. At de er bedre rustet til det nå. Etter at hundretusener av vestlige soldater har kriget i landet i 13 år.
![Alaa Al Aswany: On the State of Egypt. What Caused the Revolution. Edinburgh: Canondale, 2011. Engelsk, 192 sider. (Istanbul) Dette er en samling av en Egypts største forfatteres advarsler om revolusjonen som måtte komme. Forfatteren bak bestselgere som Yakobinerbygningen og Chicago, visste at det ikke var noen vei utenom. At Mubarak stod for [...]](http://blogg.tv2.no/fredrik/files/2012/05/egyptbok-0071-46x46.jpg "Demokrati er løsningen"){kind=small}
![(Afghanistan) Det er nøyaktig et år siden i dag. Ett år siden 23 amerikanske soldater fra elitestyrken Navy SEAL krysset grensen her fra Afghanistan og over til nabolandet Pakistan i øst. I ly av natten og uten at pakistanske myndigheter var klar over hva som var på gang, fløy to amerikanske [...]](http://blogg.tv2.no/fredrik/files/2012/05/cv90tmbn-46x46.jpg "Afghanistan: Norsk tilbaketrekking i gang"){kind=small}
![(Kabul) Jeg setter meg i bilen og svinger ut porten utenfor det godt bevoktede hotellet. Serena i hjertet av Kabul. Samme sted der jeg opplevde å miste en kollega og selv kommer under et voldsomt angrep for litt over fire år siden. Fortsatt et såkalt høyprofilert må for turister, men i dag enda bedre bevoktet [...]](http://blogg.tv2.no/fredrik/files/2012/04/CV90-46x46.jpg "Afghanistan: Her holder det ikke med roser og sang"){kind=small}
![En taxi svingte opp foran Sundvolden hotell. Regnet hadde stanset for en liten stund, men sommernatten var mørk under skyene. Ut av bilen kom en mann og en dame. De så ut til å være rundt 50. Rett fra syden. To store kofferter ble lempet ut av bagasjerommet. Fortvilelsen var tydelig. Røde, [...]](http://blogg.tv2.no/fredrik/files/2012/04/breivik_nytt_bilde_960091p-46x46.jpg "Hadde han bare angret"){kind=small}
Irak, Syria, Egypt; diktaturer, makteliter, undertrykking; hva er årsaken til at dette er regelen i arabiske land og ikke unntakene? Hva er det med kulturen (...)
Hvorfor får ikke folket kommentere saker om svindleren Waleed? Er dere redde for kritikk?
Alle som har trodd på denne aksjonen er og var idioter. La USA og UK logre sammen.
Bl a fra de etterhvert mange inngåtte strategiske partnerskapsavtalene, i praksis også USA - selv om den ikke ennå er ratifisert. En forusetning for transisjonen (...)
Hvor har du det i fra?